| |
Høgskolen
i Vestfold | Biblioteket | Digitale
tekster | Lokalhistorie
Sem og Slagen - en bygdebok.
2. bind: Kulturhistorie - første del . Tønsberg: Høgskolen
i Vestfold, 2001.
Gå til: | Forside
| Innhold |<
forrige | neste >
Vestfoldriket blir til.
Etter Oscar Albert Johnsen.
Sem og Slagen har i den eldre jernalder 1ikså
vel som i den tidligere periode (stein- og bronsealderen) hatt en
forholdsvis tett bosetning. Likevel må det sies at denne delen av
Vestfold (Tønsbergegnen) ennå ikke var kommet riktig med i
den kulturformidling mellom ut- og innland som senere har vært Vestfolds
hovedoppgave.
Funnene fra nevnte epoke er i Sem og Slagen påfallende
fattige og avviker sterkt fra de meget rikere funn fra samme periode i
Brunlanes og Sandar. Særlig må Brunlanes i senromersk tid og
i folkevandringstiden ha vært et virkelig kultursentrum, som særlig
har formidlet kulturpåvirkningen fra det nordtyske saksiske rike
og frankerriket. Handelsforbindelsen med disse egne går nettopp
i dette tidsrom sydvestover fra Rhinen til Schelde og Maas, og har den
opprinnelig vært formidlet av jyder og friser, så knyttes det
etter hvert også mere direkte forbindelser. Vestfoldingene synes
allerede i den eldre jernalder å ha begynt med å drive skipsfart
selv på de nevnte elvemunninger. Av importgods i gravene som viser
den nære forbindeise med Frankerriket, må især fremheves
glassbegrene fra de romersk-germanske glassverker i Rhinegnene og i Gallia.
Fra Vestfold er det i alt funnet 14 slike glass; halvparten derav - 7 i
alt - stammer fra Brunlanes, de øvrige fra Hedrum, Tjølling,
Sandar og Stokke, men ingen fra de nordenfor liggende herreder innen fylket
(Bjørn Hougen, Brunlanes, Vestfolds eldste kultursentrum, i "Fra
Haug og Museum" (Kr.a. 1924), samt " Grav ag gravplass" i Videnskapsakademiets
Skrifter II, Hist.-filos. kl. 1924, nr. 6).
Sem og Slagen hørte således i den eldre
jernalder til de mere avsides bygder i Vestfold. Mens de sydlige bygder
i fylket tidlig iikk et handelssentrum i Kaupangen i Skiringssal i Tjølling,
er det først i vikingtiden, og rimeligvis først i det 10.
årh. at Tønsberg fikk noen betydning som sådan. En kan
derfor ikke undres over, at den eldste statsdannelse i Vestfold, som samlet
hele fylket og i neste omgang førte til dannelsen as et norsk rike,
den utgikk opprinnelig ikke fra slettene i Sem og Slagen, men fra de sydligste
deler av fylket, som sto i livligst forbindelse med utenverdenen.
Alt før Vestfoldriket ble dannet har sikkerlig
bygdestaten eksistert som herred (herad). Dette kan neppe ha kommet opp
senere enn i folkevandringstiden (400-600 e. Kr.), men er rimeligvis mange
steder eldre. Herredet i Vestfold, som i Norge i det hele, svarer til bygden.
Likesom den omfatter det bare et snevert begrenset område, og dets
grenser er likesom bygdens bestemt av naturforholdene. Herredet er imidlertid
noe mere enn en bygd, d.v.s. et av naturforholdene begrenset, bebodd område;
det er tillike et rettsdistrikt, en egen tingkrets, og derved får
det stor betydning også for dannelsen av byene, som likevel først
tar til i det 10. og 11. århundre.
