|
Hans A. Hauge:
Litteraturstudie om rusmiddelforebygging - HENÆR-senterets forarbeid til konseptet «Forebyggingshåndboka» | Copyright © 1999 forfatteren |
APPENDIX 1: INNLEGG PÅ BORGESEMINARET 2/3-99Notat til Hans A. Hauges innlegg om Forebyggingshåndboka Borgeseminaret 2. mars 1999 1. Orientering om opplegget Formål med innlegget: Formålet er å få til en bred dialog med deltakerne på Borgeseminaret, for å få konstruktive innspill til grunnleggende problemstillinger i forarbeidene til Forebyggingshåndboka (FBH). Mine antakelser om hvorfor dette er interessant for deltakerne på Borgeseminaret:
Gangen i innlegget:
De tre hovedproblemstillingene er:
2. Mandatet til Nordlandsklinikken - siktemål med Forebyggingshåndboka FBH skal være et praktisk redskap for politikere, utdanningsinstitusjoner og personer som arbeider med forebygging i ulike kontekster. Den skal bygge på nasjonalt og internasjonalt forsknings- og utviklingsarbeid, og blant annet inneholde relevante definisjoner, metodologi, og skisserte problemstillinger og løsningsmodeller. Fokus skal være på primærforebygging, men det presiseres også at FBH skal plassere seg innen en empowerment-tradisjon. Fokus skal være mer på potensialet for utvikling og endring, enn på problemer. FBH skal videre ta sikte på å fremme reflekterte holdninger til bruk av rusmidler på individ- og samfunnsnivå. Det legges opp til tillemping til lokale utfordringer, blant annet knyttet til organisering og tverrfaglighet. Fokus på det lokale innebærer både vektlegging av nærmiljø, og vektlegging av arenaer som skole, arbeidsliv. familie og jevnaldergruppe. FBH skal være pedagogisk tilrettelagt, og bruke et enkelt og lesbart språk. FBH er et konsept som vil utvikles i faser, og som har både kortsiktig og langsiktig perspektiv. I den første fasen fram til juni år 2000 skal det, med utgangspunkt i delrapporter, betenkninger og fagbidrag, utvikles en håndbok både i papirversjon og internettversjon. Det skal også tilrettelegges for interaktivitet, "slik at fagfolk og legfolk kan kommunisere direkte med hverandre i tilknytning til konkrete rusforebyggingsprosjekter" (Det samme: 4). Den andre fasen går uten foreløpig tidsavgrensning fra juni år 2000, og har 1) oppdatering av internettdatabase, 2) bistand overfor brukere av FBH, og 3) utvikling av kurspakker, som tentative satsingsområder. Det faktum at FBH mer kan forstås som et konsept enn som et avgrenset produkt, innebærer at en under hele prosessen må ha blikk for muligheter som følge av kombinasjonen papir, internett og undervisningsopplegg. Innholdskomponenter i FBH FBH skal tilby verktøy for å initiere, planlegge, gjennomføre og evaluere rusforebyggende virksomhet, med utgangspunkt i behov på grasrota. FBH skal således fokusere på "meny" og ikke på oppskrift, i den forstand at brukere skal kunne hente ut informasjon og inspirasjon til utvikling av egne, lokalt tilpassede, rusforebyggingstiltak. FBH skal vise til metoder og prinsipper for rusforebyggende arbeid på primært til sekundært intervensjonsnivå. Det er tentativt lagt opp til en tredeling med teori, metode og database. Teoridelen skal gi en begrepsmessig avklaring av grunnlaget for FBH. Den skal ta for seg forebygging som fenomen, herunder begreper, skoleretninger og teorier. Det er også lagt vekt på å beskrive så vel utviklingstendenser, som status for nåtidig situasjon. Rusforebygging som avgrenset område må også utkrystalliseres. Det er videre beskrevet andre tentative innholdskomponenter som:
Metodedelen skal være en meny over aktuelle strategier i rusforebyggende virksomhet, med beskrivelse av modeller for fremgangsmåter. Denne delen skal også ta for seg:
Databasen skal ha et design for beskrivelse av prosjekter, og eksempler på konkrete prosjektbeskrivelser (case). Den skal videre fungere som et "Web-hotell". Det betyr at det skal legges til rette for interaktivitet mellom leg og lærd, og for øvrig at man aktivt gjør bruk av de muligheter internett åpner for. 3. Avgrensninger i litteraturstudien Det er foretatt fire større avgrensninger i arbeidet med litteraturstudien. Disse kan kort oppsummeres i følgende tabell:
