| |
Høgskolen
i Vestfold | Biblioteket | Digitale
tekster | Lokalhistorie
Sem og Slagen - en bygdebok.
2. bind: Kulturhistorie - første del . Tønsberg: Høgskolen
i Vestfold, 2001.
Gå til: | Forside
| Innhold |< forrige
| neste >

Heimen ved sjøen.
Sem er ved selve sin beliggenhet knyttet til sjøen,
og det har gitt bygden navnet: Sem, Sæheim, hjemmet ved sjøen.
Bygden ligger ikke ved et mektig, vilt, åpent og farefullt hav, slik
som Europas vestkyst, Bretagne f. eks. eller Jylland (vestkysten) eller
Jæren, men beskyttet av øyer, skjær og odder og med
seilled til Nordsjøen vestover og til Skagerak, Kattegat og Østersjøen
sørover, et farvann som var som skapt for de første primitive
båter.
Grensen mellom Sem og Stokke går litt sønnenfor
Rakkevik, og her skjærer Tønsbergfjorden eller Vestfjorden
rett nordover langs Hogsnesstranden opp til Aulielvens os og svinger i
en stor bue inn til Tønsberg. En bedre forbindelse med havet for
mindre, skrøpelige fartøyer kan det vel neppe gis. Vinden
blåser nesten alltid ut eller inn og noen sjøgang kan det
ikke bli, ingen høye fjell kaster farlige byger ned mot fjorden,
og ingen grunner og skjær gjør seilasen farlig. En bedre utvei
til havet kunne ingen bygd ha.
Så svinger fjorden inn til Tønsberg
og stoppes av det lave eid mellom Tønsberg og Nøtterøy,
Skjeljastein. Nå var selve Tønsberg by i forhistorisk tid
en del av det geografiske begrep som vi kaller Sem, for Tønsberg
vokste jo opp på Sems grunn. På den annen side av Steinsarmen
støter en på et annet innløp av Oslofjorden, men her
har den en noe annen karakter. Her er det ikke den lange smale og smule
fjord som så å si peker rett til havs, men den vide og mudderfylte
Træla, hvor vinden får godt tak, og hvor hurtig oppgrunning
gjør seilasen vanskelig nok. Træla går i et stort basseng
nordover opp mot den brede, fruktbare og tradisjonsrike Slagendal til Slagenbekkens
os. Dette os har i forhistorisk tid vært atskillig lenger inne i
landet, og man har kunnet befare bekken med små gruntgående
fartøyer. Men selve utgangspunktet for utferdene har sikkert ligget
lenger ute, hvor dybdeforholdene var bedre og veien ut kortere.
Intet sted kunne være bedre skikket til utferdshavn
for Sem enn Husøysund, Skjeljasteinsund, og bassenget mellom Husøy,
Jersøy og fastlandet. Her fører seilleder nordover og ut
gjennom Torgersøygapet, østover sønnenfor Ormøysteinene,
sydover forbi Langskjær og Steinkløss inn i den store innenskjærsleden
(Ljodleid, Folkeleden) og vestover inn til Tønsberg. Her ute ligger
den ideelle havn, med smult vann, god ankergrunn, dypt like inn til land
og så å si i leden og like ved den brede og mektige Folden
(Oslofjord).
Husøy hører også til Sem og
mellom Husøy og Føyenland er Føyenlandsund, som også
fører rett ut i leden. Seiler vi nordover fra Husøysund mellom
Torgersøy og Jersøy og fastlandet på vestsiden, kommer
vi inn på Va1løybukta, også en glimrende havn med lett
forbindelse landverts til store deler av Slagen og sjøverts med
Oslofjorden. Hele dette kompleks av sund, øyer og seilleder står
i den letteste forbindelse med hele "Øygarden" utenfor Nøtterøy
og Tjøme, det vi nå ofte kaller Tønsbergarkipelet.
Vestfjorden fører rett ut langs Stokkes fastland
forbi Værjøy, Husøy, Veierland, Lindholmen og Stauper
til Tønsberg Tønne. Fra Husøysundet eller Jersøy,
som selve ankerplassen ofte har vært kalt, har man den letteste forbindelse
til den utallighet av seilleder, sund og øyer, som ligger på
Nøtterøy og Tjømes østside, bl. a. til Bjerkøy,
som vi kommer tilbake til senere. Når vi kommer ut Torgersøygapet
fra Va1løybukta, går Sem fastland rett nordover ut Slagerstangen.
Her beskytter ingen øyer mot den sjø som S. O. kan sette
på land om enn det ikke er selve havet som står på. Vi
har her Karlsvika og det gamle nå glemte Markebo. Som direkte utfartssted
egner denne delen av Sem seg mindre, men kanskje desto bedre for fiske
og fangst. Også her ser og føler folket sjøen og har
sitt hjem her. Ja, Sem er i sannhet Sæheim - hjemmet ved sjøen.
Vi skal nå forsøke å følge folkets tilknytning
til sjøen, dets ferd til fremmede land langt over dette hav, som
i en fjern fortid hinsides historisk forskning har gitt bygden sitt stolte
navn, og budt seg til å bære dens folk ut og hjem igjen, ikke
alltid med gods og gull, men sikkert alltid med nye inntrykk og beriket
av berøring med andre til dels høyerestående kulturer.
Derved er Sem, som hele Vestfold, blitt en integrerende del av det Norge,
som i medgang og motgang hentet sin materielle så vel som sin åndelige
kultur av og over det hav som omkranser det. Norge er et større
Sæheim og Sem en del av det.
Gå til: | Toppen
| Forside | Innhold
| < forrige | neste
> |