HVE
innhold forrige neste
Kåre Gerhard Christensen, Terje Kristensen, Per Jarle Sætre:
Prosjektarbeid som metode i miljøundervisningen
Copyright © 1998 forfatterne

1 Innledning

Miljødebatten forvirrer og foruroliger de fleste av oss. Avisene har ukentlig oppslag med krigstyper der de annonserer vår felles undergang. Vi blir fortalt at det siste ti-året er det varmeste siden meteorologene startet sin værstudier, og det slås fast at temperaturøkningen henger sammen med bruken av fossilt brensel i den vestlige verden. Utslippene har i tillegg andre, store konsekvenser for alt liv på denne kloden. Neste dag imøtegår kjente og ukjente forskere dommedagsprofetiene og har sågar enkle tekniske løsninger i sikte på de mest kompliserte problemer. Miljøvernministeren og finansministeren ser muligheten til å foreslå flere grønne skatter, og til slutt får Bellonarepresentanten korrigert alle feiloppfatninger i et fyldig Dagsrevyinnslag. Uttalelsen fra Bellona støttes av både næringslivstoppene og politikerne som vil gjøre alt for å redde miljøet og sannheten er sagt.

Miljøundervisning handler om interessekonflikter. Alle må vi trene oss i å synliggjøre og i å se løsninger.

Åpningssetningene i KUFs brosjyre fra 1992 om MUVIN

Er det bare mennesket som er interessepart når naturen skal forvaltes? Og hvilke retningslinjer må ligge til grunn for en forvaltning som skal ta hensyn til kommende generasjoner og alle folkegrupper som lever i dag? Vår felles framtid er avhengig av at vi benytter våre kunnskaper på en slik måte at vi både beskytter, bevarer og forbedrer miljøet. Miljøundervisningen må lede til en helhetskompetanse slik at vi både vil og kan handle kollektivt og individuelt for å løse verdens miljøproblemer. Det dreier seg i stor grad om å forholde seg til interessekonflikter som er MUVINs studieområde.

[ Innhold ] [ Toppen av siden ]

1.1 Miljøundervisning i skolen
Miljølære har aldri eksistert som eget fag i norsk og nordisk skole, selv om det har vært gjort flere forsøk på å få det til. Miljøundervisning har likevel vært drevet i skolen helt fra FN på syttitallet satte søkelyset på miljøproblemene på vår klode. Rachel Carsons bok "Silent Spring " (Carson 1962) var opptakten til en ny periode og det første eksemplet vi kjenner fra norsk skole er et undervisningsmateriale som ble utviklet for skolen i forbindelse med Det europeiske naturvernåret i 1970 (Stokke 1970).

I 1977 holdt FN en regjeringskonferanse om miljøundervisning i Tbilisi i daværende Sovjetunionen. Konferansen utarbeidet en erklæring som presenterte mål for en framtidsrettet miljøundervisning:

  • Å fremme forståelse for at det er gjensidige sammenhenger mellom naturgrunnlaget, økonomien, det sosiale miljø og den politikk som gjennomføres.
  • Å gi alle mennesker muligheter til å få kunnskaper, holdninger og ferdigheter slik at de kan bidra til å beskytte miljøet.
  • Å skape nye atferdsmønstre overfor miljøet hos enkeltpersoner, grupper og samfunnet som helhet.

Fra Tbilisi erklæringen 1977

Alle nordiske land sluttet seg til anbefalingene fra Tbilisi, og erklæringen ble en rettesnor for framtidig arbeid med miljøundervisning. Følgende formuleringer ble lagt til grunn i Nordisk Ministerråd:

Miljøundervisning

  • er en livslang prosess
  • bør finnes i alle undervisningsformer og i alle fag
  • er tverrfaglig og problemorientert
  • bør også foregå utenfor skolen og ta utgangspunkt i lokalmiljøet

En viktig forutsetning for denne tenkingen er at undervisningen omfatter både det naturgitte og det menneskeskapte miljøet. Mens hovedvekten tidligere ble lagt på naturopplevelse, holdningsbearbeiding og økologisk kunnskap, ble oppmerksomheten nå rettet mot økonomi, samfunnsstrukturer og ressursforvaltning. Miljøundervisningen skulle ta utgangspunkt i konkrete situasjoner i lokalmiljøet som i neste omgang kunne gi innsikt i nasjonale og globale forhold. "Tenke globalt, - handle lokalt" ble også et slagord i miljøundervisningen.

