| Høgskolen i Vestfold : Biblioteket : Skriftserien | ||
| Halvdan Eikeland: En analyse av historiedelen av Aschehougs læreverk i samfunnsfag for ungdomstrinnet: «Innblikk» |
Copyright © 2001 forfatteren / Høgskolen i Vestfold |
|
|
<< Forrige side - Forside - Innhold - Neste side >> I. InnledningInnhold: Av målbeskrivelsen for prosjektet Valg, vurdering og kvalitetsutvikling av lærebøker og andre læremidler i grunnskole og videregående opplæring framgår det at en av hovedproblemstillingene er å analysere kvalitet og kvalitetsutvikling i lærebøker. Jeg tolker formuleringen som et vidt mandat, som åpner for muligheter for fagdidaktisk analyse knyttet til sentrale, men likevel personlig valgte problemstillinger. Lærebøker i historie er det viktigste medium for undervisning og læring av historie i skolen.1 Det er en mengde andre faktorer som påvirker elevenes oppfatning av historie, som f.eks. den fortalte historietradisjon i familie og ikke minst TV, men når det gjelder skolen, er læreboka dominerende. Derfor ser alle som av ulike grunner er interessert i historieundervisning i skolen, svært grundig og kritisk på lærebøkene: om de samsvarer med mål og forskrifter for historieundervisning, om de gir et utbytte som svarer til innsatsen, m.m. De retningslinjer, mål og interesser som kommer til uttrykk i lærebøkene, har ulik bakgrunn. Den viktigste bakgrunnsfaktor er den legitimering som ethvert politisk system sikter mot gjennom de ulike sosialiseringsprosessene som skal gjøre elevene til fulle medlemmer av samfunnet og dets politiske liv. I moderne samfunn har derfor staten institusjonalisert historieundervisningen i skolen for å sikre seg at det skapes samfunnsborgere som legger grunnlag for statens eksistens. Denne forventningen er basert på generelle kulturelle prosedyrer der individ, grupper, samfunn og hele kulturer oppnår forståelse av deres egen verden, identifiserer seg med den og skiller den fra andre. Historieforståelse er en av de viktigste prosesser i en slik sammenheng. Historie er knyttet til tidserfaring som redskap til å skape sammenheng mellom nåtid, fortid og framtid. Historie fungerer derfor som et orienteringsredskap. Barn må lære historie for å forstå og dermed internalisere den livsform som de er født inn i, og der de skal leve sitt liv videre. Lærebokforskning er et akademisk arbeidsfelt. Det kreves bestemte begreper og metoder, og forskningsprosessen omfatter en argumenterende diskurs, som er rasjonelt styrt. Diskursen bygger på en verdibasis som er allment anerkjent i samfunnet, både nasjonalt og internasjonalt. Vi bør følgelig være klar over at vårt vitenskapelige arbeid skjer i krysningspunktet mellom vitenskap og politikk. Ethvert begrep og enhver metode som blir benyttet under analysen av lærebøker, har politiske implikasjoner og konsekvenser, og det er del av en kamp om makt og anerkjennelse i en kultur der kunnskap om fortida skaper grunnlag for forståelse av nåtid og gir perspektiver på menneskelig framtid. Historiedidaktikk er den akademiske disiplinen som må ta opp utfordringen å bygge bro mellom de politiske kravene til historieundervisning, læreboka, og for det tredje fagvitenskapen historie. Historiedidaktikk kan defineres som studiet av eller vitenskapen om historisk læring.2 Det er for snevert å betrakte historiedidaktikk utelukkende som en teori om hvordan man skal undervise i historie. Dersom en oppfatter historiedidaktikk utelukkende som undervisningsteknologi, vil vesentlige sider ved denne vitenskapsgrenen bli oversett. For å analysere historisk læring i sine ulike former har historiedidaktikken behov for et begrep som klargjør forskningsområdet. Et slikt begrep er