|
Marit Strandquist: Praktisk veiledning : utvikling av avtale om veiledning av sykepleiestudenter på sengepost i sykehus | Copyright © 1999 forfatteren |
4. PROSJEKTET "PRAKTISK VEILEDNING" SOM PRAKTISK UTVIKLING OG FORSKNINGProblemstillingene, de uklare forhold omkring hvem som skal veilede studenten i praksis, og fordeling av veiledningsoppgavene, involverte flere aktører. Aktørene var sykepleiere og sykepleieledere i sykehus og lærere fra Høgskolen. Med andre ord personer med ulike arbeidsbetingelser, kompetanse, ansvars- og myndighetsområder. Problemstillingene var i skjæringspunktet mellom utdanning og arbeidsliv. For å kunne trekke konklusjoner som ville ivareta alle aktører, var det viktig at alle involverte parter kunne bidra i oppklaringen av problemstillingene. Det var videre ønskelig å kunne vurdere forholdet både i dybden og i bredden, både faglig og praktisk. Fremgangsmåten som ble valgt kan beskrives som forskning og som praktisk utviklingsarbeid. Tilnærmingen var toleddet: Først en prosjektgruppefase og dernest en høringsfase. Prosjektgruppen hadde avsatt tid og fikk anledning til å gå i dybden. Høringsrunden samlet synspunkter fra et bredt spekter av sykepleiere, ledere, lærere, studenter og fagforening. FREMGANGSMÅTEN SOM PRAKTISK UTVIKLINGSARBEID Gustavsen (1990) redegjør for strategier for utvikling i arbeidslivet. Han trekker opp historiske linjer og beskriver hvordan det i etterkrigstiden skjedde en utvikling innen organisasjonsutvikling. Mange tråder går tilbake til forskeren Kurt Lewin (1951), som arbeidet for å omsette kunnskap fra psykologien til praktisk bruk i samfunnet. Gustavsen beskriver hvordan det de siste årene har vokst frem en forståelse for at det å forme teorier eller oppfatninger er en sosial prosess, en prosess som alltid utspiller seg i samspill mellom mennesker (Gustavsen 1990, s.99). Utfra dette har kommunikasjonsteori blitt overført til forståelsen av utviklingsmuligheter i organisasjoner. Organisasjoner kan være forskjellige, og stå overfor ulike problemer. Gustavsen hevder at det å ha en plan, strategi for endring er vesentlig, og identifiserer et antall idéer om hvordan endring kan finne sted. Disse strategier mener han kan benyttes i ulike organisasjoner og for ulike problemer. Hans fokus er "demokratisk dialog", en beskrivelse av hvordan mennesker bør samhandle for at produktet skal bli så bra som mulig. Viktige dialogkriterier er å kjenne den aktuelle saken, å fritt kunne uttale seg og å ikke ha skjulte motiver. Et annet kriterium er demokrati, eller jevn fordeling av makt. Utfra dette kan elementer ved fremgangsmåten i foreliggende studie beskrives som en dialogkonferanse. Ifølge Gustavsen legges det vekt på flere sider. Deltakerne må være interessert i å drive utviklingsarbeid, de må representere viktige interessegrupper i bedriften, gjenspeile det beslutningsapparat som må tre i kraft for å få noe gjort. I dialogen må det ikke være krav om enighet. Dialogen vil preges av deltakernes ulike kunnskaper og erfaringer, uten å rangere verdien av dem. I dialogen etterstrebes det at alle kommer til orde og tar ordet. FREMGANGSMÅTEN SOM FORSKNINGSMETODE Fremgangsmåten kan også beskrives med termer fra forskningsmetode, gjennom sitt preg av aksjonsforskning. Aksjonsforskning er utviklingsforskning, som tar utgangspunkt i en problemstilling som har oppstått i praksis. Det arbeides for en endring samtidig med at det utvikles ny kunnskap. Målet er å forbedre praksis i selve forskningsprosessen, utvikle kunnskap hos både forskeren og praktikeren. Aksjonsforskning oppstod rett etter