Olav Prestvik og Dagfinn Trømborg:
Undervisning i geofaglige emner
Copyright © 1999 forfatterene

Previous PageTable Of ContentsNext Page

Jordbunn og plantevekst



Vegetasjonen påvirkes dels av fysiske faktorer som klima og jordsmonn, dels av biologiske faktorer som dyr og mennesker.
 

Geologiske forhold spiller en stor rolle for planteveksten: Ulike bergarter forvitrer ikke like lett og har forskjellig innhold av plantenæringsstoffer. De ulike jordartene skaper ulike vekstvilkår for den naturlige vegetasjonen og for kulturplantene i jordbruket. Likevel er det vanlig å trekke inn et annet begrep når det er snakk om jordbunnsforhold i tilknytning til planter, nemlig jordsmonn.


Table Of ContentsTop Of Page

Jordsmonnet - den levende delen av jorda
I jordsmonnet - den øverste 50 cm til en meter av løsmaterialet (hvis avsetningen er så dyp) - har plantene røttene sine. I tillegg til egenskaper som henger sammen med bergarten som har vært opphav til jorda, og avsetningsmåten for løsmaterialet, spiller topografien og klimaet på stedet en stor rolle for jordsmonnegenskapene. Plantene som har vokst der, små og store dyr og mikroorganismer i jorda har også bidratt til å forandre det opprinnelige materialet.

Som regel har altså jordsmonnet litt andre egenskaper enn dypere deler av jorda. Bare tenk på forskjellen mellom jorda i sandkassen og jorda i blomsterbedet i hagen. Mest iøynefallende er at jordsmonnet inneholder organisk materiale.

Table Of ContentsTop Of Page

Former for organisk materiale i jorda
Plantene og jordsmonnet påvirker hverandre gjensidig: Jordegenskapene har avgjørende betydning for hvilke planter som kan vokse på et sted og hvor godt de vokser. Restene etter planter som har vokst på stedet, blir en del av jordsmonnet og virker inn på jordegenskapene. Også mikroorganismer, insekter og andre smådyr påvirker jordsmonnkvaliteten.

I tillegg til planterester er døde dyr, både små og store, og etterlatenskaper etter dyr med på å bygge opp innholdet av organisk stoff i mineraljorda. Et annet navn på dødt organisk stoff i jorda er humus. Dels består humusen av dyre- og planterester som ikke er mye forandret, dels er det organiske stoffet omdannet - "råtnet".

Av omdannet organisk materiale i jordsmonnet skiller fagfolk mellom tre typer:

  • mold
  • råhumus
  • torv

Mold
Meitemark og bakterier bidrar sammen til omdanning av organisk stoff i jorda.
 

På dyrka mark, og i naturlig jordsmonn under grasmark og lauvskog i lavlandet, har det organiske materialet øverst i jordsmonnet ofte en form som kalles mold. Mold er som regel delvis blandet med mineraljord. En viktig medarbeider i dette miljøarbeidet er meitemarken.

Meitemark - den store jordarbeideren
Meitemark lager ganger i jorda, den blander inn råtnende planterester i jorda og den blander jorda slik at det ikke blir tydelige sjikt. Markgangene leder overskuddsvann bort fra jordsmonnet, slik at luft kommer til. Gangene og de grynene som dannes når meitemarken spiser planterester og jord, gjør det lettere for planterøttene å trenge fram. Og blandingen av jorda reduserer tapet av næringsstoffer ved utvasking og forsuring.

Det er omkring 20 arter meitemark i Norge. De kan skilles fra hverandre på fargen og størrelsen. De forskjellige artene lever dels i ulike sjikt i jorda, og dels stiller de ulike krav til jorda for å leve der.

En rekke andre smådyr lever også i jordsmonnet. Mest er det av insektlarver, tusenbein, snegler, leddmark, midd og spretthaler. Dessuten har bakterier og sopp stor betydning i jordsmonnet.

