Hans A. Hauge: Litteraturstudie om rusmiddelforebygging
- HENÆR-senterets forarbeid til konseptet «Forebyggingshåndboka»
Copyright © 1999 forfatteren

Previous PageTable Of Contents

APPENDIX 2: REFERAT FRA BORGESEMINARET 2/3-99

Referat fra innlegg om forarbeider til FBH på Borgeseminaret 2/3-99

Deltakerne representerte følgende institusjoner, antall i parentes:
Borgestadklinikken (2)
Midt-Norsk kompetansesenter (2)
Rusnett-Follo/Nesodden kommune (2)
Statens helseundersøkelser (1)
Fylkeslegen i Vestfold (1)
hovedfagsstudenter i sosiologi og pedagogikk (2)
HENÆR-senteret (5) (blant annet professor Mittelmark)

Orientering om innlegget:
Dette er relativt grundig beskrevet i eget notat, delt ut til samtlige deltakere på seminaret og også sendt til Nordlandsklinikken.
Tid til rådighet: 13:45 til 17:45.
Arbeidsform: Korte orienterende introduksjoner til temaparene skissert i notat utarbeidet av Hans A. Hauge. Deretter diskusjon om temaene, ledet av Terje Knutheim fra Borgestadklinikken. Sterk vekt på fri meningsutveksling, hensikten var å få så mange innspill som mulig - derfor var det liten vekt på strukturering eller "motsvar" på de innspillene som kom.
Generelt: Temaet engasjerte sterkt, mange friske meningsutvekslinger, men også en klar tendens til enighet om de viktigste poengene. Det var vanskelig å holde fokus på temaparene.

Organisering av referatet:
Det var ingen dagsorden utover gjennomgangen av temaparene. Diskusjonen var ikke lineær på noen som helst måte, men for å få oversiktlighet er referatet organisert rundt tre emner diskusjonen stadig kretset rundt. De tre emnene er:

  1. Begrepsavklaring
  2. Ambisjoner med FBH
  3. Helhetstilnærming - kommunikasjon og læring

Selvfølgelig er det en del overlapping også mellom disse tre. Det emnet diskusjonen flest ganger vendte tilbake til, var helhetstilnærming. Det er for øvrig kun unntaksvis referert til person/institusjon innspill kom fra.

1. Begrepsavklaring

Det ble selvfølgelig kommentert på at notatet som lå til grunn for diskusjonen rotet veldig med begrepene rusforebygging, rusmiddelforebygging, med mer. Det er selvfølgelig viktig å være konsistent i bruken av begrepene rus, rusmidler, og forebygging. Følgende innspill ble notert:

  • "Det er jo ikke rusopplevelsene vi vil forebygge!"
  • Skal man forebygge all bruk av rusmidler?
  • Skal man kun forebygge ulovlig bruk av rusmidler?
  • Skal man kun forebygge ulovlige rusmidler?
  • Skal man forebygge konsum eller avhengighet?
  • "Bruk av rusmidler er noe som angår alle, og forebygging bør angå alle!"

Dette førte til en mer generell diskusjon om det var viktig eller ikke å skille mellom typer av rusmidler, og om det var viktig eller ikke å skille mellom legal og illegal bruk. Disse dilemmaene mente deltakerne at FBH bør ta stilling til, med den generelle anbefaling å ta utgangspunkt i nasjonale og internasjonale forskrifter og retningslinjer om bruk og misbruk av rusmidler. Det ble imidlertid også lagt stor vekt på at dette har å gjøre med forståelse av hva rusmiddelmisbruk er, og at denne forståelsen vil variere fra sted til sted (se neste punkt).
For øvrig var det slående at det kom få klare innspill om hvorvidt rusmiddelforebygging bør forstås som avgrenset fra annen forebygging. Et innspill var at det er viktig å insistere på at det er noe som er spesifikt rusmiddelforebyggende, av hensyn til legitimitet og finansiering av tiltak. Flere innspill gikk på at forebyggingen må ha et bredt og helhetlig perspektiv. Ingen innspill var forsøk på faglig avgrensning av et område for rusmiddelforebygging per se.
2. Ambisjoner med FBH

