|
Høgskolen i Vestfold
| Biblioteket | Digitale tekster | Lokalhistorie
Sem og Slagen - en
bygdebok. Bind 2, Kulturhistorie, del 2. Tønsberg: Høgskolen
i Vestfold, 2001 .
Det gamle bygdestyre
Av Sigurd H. Unneberg.
Den eldste form for lokalt selvstyre var
den som vokste fram av det gamle ættesameiet på de store ættegårdene,
hvor storbonden eller odelsbonden var den styrende for ætten. Ved storgårdenes
deling og ved nyrydning ble interessefellesskapet etter hvert utvidet og
kom til å omfatte større og større distrikter, fra en
grend, en bygd, et fylke til en landsdel og senere hele riket. Innen disse
områder var det de dyktigste bønder som ble ledere eller høvdinger.
På et tidlig tidspunkt i denne utvikling
måtte de som bodde innen samme interesseområde komme sammen for
å treffe avtaler om mange av de forhold som fulgte med bondens daglige
virke på gården, i grenda eller i bygda, og ikke minst om spørsmål
som gjaldt forholdet til andre bygder. Tvistigheter meldte seg nok tidlig.
Av disse ble mindre saker til å begynne med avgjort mellom de ætter
saken gjaldt ved en mindre privat domstol (skiladom). Hver av partene valgte
6 dommere blant de beste bønder. Kom partene ikke til enighet, ble
saken brakt inn for et ting. Det var ting for mindre distrikter som en bygd
(herred). Senere ble det ting for større deler av landet, som fylker
og landskaper. På bygdetinget eller hjemtinget ble alle viktigere
saker avgjort. Her ble det ordnet med odels- og arvesaker, og ved tinglysing
ble kjøp og salg av jord gjort rettsgyldig. I gammel tid foregikk
også jordhandel på tinget. Tingets viktigste oppgave var dog
å holde freden i bygda oppe, og tinget fikk derved en meget viktig
betydning ved rettergangen i store og små saker, fra drap til små
legemsskader, forårsaket ved vold.
De gamle bygdehøvdinger følte tidlig
trang til å utvide sitt samfunn og det ble først nabobygdene
dette gikk ut over. Det ble derfor nødvendig for bygdene, foruten
en dyktig leder, også å ha et godt forsvar. Om denne kamp mellom
de forskjellige bygdelag er de gamle bygdeborger, som det ennå enkelte
steder finnes spor etter, et talende bevis. Det er også tenkelig at
flere bygder frivillig slo seg sammen om felles forsvar og rettsavtaler,
og på denne måten oppsto de såkalte landskapsstater. I historisk
tid (800-1200 e. Kr.) ble fylke brukt som felles navn på slike landsdeler.
Fylket var ved vikingtidens begynnelse en virkelig stat, med en folkeforsamling
(fylkesting) og en arvelig høvding som leder. De gamle fylkesstatene
i Norge, som var større enn de nåværende fylker, er visstnok
kommet i stand i tiden mellom ca. 500-700 e. Kristus.
For Vestfolds vedkommende utgikk fylkesdannelsen
visstnok fra Tjølling eller Skiringssal, som var det gamle navnet
på denne bygd. Det er mulig at samlingen skjedde ved dansk hjelp, for
Vestfold sto nemlig ved overgangen fra folkevandringstiden (ca. 200-700 e.
Kr.) til vikingtiden under jydsk overhøyhet. Fra dette danske herredømmet
søkte den nye kongeætt, Ynglingekongene, som hadde fått
fast fot i Vestfold, å rive seg løs i begynnelsen av det 9.
hundreåret. Omkring år 800 ble kongesetet flyttet fra Skiringssal
til Borre, men Vestfoldkongene grunnla ikke noen fast og varig residens.
Kongesetet ble alt i første halvdel av det 9. hundreåret på
ny flyttet sydover til Sandar.
Etter som store riker ble dannet i våre
naboland og folket ofte ble utsatt for plyndringer av vikinger, meldte behovet
for et større felles forsvar seg. Det store riket til Halvdan Svarte
(d. 860), som strakte seg over Viken (distriktene på begge sider av
Folden - Oslofjorden), Opplandene og Sogn, var det første skritt
mot en felles norsk stat. Det neste skritt ble tatt av sønnen Harald
Hårfagre (d. 933), som la det meste av den øvrige del av landet
under sitt herredømme. De bygdehøvdinger (herser) som sluttet
forbund med kongen og gikk i hans tjeneste fikk fra midten av det 11. hundreåret
navn av lendermenn.