Råhumus og podsolprofil
I barskog og på lyngmark ligger det organiske materialet ofte som en matte over mineraljorda. Her er det ikke meitemark nok til å blande jordsjiktene. Denne humusformen kaller vi råhumus. Frø kan ha vanskelig for å spire og småplanter vondt for å få kontakt med vannet og næringa i mineraljorda under råhumusen, når råhumussjiktet er tykt og seigt.

Under råhumusen, som er surere enn mold, finner en som regel et bleikt utvaskingssjikt før en kommer ned i det brunfargete utfellingssjiktet. Slikt jordsmonn kalles podsol av et russisk ord for askeliknende jord

Råhumus er det øverste, teppe-aktige laget i skogbunnen i barskog og på lyngheier.
Torv er dannet av planterester som har hopet seg opp på fuktige steder.
Mold er omdannete plante- og dyrerester i det øverste laget på dyrka mark, under naturlig grasmark og i lier med lauvskog.
 

Torv
Torv er den jordarten vi finner i myrene. Dette er den eneste humusformen som fins i så stor tykkelse at vi har tatt den med som en egen jordart.

Øvelse: Studium av livet i jorda
På to steder med stor forskjell på vegetasjonen, kan en med spade stikke ut en stor klump jord fra overflata og nedover. Jorda legges på et plastflak eller et stort papir. Klumpen brytes forsiktig fra hverandre, og en plukker ut meitemark og andre smådyr, som legges i bokser for nøyere beskrivelse. En noterer funnene. Planterøtter, meitemarkganger, ekskrementer fra meitemark noteres også.

Det kan også være aktuelt å gjøre undersøkelsen av livet i jorda i forbindelse med uttak av morenejord og breelvmateriale for kornstørrelsesundersøkelse. Til å studere kornstørrelse tar en ut jord dypere enn det humusrike sjiktene i jordsmonnet, som brukes for å undersøke livet i jorda.

Table Of ContentsTop Of Page

Jordtyper
Jordtype defineres som en kombinasjon av en bestemt kornstørrelse i jorda og en bestemt dreneringsgrad. Jordtyper brukes i landbruket til å karakterisere jordegenskaper som har betydning når det gjelder gjødsling, jordarbeiding og andre kulturtiltak. Jordtypekartlegging kan peke ut jord som er særlig utsatt for jorderosjon og som derfor krever omfattende tiltak for å redusere jordtap. Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) lager jordtypekart.

Table Of ContentsTop Of Page

Trenger plantene jord for å vokse?
I norsk natur finner en noen steder planter som vokser praktisk talt rett på fjellet. Og i gartnerier hender det at tomat og agurk dyrkes i mineralull eller andre kunstige voksemedier. De fleste plantene krever altså ikke noe bestemt voksemedium for å vokse. Men enten plantene vokser

  • i naturlig, dypt jordsmonn
  • på dyrka mark, der jordsmonnet er påvirket av mennesker
  • i steinull i et veksthus
  • tilsynelatende rett på fjellet

er det noen krav plantene stiller til voksestedet som kan være mer eller mindre oppfylt. Skal en forstå vekstforholdene for planter på ulike steder, må en tenke over disse vekstfaktorene.


Table Of ContentsTop Of Page

Krav som planterøttene stiller til voksestedet

Skal en plante vokse normalt, har den noen krav til voksestedet:

  1. Røttene må ha mulighet for å trenge fram.
  2. Røttene må finne vann.
  3. Røttene trenger luft, nærmere bestemt oksygen.
  4. Næringsstoffer må være tilgjengelig.
  5. Temperaturen må være høvelig.
  6. Det må ikke være for mye av skadelige stoffer eller skadelige organismer til stede.

Vi skal ta for oss planterøttenes seks krav etter tur.

Table Of ContentsTop Of Page

1. Planterøttene må ha en "arbeidsplass"
Når et tre ser ut til å vokse på nakne fjellet, er det som regel sprekker røttene kan vokse i. Massiv berggrunn, og også svært hardpakket jord, hindrer planterøttene i å trenge fram.