historiebevissthet. Historisk læring finner sted innenfor og blir utført ved hjelp av historisk bevissthet. Det er derfor viktig at en analyse av læreboka som det viktigste medium for formidling av historiebevissthet starter med en teori om historiebevissthet. Det bør for det første skilles mellom minne og historisk bevissthet. Minne danner basis og den nødvendige forutsetning for historisk bevissthet: Minne bidrar til at det blir knyttet sammenhenger mellom fortid og nåtid. Dette kan komme til uttrykk sterkt eller svakt og på svært ulike måter. Historiebevissthet er et resultat av og et uttrykk for minne. Det som kjennetegner historiebevissthet, er at fortida blir behandlet som fortid, dvs. kvalitativt ulikt fra nåtida, og på samme tid knyttet til nåtid. Historisk bevissthet blir skapt gjennom vårt minne og overskrider grensene for vår personlige erfaring og tidsrammen for vårt eget liv. Den vektlegger kvalitative endringer over tid, samtidig som den bygger bro mellom disse endringene ved å fortelle en historie som har en tidsutstrekning. Oppfatninger om en forbindelse mellom fortid, nåtid og framtid er det som skaper mening og betydning når det gjelder forandring over tid. Historiebevissthetens betydning er m.a.o. praktisk: menneskelig aktivitet over tid får mening og betydning. Denne karakteristikken av historisk bevissthet kan lett bli omformet til en oppfatning av læring. Siden læring er en prosess der vi tilegner oss kompetanse, blir historisk læring en utvikling av historisk bevissthet der den lærende blir i stand til å trekke overveide slutninger knyttet til sitt eget praktiske liv. Siden lærebøker i historie er skrevet for å sette igang, støtte og framskynde denne prosessen, må lærebokanalyse knyttes til en operativ teori. Med det menes en teori som åpner lærebøkene som læringsredskap, utvikler spørsmål om hvordan de kan analyseres, og styrer undersøkelsen gjennom empirisk fruktbare hypoteser om deres rolle i læringsprosessen. [ Innhold - Toppen av siden ] 2. En teori - eller hvordan en kan sette i gang analyseprosessen I det foreliggende arbeidet har jeg hentet de viktigste impulsene fra vest-tysk historiedidaktikk i perioden 1970-90 og fra de siste årenes debatt i det gjenforente Tyskland. Jeg bygger først og fremst på historiedidaktiske retninger som fra 1970-tallet opererte med historiebevissthet som nøkkelbegrep, og to av de fremste representantene for slike retninger er Karl-Ernst Jeismann og Jörn Rüsen.3 Når det gjelder retningslinjer for analyse av hvordan historiebevissthet kan skapes gjennom lærebøker, bygger jeg i hovedtrekk på senere arbeid av Jörn Rüsen.4 Retningslinjene for analyse er altså knyttet til nøkkelbegreper i den historiedidaktiske debatten i Vest-Tyskland etter 1975.5 Disse begrepene danner i dag basis for arbeidet med historiedidaktikk i stort sett hele Vest-Europa. Ett av nøkkelbegrepene innenfor vesttysk/tysk historiedidaktikk, og i dag også innenfor vest-europeisk historiedidaktikk, er som allerede vist begrepet `historiebevissthet'. Med få ord dreier historiebevissthet seg om evne til å knytte sammenheng mellom tolkning av fortida, oppfatninger av nåtidssamfunnet, og perspektiver på framtida. Historisk erindring knyttes til evne til å 'fortelle' historie. Med det menes ikke først og fremst en framstillingsform, men en universell og fundamental form for menneskelig kunnskap og erkjennelse. Et annet sentralt begrep innenfor historiedidaktikk er `narrativ kompetanse' . Det er et nøkkelbegrep som er nært knyttet til historiebevissthet, og kan beskrives som evne til å knytte sammenhenger mellom fortid og nåtid på en slik måte at fortida får en orienteringsfunksjon for aktuell livspraksis. Gjennom