andre verdenskrig. Igjen pekes det på sosialpsykologen Kurt Lewin (Lewin 1951). Lewin introduserte aksjonsforskning som en strategi for at praksis og teori kunne være i et fruktbart symbiotisk forhold til hverandre (Holter i: Kirkevold, Nordtvedt (red.), 1993). Inger Margrethe Holter gjør rede for hvordan begrepet aksjonsforskning har mange definisjoner og er anvendt på mange forskjellige måter i sykepleielitteraturen (Kirkevold, Nordtvedt (red.), 1993). Hun løfter frem fire hovedelementer i aksjonsforskningen. Videre fokuserer hun på hvordan hun mener disse bør forstås for at aksjonsforskning skal være en praksisnær forskning. De fire hovedkjennetegnene er:
Utvikling av ny kunnskap kan dreie seg om å synliggjøre erfaringskunnskap, slik at den blir mindre taus. Aksjonsforskning dreier seg om aksjon og forskning som går hånd i hånd. Aksjonsdelen består av mange ledd som logisk følger på hverandre. Malterud (1996) benevner disse som 1 problemidentifisering, 2 oppsummere tidligere erfaringer, 3 formulere målsetting, 4 planlegge og utvikle tiltak, 5 beskrive tiltaket, 6 implementere tiltaket og 7 redefinere problemet. Data i aksjonsforskning kan være feltnotater, korrespondanse eller for eksempel lydbåndopptak av vitale hendelser i forskningsprosjektet. Forskeren har en utfordring i å samle på et strategisk utvalg av materiale, som gjerne belyser hovedproblemstillingene. Materiale som belyser de problemer og negative erfaringer som oppstår, kan øke tiltroen til og muligheten for kritisk vurdering av prosjektet. Det kan være nødvendig å arbeide videre med problemstillingen. Ifølge aksjonsforskningstenkningen er strategien å følge det redefinerte problemet gjennom nye runder med aksjon og forskning. BÅDE PRAKTISK UTVIKLING OG FORSKNING Foreliggende studie, prosjektet "Praktisk veiledning", tok utgangspunkt i de tilsynelatende motstridende synspunkter som sykepleiere, sykepleieledere og lærere hadde om samarbeid om studentveiledning (Lyberg og Strandquist, 1998). Utfordringen var å identifisere et forslag til tiltak for å møte problemstillingen. De involverte parter fra praksisfeltet og Høgskolen ble invitert til samarbeid for å finne en løsning. Prosjektet ble delt i to faser, prosjektgruppefasen og høringsfasen. I prosjektgruppefasen drøftet en prosjektgruppe fordeling av oppgaver i studentveiledning i fire møter. Denne fasen ivaretok de elementene som er beskrevet for en dialogkonferanse. Selv om mandatet for prosjektet som helhet var å lage en avtale for studentveiledning, ble prosjektgruppen stilt fritt til å avgjøre hva resultatet av sitt arbeid skulle være. Prosjektgruppen drøftet seg
Prosjektgruppen var sammensatt av et utvalg av alle impliserte parter rundt studenten. Sjefsykepleier og dekan ved Avdeling for helsefag deltok ikke i gruppen, men ble informert og deltok i drøftinger parallelt med prosjektgruppens arbeid. Studenter, alle nivåer av sykepleiefaglig ledelse og Norsk Sykepleierforbund deltok i høringsfasen, hvor avtaleforslaget ble ytterligere bearbeidet. Forskningsmessig var referatene fra prosjektgruppemøtene og høringsuttalelsene sentrale data. Referatene ble gjennomgått av prosjektgruppen etter hvert møte. Gruppen gav uttrykk for at referatene gav et riktig og utfyllende bilde av tema som var blitt drøftet. Noen tema ble utdypet i nye diskusjoner, og beskrevet i neste møtereferat. Høringsuttalelsene utgjorde den andre hoveddelen med data. Behandlingen av høringsuttalelsene beskrives i kapittel 4.3. Det ble forøvrig gjort fortløpende notater om henvendelser og møter som kom i stand vedrørende saken. Implementering av tiltaket og redefinering av problemet lå utenfor prosjektet "Praktisk veiledning". Det foreslåtte tiltaket, avtaleforslaget, ble oversendt faglig ledelse ved Avdeling for helsefag, Høgskolen i Vestfold, for videre behandling. I det følgende gis en beskrivelse av hvordan dialogen utviklet seg gjennom prosjektgruppefasen og videre gjennom høringsfasen. 