Table Of ContentsTop Of Page

2. Røttene må ha vann
Store mengder vann tas opp av røttene, passerer gjennom plantene og fordamper fra blad og andre plantedeler. Den store vanntransporten er nødvendig for å forsyne alle deler av planten med næringsstoffer som røttene tar opp sammen med vannet i jorda.

Det er stor forskjell på plantenes evne til å klare seg med lite vann i perioder. Noen lyng- og lavarter er svært tørketålende, mens for eksempel bregnen strutseving er avhengig av høgt vanninnhold i jorda.

Vann lagres i middels store porer i jorda
Porene, altså mellomrommene mellom det faste stoffet i jorda, er fylt med vann eller luft. Plantene har behov for forskjellige størrelser på porene i jorda. Forskjellig kornstørrelse, forskjeller i humusinnhold og forskjellig jordsmonnutvikling forøvrig fører til forskjellig porestørrelse.

Store porer gjør det mulig for overskuddsvann å renne nedover i jorda. Mesteparten av tida er de store porene luftfylte. I middels store porer, som det er mye av i siltrik jord, lagres vann som planterøttene kan forsyne seg av. Middels store porer trengs altså for å ha et vannlager plantene kan bruke av. I virkelig små porer, for eksempel i leirjord, vil det være tynne sjikt med vann som er så hardt bundet til partikkeloverflatene at planterøttene ikke kan nyttiggjøre seg dette vannet.


Table Of ContentsTop Of Page

3. Røttene må ha luft
Planterøtter og organismer som lever i jorda, bruker oksygen og skiller ut karbondioksid
 

Levende plantedeler, også røtter, har celleånding: De tar opp oksygen og bryter ned sukker. Resultatet av celleåndinga er vann, karbondioksid og frigjort energi som cella trenger. Bare spesielle sumpplanter kan vokse uten lufttilgang for planterøttene. Også mikroorganismer og insekter i jorda trenger oksygen.

De største porene i jorda er vanligvis luftfylte og sørger for oksygentilgang til røttene. I de luftfylte porene transporteres også karbondioksid ut av jorda.

Hvis jorda blir pakket sterkt, særlig i fuktig tilstand, blir de store porene klemt sammen og det kan bli for lite luft for planterøttene. Noen planter, som groblad, tungras, tunrapp og tunbalderbrå, kan klare seg med mindre luft i jorda enn hage- og jordbruksvekstene som dyrkes.

Dersom også de store porene i jorda stadig er fylt med vann, kaller en dette grunnvann. For å få nok luft til planterøttene, grøfter gårdbrukerne jorda for å senke grunnvannet.

Fargen nede i jorda viser lufttilgangen
Vi kan se på fargen på mineraljorda under humussjiktet om det har vært oksygentilgang nedover i jorda eller ikke. Sterkt rød-brun farge til mer enn 50 cm dyp tyder på rikelig med luft, noe som har fått jern til å oksidere. Er det derimot gråblå farge helt opp til humuslaget, er det luftmangel. Da vil det samtidig være lite luft til å bryte ned planterestene, slik at humuslaget blir tykt.

Table Of ContentsTop Of Page

Øvelse: Å finne luft- og vanninnholdet i jorda

Uttak av jordprøve med kjent volum
En kan finne ut hvor mye vann og luft det i jorda hvis en klarer å ta ut en jordprøve som har et kjent volum. I noen jordarter er det mulig å banke inn en hermetikkboks i jorda og skjære bort jord i den åpne enden til det blir en overflate i plan med boksåpningen. Volumet av boksen finner en ved å måle med vann.

Veiing og tørking av jordprøven
Jorda veies rå. La oss si at prøven veide 700 g rå. Så tørker vi prøven i ovn ved ca 100 grader til den ikke letner mer, og veier prøven på nytt. Tørr jord veier for eksempel 550 g. Vannprosenten er vekttapet (1 g vann er det samme som 1 cm3 vann) dividert på volumet og multiplisert med 100. Vanninnholdet i eksempelprøven var 150 g. Boksen i eksemplet har et volum på 500 cm3. Vanninnholdet i prøven blir da 150 cm3/500 cm3 x 100 (%) = 30 %.