Den viktigste "avgrensningen" er utviklingen av en typologi med 12 temapar. Typologien avgrenser i utgangspunktet ingen datakilder, men fungerer som et "filtreringsinstrument" som data vurderes opp mot. Mer om dette i det følgende avsnittet. Med hensyn til å avgrense litteraturtilgangen til studien, er det foretatt tre grep. Det første er å ikke inkludere rapporter fra lokale prosjekterfaringer. Slike rapporter er vanskelig tilgjengelig, slik at det ikke er mulig innen rammene av en litteraturstudie å gi en representativ oversikt. Slike rapporter er dessuten ofte svake faglig sett, og er derfor mindre relevant i denne sammenhengen. Det antas imidlertid at lokale prosjekterfaringer vil være relevant for FBH på en rekke måter (se kolonne 3). Den andre avgrensningen av litteratur som inkluderes i studien, er opp mot oversikter over tiltak og tilbydere av rusforebyggende opplegg. Igjen foreligger en praktisk begrensning i forhold til ressursbruk. Det viktigste i denne sammenhengen er imidlertid det substansielle argumentet om at slike oversikter forutsetter kvalitetsvurdering. Her kan internettversjon av FBH "demokratisere" vurderingsprosessene. Endelig er det en tredje avgrensning i form av språk. Den praktiske begrunnelsen er språkkunnskap, den substansielle er at nordisk- og engelskspråklige tekster sannsynligvis er mest relevante for norsk kontekst. 4. Typologien som brukes i litteraturstudien I arbeidet med litteraturstudien er mangfoldet av problemstillinger rusforebyggende arbeid reiser, det mest slående funnet. Situasjonen kompliseres ytterligere når mandatet som ligger til grunn, er forarbeider i tilknytning til utvikling av en håndbok. Det er selvfølgelig en kolossal oppgave å redusere det empiriske mangfoldet på måter som både ivaretar innsiktene på feltet, og som samtidig i form av en håndbok gir leg og lærd en oversikt som er pedagogisk og anvendelig i et utall av konkrete situasjoner. Selv om ambisjonen med litteratursøket er mer begrenset, så er det nødvendig med en vinkling inn på feltet, som gjør det mulig å sortere alle innsiktene og erfaringene. Det modelleringsgrep som er foretatt i denne rapporten, er å sortere innsikter og erfaringer etter antagelser om hva som er særlig relevante temaer og dilemmaer for FBH forstått som et helhetlig konsept. Dette grepet er ikke udiskutabelt, men grunnene for det er tungtveiende. En grunn er at selve håndboken mest sannsynlig vil organiseres etter temaer, da typisk i kapittelinndelinger. Det er da fordelaktig å ha en omfattende temaoversikt å forholde seg til, slik at redaksjonsarbeidet sentreres rundt sortering og valg av temaer. Fraværet av "fasitsvar" fører til at det er sterkt å anbefale å gjennomføre en verdimessig avklaring parallelt med at man detaljutformer disposisjon og vinkling av innholdskomponenter i FBH. Etter HENÆR-senterets vurdering er Borge-konferansen 2-3 mars et særlig egnet sted for å få fortgang i en prosess med verdiavklaring, fordi en rekke rusfaglige miljøer er representert. Definitivt mest sentral i dette arbeidet er selvfølgelig Nordlandsklinikken, som imidlertid har uttrykt sterkt ønske om å involvere andre fagmiljøer i utviklingsarbeidet rundt FBH. Typologien nedenfor er ment å skissere de dilemmaer og verdiprioriteringer som oppdragsgiver ønsker belyst. Det legges vekt på eksplisitt å følge opp de momenter som er skissert i Nordlandsklinikkens prosjektbeskrivelse. Typologien har imidlertid sin bakgrunn også i andre forhold, knyttet til selve arbeidet med litteraturgjennomgangen. Den så å si "vokste" ut av arbeidet med relevant litteratur, og er følgelig resultat av en induktiv tilnærming. Dette var da også den tilnærming som syntes mest relevant gitt det vide mandatet, og forhåpentligvis har dette bidratt til at det er særlig relevante innsikter om rusforebyggende arbeid som beskrives. Alle data kan "filtreres" gjennom det kognitive modellverktøy som typologien er et eksempel på, slik at det for eksempel er mulig å jobbe videre med den i andre sammenhenger. Viktig å være oppmerksom ved gjennomlesing og vurdering av typologien: Typologien er en idealtype hvor det rendyrkes forskjeller, i den hensikt å finne fram til interessante og meningsfulle forståelser av rusforebyggende arbeid innen rammene av FBH. De viktigste presiseringene er:
