Høgskolen i Vestfold Tollef Thorsnes:
Tredreiing i store format
   
-
<< Forrige Forside - Innhold   Neste >>

KAP. 7, REFLEKSJONER OG KONKLUSJONER

Dette kunstneriske utviklingsarbeidet har gått inn i det tradisjonsrike tredreieområdet fra to hovedperspektiv. Det første har vært å prøve å utvikle en relevant arbeidsmåte i forhold til læring i tredimensjonal form som skulptur og bruksform på ungdomstrinnet og i allmennlærerutdanningen.

Det andre hovedperspektivet har vært av kunstnerisk karakter og knytter seg til videreutvikling av egen form- og uttrykksevne. I tillegg har prosjektet inneholdt flere andre delmål, bla. utvikling av kompetanse til å fremstille «fortrolighetskunnskap eller bilde som tekst» gjennom foto og IKT.

I det følgende skal jeg kommentere hver del fra problemformuleringene og trekke en konklusjon fra hver av disse, og ende i en hovedkonklusjon i forhold til problemstillingen.

   [ Innhold ] [ Toppen av siden ]

Kap 7.1 Refleksjoner og konklusjoner rundt formundersøkelsene

I formundersøkelsene er det presentert en systematisk og ordnet undersøkelse gjennom sammenstilling og sammenligning av 28 beslektede former. Hovedkriterier ved vurdering av formene var den estetiske funksjonen proporsjonalitet.

En formundersøkelse av dette slaget er det mulig å presentere på en systematisk og visuell måte, men det avgrenser samtidig fra mengde andre muligheter. En vanskelighet i forbindelse med fremstillingen av formundersøkelsene har vært å vurdere lesergruppen. Hvem er det som skal lese rapporten, hva vet de om form, hvilken kompetanse har de på å lese form ut fra bilder og gitte kriterier? Formundersøkelsene i dette arbeidet har vært lest og kommentert av en rekke personer, fra «lekfolk» til fagfolk. Lekfolkene sier at det er uvant å «lese bilder», men synes likevel formundersøkelsene er tydelige og greie og følge. Fagfolkene sier at om formundersøkelsene skal utgis for en bredere lesegruppe, for eksempel studenter, da tror de mer tekst må til.

En hovedoppgave for en lærer i Kunst og håndverk er å bidra til at elever og studenter lærer seg å se. Derfor er bildet en vesentlig fremstillingsform i faget Kunst og håndverk. Formundersøkelsene i dette arbeidet er presentert med hovedvekt på bilde, og etter mitt skjønn anskueliggjøres formundersøkelsene på en slik måte at leseren blir utfordret til å se. Gjennom dette kan leseren utvikle en kompetanse som gjør han i stand til å kunne våge seg på egne formundersøkelser. Det har vært et mål.

De beste formene har som nevnt i kapitlet om formundersøkelsene oppstått når formen er blitt «maksimalisert». I etterkant ser jeg at formundersøkelsene kunne vært strekt enda mer mot henholdsvis kulen og linjen. Det kunne kanskje gitt enda bedre formmessige utgangspunkt for senere dreiearbeid i store format.

På den annen side var jeg blitt klar over dette da jeg gikk igang med dreieprosesser i store format, og dreide med utgangspunkt i formundersøkelsene, og ikke etter modell derfra. I hvilken grad denne svakheten ved formundersøkelsene har påvirket meg i senere dreiearbeid, er derfor vanskelig å si. Selv tror jeg det i liten grad har hatt negativ innvirkning.

Det finnes en svakhet til ved formundersøkelsene, nemlig avslutningen på endene av formene. De forstyrrer hovedproporsjonene som er den estetiske funksjonen jeg har tillagt mest vekt, og det var kunnskapen om disse jeg fikk bruk for i det senere dreiearbeidet. Avslutningene på endene gjorde det også mer omfattende å presentere, vurdere og resultatfremstille formundersøkelsene. Og antakelig vanskeligere for leseren å få tak i essensen.