I Mønsterplanen av 1987 (KUF 1987) og i informasjonshefte nr. 34/1988 fra Grunnskolerådet (Grunnskolerådet 1988) blir det presisert at elevene skal kunne delta aktivt i forebyggende miljøvern. Det er viktig at en ikke bare arbeider med en beskrivelse av miljøspørsmål, men i større grad enn før legger vekt på å analysere årsakene til miljøproblemene, identifisere interessegrupper og arbeide med forslag til tiltak som kan iverksettes for å løse miljøproblemer på lokalt plan.

"Samhørigheten og samspillet mellom mennesker og natur er et viktig tema for læring. Elevene må tilegne seg forståelse for friluftsliv, aktivt natur- og miljøvern og forvaltningsansvar for naturen".

Mønsterplanen 1987

Norge vedtok i 1993 en ny, generell læreplan for grunnskole og videregående opplæring (KUF 1993). Et helt kapittel er viet "Det miljøbevisste menneske". Her finnes retningslinjer for miljøundervisningen som varsler om regjeringens vilje og forventning til en utdanning som sikrer en bærekraftig utvikling. Den generelle planen påpeker også verdien av tverrfaglig og etisk orientert miljøundervisning. Følgende sitater viser vilje i planen til oppfølging av intensjonene fra Rio-konferansen og Agenda 21.1

  • Mennesket er en del av naturen, og treffer stadig valg med konsekvenser ikke bare for egen velferd, men også for naturmiljøet og for andre mennesker. Valgene har konsekvenser på tvers av landegrenser og generasjoner: Livsstil påvirker helse; vårt lands forbruk forårsaker forurensning i vårt eget og i andre land; vår tids avfall blir de neste slektsledds problemer.
  • Samspillet mellom økonomi, økologi og teknologi stiller vår tid overfor særlige kunnskapsmessige og moralske utfordringer for å sikre en bærekraftig utvikling. Denne må ta utgangspunkt i de begrensninger natur, ressurser, teknologisk nivå og sosiale forhold setter og i de konflikter som utløses når miljøhensyn skal prioriteres.
  • Opplæringen må følgelig gi bred kunnskap om sammenhengene i naturen og samspillet mellom mennesker og natur. Undervisningen må kople solid innsikt om naturens stoffer, krefter og arter med forståelse av hvordan sosial organisasjon og teknologi både løser problemer og virker inn på biosfæren.

I læreplanen for den nye 10-årige grunnskolen (L97) som ble tatt i bruk fra skoleåret 1997 - 98, videreføres disse tankene spesielt i fagene natur- og miljøfag, samfunnsfag, heimkunnskap og kroppsøving. Innslaget av miljøspørsmål i kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering er svært begrenset (KUF 1996).

[ Innhold ] [ Toppen av siden ]

1.2 Det nordiske samarbeidet og MUVIN
I regi av Nordisk Ministerråd har de nordiske landene i mange år samarbeidet om miljøundervisning. På 70-tallet ble det utviklet undervisningsmateriell for grunnskolen. I 80-årene besto samarbeidet primært av nordiske miljøsymposier som hvert annet år ble arrangert på omgang mellom de fem landene. På nittitallet har samarbeidet vært fokusert rundt MUVIN-prosjektet (MiljøUnderVisning I Norden). Målet med MUVIN var å vinne erfaring med i hvilken grad arbeidet med interessekonflikter i nærmiljøet kunne være en modell for miljøundervisning som imøtekommer handlingsprogrammet i Agenda 21. Prosjektet fikk overskriften "Interessekonflikter i bruk av naturressurser". Dette indikerer tydelig den dreiningen som har funnet sted fra en beskrivende undervisning om økologi og forurensning til analyse av samfunnsspørsmål med vekt på å utvikle handlingskompetanse i miljøproblematikken. MUVIN 2 skulle gjennomføres etter prinsippene for prosjektbasert opplæring, og målet for miljøundervisningen var bevisste, kritiske, engasjerte og handlende elever.

Styringsgruppen for nordisk skolesamarbeid (NSS) utarbeidet rammer og plan for prosjektet. NSS ønsket med dette å bidra til å styrke nordisk samarbeid og vinne ny kunnskap om miljøundervisning gjennom et didaktisk forsknings- og utviklingsarbeid. Prosjektet ble delt i en pilotfase (MUVIN 1) der omtrent 10 skoler fra hvert land ble invitert til å delta (1992-1993) og en oppfølgingsfase (MUVIN 2, 1994-1996) der hvert enkelt land bestemte antall deltakerskoler ut fra de ressursene som myndighetene i de enkelte land stilte til rådighet.

