Høgskolen i Vestfold | Biblioteket | Digitale tekster | Lokalhistorie 
 Sem og Slagen - en bygdebok. Bind 2, Kulturhistorie, del 2
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 2001 .
Gå til: | Forside | Innhold |< forrige neste >
 
 

Administrasjon og embetsmenn.
Av Sigurd H. Unneberg.
 

Kappestabbur Sem
Kappestabbur på Fadum i Sem. Stabbur med kappe eller kåpe er typisk for Vestfold.

Tingskrivere.

     De første tingskrivere hadde sjelden noen juridisk utdannelse, og det krevdes heller ikke av dem. De skulle bare avhjelpe lagrettens manglende penneførhet, lese lovboka for den og vise den hvorledes dommer skulle avfattes i formell henseende. Før 1591 var det bare noen få bygder i landet som hadde hatt tingskrivere. Lagretten hadde vært henvist til seg selv. Hadde den ingen skrivekyndig innen sin egen midte, måtte den søke hjelp hos bygdas prest, lensmann eller klokker. Skriverne skulle lønnes av almuen. I Christian IV's norske lov av 1604 ble lønnen fastsatt til 4 skilling av hver fullgård og 2 skilling av halv- og ødegårder. Denne faste lønn ble kalt sorenskrivertoll. Lønnen og brevpengene (sportlene) var dog ikke tilstrekkelig for skriverne til å leve av. I 1634 ble det derfor tilstått hver sorenskriver en gård på 2 skippund tunges landskyld avgiftsfritt. I 1664 var Søndre Roberg skattefri gård for sorenskriveren i Slagen skipreide, mens Vestre Låne var skattefri gård for skriveren i Arendal. Senere ble Tveitan i Sem skrivergård.
     I Arendal og Slagen skipreider var det følgende tingskrivere eller sorenskrivere i tiden inntil grevskapets opprettelse:

    Arendal skipreide.
     Ole (Oluf) Kjæraas sorenskriver i 1604, 10 og 11.
     Paasche Henrichssøn nevnes som tingskriver 1618 og 19.
     Allex. Mogenssøn (Mørch) var tingskriver eller sorenskriver i Arendal i 1622-38, i 1624-32 skriver også i Råbygge og bodde da på Klopp i Ramnes. Han kalles foged i 1650. Senere var han skriver i Brunla fra 1654 til sin død i 1665.
     Laurids (Lars) Pederssøn var sorenskriver i Arendal 1643-79, i 1660 også i Våle skipreide. Han bodde i mange år på Tveitan i Sem, og nevnes der siste gang i 1687.

Slagen skipreide.

     Peder Nelaussøn nevnes som sorenskriver i Sem og Slagen, Botne, Sande og Våle 1617-37.
     Jens Anderssøn var tingskriver i Slagen fra slutten fra 1620-årene til ut i 1630-årene. Under hans fravær i 1628 var fullmektig Baltzer Henningssøn skriver. Anderssøn nevnes også som skriver eller fullmektig i Våle og Sanden Skipreider 1630 og i Sandar 1635. I 1637 var han byfoged i Tønsberg.
     Hans Nielssøn nevnes som tingskriver i Slagen skipreide fra 1632 til 1664, i Lardal 1633 og i Arendal 1660-61. Fra om lag 1640 bodde Hans Nielssøn på Steinbjørnrød i Borre. Født ca. 1604, gift med Eline Hansdatter( hennes bror Tor bodde på Helgeland i Våle). Sønnen Niels Hanssøn Stenbjørnrød ble lensmann i Slagen skipreide.
     Tyge (Tygge) Pederssøn Buschow (Buchou) fikk bevilling som sorenskriver i Slagen skipreide i 1665 og nevnes her også i 1669. Han er visstnok identisk med den Tyge Busk som bodde på Søndre Rom i 1680-årene.
     Lauritz (Lars) Nielssøn nevnes fra 1664 som sorenskriver i Våle skipreide, og i 1670 og 80 også i Slagen skipreide. Han bodde på Nordre Greåker i Botne.

