Høgskolen i Vestfold | Biblioteket | Digitale tekster | Lokalhistorie 
 Sem og Slagen - en bygdebok. Bind 2, Kulturhistorie, del 2. Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 2001 .

Gå til: | Forside | Innhold |< forrige neste >
 

 

Det gamle bygdestyre

Av Sigurd H. Unneberg.

     Den eldste form for lokalt selvstyre var den som vokste fram av det gamle ættesameiet på de store ættegårdene, hvor storbonden eller odelsbonden var den styrende for ætten. Ved storgårdenes deling og ved nyrydning ble interessefellesskapet etter hvert utvidet og kom til å omfatte større og større distrikter, fra en grend, en bygd, et fylke til en landsdel og senere hele riket. Innen disse områder var det de dyktigste bønder som ble ledere eller høvdinger.
     På et tidlig tidspunkt i denne utvikling måtte de som bodde innen samme interesseområde komme sammen for å treffe avtaler om mange av de forhold som fulgte med bondens daglige virke på gården, i grenda eller i bygda, og ikke minst om spørsmål som gjaldt forholdet til andre bygder. Tvistigheter meldte seg nok tidlig. Av disse ble mindre saker til å begynne med avgjort mellom de ætter saken gjaldt ved en mindre privat domstol (skiladom). Hver av partene valgte 6 dommere blant de beste bønder. Kom partene ikke til enighet, ble saken brakt inn for et ting. Det var ting for mindre distrikter som en bygd (herred). Senere ble det ting for større deler av landet, som fylker og landskaper. På bygdetinget eller hjemtinget ble alle viktigere saker avgjort. Her ble det ordnet med odels- og arvesaker, og ved tinglysing ble kjøp og salg av jord gjort rettsgyldig. I gammel tid foregikk også jordhandel på tinget. Tingets viktigste oppgave var dog å holde freden i bygda oppe, og tinget fikk derved en meget viktig betydning ved rettergangen i store og små saker, fra drap til små legemsskader, forårsaket ved vold.
     De gamle bygdehøvdinger følte tidlig trang til å utvide sitt samfunn og det ble først nabobygdene dette gikk ut over. Det ble derfor nødvendig for bygdene, foruten en dyktig leder, også å ha et godt forsvar. Om denne kamp mellom de forskjellige bygdelag er de gamle bygdeborger, som det ennå enkelte steder finnes spor etter, et talende bevis. Det er også tenkelig at flere bygder frivillig slo seg sammen om felles forsvar og rettsavtaler, og på denne måten oppsto de såkalte landskapsstater. I historisk tid (800-1200 e. Kr.) ble fylke brukt som felles navn på slike landsdeler. Fylket var ved vikingtidens begynnelse en virkelig stat, med en folkeforsamling (fylkesting) og en arvelig høvding som leder. De gamle fylkesstatene i Norge, som var større enn de nåværende fylker, er visstnok kommet i stand i tiden mellom ca. 500-700 e. Kristus.
     For Vestfolds vedkommende utgikk fylkesdannelsen visstnok fra Tjølling eller Skiringssal, som var det gamle navnet på denne bygd. Det er mulig at samlingen skjedde ved dansk hjelp, for Vestfold sto nemlig ved overgangen fra folkevandringstiden (ca. 200-700 e. Kr.) til vikingtiden under jydsk overhøyhet. Fra dette danske herredømmet søkte den nye kongeætt, Ynglingekongene, som hadde fått fast fot i Vestfold, å rive seg løs i begynnelsen av det 9. hundreåret. Omkring år 800 ble kongesetet flyttet fra Skiringssal til Borre, men Vestfoldkongene grunnla ikke noen fast og varig residens. Kongesetet ble alt i første halvdel av det 9. hundreåret på ny flyttet sydover til Sandar.
     Etter som store riker ble dannet i våre naboland og folket ofte ble utsatt for plyndringer av vikinger, meldte behovet for et større felles forsvar seg. Det store riket til Halvdan Svarte (d. 860), som strakte seg over Viken (distriktene på begge sider av Folden - Oslofjorden), Opplandene og Sogn, var det første skritt mot en felles norsk stat. Det neste skritt ble tatt av sønnen Harald Hårfagre (d. 933), som la det meste av den øvrige del av landet under sitt herredømme. De bygdehøvdinger (herser) som sluttet forbund med kongen og gikk i hans tjeneste fikk fra midten av det 11. hundreåret navn av lendermenn.
     Til det gamle store Vestfold fylke hørte visstnok foruten det nåværende Vestfold også Lier, Eiker og Sandsvær, samt distriktene til Skiensfjorden med Bamble og Sannidal. Kystdistriktene i den sydlige del av dette store fylket ble kalt Vestmar. Det gamle fylkesting ble visstnok holdt i Tjølling, men ved kongesetets flytning til Borre ble det henlagt til Tønsberg, hvor det ble holdt på Møllebakken og fikk navnet Haugeting. På dette ting, hvor hver fri mann hadde rett til å møte, foregikk også hyldningene. Ved lag 1200 ble fylkesinndelingen avløst av sysselinndelingen. Vestfold kom da til å hete Tønsbergs syssel. Fra samme tid ble Lier lagt til Oslo syssel. Dessuten ble visstnok bygdene på begge sider av Skiensfjorden samtidig lagt til Grenafylke, det senere Skienssyssel, hvortil også det egentlige Numedal ble lagt. Eiker ble først i slutten av middelalderen skilt fra Tønsbergs syssel. Søndre del av det nåværende Vestfold, Numedal skipreide, ble om lag 1380 skilt ut som eget syssel. Ved inndelingen av landet i fehirdsler (oppbørselsdistrikter) fikk vi Tønsbergs fehirdsle, som visstnok omfattet hele Vestfold, Skienssyssel og Borgarsyssel. Embetet som fehirde (kongelig skattmester) ble forbundet med stillingen som sysselmann og slottshøvedsmann.
