Marit Strandquist:
Praktisk veiledning : utvikling av avtale om veiledning av sykepleiestudenter på sengepost i sykehus
Copyright © 1999 forfatteren

Previous PageTable Of ContentsNext Page

8. LÆRERS OPPGAVER I PRAKSIS



Ved Avdeling for helsefag, Høgskolen i Vestfold var det på undersøkelsestidspunktet ca. 30 lærerstillinger fordelt på 35 personer i grunnutdanningen i sykepleie. Dette personalet betjente 360 studenter under utdanning.

Undervisnings- og veiledningsoppgaver ble fordelt på lærerne gjennom arbeidsplaner. I arbeidsplanene kom det frem hvor mye tid lærer hadde avsatt til de ulike arbeidsoppgavene. I sykehuspraksis var lærer tildelt 2 ¼ time arbeidstid pr. student pr. uke. Denne tiden dekket lærers veiledning av student ved følgedag i praksis, individuell- og gruppeveiledning. Likeledes tid til formell evaluering av studenten, for- og etterarbeid i veiledningen og samarbeid med sykepleiere på post.

Det var en betingelse for prosjektgruppen å forholde seg til eksisterende ramme for lærerressurs. Da prosjektgruppen begynte å drøfte lærers oppgaver i studentveiledning, var det enighet om at lærer bør komme til sengeposten. Dette ble begrunnet med behov for kontinuitet, både faglig og relasjonelt. Lærere forklarte hvordan deres hverdag var preget av forventninger fra praksis om at de skulle "høre til" hos dem. Dette ble vanskelig når studentene var spredt på mange praksissteder.

Gjennom høringsrunden var det mange positive uttalelser i forhold til at lærer ble tenkt mer ut i praksis, og tilknyttet bestemte sengeposter.

Prosjektleder oppfordret prosjektgruppen etter det første møtet til å vurdere kritisk, drøfte med andre, hva som er så positivt med at lærer kommer til post? Hva anser de forskjellige partene; lærer selv, sykepleiere på post og studenten, som verdifullt? Det ble stilt spørsmål til om det kunne være mulig å få fram essensen av hva som er verdifullt, og dermed utnytte lærers tilstedeværelse mer effektivt.

Lærers oppgaver viste seg gjennom prosjektgruppefasen og høringsfasen å være mangesidig. Det ble ansett at lærer hadde oppgaver rettet mot studenten, mot sengepostens personale og mot seg selv. Oppgavene er konkretisert i avtalen, som gjør lærer mer synlig i miljøet på den enkelte sengepost.

Table Of ContentsTop Of Page

8.1 ORGANISATORISKE ENDRINGER MED BETYDNING FOR AVTALEN

Organiseringen av praksisstudiene var på undersøkelsestidspunktet slik at lærer ble knyttet opp mot svært mange praksissteder. En lærer i prosjektgruppen hadde 12 sengeposter å forholde seg til. Dette skyldtes flere forhold. Fra praksisfeltets side ble det stilt få studentplasser til rådighet pr. praksissted. Ved Høgskolen hadde organisering av de kliniske studier og fordeling av arbeidsoppgaver mellom lærerne avgjørende betydning.

Samtidig med prosjektet "Praktisk veiledning" forgikk omorganisering, forenkling og ansvarsfordeling av administrative oppgaver på flere plan ved Avdeling for helsefag. Ny Fagplan for Grunnutdanning i sykepleie ble utviklet og satt i verk høsten 1998. Fagplanen innførte en mer oversiktelig organisering av somatisk sykehuspraksis uten overlapping av studentpuljer.

To og to poster ble koblet sammen til "praksispakker". I praksispakkene ble behovet for både medisinsk og kirurgisk praksis kombinert. Det ble sikret at spesialavdelinger ble satt sammen med avdelinger med mer generell sykepleie.

I avtalen "Praktisk veiledning" får lærer ansvar for alle studentene på post X og Y. Lærer følger sine studenter gjennom hele somatisk praksis, og blir samtidig kjent på praksisstedene. Lærer har samarbeidsansvar med kontaktsykepleiere og avdelingsykepleier på sine praksissteder.

Table Of ContentsTop Of Page

8.2 LÆRERS OPPGAVER OVERFOR STUDENTEN

En klar forventning til lærer var at lærer må kjenne til hva studenten har lært tidligere, og om studenten er sterk eller svak. Det forventes også at lærer kjenner til posten og dens pasientoppgaver. Gjennom høringsuttalelser fortalte både studenter og sykepleiere at noen lærere har kjent lite til sykepleieutfordringer på post, og at de ser behovet for å endre dette.

