|
Hans A. Hauge:
Litteraturstudie om rusmiddelforebygging - HENÆR-senterets forarbeid til konseptet «Forebyggingshåndboka» | Copyright © 1999 forfatteren |
APPENDIX 2: REFERAT FRA BORGESEMINARET 2/3-99Referat fra innlegg om forarbeider til FBH på Borgeseminaret 2/3-99 Deltakerne representerte følgende institusjoner, antall i parentes:
Orientering om innlegget:
Organisering av referatet:
Selvfølgelig er det en del overlapping også mellom disse tre. Det emnet diskusjonen flest ganger vendte tilbake til, var helhetstilnærming. Det er for øvrig kun unntaksvis referert til person/institusjon innspill kom fra. 1. Begrepsavklaring Det ble selvfølgelig kommentert på at notatet som lå til grunn for diskusjonen rotet veldig med begrepene rusforebygging, rusmiddelforebygging, med mer. Det er selvfølgelig viktig å være konsistent i bruken av begrepene rus, rusmidler, og forebygging. Følgende innspill ble notert:
Dette førte til en mer generell diskusjon om det var viktig eller ikke å skille mellom typer av rusmidler, og om det var viktig eller ikke å skille mellom legal og illegal bruk. Disse dilemmaene mente deltakerne at FBH bør ta stilling til, med den generelle anbefaling å ta utgangspunkt i nasjonale og internasjonale forskrifter og retningslinjer om bruk og misbruk av rusmidler. Det ble imidlertid også lagt stor vekt på at dette har å gjøre med forståelse av hva rusmiddelmisbruk er, og at denne forståelsen vil variere fra sted til sted (se neste punkt).
En innvending mot notatet presentert innledningsvis, var at viktige spørsmål som "hva er rusmiddelmisbruk?" og "hvem skal rusmiddelforebyggingen rettes mot?", ikke var belyst. Her var det noe ulike synspunkter. Flere mente innledningsvis at det var viktig at FBH tok standpunkt til disse spørsmålene, men over tid syntes det å bli konsensus om at dette er spørsmål hvis svar vil variere sterkt fra lokalsamfunn til lokalsamfunn. Av den grunn ble det anbefalt at FBH heller ga fremgangsmåter for å finne svar i lokalsamfunnet selv (se punkt 3 nedenfor). Ambisjonen bør derfor være å stimulere til refleksjon rundt spørsmålene lokalt. Det ble argumentert for at det var bra at FBH også skulle rettes mot politikere, fordi det er viktig å få politisk ryggdekning for tiltak som iverksettes. Av den grunn la også mange vekt på at FBH må være begripelig for brede grupper av legfolk. Et argument i samme lei var at FBH må kommunisere like godt med leg som med lærd, fordi fremgangsmåtene som anbefales i FBH like godt skal kunne brukes av leg som av lærd. Det var følgelig klare anbefalinger om å gjøre FBH så lite "akademisk" som mulig i formen. Det ble vist til at rusfeltet er preget av sterke verdidebatter, og at det er et evig spørsmål hva som er "det gode liv" - og hvilke roller rusmidler bør ha i et slikt liv. Det var enighet om at FBH bør stimulere til slike verdidebatter lokalt, framfor å gi autoritative svar. Flere innspill gikk på dette med "håndbok" som konsept, blant annet ble bruk av internett vektlagt som uhyre positivt, fordi det da blir mulig å overskride tradisjonelle begrensninger med håndbøker (fravær av interaktivitet). Enkelte spissformulerte ved å hevde at det var smart å kalle FBH en håndbok, bare det ikke ble det! Poenget var at det ikke er ønskelig med en håndbok preget av oppskrifter, men derimot en håndbok med fremgangsmåter for utviklingsarbeid i kommunene, knyttet til rusmiddelforebygging. Et annet sett av innspill på ambisjoner med FBH, gikk på at den bør søke å løfte fram utsatte og marginale grupper. Hvordan man konkret jobber med slike grupper vil variere fra sted til sted, og her finnes mange lokale erfaringer som det er viktig å bygge videre på. Den generelle anbefalingen ble å inkludere metodikk i FBH som viser hvordan man kan involvere så vel politikere og administrasjon, som fagfolk og legfolk. Generelt