     Det gamle sentrum for vår bygd har vært i Slagen, men ble senere flyttet til Sem. Herredsinndelingen i Vestfold synes i gammel tid å ha svart omtrent til de nåværende bygdelag. Men hvor det ingen naturlig grense var mellom bygdene, er det nok blitt gjort endringer. Ennå før hele landet ble samlet til ett rike, var det, særlig i fylkene langs kysten, tilløp til et organisert forsvar. Bøndene her skulle ruste ut landevernskip. Under Håkon den gode (935-61) ble dette forsvarstiltak utvidet og kom til å omfatte hele rikets kyststrekning, som ble delt inn i skipreider. De kom til å danne egne tinglag og fikk egne skipreideting, leidangsting og våpenting, som fikk med militærvesenet å gjøre, men ble senere også skatteting. Vestfold var i middelalderen delt inn i følgende skipreider:
     1. Numedal skipreide omfattet Brunlanes, Hedrum, Tjølling, Sandar, det meste av Kodal og visstnok også Tjøme, og svarte omtrent til det senere Brunla len.
     2. Arendal skipreide, som besto av hele det nåværende Stokke prestegjeld,  de gårder i Sem sogn som ligger vestafor Aulielva, Andebu hovedsogn, litt av Høyjord og litt av Kodal. Etter reformasjonen hørte også Nøtterøy med til denne skipreide, men hvor gammel denne ordning var, vet vi ikke.
     3. Slagen skipreide besto av Slagen sogn, mesteparten av Sem sogn (gårdene østafor Aulielva), Borre hovedsogn, litt av Nykirke og hele Undrumsdal.
     4. Råbygge skipreide (eldre navn: Røyrdal) : Hof og Vassås, Ramnes, Fon og Vivestad, en del av Hillestad og det meste av Høyjord.
     5. Våle skipreide: Våle hovedsogn, Botne hovedsogn, mesteparten av Nykirke og Hillestad.
     6. Sandsvær skipreide omfattet Sandsvær prestegjeld. I 1624 ble denne skipreide skilt fra Tønsberg len samtidig med opprettelsen av Kongsberg sølvverk.
     7. Sande skipreide (eldre navn: Engra): Sande, Skoger og Strømm.
     Lardal kalles skipreide i 1591 og 1605, men om denne bygd var egen skipreide tidligere vet vi ikke. Fra ca. 1600 til 1624 nevnes Lardal og Sandsvær ofte sammen, men da kalles ikke de to bygder skipreider.
     Denne inndelingen i skipreider var ingen heldig ordning i administrativ henseende fordi skipreidene ofte ble for store og til dels kom på kant med den gamle herredsinndeling. Herredet, eller skipreida, var delt i mindre distrikter eller grendelag, som hadde forskjellige navn rundt i landet: På østsiden av Viken var flere bygder delt inn i lider, mens bygdene andre steder var delt inn i tredinger, fjerdinger, åttinger eller repper. Fjerdingsinndelingen ble senere til dels nyttet ved den første inndeling av bygdene i skoledistrikter. I folketellingen for 1769 er Sem sogn delt inn i vestre og østre fjerding, og Slagen sogn i nordre og søndre fjerding med Vallø saltverk. Skipreideinndelingen falt bort ved eneveldet (1660), men ble i Jarlsberg gjeldende til 1684.
     Alle de gamle ting var allting (allemannsting), og til dem var alle frie og selvhjulpne bønder pliktig å møte. Frittatt var bare einvirker (mindre bønder som bare hadde en gutt under 15 år til arbeidshjelp). Senere måtte også einverkene møte til tre ting: Manndrapsting, kongsting og manntallsting. Til tinget ble bøndene innkalt ved budstikke, som ble sendt fra gård til gård etter en bestemt rute l) Tinget ble holdt til bestemte tider på året; de store ting en gang. De mindre ting ble kalt hjemting, og de kunne omfatte en bygd (herred), en skipreide, tredje-, fjerde- eller åttendedelen av et fylke. Slike rettskretser ble senere kalt tinglag, og innen hvert tinglag (tingkrets) ble det holdt ting 2-3 ganger årlig, vår, sommer og høst. I nyere tid, fra slutten av det 18. hundreåret, ble det holdt ting hver måned (månedsting). Tingvollen var et fredlyst og innviet sted, og tinget sto under gudenes beskyttelse. Tinget ble satt på en høytidelig måte med religiøse skikker, og det ble lyst fred over tinglyden.
     Med det økte folketall og større forbindelse mellom folk fra andre bygdelag oppsto det tidlig trang til felles lovbestemmelser, gjeldende for et større område enn bygda eller fylket. Slike lover utviklet seg etter hvert av de mange rettssaker som ble avgjort på tinget, etter sedvaneretten og slik som samfunnsmoralen var på den tid. De eldste store lover som finnes bevart er Gula- og Frostatingslovene. Disse lover er visstnok opptegnet i det 11. hundreåret, men er for størstedelen blitt til langt tidligere. De avspeiler samfunnsforhold og rettstilstander som var alminnelige ved vikingtidens begynnelse, ca. 800 e. Kristus . 2 ) I Gulatingsloven får vi også vite hvilken rang bondesamfunnets høvdinger hadde på den tid. Regnet ovenfra kom først konge og jarl. De stammet ikke direkte fra bønder, men fra høyere ætter, som nærmest må betegnes som fyrstelige eller adelige. Så kom herse, høld, bonde (selveier eller leilending) og frigitt. Hersen var hærfører i herredet. Han kalte sammen bøndene til tinget, og dette ble ofte satt på hans egen gård, som derved ble tingsted. Ved dette lot han bygge et hov. Vedlikeholdet av hovet besørget han antakelig sammen med bygdefolket. Hersen var også bygdas prest, som ofret til gudene på bygdas vegne, og på tinget ledet han forhandlingene. Det var derfor av viktighet at hersen var lovkyndig, for tingets viktigste oppgave var å dømme i tvistigheter. Lovkyndige menn fantes også utenfor hersenes krets, blant de store og gjeve bønder, og deres ord kunne få stor vekt ved avsigelse av dommer. Disse lovkyndige bønder ble kalt lagmenn. Inntil i vikingtiden var det sikkert bygder som ingen herse eller annen høvding hadde over seg. Her ble tinget ledet på den gamle måten av en av de beste bønder i bygda. 


