|
Hans A. Hauge:
Litteraturstudie om rusmiddelforebygging - HENÆR-senterets forarbeid til konseptet «Forebyggingshåndboka» | Copyright © 1999 forfatteren |
Sammendrag av litteraturstudienDette er en litteraturstudie som gir konkrete innspill til prosessen med å utvikle et håndbokskonsept for rusmiddelforebygging på lokalt nivå. Konseptet har arbeidstittelen "Forebyggingshåndboka" (FBH), og har Norsk Forebyggingsforum som oppdragsgiver. Nordlandsklinikken er oppdragstager, og har engasjert HENÆR-senteret til å gjennomføre en litteraturstudie som ledd i forarbeidene til FBH. FBH er unikt i den forstand at det både utvikler en regulær håndbok, og et internettdomene for interaktivitet mellom ulike målgrupper med interesse for rusmiddelforebygging. Det har ikke vært vår hensikt å gjennomføre en systematisk litteraturstudie innen avgrensede områder, men derimot å male med bred pensel over panoramaet av grunnlags-, kunnskaps- og metodeforståelser innen rusmiddelforebygging. Vi søker å synliggjøre trender, dilemmaer og paradokser innen rusmiddelforebygging som sådan, mer enn å gå i dybden på enkeltforståelser. Litteraturstudien må derfor forstås mer som eksplorerende enn elaborerende. Vi gir imidlertid også konkrete forslag til fremgangsmåter i det videre arbeidet med å utvikle konseptet. Den overordnede hensikten med denne tilnærmingsmåten, er å stimulere til konstruktive dialoger om helhetlig utforming av "Forebyggingshåndboka". Vår ambisjon med denne studien er derfor å bidra med oversikt over en rekke temaer og veivalg innen rusmiddelforebygging. I så måte er studien et skritt på veien mot helhetlig tilnærming til rusmiddelforebygging, og da spesielt innen avgrensede arenaer som nærmiljøer, lokalsamfunn, kommuner, skoler og arbeidsorganisasjoner. I det første kapittelet går vi gjennom prosjektbeskrivelsen som ligger til grunn for FBH, og presiserer ut fra dette mandatet til denne litteraturstudien. Mandatet er i utgangspunktet svært vidt, og da det foreligger kolossale mengder med litteratur som kan være relevant, har vi foretatt fem hovedtyper av avgrensninger. Fire av disse reduserer tilfanget av litteratur, ved å utelate 1) lokale prosjekterfaringer, 2) oversikt over tiltak og tilbydere av rusmiddelforebygging, 3) statlige informasjons- og holdningskampanjer, og 4) litteratur på annet språk enn skandinavisk eller engelsk. Vi begrunner disse avgrensningene, og understreker at den litteraturen vi utelater skal forstås som irrelevant for litteraturstudien, ikke for FBH. Den femte avgrensningen er en typologi vi har utviklet blant annet for å lette analysering og utvelging av litteratur. Typologien, som beskrives i kapittel 2, er konstruert for å synliggjøre utviklingstendenser og dilemmaer i rusmiddelforebygging. Den er også konstruert over tre vitensteoretiske grunnspørsmål, om henholdsvis hva rusmiddelforebygging er (ontologi), hvordan vi etablerer kunnskap om rusmiddelforebygging (epistemologi), og hvilke fremgangsmåter vi kan anta fører til vellykket rusmiddelforebygging (metode). Vi understreker at typologien ikke er entydig, men derimot nyttig for å analysere og sammenstille empirien, på måter som legger til rette for konstruktiv dialog om rusmiddelforebygging (spesielt) innen rammene av FBH. Kapittel 3 drøfter rusmiddelforebyggingens ontologiske status. Det har skjedd viktige endringer de siste tiårene, fram til dagens situasjon hvor rusmiddelforebygging relativt entydig forstås som del av det mer generelle folkehelsearbeidet. Vi viser at det innen folkehelsearbeidet skjer endringer som bare i liten grad er tatt opp innen rusmiddelforebygging. Særskilte utfordringer er knyttet til 1) empowerment (myndiggjøring) av befolkningen i spørsmål som angår deres egen helse og livskvalitet, og til 2) lokalsamfunnsutvikling, hvor man legger vekt på å mobilisere ressurser innen geografisk og/eller sosial avgrensede arenaer. I dette kapittelet viser vi også til forskning om bruksmønstre av rusmidler blant barn og unge. Vi ser dette som viktig for en forståelse av grunnlaget for rusmiddelforebygging