Beregning av porevolum
Nå må en regne ut volumet av det faste materialet for å komme videre. En gjør ingen stor feil om tettheten for mineralmaterialet i jorda settes til 2,7 g/cm3. Er det humus i prøven, må en redusere materialtettheten med 0,02 g/cm3 for hver prosent humus en anslår at prøven inneholder. Er det 10 % mold i prøven, blir materialtettheten 2,5 g/cm3. Volumet av det faste materialet blir da 550 g/2,5 g/cm3 = 220 cm3. Det faste stoffet i jorda utgjør altså 220 cm3 av totalvolumet på 500 cm3, det vil si 220 cm3/500 cm3 x 100 (%) = 44 %.

De resterende 56 % er porevolum. Luftinnholdet i jorda da jordprøven ble tatt, var altså 56 % - 30 % = 26 %. - En grov regel er at luftvolumet bør være over 10 % for at planter skal trives.

Sammenligning mellom mineraljord og torv
I mineraljord er porevolumet ofte i størrelsesorden 50 %. Det mange ikke har så lett for å tro, er at porevolumet, altså andelen porer i forhold til fast stoff, er større i finkornet jord, for eksempel leirjord enn i grovkornet jord som grusrik sandjord.

Om forholdet ligger til rette for det, kan tilsvarende øvelse gjøres med lite omdannet torv. Da kan materialtettheten settes til 1,50 g/cm3. Lite omdannet kvitmosetorv har ofte porevolum over 90 %.

Table Of ContentsTop Of Page

4. Plantene må ha næringsstoffer fra jorda
Plantene er avhengig av å få tilført i alt 17 grunnstoffer for å utvikle seg normalt. Tre av stoffene:

  • karbon
  • hydrogen
  • oksygen

stammer fra vann og fra karbondioksid. Disse stoffene utgjør rundt 90 % av tørrvekta av plantemateriale. De resterende 14 grunnstoffene tar plantene opp sammen med vannet røttene henter fra jorda.

I berggrunnskapitlet ble innhold av plantenæringsstoffer i mineraler presentert. For at plantene skal få nytte av næringsstoffene, må de frigjøres fra mineralene og finnes i løsbar form, det vil si som ioner.

De stoffene plantene trenger mest av fra jorda, kalles hovednæringsstoffer. Det er:

        nitrogen
        fosfor
        kalium
        kalsium
        magnesium
        svovel

Resten av plantenæringsstoffene trengs i svært små mengder og kalles mikronæringsstoffer. Det er:

        jern
        mangan
        bor
        molybden
        kopper
        sink
        klor
        nikkel

Forvitring av mineralpartikler og nedbryting (mineralisering) av organisk stoff frigjør plantenæringsstoffene slik at de forekommer i ioneform i jorda. Ionene kan:

  • bli tatt opp av planterøtter eller av mikroorganismer i jorda
  • lekke ut av jordsmonnet ved å følge overskuddsvann nedover i jorda
  • bli holdt fast til overflatene på jordpartiklene eller bundet i jorda på annen måte

Små humus- og mineralpartikler i jorda har overskudd av negativ elektrisk ladning på overflatene. Slike småpartikler kalles kolloider. Positivt ladete ioner kan holdes fast til en viss grad nær disse overflatene. Jo høyere innhold av leir og mold det er i jorda, jo større samlet overflate er det på partiklene og jo bedre evne har jorda til å fastholde plantenæringsstoffer.

En leirpartikkel er flakformet og har stor overflate. Fordi partikkelen har negativ ladning, trekker den til seg ioner med positiv ladning
 

Table Of ContentsTop Of Page

5. Temperaturen i jorda må være passe høy
I kald jord går alle prosessene sakte. Jord bli varmet opp ved at den mottar stråling. Helling mot sør gir større innstråling og varmere jord. Er jorda dekt med snø eller dødt plantemateriale, blir innstrålingen mindre enn på naken jord.