Typologi pluss fire gjennomgående problemstillinger De tre hovedproblemstillingene i typologien skal i litteraturstudien drøftes i hvert sitt kapittel. Opprinnelig var typologien enda mer omfangsrik, men fire av temaene ble skilt ut som gjennomgående problemstillinger. Disse er aktuelle innen hver av de tre hovedproblemstillingene, altså i hvert av de tre kapitlene som hovedproblemstillingen avgrenser. De fire gjennomgående underproblemstillingene er:
Innspill med relevans for disse fire spørsmålene kommer vi sikkert inn på dialogen om FBH, men de kan selvfølgelig "besvares" eller utdypes før en mer detaljert gjennomgang av FBH. 5. Lett utdyping av de 12 temaparene, og spørsmål til drøfting Jeg gjør spesielt oppmerksom på at mange av påstandene nedenfor er spissformulert, med det for øye å rendyrke forskjeller, og dermed forhåpentligvis gjøre det lettere å få til prinsipielle dialoger om temaene. A. Hva er rusforebyggende arbeid? 1. SYKDOMSFOREBYGGENDE - HELSEFREMMENDE Forståelsen av rusmiddelmisbruk har endret seg gjennom årene, og med den også forståelsen av rusforebyggende arbeid. Mens man tidligere la til grunn at rusmiddelmisbrukere er bærere av sykdom, legger man nå til grunn at mennesker med rusmiddelproblemer har ressurser de må bygge på, for ved egen kraft å rede ut problemene. Gjennom årene kan vi også spore klare endringer i rusforebyggende opplegg, fra skrekkpropaganda via saksinformasjon, til personlighets- og sosial utvikling. Denne dreiningen er sterkt inspirert av humanistisk psykologi, som setter enkeltmenneskets verdier og behov i høysetet. Skal vi forstå rusforebygging som hjelpetiltak overfor personer som står i fare for å bli syke/er syke, eller som tiltak som stimulerer til å ta kontroll over egen livssituasjon? 2. RUSFOREBYGGING - GENERELL FOREBYGGING Det er et (sørgelig?) faktum at det er svært vanskelig å skille ut en type intervensjon som alle kan enes om er spesifikt rusforebyggende. En omfattende litteraturgjennomgang kan vise til ytterst få forsøk på substansielt å skille rusforebygging fra annen type forebygging. I praksis har det da også vist seg umulig å isolere varige effekter som entydig kan tilbakeføres til rusforebygging. Trendene i rusforebygging fører til en ytterligere komplisering av ståa, ved at de tiltak som nå vinner oppslutning er generelle, i den betydning at de søker å fremme personlighetsutvikling og sosial intelligens. Slike tiltak har selvfølgelig overføringsverdi til en rekke områder, og det blir da mindre viktig om temaet man tar utgangspunkt i er rus, eller for eksempel seksualitet, vold eller spiseforstyrrelser. Selv om det selvfølgelig kan forstås som positivt at tiltak har overføringsverdi, så blir det problematisk for dem som arbeider med rusforebyggende å legitimere sin virksomhet. Skal vi forstå rusforebygging som et spesifikt og avgrenset intervensjonsområde, eller som uatskillelig forbundet med generell forebyggende virksomhet? 3. INDIVIDUELL BRUK - KOLLEKTIV BRUKSKULTUR Willy Pedersen og andre rusforskere argumenterer sterkt for at vi må forstå rusbruk som kollektivt og kulturelt forankret. Dette innebærer ikke en fornekting av at individuelle disposisjoner og oppvekstmiljø er viktige for om den enkelte utvikler et misbruksproblem eller ikke. Det innebærer imidlertid et langt sterkere fokus på hvilke meningssammenhenger rusbruk inngår i, enn tidligere tiders fokus på enkeltindividers sårbarhet. Dette reiser problemstillinger som er atskillig mer aktuelle enn en skulle anta ved første øyekast, fordi også mange av dagens rusforebyggende tiltak (som for eksempel Lions Quest) er sterkt orientert mot å utvikle den enkelte, mer eller mindre uavhengig av de sosiale sammenhenger vedkommende inngår i. Skal vi forstå rusforebygging som tiltak rettet mot den enkelte for å styrke dennes motstandskraft overfor rusmidlenes sure sider, eller som tiltak rettet mot lokale brukskulturer? 