Tiden 1661 -1814

     Den styrkning av statsmakten som hadde gått for seg gjennom et lengre tidsrom, ble ved eneveldets innføring i 1660-61 drevet helt fram til at all makt ble samlet hos kongen, og liten eller ingen hos folket. Men kongen kunne ikke klare styringen alene. Den ble samlet i regjeringskontorene, og i byer og bygder kom embetsmennene til å representere kongen. I mange tilfelle avgjorde de sakene etter eget skjønn, men passet seg for å gå utenom lov og rett og å gå imot kongens vilje. Dette embetsmannsstyre eller byråkrati var ikke ferdig med en gang, det utviklet seg etter hvert.
     I stedet for de gamle len ble landet ved eneveldet delt inn i amter, som ble amtskommuner for bygdene. Amtene skulle styres av amtmenn, i den første tid også kalt kgl. befalingsmenn. Tønsberg len ble da til Tønsberg amt. Tønsberg og Brunla amter hørte under Akershus hovedamt og dets stiftamtmann.
     Vestfolds inndeling i amter ble den gang ikke av lang varighet. Landsdelen skilte seg snart ut fra den største delen av landet for øvrig, ved at det her i stedet ble opprettet to grevskaper. Larvik grevskap ble opprettet i 1671, og avløste Brunla amt, eller det tidligere Brunla len. Istedenfor Tønsberg amt fikk vi i 1673 Griffenfeld grevskap. Ved Peder Griffenfelds fall i 1676 ble hans grevskap inndratt under kronen. Kong Christian V (1670-99) skjøtet det i 1678 til sin halvbror, Norges stattholder, Ulr. Fr. Gyldenløve. Han solgte det i 1683 til generalfeltmarskalk, baron Gustav Wilhelm von Wedel, og det ble på ny gjort til grevskap i 1684 under navnet Jarlsberg grevskap. I daglig tale ble de to grevskaper helt til henimot 1900 kalt «Grevskaberne», ennskjønt de alt i 1822 ble slått sammen og fikk navnet Jarlsberg og Larviks amt. I 1918 ble navnet forandret til Vestfold fylke. Forandringen ble gjort gjeldende fra 1. januar 1919.
     De to lensgrevskaper utgjorde amter, som under kongens overhøyhet ble styrt av grevene som amtmenn. Men grevene fikk ved privilegier av 1671-73 store fortrinn og en langt større makt enn de øvrige amtmenn i landet. De ble nærmest enevoldsherskere - med litt kontroll fra København. Særlig fikk de hånd og hanke over bygdekommunene. Bygdekirkene og deres jordegods ble også lagt under grevene, omtrent som alminnelig privateiendom - et likefrem overgrep mot bygdefolket, som fra gammel tid hadde eid kirkene sine. Ellers utover landet tok Fredrik IV (1699-1730) seg rett til å selge bygdekirkene ved auksjon for å få penger i statskassen. I Jarlsberg grevskap kjøpte de fleste bygder kirkene sine tilbake av greven om lag 1770. Grevene fikk kallsrett, birkerett, sikt- og sakfallsrett, hals- og håndsrett over sine bønder, jaktrett, enerett til bergverksdrift i grevskapet og rett til jordgravet gods. De sto også for utskrivingen til krigstjeneste og bestyrte veivesenet. I henhold til disse rettigheter utnevnte grevene alle verdslige embetsmenn innen grevskapet, og prester, ja endog klokkere - kongens underskrift ble etter hvert en ren formsak. Som grevens minister sto overinspektøren, grevens stedfortreder som amtmann, så kom amtsforvalteren, som utførte fogdens arbeid og hadde med skatte- og grevskapsinntektene å gjøre. Han ble lønnet av de bøter som falt innen grevskapet. Sorenskriveren (i Grevskapenes første tid kalt sorenbirkeskriver) var også underdommer. Han og overbirkedommeren hadde å dømme i de to første rettsinstanser. Kirkeinspektøren utøvde den patronatsrett greven hadde over kirkene. Disse grevenes rettigheter ble stående ved makt til 1809. Retten til å utnevne geistlige og verdslige embetsmenn ble da noe begrenset. Ved adelsloven av 1821 ble de fleste av grevenes privilegier opphevet.
     Med eneveldet mistet vi de siste svake rester av organisert selvstyre i bygdene. Christian V's norske lov av 1687 vitner derom. Den gamle tingplikten for almuen ble det slutt på. Almuen møtte nå bare opp for å høre kongebud opplest og for å betale skatt. Lagrettemennene ble ikke lenger valgt for livstid, men bare for ett år ad gangen. Derved kom de fleste bønder i bygda til å sitte som lagrettemenn etter tur. Lagrettens domsmyndighet ble innskrenket til odels- og eiendomstretter, livs- og æressaker, d.v.s. de gamle 12-mannssaker. I andre saker skulle lagrettemennene bare være rettsvitner eller bisittere, og en sjelden gang meddomsmenn. Det å være lagrettemann hadde derved ikke lenger den anseelse som tidligere.  Noen enkelte ganger kunne det hende at en amtmann fikk påbud om å rådføre seg med almuen på tinget når det gjaldt nye tiltak. Det hendte også en sjelden gang at amtmannen gjorde det av seg selv, for han var den som representerte kommunene.
     De høye herrer på Jarlsberg, herskapet som de i gammel tid gjerne ble kalt, og embetsmennene deres, var gjennomgående rettskafne menn, som bygdefolket sjelden hadde noe å klage på. Men i 1689 klaget bønder i Vestfold til kongen over den måten skattene ble krevd inn på. Denne klage er utførlig omtalt av Lorens Berg i boka om Nøtterøy, s. 252-53, hvorfra vi hitsetter:
     "I tingboken for 1689-90 støter vi paa en historie som virker overraskende; bygdefolk paa Vestfold har sendt mænd ned til Kjøbenhavn med klagebrev til kongen. Slike sendefærder fra norske bygdefolk hadde længe været vanlig praksis, og vi faar indtrykket av at mange av kongene likte dem - de ga leilighet til at øve litt mer kontrol med ombudsmænd heroppe i fjeldlandet. Men bygdefolkene rundt Tunsberg hadde nu længe været saa nedtrykt i armodsdom at vi kan ikke vente slike tiltak fra dem, naar de ikke som i 1651 likefrem blir opmuntret til at komme frem med hvad de har paa hjerte. (Klagen gjaldt stattholderen Hannidal Sehested.) - Men 1689 hadde «nogle av almuen her udi grevskabet ladet sammenskrive en supplication paa adskillige klager og besværinger», og nogen mænd hadde reist ned til Kjøbenhavn med klagebrevet. Som bekjendt hadde Jarlsberg grevskap 1683 faat ny eier, Gustav Wilhelm Wedel, men embedspligter gjorde at han foreløbig opholdt sig mest i Danmark, og bestyrelsen av grevskabet hvilte omkring 1690 væsentlig paa forvalteren Jørgen Olsen Mandahl. (Berg skriver Mandahl, mens vi konsekvent bruker formen Mandal.)  Baade Wedel og Mandahl var retsindige og lempfældige mænd, men som ny og virkelysten ombudsmand synes Mandahl at ha faat greven med paa endel «reformer» for at forbedre grevskapets indtægter. Og de hadde gjort det uten forhaands forhandling derom med almuen. Det var det som satte vondt blod. Nogen bygdemænd hist og her hadde hat raadslagninger og søkt skriverhjælp til at sætte op et klagebrev til kongen. Efterpaa hadde de prøvd at faa sendt budstikke rundt i bygdene om møter, saa de kunde  faa samle ind reisepenger (12 skilling av hver fuldgaard). Derimot synes ikke selve klagebrevet at ha faat nogen almindelig «besegling» av repræsentanter for bygdene; bare av selvbestaltede og mer modige enkeltmænd hist og her.
     Men klageskrivelsen maa ha været bra skrevet, for kongen optok den naadig og synes i det store og hele at ha git klagerne medhold; i en resolution av 8. febr. 1690 blir det indskjerpet at almuen ikke maa paalægges nye tyngsler. Det er let at læse mellem linjene i tingprotokollen at Wedel har tat sig nær av historien; han likte ikke at stemples som bondeplager i sit nye grevskap, og han har sikkert git Mandahl en skrape, fordi han har ført ham op i det, for Mandahl vrier sig svært, naar saken kommer paa tale under tingmøtene. Mandahl fremholder indtrængende for almuen den store brøde den har begaat ved at la uvedkommende personer skrive klage; de burde  Ialfald kommet til Mandahl og deres egen sorenskriver med klagemaalene. Og han eksaminerer om det har gaat budstikke og været holdt samlinger. Bøndene skjønte lunten - han vilde overføre dem oprørske sammenrottelser, og han faar ingenting vite, før han kommer til Slagen: der "tilstod" Anders Roberg at han hadde faat bud fra Kaltvet om at sende bustikke, og at Kristen Li hadde samlet ind reisepenger.
     Men resultatet blir at almuen skal faa det som den selv vil, d. v. s. ingen ændringer skal indføres, uten de godvillig gaar med paa dem.»
     Det var på høsttinget for Slagen i 1689 at amtsforvalteren fikk noen opplysninger om bygdefolkets befatning med klagen. Det ble samlet inn 12 skilling av hver fullgård, 8 skilling for tredingsgårder, osv. De penger som ble samlet inn hadde Kristen Li levert til Gunnar Valle (Ramnes). På tinget for Fon og Vivestad 30. november s. å. kom det for dagen at det var amtmann de Tonsberg som hadde gjort utkast til klagen, og den var blitt renskrevet av Jens Christophersen på Bragernes.
     På vårtinget for Sem og Slagen 3. og 5. mai 1690 kom saken opp til ny behandling. Almuen valgte da tolv av sine eldste og beste menn i hvert sogn til å gi amtsforvalteren svar for seg. Disse menn var:
For Sem sogn: Gulbrand Myre, Guttorm Låne, Kristoffer Skotte, Hans Fadum, Peder Fresje, Ole Hesby, Torger Panne, Ole Eikeberg, Hans Rise, Kristen Undrum, Ole Huseklepp og Helge Låne.
For Slagen sogn: Anders Roberg, Lars Lofs-Eik, Lars Oseberg, Hans Søndre Rom, Kjell Roberg, Knut Skallevoll, Amund  Åsmundrød, Nils Ringshaug, Lars Skibrekk, Kristoffer Teigen, Ole Nilssøn Kaltvet og Lars Rørås.
     Svarene var noenlunde ens for bygdene i Søndre Jarlsberg. Etter samråd med bygdefolket ble følgende svar straks gitt for Sem og Slagen: 1) Som tidligere ville de heller hver for seg prøve årlig å betale 2 riksdaler av hver fullgård, 1 1/2 riksdaler av tredingsgårder, osv. i arbeidspenger, enn å gjøre arbeid på Jarlsberg hovedgård in natura. 2) Om skyssferden sa de at det som før var deres innstendige begjæring at det for fremtiden måtte forbli med den forlindring de hadde fått det forgangne år, nemlig å betale 1 riksdaler av hver fullgård og tredingsgård, osv., og at de som bodde like ved den store landevei og var mest tynget av de mange reisende, måtte få like stor andel av skysspengene og få de samme vilkår og lettelser som for dem som bodde langt fra allfarveien, og som hittil få betaling for dem de, tid etter annen, skysser og fører, da de reisende som skal ha skyss umulig kan vente til de langt fraliggende, etter omgang, skulle tilsies å komme og skysse. 3) Om tienden var det deres samdrektige svar og underdanige begjæring at det måtte bli i alle år uforanderlig å betale de to første parter med penger etter taksten, til herskapet 5 ort for hver tønne havre, og 6 ort for en tønne blandkorn, og av kirkens part 1 riksdaler for hver tønne havre og 5 ort for en tønne blandkorn. Prestens part skulle som før ytes in natura. 4) Amtsforvalteren sa at han intet år hadde kunnet utkomme med de hittil av hver fullgård gitte 12 skilling i tingholdspenger, og ba derfor om at han og de andre betjenter, med de folk som fulgte med, måtte få behørig kost og losji in natura. Almuen fant ikke å kunne skaffe sømmelig underholdning, og ville derfor i stedet gjerne, med en god vilje, betale 16 skilling av hver fullgård, osv. 5) Det var også blitt klaget over seddelpenger, men amtsforvalteren uttalte at han ikke hadde brukt slike selv, og forbød for fremtiden å motta og gi slike.
     Lorens Berg ender sin beretning om Mandal med følgende avsnitt:
     "I kongens resolution var det blit indskjerpet at almuen til rette tid maatte betale sine skatter, og dette ga Mandahl anledning til at ende forhandlingene med en faderlig formaning om at efterleve dette paalæg, og samtidig mindet han om at han hadde faret lempelig frem og ventet i det længste med eksekution. Almuen svarte at som regel hadde han ventet "til næste aar". Efterpaa blev overenskomsten høitidelig bekræftet av tingets otte lagrettemænd og de utvalgte tolv tillidsmænd.
     Denne episode viser os at selv i kommunenes værste umyndighetstid under eneveldet hadde bygdefolkene en skanse som de kunde holde, fordi de her altid fik kongens medhold: ombudsmændene maatte ikke paa egen haand paalægge almuen nye byrder, eller øke byrdene ved at ændre indkrævningsmaaten. Det var dette sidste Mandahl hadde forsøkt, særlig med hensyn til tienden, arbeidspligten og skyssferden."
     I 1723 tok lensmann Jørgen Gulli opp en vidløftig oppgave med mange opplysninger om de enkelte gårder i bygda. I denne oppgaven er det også en rubrikk med spørsmål om det var noen som hadde noen klage å fremføre for herskapet angående embetsmennene. Det var imidlertid ingen i hele bygda som hadde noen særlig klage å fremføre. Det forekom bare mindre saker, som forsinkelse av skifteoppgjør og liknende.
     Etter som tiden gikk vokste det på ny opp små skudd av lokalt selvstyre. Det gjaldt først kirken, skolen og fattigvesenet. Eldst av disse områder var kirken. Der hadde det alltid vært kirkeverger og fra 1629 fikk  sognepresten medhjelpere. Trengte kirkebygningen reparasjon eller annet  byggearbeid ble nødvendig, ble det tatt beslutning herom i nærvær av  presten, prosten og de beste sognemenn. Bøndene måtte også være med  på andre utgifter, som til skyss og nattelosji for presten og holde bygningene på prestegården ved like. - Et slags selvstyre ble det dannet for  skolens vedkommende ved skoleplakaten av 1741. Hvert prestegjeld skulle  ha en skolekommisjon, og i den skulle det sitte embetsmenn, lensmannen  og fire av de beste og mest kyndige menn i bygda, utnevnt av amtmann  eller prost. De skulle sette opp skolefundas og ligne ut skoleskatt. Det  øverste tilsynet med skolen lå hos embetsmennene: Prest, prost, foged,  amtmann og bisp. Men det lot seg ikke gjøre å få i stand noen bestemmelse om skolen hvis ikke bygdefolket gikk med på det. Dette viste seg  straks i den strid om skolen som da begynte i bygdene, og som varte ut  hele hundreåret. Det ble i mange tilfelle en kraftprøve mellom bonde og  embetsmann og en forberedelse, selv om den var svak, til det kommunale  selvstyre. - For fattigvesenet ble det også dannet et styre. I Akershus  bispedømme ble dette innført i 1741. Hvert prestegjeld eller kommune  skulle ha en fattigkommisjon som skulle bestå av presten, lensmannen,  noen steder også fogden, medhjelperne og to menn som amtmannen nevnte  opp etter forslag av fogden. Fattigkommisjonen skulle styre fattigvesenet og ligne ut fattigskatten. Stiftsdireksjonen var overhøyhet. Det gikk ikke så fort i mange bygder å få i stand en fattigkommisjon, i enkelte bygder tok det flere mannsaldre. Bøndene ville ikke ha tvungne fattigutgifter, men ville helst at fattigvesenet skulle styres på gammel vis ved privat velgjørenhet. I de fleste bygder greide den gamle legdinndelingen fattigvesenet enda, så det ble ikke noen fattigskatt å ligne ut. På den måten ble det flere likestilte kommuner i en bygd. Den gamle tinglagskommunen, kirkekommunen, skolekommunen og fattigkommunen. I den første rådde amtmannen med fogden som hjelper, i den andre presten og gode sognemenn, og i de to siste, faste kommisjoner av embetsmenn og bønder. I noen bygder styrte samme kommisjon både skole- og fattigvesenet. Presten var selvskreven formann i disse kommisjoner og var således den som fikk mest å si.
     I 1790-årene fikk vi forlikskommisjoner. Kommisærene ble nevnt opp av amtmannen og han kunne selv også være kommissær. Disse kommisjoner hørte egentlig ikke under kommunestyringen i bygda, men de tok likevel opp en viktig side av folkefriheten på de gamle tingene, om den enda var svak og ufullkommen. I striden om det kommunale selvstyre kom striden om forliksloven også til å spille en rolle, helt på samme måte som med loven om formannskapene. 
     Hverken amts- eller tinglagskommunene hadde i denne tid særskilte kasser. Utgiftene ble utbetalt forskuddsvis av kongens kasse, ved fogden eller stiftamtssorenskriveren. Det samlede beløp ble deretter for hvert år lignet ut av amtmannen, inndrevet av fogdene og refundert statskassen. For veivesenets vedkommende var det dog egen kasse.