Til det gamle store Vestfold fylke hørte visstnok
foruten det nåværende Vestfold også Lier, Eiker og Sandsvær,
samt distriktene til Skiensfjorden med Bamble og Sannidal. Kystdistriktene
i den sydlige del av dette store fylket ble kalt Vestmar. Det gamle fylkesting
ble visstnok holdt i Tjølling, men ved kongesetets flytning til Borre
ble det henlagt til Tønsberg, hvor det ble holdt på Møllebakken
og fikk navnet Haugeting. På dette ting, hvor hver fri mann hadde rett
til å møte, foregikk også hyldningene. Ved lag 1200 ble
fylkesinndelingen avløst av sysselinndelingen. Vestfold kom da til
å hete Tønsbergs syssel. Fra samme tid ble Lier lagt til Oslo
syssel. Dessuten ble visstnok bygdene på begge sider av Skiensfjorden
samtidig lagt til Grenafylke, det senere Skienssyssel, hvortil også
det egentlige Numedal ble lagt. Eiker ble først i slutten av middelalderen
skilt fra Tønsbergs syssel. Søndre del av det nåværende
Vestfold, Numedal skipreide, ble om lag 1380 skilt ut som eget syssel. Ved
inndelingen av landet i fehirdsler (oppbørselsdistrikter) fikk vi
Tønsbergs fehirdsle, som visstnok omfattet hele Vestfold, Skienssyssel
og Borgarsyssel. Embetet som fehirde (kongelig skattmester) ble forbundet
med stillingen som sysselmann og slottshøvedsmann.
Det gamle sentrum for vår bygd har vært
i Slagen, men ble senere flyttet til Sem. Herredsinndelingen i Vestfold synes
i gammel tid å ha svart omtrent til de nåværende bygdelag.
Men hvor det ingen naturlig grense var mellom bygdene, er det nok blitt gjort
endringer. Ennå før hele landet ble samlet til ett rike, var
det, særlig i fylkene langs kysten, tilløp til et organisert
forsvar. Bøndene her skulle ruste ut landevernskip. Under Håkon
den gode (935-61) ble dette forsvarstiltak utvidet og kom til å omfatte
hele rikets kyststrekning, som ble delt inn i skipreider. De kom til å
danne egne tinglag og fikk egne skipreideting, leidangsting og våpenting,
som fikk med militærvesenet å gjøre, men ble senere også
skatteting. Vestfold var i middelalderen delt inn i følgende skipreider:
1. Numedal skipreide omfattet Brunlanes, Hedrum,
Tjølling, Sandar, det meste av Kodal og visstnok også Tjøme,
og svarte omtrent til det senere Brunla len.
2. Arendal skipreide, som besto av hele det nåværende
Stokke prestegjeld, de gårder i Sem sogn som ligger vestafor
Aulielva, Andebu hovedsogn, litt av Høyjord og litt av Kodal. Etter
reformasjonen hørte også Nøtterøy med til denne
skipreide, men hvor gammel denne ordning var, vet vi ikke.
3. Slagen skipreide besto av Slagen sogn, mesteparten
av Sem sogn (gårdene østafor Aulielva), Borre hovedsogn, litt
av Nykirke og hele Undrumsdal.
4. Råbygge skipreide (eldre navn: Røyrdal)
: Hof og Vassås, Ramnes, Fon og Vivestad, en del av Hillestad og det
meste av Høyjord.
5. Våle skipreide: Våle hovedsogn,
Botne hovedsogn, mesteparten av Nykirke og Hillestad.
6. Sandsvær skipreide omfattet Sandsvær
prestegjeld. I 1624 ble denne skipreide skilt fra Tønsberg len samtidig
med opprettelsen av Kongsberg sølvverk.
7. Sande skipreide (eldre navn: Engra): Sande,
Skoger og Strømm.
Lardal kalles skipreide i 1591 og 1605, men om denne
bygd var egen skipreide tidligere vet vi ikke. Fra ca. 1600 til 1624 nevnes
Lardal og Sandsvær ofte sammen, men da kalles ikke de to bygder skipreider.
Denne inndelingen i skipreider var ingen heldig
ordning i administrativ henseende fordi skipreidene ofte ble for store og
til dels kom på kant med den gamle herredsinndeling. Herredet, eller
skipreida, var delt i mindre distrikter eller grendelag, som hadde forskjellige
navn rundt i landet: På østsiden av Viken var flere bygder delt
inn i lider, mens bygdene andre steder var delt inn i tredinger, fjerdinger,
åttinger eller repper. Fjerdingsinndelingen ble senere til dels nyttet
ved den første inndeling av bygdene i skoledistrikter. I folketellingen
for 1769 er Sem sogn delt inn i vestre og østre fjerding, og Slagen
sogn i nordre og søndre fjerding med Vallø saltverk. Skipreideinndelingen
falt bort ved eneveldet (1660), men ble i Jarlsberg gjeldende til 1684.