Flere pekte på at i praksis kan det vise seg at noen studenter har mye kunnskaper, men at de ikke fungerer godt i arbeidet med pasienter. For å kunne veilede både student og kontaktsykepleier må også lærer erfare dette.

"Stelledag" eller "følgedag" hvor lærer og student er sammen i sykepleie til pasient ble ansett som verdifullt i forhold til dette. Lærers erfaring var at en slik formiddag med studenten gav et viktig innblikk i hvordan studenten vurderer, oppfatter og handler. Noen studenter kan oppleve slike dager som kontroll, som eksamen. Allikevel er evalueringer fra studenter i ettertid oftest positive, og studentene ba i sin høringsuttalelse om mer tilstedeværelse fra lærer i praksis. Følgedager ble beskrevet av lærere i prosjektgruppen som nødvendige for å gi tydelig veiledning. Det ble ansett både av lærere og kontaktsykepleiere i prosjektgruppen som særlig nyttig når kontaktsykepleier og lærer samsnakker etterpå for å se om vurderinger er sammenfallende.

Det ble pekt på at lærer er underlagt avdelingsykepleiers faglige instruks ved deltakelse i pasientarbeidet. Følgedager kan evt. effektiviseres ved at flere studenter er sammen med lærer samtidig.

Enkelte høringsuttalelser påpekte at systemet med lærer så sterkt knyttet til posten er sårbart hvis lærer blir syk.

Table Of ContentsTop Of Page

8.3 LÆRERS OPPGAVER OVERFOR SENGEPOSTENS PERSONALE

Det kom klart frem i prosjektet at kontaktsykepleier ønsket et tettere samarbeid med lærer. Det ble ansett som utilstrekkelig bare å snakke sammen i formelle planleggings- og evalueringssamtaler, hvor samtalen er styrt av faste tema. Kontaktsykepleier ba om et samarbeid med lærer hvor lærer spør hvordan det går med studenten, og med veiledningen. Kontaktsykepleier vil drøfte med lærer når de blir usikre, og når studenter sier de lærte noe annet på skolen enn i praksis. De vil vite om de arbeider i riktig retning. Det er viktig å få en å dele ansvaret med, og at det er denne personen som faktisk har ansvaret.

Flere kontaktsykepleiere beskrev en forventning om at lærer "stikker innom" for å gjøre dette. Fra læreres side ble det forklart hvordan lærer har begrenset tid til rådighet pr. student. Lærer bruker i tillegg tid på å forflytte seg mellom praksisinstitusjoner og høgskolen. Det er for ressurskrevende for lærer å basere seg på tilfeldige forsøk for å treffe sykepleiere. Selv ved formelle og avtalte møter, er lærers erfaring at kontaktsykepleier ikke kan forlate arbeidet til avtalt tid, av hensyn til pasientarbeidet.

Prosjektgruppedeltakerne fra praksis understreket behovet for oversikt og forutsigbarhet i forhold til når og hvor mye lærer vil være tilstede i praksis. Kontaktsykepleier ønsker og trenger en å samrå seg med. Når klinisk veileder bortfaller, må lærer være denne personen.

Table Of ContentsTop Of Page

8.4 LÆRERS EGET BEHOV FOR Å VÆRE I PRAKSIS

Etter at sykepleierutdannelsen i Norge ble lagt til høgskolenivå, har mange krefter gått med til en kompetanseheving av undervisningspersonalet for sykepleierstudentene. De fleste ansatte ved Avdeling for helsefag, Høgskolen i Vestfold, har nå lektorkompetanse. Parallelt med at lærere har skaffet seg pedagogisk kompetanse, har praksisfeltet utviklet seg.

I prosjektet kom det frem et felles ønske om faglig samarbeid. Det ble drøftet flere muligheter for lærer for å videreutvikle kunnskap og erfaring innen praktisk sykepleie. En slik mulighet er å hospitere i praksis. I avtalen er det nedfelt at lærer anbefales, og har mulighet for å hospitere ved sengepostene.

Previous PageTable Of ContentsNext Page

Marit Strandquist:
Praktisk veiledning : utvikling av avtale om veiledning av sykepleiestudenter på sengepost i sykehus

Copyright © 1999 forfatteren
Høgskolen i Vestfold