Bakkeskaug
Bakkeskaug i Slagen. Hus med innkledt svalgang.

Bakkeskaug. Plantegninger

     De store lovforeninger hadde felles lagting. På Eidsvoll fikk vi Eidsivatinget for Østlandet. Tidligere var dette ting blitt holdt på Hedmark. Borgartinget på Borg (Sarpsborg) ble senere lagting for Viken, og er visstnok først oppstått i det 12. hundreåret. På de mindre ting ble loven til det nærmeste lagting benyttet. Alle bønder skulle møte på herreds- og fylkestingene, men på de store lagting møtte nevndemenn for hvert fylke. De ble opprinnelig oppnevnt blant de beste bønder av kongens ombudsmann på bygdetingene. Nevndemennene fikk reisepenger og dagpenger mens de var borte, og disse pengene betalte bøndene. I den første tiden var visstnok alle tingmenn med på å avsi dommene. Senere ble et utvalg på 36 nevndemenn tatt ut, og en tid redusert til 24. Dette utvalg var lagretten. Den gikk igjennom sakene og formet dommen, men hele tinglyden vedtok den med våpentak. Første gang en mann ble tatt til lagrettemann måtte han avlegge lagrettemannseden, og denne eden gjaldt for levetiden. Det ble på denne måten en samling av lovkyndige bønder i alle lagdømmer, og det er trolig at disse bønder også ble tatt til dommere på de mindre ting. Nevndemennene måtte betale bøter hvis de uten grunn uteble fra tinget eller kom for sent. Tinget ble satt hver dag kl. 6 og holdt på til non (kl. 15). Når lagmannen gikk til tinget med lovboka ble det ringt med kirkeklokkene. De skulle gå fastende til tinget, og det var straff for å nyte eller selge øl på tingstedet. Men det gikk nok ikke alltid for seg som det skulle i så måte. I utkantene av tingstedet foregikk all slags handel. Her ble også private avtaler truffet.