Første fase av MUVIN er beskrevet i en egen rapport (Kristensen 1994). Deltakerskolene ble tilbudt en veilederressurs som ble koordinert av daværende Senter for lærerutdanning og skoletjeneste (SLS) ved Universitetet i Oslo. SLS deltok også i et nordisk, fagdidaktisk forskningssamarbeid i tilknytning til prosjektet. Erfaringene fra den første fasen ga inspirasjon til videreutvikling av prinsippene for miljøundervisningen. Den nordiske styringsgruppen utarbeidet et handlingsdokument som ble lagt til grunn for oppfølgingen av MUVIN. I den norske prosjektbeskrivelsen for det nordiske miljølæresamarbeidet i 90--årene er målet for prosjektet beskrevet slik:

"Målet for det nordiske samarbeidet er å spre miljøundervisning i de nordiske landene og styrke kvaliteten på denne undervisningen. En ønsker i sterkere grad enn hittil å fokusere på forholdet mellom miljøproblemene".

Handlingsplanen til den andre fasen av MUVIN fra 1994-96 tar utgangspunkt i erfaringene fra første fasen (Ranebo 1994). Hovedtema er fortsatt: "Interessekonflikter i bruk av naturressurser". Målene opprettholdes også, selv om organiseringen forandres noe. De enkelte landene skulle stå relativt fritt til å organisere sine nasjonale deler av MUVIN med tanke på omfang og innhold.

Handlingsplanen presiserer videre ønsket om utvidet kontakt mellom nordiske elever og lærere innenfor alle nivåer i skolen. Den anbefaler også en større geografisk spredning av deltakerskolene. Utviklingsarbeidet ved den enkelte skole skulle baseres på skolens egne forutsetninger. Det er viktig at skolen selv stiller opp og at kommune og skoleledelse støtter opp med engasjement og økonomi. I planen uttrykkes det håp om at miljø-undervisningen kan gjøres noe mindre avhengig av "ildsjeler" ved at MUVIN-ideene spres til skoler og lærere som i dag ikke er så interessert i miljøundervisning.

Gjennom de regionale utdanningskontorene ble alle landets skoler invitert til å søke om å få delta i MUVIN 2. Erfaringene fra første fase av MUVIN viste at det var uheldig å ikke involvere fylkesnivået i prosjektet. Hvert enkelt utdanningskontor utformet sin egen utlysing. Informasjonsfolder og søknadsskjema fra utdanningskontoret i Vestfold, fulgte med utlysingen som vedlegg. I invitasjonen til skolene ble det presisert at påmeldingen måtte komme fra skolen og ikke fra enkeltlærere. For å bli godtatt som MUVIN-skole måtte kommunen eller fylkeskommunen og skolen akseptere de forpliktelsene som fulgte med deltakelsen i prosjektet.

34 skoler fra 16 fylker, fordelt på 8 barneskoler (klassetrinn 1 - 6), 11 ungdomsskoler (7 - 9), 3 kombinerte grunnskoler (1 - 9) og 12 videregående skoler deltok i MUVIN 2 i Norge. Skolene og prosjektene er presentert i rapport nr. 1 fra MUVIN 2 (Christensen og Kristensen 1997b), men vi har tatt med en kortversjon som vedlegg i denne rapporten for oversiktens skyld.

[ Innhold ] [ Toppen av siden ]

1.3 Prosjektbasert undervisning
En erfaringsbasert læringsform ut fra mål som elevene selv har vært med på å fastlegge, har vært kjent i nærmere 100 år. Her i Norge, og i Norden for øvrig, fikk ikke metoden særlig oppmerksomhet før Knud Illeris i 1974 presenterte sin avhandling om problemorientering og deltagerstyring (Illeris 1974). Enkeltlærere og ulike læringsmiljøer ble opptatt av å prøve ut prosjektarbeid som metode i sin undervisning. Tanken om å forlate velkjente formidlingsstier til fordel for ukjent terreng i form av veiledning og mindre kontroll av elever og studenter har gjort mange skeptiske til metoden. Lærerne har vært usikre på både arbeidsformen og sin egen rolle. Universiteter og høgskoler har ikke vært spesielt opptatt av nytenkingen. Metoden ble sett på som politisk radikal og ble derfor møtt med stor skepsis i mange i mange kretser. Det er først i det siste 10-året at metoden er blitt allment kjent og akseptert. Illeris modifiserte perspektivene på sine opprinnelige ideer (Illeris 1985), og sammen med Jens Berthelsen og Sten Clod Poulsen definerte han prosjektarbeid innenfor rammer som gir brukerne mange muligheter for gjennomføring (Berthelsen et al 1987):