4. SEKTORTILNÆRMING - HELHETSTILNÆRMING Sosialsektoren er tillagt et særlig ansvar for håndtering av rusmiddelproblematikk i Norge, men det som slår en som gir seg i kast med litteraturen på feltet, er de utallige oppfordringene om å samarbeide på tvers - det være seg på tvers av faggrenser eller sektorgrenser. Erfaringene viser imidlertid at "tverrsamarbeid" om rusforebygging er lite prioritert, og har begrenset suksess både i Norge og internasjonalt. Det kan være mange grunner til dette, blant annet er det få eksempler på at fagpersoner søker å endre sin rolle fra prosjekteier og ekspert, til likeverdig og tilrettelegger. Ut fra rent teoretiske betraktninger kan det neppe herske tvil om at det kan være mye å vinne på å få til reelt samarbeid på tvers av faggrenser og sektorer, ikke minst er det pekt på gevinster ved å trekke med seg legfolk som barn og unge, foreldre, arbeidstakere, osv. I praksis viser det seg imidlertid vanskelig å få til samarbeid på tvers. Skal vi forstå rusforebygging som tiltak hvor spesielt kompetente fagpersoner står i sentrum for gjennomføringen, eller som tiltak hvor mange aktører samarbeider? B. Hvordan skal vi utvikle kunnskap om rusforebygging? 5. LÆRD - LEG Temaparet lærd - leg kan ses i sammenheng med flere av de foregående temaparene. Her er imidlertid poenget å drøfte hva vi skal rette fokus på for å utvikle kunnskap. For utformingen av FBH kan det ha store praktiske konsekvenser, hvilket skulle gå klart fram av spørsmålsformuleringen nedenfor. Det gjøres mye kreativt tankearbeid rundt om i verden, med det siktemål å utvikle gode rusforebyggende tiltak. Her på "lærd-siden" skjer det utvilsomt mye som også har et klart tverrfaglig preg, hvor innsikter utviklet på ulike fagområder kombineres, og inkluderes i rusforebyggende design. Tilsvarende er det et vell av praksiserfaringer på "leg-siden", blant annet bruk av interaktive læringsopplegg som involverer både elever og forelder (skole) og ulike grupper av ansatte (arbeidsplass). Det har selvfølgelig store konsekvenser for FBH hvor en anbefaler brukerne å rette fokus for å lære mer om rusforebyggende virksomhet. Skal vi anbefale brukerne av FBH å fokusere på de innsiktene lærde har utviklet, eller de erfaringene legfolk har vunnet, når de ønsker å utvikle sin kunnskap om rusforebygging? 6. KONSUMMÅL - PROSESSMÅL Mye av den kritikken som er rettet mot rusforebygging er tuftet på dokumentasjon av at tiltakene ikke reduserer totalkonsum, eller senker debutalderen for bruk av rusmidler. Samtidig vet vi at de fleste tiltakene ikke er rettet mot konsum eller debutalder alene, faktisk ofte ikke rettet mot konsummål overhodet. De søker som tidligere nevnt ofte å utvikle personlige og sosiale egenskaper, med andre ord å påvirke de mellomliggende variablene som antas å føre til rusbruk. Slike mellomliggende variabler kan være holdninger til rusbruk, selvfølelse, foreldrekontakt, kommunikasjonsferdigheter og konflikthåndtering. Vi vet også at en del tiltak har som mål å få sentrale personer i lokalmiljøene til å "ta ansvar" for rammefaktorer som fysisk og psykososialt miljø, ressurstilgang og strategisk planlegging. Det synes uklart hva som vinnes ved å fokusere på konsum/bruk alene, hvis man ikke tar hensyn til meningssammenhengene rusbruk inngår i. Tilsvarende synes det klart at fokus på prosessmål gjør det vanskelig å bestemme effekter. Skal vi anbefale brukere av FBH til å fokusere på kvantifiserbare mål, eller på prosessmål, når de ønsker å dokumentere effekter av egen rusforebyggende virksomhet? 