I hvilken grad avslutningen på endene har hatt negativ innvirkning på resultatene, er imidlertid verre å ha en klar oppfatning av. Den opprinnelige meningen med å ha med slike avslutninger knytter seg til at jeg i fatformene fra 1992 hadde en antydningsvis avslutning. De ga etter min mening den totale formen ett pluss, og derfor tok jeg det med som element også i formstudiene. I de to siste formene i formserie 6 og 7 gir avslutningene igjen plussfunksjoner uten at de har vært brukt som formkilde i senere dreiearbeid.

Helhetlig sett tror jeg ikke av avslutningen på endene har hatt noen innvirkning på det senere dreiearbeidet, hverken i positiv eller negativ retning. Det taler også for at de kunne vært fjernet. Hovedproporsjonene med bredde-lengdeforholdet som et innledende formstudium hadde vært nok i forhold til å belyse problemstillingen.

En konklusjon er likevel at formstudiene er støe og gyldige nok som et innledende bidrag for å kunne antyde noe om de spørsmål problemstillingen reiser.

I forbindelse med formundersøkelsene har jeg en avsluttende betraktning. Som lærer har jeg stadig vært på jakt etter formundersøkelser som kan være gode eksempler for studenter. Sentralt har vært å finne systematiske undersøkelser som lett lar seg knytte til Kunst og håndverk i L97. Det har jeg i liten grad lykkes med. Kapitlet med formundersøkelser tror jeg representerer en mulig tilnærming. Et senere mål er derfor å bearbeide stoffet slik at det kan brukes som læremiddel på ungdomstrinnet og i allmennlærerutdanningen.

 

   [ Innhold ] [ Toppen av siden ]

Kap. 7.2 Refleksjoner og konklusjoner om Tredreiebenken

Tredreiebenken er som nevnt en «Reodorkonstruksjon». Til dette utviklingsarbeidet har benken som tidligere oppsummert fungert greitt, men noen senere mål for videreutvikling er det likevel grunn til å sette seg. Det ene er å kunne dreie lengre treemner, opptil 2 meter. Det andre er å videreutvikle anlegget for tredreiejernet. I denne forbindelse er jeg usikker på hvor teknisk anlegget skal konstrueres. I prinsippet kan anlegget, dreiestålet og selve dreieprosessen automatiseres. Det betyr at en form kan dreies automatisk etter forhåndsinnstilte mål. Den andre ytterligheten er slik dreibenken fungerer idag, primitivt, manuelt og nær sagt som i tredreiingens barndom.

Det er fristende å utvikle en automatisering av flere grunner. Det første er tidsaspektet. Når du står med et enkelt tredreiejern for å avdreie en stor stokk, så tar det veldig lang tid før du egentlig er skapende. På den annen side, er denne tiden inspirerende. Du tvinges til å stå der å arbeide, følsomt og tålmodig. Samtidig arbeider hjernen med hva stokken skal bli til selv om du i utgangspunktet kan ha en ide. Det blir nesten som samen som i møte med en treknute spør: «Jeg lurer på hva som er inne i deg ?»

En annen fordel med en videre automatisering er muligheten til «bestilling» av helt presise former. Dette innebærer muligheten til en optimalisering mot den «perfekte form». Imidlertid kan dette også være en ulempe. I kunstnerisk arbeid kan en vesentlig del av uttrykket være sporene, for eksempel slik malerstrøkene er betydningsfulle i et maleri. De kan være korte og heftige, brede eller smale, nesten utpenslet, og så videre. Gjennom å sanse, beskrive og tolke malerstrøkene kan betrakteren oppnå viktig kunnskap om uttrykket og om kunstnerens lynne, temperemant og intensjon. På samme måte er det ved arbeid i tre. Enkelte steder kan det være ujevnt, grovt dreid og lite slipt, mens andre steder er formen helt presis, fint dreid og finslipt.