fortelling og samtale bygd på historisk erindring plasserer enkeltindivid og samfunnsgrupper seg selv i en tidssammenheng og dermed langt utenfor grensene for egen levetid - i et forhold til fortid og framtid. Den narrative kompetanse kan knyttes til tre ferdigheter: 1) evne til å oppleve og erfare fortida, 2) evne til å tolke fortida, slik at den blir satt i sammenheng med nåtida, og 3) evne til å orientere seg i forhold til nåtid og framtid. De tre ferdighetene står i et nært innbyrdes forhold til hverandre. Jeg vil under retningslinjer for analyse forsøke å formulere noen krav til en lærebok i historie som bygger på målet å utvikle elevenes narrative kompetanse. [ Innhold - Toppen av siden ] [ Innhold - Toppen av siden ] Den overordnede problemstillingen i mitt arbeid er knyttet til utvikling av narrativ kompetanse i Erik Lunds og Erik Lunds/Eivind Indresøvdes lærebøker i historie for ungdomstrinnet. Metoden er tekstanalyse knyttet til en en rekke spørsmål om lærebøkenes faglige innhold og metodiske utforming. Spørsmålene tar utgangspunkt i de tre dimensjonene ved narrativ kompetanse som er redegjort for: Evne til å oppleve og erfare fortida, evne til å tolke fortida, slik at den blir satt i sammenheng med nåtida, og evne til å orientere seg i forhold til nåtid og framtid. Som det vil gå fram av krav og spørsmål nedenfor, vil en analyse av de tre dimensjonene ved narrativ kompetanse samtidig omfatte generelle spørsmål og krav til lærebøker som også inngår i tradisjonelle skjema for analyse av lærebøker i historie. Som en første orientering om læreverket vil jeg vurdere om allmenne praktiske krav blir tilfredsstilt. [ Innhold - Toppen av siden ] 3.2. Blir allmenne krav til praktisk utforming av lærebøker i historie tilfredsstilt? De generelle krav til praktisk utforming av en lærebok i historie kan skisseres slik: En klar formell oppbygning:
En tydelig didaktisk struktur:
Tilpasset elevenes forutsetninger:
Praktisk tilrettelagt elevaktiviserende opplegg:
[ Innhold - Toppen av siden ] 3.3. Bidrar læreverket til utvikling av narrativ kompetanse? Utvikles evne til å oppleve og erfare fortida? En lærebok bør gjøre det mulig for elevene å tilegne seg kunnskap om fortida på en slik måte at det også skaper opplevelse og innsikt. Dette henger sammen med tre egenskaper ved læreboka: a) At lærestoffet blir presentert på en variert og engasjerende måte.
Det skal gis en kortfattet forklaring til hvert av de tre kravene: Ad a) Det er viktig at en lærebok ikke utelukkende gir en kognitivt preget, bearbeidet tolkning av fortida. Framstillingen bør skape muligheter for undring og nysgjerrighet på en slik måte at elevene blir medskapere av historie. Bruk av bilder har i den sammenheng en svært viktig funksjon, ettersom de kan være noe langt mer enn utelukkende illustrasjon og kan bidra til å skape genuin historisk erfaring. Kart og kartskisser kan ha en liknende funksjon som bilder, men er mer abstrakte hjelpemidler. De kan bidra til å gjøre romdimensjonen knyttet til historiske hendelser tydeligere. Statistikk og grafiske framstillinger skaper muligheter for anskueliggjøring og kan belyse en diakron utvikling. Tekstmateriell bør være tydelig adskilt fra selve lærebokteksten. Tekstkilder skaper muligheter for å oppleve fortida i sin egenart og sin ulikhet til nåtida. De kan ikke minst bidra til undring, problemorientering og diskusjon. De er derfor særlig viktige når det gjelder å utvikle elevenes evne til å bli selvstendige medskapere av historie. Ad b) Med flerdimensjonalitet menes at en lærebok i historie presenterer de viktigste dimensjonene ved den historiske erfaring. Disse dimensjonene gjelder både en synkron og diakron