     Under styret til Sverre og hans nærmeste etterfølgere gikk bøndenes selvstyre meget tilbake. Tingene ble nok opprettholdt og nye ting også dannet ut igjennom middelalderen, men den selvstendighet bondetingene hadde hatt under de tidligere konger, var det forbi med. Tingene ble nå stilt under ledelse av kongens embetsmenn og bøndenes domsmyndighet ble  sterkt redusert. De gamle lagmenn hadde vært bøndenes tillitsmenn uten  fast ansettelse. De nye, som Sverre innsatte, var, som sysselmennene, kongelige embetsmenn. Til å begynne med var disse lagmenn, likesom de  tidligere, ikke virkelige dommere. De skulle bare forklare bøndene hva  loven sa om vedkommende spørsmål, men en slik uttalelse av kongens  embetsmann gikk tidlig over til å få karakteren av en dom. Derved gikk  lagmennene også tidlig over til også å bli dommere. Den makt de gamle  tingene hadde, minket i slutten av sagatiden (før 1350) og dermed også  bøndenes interesse for offentlige saker. Dette var også en følge av at den  gamle bondeadelen, som hadde fostret høvdinger til bøndene i de forskjellige bygdelag, var dødd ut eller var gått i kongens tjeneste. Man var kommet langt bort fra det gamle styresett, at all makt lå hos bøndene og  deres høvdinger på de gamle ting. I det 12. hundreåret var denne utvikling  kommet langt. I unionstiden (1381-1814) gikk det ennå mer tilbake, som  følge av at kongedømmet, som skulle holde det hele sammen, var dansk. De gamle store lagting hadde vært bærere av den høyeste lovgivnings- og domsmakt. Denne makt gikk over til kongen. Lagmennene virket ut gjennom middelalderen, og ennå ved lag 1600 finner vi dem fremdeles som dommere sammen med en lagrette av bymenn og bønder. Men denne lag-retten sank ned til å bli bare rettsvitne, som ingen ting hadde å si for dommen.
     Ved kristendommens  innføring får vi en rekke kristenretter for de  store lagting. Borgartingslovens kristenrett bestemte til å begynne med at det skulle være to kirker i hvert fylke. I Vestfold var det fylkeskirke i Sem og i Hedrum. Senere fikk hvert herred egen kirke og prest. Derved ble herredet gjestegjeld. I større  prestegjeld ble det bygd  hjelpekirker (anneks-kirker). Prestegjeldet  ble da delt opp i sogn.  Mindre kirker ble også noen steder bygd av lendermenn eller rike bønder.  Av kirkens representanter var det prestene som sto bonden nærmest. Bøndene og kirkeeierne hadde kallsretten til kirkene i den første tid, men fra det 13. hundreåret (1277) fikk bispene slått kallsretten under seg. Denne tilbakegang i bøndenes selvstyre på det kirkelige område, svarte til det som samtidig gikk for seg på det verdslige området. Kongen og embetsmennene hans fikk større og større makt, mens de gamle bondehøvdinger og tingene fikk tilsvarende mindre. Denne utvikling var til dels nødvendig hvis landet skulle være et samlet rike. Under Sverre og kongene av hans ætt var det særlig at denne utviklingen skjøt fart. De tidligere lendermenn (Lendermannsverdigheten ble avskaffet i 1308) og årmenn (årmenn var kongens gårdsfogder og godsforvaltere) ble avløst av sysselmenn, som ble mektige ombudsmenn for kongemakten, og hadde stor sivil og militær myndighet i syslene sine. Den makt som bøndene hadde hatt på lagtingene gled over til kongen og geistlige og verdslige embetsmenn på høvdingmøter eller riksmøter. Slike store riksmøter ble det alminnelig å holde i det 12. hundreåret, og de fikk stor innflytelse, særlig for lovgivningen. Bøndene opphørte å delta i disse møter i det 13. hundreåret. Ved Magnus Lagabøters landslov av 1276 opphørte lagtingenes lovgivningsmakt. Kongen tok på seg for ettertiden å "bøte" lovene "med gode menns råd", uten støtte av en lovgivende forsamling. Senere lover eller forandringer i  eldre ble gitt i såkalte retterbøter. De svarer til de senere kongelige forordninger. Riksmøtene ble i slutten av sagatiden bare høvdingstevner, men bøndene skulle fremdeles delta i kongehylding og, hvis kongeslekten døde ut, i kongevalg. Ved slike leiligheter skulle bispene, etter samråd med sysselmennene, oppnevne 12 av de forstandigste bønder fra hvert bispedømme. Hyldingen foregikk på Øretinget ved Nidaros.
     Sysselmennene overtok både lendermennenes og årmennenes funksjoner. De var hverken selvstendige bygdehøvdinger eller kongens private tjenere, men embetsmenn med faste embetsdistrikter, og ble undertiden også kalt kongens fullmektiger. De sysselmenn Sverre innsatte i det sydlige Norge var dårlig likt av bøndene. De fleste av dem var birkebeinere og ofte av lav byrd, og sto fremmed for bygdefolket. Deres styre ble ofte vilkårlig, og de hadde derfor vanskelig for å skaffe seg lydighet. Som følge herav opptrådte de ofte overmodig og hensynsløst. De første sysselmenn vi hører om i Vestfold var Simon Skerfla og Benedikt. De ble begge drept. Den første under et angrep av kuvlungene i 1185, den andre i 1200 under forberedelsen til den store østlandske bondereisning mot Sverre. - Til hjelp hadde sysselmennene i Vestfold, utenom skrivere, en hus- eller slottsfoged på Tønsberghus, og en lensfoged, som sto for sysselmannstjenesten. Disse medhjelpere eller fullmektiger ble ofte bare betegnet fogder, og under fogdene sorterte lensmennene. 