4.1 PROSJEKTGRUPPEFASEN Prosjektgruppefasen var den første fasen. Sjefsykepleier ved Vestfold sentralsykehus, og dekan ved Avdeling for Helsefag, Høgskolen i Vestfold, samtykket i gjennomføringen av prosjektet. SAMMENSETNING AV PROSJEKTGRUPPEN En prosjektgruppe med 2 kliniske veiledere, 2 kontaktsykepleiere, 2 avdelingsykepleiere og 2 lærere ble satt sammen. I tillegg deltok forfatteren som prosjektleder. Det var sammenfallende synspunkter på studentveiledningen ved lokal- og sentralsykehus (Lyberg og Strandquist, 1998). Av praktiske årsaker ble derfor alle deltakerne fra praksisfeltet hentet fra et av sykehusene, fylkets sentralsykehus. Sentralsykehuset utgjør halve praksisfeltet for somatisk (medisinsk og kirurgisk) praksis for sykepleierutdannelsen i Vestfold. Fylkets tre lokalsykehus tilbyr de øvrige studenter somatisk praksis. Det ble lagt vekt på en bred sammensetningen av prosjektdeltakere fra det utvalgte sykehuset. Sjefsykepleier, kliniske veiledere og lærere bidro med anbefalinger, slik at representanter fra et bredt utvalg av avdelinger kunne forespørres om å delta. Deltakerne var fra forskjellige poster, jevnt fordelt mellom kirurgi og medisin. Det ble ikke krevd spesielle forkunnskaper for å delta i prosjektgruppen. Men interesse for og erfaring med studenter ble anbefalt. Blant lærerne var mange interessert i å delta. Av disse ble to lærere valgt ut fordi de hadde erfaring som lærer i somatisk praksis, og fordi de kunne delta på de fastsatte prosjektmøtetidene.
PROSJEKTGRUPPENS FRIHET I det første møtet gjorde prosjektleder rede for sin rolle og funksjon som organisator og sekretær. Deltakernes roller ble beskrevet som likeverdige parter i en demokratisk prosess (kriterier for demokratisk dialog: Kapittel 4). Det ble understreket at den enkelte prosjektdeltakers oppgave i gruppen, var å tale sin egen sak. Kontaktsykepleiere ble oppfordret til å vurdere hvordan temaene som ble drøftet rent praktisk ville berøre dem, avdelingsykepleier ble bedt om å se saken fra sin side, og så videre. Deltakerne ble oppfordret til å prege prosjektet i møtene, eller skriftlig mellom møtene. De ble oppfordret til å samrå seg med andre. Det ble understreket at det var opptil gruppen selv hva de ville gjøre med problemstillingen. De sto fritt til å påvirke både arbeidsprosessen og produktet. Produktet kunne bli et avtaleforslag utfra bestående rammer, skisse av et veiledningsidéal eller kanskje begge deler. Det var to deltakere fra hver stillingskategori, og alle var kjent med saksforholdet gjennom egen erfaring og gjennom Arbeidsdokumentet. Gjennom dette var viktige kriterier for en demokratisk dialog ivaretatt. GJENNOMFØRING AV PROSJEKTGRUPPEARBEIDET Problemstillingene det skulle arbeides med var hentet fra Lyberg og Strandquists intervjuundersøkelse våren 1997 (Lyberg og Strandquist, 1998). Da studien ikke forelå i publisert form, var det blitt utarbeidet et "arbeidsdokument" for prosjektgruppen. I arbeidsdokumentet ble studiens resultater vedrørende problemstillingene presentert. Resultatene viste hvilke oppfatninger sykepleiere, ledere og lærere har om oppgaver for kontaktsykepleier, klinisk veileder og lærer i studentveiledningen. Det kom også frem oppfatninger om