Jorda taper varme ved fordamping av vann, ved utstråling og ved varmeledning til dypere sjikt. Det skal tusen ganger mer energi til å varme opp vann i en pore i forhold til luft, og det går med mye energi til å fordampe vann frå våt jord. Av disse to grunnene er våt jord kaldere enn tørr.

Table Of ContentsTop Of Page

6. Det må ikke være for mye skadelige stoffer i jorda
Karbondioksid fra lufta og fra celleånding i jorda, nedbryting av organisk stoff i jorda og sure stoffer i nedbøren gjør at jorda i vårt klima som regel er sur. Vann som siger nedover i jorda, tar med seg de sure stoffene og gjør at også dypere sjikt i jordsmonnet blir sure.

Surhetsgraden måles med pH-skalaen. I jordbruket vil en gjerne at jorda skal ha pH omkring 6-6,5.
 

Grunner til at plantene vokser dårlig ved lav pH
Surhet måles med pH-skalaen. I mineraljord med pH 5 og lavere kan så store mengder aluminium og mangan i jorda gå over i ioneform at disse stoffene gir forgiftning på plantene. Fosfor blir sterkt bundet i sur mineraljord, og lite nitrogen frigjøres fra det organiske materialet i jorda når pH er lav. Giftvirkning av noen stoffer og liten tilgang på viktige plantenæringsstoffer i sur jord gjør at her vokser bare planter som er tilpasset slikt jordsmonn. I skog gjelder dette for eksempel forskjellige arter lyng.

Kalk er basisk virkende stoffer, altså forbindelser som motvirker forsuringen. Noen bergarter og jordarter inneholder kalk, som bremser senkningen av pH i jordsmonnet. Hvordan vannet beveger seg i jorda spiller også en stor rolle: I hellende terreng kan vann som siger parallelt med bakken, for en stor del hindre forsuring av jordsmonnet. Skogmark der forsuringen ikke har gått langt, har som regel gras og blomsterplanter i skogbunnen.

Utbredelsen av de ulike vegetasjonstypene i barskog henger i stor grad sammen med de to faktorene lufttemperatur (høyde over havet) og næringstilgang i jordsmonnet.
 

Øvelse: pH i forskjellig jordsmonn
Alle steder i vårt land har variasjon i den naturlige vegetasjonen over nokså korte avstander. Grunnen til variasjonen kan være ulike bergarter, ulike jordarter eller at terrenget og vannbevegelsen har gitt forskjellige vekstvilkår. En av egenskapene som det ofte er mulig å registrere forskjeller i, er surhetsgraden.

I forbindelse med feltarbeid der en studerer ulike bergarter eller jordarter, er det aktuelt å måle pH i ett eller flere sjikt i jordsmonnet på steder der en finner vesensforskjellig vegetasjon. pH kan enten måles mens en er ute, eller jordprøver tas med til skolen. Når en skal måle pH i jord, ristes en del jord i to deler destillert vann. Til måling av pH brukes enten indikatorpapir eller elektrisk pH-meter.

"Minimumsloven" blir ofte illustrert med en tønne. Det er den korteste tønnestaven som er begrensende.
 

Table Of ContentsTop Of Page

Minimumsfaktoren setter grense for veksten
Et viktig prinsipp er at dersom kravet til en vekstfaktor ikke er oppfylt, begrenser denne faktoren planteveksten - det er ikke mulig å oppveie denne mangelen ved at det er mer av en annen faktor. Eksempel: Det hjelper ikke med stor mengde av næringsstoffer dersom luftmangel i jorda hindrer planten i å vokse godt.


Noen ganger virker vekstfaktorene sammen: Næringstilgangen fra jorda blir påvirket av temperaturen (innstråling fra sola) og topografien.
 

Previous PageTable Of ContentsNext Page

Olav Prestvik og Dagfinn Trømborg: Undervisning i geofaglige emner

Copyright © 1999 forfatterene
Høgskolen i Vestfold