I resultatfremstillingen av «tre gratier» redegjorde jeg for hvordan den manuelle dreieprosessen både utfordrer og gir inspirerende stimuli. For meg er dette møtet med materialet og teknikken en sentral side ved praktisk skapende arbeid med tredreiing i store format, ja nærmest forutsetningen for at arbeidet kan kalles praktisk skapende. Det gir i Norberg-Schulz forstand en «væren- og vesensbasert» erfaring, noe som kan bidra til utvikling av den poetiske forståelsesform, fortrolighetskunnskap, førstehåndskunnskap eller taus kunnskap. Dette er som vi har sett en forutsetning for utviklingen av det hele mennesket.

En konklusjon er derfor at tredreiebenken fungerer godt til praktisk skapende arbeid.

Imidlertid kan nok likevel grensene for når automatiseringen har «tatt overhånd» diskuteres nærmere. Derfor tror jeg det er relevant å videreutvikle tredreiebenken gradvis når det gjelder mulig «automatisering». Det er ingen ulempe å ha muligheten, og det er et interessant område å se nærmere på senere.

 

   [ Innhold ] [ Toppen av siden ]

Kap. 7.3 Refleksjoner og konklusjoner fra produkter i bruksform og skulpturområdet

Resultatfremstillingen av bruksform og skulptur viser tilsammen 20 enkeltarbeider som ble vist enkeltvis eller presentert som en helhet med flere sammen, for eksempel 12 frukter og kar. Disse formene er laget med bakgrunn i en kunsthåndverkstilnærming.

I resultatfremstillingen av 12 frukter og kar har jeg latt bilde stå nokså alene sammen med noe tekst. Et rimelig spørsmål i denne forbindelse er om jeg ikke har mer å si. I arbeidet med formene, som har nært slektskap til formundersøkelsene, har uttrykket vært det vesentligste. Det betyr at karformene, som har en oppbevaringsfunksjon, er tenkt ut fra en idé som knytter seg til innhold fra Det Nye Testamente. Fruktene har samme idébase og har ingen bruksfunksjon i det hele tatt.

Innenfor en kunsthåndverkstilnærming føyer arbeidene seg til det som kanskje kan kalles for samtidskunsthåndverk. Kunsthåndverk på store toneangivende utstillinger, som for eksempel årsutstillingen 1999 på Kunstindustrimuseet i Oslo, var i stor grad preget av arbeider som knytter seg mot gjenstandskulturen som en kommentar til den eller en parafrase rundt den.

På årsutstillingen var det kun noen få arbeider som hadde en bruksfunksjon, og den var lite vektlagt. Et vesentlig trekk ved samtidens kunsthåndverk er altså utgangspunkt i gjenstandskultur som idékontekst for å skape uttrykk. Samtidig kunsthåndverk kommuniserer derfor ofte med betrakteren gjennom en felles referanseramme, gjenstandskulturen.

Tydelige eksempler på dette på årsutstillingen var f.eks. et «hengende teppe» laget av klippede melkekartongstrimler fra økologisk dyrket melk. Elisabeth von Krohg vant prisen for beste kunsthåndverk 1999 med sine keramiske krukker som er laget som «stilleben», et utsmykningsarbeid til Oslo lufthavn på Gardemoen. Von Krogh tar her utgangspunkt i kjente former, omformer og presenterer dem som «stilleben» på linje med malerkunsten.

En ung debutant stilte med dyrefigurer i en frodig «strikketeknikk» og fargebruk. «Han som kom fra New York» var tittelen på ett av arbeidene. For henne var fantasi og fabulering omkring dyrefigurer gjennom spesiell teknikk, frodig fargebruk og underfundige tiltler det som sjarmerte både profesjonelle kunsthåndverkere og publikum generelt. Og det som gjorde arbeidene tilgjengelige for betrakteren var dyremotivet. Men dyrene var spesielle og rare, noe som utfordret betrakterens egne forestillinger og erfaringer. Hadde dyrefigurene eller titlene vært overtydelige, ville betrakteren fort mistet interessen, opplevelsen og gleden av sin egen medskaping av verkets betydning.