Tem
I våningshuset på Tem nedre i Sem skjuler seg en middelalder stue med grovt tømmer. Middelalderhuset er påbygget en 2. etasje på 1600-tallet og senere utvidet ved tilbygg.

Tem
Laftehjørne av middelalderhuset, synlig inne i gangen på Tem.

Tingsteder.

     Tingstedene i bygda, også kalt tingstuer og stevnestuer, får vi først kjennskap til i det 17. hundreåret. I lydriketiden (1537-1660) var tingstedene blitt fastsatt av lensherrene.
     På Auli var det ting for Slagen og Arendal skipreider i 1610. Fresje (Fritzø) stevnestue nevnes første gang i 1622. Her holdt Slagen skipreide sine ting, og fra 1684 til 1697 bygdene Sem, Nøtterøy og Borre. Tom stevnestue nevnes fra tid til annen 1675-90, Gulli var tingsted fra 1697 til 1751,   Kjelleren ved Jarlsberg, 1751-1813, Tem, 1813-42. Fra 1843 ble tinget satt på jurisdiksjonens nye ting- og arresthus i Sem, senere kalt Arresten.
     De andre bygder som hørte til Arendal skipreide fortsatte lenge å holde sine ting i Sem, på tingstedene:
    Tem, nevnes fra 1643 til 1702, for Arendal skipreide, senere for Andebu og Stokke. Vik var deretter tingsted i mange år. Aker var tingsted i 1730-40-årene, til dels sammen med Vik, og Manum en kort tid om lag 1750. Fra 1753 til 1758 var tingstedet på Sundby i Skjee. Så ble tinget på ny flyttet. Denne gang til Kjelleren i Sem. Andebu og Stokke holdt deretter ting på Kjelleren og Tem i den samme tid som for Sem, Nøtterøy og Borre (se ovenfor) inntil 1838.
     Fra 1758 til i 1813 holdt også Ramnes sine ting på Kjelleren i Sem, senere på Valle i Ramnes.
     Fra høsten 1838 holdt Andebu ting på tingstedet lensmannsgården Berg i Andebu, Stokke på tingstedet Sørby i Skjee, Nøtterøy på tingstedet Østre Nøtterøy og Borre på tingstedet Nordre Kjær i Borre. Bygdetinget for Sem og Slagen og månedstingene ble fremdeles i noen år holdt på Tem. Andebu flyttet tilbake til Tem i 1841, og fra 1843 holdt denne bygd ting på Arresten i Sem. I sorenskriver Bothel Nielsens tid ble ekstrarettene ofte satt på sorenskrivergården Flår i Undrumsdal.

Ting.

     Den eldste bevarte tingbok for Søndre Jarlsberg tar til i 1689. ( Fra tiden før delingen i Søndre og Nordre Jarlsberg sorenskriverier finnes det tingbøker for kortere perioder i 1660- og 70-årene.) I dette år og fram til 1816 ble det holdt tre ordinære skatte- og sakting om året, vår-, sommer- og høstting. Disse ting ble avvekslende kalt skatte-, restanse-, avregnings-, sak- og domsting.
     Fra august 1797 fikk vi månedsting i de måneder det ikke ble holdt ordinære ting (mars, juli og oktober). Etter 1800 ble det også alminnelig å holde ekstraretts domsting.
     Fra 1817 ble det holdt to ordinære ting: 1. termins sommer-, sak- og skatteting (i juli måned), og 2. termins vinterting (i slutten av januar eller i begynnelsen av februar). I 1824 ble de to ting forandret til vår- og høstting (i mars og oktober).
     Det ble holdt ordinære ting for hver enkelt bygd. Fra 1689 ble det holdt særskilte ting for Sem og Slagen, men noen år etter 1700 ble disse to ting slått sammen til ett for hele prestegjeldet. Etter 1814 ble det på ny i noen få år holdt særskilte ting for de to sogn. Månedstingene gjaldt hele sorenskriveriet. Forretningene økte imidlertid etter som tiden gikk, og i 1838 måtte månedstingene deles på to dager. Den første dag ble det holdt månedsting for den del av Søndre Jarlsberg sorenskriveris jurisdiksjon som omfattet Ramnes, Sem og Borre tinglag. Den neste dag for de øvrige bygder, Andebu, Stokke og Nøtterøy.
     Etter at alle saker var behandlet på tinget ble tingboka gitt følgende avslutning: ”Efter 3 Gange tydelig Paaraab er ei videre for Retten anmeldt, thi blev Sagethinget ophævet.”
 