Låve Slagen
Låve fra omkring 1800. Hagan i Slagen.

Låve i Slagen
Låven på Hagan har senere tilbygde skykjer.

     I sagatiden (1050-1350) hadde bygdene visstnok egne kasser til å greie utgifter av forskjellig slag. Magnus Lagabøters landslov bestemte at hvert lagdømme skulle ha en kasse, som skulle styres av en lagmann, en av kongens håndgangne menn og en forstandig bonde. Skipreidene skulle ha en kasse til å greie utgiftene til skipet. Etter hvert som leidangsinstitusjonen forfalt under det danske styre ble det slutt på skipreidekassene.

     Under Erik av Pommerns regjeringstid (1391-1442) ble det danske lensvesen innført i Norge. De utenlandske lensherrer, som overtok lenene, innsatte danske fogder til å kreve opp skatter og avgifter. Disse fogder ble ansatt av lensherren, men var ikke hans private fullmektiger. De avla nemlig ed til kongen. Det var en foged i hvert fogderi. Lensherrene hadde ofte hele kongemakten i lenet sitt, mot å stille hærfolk og svare visse skatter og avgifter til kongen. I den første del av dansketiden var regjeringen svak og forsømmelig. Lensherrene og deres fogder rådde fritt og brukte makten sin til mange slags voldsferd og urett. Fogdene pinte og plaget bøndene både på gods og liv, og de ble meget forhatt. Dette førte til større og mindre bondereisninger for å verne om gammel rett. I Tønsberg len var klagene over fogdenes utsugelser særlig store. I 1424 klaget således almuen i lenet over den frivillige hestalop (hesteforing), som bøndene før hadde ytet, men som fogden nå krevde som fast skatt, og over våpenvite (våpenmangel), som ble krevd hvert år av bøndene, uten at det ble spurt etter om de hadde de lovbefalte våpen. Under opprøret mot kong Erik i 1436 sluttet bøndene i Tønsberg len, og ellers på Østlandet, seg til opprørshøvdingen, adelsmannen Amund Sigurdsson (Bolt) med krav om at Norge skulle få sin egen regjering og styres av innenlandske menn. Men denne og oppstandene i 1438 og 1502, den siste under Knut Alvssøns ledelse, førte ikke til noen særlig stor bedring av forholdet mellom bøndene og kongens og lensherrenes ombudsmenn.
     Om lensherrene på Sem er utførlig fortalt i første bind, s. 319-26. Her skal bare nevnes deres navn og tjenestetid:

Erik Ugerup, 1524-47. 
Bent Bille, 1547-56.
Kristiern Munk, 1556-65. 
Axel Urne, 1565-70. 
Fredrik Lange, 1572-1612.
Gunde Lange, 1612-33.
Pros Knudsen Hørby, 1633-36.
Ove Gjedde, 1637-40.
Knud Ulfeldt, 1640-46.
Vincents Bildt, 1647-58.
Johan Brockenhuus, 1658-61.
Fogder
     Fogden møtte opp på herredstingene for å kreve opp skatter og bøter (sakfall), fordre domsavgjørelser av lagrettemennene og lese opp kunngjøringer fra kongen og lensherren.
     I tiden fra reformasjonen til eneveldet hører vi om følgende fogder i Tønsberg len: (En del av opplysningene om fogdene er fra riksarkivar Langes opptegnelser i Riksarkivet, den såkalte embetskalender.)