overhodet, fordi slik aktivitet forutsetter kjennskap til de mekanismene som fremmer eller hemmer bruk av rusmidler. Her bygger vi på Willy Pedersen sin forskning, og vi identifiserer 12 innsikter som til dels er kontraintuitive, og som sannsynligvis må forstås som viktige å ta innover seg når man arbeider med rusmiddelforebygging. Avslutningsvis i dette kapittelet viser vi at rusmiddelforebygging utmerket godt kan forstås som noe annet enn generell forebygging, men også at hva som er rusmiddelforebygging kan forstås svært forskjellig. Vi argumenterer for at mangfoldet av tilnærminger må forstås som et gode, under forutsetning at det finner sted en viss refleksjon over egen praksis, og vi skisserer noen dimensjoner refleksjonen kan ta utgangspunkt i. I kapittel 4 stiller vi spørsmål om rusmiddelforebyggingens epistemologiske status. Hva vet vi egentlig om hva som virker og ikke virker? Tilsynelatende er resultatene svært nedslående, fordi ingen tiltak kan dokumentere varige effekter gjennom kvasieksperimentelle design. En fellesnevner ved mye av den forskningen det er rapportert om, er at tiltakene er utformet på forhånd - med kun minimal innflytelse fra "dem det gjelder". Tiltakene er videre i all hovedsak prosjektorganisert, altså som engangsforeteelser, i stedet for å være organisatorisk forankret i arenaer som kommune, skole eller arbeidsorganisasjoner. Alt tyder vi på at det er svært mye vi ikke vet om rusmiddelbruk og rusmiddelforebygging. Det er derfor all grunn til å være varsom med å gi bastante anbefalinger til målgrupper som jobber med rusmiddelforebygging. Det er også mye som tyder på at rusmiddelforebygging ville profittere på en oppvurdering av kvalitative tilnærminger, med vekt på å forstå prosesser og mekanismer hvorved bruksmønstre etableres og opprettholdes. I dette kapittelet viser vi også til skolen og arbeidsorganisasjonen som arenaer for rusmiddelforebygging. Å forstå arenaer og ikke individer som enheter for rusmiddelforebygging, har store kunnskapsmessige implikasjoner, som rusmiddelforebygging i liten utstrekning synes å ha tatt innover seg. I kapittel 5 viser vi at til tross for at kunnskapssituasjonen neppe er god, så er det mange eksempler på entydige anbefalinger i form av "oppskrifter" på hvordan man skal drive med rusmiddelforebygging. Vi anbefaler at man mer retter fokus mot fremgangsmåter (metoder) for prosess og brukerinvolvering, enn på fremgangsmåter for prosedyrerasjonalitet. Dersom vi skal ta empowerment-perspektivet på alvor, så medfører det at "dem det gjelder" også må ha innflytelse over planlegging og utforming av rusmiddelforebyggende tiltak, gjennom sine virkelighetsforståelser. Videre viser vi at fremgangsmåtene bør være forankret i organisatoriske strukturer på arenaene, for å sikre at rusmiddelforebygging mer bærer preg av kontinuerlige prosesser enn av engangstiltak. I kapittel 6 gir vi HENÆR-senterets anbefalinger til det videre arbeidet med FBH. Vi anbefaler at man istedenfor å søke å utarbeide en manual (oppskriftsbok) for å redusere kompleksiteten, velger å innta en positiv grunnholdning til det store mangfold av forståelser av rusmiddelforebygging. Kompleksiteten kan reduseres på mer konstruktive måter gjennom tydeligere presisering av hvordan det enkelte prosjekt skal forstås (for eksempel langs de dimensjoner vi foreslår i kapittel 3.3), og gjennom å benytte seg av helhetlige tilnærminger innenfor avgrensede arenaer. Vi ser også et stort potensiale i at FBH kombinerer en papir- og nettversjon, særlig fordi nettversjonen åpner for interaktivitet med og mellom målgruppene. Vi avslutter i metaforisk og lett blomstrende ordelag med følgende visjon for FBH som "håndbok": "FBH bør utstyre sine brukere med kart og kompass slik at de selv kan dra på oppdagelsesferd i det kronglete domenet rusmiddelforebygging. FBH bør ikke gi sine brukere detaljerte reiseskildringer om andres erfaringer på strengt avgrensede områder av domenet, derimot bør FBH være et fristed hvor brukerne kan utveksle egne reiseskildringer."
Copyright
©
1999
forfatteren
|