Alle de gamle ting var allting (allemannsting),
og til dem var alle frie og selvhjulpne bønder pliktig å
møte. Frittatt var bare einvirker (mindre bønder som
bare hadde en gutt under 15 år til arbeidshjelp). Senere måtte
også einverkene møte til tre ting: Manndrapsting, kongsting
og manntallsting. Til tinget ble bøndene innkalt ved budstikke,
som ble sendt fra gård til gård etter en bestemt rute l) Tinget ble holdt til bestemte
tider på året; de store ting en gang. De mindre ting
ble kalt hjemting, og de kunne omfatte en bygd (herred), en skipreide,
tredje-, fjerde- eller åttendedelen av et fylke. Slike rettskretser
ble senere kalt tinglag, og innen hvert tinglag (tingkrets) ble
det holdt ting 2-3 ganger årlig, vår, sommer og høst.
I nyere tid, fra slutten av det 18. hundreåret, ble det holdt
ting hver måned (månedsting). Tingvollen var et fredlyst
og innviet sted, og tinget sto under gudenes beskyttelse. Tinget
ble satt på en høytidelig måte med religiøse
skikker, og det ble lyst fred over tinglyden.
Med det økte folketall og større
forbindelse mellom folk fra andre bygdelag oppsto det tidlig trang til felles
lovbestemmelser, gjeldende for et større område enn bygda eller
fylket. Slike lover utviklet seg etter hvert av de mange rettssaker som ble
avgjort på tinget, etter sedvaneretten og slik som samfunnsmoralen var
på den tid. De eldste store lover som finnes bevart er Gula- og Frostatingslovene.
Disse lover er visstnok opptegnet i det 11. hundreåret, men er for
størstedelen blitt til langt tidligere. De avspeiler samfunnsforhold
og rettstilstander som var alminnelige ved vikingtidens begynnelse, ca.
800 e. Kristus . 2 ) I Gulatingsloven
får vi også vite hvilken rang bondesamfunnets høvdinger
hadde på den tid. Regnet ovenfra kom først konge og jarl. De
stammet ikke direkte fra bønder, men fra høyere ætter,
som nærmest må betegnes som fyrstelige eller adelige. Så
kom herse, høld, bonde (selveier eller leilending) og frigitt. Hersen
var hærfører i herredet. Han kalte sammen bøndene til
tinget, og dette ble ofte satt på hans egen gård, som derved
ble tingsted. Ved dette lot han bygge et hov. Vedlikeholdet av hovet besørget
han antakelig sammen med bygdefolket. Hersen var også bygdas prest,
som ofret til gudene på bygdas vegne, og på tinget ledet han
forhandlingene. Det var derfor av viktighet at hersen var lovkyndig, for tingets
viktigste oppgave var å dømme i tvistigheter. Lovkyndige menn
fantes også utenfor hersenes krets, blant de store og gjeve bønder,
og deres ord kunne få stor vekt ved avsigelse av dommer. Disse lovkyndige
bønder ble kalt lagmenn. Inntil i vikingtiden var det sikkert bygder
som ingen herse eller annen høvding hadde over seg. Her ble tinget
ledet på den gamle måten av en av de beste bønder i bygda.
Bakkeskaug i Slagen. Hus med innkledt svalgang.
De store lovforeninger hadde
felles lagting. På Eidsvoll fikk vi Eidsivatinget for Østlandet.
Tidligere var dette ting blitt holdt på Hedmark. Borgartinget på
Borg (Sarpsborg) ble senere lagting for Viken, og er visstnok først
oppstått i det 12. hundreåret. På de mindre ting ble loven
til det nærmeste lagting benyttet. Alle bønder skulle møte
på herreds- og fylkestingene, men på de store lagting møtte
nevndemenn for hvert fylke. De ble opprinnelig oppnevnt blant de beste bønder
av kongens ombudsmann på bygdetingene. Nevndemennene fikk reisepenger
og dagpenger mens de var borte, og disse pengene betalte bøndene.
I den første tiden var visstnok alle tingmenn med på å
avsi dommene. Senere ble et utvalg på 36 nevndemenn tatt ut, og en tid
redusert til 24. Dette utvalg var lagretten. Den gikk igjennom sakene og
formet dommen, men hele tinglyden vedtok den med våpentak. Første
gang en mann ble tatt til lagrettemann måtte han avlegge lagrettemannseden,
og denne eden gjaldt for levetiden. Det ble på denne måten en
samling av lovkyndige bønder i alle lagdømmer, og det er trolig
at disse bønder også ble tatt til dommere på de mindre
ting. Nevndemennene måtte betale bøter hvis de uten grunn uteble
fra tinget eller kom for sent. Tinget ble satt hver dag kl. 6 og holdt på
til non (kl. 15). Når lagmannen gikk til tinget med lovboka ble det
ringt med kirkeklokkene. De skulle gå fastende til tinget, og det
var straff for å nyte eller selge øl på tingstedet. Men
det gikk nok ikke alltid for seg som det skulle i så måte. I
utkantene av tingstedet foregikk all slags handel. Her ble også private
avtaler truffet.