samarbeidet mellom disse veilederne. Arbeidsdokumentet ble sendt deltakerne før det første møtet. Prosjektgruppen hadde fire møter høsten 1997. Hvert møte varte tre timer, og det var to uker mellom hvert av møtene. Det var fulltallig deltakelse på alle møter, bortsett fra ett sykdomsforfall. Møteformen var uformell og foregikk i et konferanserom ved Avdeling for helsefag. Prosjektleder skrev møtereferater, som var prosjektdeltakerne i hende innen en uke etter møtet. Sjefsykepleier ved sykehuset og dekan ved Avdeling for helsefag fikk kopier av referatene. Deltakerne hadde dermed en ukes mulighet til å forberede seg til neste møte. Hvert møte startet med oppsummering fra forrige gang, og godkjenning av referatet. Gruppemedlemmene omtalte referatene som grundige, sannferdige og tydelige. Samtalen i det nye møtet tok ofte utgangspunkt i referatet, og utdypet saksforhold ytterligere. Prosjektgruppen drøftet seg gjennom synspunkter fra arbeidsdokumentet, og bidro med egne erfaringer og synspunkter. Utfra disse vurderingene ble det etterhvert skissert en praktisk avtale som i størst mulig grad ivaretok alles synspunkter. Prosjektgruppen utformet første forslag til: "Avtale om veiledning av sykepleiestudenter. Fordeling av ansvar for veiledning av sykepleiestudenter ved somatiske sengeposter i sykehus." Forslaget ble sendt ut på høring og deretter bearbeidet. 4.1.1 UTVIKLINGEN FRA FØRSTE TIL FJERDE MØTE Drøftingene omkring problemstillingene utviklet seg fra møte til møte. Prosessen gjennom prosjektgruppefasen refereres nedenfor. Temaene som ble drøftet i møtene presenteres i egne kapitler, kapittel 5 - 10. FØRSTE MØTE I det første møtet ønsket gruppen å begynne arbeidet med å gå igjennom arbeidsdokumentet ganske systematisk. Det ble kort informert om hvordan data var samlet inn, og at resultatene dreier seg om oppfatningene til de som ble intervjuet; og ikke nødvendigvis "sannheten". Synspunktene som kom til uttrykk i arbeidsdokumentet, ble drøftet i forhold til om dette stemte med egne oppfatninger. Hver deltaker ble oppfordret til å "kjenne etter": Samsvarer dette med mine synspunkter? Gruppen stilte seg spørsmål som:
Hensikten med møtet var å etablere et felles ståsted, en felles forståelse for å kunne arbeide videre. Målet var ikke at deltakerne skulle være enige om alle ting, men for eksempel å sette ord på hva en var enige om, og hva en ville arbeide videre med. Temaer som ble drøftet var særlig samarbeid mellom høgskole og praksisfelt. Samarbeidet ble drøftet på to nivåer: samarbeidet mellom institusjonene og samarbeidet mellom veilederne rundt studenten. Det ble drøftet momenter som kunne være med i en formell avtale mellom institusjonene. Deltakerne tok frem ulike sider som fungerte bra og mindre bra i samarbeidet på postplan. Siste del av møtet dreide debatten seg mot lærer og kontaktsykepleier. Ønsket om lærers tilstedeværelse på sengeposten og kontaktsykepleiers vanskelige arbeidssituasjon ble fremhevet. ANDRE MØTE Møtet startet med oppsummering og presisering av tema som var diskutert forrige gang.
