Anne Lyberg og Marit Strandquist: Praktisk talt 2 Copyright © 1998 forfatterne

Previous PageTable Of ContentsNext Page

3. BAKGRUNN

Det har de siste årene vært et mål ved Avdeling for helsefag, Høgskolen i Vestfold, at sykepleiestudentene skal utvikle høyest mulig nivå av læring, før veiledet praksis hos pasienter for alvor tar til. Studentene gjennomgår de tre første semstre en rekke teoretiske kurs, samt punktpraksis og ferdighetstrening i øvningslaboratorium. Punktpraksis er lagt til 2. studiesemester, og strekker seg over 5 uker. Studentene er korte dager i praksis, og innøver sykepleiens mest grunnleggende ferdigheter. Ferdighetstrening i øvningslaboratorium foregår over 15 uker. Her skjer læring ofte utfra situasjonsbeskrivelser. Studentene finner selv ut hva de trenger av kunnskaper og praktiske ferdigheter. De søker slik kunnskap og øver på denne, med veiledning av lærer. Den forberedte øvningen i kjente omgivelser, foregår på dukker og på hverandre.

Fra øvningslaboratoriet og klasserommet går studentene videre for veiledet praksis innenfor ulike deler av helsevesenet. Institusjonene som tar imot studentene spenner fra akuttavdelinger i sykehus til helsetjeneste i pasienters hjem. Institusjonene byr på forskjellig kompleksitet i faglige utfordringer. Lærere i de kliniske praksisstudiene erfarer at studenter, på den ukjente institusjonen, kan være preget av stress, usikkerhet, manglende oversikt og rolleforvirring. Studenten har krav på seg til å kunne handle, ofte under tidspress, og handlingene har konsekvenser for pasientene og omgivelsene. Overgangen fra skole til klinisk felt er stor for mange av studentene.

40 uker av 3-årig grunnutdanning i sykepleie er avsatt for klinisk praksis. Ved Høgskolen i Vestfold, Avdeling for helsefag, er veiledet klinisk praksis organisert innenfor siste halvdel av utdannelsen. Hele fjerde og sjette studiesemester er lagt til klinisk praksis. Denne ordningen med to semestre viet klinisk praksis har pågått fra januar 1994. Før oppstart av ordningen deltok inviterte representanter fra praksisfeltet i arbeidet med å utforme praksisperiodenes innhold og organisering.

Fjerde studiesemester praktiserer studentene 13 uker fordelt på to somatiske sykehusavdelinger, og 7 uker på en psykiatrisk avdeling.

Sjette studiesemester praktiserer studentene 17 uker fordelt på kommunal boform for heldøgns omsorg og pleie og hjemmebasert omsorg og pleie. Perioden avbrytes av 3 ukers praksis i kommunens forebyggende helsetjeneste.

På bakgrunn av Stortingsmelding 13 (1976-77) "Om den framtidige utdanningen av sosial- og helsepersonell" drøftet Stortinget våren 1977 prinsippene for utdanning av blant annet sykepleiere.

Stortinget sluttet seg til forslaget om å overføre de helsepersonellutdanningene som sorterte under Sosialdepartementet, til Kirke- og undervisningsdepartementet. Sykepleieskolene skulle i fremtiden organiseres som høgskoler. De offentlige sykepleierutdanningene skulle overtas av staten og innlemmes i det regionale høgskolesystemet. Dette ble gjennomført i 1981. Kirke- og undervisningsdepartementet, senere kalt Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, administrerte utdanningen. Sosialdepartementet, senere Sosial- og helsedepartementet, skulle fortsatt ivareta ordningen med sykepleiernes offentlige godkjenning.

Dette medførte konsekvenser fordi de to departementene prioriterte ulike hensyn. Sosialdepartementet, som var ansvarlig for landets helsetjeneste, så hensynet til den enkelte pasient/klient og samfunnets behov utfra et helse/sykdomsbegrep. I utdanningsdepartementet ble det tatt hensyn til behov for utdanning. En effekt av forandringen som sykepleierhøgskolene merket, var at samarbeidet med de virksomheter der studentene gjennomførte sin praksis ble vanskeligere, når skole og praksisfelt ikke lenger var underlagt samme departement.

I 1987 kom Rammeplan for 3-årig utdanning i sykepleie. Rammeplanene er nasjonale og viser rammer og setter standarder for hver utdanning. De inneholder overordnede mål, og skal være retningsgivende for høgskolens tilrettelegging av studiene. Høgskolene utarbeider sine fagplaner utfra rammeplanen. Fagplanene skal gi nærmere konkretisering av mål, innhold, arbeidsmåter, vurderingsordninger og kriterier. Fagplanene skal vise hvordan studiene organiseres, og fastsette omfang og tidsrammer for gjennomføring av studieopplegget.