En innvending mot notatet presentert innledningsvis, var at viktige spørsmål som "hva er rusmiddelmisbruk?" og "hvem skal rusmiddelforebyggingen rettes mot?", ikke var belyst. Her var det noe ulike synspunkter. Flere mente innledningsvis at det var viktig at FBH tok standpunkt til disse spørsmålene, men over tid syntes det å bli konsensus om at dette er spørsmål hvis svar vil variere sterkt fra lokalsamfunn til lokalsamfunn. Av den grunn ble det anbefalt at FBH heller ga fremgangsmåter for å finne svar i lokalsamfunnet selv (se punkt 3 nedenfor). Ambisjonen bør derfor være å stimulere til refleksjon rundt spørsmålene lokalt.

Det ble argumentert for at det var bra at FBH også skulle rettes mot politikere, fordi det er viktig å få politisk ryggdekning for tiltak som iverksettes. Av den grunn la også mange vekt på at FBH må være begripelig for brede grupper av legfolk. Et argument i samme lei var at FBH må kommunisere like godt med leg som med lærd, fordi fremgangsmåtene som anbefales i FBH like godt skal kunne brukes av leg som av lærd. Det var følgelig klare anbefalinger om å gjøre FBH så lite "akademisk" som mulig i formen.

Det ble vist til at rusfeltet er preget av sterke verdidebatter, og at det er et evig spørsmål hva som er "det gode liv" - og hvilke roller rusmidler bør ha i et slikt liv. Det var enighet om at FBH bør stimulere til slike verdidebatter lokalt, framfor å gi autoritative svar.

Flere innspill gikk på dette med "håndbok" som konsept, blant annet ble bruk av internett vektlagt som uhyre positivt, fordi det da blir mulig å overskride tradisjonelle begrensninger med håndbøker (fravær av interaktivitet). Enkelte spissformulerte ved å hevde at det var smart å kalle FBH en håndbok, bare det ikke ble det! Poenget var at det ikke er ønskelig med en håndbok preget av oppskrifter, men derimot en håndbok med fremgangsmåter for utviklingsarbeid i kommunene, knyttet til rusmiddelforebygging.

Et annet sett av innspill på ambisjoner med FBH, gikk på at den bør søke å løfte fram utsatte og marginale grupper. Hvordan man konkret jobber med slike grupper vil variere fra sted til sted, og her finnes mange lokale erfaringer som det er viktig å bygge videre på. Den generelle anbefalingen ble å inkludere metodikk i FBH som viser hvordan man kan involvere så vel politikere og administrasjon, som fagfolk og legfolk.

Generelt var det en rekke innspill som anbefalte at metodikk ble sterkt vektlagt i FBH, og at i den grad man skal ta stilling til kunnskapsutvikling (epistemologi) og forståelser av hva rusmiddelforebygging er (ontologi), så bør disse grunnlagsspørsmålene stilles lokalt - nettopp med bakgrunn i de erfaringer som kommer fram gjennom bruk av ulike metoder. Det blir dermed snakk om en induktiv, og ikke en deduktiv tilnærming til rusmiddelforebygging.

Det ble også argumentert for at en ved utarbeidingen av FBH må ta hensyn til at den vil brukes i svært ulike sammenhenger. Flertallet av kommuner i landet er små, og det vil være ansatte på sosialkontoret som først får boka i hånda. "Det blir viktig å se for seg den personen som sitter der og lurer på hva hun eller han skal gjøre for å få til rusmiddelforebygging." Ellers var det enighet om at FBH kan være relevant for fagpersoner både i små og store kommuner.

For øvrig var det en sterk anbefaling om at FBH bør ha som ambisjon å fremme de små skritt i lokalmiljøene, og aktivt anbefale at det gjøres bruk av eksisterende kompetanse, ressurser og prosesser. Man må vise ydmykhet i forhold til det som allerede er utviklet.

Professor Mittelmark (HENÆR) fortalte at hans erfaring fra norske diskusjoner om rusmidler, var at alle var enige om å gjøre noe med andres rusmiddelbruk. Alle har sin forestilling om "monsteret", men det ser forskjellig ut i hver enkelts hode. FBH bør sette navn på monstrene, og gi innspill til fremgangsmåter slik at lokalmiljøer kan sette felles navn på sine monstre, altså forståelser av hva rusmiddelmisbruk er, og forståelse av hvem forebyggingsaktivitetene skal rettes mot.