Under styret til Sverre og hans nærmeste
etterfølgere gikk bøndenes selvstyre meget tilbake. Tingene
ble nok opprettholdt og nye ting også dannet ut igjennom middelalderen,
men den selvstendighet bondetingene hadde hatt under de tidligere konger,
var det forbi med. Tingene ble nå stilt under ledelse av kongens embetsmenn
og bøndenes domsmyndighet ble sterkt redusert. De gamle lagmenn
hadde vært bøndenes tillitsmenn uten fast ansettelse.
De nye, som Sverre innsatte, var, som sysselmennene, kongelige embetsmenn.
Til å begynne med var disse lagmenn, likesom de tidligere, ikke
virkelige dommere. De skulle bare forklare bøndene hva loven
sa om vedkommende spørsmål, men en slik uttalelse av kongens
embetsmann gikk tidlig over til å få karakteren av en dom. Derved
gikk lagmennene også tidlig over til også å bli dommere.
Den makt de gamle tingene hadde, minket i slutten av sagatiden (før
1350) og dermed også bøndenes interesse for offentlige
saker. Dette var også en følge av at den gamle bondeadelen,
som hadde fostret høvdinger til bøndene i de forskjellige
bygdelag, var dødd ut eller var gått i kongens tjeneste. Man
var kommet langt bort fra det gamle styresett, at all makt lå hos
bøndene og deres høvdinger på de gamle ting. I
det 12. hundreåret var denne utvikling kommet langt. I unionstiden
(1381-1814) gikk det ennå mer tilbake, som følge av at
kongedømmet, som skulle holde det hele sammen, var dansk. De gamle
store lagting hadde vært bærere av den høyeste lovgivnings-
og domsmakt. Denne makt gikk over til kongen. Lagmennene virket ut gjennom
middelalderen, og ennå ved lag 1600 finner vi dem fremdeles som dommere
sammen med en lagrette av bymenn og bønder. Men denne lag-retten sank
ned til å bli bare rettsvitne, som ingen ting hadde å si for
dommen.
Ved kristendommens innføring får
vi en rekke kristenretter for de store lagting. Borgartingslovens
kristenrett bestemte til å begynne med at det skulle være to
kirker i hvert fylke. I Vestfold var det fylkeskirke i Sem og i Hedrum.
Senere fikk hvert herred egen kirke og prest. Derved ble herredet gjestegjeld.
I større prestegjeld ble det bygd hjelpekirker (anneks-kirker).
Prestegjeldet ble da delt opp i sogn. Mindre kirker ble også
noen steder bygd av lendermenn eller rike bønder. Av kirkens
representanter var det prestene som sto bonden nærmest. Bøndene
og kirkeeierne hadde kallsretten til kirkene i den første tid, men
fra det 13. hundreåret (1277) fikk bispene slått kallsretten
under seg. Denne tilbakegang i bøndenes selvstyre på det kirkelige
område, svarte til det som samtidig gikk for seg på det verdslige
området. Kongen og embetsmennene hans fikk større og større
makt, mens de gamle bondehøvdinger og tingene fikk tilsvarende mindre.
Denne utvikling var til dels nødvendig hvis landet skulle være
et samlet rike. Under Sverre og kongene av hans ætt var det særlig
at denne utviklingen skjøt fart. De tidligere lendermenn (Lendermannsverdigheten
ble avskaffet i 1308) og årmenn (årmenn var kongens gårdsfogder
og godsforvaltere) ble avløst av sysselmenn, som ble mektige ombudsmenn
for kongemakten, og hadde stor sivil og militær myndighet i syslene
sine. Den makt som bøndene hadde hatt på lagtingene gled over
til kongen og geistlige og verdslige embetsmenn på høvdingmøter
eller riksmøter. Slike store riksmøter ble det alminnelig
å holde i det 12. hundreåret, og de fikk stor innflytelse, særlig
for lovgivningen. Bøndene opphørte å delta i disse møter
i det 13. hundreåret. Ved Magnus Lagabøters landslov av 1276
opphørte lagtingenes lovgivningsmakt. Kongen tok på seg for
ettertiden å "bøte" lovene "med gode menns råd", uten
støtte av en lovgivende forsamling. Senere lover eller forandringer
i eldre ble gitt i såkalte retterbøter. De svarer til
de senere kongelige forordninger. Riksmøtene ble i slutten av sagatiden
bare høvdingstevner, men bøndene skulle fremdeles delta i kongehylding
og, hvis kongeslekten døde ut, i kongevalg. Ved slike leiligheter
skulle bispene, etter samråd med sysselmennene, oppnevne 12 av de forstandigste
bønder fra hvert bispedømme. Hyldingen foregikk på Øretinget
ved Nidaros.
