Anne Lyberg og Marit Strandquist: Praktisk talt 2 Copyright © 1998 forfatterne

Previous PageTable Of ContentsNext Page

2. OPPBYGNING AV RAPPORTEN OG OPPSUMMERING AV RESULTATER

Studien Praktisk talt 2. En kvalitativ empirisk undersøkelse om utdannelse av klinisk kompetente sykepleiere ved hjelp av praksisstudier er en undersøkelse hvor representanter fra praksisfeltet og Høgskolen beskriver sine oppfatninger av læringsmål og rammefaktorer for de kliniske praksisstudier ved Høgskolen i Vestfold, Avdeling for helsefag.

Det gis i det følgende en oversikt over rapportens oppbygning og kort oppsummering av resultatene i studien. Mer utførlig oppsummering av resultater finnes i kapitlene 8.4, 9.3 og 10.4.

RAPPORTENS OPPBYGNING
Utdannelse av klinisk kompetente sykepleiere ved hjelp av praksisstudier er studiens forskningsinteresse. Kapittel 3 utdyper studiens teoretiske forankring og praktiske forhold av spesiell betydning for praksisstudiene. Klinisk betyr "ved sengen" og kompetanse kan sammenfattes til å bety "evnen til å gjøre noe". Med klinisk kompetanse menes altså evne til utøvelse av faget i samspill med pasienten. Studien befinner seg innen fagdidaktikkens område, der spørsmål om hva, hvordan og hvorfor er sentrale. Studien bygger på et kunnskapssyn som ser de kliniske studiene i sykepleierutdannelsen som en viktig og nødvendig arena for å lære sykepleie. Teoretisk og praktisk kunnskap betraktes som ulike, men likeverdige og komplementære. Studien beskriver kort nasjonale og lokale forhold av betydning for praksisstudiene.

I kapittel 4 tydeliggjøres studiens hensikt. Studien har som sitt ytterste mål å være et bidrag til god omsorg og sykepleie for pasienter. Utdannelse av klinisk kompetente sykepleiere er en av forutsetningene for å nå dette målet. Forfatternes hensikt er å utvikle kunnskap om de kliniske studier i utdannelsen.

Kliniske praksisstudier er en vesentlig del av sykepleierutdannelsen. Mange mennesker samarbeider og deltar på forskjellig måte omkring den enkelte student i praksis. Det er av sentral betydning hvordan deltakerne oppfatter praksisstudiene. Av særlig betydning er deltakernes oppfatninger av hva studenter skal lære i klinisk praksis, og hvordan de kan lære dette. Også synspunkter på rammer for denne virksomheten er vesentlig.

I kapittel 5 utdypes sentrale begreper, og det vises hvilke spørsmål som er stilt for å få svar på problemstillingen:

Hvordan oppfatter sykepleiere, ledere og lærere
mål og rammer for kliniske praksisstudier i sykepleierutdannelsen?

Kapittel 6 presenterer studiens forskningsmetodiske tilnærming. For å kunne beskrive hvordan deltakerne rundt studenten oppfatter praksisstudiene, ble studien basert på en induktiv kvalitativ metode, influert av fenomenografisk forskningstilnærming. Data ble samlet inn våren 1997 gjennom 19 fokusgruppeintervjuer som totalt 69 informanter deltok i. Fokusgruppene besto av representanter fra praksisfeltet og Høgskolen.

Resultatene fra intervjuene blir presentert i fire hovedkapitler. Kapittel 7 gir en kort felles innledning til resultatpresentasjonene. Kapittel 8 viser resultater koblet til læringsmålene: Vitensreservoar, etisk grunnlag og praktisk håndlag. Kapittel 9 presenterer resultatene for læringsmålene evne til samhandling og evne til problemløsning. I kapittel 10 omhandles resultater koblet til rammefaktorer.

Læringsmålene evne til samhandling og evne til problemløsning ble valgt ut på forhånd, for å bli spesielt utdypet i studien. Dette fordi disse målene er sentrale i forslag til ny Rammeplan for grunnutdanning i sykepleie, og nåværende Fagplan ved Avdelingen.

Hver av resultatkapitlene avsluttes med en sammenfatning og kommentarer av funnene. Studiens resultater kan ligge til grunn for diskusjoner og bidra til å øke forståelsen for hvordan sykepleierutdannelsen i framtiden kan planlegges og gjennomføres.

Rapporten avsluttes med kapittel 11. Her vises noen tiltak som ifølge denne studien kan gjøres for at kliniske praksisstudier i større utstrekning kan bidra til å utdanne klinisk kompetente sykepleiere.

Intervjuguiden som ble brukt, finnes vedlagt.

OPPSUMMERING AV RESULTATER
Studien beskriver hva som er sykepleiere, ledere og læreres oppfatninger av mål og rammer for de kliniske studiene. I tråd med studiens fenomenografiske forskningstilnærming, har det blitt lagt vekt på å beskrive så mange oppfatninger som mulig. Oppfatningene kan ikke være styrende i seg selv, men ved å beskrive dem kan en dypere forståelse oppnås. Oppfatningene kan ligge til grunn for fagdidaktiske valg i utdannelsen, og tas hensyn til i samarbeidet mellom skole og praksisfelt.