Foruten trangen til ordnede rettsforhold har også
behovet for forsvar virket med til herredets oppkomst. Selve ordet herred,
gl.n. herrad, hærrad, betydde opprinnelig "befalingen over en hær",
dernest en distrikt som står under en høvdings ledelse (Falk
og Torp, Etymologisches Wörterbuch, 1907). Under urolige og krigerske
forhold er det blitt nødvendig for bygdefolket både å
slutte seg sammen i en hær og å velge en høvding, som
kunne føre dem i krig. En kan derfor nok tenke seg, at herredsdannelsen
først har tatt fart i den krigerske og urolige folkevandringstid;
derimot er bygdenes forening i rettssamfunn sikkerlig eldre.
Longobardenes historieskriver, Jordanes, hvis meddelelser
stammer fra Rodulf, en norsk konge som gjestet østgoterkongen Theodorik
den store (d. 526), nevner uttrykkelig både romerikinger (raumaricii)
og ranrikinger (ragnoricii), så disse norske stammer må alt
på den tid ha dannet riker. Vestfold synes derimot først i
løpet av de følgende par hundre år å være
blitt samlet til ett rike, og samlingen utgikk, som det synes, fra kongene
i Vendel i Jylland. I merovingisk tid (600-800) og på overgangen
til vikingtiden sto Vestfoldriket iallfall under jydsk overhøyhet.
Kongefamilien her var dansk; den bodde i det nåværende Tjølling
eller Skiringsal, som bygden het den gang og betalte tributt til kongene
i Vendel i Jylland. Den mektige opplandskongen, Halvdan Kvitbein av ynglingeaetten
var en meget omseggripende landevinner; han fikk sin sønn Øistein
med tilnavnet "fret", giftet inn i den danske kongeætten på
Vestfold. Øistein ble deretter selv konge i Vestfold og bodde fast
i Skiringssal. Da faren døde oppe på Toten lot han ifølge
Ynglingatal hans lik flytte ned til Skiringssal og legge i haug der. Den
store bautastein på garden Hosle i Tjølling antas, som bekjent,
å være reist til minne om ham og kalles Halvdan Kvitbeins stein.
Skiringssal var på denne tid hovedbygden i
Vestfold. Her lå templet av samme navn. Sophus Bugge tyder navnet
Skiringssal som "den strålende Ings (Yngves) sal eller tempel". Fra
templet er så navnet gått over på herredet. Her var også
den bekjente markedsplass, Kaupangen. Vestfoldriket blir til i Skiringssal,
som gårdsnavnet Kaupang ved Viksfjorden ennå minner oss om.
Viksfjorden ga en ypperlig havn, og kaupangen der var besøkt av
kjøpmenn helt fra Hålogaland og fra Hedeby i Slesvig så
vel som fra Saxland og Frisland. I Viksfjorden må de eldste kongene
i Vestfold ha hatt sin skipshavn, for det falt av leg selv, at kongene
i Vestfoldriket måtte være sjømenn. Også Øistein
Halvdansson var det. Han døde på sitt skip, drept av en seilbom.
Mange har villet henlegge hans grav til Borre; men det svarer ikke til
beskrivelsen i Ynglingatal. Av den fremgår det klart, at Øistein
ble bisatt i Skiringssal likesom sin far (se Vestfoldminne II, s. 175-192).
Derimot er det sikkert, at kong Øisteins
sønn og etterfølger, Halvdan den Milde, ble hauglagt i Borre,
og han synes å ha bodd her, "på Holtar", sier Tjodolf av Kvin
i Ynglingatal. De følgende konger og deres slekt bodde, som de store
gravhauyene viser, dels i Borre, dels også på Oseberg og Basberg
i Slagen, på Sæheim i Sem, på Haugar ved Tønsberg
og på Gokstad i Sandar.
Kongefamiliens flytning fra Skiringssal til bygdene
omkring Tønsberg synes å henge sammen med en forandring i
forholdet til Danmark. De frankiske riksannaler forteller under år
813, at de daværende danske ssåkonger, brødrene Harald
og Ragnfrød, i det nevnte år gjorde et krigstog til Vestfold
("ad Westarfoldam" ), hvis fyrster og folk hadde nektet dem lydighet. Under
en krigstilstand med kongene i Jylland var Skiringssal åpenbart et
altfor utsatt tilholdssted.