 

Lagrettemenn.

     I 1689 og senere deltok 8 lagrettemenn på bygdetinget. De ble oppnevnt på årets siste ordinære ting, og ble innkalt å møte på birketinget i januar måned året etter, for å avlegge sin lagrettemannsed for birkeretten, "under falds Maal og Brøde efter Loven”. Denne ordning sto ved makt til birketinget ble opphevet i 1843. Ikke alle de oppnevnte lagrettemenn møtte på birketinget. I 1699 var det således to fra Sem som ikke møtte. De ble da stevnet inn til neste birketing.
     Til månedstingene ble det utnevnt bare 4 lagrettemenn, og disse var som oftest fra Sem og Slagen. Det kom nok av at månedstinget alltid ble holdt i Sem, og det falt derfor mest beleilig for tinget å nytte menn som bodde nær tingstedet. Bønder fra Ås i Sem ble således meget brukt i mange år etter 1797. Ved delingen av månedstinget i 1838 var det fremdeles de 4 lagrettemenn fra Sem og Slagen som deltok begge dager.
     På ekstra domsting deltok det også bare 4 lagrettemenn eller meddomsmenn, men de ble valgt fra alle bygder innen sorenskriverdistriktet. Ble ekstraretten satt på Flår, ble gjerne lagrettemenn fra Borre og Nykirke valgt.

Stevnevitner.

     Til saker som ble behandlet på tinget skulle det stevnes inn de personer som sakene angikk, og vitner. Det var lensmannen som var stevnevitne, men han klarte ikke å overkomme dette arbeid alene. Han fikk da i det 18. hundreåret som medhjelper en offentlig oppnevnt bonde som bodde forholdsvis sentralt til i bygda.

Prokuratorer.

     Hvis en bygdemann ble nødt til å anlegge sak, eller hvis han ble saksøkt måtte han, som i våre dager, få en prokurator til å føre saken eller forsvaret for seg. Denne prokurator ble da gjerne kalt hans fullmektig.
     I første halvdel av det 18. hundreåret ble følgende mest nyttet som prokuratorer i vår bygd:
     Anders Christensen Sunde i Tønsberg, 1707-.
     Hans Nilsen Wogn på Fossnes, til 1712.
     Joachim Christian Becker (Åsgårdstrand eller Borre), 1726-.
     Ole Anholt i Skjee, 1740.
     Frøylinghuus 1748.
Embetsmenn.
Amtmenn.
     Den siste lensherren, Johan Brockenhuus, fortsatte som amtmann fra 1661 til 72.
     Peder Griffenfeld ble utnevnt til amtmann i Tønsberg amt i 1672. Etter hans fall i 1676 virket daværende oberstløytnant Hans Ernst Tritschler som amtmann til 1680. Personalia, se 1. bind, s. 577-78.
     Rettigheten som amtmann ble utøvet av grevene, som lot dette embete bestyre av en stedfortreder som førte titelen overinspektør. Følgende grever hadde myndighet som amtmenn:
     Gustav Wilhelm von Wedel, 1683-1717.
     Frederik Anton I Wedel Jarlsberg, 1717-38.
     Frederik Christian Otto Wedel Jarlsberg, 1738-76.
     Frederik Anton II Wedel Jarlsberg, 1776-1811.
     Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg, 1811-21.

Overinspektører og overbirkedommere.

     Overinspektøren var som oftest også kirkeinspektør, justisforvalter, auksjonsdirektør (-forvalter) og overbirkedommer.
     Greven opprettet et eget birketing med egen birkedommer for grevskapet. Dette ble derved skilt fra Tønsberg lagting. 1) Birketinget skulle holdes på Fon i Fon sogn første gang 17. januar 1685 og annen gang 4. søknedag etter St. Hans. Til birketinget skulle dommer av birkeskriverne i grevskapet appelleres. Birketinget ble holdt på gården Fon til 1689. Fra 1690 til 1755 ble det holdt på Jarlsberg. I 1730 ble det i den anledning innredd bekvemme værelser i residensgården. Omkostningene dermed ble anslått til 200 rdl., som skulle lignes ut på bøndene i grevskapet etter gårdenes størrelse. Fra 1756 til 1788 ble birketinget holdt på Kjelleren, fra 1789 til 1813 atter på Jarlsberg, og fra 1814 til det opphørte i 1843 på gården Tem. Det ble holdt to ordinære birketing om året fra 1685 til 1817. Det første, som ble holdt i januar måned, ble kalt Hellig tre konger birketing. Det andre ble holdt i slutten av juni måned og kalt St. Bottolfs birketing. I 1768 og 1770 ble det holdt et 3. alminnelig birketing 14. september. I 1818 ble det holdt flere ordinære birketing utenom 1. og 2. termin. Fra 1819 ble det holdt birketing hver måned. Alle ordinære birketing ble holdt på de nevnte tingsteder, mens ekstrating ble holdt på forskjellige steder, som lå mest beleilig til for de saker som skulle behandles. Dommeren på birketinget ble i den første tid sedvanlig kalt birkedommer, i 1704 kalles han en enkelt gang overdommer, og først fra om lag 1730 blir han regelmessig kalt overbirkedommer. 2 )   Birkeretten besto av birkedommeren med åtte lagrettemenn, valgt blant bøndene. Lensmannen, amtsforvalteren og sorenskriveren var også ofte til stede. Birketingsprotokollene for Jarlsberg overbirkerett er bevart fra 1689.
     Grev Herman Wedel Jarlsberg lot oppføre en embetsbolig på Søndre Berg til overbirkedommeren, og der bodde Nils Christian Nilsen til sin død i 1842. I 1813 ble gården Mellom Rom (vestre) i Slagen lagt ut til embetsgård for overbirkedommeren i Jarlsberg. Den tilhørte Vår Frue kirkes prestebol i Tønsberg. Nilsen flyttet ikke dit, men han hadde bygselinntektene av gården.
     Hvis embetsmennene av en eller annen grunn hadde forfall, møtte i alminnelighet deres kontorfullmektiger på tinget i deres sted. De overtok senere ofte samme embete eller annet embete i grevskapet.
     Bortsett fra de to første birkedommere var det for det meste den samme person som var både overinspektør og overbirkedommer.
    Iver Hvid var birkedommer fra 1685 til sin død i 1688. Han var lagmann i Tønsberg fra 1677. I 1680 flyttet han til Strømsø. Han eide Store Solum i Skoger.
     Johan Bøckman var birkedommer i Jarlsberg "grevedømme" 1689-1701. Samtidig var han overinspektør og birkedommer i Larvik grevskap. Tidligere hadde han vært ansatt som bergskriver på Kongsberg. Han døde 1701 i Larvik.
     Jørgen Olufsen (Olsen) Mandal, 1704-18, ble sorenskriver i Nord-Jarlsberg i 1684, og fra 1686 var han amtsforvalter og kirkeinspektør. Han virket nok også som overinspektør fra samme tid. I 1704 ble han utnevnt til overinspektør og birkedommer. Han tok avskjed i 1718. Jørgen Mandal var f. i 1640 i Halse ved Mandal. I 1680-årene bodde han på Falkenstein i Borre. Om lag 1690 flyttet han til Reggestad i Våle, og der bodde han til sin død i 1724. Personalia, se Våle bygdebok I, s. 24-27. Roar Tank forteller en hel del om Mandal i sin bok om Jarlsberg hovedgård (s. 72-73):
     Mandal var meget nidkjær i sine mange tjenester hos grev Gustav Wilhelm von Wedel, både som birkedommer, amtsforvalter og overinspektør. "Han har besiddet en rask og villig arbeidsomhet. Skjønt han bodde paa Reggestad i Vaale ved Holmestrand, var han uavladelig paa farten og overalt ivrig paa grevens vegne. Datiden kjendte ikke anden faglig juridisk utdannelse end det praktiske livs møte med nedarvet eller ny lov og vedtægt. Paa det blev Jørgen Mandal birkeskriver, Anders Madsen overhofretsassessor. Jørgen Mandals indflydelse hos greven var allikevel liten. Gustav Wilhelm skjøv ham bestemt og rolig tilside og lot ham bare lystre. Grevens militære korte, rammende svar viser at han saa tvers igjennem de mange ord og omsvøp. Han er dog aldrig andet end venlig mot sin overinspektør, lar ham opkalde en søn Gustav Wilhelm Mandal, gjør denne yngre Mandal til birkeskriver i det nordre distrikt og viser den ældre Mandal mangen velvilje og lar ham faa lettelse i den sikkert vanskelige og store arbeidsbyrde, som denne - ogsaa bortseet fra mange overflødige beklagelser - sikkert har arbeidet ærlig og trofast under. Men - forholdet er altid kjølig, bare adlydende. Blandt egnens officerer kan vi endnu skimte en som har feltmarskalkens ubetingede tillid  (3) , en som har holdt et forsigtig øie med Mandal - og rapportert.”
Søndre Berg
Den gamle birkedommerbolig på Søndre Berg.