     Jens skriver, kalles kgl. foged 1548.
     Tøger Nilssøn foged på Sem 1570-80. Han var byfoged i Tønsberg i 1572. 
     Dyre Mogenssøn, kgl. majestets foged 1582.
     Anders Nilssøn Fudske, foged 1587, 1589. Han bodde visstnok på Fuske i Arnadal, hvor en Anders Nilssøn nevnes som bruker i 1593 og senere. Iver Madssøn, som var foged fra 1646, bodde også en tid på Fuske.
     Søren Rød, foged i Tønsberg len 1589, 1591.
     Lars Pederssøn, kalles ridefoged i 1590 (om ridefoged se nedenfor om Peder Buch).
     Mads Morcholdt, 1610.
     Nils Nilssøn, kalles forrige foged i 1614.
     Christen Jenssøn, 1614.
     Christen Olufssøn Tranberg, 1620. Han kalles Gunde Langes bygselfoged i Tønsberg len. I 1630-årene kjøpte han Søndre Hillestad i Hillestad, hvor enken bodde i begynnelsen av 1640-årene.
     Christen Hanssøn, 1621-24. I 1625 kalles han forrige foged.
     Peder Buch, 1625-27. Også denne og den etterfølgende foged kalles ridefoged, dvs. godsforvalter eller oppebørselsbetjent.
     Nils Jacobssøn, 1627-30. Han bodde fra 1629 på Øvre Berg i Hof.
     Peder Madssøn, 1630-32.
     Oluf Jenssøn, kgl. majestets foged 1634.
     Henrich Nilssøn, kgl. majestets foged på Sem 1634-35. Han var byfoged i Tønsberg 1643-45.
     Hans Huid, 1636-37.
     Frantz Tøcke (Tøke, Tøche, Thøicke, Tøyche), 1637-39. Han kalles også sorenskriver i 1639 for Hof og Sande.
     Peder Hanssøn, 1639.
     Peder Ottssøn (Holst), 1640-43. I 1644 kalles han forrige foged over Tønsberg len. Var sorenskriver i Lardal 1659-70. Fra 1645 bodde han på Søndre Hillestad i Hillestad.
     Claus Erikssøn, 1644-46.
     Iver Madssøn, 1646-58. I 1646 kalles han kgl. majestets barfredfoged i Tønsberg len, dvs. foged innen et nærmere bestemt område om en by, et slott eller en festning; i dette tilfelle innen Tønsberg len. Madssøn bodde en tid på Fuske i Arnadal. I 1658 flyttet han til Tønsberg, hvor han ble rådmann og borgermester. Han døde i Tønsberg 1691, 75 år gammel. Enken Sophia Mortensdatter døde 1716, 81 år.
     Lauritz Røed, kgl. majestets foged 1659. Han var byfoged i Tønsberg i 1656.
     Claus Nilssøn Røyem, 1659-73. Han bodde fra 1662 til 1673 på Vestre Bakke i Våle, som etter hans kortvarige opphold der ble kalt Futebakke. Ved grevskapets opprettelse i 1673 ble han Peter Griffenfelds amtsfullmektig i Tønsberg grevskap. I 1675-87 var han amtsforvalter i Larvik grevskap, og ble i 1688 utnevnt til amtmann i Lister og Mandal. Han døde under et opphold i København i 1692. G.m. Else Maria Doph, d. 1696. Hun var datter av sogneprest Kristian Doph i Sandar. Fra 1675 bodde Røyem på Hjertnes i Sandar, og fra 1688 i Kristiansand.
     (I 1679-80 kalles Nils Jenssøn foged.)
     Også i slutten av middelalderen og i tiden fram til eneveldet (lydriketiden) gikk det stadig tilbake med det gamle folkelige selvstyre i bygdene. Men bygdetingene sto fremdeles ved makt, og her måtte lensherrene og fogdene tinge med bøndene om skatter og avgifter eller andre ytelser. Her kunne også bøndene samle seg og lage ansøkninger til kongen eller klage til kongen over embetsmennene  3). Lagrettemennene ble, som før nevnt, valgt blant de beste menn i bygda, og de ble selvskrevne ledere for bøndene.
     Det var lagrettemennene som etter den tids forhold styrte i bygda, men de savnet en formann til å styre for seg. Dette gjorde dem svake overfor lensherrer, fogder og lensmenn. Så sent som i det 16. hundreåret var bøndene med på de store stendermøter (møter hvor særlig bevilgning av skatter ble avgjort), men bøndene på disse møter fikk stadig mindre og mindre å si. Siste gang de var med på et slikt møte var i 1628. Derimot ble adelen, embetsmenn og borgere ofte innkalt. På de store hyldningsmøter var bøndene med helt til det siste i 1661. Fra hver skipreide møtte en lensmann og to lagrettemenn. I 1591 møtte fire lagrettemenn fra Slagen skipreide.
     På de gamle bygdeting ble mindre dommer avsagt av 6, og viktigere av 12 lagrettemenn. Disse menn ble oppnevnt av lensmannen eller lagmannen, og de satt i ombudet så lenge de levet. De måtte avlegge ed og ble derfor også kalt svorne lagrettemenn. Lovboka skulle leses opp for dem en gang om året. Det ble klaget over at lagrettemennene var dårlige til å avsi dommer, og fra 1591 fikk de edsvorne skrivere til hjelp. Disse skrivere hadde fra først av ikke stemmerett, men de kom snart til å lede rettsforhandlingene, og litt etter litt gled domsmakten fra bøndene over til disse svorne tingskrivere (sorenskrivere). Det hadde lett for å bli oppnevnt for mange lagrettemenn i tinglagene. Ved en forordning av 1633 ble det innskjerpet at det ikke skulle tilsettes flere enn det var nødvendig til å behandle sakene. I 1638 var forholdene ikke blitt bedre. Kongen sa da at han hadde erfart at det ble forordnet for lite dugelige og for mange lagrettemenn i hvert tinglag. Lagmennene ble derfor pålagt ikke å motta lagretteed av noen, medmindre han hadde et godt rykte og hørte til de beste mellom almuen. Kongen bestemte videre at det ikke måtte forordnes flere enn 12 lagrettemenn i hvert tinglag.
     Fra tiden før 1600 kjenner vi ikke navn på mange lagrettemenn fra vår bygd. I noen få diplomer fra det 16. hundreåret regnes det opp flere navn, men det er ikke angitt på hvilken gård de bodde. I 1591 var Svend Roberg, Amund Hassum, Kjell Velle, Nils Rise, Tollef Gulli og Kristen Tveiten lagrettemenn. Sammen med lagrettemenn i Borre og Undrumsdal valgte de på Gjelstad stevnestue i Våle 27. mai 1591 Mikkel Toen og Rasmus Sem i Borre, Oluf Røsland i Sem og Oluf Nyerød i Undrumsdal, til sammen med lensmann Christopher Gardsen, Kjær i Borre, å møte som utsendinger til kong Christian IV's hyldning på Akershus i 1591. Samme år var Jakob Askehaug og Jon Låne lagrettemenn i Arendal skipreide.
     Til prins Christian V's hyldning i 1610 ble det ikke valgt noen utsending fra vår bygd. De 12 lagrettemenn i hver skipreide som valgte utsendingene er ikke navngitt.
     For tiden etter 1600 og fram til eneveldet kan vi dele lagrettemennene fra vår bygd inn i tre grupper: 1. De som virket årvisst, 2. De som virket i lengre tid, men med års mellomrom, og 3. De som bare virket ett eller et par år. 4)