Når Viksfjorden ble oppgitt som kongenes skipshavn,
var det naturlig at den ble avløst av den ypperlige havn ved konosgården
Haugar under Tunsberg, nu Slottsfjellet. Der var på disse kanter
ikke noe annet sted, som var så ypperlig skipshavn som dette. Her
oppsto en markedsplass eller et kjøpsted ("kaupstadr"), som etter
hvert kom til å avløse kaupangen i Skiringssal, og i forbindelse
med markedsplassen en strandstedbebyggelse som forløper for byen.
Bygdene omkring, særlig Sem og Slagen, Stokke, Borre og Sande, befant
seg nettopp i vikingtiden i sterk oppkomst.
Folkemengden vokste, og mange nye gårder ble
anlagt. De store skipsfunnene gir oss overbevisende vitnesbyrd om den høye
kultur, som fantes her på den tid. Jordbruket, særlig fedriften,
sto høyt allerede i første halvdel av det 9. århundre,
og det samme gjelder i ikke mindre grad håndverket
og treskjærerkunsten.
Til de gamle handelsforbindelser med Jylland, Saxland.
Frisland og gjennom friserne med frankerriket, kom nå også
et livligere samkvem enn før med de britiske øyer.
I 820-årene begynte den norske erobring av
Irland, hvor de berømte vikinghøvdinger, Turgeis og Olav
Hvite, opprettet et norsk rike med Dublin som hovedstad. Turgeis og Olav
tilhørte etter den gamle norrøne tradisjon ynglingeætten,
og det er også i og for seg sannsynlig, at erobringen av Irland iallfall
delvis, er utgått fra Vestfold. Osebergskipets innhold vitner om
nær forbindelse med Irland, og folket i Vestfold var ved siden av
horderne de største vikinger i Norge. I 843 seilte en vikingflåte
på 67 skip gjennom Kanalen og rundt Bretagne til Loire-munningen,
hvor de beleiret og inntok Nantes; disse vikinger kalles i de karolingiske
annaler " Westfoldingi". På sydkysten av Bretagne og omkring Loire-munningen
grunnet de et vikingrike, som sto i nær samkvem med det norske vikingrike
i Dublin.
Vestfold, og i særlig grad bygdene omkring
Tønsberg, sto således i det 9. årh., vikingtidens første
avsnitt, midt oppe i tidens stride strøm, i direkte forbindelse
med noen av datidens fremste kulturland. En stor og merkelig
tid var det, og den fostret store og merkelige mean og kvinner.
Til dem hørte Halvdan den Mildes sønn
og etterfølger, Gudrød den storlåtne eller Veidekonge.
Han synes å ha frigjort sitt rike fra det danske overherredømme
og var selv en mektig konge, som regjerte ikke bare over Vestfold, men
også over landet på østsiden av Folden og omkring dens
bunn til og med Hurum, måskje også over Romerike. Hans store
makt synes å ha gjort ham overmodig, og han ble drept på foranstaltning
av sin egen hustru, Åsa, Agderkongens datter, som ifølge sagnet
ville hevne seg, fordi han hadde røvet henne og
drept hennes far og bror. En sønn av Gudrød i et tidligere
ekteskap var Olav Geirstad-Alv, som regjerte over Vestfold og Grenland
og døde av fotverk, som det heter i Ynglingetal. Han er sannsynligvis
den høvding, som lå begravet i Gokstadskipet. Med Åsa
hadde Gudrød en ennå mer berømt sønn, Halvdan
Svarte.
En av de store haugene på gravfeltet i Borre
er sikkert Gudrød Veidekonges. Om dronning Åsa lå begravet
på Oseberg, er et spørsmål som mange har drøftet,
men som man ikke med sikkerhet har kunnet avgjøre.
Gå til: | Toppen
| Forside | Innhold
| < forrige | neste
>
|