2. Helhetstilnærming - kommunikasjon og læring

Flere av innspillene knyttet til helhetstilnærming gikk på de 12 temaparene som er skissert. Det var litt ulike forståelser av disse, blant annet ble det hevdet at "tradisjonell" måtte forstås som negativt ladet, mens "moderne" måtte forstås som positivt ladet. Flere mente det var et nyttig oppsett, fordi praksis rundt om i norske kommuner ligger langs den tradisjonelle aksen, "mens det er den moderne vi må prøve å kommer over til". Slik sett kan temalisten virke provoserende og stimulere til diskusjon. Slik sett kan temalisten også brukes til lokalt å foreta en analyse av "hvor er vi per i dag, og hvor vil vi?".

Professor Mittelmark foreslo at FBH bør vise temaparene, og eksplisitt anbefale de "moderne" praksisene, fordi rusmiddelforebygging tross alt handler om å "serve the needs of the communities". Terje Knutheim mente på den annen side at spennet mellom temaparene i seg selv er viktig. Det er ikke så mye snakk om et enten eller, som et både og. Ingen av temaparene kan forstås som statiske, for eksempel endres forståelsen av hva det vil si å være lærd, så vel som forståelsen av hva det vil si å være leg. Tilsvarende er tilfelle for langt de fleste temaparene, og det er ofte snakk om komplementær (ikke motstridende) forståelse. Eksempelvis får man kunnskap om konsum også gjennom prosesstilnærminger, og man får kunnskap om individuelle reaksjoner også ved tiltak som er rettet mot arenaer. Det ble videre reagert på en forståelse av ildsjeler som kun eks-misbrukere. "Uten ildsjelene funker ingenting", var et av innspillene i forhold til dette. Innspillene fører til at temaparene revideres i forarbeidene til FBH.
Bjørn Hauger argumenterte sterkt for at temaparet sektortilnærming - helhetstilnærming var helt sentralt, og overordnet i en (nødvendig) helhetlig tilnærming til rusmiddelforebygging. Hva slags type aktiviteter og kompetanse må til? Rusmiddelforebygging handler om samspill, det er nødvendig å ta hensyn til sammenhengene rusmiddelbruk inngår i. Det er ikke sikkert at dem som sitter med det formelle og faglige ansvaret har kompetanse i samspill. Det er nødvendig å tematisere opplæring i kommunikasjon for å unngå at de vanlige frontene reiser seg mellom sektorene. Vi må bruke vår kompetanse uten å lage barrierer for samarbeid. Det er derfor helt nødvendig å fokusere på helhet, og på samspillet mellom fagfolk og legfolk. Det vil ikke finnes en beste metode, hva som er best vil være kontekstavhengig. Refleksjon over lokale erfaringer og mangfold blir det sentrale. Følge må det være fokus på å tenke prosessuelt, og på å bygge opp kompetanse gjennom organisasjonsutvikling og organisasjonslæring. Dialog er det sentrale grepet for å oppnå dette. Gjennom dialogen kan vi bygge opp felles verdigrunnlag for å få til samhandling. NB! Det er snakk om felles verdier rundt håndtering av problemer, ikke felles forståelse av problemene i seg selv. Meningsforskjellene vil alltid være der, men vi kan finne konstruktive måter å forholde oss til forskjellene på.

Det er mange former for kompetanse som kan være relevant for rusmiddelforebygging, for eksempel i ledelse, prosjektarbeid, konflikthåndtering med mer. Man må "utvikle kompetanse i det å utvikle relevant kompetanse". Denne siste setningen kan forstås som essensen i deltakernes anbefalinger til det videre arbeidet med FBH, altså fokus på fremgangsmåter som gjør det mulig for brukerne av FBH å utvikle egen kompetanse spesielt tilpasset sine lokale forhold.


Previous PageTable Of Contents

Hans A. Hauge: Litteraturstudie om rusmiddelforebygging - HENÆR-senterets forarbeid til konseptet «Forebyggingshåndboka»

Copyright © 1999 forfatteren
Høgskolen i Vestfold