"Prosjektarbeid definerer vi som et pedagogisk arbeidsmønster hvor elever eller studenter - i samarbeid med lærere og/eller andre - utforsker og behandler ett eller flere problemer i sammenheng med de samfunnsforhold og den virkelighet de(t) forekommer i. Dette innebærer at arbeidet skal gi stadig sterkere opplevelse, dypere erkjennelse og økt perspektiv, at problemene angripes og belyses fra forskjellige synsvinkler uavhengig av tradisjonelle faggrenser, og at valg av teorier, metoder og redskaper styres ut fra de valgte problemer.
Lærernes rolle er ikke bare å formidle kunnskaper, men også i solidaritet med elevene å fungere som igangsettere, inspiratorer, grensesettere, veiledere og konsulenter. Arbeidet skal munne ut i et konkret produkt som kan være en muntlig eller skriftlig rapport, eller som kan uttrykkes gjennom andre medier eller handlinger".

Sitatet ovenfor kan forstås som en referanseramme for arbeidsformen, men gir også uttrykk et håp om at prosjektbasert undervisning har kvaliteter som gir elevene økt helhetsperspektiv og dypere forståelse i forhold til andre undervisningsformer. Noen premisser ligger imidlertid fast. Arbeidet skal være problembasert. Det skal være deltakerstyrt og gruppeorganisert. Og det skal resultere i en form for et sluttprodukt som skal synliggjøre resultatet av arbeidet. Den samme referanserammen legges også til grunn i Metodisk veiledning i prosjektarbeid som ble utviklet av Nasjonalt Læremiddelsenter i forbindelse med R94 (Nasjonalt Læremiddelsenter 1994).

Problembasert læring sikter mot å utvikle evnen til problemløsning. Problemer skal defineres, studeres og gjerne løses, og det er elevenes ansvar å gjennomføre det. I skolesammenheng vektlegges utvikling av elevenes evner til å formulere og analysere problemer, vurdere disse i forhold til etablerte kunnskaper samt definere, innhente og bearbeide ny kunnskap. Løsning på problemene avhenger selvsagt av problemenes natur. Det ideelle er om forslag til løsning i neste omgang kan føre til en eller annen form for handling.

Synet på at innlæringen skal være deltakerstyrt, bygger på behovet som individet har for å tilegne seg kunnskap ut fra sitt eget ståsted. Elevene har behov for å føle at de arbeider for å nå egne mål, ikke mål satt av andre. De skal øves i å analysere og formulere behov for ny kunnskap og selv avgjøre hvor og hvordan denne kunnskap kan hentes. Gruppeorganiseringen skal gi sosial trening og erfaring med hvordan kunnskap etableres i samspill med andre.

Arbeidsformen finner sitt teoretiske grunnlag blant annet innenfor et konstruktivistisk læringssyn. Elevene skal konstruere sin kunnskap og prøve den ut mot virkeligheten for dermed å prøve å forstå denne. Vi tilpasser oss virkeligheten ved å konstruere modeller ut fra erfaringer vi aktivt tilegner oss. En passiv kunnskapstilegnelse gir liten læringseffekt. Dette er i tråd med Ausubels syn på meningsfull læring og pugg, Martons ideer om dybdelæring og overflatelæring og Piagets begreper om operativ kunnskap og figurativ kunnskap. Lycke drøfter hvordan kunnskap utvikles. Hun sier at kunnskap vi tilegner oss ikke bare lagres i enkeltbiter, men koples sammen i strukturer der de enkelte deler blir integrert i hverandre. Disse "kognitive strukturer" bidrar til at ny informasjon tolkes på en meningsfull måte og hjelper oss til å gjenkalle informasjonen i relevante sammenhenger. Ny kunnskap bidrar samtidig til at strukturene, eller skjemaene, utvikles og modifiseres slik at de kan inngå i nye strukturer (Lycke 1995).

Enhver læring må starte der eleven befinner seg. Fra et konstruktivistisk syn er dette helt maktpåliggende. Enhver konstruksjon av ny kunnskap skjer ved endring (eller forkasting) av den som allerede finnes.

Sjøberg 1990

Nå er det ikke alle forestillinger og kunnskaper som lar seg påbygge. I enkelte tilfeller kan det være aktuelt å bryte ned etablerte forestillinger og erstatte disse med nye og bedre. Og det er det bare eleven selv som kan gjøre. Læreren blir tilrettelegger som stimulerer eleven til å finne veien til ny kunnskap. Noen hovedtrekk ved den undervisningen er at den knytter tema til elevenes hverdag og virkelighet. Gjennom det utfordres elevenes hverdagsforestillinger blant annet gjennom å skape kognitive eller emosjonelle konflikter. Veiledningsprosessen og dialogen med læreren og med andre elever danner grunnlaget for elevens egen bearbeiding av nye erfaringer. Det stimulerer til kritisk tenkning og utforming av kritiske spørsmål. Prosjektorganisert opplæring kan være en vei å gå for å nå et slikt mål. I den generelle delen av læreplanen for skoleverket er dette særlig synliggjort ved følgende formuleringer:

  • Elevene må få øvelse i vitenskapelig forståelse og arbeidsmåte.
  • Elevene må få trening i tenkning, trekke slutninger og prøve dem ved observasjon.
  • Elevenes kritiske skjønn må utvikles.
  • Elevenes opplæring må knyttes til egne iakttagelser og opplevelser.
  • Elevene må få smaken på oppdagergleden.