     Fra Mandals første tid i grevskapet har vi også andre episoder som ikke setter ham i det beste lys. Han skaffet seg etter hvert en del jordegods og lånte ofte bort penger til bønder mot pant i fast eiendom.
     Som amtsforvalter lot Mandal en gang Tore Guttormssøn, Grefsrød i Botne, føre et skrin med penger til Kristiania. Tore var imidlertid så uheldig å miste skrinet på veien og han kom i store vanskeligheter for det. Skrinet inneholdt 1115 rdl. (Botne bygdebok I, s. 90.)
     Peter Claussøn, 1718-46, avløste sin svigerfar Mandal som amtsforvalter i 1704 og som overinspektør og birkedommer i 1718. Senere førte han også titelen kanselliråd, en titel som enkelte veltjente embetsmenn i Norge førte, uten å ha sete i noe kanselli. Claussøn bodde i mange år på Brekke (Valtersborg) i Våle. Det ser ut til at han sluttet som overinspektør i 1745 eller 46, men fortsatte som birkedommer til sin død i 1749. Personalia se Våle bygdebok I, s. 89. Fra Claussøns hånd er bevart en beskrivelse over Jarlsberg grevskap i 1743. Den er utgitt av Vestfold Historielag ved Roar Tank i 1933.
     Casper Friderich Hagemann, 1746-68, var konstituert som overinspektør i 1746. I 1749 kalles han  "tillike nu bestaltet birkedommer i avdøde Peter Claussøns sted”. Hagemann var kaptein i 1740-årene. I 1750 ble han oberstløytnant og bodde på Gausen i Botne. Han var overbirkedommer til i 1768, men var flere år tidligere blitt avløst som overinspektør av Hans Plathe. Dr. G. Graarud forteller om Hagemann at straks han hadde kjøpt Gausen gikk han i gang med å bygge store herskapelige bygninger på Nedre Gausen, og der førte han et flott hus, hvor folk av den høyere sosietet kom sammen. Tradisjonen forteller at han tok eiketømmer og marmorblokker fra Marmorøya i Holmestrandsfjorden, som egentlig skulle vært sendt til Danmark til bygging av kongelig slott, og benyttet til byggingen av egne hus. Han mistet sin formue som medeier i Eidsfos Verk og det Jarlsbergske sølvholdige Bly- og Kobberverk. Personalia se Botne bygdebok I, s. 65.
     Sorenskriver i Nord-Jarlsberg, assessor Morten Müller, nevnes også som overinspektør i Jarlsberg, men i hvilken tid han virket som sådan er ikke på det rene. Personalia se Våle bygdebok I, s. 28.
     Hans Plathe, 1769-86, var fullmektig hos Morten Müller i 1747, fra midt i 1750-årene var han forvalter ved Eidsfos Verk. I 1765 kalles han overinspektør, og fra 1769 ble han også overbirkedommer, og bodde på Brekke i Våle. Han var sønn av lensmann Bernt Plathe i Botne. Personalia se Våle bygdebok I, s. 90-91.
     Olaus Christopher Hammer, 1789-1804, tok juridisk embetseksamen i 1776, og ble senere av greven kalt til overinspektør og overbirkedommer i Jarlsberg. Han bodde på hovedgården. Hans fullmektig i 1801 het Mathias Smith. Fra 1804 til 1826 var Hammer byfoged i Tønsberg. Faren, Christopher Poul Hammer, var sogneprest i Sande.
     Nils Christian Nilsen, 1804-42, var svigersønn av forannevnte Hans Plathe. F. 1773 i Jylland. Han var overrettsprokurator, og flyttet til Jarlsberg fra Holmestrand, hvor han hadde bodd siden 1797. Senere bodde han på Søndre Berg. I 1804 ble han konstituert som overinspektør, overbirkedommer og auksjonsforvalter i Jarlsberg. Som overdommer virket han først fra 1805. Han ble virkelig overbirkedommer i 1822. Overinspektørstillingen var falt bort i 1821. Personalia se 1. bind, s. 480-81.
     Underrettsprokurator Hans Peter Rested avslutter rekken av overbirkedommere i Jarlsberg. Han var konstituert fra 20. januar 1842 til det siste birketing ble holdt på Tem 25. februar 1843.
     I forbindelse med overbirkedommer Nilsens død i januar 1842 er det i Jarlsberg og Laurvigs Amts-Tidende for 21. januar 1842 inntatt følgende notis om overbirkedommerembetet, gjengitt i Morgenbladet 27. januar 1842:
     ”Til Amtskontoret hersteds [Larvik] skal være indløben Efterretning om, at Overbirkedommer Nilsen i Jarlsberg er ved Døden afgaaen. Saaledes svinder den ene Levning efter den anden af Adelskapets Institutioner i Norge hen. I Grevetiden ligetil Aaret 1806 ble Overbirkedommerembedet, der ogsaa som de Øvrige Embeder, foruden de militære og de ved Toldvæsenet, bortgivet af Greverne og udgjorde anden Instants i Retssager, der i første Instants paakjendtes af en Sorenskriver. Overbirkedommerne vare i Grevskaberne, hvad Stiftsoverretterne ellers vare og ere. Overbirkedommeren var tillige Auktionsforvalter, hvorved naturligviis Sorenskriverne tabte Meget. Nu vil Jarlsberg Retspleie blive udøvet som paa andre Steder: Overbirkedommerembedet ophæves og Underdommernes Paakjendelser indankes for Stiftsoverretten, og Auktionsvæsenet overdrages de respektive Sorenskrivere, som vi inderlig glæde os ved, da vi fra paalidelige Kilder have hørt, at Sorenskriver Hiort [i Nord-Jarlsberg] i det eller de sidste Aar kun skal have tjent 1200 Spd. aarlig, som vi for en Sorenskriver maa anse for en maadelig Indtægt, og vi holde det for en saa meget større Glæde, som Hr. Sorenskriveren maa have følt Savnet saa meget mere, som flere hundreder gik Embedet fra ved Faststationens Ophævelse i Holmestrand. Muligens tør Hr. Korpslæge Weidemann [i Holmestrand] nok paa Thinget faa forebygget saadanne Indfald at Almeenheden til indirekte at indskrænke de fattige Embedsmænds Indtægter.”


Stang i Slagen
Gammel hustype på Stang i Slagen.

Plantegning

Amtsforvaltere.