Sysselmennene overtok både lendermennenes og årmennenes
funksjoner. De var hverken selvstendige bygdehøvdinger eller kongens
private tjenere, men embetsmenn med faste embetsdistrikter, og ble undertiden
også kalt kongens fullmektiger. De sysselmenn Sverre innsatte i det
sydlige Norge var dårlig likt av bøndene. De fleste av dem
var birkebeinere og ofte av lav byrd, og sto fremmed for bygdefolket. Deres
styre ble ofte vilkårlig, og de hadde derfor vanskelig for å
skaffe seg lydighet. Som følge herav opptrådte de ofte overmodig
og hensynsløst. De første sysselmenn vi hører om i
Vestfold var Simon Skerfla og Benedikt. De ble begge drept. Den første
under et angrep av kuvlungene i 1185, den andre i 1200 under forberedelsen
til den store østlandske bondereisning mot Sverre. - Til hjelp hadde
sysselmennene i Vestfold, utenom skrivere, en hus- eller slottsfoged på
Tønsberghus, og en lensfoged, som sto for sysselmannstjenesten. Disse
medhjelpere eller fullmektiger ble ofte bare betegnet fogder, og under fogdene
sorterte lensmennene.
Låve fra omkring 1800. Hagan i Slagen.
Låven på Hagan har senere tilbygde skykjer.
I sagatiden (1050-1350)
hadde bygdene visstnok egne kasser til å greie utgifter av forskjellig
slag. Magnus Lagabøters landslov bestemte at hvert lagdømme
skulle ha en kasse, som skulle styres av en lagmann, en av kongens håndgangne
menn og en forstandig bonde. Skipreidene skulle ha en kasse til å
greie utgiftene til skipet. Etter hvert som leidangsinstitusjonen forfalt
under det danske styre ble det slutt på skipreidekassene.
Under Erik av Pommerns regjeringstid (1391-1442)
ble det danske lensvesen innført i Norge. De utenlandske lensherrer,
som overtok lenene, innsatte danske fogder til å kreve opp skatter
og avgifter. Disse fogder ble ansatt av lensherren, men var ikke hans private
fullmektiger. De avla nemlig ed til kongen. Det var en foged i hvert fogderi.
Lensherrene hadde ofte hele kongemakten i lenet sitt, mot å stille
hærfolk og svare visse skatter og avgifter til kongen. I den første
del av dansketiden var regjeringen svak og forsømmelig. Lensherrene
og deres fogder rådde fritt og brukte makten sin til mange slags voldsferd
og urett. Fogdene pinte og plaget bøndene både på gods
og liv, og de ble meget forhatt. Dette førte til større og mindre
bondereisninger for å verne om gammel rett. I Tønsberg len var
klagene over fogdenes utsugelser særlig store. I 1424 klaget således
almuen i lenet over den frivillige hestalop (hesteforing), som bøndene
før hadde ytet, men som fogden nå krevde som fast skatt, og
over våpenvite (våpenmangel), som ble krevd hvert år av
bøndene, uten at det ble spurt etter om de hadde de lovbefalte våpen.
Under opprøret mot kong Erik i 1436 sluttet bøndene i Tønsberg
len, og ellers på Østlandet, seg til opprørshøvdingen,
adelsmannen Amund Sigurdsson (Bolt) med krav om at Norge skulle få
sin egen regjering og styres av innenlandske menn. Men denne og oppstandene
i 1438 og 1502, den siste under Knut Alvssøns ledelse, førte
ikke til noen særlig stor bedring av forholdet mellom bøndene
og kongens og lensherrenes ombudsmenn.
Om lensherrene på Sem er utførlig
fortalt i første bind, s. 319-26. Her skal bare nevnes deres navn og
tjenestetid:
Erik Ugerup, 1524-47.
Bent Bille, 1547-56.
Kristiern Munk, 1556-65.
Axel Urne, 1565-70.
Fredrik Lange, 1572-1612.
Gunde Lange, 1612-33.
Pros Knudsen Hørby, 1633-36.
Ove Gjedde, 1637-40.
Knud Ulfeldt, 1640-46.
Vincents Bildt, 1647-58.
Johan Brockenhuus, 1658-61.
Fogder
Fogden møtte opp på herredstingene for
å kreve opp skatter og bøter (sakfall), fordre domsavgjørelser
av lagrettemennene og lese opp kunngjøringer fra kongen og lensherren.
I tiden fra reformasjonen til eneveldet hører
vi om følgende fogder i Tønsberg len: (En del av opplysningene
om fogdene er fra riksarkivar Langes opptegnelser i Riksarkivet, den såkalte
embetskalender.)
Jens skriver, kalles kgl. foged 1548.
Tøger Nilssøn foged på Sem
1570-80. Han var byfoged i Tønsberg i 1572.
Dyre Mogenssøn, kgl. majestets foged 1582.