Dagens elever og studenter har liten erfaring med læringssituasjoner hvor de selv overtar deler av lærerens ansvar. De blir usikre når kunnskap ikke lenger er fast og varig, men derimot noe som er i forandring. De blir bekymret over å ikke være sikre på at det de lærer er "korrekt". Prosessen i prosjektbasert læring gir flere anledninger til å sikre rett forståelse av ny kunnskap. Diskusjoner med medelever og veileder forbinder tidligere og ny kunnskap og gir grunnlag for nye strukturer.

Prosjektorganisert arbeid har vært sett på som en svært aktuell læringsform i miljøundervisningen. Allerede i første fase av MUVIN ble deltakerne stimulert til å la en tverrfaglig prosjektorganisert undervisning erstatte den mer tradisjonelle naturfaglige modellen. Erfaringene fra dette arbeidet er gjengitt hos for eksempel Kristensen (1994) og Breiting (1994) og viser nokså klart at prosjektorganisert undervisning ble oppfattet svært forskjellige av aktørene i prosjektet. Bare en liten andel av deltakerne beskrev prosjektarbeid i henhold til den presiseringen vi har gjort her.

Det heter derfor i premissene for deltakelse i MUVIN 2 at arbeidet med "Interessekonflikter i bruk av naturressurser" skal være prosjektorganisert (Ranebo 1994). I beskrivelsen av forskningen og evalueringen av MUVIN 2 - Norge blir det presisert at en skal vurdere metoden som grunnlag for å utvikle handlingskompetanse (Christensen og Kristensen 1997).

Det foreligger beskjedent med forskningsmateriale som dokumenterer effekter av problembasert undervisning i skolen. 90-tallets reformer har aktualisert innføringen av arbeidsformen. Det har vært gjennomført en rekke forsøksprosjekter. Tromstun ungdomsskole i Tromsø har mange års erfaring med prosjektarbeid. Som et resultat av flere forsøk har skolen utarbeidet sin "modell" for arbeidet. Tromstun er opptatt av at skolens mål for prosjektene alltid er læring. Næringslivets prosjekter vil bære preg av å være utviklingsprosjekter der læring bare er delmål på vei til hovedmålet som er problemløsing og lønnsomhet (Skrøvset og Lund 1996). Av den grunn er de reserverte i forhold til definisjonens krav om produkt. Målet må ikke være produktet, men læringen gjennom prosessen. I pedagogisk sammenheng blir det mer presist om en snakker om prosjektbasert opplæring eller prosjektbasert undervisning istedenfor prosjektarbeid.

Problembasert opplæring vinner stadig innpass også innen høyere utdanning. På universitetsnivå har undervisningsformen spesielt blitt tatt i bruk i medisinsk utdanning, og ved Universitetet i Oslo har Det Medisinske Fakultetet i samarbeid med Pedagogisk forskningsinstitutt gått sammen for å vinne erfaring med metoden. Gjennom spørreskjema er studentene utfordret til å beskrive sine holdninger til problembasert læring, hvordan de opplever læringsutbyttet, gruppeprosessen, veileder og de organisatoriske og praktiske forholdene ved metoden (Lycke 1995). Studien sammenlikner effekter av problembasert læring med effekter av undervisning med tradisjonelle læringsformer, og den teoretiske forankring for denne læringsformen. Lycke refererer til utenlandsk forskning når hun presenterer sitt materiale. Studiene gjelder en høyere profesjonsutdanning, men resultatene har likevel generell interesse. Vi er interessert i om vårt materiale inneholder data som belyser noen av de samme momentene sett fra skolenivå. Undersøkelser av studentenes kognitive ferdigheter, som tilegnelse og anvendelse av kunnskap, viser forskjeller mellom metodene. Mens det ser ut til å være liten forskjell kort tid etter undervisningen, tyder erfaringene på at studentene som har arbeidet problembasert ser ut til å kunne anvende stoffet bedre over lenger tid. Studenter ved problembaserte studier bruker dessuten bibliotek og andre læremidler i større utstrekning enn studenter ved tradisjonelle studier (Coles 1985).