Årsaker til oppfatningene problematiseres og drøftes i mindre grad i lys av eksisterende kunnskap. Dette er også i tråd med den fenomenografiske forskningstilnærmingen, som anser oppfatningene som vesentlige i kraft av seg selv. Forfatterne mener at det derfor er mulig, utfra studiens resultater, egne erfaringer og kunnskap, å foreslå endringer som kan forbedre kliniske praksisstudier og dermed bidra til utvikling av klinisk kompetente sykepleiere. Dette gjøres i det avsluttende kapittel.

Fokusgruppene la vekt på at studenter skal utvikle læringsmålene: vitensreservoar, etisk grunnlag, praktisk håndlag, samarbeid, kommunikasjon og evne til problemløsning. Dette viste seg å samsvare med Fagermoens (1993) beskrivelser av sykepleiekompetansens grunndimensjoner. Disse benevner hun som vitensreservoar, etisk grunnlag og handlingsreportoar.

Studien utvider Fagermoens innholdsbeskrivelser av kompetansedimensjonene, mål eller læringsområder, som disse senere blir omtalt som i studien. En del av disse utvidede innholdsbeskrivelsene dreier seg om områder som i dag ikke i så stor grad etterspørres i de kliniske studier ved Avdelingen. Dette gjelder for eksempel naturvitenskapelig viten. Holdningene mot, ydmykhet og medfølelse ble framhevet som grunnlag for all utøvelse av sykepleie. Studien viser at oppøving av det praktiske håndlaget for å kunne utføre grunnleggende stell og pleie av pasient, ikke sees på som tilstrekkelig betydningsfullt av studentene. Mange forstår ikke hva sykepleier virkelig gjør i det tilsynelatende dagligdagse stellet. Veilederne er heller ikke i tilstrekkelig grad oppmerksomme på å formidle dette. Dette læringsområdet må forbedres i utdannelsen.

Studien viser nødvendigheten av at studenter blir kjent med seg selv og egen evne til å utøve samarbeid og problemløsning. Dette anses være en forutsetning for utvikling av disse læringsområdene. Videre utvikling av evne til samarbeid, kommunikasjon og problemløsning mener fokusgruppene skjer ved læring av en bestemt tankerekke, med særlig fokus på klinisk vurdering og prioritering.

Studien kan ligge til grunn for forbedrede innholdsbeskrivelser av læringsområdene, noe både ledere, lærere og sykepleiere etterlyser. Det som idag presenteres i kurshefter og evalueringsskjemaer, karakteriseres som mangelfullt og svært lite konkret. Dette fører til usikkerhet hos alle involverte, og hindrer utvikling av selvstendighet og ansvar hos studentene.

Studien beskriver oppfatninger om hva som stimulerer og er til hinder for utvikling av kompetanse på læringsområdene i de kliniske studiene.

Studien beskriver hvilke rammefaktorer som ledere, lærere og sykepleiere oppfatter som betydningsfulle for de kliniske studier. Gjennom analyse av datamaterialet har det vist seg å være et behov for endring av sekvens og annen organisering av utdannelsen. Punktpraksis egner seg ikke, fordi studiemåten er for lite forpliktende og studentene blir i for liten grad integrert i arbeidsmiljøet. Organiseringen må sørge for at studentene oppnår handlingsferdigheter i grunnleggende stell og pleie i første studieår. Avdeling for helsefags organisering av sykehuspraksis som én lengre periode (13 uker) ved én sykehusavdeling, får dårlig evaluering. Praksis ved somatiske sykehusavdelinger må omfatte to avdelinger, for å gi tilstrekkelig erfaringsbredde. Praksisperioder med varighet 8-10 uker gir mest effektiv læring.

Studenters tilstedeværelse og integrering i arbeidsfellesskapet i praksis fokuseres. Det pekes på behovet for avtaler som formaliserer samarbeidet om praksisstudiene mellom Høgskolen og praksisinstitusjonene. Fordeling av oppgaver mellom studentens veiledere må bli klarere, og bør også formaliseres. Avdeling for helsefag har hatt tre veiledere rundt studenten i somatisk sykehuspraksis: Kontaktsykepleier, lærer og klinisk veileder. Studien peker på at kontaktsykepleiers veiledning må verdsettes ved frigitt tid og godtgjøring for arbeidet. Lærer ønskes knyttet sterkere til praksisstedet. Klinisk veileder har bidratt i kvalitetsheving av praksisstudiene. Det kommer allikevel fram ambivalens til ordningen. Dette særlig med tanke på antall veiledere som skal samarbeide rundt den enkelte student.

Det anbefales hvordan arbeidsredskap og veiledningsmetoder kan utvikles for å samsvare med innholdet i læringsområdene og rammefaktorene.

Ved Avdeling for helsefag, Høgskolen i Vestfold, har studien allerede hatt påvirkning ved utarbeidelsen av ny Fagplan for Grunnutdanning i sykepleie.

Det gis et mer utførlig sammendrag av resultatene og forslag til tiltak for å utdanne klinisk kompetente sykepleiere på sidene 45, 70, 101 og 107.

Previous PageTable Of ContentsNext Page

Anne Lyberg og Marit Strandquist: Praktisk talt 2

Copyright © 1998 forfatterne
Høgskolen i Vestfold