Deltakerne i gruppen kom raskt frem til at de ønsket å ha som mål å avslutte prosjektarbeidet med et konkret forslag til samarbeidsavtale. Hva avtalen skulle inneholde, mente gruppen var vanskelig å si på forhånd. Det ble ansett som viktig å snakke seg igjennom hele stoffet, drøfte hele arbeidsdokumentet, og se hva som utkrystalliserte seg. Resten av møtet ble benyttet til å drøfte lærers, kontaktsykepleiers og klinisk veileders oppgaver i veiledningen. For lærers vedkommende, ble det særlig belyst hva kontaktsykepleier ønsker at lærer bidrar med på post, overfor studenter og overfor kontaktsykepleiere selv. Når fokus var på kontaktsykepleier, ble det snakket lite om kontaktsykepleiers oppgaver i veiledningen. Debatten vendte seg i stedet mot hvordan studentarbeidet kan organiseres, og behovet for belønning for arbeidet. Om klinisk veileder dreide samtalen seg om forklaringer på hvordan funksjonen hadde oppstått, og på hva klinisk veileder gjorde i stillingen. Det var spørsmål om klinisk veileders oppgaver kunne overtas av andre. En artikkel om erfaringer fra veiledning i praksis i Østfold (Kristofferson, 1997) ble delt ut, som debattgrunnlag for neste møte. Prosjektgruppen ønsket da å studere funksjonsbeskrivelsen for kliniske veiledere. Funksjonsbeskrivelsen ble derfor vedlagt referatet fra møtet. Møtet ble avsluttet med informasjon fra høstens Nasjonale utdanningskonferanse i regi av Norsk Sykepleierforbund. Konferansen satte fokus på behovet for formelle avtaler mellom høgskole og praksisfelt. Det ble vist til at det i Bergen allerede var inngått overordnet avtale mellom Høgskolen i Bergen og Haukeland sykehus, og at det arbeides videre med utvikling av underavtaler på avdelingsplan. (Utviklingen av avtalene er senere rapportert ved Mekki og Tollefsen, 1998). Det ble pekt på at avtaleutformingen i Bergen startet på lederplan, mens prosjektgruppens arbeid har sitt utspring rundt studenten. Prosjektgruppen påpekte at samtaler i det andre møtet hadde dreid seg mot områder utenfor eget myndighetsområde. Prosjektleder ble derfor bedt om å ta kontakt med dekan og sjefsykepleier for å drøfte mulighet for betaling til kontaktsykepleiere. TREDJE MØTE Prosjektleder hadde siden sist bedt om et møte med dekan og sjefsykepleier. Prosjektgruppen fikk referert innholdet fra møtet, hvor betaling for veiledningstjenester og samarbeid mellom høgskolen og sykehuset ble drøftet. Andre deltakere i prosjektgruppen hadde samlet synspunkter fra studenter, kontaktsykepleiere og kliniske veiledere. Prosjektdeltakerne ble oppfordret til å melde prosjektet "praktisk veiledning" som sak til sine formelle fora eller møter. Det ble oppfordret til å få flest mulig med i debatten og til å komme med innspill til prosjektet. Prosjektgruppen ønsket i møtet å sette opp en oversikt over alle oppgaver som skal gjennomføres når studenten skal ut i praksis, uten å tenke på hvem som skal gjennomføre dem. Det ble hengt opp to store ark: Et ark for oppgaver når studenten skal starte praksis, og et ark for den jevnlige veiledningen. Alle oppgaver fra funksjonsbeskrivelsen for klinisk veileder ble først skrevet opp. Prosjektgruppen anså det som viktig å fange opp alle de funksjoner klinisk veileder for tiden utførte, for å sikre at kvalitet i veiledningen ble videreført, uansett hvem som skulle få oppgaven. Gruppen samarbeidet om å beskrive øvrige oppgaver som må gjennomføres i studentveiledning, og prosjektleder noterte. Oppgavene ble så drøftet én etter én. Gruppen vurderte hvem som var best egnet til å ha denne oppgaven. Var det student, lærer, kontaktsykepleier, klinisk veileder eller avdelingsykepleier? Ansvaret for oppgaven ble vurdert med hensyn til de ulike aktørers ansvars- og myndighetsområde, tilgjengelighet for studenten og kompetanse. Gjennom denne prosessen viste det seg at klinisk veileder ble overflødig. Organisatoriske oppgaver ble hovedsaklig lagt til høgskolens personale. Noen administrative oppgaver ble tillagt avdelingsykepleier, fordi hun/han har det reelle ansvaret uavhengig av klinisk veileder. Veiledningsoppgaver ble fordelt på kontaktsykepleier og lærer.