     Amtsforvalternes viktigste arbeid var, som fogdenes, å kreve skatter og sakfall, forestå utbygslingen av grevens jordegods og kreve inn de årlige bygselavgifter m. v.
     De to siste amtsforvaltere i Jarlsberg ble også i tingbøkene titulert "fogden amtsforvalter” Stranger, eller Nielsen. Den offisielle titel var amtsforvalter til 1821.
     Hartvig Nielssøn Oxenløve 1672-76, var en danske som kom til Norge i 1660. Peder Griffenfeld innsatte ham som sin fullmektig og forvalter på Jarlsberg. Tidligere hadde han vært forvalter over Tønsberg prostigods. Han flyttet inn på Jarlsberg i 1674, men ble ikke boende der lenge. Det er sannsynlig at han virket både som overinspektør og amtsforvalter. Oxenløve ble senere viselagmann i Tønsberg og flyttet dit. Han døde der i 1677.
     Claus Nilssøn Røyem var foged fra 1659 til 1673 og visstnok i den tid Tritchler fungerte som amtmann. Han kalles amtsforvalter i 1679. Røyem bodde på Vestre Bakke i Våle fra 1662 til etter 1670. Gården er etter hans korte gjesterolle der blitt kalt Futebakke. - I 1679 fikk Jens Nilssøn bestalling som foged i ”Tønsberg amt”.
     Søren Herkulis, 1681-86, var født i Danmark, og hadde tidligere vært foged i Brunla len (Larvik grevskap), men Gyldenløve byttet ham over til Jarlsberg, og fikk Røyem som foged i Larvik i stedet. Herkulis, som virket både som gods- og amtsforvalter, var dårlig likt av almuen. Han bodde på Jarlsberg fra 1681 til brannen der i 1682. Deretter flyttet han til Nordre Velle i Slagen. Når han ikke måtte være til stede i grevskapet i forretningsanliggender bodde han antakelig på Bugården i Sandar. Under en tingreise i januar 1685 ble han frastjålet 4000 rdl. i rede penger av innkasserte skatter. Men om røveriet var oppdiktet eller virkelig er ikke brakt på det rene. På en senere tingreise ble Herkulis utsatt for en ulykke ved et fall, og lå siden syk og forpint til sin død i 1686. Sønnen Christen Sørensen Barchmann ble rådmann i Tønsberg.
     Jørgen Olufsen Mandal, 1686-1704. Se foran.
     Peter Claussøn, 1704-18. Se foran.
     Samuel Trane, 1719-21. Han var overhoffrettsprokurator. F. 1683 i Kristiania, d. 1721. Sønnen Andreas Thrane ble sogneprest i Borre.
     Claus Jacobsen, som var fullmektig hos overinspektør Peter Claussøn, var konstituert som amtsforvalter i 1722-23. Johan Heide var konstituert i 1723-24. Han ble toller i Faaborg i Danmark. Heides fullmektig Mogens Syversen var konstituert en kort tid i 1723.
     Jacob Morsing, 1724-27. Han hadde vært sekretær hos generalmajor Hans Ernst Tritschler, og var statssekretær hos denne under elleveårskrigen. På Jarlsberg var Morsing også godsforvalter. Under hans sykdom i 1724 var Niels Ungermann konstituert. Morsing var svensk av fødsel. D. 1729 i Tønsberg, 56 år gammel.
     Niels Jørgen Schindtler var konstituert i 1728-29. Han ble byfoged i Tønsberg i 1732.
     Brede Gregersen Plade, 1730-43. Han førte også titelen kanselliråd. F. 1699 i Kristiania. Bodde en tid i Tønsberg, senere på Strømsø.
     Niels Andersen Brandt, 1743-63, hadde vært fullmektig hos Plade. I 1743 kalles han konstituert amtsforvalter. Han bodde på Brekke i Våle, hvor han døde i 1763, 46 år gammel.
     Rosenhoff var konstituert i 1763, og prokurator Hans Biørn i 1764.
     Henrich Behn, 1764-75, var født i Holstein. Han bodde i 1768 på Fossås i Undrumsdal, på den gård hvor skarpretteren i lenet bodde vel hundre år tidligere. Behn ble gift med datter av sorenskriver Morten Müller på Reggestad i Våle.
     Frantz Christian Flor, 1775-98, etterfulgte sin svoger H. Behn som amtsforvalter i 1775, men ble først utnevnt i 1795. I 1797 kom det klage på ham som oppebørselsbetjent. Han kom i kassemangel og nedla embetet i 1798. F. 1743 i Bergen. Han bodde en tid på Nedre Sem i Borre, senere en kort tid på Snekkestad i Våle og endelig på Katrineberg i Borre, hvor han døde i 1813. Han var gift med en datter av sorenskriver Muller.
     Gregers Jensen Plade Stranger, 1798-1810, virket som prokurator i Borre fra begynnelsen av 1780-årene, og bodde da på Nordre Sande. Konstituert amtforvalter var han fra 1798. Han nedla embetet i 1810. F. 1745 i Kristiania, d. 1824 på Flår i Undrumsdal.
     Bothel Nielsen, 1811-19, var svigersønn av foregående. F. 1787 i Jylland. Han tok dansk juridisk eksamen i 1804 og var deretter en tid kopist i Rentekammeret i København. I 1819 ble han sorenskriver og auksjonsforvalter i Sør-Jarlsberg. S. å. var han medlem av Jarlsbergs matrikkelkommisjon. Han representerte Jarlsberg og Larviks amt på Stortinget i 1824. Nielsen bodde en tid i Horten, senere som sorenskriver på Flår i Undrumsdal, hvor han døde i 1847.
    Svogeren, sorenskriver Fredrik Sommerfelt, var konstituert som amtsforvalter fra 1819 til 21, og fortsatte som foged fra 1822 til 1846. Se også under sorenskrivere.

Sorenskrivere.