                         1.
Peder Røsland (1624-29)        Jens Hesby (1643-61)
Laurits Fadum (1627-29)        Erik Søndre Kjær (1643-48)
Tarald Brekke (1627-52)        Nils Gunderssøn Rom (1644-59)
Alf Tveiten (1628-52)          Oluf Huseklepp (1648-61)
Oluf Eik (1628-52)             Oluf Li  (1648-59)
Kristoffer Roberg (1634-54)    Erik Ilebrekke (1649-55)
Laurits Stang  (1634-58)

                         2.
Peder Gulli (1627-44)          Gullik Bjelland (1646-61)
Rollef Skotte (1628-48)        Peder Tom (1648-56)
Arne Horgen (1634-48)          Knut Eik (1648-59)
Jon Bø (1634-58)               Oluf Mellom Rom (1648-55)
Tjøstel Roberg (1634-46)       Guttorm Barkåker  (1650-56)
Knut Roberg (1644-48)          Halvor Rygg (1654-61)
Torsten Tolvsrød (1644-59)
 

                         3.
Kristen Vik (1627-28)          Halvor Myre (1643-48)
Håvard Lensberg (1627)         Peder Hassum (1644-58)
Halvor Lensberg (1627-28)      Oluf Basberg (1644-46)
Oluf Vermeli (1627-28)         Mads Rom (1644)
Oluf Vestre Kjær (1627-49)     Even Aas (1644-55)
Anders Låne (1627-28)          Nils Rom (1646-47)
Peder Hesby (1627)             Gunder Ås (1646-55)
Ingebret Eikeberg (1627-28)    Kristoffer Basberg (1646)
Håvard Undrum (1627)           Paul Velle (1646-48)
Håvard Hesby (Rygg) (1628-43)  Ole Tem (1646-61)
Nils Hogsnes (1628)            Helge Hogsnes (1646)
Borger Fadum (1628)            Mikkel Skollerød (1646-54)
Gunder Hasle (1628)            Peder Sverstad (1646-48)
Halvor Røren (1628)            Jørgen Ilebrekke (1647)
Børrild Presterød (1628-34)    Svend Åsen (1647-54)
Søren Eik (1628-29)            Peder Rom (1648)
Amund Hasle (1634)             Elling Rom (1648)
Løyen Basberg (1634)           Jørgen Eikeberg  (1648-56)
Anders Røsland (1648)          Oluf Bekkevar (1654)
Torger Ringshaug (1648)       Nils Eikeberg (1656) 
Kristen Taranrød (1649-54)     Oluf Gulli (1656)
Rasmus Berg (1649-55)          Brynte Vik (1658-61)
Svend Røren (1649-50)          Ellef Panne (1660)
Peder Grette (1649)            Guttorm Låne (1660)
Oluf Grette (1649-56)          Knut Låne (1660)
Arve Unneberg (1650)           Helge Grette (1660)
Mathis Kaltvet (1653)          Peder Aker (1661)
Nils Knutssøn Rom (1653)