FJERDE MØTE Før det fjerde og siste møtet ble prosjektdeltakerne bedt om å vurdere nok en gang om alle oppgaver i studentveiledningen var kommet med i avtaleforslaget. Alle ble også bedt om å tenke igjennom hvem som burde ha forslaget til høring. Prosjektgruppen så nærmere på oppgavene de hadde fordelt på lærer, kontaktsykepleier, avdelingsykepleier osv. i forrige møte. Flere hadde fått respons fra sine kollegaer om at avdelingsykepleier måtte fratas ytterligere oppgaver. Oppgavefordelingen ble justert i tråd med dette. Oppgavene var delt i to kategorier: Oppgaver som skal ivaretas før studenten starter i praksis, og oppgaver under praksisperioden. Prosjektdeltakerne delte i møtet oppgavene i mer nyanserte kategorier (kapittel 5.2). Et annet moment prosjektdeltakerne hadde fått klar respons om på sine arbeidssteder, var at nå må kontaktsykepleiere få lønn for studentveiledningen. I møtet ble det igjen konstatert at prosjektgruppen ikke hadde myndighet til å gå inn på oppfordringen om lønn til kontaktsykepleiere. Høringsuttalelser ble ønsket fra overordnet sykepleiefaglig ledelse, avdelingsykepleiere, kliniske veiledere, kontaktsykepleiere og lærere ved sykehuset prosjektdeltakerne var hentet fra. Særlig interesse var knyttet til å få uttalelser fra studentråd ved Avdeling for helsefag, Høgskolen i Vestfold og Norsk Sykepleierforbund Vestfold. Prosjektleder feiret gruppedeltakerne i det siste møtet med "suksesskake". -Ett symbol på arbeidet til deltakerne i prosjektgruppen! Utgangspunktet hadde vært en problemstilling, et lite avklart område ved praksisstudiene. Gruppen drøftet systematisk bit for bit av det komplekse samarbeidet om veiledning av studenter i praksisstudier. Klimaet i gruppen var åpent og friskt. Hver deltaker bidro med oppriktige innspill og lyttet til hverandre. Sammen nådde gruppen det målet den selv ønsket å oppnå: Et forslag til samarbeidsavtale om studentveiledning på postplan. 4.1.2 KONKLUSJONER FRA PROSJEKTGRUPPEFASEN Gjennom prosjektgruppefasen utviklet prosjektgruppen et forslag til samarbeidsavtale om studentveiledning på sengepost-nivå i sykehus (kapittel 5.2). Avtalen viste hva som skal foregå, hvem som er ansvarlig, tidsramme og ressurser. Prosjektgruppen pekte på at det idéelt sett burde foreligget en avtale mellom høgskole og sykehus overordnet avtalen på postplan (kapittel 5.1). I avtaleforslaget kom det frem hvilke oppgaver som skal ivaretas, og hvem prosjektgruppen anså som best egnet til å ha ansvaret for oppgavene. Den mest iøynefallende endring fra tidligere praksis, var at ordningen med "kliniske veiledere" falt bort (kapittel 6.1). Funksjonen til kliniske veiledere hadde vært organisering av studentenes praksis, samt studentveiledning. Ansvaret for organisering av praksis ble nå hovedsaklig tillagt Høgskolens personale. Veiledning av studenten ble fordelt på kontaktsykepleier og lærer. Kontaktsykepleiers veiledning av studenter ble definert som en egen arbeidsoppgave, som går ut over sykepleierarbeidet på post (kapittel 6.2.1). Forventninger til kontaktsykepleier ble konkretisert, og prosjektgruppen anså det nødvendig at kontaktsykepleier jevnlig fikk anledning til å veilede studenten i ro og fred uten pasientansvar. Dette i tillegg til veiledning parallelt med pasientarbeidet. Prosjektgruppens forslag innebar at Høgskolen fortsatt skulle betale sykehusene godtgjøring for praksisveiledning av studentene. Sykehusene skulle selv få utfordringen å finne tiltak som ville komme studentveiledningen til gode (kapittel 6.2.3). Prosjektgruppens konklusjoner vedrørende lærer, var at lærer klarere må delta på sengepostene. Avtaleforslaget innebar at lærer skal samarbeide med kontaktsykepleiere og avdelingsykepleier, og klarere delta i veiledning og evaluering av studentene på post. Prosjektgruppens forslag innebar videre at lærer tilknyttes bestemte sengeposter, og får tilhørighet over tid (kapittel 8 og 9). 