     Så lenge Tønsberg len var delt inn i skipreider hadde hver skipreide sin sorenskriver. Med eneveldet fulgte en sterk reduksjon av sorenskriverne. I 1667 fikk Bertel Friderichssøn bevilling til å være sorenskriver over alt i Tønsberg amt. De tidligere sorenskrivere skulle levere tilbake sine bestallinger og deres skrivergårder igjen legges under amtet. Utnevnelsen av Friderichssøn førte til at amtets øvrige skrivere i 1668 sendte kongen et brev, hvori de fremholdt at det ville være umulig for en sorenskriver å betjene hele amtet. Hittil hadde arbeidet vært fordelt på seks skrivere. Friderichssøn fikk  ikke noe godt skussmål. Amtmannen, Johan Brochenhuus, avfordret ham derfor hans bestalling og gjeninnsatte følgende 4 av de tidligere sorenskrivere:
     Mogens  Jenssøn i Sande skipreide, Mads Biørn i Råbygge og Lågendalen, Lauritz Nielssøn i Våle og Slagen skipreide og Laurids Pederssøn i Arendal skipreide.
     Ved opprettelsen av Jarlsberg grevskap falt den  gamle verdslige inndeling i skipreider bort. I stedet ble  grevskapet i 1684 delt i 2 sorenskriverdistrikter: Jarlsberg grevskap nordre og søndre birk. Den danske betegnelsen birk ble brukt om en underrettskrets. I Norge ble denne betegnelse brukt i Jarlsberg og Larvik grevskaper, i Rosendal baroni og for Svanøgodset.
     Sorenskrivere her ble derfor i alminnelighet kalt  sorenbirkeskrivere. Sorenskriveren ble også kalt sorendommer og underdommer. Han var tillike skifteforvalter, notarius publicus, og auksjonsforvalter etter 1842.
     Søndre Jarlsberg sorenskriverdistrikt omfattet herredene Borre, Ramnes, Andebu, Stokke, Sem og Nøtterøy. De nordenfor liggende herreder: Våle, Botne, Hof, Sande, Strømm og Skoger hørte til Nordre Jarlsberg sorenskriverdistrikt. Sorenskriveren i Sør-Jarlsberg fikk i 1684 inntektene av Nordre Velle i Slagen skattefritt. Dette forhold varte i mange år. Siste gang vi hører om det er i 1761.
     Baltzer Barth, 1680-90, var første skriver i Slagen skipreide, senere i Jarlsberg grevskaps søndre distrikt. En kort tid i denne periode var han visstnok også amtsforvalter. Han bodde i 1685 i Tønsberg, senere en kort tid på skrivergården Tveitan i Sem. I 1696 kalles han regimentsauditør.
     Peder Clausen Nørholm, 1690-98, var også godsforvalter på Jarlsberg. I 1697 ble han utnevnt til borgermester i Tønsberg, hvor han døde i 1712, 57 år gammel.
     Heinrich Bull, 1699-1717, var også godsforvalter de første årene, og drev Jarlsberg hovedgård med stor dyktighet. Fra 1710 forpaktet han hovedgården. Bull hadde i 1704 en skriverdreng. I 1711 hadde han en skriverkarl, som hadde en lønn av 20 rdl. om året. Både Bull og skriverkarlen brukte parykk. Bull var f. 1670 i Holstein og døde 1717 på Jarlsberg.  Fra ham stammer Tønsbergslekten Bull. 
    Gustav Wilhelm Mandal, 1717-30. Han var sorenskriver i Nord-Jarlsberg 1716-44. I 1724-30 var han suspendert fra begge embeter, hvoretter han avsto Sør-Jarlsberg i 1730. Han bodde i mange år på Nedre Sem i Borre, hvor han førte et flott liv. G. W. Mandal var f. 1692 på Reggestad i Våle og døde samme sted 1744.
     Nicolai Pedersen Nørholm var konstituert sorenbirkeskriver fra 1724 til sin død i 1727. Han kalles også birkedommer. Hans far er nevnt ovenfor.
     Østen Ørbech og prokurator Robsahm fungerte i 1728-29.
     Ulrik Fredrik Bøhme, 1730-55. Han hadde tidligere vært sakfører i Larvik. De første ti år han var sorenskriver bodde han i Holmestrand og Botne (Gausen), senere i Tønsberg. En kort tid eide han Presterød i Slagen. Bøhme var f. 1707 i Larvik. Han druknet 7. februar 1755 da han på hjemtur om kvelden kjørte gjennom isen mellom Føyenland og Nøtterøy. Faren, Jørgen Bøhme, var birkedommer i Larvik grevskap.
     Prokurator Christen Godsche var konstituert sorenskriver i 1755 og 1762. Han bodde i Tønsberg. I 1769 kalles han settedommer.
     Jens Friis, 1755-77. Han hadde vært ansatt i over tolv år hos overbirkedommeren i Jarlsberg, og hadde i tre år vært ”grevskapets fullmektig og prokurator”. Han var således fra sine unge år blitt øvet opp i norsk lov, og tok juridisk eksamen i 1755. Friis førte også titelen overauditør. Auditør ble i den tid brukt om en sivil juridisk embetsmann ved den militære rettspleie. Etter å ha vært suspendert i noen år ble Friis avsatt fra sitt embete ved høyesterettsdom av 20. oktober 1777, fordi han hadde oversittet en kgl. befaling om å gjøre riktighet angående skiftet etter den på Narverød i Slagen i 1759 avdøde fyrforvalter Jørgen Michelsen. Alt i begynnelsen av 1770-årene var Friis ofte forhindret fra å møte på tinget. I hans sted møtte da hans fullmektiger, først Jens Petersen og senere Jan Blom. Men prokurator Rasmus Bødicher (død i Sem i 1776, 36 år gammel) var den som møtte oftest. Han var konstituert som sorenskriver fra 1770. Friis bodde på Falkenstein i Borre, og var eier av denne store gård i tiden 1757-78. I Sem eide han fra 1776 halve Mellom Undrum. Han døde 1781 i Stokke, 58 år gammel.
     Jan Blom, 1777-89, hadde som nevnt vært fullmektig hos Friis og var konstituert som sorenskriver i 1771, 1774 og senere. Han var overrettsprokurator, og fikk i 1783 titel av justisråd. Blom kalles også overformynder. Han led samme skjebne som Friis, ble først suspendert (1789) og fradømt embetet ved høyesterettsdom i 1794, for snyterier og utsuging av bøndene. I tiden 1789-94 eide Blom en part av gården Aulerød i Sem, og fra 1798 til 1802 Narverød i Slagen. Etter 1802 flyttet han til Gyssestad i Asker. Blom var f. 1748 på Strømsø og døde 1832 på Bragernes.
     Morten Dessen, 1789-1802, ble konstituert som sorenskriver i 1789. Han var også overformynder. Tidligere hadde han vært prokurator i Moss. Senere bodde han en tid på Fjukstad i Borre. Dessen var f. 1762. Han døde i 1802 av slag på tinget.
     Nils Christian Nilsen virket en kort tid som sorenskriver 1802-03. Se om ham under overinspektører.
     Jens Christian Berg, 1803-15. Han fratrådte i mai 1815. I 1804-05 var han også konstituert overbirkedommer. Han bodde på Gulli i Sem.
     Fredrik Sommerfelt, 1815-19. Han var prokurator i Jarlsberg fra 1807, og samtidig ansatt som kontorist hos sin senere svigerfar, amtsforvalter Stranger. Han bodde på Solberg i Borre. Sommerfelt var konstituert sorenskriver i 1814 og fra 1815 til 1819, og amtsforvalter 1819-21. Han var 3. suppleant til Stortinget fra Jarlsberg og Larviks amt i 1830. Sommerfelt var f. 1785 i Alta i Finnmark. Han døde 1856 i Holmestrand, hvor han hadde vært tollkasserer siden 1846.

Bygselfogder og konsumsjonsforpaktere.

     I første halvdel av det 18. hundreåret treffer vi også på bygselfogder og konsumsjonsforpaktere i grevskapet.
     Ole Wulf på Melsom i Stokke kalles bygselfoged i 1720-årene. Det vil si at han sto for bortbygslingen av grevegodset. Han virket også som prokurator. Wulf døde ugift på Melsom ved nyttårstid 1738.
     Hans Nilsen Wogn på Fossnes i Arnadal kalles i 1721 forpakter av sikt og sakfall og bøternes inndrivelse i grevskapet. (4 ) Han virket også en tid som prokurator. De neste konsumsjonsforpaktere, som vi kjenner navnet på, var:
     Claus Jacobsen, 1724-30. Han var fullmektig hos overinspektør Peter Claussøn, og var konstituert amtsforvalter i 1722-23.
     Anders Nielsen i Holmestrand (1730), Joachim Christian Beck (1734), Jørgen Pedersen (1735); i 1738 var han ansatt som fullmektig hos amtsforvalter Brede Plade, og Rasmus Knap på Ørsnes på Nøtterøy (ca. 1740-61) .
     I denne periode fikk vi også noen tjenestemenn i bygdene, som ikke hadde den samme opphøyede posisjon i bygdefolkets øyne som de forannevnte embetsmenn. Det var bygdevekterne, eller stodderkongene, som de også ble kalt. De skulle utvise eller anholde alle betlere  (5 ), landstrykere og mistenkelige personer som kom til bygda. Dette var et meget viktig arbeid, men bygdevekternes sosiale stilling synes ikke å ha stått i forhold til dette. Når arrestanter skulle forhøres på tinget var det ofte bygdevekteren som brakte vedkommende fra arresten til tinget, og tilbake igjen. Han skulle også betjene gapestokken.
     Vi hører lite om bygdevekterne før 1723. I det år betalte almuen i Jarlsberg 4 skilling av hver gård til en bygdevekters ”årlige forskaffelse”.
     Den første bygdevekter vi hører om var Peder vekter, som nevnes i Sem sogn i 1769. Han er muligens identisk med den Peder Julsen, fordum bygdevekter, som ble funnet død i elva ved Lensberg i 1816, 86 år gammel.
     På Vallø saltverk var det vektere, som virket på samme måte som vekterne i byene. De gikk bestemte runder til bestemte tider om natten, varslet tiden og så etter at alt var som det skulle være.


Østre Rom i Slagen
Østre Rom i Slagen

Tiden 1814-1837.

     Frihetsverket på Eidsvoll i 1814 brakte ikke straks noen større forandring i styringen i kommunene, selv om grunnloven slo fast at landet skulle være folkestyrt. Embetsmennene fikk i den første tid ennå større makt enn de hadde hatt under eneveldet, og denne makten hadde de liten lyst til å gi fra seg. Bøndene på sin side hadde til å begynne med heller ikke lyst eller trang til å ta på seg det arbeid og de mulige nye skatter som ville følge med en nyordning. Dette kom for en stor del av at landet også i den første tid efter 1814 var oppe i en økonomisk krise med store skatter.
     Med adelsloven av 1821 mistet, som før nevnt, grevene sine privilegier, I stedet for de to grevskaper i Vestfold fikk vi Jarlsberg og Larviks amt (en amtskommune) med egen amtmann og foged, på samme måte som tidligere i de øvrige amter i landet. Men med dette skjedde det liten forandring i kommunenes styre. Det var amtmannen og fogden som var bygdenes kommunale ledere. Amtmannen lignet ut skattene og bestemte hva de skulle brukes til, men bøndene fikk litt etter litt mer innflytelse på ligningen av de pålagte skatter. Det hendte nok at en amtmann fikk  påbud om å rådføre seg med almuen på tinget når det gjaldt nye tiltak.  Det kunne også hende en sjelden gang at en amtmann gjorde det av seg  selv.
     I nesten 20 år hadde embetsmennene flertall i Stortinget, og i denne tiden ble det gjort svært lite for å nå fram til selvstyre i kommunene. Til å begynne med stemte mange bønder ved stortingsvalg på embetsmenn, men etter som tiden gikk fikk de mer og mer øynene opp for at disse ivaretok sine egne interesser, og forsøkte å holde bøndene utenom styret i landet og i kommunene. Bøndene skjønte da at de måtte få sine egne menn inn på tinget hvis det skulle bli noen forandring. På tinget var det i 1830 43 embetsmenn og 21 bønder (av 81). Dette forhold ble det snudd opp ned på i 1833. Da møtte det 45 bønder og 20 embetsmenn (av 95). Den viktigste sak som da lå fore, og som hadde vært bøndenes viktigste programpost før valget, var innførelsen av kommunalt selvstyre. Det lovforslag som s. å. ble lagt fram ble imidlertid ikke sanksjonert. I 1834 nedsatte regjeringen en kommisjon som skulle ta kommunalvesenet i det hele opp til grundig behandling. De viktigste medlemmer av denne kommisjonen var høyesterettsassessor Johan Henrik Rye, som hadde vært amtmann i Vestfold 1829-33, og senere justitiarius Carl Arntzen. Regjeringens forslag til lover om formannskaper for byene og landet ble i alt vesentlig vedtatt på et overordentlig Storting høsten 1836 og sanksjonert av kongen 14. januar 1837. Derved fikk våre kommuner et med grunnloven stemmende indre selvstyre, og dette var en av de viktigste reformer som ble innført etter at landet hadde fått sin frie forfatning, en reform som kom til å få en meget stor betydning som oppdragende faktor for dem som styrte i by, bygd og land. Men det lokale selvstyre ble mange steder ikke gjennomført i sin fulle konsekvens med en gang. Det tok tid før bygdefolket ble fortrolig med det nye styre og på hvilken måte de saker skulle behandles som etter hvert meldte seg. Bøndene hadde nok en anelse om dette, og for å råde bot derpå ble i mange bygder de første ordførere valgt blant embetsmenn, således også i Sem.