KILDER: Se ved slutten av avsnittet om Administrasjon og embetsmenn.

Noter

1)  I gammel tid besto budstikken av et stykke tre, som ble skåret ut i en bestemt form. Hadde budstikken form av en pil, varslet den ufred. Gjaldt det en kirkelig sak, sendte presten ut en budstikke i form av et kors. I nyere tid besto budstikken av et hylster av tre eller metall, hvori det skrevne budskap var lagt inn. Den var forsynt med en sterk jernpigg, så den kunne hogges fast ved døren i hus der ingen var hjemme. Forsømmelse ved omsendingen av budstikken ble straffet med bøter. Budstikken var i bruk til forbi 1900. I den siste tid fulgte det med en liste med navn på dem som budstikken skulle passere, og med plass for notering av datum og klokkeslett for mottaking og videresending. Ble budstikken for lenge på veien, kunne man straks av listen finne ut hvem som var skyld i forsinkelsen.
     Offentlige og private kunngjøringer ble fra gammel tid av lyst (lest) fra bygdas gamle kultursentrum, kirkebakken, etter gudstjenesten. Med den nye tids mange aviser avtok lysingen fra kirkebakken til den ved lov av 1920 ble avskaffet.
     På kirkebakken, ofte like utenfor kirkegårdsporten, sto gapestokken. Det var en pæl med en jernbøyle, hvori lovovertrederens hals ble lenket fast. Mindre forseelser mot lover og forordninger ble straffet med utstilling i gapestokk, til spott og skam, på et slikt offentlig sted. Den ble avskaffet ved lov av 1848, men var alt da lite i bruk. - Siste gang vi hører at gapestokken ble brukt i Sem var i 1810. En tjenestegutt, Bernt Mortensen fra Kongsberg, hadde forlatt sin tjeneste hos sognepresten uten lovlig årsak. Derved hadde han forbrutt et halvt års lønn, 10 rdl. Han ble dessuten dømt til å settes i gapestokken eller halsjernet ved Slagen eller Sem kirke en prekendag, en time før og en
- time etter prekenen. Det var bygdevekteren som skulle sette ham i gapestokken, og herfor  skulle han ha 24 skilling av Bernt. - Smith Petersen hadde ofte personer i sin tjeneste som reiste fra ham før tiden. Men det var bare Bernt som måtte i gapestokken. [Tilbake til hovedtekst ]

2 ) Av den gamle verdslige lovboka for Østlandet (Eidsivating og Borgarting) er bare ett blad bevart. Dette håndskrift stammer fra midten av det 12. hundreåret. Eldre Borgartings kristenrett er visstnok opptegnet i andre halvdel av det 12. hundreåret, men det eldste bevarte håndskrift stammer først fra begynnelsen av 1300-årene.  [ Tilbake til hovedtekst ]

3) De mange påbud av forskjellig slag som de styrende satte igjennom, ga ofte bøndene god grunn til å klage. Slike klager sendte de enten til sin lensherre eller til selve kongen. Kongen tok gjerne imot og behandlet klagene på de såkalte herredager, hvor almuen møtte fram ved utsendinger. Under Christian IV ble det holdt herredag hvert 3. år, ofte under kongens forsete. Av særlig betydning var herredagen i Bergen i 1604, hvor arbeidet med Christian IV's norske lov ble avsluttet. På herredagen i Stavanger 1607 ble den norske kirkelov publisert. Herredager ble ofte holdt samtidig med de store hyldninger og stendermøter.  [Tilbake til hovedtekst ]

4) For Arendal og Slagen skipreider er det først fra midten av 1620-årene vi finner lagrettemennenes navn. For de etterfølgende år er det heller ikke alltid opplysninger om deres navn. Oppgaven over lagrettemennene kan derfor ikke bli helt overensstemmende med de faktiske forhold på den tid.
 [Tilbake til hovedtekst ]
 
 
 

Gå til: | Toppen | Forside | Innhold | < forrige | neste >