I arbeidet med 12 frukter og kar har hatt en lignende tilnærming. Jeg har hentet og brukt inspirasjon fra frukter til å skape en ny virkelighet, som gjenstand som peker ut over seg selv. Fruktene og karene i tallet 12 er som tittel ment å gi betrakteren visse assosiasjoner om mitt utgangspunkt, uten at jeg ville være for tydelig. Dette ut fra en holdning om at ethvert menneske bør være medskapende ut fra sin egen erfaringsverden.

I resultatfremstillingen av skulptur har jeg vist mer av den praktisk skapende prosessen, for eksempel om faglige vurderinger i forbindelse med arbeidet mot «Den Rette Oppstillingen». Det har selvfølgelig vært lignende i den praktisk skapende prosessen med 12 frukter og kar. Hver form har vokst frem med bakgrunn i forhold til den estetiske funksjonen proporsjonalitet, de idéene jeg har hatt og materialets egenart. Formmessig handler det mye om det samme som fra formundersøkelsene, å være vár en optimalisering. Hvordan skal bredde-lengdeforholdet være? Skal jeg skjære ut tre eller fire former av formutgangspunktet? Hvor tykt skal karet være? Hvor mye skal jeg hule ut fruktformene? Hvilken farge skal jeg legge i uthulingen? Hvordan skal jeg arbeide med treet, fra det svært fine til det grove? Hvor skal formen være forfinet og finslipt og hvor skal det være grovt og rått?

Slike spørsmål er betegnende ekempler fra det praktisk skapende arbeidet med 12 frukter og kar. For meg sammenfaller mange av spørsmålene med de spørsmål jeg reiste i forbindelse med formundersøkelsene. Ut fra dette har jeg funnet det forsvarlig å resultatfremstille 12 frukter og kar med hovedvekt på bilde.

I den praktisk skapende prosessen med skulptur har jeg valgt en mer utfyllende presentasjonsform. Dette har sin bakgrunn i spesielt to forhold. Det ene er at skulpturtilnærmingen representer en friere utfoldelse og bygger både på formundersøkelsene og kunsthåndverkstilnærmingen med 12 frukter og kar. Det andre er at skulpturtilnærmingen innebar «Jakten på Den Rette Oppstillingen» som arbeidsmåte for å komme frem til egne uttrykk. Dette var ikke presentert tidligere og representerte sentralt faglig stoff. Derfor valgte jeg to ulike presentasjonsformer i henholdsvis skulptur og bruksform, og som jeg mener var egnet til hver av de to tilnærmingene.

Et annet forhold som er av interesse å reflektere litt rundt, er betegnelsene på de to uttrykksformene jeg har valgt som tilnærming, henholdsvis skulptur og kunsthåndverk. Er uttrykksformene egentlig nokså like, eller sagt på en annen måte; er kunsthåndverket egentlig en paraplybetegnelse over mange uttrykksformer siden utøverne «hopper» mellom design, egen verkstedproduksjon av unikate bruksgjenstander og over mot den frie kunsten?

Når jeg sendte inn 3 frukter til juryering og arbeidene ble antatt, ble de vist uten å tilknyttes noen annen kategori enn tredimensjonal form. For betrakteren kan det vel også ha liten betydning om arbeidene kalles kunsthåndverk eller skulptur. På den måten er det kanskje ikke så underlig at en kunsthistoriker slår an tonen for å innføre begrepene trekunstner, metallkunstner og så videre.