Anders Nilssøn Fudske, foged 1587, 1589.
Han bodde visstnok på Fuske i Arnadal, hvor en Anders Nilssøn
nevnes som bruker i 1593 og senere. Iver Madssøn, som var foged fra
1646, bodde også en tid på Fuske.
Søren Rød, foged i Tønsberg
len 1589, 1591.
Lars Pederssøn, kalles ridefoged i 1590
(om ridefoged se nedenfor om Peder Buch).
Mads Morcholdt, 1610.
Nils Nilssøn, kalles forrige foged i 1614.
Christen Jenssøn, 1614.
Christen Olufssøn Tranberg, 1620. Han kalles
Gunde Langes bygselfoged i Tønsberg len. I 1630-årene kjøpte
han Søndre Hillestad i Hillestad, hvor enken bodde i begynnelsen
av 1640-årene.
Christen Hanssøn, 1621-24. I 1625 kalles
han forrige foged.
Peder Buch, 1625-27. Også denne og den etterfølgende
foged kalles ridefoged, dvs. godsforvalter eller oppebørselsbetjent.
Nils Jacobssøn, 1627-30. Han bodde fra
1629 på Øvre Berg i Hof.
Peder Madssøn, 1630-32.
Oluf Jenssøn, kgl. majestets foged 1634.
Henrich Nilssøn, kgl. majestets foged på
Sem 1634-35. Han var byfoged i Tønsberg 1643-45.
Hans Huid, 1636-37.
Frantz Tøcke (Tøke, Tøche,
Thøicke, Tøyche), 1637-39. Han kalles også sorenskriver
i 1639 for Hof og Sande.
Peder Hanssøn, 1639.
Peder Ottssøn (Holst), 1640-43. I 1644
kalles han forrige foged over Tønsberg len. Var sorenskriver i Lardal
1659-70. Fra 1645 bodde han på Søndre Hillestad i Hillestad.
Claus Erikssøn, 1644-46.
Iver Madssøn, 1646-58. I 1646 kalles han
kgl. majestets barfredfoged i Tønsberg len, dvs. foged innen et nærmere
bestemt område om en by, et slott eller en festning; i dette tilfelle
innen Tønsberg len. Madssøn bodde en tid på Fuske i
Arnadal. I 1658 flyttet han til Tønsberg, hvor han ble rådmann
og borgermester. Han døde i Tønsberg 1691, 75 år gammel.
Enken Sophia Mortensdatter døde 1716, 81 år.
Lauritz Røed, kgl. majestets foged 1659.
Han var byfoged i Tønsberg i 1656.
Claus Nilssøn Røyem, 1659-73. Han
bodde fra 1662 til 1673 på Vestre Bakke i Våle, som etter hans
kortvarige opphold der ble kalt Futebakke. Ved grevskapets opprettelse i
1673 ble han Peter Griffenfelds amtsfullmektig i Tønsberg grevskap.
I 1675-87 var han amtsforvalter i Larvik grevskap, og ble i 1688 utnevnt
til amtmann i Lister og Mandal. Han døde under et opphold i København
i 1692. G.m. Else Maria Doph, d. 1696. Hun var datter av sogneprest Kristian
Doph i Sandar. Fra 1675 bodde Røyem på Hjertnes i Sandar, og
fra 1688 i Kristiansand.
(I 1679-80 kalles Nils Jenssøn foged.)
Også i slutten av middelalderen og
i tiden fram til eneveldet (lydriketiden) gikk det stadig tilbake
med det gamle folkelige selvstyre i bygdene. Men bygdetingene sto
fremdeles ved makt, og her måtte lensherrene og fogdene tinge
med bøndene om skatter og avgifter eller andre ytelser. Her
kunne også bøndene samle seg og lage ansøkninger
til kongen eller klage til kongen over embetsmennene 3). Lagrettemennene ble, som
før nevnt, valgt blant de beste menn i bygda, og de ble selvskrevne
ledere for bøndene.
Det var lagrettemennene som etter den tids forhold
styrte i bygda, men de savnet en formann til å styre for seg. Dette
gjorde dem svake overfor lensherrer, fogder og lensmenn. Så sent som
i det 16. hundreåret var bøndene med på de store stendermøter
(møter hvor særlig bevilgning av skatter ble avgjort), men
bøndene på disse møter fikk stadig mindre og mindre
å si. Siste gang de var med på et slikt møte var i 1628.
Derimot ble adelen, embetsmenn og borgere ofte innkalt. På de store
hyldningsmøter var bøndene med helt til det siste i 1661.
Fra hver skipreide møtte en lensmann og to lagrettemenn. I 1591 møtte
fire lagrettemenn fra Slagen skipreide.
På de gamle bygdeting ble mindre dommer
avsagt av 6, og viktigere av 12 lagrettemenn. Disse menn ble oppnevnt av
lensmannen eller lagmannen, og de satt i ombudet så lenge de levet.