Rammeplanen av 1987 ble noe revidert i 1992. Kravene til praksisstudier ble endret. Det ble fastslått at tid i klinisk praksis kunne minskes med 20 uker om dette ble kompensert med annen praksisrettet undervisning i skolen. En del av de mange spesialiteter som det tidligere ble krevd praksis fra, ble redusert, og studentene skulle isteden utføre lengre praksisperioder innen færre antall spesialiteter. Rammeplanens revisjon i 1992 lå til grunn for utformingen av nåværende Fagplan og organisering av klinisk praksis ved sykepleierutdannelsen i Vestfold.

I Høgskolereformen august 1994 ble Vestfold Sykepleierhøyskole en del av Høgskolen i Vestfold, og fikk navnet Avdeling for Helsefag.

I forbindelse med revisjonen i 1992, bevilget Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet øremerkede midler til kjøp av kliniske veiledningstjenester for studentene i praksis. Høgskolene ble utfordret i å finne modeller for hvordan disse tjenestene skulle organiseres.
I Vestfold ble det besluttet å forsøke kjøp av klinisk veiledning innenfor all somatisk praksis i sykehusene og noe innen psykiatrisk praksis. I sykehusene ble sykepleiere i første omgang frikjøpt for å være kliniske veiledere etter to modeller. En modell var å frikjøpe sykepleier i hel stilling, for å ha klinisk veiledningsansvar for flere sykeposter. Den andre modellen var frikjøp av sykepleiere i ¼ stilling, for klinisk veiledning av studenter primært på egen post. Etter en evaluering av modellene, har sykepleiere de siste årene blitt frikjøpt etter sistnevnte modell.

Det var en forutsetning at midlene fra KUF ikke kunne brukes til personlig lønn til kontaktsykepleiere. Departementet avsluttet denne forsøksordningen 1 januar 1996. Ved Høgskolen i Vestfold har kjøp av klinisk veiledning fortsatt, men dekkes nå av Høgskolens budsjett.

Det arbeides for tiden med en ny revisjon av Rammeplan for sykepleierutdanning. Det er blant annet varslet endringer som vil berøre praksisstudiene. Samarbeid mellom høgskole og praksisfelt vektlegges for å legge til rette for best mulig kvalitet på den læresituasjon som studentene tilbys. Når ny rammeplan foreligger vil vår avdeling, som andre sykepleierutdanninger i landet, måtte utarbeide nye fagplaner.

Utdannelse av klinisk kompetente sykepleiere med fokus på de kliniske praksisstudiene er foreliggende studies forskningsinteresse.

Begrepet kompetanse har mange definisjoner. Johansson (1994) hevder at sykepleiekompetanse er en sammensatt egenskap som baseres på menneskelig og faglig kompetanse. Kompetanse er, hevder Johansson, å kunne overveie, reflektere fra ulike kunnskapsbaser, ta beslutninger, ha differensiert persepsjon og et handlingsreportoar med gjennomtenkte alternativer. Generisk betyr kompetanse "evnen til å gjøre noe" (Kirkevoll, 1996). Kompetanse kan ikke sees adskilt fra oppgaven som skal utføres, situasjonen utøveren befinner seg i og utøveren (Sternberg, 1990).

Det er et klart skille mellom det å ha kunnskap om noe og å mestre konkrete ferdigheter og det å ha evnen til å bruke dem på en god måte. Kompetansebegrepet er knyttet til det siste, nemlig å kunne bruke kunnskap og ferdigheter på en effektiv og god måte i konkrete situasjoner. Kompetanse blir utviklet gjennom øvelse, der kunnskap og isolerte ferdigheter blir integrert gjennom målrettet handling i konkrete situasjoner (Dewey 1916, 1938, Schön 1983,1987). Kompetanse er også knyttet til personens tro på egne evner (Bandura, 1990).

Mot denne bakgrunn er kliniske praksisstudier i sykepleierutdannelsen en viktig og nødvendig arena for å kunne lære sykepleie. Fagermoen (1993) beskriver et dynamisk kunnskapssyn der teoretisk og praktisk kunnskap betraktes som ulike, men likverdige. De ulike kunnskapstyper beriker hverandre og utfyller hverandre gjensidig. Sammenhengen
mellom teori og praksis i utdanningsprogrammet bør fokuseres snarere enn forskjeller. Kunnskap fra litteratur eller øvningslaboratoriene er uferdig eller foreløpig, og blir først meningsfull og levende når den virkeliggjøres i handling til pasienter. Dette innebærer at denne studien i utgangspunktet har et syn på kliniske praksisstudier som et sted der studentene ikke bare skal anvende teori, men de skal forholde seg aktivt til det de vet, og de nye erfaringer de gjør i praksis. Gjennom refleksjon over dette skapes kunnskap. Analyse av problemer og krav i den fagpraktiserende verden kompletterer det fagteoretiske perspektiv på hva som er grunnleggende for å utvikle klinisk kompetanse i sykepleie.