På den annen side kan det for de ulike fagdisipliner være av stor betydning å arbeide med begrepene. Innenfor kunsten har det vært et særtrekk at selve begrepet stadig er blitt utfordret, noe som har forårsaket at institusjonen kunst har måttet tilpasse seg til utviklingen, og ikke motsatt. Slik er det for tiden med kunsthåndverket som begrep, uten at de nære ting derved har mistet mening.

Til syvende og sist er det utøverne som skaper kunsten, enten den ligger innenfor eller utenfor dagens kunsthåndverksbegrep eller skulpturbegrep. Det bidrar til utviklingen i fagene. De nære ting og spesielt de håndgjorte unikatene vil alltid på en spesiell måte bevege mennesket også i tiden som kommer.

I mitt eget praktisk skapende arbeid har jeg ikke erfart det veldig forskjellig å skulle være i en tilnærming mot henholdsvis kunsthåndverk eller skulptur. Kunsthåndverkstilnærmingen har jeg erfart noe mer bunden, altså at arbeidet burde knytte seg til gjenstandskultur på en eller annen måte, f. eks. har karene en oppbevaringsfunksjon. For eget senere praktisk skapende arbeid er det nok ikke av betydning om det er i et kunsthåndverk- eller skulpturperspektiv. For meg er uttrykket det vesentligste, og da er vel kanskje Danbolts begrep trekunstner betegnende.

Å arbeide med begrepene innen kunst og formkultur er sentralt i Kunst og håndverk i grunnskole og allmennlærerutdanningen. Der skal de ulike begrepene være en del av plattformen elevene skal stå på for å utvikle seg som en bevisst kulturopplever, bruker og skaper. Spenningsfeltet mellom begrepene som berøres her, er da også tatt opp i flere hovedfagsoppgaver i forming, blant andre av Brynjulv Rosenberg.

Totalt sett bygger arbeidet i skulptur og bruksform videre fra konklusjonen i formundersøkelsene. Der antyder jeg at arbeidsmåten kunne være aktuell i skulptur og bruksform, noe innholdet i kapittel 6 bekrefter. Resultatfremstillingen dokumenterer prosesser og produkter med tredreiing av bruksform og skulptur i store format, og med deling som sentral premiss.

Produktene i bruksform og skulptur fremstår etter min vurdering med egenskaper som klarhet og helhet. Det innebærer at jeg mener å ha lykkes med å forene de store begrepene form - med hovedvekt på proporsjonalitet, materiale - med hovedvekt på tredreiing og mektige stokker, og ideene- med bakgrunn i en vestlig kristen tradisjon.

En hovedkonklusjon er derfor at antydningen fra formundersøkelsene kan belegges med sterkere ord, nemlig at arbeidsmåten er aktuell for arbeid i skulptur og bruksform, og derved også for arbeid på ungdomstrinnet i grunnskolen og i allmennlærerutdanningen. Dermed har prosjektet gitt et positivt svar på de spørsmål problemstillingen reiste.

Til problemstillingen kan det vel reises spørsmål om «kan-formen». Enkelte vil kanskje hevde at det ligger i saken at svaret til dette er «ja». Jeg har valgt «kan-formen» i dette prosjektet fordi prosjektet har tatt for seg «upløyd mark», og mener en naturlig fortsettelse er av mer spesifikk karakter. En type problemstilling i fortsettelsen kunne for eksempel vært: På hvilke måter kan tredreiing med deling som sentral premiss benyttes i 8-10 klasse i grunnskolen?

Et siste forhold det er naturlig å kommentere, er dette med om tredreiing i store format kan være aktuelt i skolen. Det er det selvfølgelig ikke. Tredreiing i store format har vært aktuelt for meg i et kunstnerisk perspektiv, og som frigjørende fra den vanlige tredreietradisjonen for å kunne bidra til en fornying. Det praktisk skapende arbeidet med tredreiing og deling som sentral premiss er naturlig nok også mulig å utføre i vanlig tredreiebenk. Og det er det som er aktuelt i grunnskole og allmennlærerutdanning.