7. OPPSKRIFTER - EKLEKTISISME Eklektisisme betyr å velge ut fra ulike læresystemer, uten fokus på innbyrdes konsistens. En slik tilnærming vil følgelig innebære at en velger fritt blant ulike forståelser av rusforebygging og rusproblematikk, og søker å utvikle tiltak som er spesielt tilpasset den situasjon man er i. Tilsynelatende vil det å oppfordre til en slik tilnærming være det samme som å undergrave alle forsøk på systematisk forskning, fordi en aldri ville finne identiske tiltak gjennomført i ulike settinger. Dette er nok langt på vei slik det forholder seg reelt sett, ved langt de fleste tiltak vil en se tilpasninger av opplegg. Dette forhindrer imidlertid ikke at en kan ha som ambisjon å utvikle oppskrifter som har stor grad av overføringsverdi fra en situasjon til en annen. Fordelen med oppskrifter er åpenbar, en kan da spare ressurser som ellers ville gått til utvikling av tiltak fra grunnen av. Skal vi vektlegge innsikter som kan innpasses i oppskrifter, eller skal vi søke å gi opplæring i eklektisisme, for å stimulere til utvikling av brukernes kunnskap om rusforebyggende arbeid? 8. INDIVIDER - ARENAER Det store flertallet av rusforebyggende tiltak søker å utvikle enkeltindividers kunnskap, holdninger og handlinger i forhold til rusbruk. Strengt tatt kan også de tiltakene som vektlegger oppøving av sosiale ferdigheter plasseres i denne kategorien, fordi disse handler om å styrke den enkeltes muligheter til å forholde seg til sosialt press. Et fokus på arenaer innebærer imidlertid en kvalitativt annerledes tilnærming, ved at man da forholder seg til totaliteten av mennesker, relasjoner og aktiviteter innen et geografisk avgrenset område. Man forutsetter da at mennesker som er betydningsfulle for hverandre, for eksempel innen rammene av skoler eller arbeidsplasser, både kan utvikle gjensidig støtte og felles restriktive normer til rusbruk med mer, som har effekt som langt overskrider enkeltstående rusforebyggende tiltak. Samtidig er det et åpent spørsmål om ikke tiltak som fokuserer på individer i enda sterkere grad kan virke rusforebyggende. Skal vi vektlegge individer eller arenaer som mål for rusforebyggende tiltak, når vi ønsker å utvikle brukernes kunnskap om rusforebygging?
9. MANUALER - METODER En håndbok kan være så mangt. De håndbøkene som er skaffet til veie gjennom litteratursøket legger imidlertid alle større eller mindre vekt på å presentere oppskrifter på rusforebyggende arbeid. Det er slående at disse håndbøkene ikke presenterer de samme oppskriftene, faktisk er de vidt forskjellige. Det er også bemerkelsesverdig hvor grunt de er forankret i innsikter som er utviklet innen rusforebyggende arbeid. De har først og fremst preg av å være programskrifter for det forfatterne ønsker for rusforebygging i fremtiden. Tilsvarende kan en metode være så mangt. I likhet med håndbøkene er en rekke metoder utviklet i format som manualer. Det er imidlertid en viktig vesensforskjell. Mens håndbøkene reduserer kompleksiteten i de innsikter som er utviklet ved å stille dem på listeform, så søker metodene å redusere kompleksiteten i fremgangsmåter for å utvikle innsikter. Bør FBH ha som ambisjon å utvikle manualer over "beste" fremgangsmåter, eller som ambisjon å presentere ulike metodetilnærminger hvor ingen a priori forstås som "best"? 10. "ILDSJELER" - EVALUATORER De fleste av temaparene har på siden for "tradisjonell tilnærming" et innhold som kan innpasses i en forståelse av rusforebygging som profesjonelt virke. Dette tiende temaparet er kontraintuitivt, ved at en umiddelbart ville tenke rekkefølgen på temaene omvendt. I norsk sammenheng har man imidlertid tradisjonelt brukt legfolk med spesiell interesse for rusproblematikk i forebyggende innsats. I noe nedsettende ordelag omtales disse som "grøftefyllpredikantene" eller "de nyfrelste sprøytenarkomane". Dette er personer som selv har hatt alvorlige rusmiddelproblemer, men som har klart å slutte misbruket, og som så bruker tid og krefter på å fortelle andre (særlig skoleelever) om rusmidlenes gjennomført bitre side. "Ildsjelene" omfatter også legfolk som uten selv å ha hatt alvorlig