Konklusjonen i artikkelen til Lycke er at læringseffektene avhenger av hvordan problembasert læring blir realisert. I en profesjonsutdanning er det viktig at studiesituasjonen har fellestrekk med situasjoner hvor kunnskapen skal anvendes. I skolen ligger utfordringen i at elevene blir motivert til å se seg selv som del av problemet og som en deltaker i problemløsningen.

I forbindelse med TIMSS (Third International Mathematics and Science Study) prosjektet er det foretatt en studie av miljøundervisning og miljøkunnskap blant elever. Med bakgrunn i hypoteser om hvordan miljøundervisning bør være for å ikke gi handlingslammelse har studien undersøkt spørsmålet om hvilke undervisningsmetoder i naturfag som fremmer en optimistisk holdning til miljøproblemene (Føreid og Lie 1998). Undersøkelsen i Norge konkluderer med at prosjektarbeid ikke skiller seg ut som en læringsmåte som fremmer en optimistisk holdning eller tillit til at naturfagene kan bidra til å løse miljøproblemene. Ut fra vår syn på naturfagets stilling i miljødebatten og ikke minst lærernes ulike tolkninger av prosjektarbeid, kan en vel stille spørsmål om TIMSS materialet kan besvare denne hypotesen. De flinkeste elevene i naturfag er de største optimistene. Dette er erfaringer som andre studier ikke entydig finner belegg for. Mye kunnskap kan før til optimisme, men kan også lede til økende grad av pessimisme (Kristensen og Christensen 1995). Føreid finner indikasjoner på at miljøundervisning hvor bruk av tekniske hjelpemidler som kalkulator eller datamaskin i noen grad kan virke i pessimistisk retning.

Mønsterplanen av 1987 anbefalte arbeidsmåten med tanke på tverrfaglig arbeid. Flere fagplaner foreslo prosjektarbeid som aktuell arbeidsform. Men prosjektarbeid fikk fortsatt ikke noe fotfeste i norsk skole. Den primære årsak kan antagelig føres tilbake til lærernes manglende kompetanse. Det er først fra 1994 da det ble innført en ny reform i videregående skole (R94), og det forelå et utkast til nytt planverk for grunnskolen at skoleverket for alvor fokuserer på prosjektarbeid. Universiteter og høgskoler introduserer metoden overfor sine studenter, lærerne tilbys etterutdanning og forsøk iverksettes. I gjeldende læreplanverk for den 10-årige grunnskolen (L 97) har prosjektarbeid fått en meget sentral plass. Hele 60 % av opplæringen på småskoletrinnet, 30 % på mellomtrinnet og 20 % på ungdomstrinnet skal organiseres som tema- og prosjektarbeid.

Figur 1 Om handlingskompetanse i NOU 1991:4

I den generelle del av L 97 som omtaler "Det skapende menneske" betydningen av at utdanning ikke bare skal overføre lærdom, men også gi elevene kompetanse i å vinne ny kunnskap. Handlingskompetansebegrepet blir ofte splittet i læringskompetanse, faglig kompetanse, sosial kompetanse og metodisk kompetanse (NOU 1991:4). Utredningen framhever betydningen av evne til stadig å lære noe nytt og møte nye utfordringer. Skjematisk beskrives handlingskompetanse på følgende måte:

Læringskompetanse er ferdigheter i å tilegne seg nye kunnskaper, eller "å lære å lære". Fagkompetanse representerer innsikt i enkeltfag eller emneområder. Sosial kompetanse er evnen til samarbeid, konfliktløsning og å håndtere mellommenneskelige forhold som enhver arbeidssituasjon setter krav til. Metodekompetanse er evnen til å analysere en situasjon og kunnskap om fremgangsmåter og bruk av faktisk og praktisk kunnskap til å løse nye og kanskje uventede oppgaver. Handlingskompetansen utvikles først og fremst i et læringsmiljø som inneholder både faglige og sosiale utfordringer. Selvtillit og tro på egne evner til å løse nye arbeidsoppgaver og problemer er en grunnleggende forutsetning for en persons handlingskompetanse (NOU 1991:4).