Mot slutten av det praktisk skapende arbeidet er det kommet til to sitat som gir meg rik inspirasjon og som peker på veien videre. Det ene er det Michelangelo som har sagt, og som jeg fant i «Guds bildebok» av Geir Hellemo:

«Sent elsker hjertet det som øyet ikke ser» (Hellemo 1998)

Det andre sitatet er hentet fra Bibelen, Den Hellige Skrift, Paulus første brev til korinterne 4. 20

«For Guds rike består ikke i ord, men i kraft»

Blant motivene fra resultatfremstillingen er blomstmotivet det jeg så langt er mest klar til å arbeide videre med. Her er det uendelige muligheter i form, materiale, størrelser, proporsjoner og ikke minst, mulighet for å bearbeide de indre flatene med flere ulike spor.


   [ Innhold ] [ Toppen av siden ]

Kap 7.4 Bilde som «pedagogisk tekst»

Bildet som tekst har i denne sammenheng vært knyttet til å prøve å utvikle en fremstillingsform hvor bilde og tekst fungerer sammen for at det skal være mulig å avlese kunnskaper, blant annet fortrolighetskunnskap.

Resultatfremstillingen viser ulike måter å nærme seg dette på. I formundersøkelsene vises bildeseriene uten tekst, men med et innledene kriteriesett og en avsluttende del med mine vurderinger. I kapitlet om tredreiebenken og dreiing i store format er bildet brukt sammen med tekst for å formidle kunnskaper som kan falle inn under betegnelsen fortrolighetskunnskap.

I resultatfremstillingen om bruksform er bildet mer vist som kunstbilde, som bilder fra en utstilling som i en utstilllingskatalog. I resultatfremstillingen om skulptur kobles bilder fra prosessen å lage skulptur sammen med utfyllende tekst, i en lignende form som i tredreiing i store format. Også her fremstilles bilde for avlesing av fortrolighetskunnskaper sammen med utfyllende tekst.

Skulpturene er i tillegg også vist med bilder fra utstilling, som et kunstbilde i en katalog.

Arbeidet med bilde som tekst er primært knyttet til lærerperspektivet i utviklingsarbeidet. Intensjonen har vært å prøve å finne fremstillingsformer som kan vise noe av fagets sentrale innhold, praktisk skapende arbeid. Bildemediet er en mulighet i denne forbindelse, og som med IKT-revolusjonen stadig blir mer tilgjengelig som læremiddel. Bilde som «pedagogisk tekst» i dette prosjektet har vært et delmål for å kunne fremstille prosjektets innhold og for å nærme seg dette som pedagogisk tekst, som læremiddel

I prosjektarbeidet har jeg tilegnet meg foto- og IKT-kompetanse til å kunne arbeide videre med saken. Tilegnelsen av disse basiskunnskapene, og arbeidet med dem har vært tidkrevende. Selve utviklingen av bildet som tekst er kun i en gryende fase, men arbeidet har gitt tro på at det finnes et potensiale i en formidlingsform bilde/tekst for å synliggjøre kunnskaper fra ulike typer praktisk skapende arbeid.

Det motiverer til videre arbeid for å undersøke nærmere i saken. Tenk å kunne synliggjøre deler av den fortrolighets- førstehånds- og tause kunnskap som ligger i praktisk skapende arbeid. Det ville virkelig være å benytte tekniske muligheter på en måte hvor elever og studenter får læremidler som er laget ut fra et helhetlig menneske- og læringssyn hvor den poetiske forståelsesform også er integrert.

   [ Innhold ] [ Toppen av siden ]

AVSLUTTENDE BETRAKTNINGER

Praktisk skapende arbeid med tredreiing i store format tar for seg det tradisjonsrike området tredreiing og bidrar med en fornying på området hvor også skulpturområdet kan inkluderes. Dette er dokumentert i denne rapporten og derved er prosjektets hovedmål nådd. Vi har også sett at arbeidsmåten kan være aktuell i grunnskolen og i allmennlærerutdanningen.