De måtte avlegge ed og ble derfor også kalt svorne lagrettemenn.
Lovboka skulle leses opp for dem en gang om året. Det ble klaget over
at lagrettemennene var dårlige til å avsi dommer, og fra 1591
fikk de edsvorne skrivere til hjelp. Disse skrivere hadde fra først
av ikke stemmerett, men de kom snart til å lede rettsforhandlingene,
og litt etter litt gled domsmakten fra bøndene over til disse svorne
tingskrivere (sorenskrivere). Det hadde lett for å bli oppnevnt for
mange lagrettemenn i tinglagene. Ved en forordning av 1633 ble det innskjerpet
at det ikke skulle tilsettes flere enn det var nødvendig til å
behandle sakene. I 1638 var forholdene ikke blitt bedre. Kongen sa da at
han hadde erfart at det ble forordnet for lite dugelige og for mange lagrettemenn
i hvert tinglag. Lagmennene ble derfor pålagt ikke å motta lagretteed
av noen, medmindre han hadde et godt rykte og hørte til de beste mellom
almuen. Kongen bestemte videre at det ikke måtte forordnes flere enn
12 lagrettemenn i hvert tinglag.
Fra tiden før 1600 kjenner vi ikke navn
på mange lagrettemenn fra vår bygd. I noen få diplomer fra
det 16. hundreåret regnes det opp flere navn, men det er ikke angitt
på hvilken gård de bodde. I 1591 var Svend Roberg, Amund Hassum,
Kjell Velle, Nils Rise, Tollef Gulli og Kristen Tveiten lagrettemenn. Sammen
med lagrettemenn i Borre og Undrumsdal valgte de på Gjelstad stevnestue
i Våle 27. mai 1591 Mikkel Toen og Rasmus Sem i Borre, Oluf Røsland
i Sem og Oluf Nyerød i Undrumsdal, til sammen med lensmann Christopher
Gardsen, Kjær i Borre, å møte som utsendinger til kong
Christian IV's hyldning på Akershus i 1591. Samme år var Jakob
Askehaug og Jon Låne lagrettemenn i Arendal skipreide.
Til prins Christian V's hyldning i 1610 ble det
ikke valgt noen utsending fra vår bygd. De 12 lagrettemenn i hver
skipreide som valgte utsendingene er ikke navngitt.
For tiden etter 1600 og fram til eneveldet
kan vi dele lagrettemennene fra vår bygd inn i tre grupper:
1. De som virket årvisst, 2. De som virket i lengre tid, men
med års mellomrom, og 3. De som bare virket ett eller et par
år. 4)
1.
Peder Røsland (1624-29)
Jens Hesby (1643-61)
Laurits Fadum (1627-29)
Erik Søndre Kjær (1643-48)
Tarald Brekke (1627-52)
Nils Gunderssøn Rom (1644-59)
Alf Tveiten (1628-52)
Oluf Huseklepp (1648-61)
Oluf Eik (1628-52)
Oluf Li (1648-59)
Kristoffer Roberg (1634-54) Erik Ilebrekke
(1649-55)
Laurits Stang (1634-58)
2.
Peder Gulli (1627-44)
Gullik Bjelland (1646-61)
Rollef Skotte (1628-48)
Peder Tom (1648-56)
Arne Horgen (1634-48)
Knut Eik (1648-59)
Jon Bø (1634-58)
Oluf Mellom Rom (1648-55)
Tjøstel Roberg (1634-46)
Guttorm Barkåker (1650-56)
Knut Roberg (1644-48)
Halvor Rygg (1654-61)
Torsten Tolvsrød (1644-59)
3.
Kristen Vik (1627-28)
Halvor Myre (1643-48)
Håvard Lensberg (1627)
Peder Hassum (1644-58)
Halvor Lensberg (1627-28) Oluf
Basberg (1644-46)
Oluf Vermeli (1627-28)
Mads Rom (1644)
Oluf Vestre Kjær (1627-49) Even
Aas (1644-55)
Anders Låne (1627-28)
Nils Rom (1646-47)
Peder Hesby (1627)
Gunder Ås (1646-55)
Ingebret Eikeberg (1627-28) Kristoffer Basberg
(1646)
Håvard Undrum (1627)
Paul Velle (1646-48)
Håvard Hesby (Rygg) (1628-43) Ole Tem (1646-61)
Nils Hogsnes (1628)
Helge Hogsnes (1646)
Borger Fadum (1628)
Mikkel Skollerød (1646-54)
Gunder Hasle (1628)
Peder Sverstad (1646-48)
Halvor Røren (1628)
Jørgen Ilebrekke (1647)
Børrild Presterød (1628-34)
Svend Åsen (1647-54)
Søren Eik (1628-29)
Peder Rom (1648)
Amund Hasle (1634)
Elling Rom (1648)
Løyen Basberg (1634)
Jørgen Eikeberg (1648-56)
Anders Røsland (1648)
Oluf Bekkevar (1654)
Torger Ringshaug (1648)
Nils Eikeberg (1656)
Kristen Taranrød (1649-54) Oluf
Gulli (1656)
Rasmus Berg (1649-55)
Brynte Vik (1658-61)
Svend Røren (1649-50)
Ellef Panne (1660)
Peder Grette (1649)
Guttorm Låne (1660)
Oluf Grette (1649-56)
Knut Låne (1660)
Arve Unneberg (1650)
Helge Grette (1660)
Mathis Kaltvet (1653)
Peder Aker (1661)
Nils Knutssøn Rom (1653)
KILDER: Se ved slutten av avsnittet om Administrasjon og embetsmenn.