Prosjektarbeid som arbeidsform har hele dette spekteret som mål og L 97 presiserer betydningen av å trene opp:

  • evnen til undring og å stille nye spørsmål
  • evnen til å finne mulige forklaringer på det en har observert, og
  • evnen til gjennom kildegranskning, eksperiment eller observasjon å kontrollere om forklaringene holder

I prinsipper og retningslinjer som legges til grunn for opplæringen i grunnskolen finner en dette om prosjektarbeid:

Prosjektarbeid er arbeidsform der elevene med utgangspunkt i et problemområde, en problemstilling eller en aktuell oppgave definerer og gjennomfører et målrettet arbeid fra idé til ferdig produkt, konkret resultat eller praktisk løsning. Kravet om ferdig produkt, konkret resultat eller praktisk løsning skal gjøre sitt til at erfaringer, opplevelser og kunnskaper blir formidlet og presentert for andre.
Planlegging, gjennomføring og vurdering av prosjektarbeidet skal foregå i nært samarbeid mellom elever og lærere. Lærerne har en viktig rolle som veiledere og rådgivere.
Prosjektarbeid kan gjennomføres både innenfor og på tvers av fag og knyttes til lokale valg og konkretiseringer. Bredden i problemområdet kan variere. Den økende faginndelingen gjennom skoleløpet stiller sterkere krav til samarbeid mellom lærerne. Prosjektarbeidet må tilpasses alderen, interessene og forutsetningene til elevene.

MUVIN-temaet, "Interessekonflikter i bruk av naturressurser", er klart velegnet til prosjektbasert arbeid. Illeris anbefaling at problemene skal relateres til den samfunnsmessige virkelighet har møtt en viss kritikk, men i MUVIN-----sammenheng er denne sammenhengen svært relevant. Interessekonflikter som dreier seg om bruk av naturressurser vil være politisk kontroversielle og ofte resultere i et engasjement fra de involverte interessegruppene. En prosjektbasert arbeidsform er nærmest en nødvendighet for å få innblikk i konflikten.

Deltakerne må identifisere interessegruppene og dra ut for å skaffe seg førstehånds-informasjon som belyser og forklarer interessegruppenes synspunkter. Det er med på å skape ny kunnskap og refleksjoner i forhold til denne kunnskapen. Dermed dannes en dypere innsikt som vil bidra til å utvikle elevens saksspesifikke og generelle handlingskompetanse. Erfaring tyder på at arbeid med virkeligheten selv og at en gjennom det arbeidet skaffer seg konkret førstehåndsinformasjon, kan bidra til å utvikle elevens fantasi og innlevingsevne slik at de kan se sin egen situasjon i et samfunnsmessig hele (Negt 1971).

Kristensens studie av interessekonflikter i nærmiljøet peker på at dette perspektivet er en av de beste tilnærmingsmåtene i miljøundervisningen. De problemer som en møter her, og de arbeidsmåter som en får kjennskap til, vil gi innsikt og ferdigheter med stor overføringsverdi. Prosjektarbeid knyttet til interessekonflikter har dermed en klar demokratisk dimensjon.

"Det (prosjektet) var deres (elevenes) prosjekt som tok utgangspunkt i deres forutsetninger, forkunnskaper og lokalmiljø".

Kristensen 1977

I Rapport nr. 2 fra MUVIN 2 i Norge blir prosjektene i Sogn og Fjordane gjennomgått i detalj og analysert blant annet ut fra Gieseckes syn på politisk oppdragelse (Tønnesen 1992). Både perspektivene konkrethet og interesse peker i retning av at nærmiljøstudier gir økt grad av eieforhold til arbeidet og betyr mye for elevenes opplevelse av seg selv som deltakere i debatten og i konflikten. Denne rollen kommer ofte i konflikt med rollen som analytisk, objektiv og nøytral. En rolle som det er lang tradisjon i vårt utdannelsessystem (Eikeland 1989). Hovedmålet har vært å lære basiskunnskap og objektive metoder for å finne ny kunnskap. MUVIN representer en ny vinkling der elevene identifiserer seg selv med interessegrupper og deres syn. På den måten skapes både nærhet og engasjement som er et nødvendig grunnlag for å kunne formulere problemstillinger som elevene føler et eiendomsforhold til, og som har relevans for deres egen situasjon.

Den demokratiske retningen legger mer vekt på å bruke basisfagene sitt innhold og metode som redskaper i arbeidet med problemstillinger som er viktig for elevene og som kan forberede for deres innsats i samfunnet. Det kritiske perspektivet og opplæring til å foreta egne vurderinger blir vektlagt (Sætre, Kristensen og Christensen 1998).