S. Nes
S. Nes i Slagen, malt av H.G.Wang.

Embetsmenn.

     De embetsmenn som etter opprettelsen av Jarlsberg og Larviks amt i 1821 sto bygdekommunen nærmest var amtmannen (fra 1919 fylkesmannen), fogden, sorenskriveren og lensmannen.

Amtmenn og fylkesmenn.

     Georg Jacob Bull, 1821-29.
     Johan Henrik Rye, 1829-33.
     Ulrik Frederik von Cappelen, 1833-64.
     Johan Christian Georg Hvoslef, 1865-81.
     Carl Johan Michelet, 1882-1902.
     Thomas von Westen Engelhardt, 1902-05.
     Abraham Theodor Berge, 1908-23.
     Herman Meinich, 1923-38.
     Johannes Gerckens Bassøe, 1938-48. Under okkupasjonen ble Bassøe avsatt av de daværende styrende og gjeninnsatt i sin stilling etter frigjøringen. I 1942-43 virket Halvor P. Hektoen som fylkesmann, og Christopher A. Lange i 1944-45.
     Oscar Torp, 1948-58.  I Torps fravær som medlem av Storting og Regjering ble fylkesmannembetet bestyrt av fylkeskontorsjef Gerhard Dahl.
     Gerhard Dahl, 1958-.

Fogder.

     I det nye amt ble det fra 1822 opprettet to fogderier, Jarlsberg fogderi og Larvik fogderi.
    Fogdene hadde politimyndighet i landdistriktene og var statens oppebørselsbetjenter. Det pålå også fogden å være kassebetjent for amtet og å avlegge regnskap. Etter formannskapslovenes innføring hadde han å møte på amtstinget.
     Fredrik Sommerfeldt, 1822-46 (er omtalt foran under sorenskrivere). Carl Sibbern, 1847-55.
     Johan Nicolaysen, 1856-76.
     Rudolf Emil Onsum, 1876-1909.
     Thorvald Backe, 1909-10.
     Ved lov av 21. juli 1894 ble fogedembetene opphevet, men slik at de først falt bort etter hvert som den i loven fastsatte nyordning kunne settes i verk, ved avgang av embetsmenn som var utnevnt etter den gamle ordning.
     Politimyndigheten i landdistriktene ble overført til politimesteren, som fikk seg tildelt et bestemt distrikt. Oppebørselsforretningen skulle overtas av en amtskasserer, som ble beskikket av Finansdepartementet. Denne ordning ble innført i Vestfold fra 20. oktober 1910. Amtskassereren var også regnskapsfører for amtskassen. Amtskasserertitelen ble i 1917 forandret til skattefoged.
     Amtskasserere og skattefogder har vært:
     Peder Holmesland, 1910-18.
     Hans Olaf Meltzner, 1918-33.
     Halfdan Gunderød, 1933-51.
     De hadde alle sitt kontor i Tønsberg.
     Fra 1. januar 1926 opprettet fylkestinget egen fylkeskassererstilling for fylkeskommunens forretninger, som da ble skilt ut fra skattefogden.
     Rudolf Skaug var fylkeskasserer fra 1926. Han hadde sitt kontor på Teie på Nøtterøy.

Sorenskrivere. 

     Ved opprettelsen av Mellom Jarlsberg sorenskriveri i 1847 med kontor i Horten ble Borre lagt til dette. Ved Søndre Jarlsberg sorenskriveri har vi senere hatt disse navneendringer: Sør-Jarlsberg sorenskriveri fra 1922, Tønsberg sorenskriveri fra 1937, og Jarlsberg sorenskriveri fra 1. juli 1952. Det omfatter nå bygdene Sem, Stokke og Andebu. Etter 1847 har sorenskriveren for det meste hatt sitt kontor i Tønsberg. I 1905 ble kontoret flyttet til Presterød i Slagen og i 1914 tilbake til byen.
     Bothel Nielsen, 1819-47. Se om ham foran under amtsforvaltere. Han bodde og hadde sitt kontor på Flår i Undrumsdal.
     Nicolai Frederik Heidenreich, 1847-66. 
     Nicolay Emanuel Thygeson Sørenssøn, 1867-90. 
     Nils Schøyen, 1890-1912. 
     Marcus Cornelius Bull, 1912-31. 
     Christian Thomas Hagemann, 1931-41.
     Gulbrand Jensen, 1942-52.
     Ludvig Munthe, 1953-60. 
     Brynjulf Ohlsen, 1960-.
 

     Trykte kilder: 
Oscar Albert Johnsen, Tønsbergs historie I-III, Norges bønder, De norske stænder og Aktstykker til de norske stendermøters historie 1548-1661, T. H. Aschehoug, De norske Communers Retsforfatning før 1837, Chr.a 1897, Edv. Bull, Leding, Kra 1920, Roar Tank, Jarlsberg hovedgaard, Oslo 1930, Arne Bergsgård, Styringa i bygder og byar før formannskapslovene, Oslo 1937, og Formannskapslovenes opphav og utvikling, i Minneskrift til formannskapslovenes 100-årsjubileum 1837-1937, Oslo 1937, de utkomne bygdebøker fra Vestfold, Arnet Olafsen, Våre sorenskrivere I-II, Oslo 1940 og 1945, Amund Helland, Jarlsberg og Larvik amt II, Kr.a 1914. 

Noter
1) Siden midten av det 13. hundreåret bodde lagmannen for Vestfold i Tønsberg. Ved Jarlsberg grevskaps opprettelse fikk dette sin egen overrett i birkedommertinget. Tønsberg lagstol ble så i 1695 forenet med Fredrikstad til ett lagdømme, men lagstolen ble alt i 1699, av praktiske grunner, flyttet til Moss, og siden populært kalt Moss lagting. Lagstolene besto til stiftsoverrettene ble opprettet i 1797.

2) Instruks av 1723 for birkedommeren er inntatt i pantebok nr. 4 for Nord-Jarlsberg, side 120.
[Gå tilbake til hovedteksten ]
 

3) Overauditør, senere generalauditør Frantz Henrik Schade i Danmark, synes også å ha vært en av von Wedels representanter for Jarlsberg i 1680-årene (R. Tank, Jarlsberg hovedgaard, s. 110-14).
[Gå tilbake til hovedteksten ]
 

4) Bestalling av 1724 på forpaktning av sikt og sakfall er inntatt i pantebok nr. 4 for Nord-Jarlsberg, side 145 b.
[Gå tilbake til hovedteksten ]
 

5) I 1820 ble Peter Collin på Nordre Rakkås dømt til å bøte 24 skilling til sognets fattigkasse + saksomkostninger, for å ha huset betlere.
[Gå tilbake til hovedteksten ]
 
 

Gå til: | Toppen | Forside | Innhold | < forrige neste >