inndelning av det historiske rom. Synkront gjelder det erfaringsområdene økonomi, sosiale forhold, politikk, kultur og miljø. Ad c) Med flere perspektiver i en historisk framstilling menes at elevene ved hjelp av tilrettelagt læremateriell kan forstå at det samme saksforhold kunne bli opplevd vidt forskjellig av dem det gjaldt. Nødvendigheten av flere perspektiver kommer aller klarest fram under presentasjonen av historiske konflikter. Vektlegging av flere perspektiver kan bidra til å forebygge det falske inntrykket av historie som ren faktabeskrivelse. Flere perspektiver i den historiske framstilling kan være et viktig bidrag til utvikling av elevenes historiebevissthet: De får ikke noe annet valg enn å ta stilling på en begrunnet måte. Utvikles evne til å tolke fortida, slik at den blir satt i sammenheng med nåtida? Først gjennom tolkningsprosessen som knyttes til historiebevissthet, får fortida mening og betydning. Læreboka må derfor åpne muligheter for at elevene får delta i en historisk tolkningsprosess. På den bakgrunn bør det stilles følgende krav til læreboka:
Det blir også her kun gitt korte forklaringer til hvert punkt. Ad a): Faglig standard: Målet er ikke å gjengi den gjeldende vitenskapelige erkjennelse. Læreboka må betrakte den historiske forskning kun som et middel til å oppnå de didaktiske mål. Den historiske forskning gjør først og fremst tjeneste som `vetoinstans': Læreboka bør ikke inneholde faglige feil; den historiske tolkning av ulike spørsmål må være ajourført og ikke bryte med den vitenskapelige erkjennelse; læreboka bør helst følge en grunnleggende praksis innenfor historievitenskapen, der f.eks. regler for sitat, merknader, kilde- og litteratur-henvisninger blir fulgt. Ad b): Metodiske ferdigheter: Læreboka bør forholde seg tolkende til den historiske erfaring. Den bør få fram de viktigste egenskapene ved historisk tenkning: utvikling av problemstillinger, dannelse og overprøving av hypoteser og et kritisk forhold til generaliseringer og forsøk på å formulere `lovmessigheter'. Framstillingen bør inneholde forklaringer som kan drøftes og etterprøves, og bør unngå monokausale forklaringer. Elevene bør få innsikt i muligheter og grenser for historisk erkjennelse. Ad c): Prosesskarakter og flere betrakterperspektiver: Når det gjelder læreboka som `tolkningstilbud' til elevene, bør den være opptatt av historie som prosess, og unngå statiske historiebilder. Dette gjelder spesielt den samlede sammenheng som enkeltkapitlene inngår i og mellom de enkelte bindene av læreverket. Skal en unngå at historie blir oppfattet som noe som er gitt, er det viktig at overgripende perspektiver på historisk tolkning kommer tydelig og eksplisitt fram. Elevene må få forståelse for at slike overgripende perspektiver knyttet til historiske tolkninger, ikke kan forstås uten å se dem i sammenheng med nåtida. Også her kan en tale om multiperspektiv, men i motsetning til flere perspektiver i presentasjonen av historiske erfaringer, dreier det seg her om multiperspektiv i sammenheng med historisk tolkning. Også læreboka må bli preget av flere perspektiver, slik at en kan unngå dogmatiske innstillinger i samband med tolkning av historie. Ad d): En framstillingsform som skaper grunnlag for elevenes selvstendige vurdering og standpunkt. Forfatternes tekst bør være utformet på en konkret og anskuelig måte, slik at historisk hendelsesforløp og erfaring kommer tydelig fram. Det bør gå klart fram hva begrunnelsene i teksten bygger på, og særlig bør en skille mellom faglige vurderinger, hypoteser og normative vurderinger. Utvikles evne til å orientere seg i forhold til nåtid og framtid? Spørsmålet om hvorfor det egentlig er nødvendig å lære historie, er en stadig utfordring i historieundervisningen. Et svar på dette spørsmålet bør ikke høre til unntakene, men inngå som rutine i samband med historisk læring. Historiefagets relevans knyttes til de grunnleggende egenskapene ved historiebevissthet: tolkningene av fortida har betydning for vårt liv i dag, og legger grunnlag for vårt forhold til framtida. En god lærebok skal