misbruksproblematikk, engasjerer seg sterkt i for eksempel avholdssaken. I faglitteraturen kan en lese om stadig sterkere skepsis til slike former for rusforebyggende arbeid, det argumenteres sågar med at det virker mot sin hensikt, ved at nysgjerrigheten for bruk av rusmidler øker. Den prinsipielle innvendingen er imidlertid at effektene av slike "karismatiske" tiltak ikke lar seg dokumentere eller evaluere. Vi vet rett og slett ikke hvordan de fungerer, og kan sannsynligvis ikke finne ut av det heller, fordi de "ildsjelene" er individualister med høyst forskjellig budskap. En annen innvending er at de benytter seg av "formidlingspedagogikk", og ikke "interaktivitet", slik at de meningssammenhenger budskapene går inn i er ukjente. Den generelle anbefalingen i faglitteraturen synes å være at man heller bør satse på tiltak som er interaktive, og hvis effekter man kan dokumentere. Det er følgelig en dreining mot å fremheve egenskaper som evaluator. Samtidig vil det norske panoramaet innen rusforebygging utvilsomt bli fattigere hvis "ildsjelene" forsvant over natten. Dette er kanskje spesielt relevant for rusforebyggende virksomhet med skolen som arena. Skal FBH anbefale eller fraråde fremgangsmåter som gjør bruk av de "ildsjeler" i rusforebyggende virksomhet? 11. PROSJEKT - FORANKRING Tradisjonelt organiseres rusforebyggende tiltak som prosjekter, altså som avgrensede engangstiltak. Denne tilnærmingen er fremdeles klart dominerende, de fleste "brukere" av rusforebyggende tiltak vil umiddelbart tenke på slike tiltak som prosjekter. Samtidig har forskning vist at selv om korttidseffektene av prosjektinnsats kan være betydningsfull, så er langtidseffektene som regel helt fraværende. Det er derfor en klar tendens i retning av å anbefale kontinuerlig og vedvarende satsing på rusforebygging. I arbeidslivet tas det for eksempel til orde for å integrere rusforebyggende arbeid i HMS (Helse, Miljø, Sikkerhet), og mer generelt i bedriftenes "policy". På kommunenivå skjer det for tiden mye ved at hver kommune er pålagt å utarbeide en Handlingsplan mot rusgift, og mange kommuner forsøker å forankre rusforebyggende innsats i strategisk planverk. Selv om slike innsatser viser seg å være vellykkede, vil det fremdeles være spenninger mellom prosjektorganisering og "drift" (forstått som vedvarende innsats). Skal FBH primært gi råd om fremgangsmåter ved prosjektorganisering, eller fremgangsmåter ved forankring, av rusforebyggende innsats? 12. MOBILISERING - MAJORITETENS TYRANNI Faglitteraturen er rik av eksempler på oppfordringer om å få til bred mobilisering, spesielt innen rammene av et lokalsamfunn. Det legges blant annet stor vekt på å mobilisere organisasjoner, foreldre og familier til innsats, og på å trene opp elever til å fungere som agenter for rusforebyggende innsats overfor sine medelever. Argumentene for mobilisering er sterke, det handler om å få "dem det gjelder" til å utvikle et eierforhold til den rusforebyggende innsatsen, og om å få innsatsen bred nok (kritisk masse) til at en kan forvente effekter over tid. Nå viser imidlertid en rekke erfaringer at dem som i første rekke blir mobilisert, er de ressurssterke i lokalsamfunnene - dem som ikke har rusmiddelproblemer - men gjerne også klare oppfatninger om "hva som er problemet og hva som må gjøres". Dette reiser etiske problemstillinger, fordi rusforebyggende tiltak da kan bidra til å forsterke at "de herskendes tanker er de herskende tanker". Dem som har eller som står i fare for å utvikle rusmiddelproblematikk, risikerer å bli enda mer marginalisert - mens majoriteten står fritt til å "tyrannisere" med sine politisk korrekte standpunkter. I praksis kan altså det gode (mobilisering) bli det bestes fiende (majoritetens tyranni). Skal FBH søke å fremme metoder som bidrar til mobilisering, eller skal FBH være varsom med dette på grunn av de etiske problemstillingene knyttet til "majoritetens tyranni"?
Copyright
©
1999
forfatteren
| |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||