Som hjelp til å illustrere forløpet av et prosjekt konkretiserte Berthelsen, Illeris og Poulsen arbeidet ved å beskrive ulike faser som de mente at det var hensiktsmessige å forholde seg til. Kategoriene er ment som hjelp i gjennomføringen , - ikke som mønster for arbeidet. Vår erfaring fra Vestfold-undersøkelsen er at skolene har liten eller ingen tradisjon med prosjektarbeid som arbeidsform og at lærerne har høyst ulik oppfatning av hva metoden innebærer. Prosjektbasert læring tolkes og praktiseres ulikt. Lærere kan hevde at de arbeider prosjektbasert, men samtidig utelukker de deltakerstyring, tverrfaglig arbeid og problemorientering (Christensen og Kristensen 1997a). Vi registrerte samme tendens også i første fase av MUVIN i Norge (Kristensen 1994). Det var derfor viktig for oss at deltakerne i MUVIN 2 fikk en felles forståelse av arbeidsformen. I korthet ble den presentert på følgende måte for både veileder og lærere i MUVIN 2:

1) Lærer introduserer og motiverer med tanke på innhold og metode.

2) Elevene velger, sammen med læreren et tema som er relevante for opplæringen, og som de mener det er viktig å undersøke nærmere.

    a) Elevene står ansvarlig for å formulere problemstillinger.

    b) Den overordnete problemstillingen bør formuleres som en spissformulering - det tvinger elevene til å identifisere konflikten.

    c) Den overordnete problemformuleringen må brytes ned i konkrete problemstillinger (spørsmål)

3) Det blir viktig å stille spørsmål som hva er vi interessert i, hvorfor er det slik...., hvilke interessegrupper er involvert....., hva må vi gjøre, hvem kan vi kontakte om hva....., hvem er ansvarlig for........, hvordan vil det gå dersom....?

4) I denne fasen er det viktig å avgrense oppgaven og bruke læreren som veileder og diskusjonspartner.

5) Elevene planlegger hvordan de vil gjennomføre prosjektet.

    a) Det er viktig å være kreativ og komme med forslag til hvem de vil oppsøke, hvordan de vil gjennomføre målinger, skaffe mer informasjon osv.

    b) Allerede i planleggingsfasen bør elevene drøfte mulige løsninger av problemet med tanke på innhenting av informasjon som kan belyse handlingsalternativer i forhold til overordnet problemstilling.

    c) I denne fasen er det også viktig at elevene fordeler arbeidet, gjør nødvendige avtaler og lager regler for gjensidig ansvar for gjennomføringen.

6) Elevgruppene gjennomfører undersøkelsene og samler informasjon for å finne svar på problemstillinger de har formulert.

    a) Målinger med apparater eller annet naturfagutstyr

    b) Intervjuer, spørreundersøkelser og observasjoner

    c) Brevskriving, litteratursøk, innsamling av stoff fra aviser og andre informasjonskanaler som for eksempel internett.

7) Elevgruppene bearbeider materialet og leser utdypende fagstoff i lærebøker og oppslagsverk. Dette arbeidet skal resultere i et produkt som synliggjør arbeidet og resultater for andre.

    a) Produktet kan være en rapport, en veggavis, et møte, plakater eller annen utstilling, et kunstnerisk arbeid, en videofilm, et multimediaprogram, en artikkel i lokalavisa, et rollespill eller en teaterforestilling som presenteres for klassen, skolen eller andre.

    b) Politikere vil gjerne være en viktig målgruppe for denne fasen. Og ofte kan det tenkes at grupper utenfor skolen som for eksempel folk i bygda, handlende på et kjøpesenter eller andre vil være interessert i det som er undersøkt.

8) Avslutningsvis skal prosess og produkt vurderes av deltakere, veiledere og andre som har vært involvert i prosjektet og fått del i produktet.

9) Erfaringer og utbytte kan summeres opp som et siste ledd i prosjektarbeidet. Dersom konklusjonen er at "her kan eller bør noe gjøres", bør handling bli en konsekvens. Den demokratiske dimensjon av arbeidet kommer til uttrykk og gir deltakerne ny innsikt og erfaring. En aksjon kan godt være et produkt i seg selv.

Ifølge Foros ligger utbyttet av prosjektet enten i prosessen gjennom glede og engasjement, i svar på spørsmål som er formulert, eller i løsning på et problem. Prosjektet er en løpende meningsutveksling som forhåpentligvis fører til felles forståelse og et resultat til felles beste. Arbeidet skal gi både faglig og sosialt utbytte, i en syntese som innebærer personlig kunnskap (Foros 1991).

Både Eisner (1969) og McDonald (1971) peker på viktigheten av at prosjektets rammer og mål er åpent formulert slik at det kan fremmes alternative handlingsvalg og formuleres nye mål underveis.

 


Fotnoter:

1 Dette er nærmere omtalt i rapport nr. 1 fra MUVIN 2 i Norge (Christensen og Kristensen 1997)
[ tilbake til teksten ]

 

innhold
topp
forrige neste