Et nærliggende videre mål er derfor utvikling av læremidler fra flere deler av dette utviklingsarbeidet. Et forlag har lest rapporten og er interessert i å bidra til dette. På denne måten kan prosjektresultatene komme målgruppen, elever, studenter og lærere i kunst og håndverk til gode.

Praktisk skapende arbeid i tre er svært tidkrevende. I dette kunstneriske utviklingsarbeidet som ble påbegynt i 1996 har jeg produsert ca 20 endelige produkter. Arbeidet med hvert produkt gir tanker og ideer, blant annet til nye arbeider. For å få til undersøkelser om og i praktisk skapende arbeid, som er sentralt i Kunst og håndverk, kreves konsentrasjon, kontunitet og lang tid. Dette passer dårlig til tidsånden vi er inne i, hvor alt skulle vært gjort i går.

Denne rapporten dokumenterer et kunstnerisk utviklingsarbeid påbegynt i 1996 og gjennomført med stipend på henholdsvis kr. 40000,- i 1998/99, og kr. 30000,- i 1999/00 med tillegg av 220 arbeidstimer hvert år. Tross denne flotte ressursen fra Høgskolen i Vestfold, har prosjektet krevd vesentlig egeninnsats. Tredreiebenken er utviklet med egne midler. Redskapen for å lage tredreiebenken er holdt av egne midler. Alle materialer er kjøpt for egne midler. Tilsammen gir det en relativt stor sum, omlag kr. 50000,-. I tillegg kommer alle de timer jeg har arbeidet på kveldstid.

Når jeg skriver dette, er det blant annet som et innlegg i FoU-debatten. Mange mener spissing av FoU-midler mot vedtatte program er veien å gå. På den måten kan departementet og høgskolenes ledelse sikre at FoU-midlene blir brukt på en effektiv måte. Det argumenteres med at en relativt flat FoU-ressurs nærmest blir brukt som et frynsegode, som det altså kommer lite ut av.

Jeg er ikke enig i et slikt syn, men er opptatt av FoU-arbeidet må dokumenteres. Jeg har tro på at enkeltmennesker med et engasjement i en sak virkelig kan bringe den videre. Jeg har tro på at mange saker som gjelder fag, utdanning og læring må utvikles i et langsiktig perspektiv. Forskning- og utviklingsprogrammene som til stadighet dukker opp, kan supplere, men ikke erstatte langsiktige bidrag.

I Kunst og håndverk er en helhetlig kunnskapstilegnelse gjennom praktisk skapende arbeid sentralt. Undersøkelser omkring og i, samt videreutvikling av ulike praktisk skapende prosesser er derfor viktig. Det ligger i saken at intensjonale kvalitative studier som dette nødvendigvis må være, vanligvis passer dårlig til et strømlinjeformet forskningsprogram som er prosjektert av andre.

Jeg leser likevel med nysgjerrighet de ulike «tilbudene» og håper nok også på at noe skal passe. Enkelte ganger er det rent ut fristende å avslutte det jeg står i, og forsøke å få plass i de programmer som «gjelder», som er «in». Kanskje kunne jeg for eksempel få være med i et forsøksprosjekt om «IKT og nye læreprosesser» ved Høgskolen i Vestfold. På den måten kunne jeg blitt kvitt en til tider nokså ubehagelig, frustrerende og ressurskrevende oppgave, nemlig det kvalitative, meningssøkende praktisk skapende arbeidet.
Men hver gang tar jeg meg i at da mister jeg fotfestet i et område jeg står sterkt og hvor jeg kan makte å yte et bidrag til elever.

-
 
<< Forrige Forside - Innhold - Toppen av siden   Neste >>
-
-
 

Tollef Thorsnes: Tredreiing i store format
Skriftserien, rapport 6/2000
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 2000