var det en rekke innspill som anbefalte at metodikk ble sterkt vektlagt i FBH, og at i den grad man skal ta stilling til kunnskapsutvikling (epistemologi) og forståelser av hva rusmiddelforebygging er (ontologi), så bør disse grunnlagsspørsmålene stilles lokalt - nettopp med bakgrunn i de erfaringer som kommer fram gjennom bruk av ulike metoder. Det blir dermed snakk om en induktiv, og ikke en deduktiv tilnærming til rusmiddelforebygging. Det ble også argumentert for at en ved utarbeidingen av FBH må ta hensyn til at den vil brukes i svært ulike sammenhenger. Flertallet av kommuner i landet er små, og det vil være ansatte på sosialkontoret som først får boka i hånda. "Det blir viktig å se for seg den personen som sitter der og lurer på hva hun eller han skal gjøre for å få til rusmiddelforebygging." Ellers var det enighet om at FBH kan være relevant for fagpersoner både i små og store kommuner. For øvrig var det en sterk anbefaling om at FBH bør ha som ambisjon å fremme de små skritt i lokalmiljøene, og aktivt anbefale at det gjøres bruk av eksisterende kompetanse, ressurser og prosesser. Man må vise ydmykhet i forhold til det som allerede er utviklet. Professor Mittelmark (HENÆR) fortalte at hans erfaring fra norske diskusjoner om rusmidler, var at alle var enige om å gjøre noe med andres rusmiddelbruk. Alle har sin forestilling om "monsteret", men det ser forskjellig ut i hver enkelts hode. FBH bør sette navn på monstrene, og gi innspill til fremgangsmåter slik at lokalmiljøer kan sette felles navn på sine monstre, altså forståelser av hva rusmiddelmisbruk er, og forståelse av hvem forebyggingsaktivitetene skal rettes mot. 2. Helhetstilnærming - kommunikasjon og læring Flere av innspillene knyttet til helhetstilnærming gikk på de 12 temaparene som er skissert. Det var litt ulike forståelser av disse, blant annet ble det hevdet at "tradisjonell" måtte forstås som negativt ladet, mens "moderne" måtte forstås som positivt ladet. Flere mente det var et nyttig oppsett, fordi praksis rundt om i norske kommuner ligger langs den tradisjonelle aksen, "mens det er den moderne vi må prøve å kommer over til". Slik sett kan temalisten virke provoserende og stimulere til diskusjon. Slik sett kan temalisten også brukes til lokalt å foreta en analyse av "hvor er vi per i dag, og hvor vil vi?". Professor Mittelmark foreslo at FBH bør vise temaparene, og eksplisitt anbefale de "moderne" praksisene, fordi rusmiddelforebygging tross alt handler om å "serve the needs of the communities". Terje Knutheim mente på den annen side at spennet mellom temaparene i seg selv er viktig. Det er ikke så mye snakk om et enten eller, som et både og. Ingen av temaparene kan forstås som statiske, for eksempel endres forståelsen av hva det vil si å være lærd, så vel som forståelsen av hva det vil si å være leg. Tilsvarende er tilfelle for langt de fleste temaparene, og det er ofte snakk om komplementær (ikke motstridende) forståelse. Eksempelvis får man kunnskap om konsum også gjennom prosesstilnærminger, og man får kunnskap om individuelle reaksjoner også ved tiltak som er rettet mot arenaer. Det ble videre reagert på en forståelse av ildsjeler som kun eks-misbrukere. "Uten ildsjelene funker ingenting", var et av innspillene i forhold til dette. Innspillene fører til at temaparene revideres i forarbeidene til FBH.
Det er mange former for kompetanse som kan være relevant for rusmiddelforebygging, for eksempel i ledelse, prosjektarbeid, konflikthåndtering med mer. Man må "utvikle kompetanse i det å utvikle relevant kompetanse". Denne siste setningen kan forstås som essensen i deltakernes anbefalinger til det videre arbeidet med FBH, altså fokus på fremgangsmåter som gjør det mulig for brukerne av FBH å utvikle egen kompetanse spesielt tilpasset sine lokale forhold.
Copyright
©
1999
forfatteren
|