Den kliniske læresituasjonen er studentens eneste mulighet for å lære og justere og utvikle ervervede kunnskaper og ferdigheter i reelle pasientsituasjoner. Manglende og utilstrekkelig veiledning i disse situasjoner kan derfor resultere i at de som utdannes ikke får den kompetanse i sykepleie som yrkespraksis krever. Studenten trenger veiledning av erfarne sykepleiere med den ekspertisen de har, og de trenger veiledning av sykepleielærere. Det bør avklares hvilke veiledningsoppgaver og hvilket veiledningsinnhold sykepleiere må ivareta overfor sykepleierstudenten, og hva som må ivaretas av sykepleielærer. Disse to typer veiledere har ulik kompetanse og ulik tilknytning til praksis, og vil derfor ha forskjellig fokus i sin veiledning av studenten i det kliniske felt. Samarbeid mellom lærer og sykepleier ses derfor på som viktig. Fagermoen (1993) bruker "den omvendte pyramide" etter Løvlies modell som et hjelpemiddel i avklaringen av de ulike veiledningsoppgaver. Modellen illustrerer at sykepleiepraksis involverer tre nivå av viten.

Figur 1: Løvlies modell over nivåer av viten (Fagermoen, 1993, s.144).

P1 representerer handlingsnivået. På P2 nivået skjer analyse av og begrunnelse for de konkrete handlinger, enten dette gjøres i en planleggingsfase, underveis, eller som refleksjon over handlinger i ettertid. På P3-nivået gjøres analyser av etisk karakter. Vurderinger på P3-nivået er mest prinsipielle og overordnede, og kan derfor ha gyldighet utover den konkrete situasjon, som var utgangspunkt for refleksjonen. Både sykepleier og sykepleielærer har viktige veiledningsoppgaver knyttet til hvert plan. Tyngdepunktet for sykepleiers veiledning vil ofte være på P1 og P2- nivået, mens lærers veiledning ofte befinner seg på P2 og P3-nivået.

Studien befinner seg innen fagdidaktikkens område. Didaktikk er den delen av pedagogikk som beskjeftiger seg med undervisningslære, der spørsmål som hva, hvordan og hvorfor er sentrale. Innenfor det fagdidaktiske området vil man i høyere grad ta utgangspunkt i det enkelte fags egenart, dets karakteristiske innhold, oppbygning, idéer og strukturer, og vurdere de forutsetninger faget har for å kunne gi et bidrag til skolens overordnede målsetting (Bjørndal og Lieberg, 1981).

Marton (1986) gjør ytterligere en avgrensning av didaktikken. Han skiller ut fagdidaktikken, som han beskriver som en rekke kunnskapsmessige spesialiseringer. Fagdidaktikken er opptatt av spørsmål om hva man underviser om og hvordan man underviser i det bestemte faget.

Marton (1986) skiller altså på hva-aspektet, - det som berører spørsmål om undervisningens innhold og hvordan-aspektet, - det som berører strategier for å få til ønskede effekter. Han betoner at begge aspektene må behandles innenfor et bestemt kunnskapsområde for å kunne kalles fagdidaktikk. En avgrensning av fagdidaktikk er sykepleiedidaktikk, et kunnskapsområde som befinner seg innenfor rammen av sykepleiepedagogikk.

Figur 2: Vårdpedagogikens territorium med vårddidaktikens plassering (Johansson, 1995 s.4).

Innenfor sykepleiedidaktikken, her representert ved Johansson (1995), behandles undervisningsspørsmålene som tilhører det sykepleiepedagogiske kunnskapsfeltet. Det vil si pedagogiske aspekter av sykepleievitenskap, utdannelse og kompetansehevning innen sykepleie og omsorg.

I følge Danielsson (1992) er det ønskelig med en sammenheng mellom fagets innhold og arbeidsformene. De ulike sykepleiedidaktiske spørsmålene berører alt fra hva som er viktige fakta, hvordan skapes forståelse, hvordan få til ferdighet og hvordan skape fortrolighetskunnskap. Hvordan løfte fram eller bevare en holdning som er en nødvendig forutsetning for at det som senere skal bedrives skal kunne kalles sykepleie og omsorg.

Utdanningens HVA har med en vurdering av undervisningens rammer og forutsetninger, mål og innhold å gjøre. Dette inngår som en del av planleggingsfasen i utdanningen.

Utdanningens HVORDAN har med vurdering av metoder i undervisningen å gjøre, som en del av tilretteleggings- og gjennomføringsfasen i utdanningen.

Ut fra dette har studiens forskningsspørsmål sprunget fram. Synet på utdanningens forutsetninger, mål, innhold og formidlingsmåter, vil igjen styres av et enda mer grunnleggende spørsmål; nemlig hva som legitimerer sykepleiefaget, eller hva sykepleiere skal befatte seg med. Dette kalles fagets HVORFOR, og utgjør en overbygning, der fagets grunnleggende idéer, perspektiv på praksis, målområder og arbeidsmåter klargjøres. Uten at sykepleiefagets innhold avklares, er det vanskelig å planlegge og gjennomføre undervisning og læring i sykepleie.

Previous PageTable Of ContentsNext Page

Anne Lyberg og Marit Strandquist: Praktisk talt 2

Copyright © 1998 forfatterne
Høgskolen i Vestfold