4.2 HVA SKJEDDE I MELLOMTIDEN? I november -97 ble det sendt informasjon om prosjektet til kliniske veiledere, sjefsykepleiere og avdelingsykepleiere ved sykehusene i Vestfold, og lærere og studentråd ved Avdeling for helsefag. Arbeidsdokumentet ble tilbudt interesserte på forespørsel. Det var fem som meldte sin interesse, og fikk arbeidsdokumentet tilsendt. Prosjektleder hadde ved utsendelsen av informasjonsbrevene telefonkontakt med kliniske veiledere ved hver av sykehusene som ikke hadde deltatt i prosjektgruppen. Alle kliniske veiledere og lærere i sykehuspraksis ble invitert til informasjons- og drøftingsmøte ved Avdeling for helsefag i januar -98, og prosjektleder tilbød seg å samtale med de som ønsket det før januarmøtet. Mellom prosjektgruppefasen og høringsfasen var det ulike møter mellom involverte parter. Sjefsykepleiere i Vestfold inviterte prosjektleder til ett av sine samarbeidsmøter. Det var flere møter som involverte dekan og studieleder ved Avdeling for helsefag. På noen av disse møtene deltok også sjefsykepleier fra prosjektgruppe-sykehuset og prosjektleder. Også fylkesleder ved Norsk Sykepleierforbund, Vestfold, deltok i møter vedrørende saken. På disse møtene ble det stilt kritiske spørsmål til hva som egentlig gavner studenten og læring av sykepleie best. Spørsmålene samsvarte med det som ellers skapte debatt i prosjektet: Hvem skal veilede studenten? Er det rett å velge bort klinisk veileder? Hvordan kan de økonomiske midlene best utnyttes? Hvordan skal høgskole og praksisfelt best samarbeide? Og er mulig å frikjøpe kontaktsykepleieres tid på en ryddig måte, som ivaretar avdelingers drift? I desember ble prosjektet presentert for alle lærere ved Avdeling for helsefag. Gjennom møtene etter prosjektgruppefasen kom det frem klare meldinger om hvem som var ønsket for å avgi høringsuttalelser. I tillegg til prosjektgruppe-sykehuset, ble kontaktsykepleiere, kliniske veiledere og sykepleieledere ved alle øvrige sykhus også invitert til å avgi uttalelser. Dette særlig fordi sykepleierne her ikke hadde deltatt aktivt i prosessen med å velge bort kliniske veiledere, og ønsket å uttale seg i forhold til det. 4.3 HØRINGSFASEN Neste fase var høringsfasen. Forslaget ble sendt ut til høring 05.02.98 med høringsfrist 27.02.98. Det ble bedt om høringsuttalelser fra kontaktsykepleiere, kliniske veiledere, avdelingsykepleiere, oversykepleiere og sjefsykepleiere ved sykehusene i Vestfold. Videre ble studenter, lærere og faglig ledelse ved Avdeling for helsefag, Høgskolen i Vestfold og Norsk Sykepleierforbund Vestfold bedt om å uttale seg. Det ble presisert et ønske om at kontaktsykepleiere og ledere uttalte seg hver for seg. Det var stor respons på forespørselen om å avgi høringsuttalelse. Tilsammen 15 høringsuttalelser ble avgitt. Alle sykehus og alle forespurte stillingskategorier i sykehusene gav uttalelser. To av fire sykehus bidro med egne uttalelser fra kontaktsykepleiere. Studentene gav en uttalelse. Denne var ikke fra Studentråd, men fra et av studentkullene. Også ved flere andre tilfeller var responsen fra andre enn de som direkte var bedt om å uttale seg.
Flere brev ble sendt inn etter fristen, med uttrykt ønske om allikevel å bli vurdert.
Høringsuttalelsene ble lest flere ganger, for at forfatteren kunne danne seg et overordnet inntrykk av hva uttalelsene dreide seg om. Det ble gitt uttalelser på overordnet, prinsipielt plan, og til konkrete deler av avtaleforslaget. Gjennom lesningen utkrystalliserte det seg tema, som flere uttalte seg om. Forfatteren satte opp en temaoversikt. Deretter ble den enkelte høringsuttalelse lest, og teksten ble merket med temanavnet. Neste fase var å ordne uttalelsene etter tema. Med temanavnet som overskrift, ble sitater fra høringsinstansene samlet, og merket med kilde. Noen av uttalelsene dreide seg om tema som ikke har med fordeling av oppgaver i studentveiledning å gjøre. Slike tema var for eksempel synspunkter på sekvens av teori og praksis i utdannelsen. En oppsummering av alle tema det var uttalelser om ble oversendt faglig ledelse ved Avdeling for helsefag . I denne oppsummeringen var alle uttalelser merket med kilde. Uttalelsene viste seg å legge vekt på temaområder som også var mye drøftet i prosjektgruppen og i møter før høringsrunden. De følgende kapitlene 5 - 10 belyser temaene som var mest fremtredende gjennom prosjektet "Praktisk veiledning".
Praktisk veiledning : utvikling av avtale om veiledning av sykepleiestudenter på sengepost i sykehus
Copyright
©
1999
forfatteren
|