Noter
1) I gammel tid besto budstikken av et stykke
tre, som ble skåret ut i en bestemt form. Hadde budstikken
form av en pil, varslet den ufred. Gjaldt det en kirkelig sak, sendte
presten ut en budstikke i form av et kors. I nyere tid besto budstikken
av et hylster av tre eller metall, hvori det skrevne budskap var
lagt inn. Den var forsynt med en sterk jernpigg, så den kunne
hogges fast ved døren i hus der ingen var hjemme. Forsømmelse
ved omsendingen av budstikken ble straffet med bøter. Budstikken
var i bruk til forbi 1900. I den siste tid fulgte det med en liste
med navn på dem som budstikken skulle passere, og med plass
for notering av datum og klokkeslett for mottaking og videresending.
Ble budstikken for lenge på veien, kunne man straks av listen
finne ut hvem som var skyld i forsinkelsen.
Offentlige og private kunngjøringer ble fra gammel
tid av lyst (lest) fra bygdas gamle kultursentrum, kirkebakken, etter gudstjenesten.
Med den nye tids mange aviser avtok lysingen fra kirkebakken til den ved
lov av 1920 ble avskaffet.
På kirkebakken, ofte like utenfor kirkegårdsporten,
sto gapestokken. Det var en pæl med en jernbøyle, hvori lovovertrederens
hals ble lenket fast. Mindre forseelser mot lover og forordninger ble straffet
med utstilling i gapestokk, til spott og skam, på et slikt offentlig
sted. Den ble avskaffet ved lov av 1848, men var alt da lite i bruk. - Siste
gang vi hører at gapestokken ble brukt i Sem var i 1810. En tjenestegutt,
Bernt Mortensen fra Kongsberg, hadde forlatt sin tjeneste hos sognepresten
uten lovlig årsak. Derved hadde han forbrutt et halvt års lønn,
10 rdl. Han ble dessuten dømt til å settes i gapestokken eller
halsjernet ved Slagen eller Sem kirke en prekendag, en time før og
en
- time etter prekenen. Det var bygdevekteren som skulle sette ham i gapestokken,
og herfor skulle han ha 24 skilling av Bernt. - Smith Petersen hadde
ofte personer i sin tjeneste som reiste fra ham før tiden. Men det
var bare Bernt som måtte i gapestokken. [Tilbake
til hovedtekst ]
2 ) Av den gamle verdslige lovboka for Østlandet
(Eidsivating og Borgarting) er bare ett blad bevart. Dette håndskrift
stammer fra midten av det 12. hundreåret. Eldre Borgartings kristenrett
er visstnok opptegnet i andre halvdel av det 12. hundreåret, men det
eldste bevarte håndskrift stammer først fra begynnelsen av
1300-årene. [ Tilbake til hovedtekst
]
3) De mange påbud av forskjellig slag som
de styrende satte igjennom, ga ofte bøndene god grunn til
å klage. Slike klager sendte de enten til sin lensherre eller
til selve kongen. Kongen tok gjerne imot og behandlet klagene på
de såkalte herredager, hvor almuen møtte fram ved utsendinger.
Under Christian IV ble det holdt herredag hvert 3. år, ofte
under kongens forsete. Av særlig betydning var herredagen
i Bergen i 1604, hvor arbeidet med Christian IV's norske lov ble
avsluttet. På herredagen i Stavanger 1607 ble den norske kirkelov
publisert. Herredager ble ofte holdt samtidig med de store hyldninger
og stendermøter. [Tilbake til hovedtekst
]
4) For Arendal og Slagen skipreider er det først
fra midten av 1620-årene vi finner lagrettemennenes navn.
For de etterfølgende år er det heller ikke alltid opplysninger
om deres navn. Oppgaven over lagrettemennene kan derfor ikke bli
helt overensstemmende med de faktiske forhold på den tid.
[Tilbake til hovedtekst ]
Gå til: |
Toppen | Forside | Innhold | <
forrige | neste >
|