Ad a): Overgripende perspektiver: Historiefagets praktiske orienteringsfunksjon blir oftest negativt omtalt, f.eks. knyttet til eurosentrisk eller nasjonal slagside, dvs. etnosentrisk historieundervisning. Det er viktig at historiefagets positive betydning for elevenes egen identitetsdannelse blir vektlagt, og at 'vi -de'- forhold og fiendebilder blir tatt opp på en reflektert måte. Ad b) Historisk dømmekraft: Mange historiebøker unngår eksplisitte verdiorienterte tolkninger av historie og legger vekt på strikt nøytralitet. Det ville didaktisk være mer fornuftig å ta opp til drøfting ulike verdimessige vurderinger, og hvilke begrunnelser de bygger på. Særlig viktig vil det være å knytte sammenhenger med grunnleggende verdier i nåtida og drøfte om verdimålestokken i fortida kanskje var annerledes. Ad c): Nåtidsorientering/framtidsperspektiver: Presentasjon og tolkning av historie er ikke mulig uten at utgangspunktet blir tatt i nåtida. Uten nåtidsorientering vil historiefaget ikke ha noen betydning for elevenes eget liv. Perspektivet på fortida kaster i en viss forstand nytt lys på nåtid og framtid. Det sentrale for en lærebok i historie er at den bidrar til å skape en historiebevissthet hos elevene som bærer i seg perspektiver på nåtid og framtid. [ Innhold - Toppen av siden ] Fotnoter: [tilbake] 1 Professor Jörn Rüsen ved universitetet i Bielefeld, Tyskland, viser i arbeidet Das ideale Schulbuch. Überlegungen zum Leitmedium des Geschichtsunterrichts ( i Rüsen, Jörn: Historisches Lernen. Köln 1994: 156 f. ) til undersøkelser fra Tyskland som fastslår lærebokas dominerende rolle i historieundervisningen. Det komparative studiet av historieundervisning i en rekke europeiske land: Youth and History av Angvik, Magne og von Borries, Bodo (red.), Hamburg 1997, bekrefter at konklusjonen også gjelder for historieundervisningen i Norden. Se Bind A: 96. [tilbake] 2 Som eksempel på en kritisk drøfting av av begrepet `historiedidaktikk' anbefaler jeg Rüsen, Jörn: Aufklärung und Historismus - historische Prämissen und Optionen der Geschichtsdidaktik i Rüsen, Jörn: Historisches Lernen. Köln-Weimar-Wien. 1994: 7-24. [tilbake] 3 For å få en kortfattet oversikt over utviklingen av vest-tysk historiedidaktikk anbefaler jeg: Süssmuth, Hans: Geschichtsdidaktik und Geschichtsunterricht 1945 -1990. I Süssmuth, Hans (red.): Geschichtsunterricht im vereinten Deutschland. Auf Suche nach Neuorientierung (Teil I). Erweiterte Dokumentation der Tagung Geschichtsunterricht in Deutschland 22. - 25. Oktober 1990. Bonn und Düsseldorf. Baden-Baden 1991:17 ff. [tilbake] 4 I utformingen av retningslinjer for analyse av Erik Lunds og Erik Lunds/ Øivind Indresøvdes lærebøker har jeg hatt stor hjelp av Jörn Rüsens arbeid: Das ideale Schulbuch. Überlegungen zum Leitmedium des Geschichtsunterrichts. I Rüsen, Jörn: Historisches Lernen. Köln-Weimar-Wien 1994: 156-170. [tilbake] 5 Jeg viser i den sammenheng også til min doktorgradsavhandling: Historieundervisning, historiebevissthet og politisk dannelse: Teori og praksis hos Karl-Ernst Jeismann og Annette Kuhn. En sammenliknende studie av historiedidaktiske konsepsjoner hos to sentrale vest-tyske didaktikere i perioden 1972-1987. NTNU, Trondheim 1999. |
| Høgskolen i Vestfold : Biblioteket : Skriftserien | ||
|
|
||