|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
||||
 |
Høgskolen i Vestfolds skriftserie :
utgivelser i 1998
Anne Lyberg og Marit StrandquistPraktisk talt 2En kvalitativ empirisk undersøkelse om utdannelse av klinisk kompetente sykepleiere ved hjelp av praksisstudierRapport 10/98Sider: 118 s.ISBN: 82-7860-029-5 (trykt utg.) Copyright: Forfatterne/Høgskolen i Vestfold
Om rapporten:Gjennom 19 fokusgruppeintervjuer beskriver sykepleiere, ledere og lærere sine oppfatninger om mål og rammer for kliniske praksisstudier. Det kommer frem beskrivelser av hvilke læringsområder studenten skal utvikle, og hva som stimulerer eller hindrer slik utvikling. Studien viser hvordan valg av tid og sted for kliniske praksisstudier kan påvirke kvalitet. Det pekes på hvordan kontaktsykepleiers og lærers potensiale kan utnyttes og videreutvikles, og hvordan samarbeidet melom veilederne og mellom Høgskole og praksisfelt kan bli bedre.Om forfatterne:Anne Lyberg er høgskolelektor ved Høgskolen i Vestfold. Hun har flere år vært faglig ansvarlig for og veiledet studenter i de kliniske praksisstudiene i kommunehelsetjenesten.Marit Strandquist er høgskolelektor ved Høgskolen i Vestfold. Hun har flere år vært faglig ansvarlig for og veiledet studenter i de kliniske praksisstudiene i sykehustjenesten.
Sammendrag:Teoretisk forankring: Utdannelse av klinisk kompetente sykepleiere ved hjelp av praksisstudier er studiens forskningsinteresse. Klinisk betyr "ved sengen" og kompetanse kan sammenfattes til å bety "evnen til å gjøre noe". Studien befinner seg innen fagdidaktikkens område der spørsmål om hva, hvordan og hvorfor er sentrale. Studien bygger på et kunnskapssyn som ser de kliniske studiene i sykepleierutdannelsen som en viktig og nødvendig arena for å lære sykepleie. Teoretisk og praktisk kunnskap betraktes som ulike, men likeverdige og komplementære.Hensikten med studien er å utvikle kunnskap om de kliniske praksisstudiene. Dette gjøres gjennom at sykepleiere, ledere og lærere beskriver hvordan de oppfatter læringsmål og rammefaktorer for de kliniske praksisstudier. Metode: Studien baseres på en induktiv kvalitativ metode, influert av fenomenografisk forskningstilnærming. Data er samlet inn våren 1997 gjennom 19 fokusgruppeintervjuer som totalt 69 informanter deltok i. Fokusgruppene besto av representanter fra praksisfeltet og Høgskolen. Resultat: Oppfatningene om de kliniske praksisstudier beskriver ikke nødvendigvis hva mål og rammer for studiene er, men hvordan de oppfattes å være. Derfor kan ikke oppfatningene være styrende i seg selv. Men ved å beskrive dem, kan en dypere forståelse oppnås. Studiens resultater kan ligge til grunn for diskusjon og bidra til å øke forståelsen for hvordan sykepleierutdannelsen i framtiden kan planlegges og gjennomføres. Dette omfatter både samarbeid mellom skole og praksisfelt og fagdidaktiske valg i utdannelsen. De overgripende funn som har framkommet er: Fokusgruppene la vekt på at studenter skal utvikle læringsmålene: vitensreservoar, etisk grunnlag, praktisk håndlag, samarbeid, kommunikasjon og evne til problemløsning. Dette viste seg å samsvare med og utvide Fagermoens (1993) beskrivelser av sykepleiekompetansens grunndimensjoner. Det kom fram hva som stimulerer for utvikling av læringsmålene, og hva som er til hinder for slik utvikling. Studien beskriver naturvitenskapelig viten som mangelfull. Holdningene mot, ydmykhet og medfølelse ble framhevet som grunnlag for all utøvelse av sykepleie. Det understrekes at ferdigheter i grunnleggende stell og pleie må forbedres i utdannelsen. At studenten blir kjent med seg selv, beskrives som en forutsetning for utvikling av evne til samarbeid, kommunikasjon og problemløsning. Fokusgruppene mener en videre utvikling av disse evnene skjer ved læring av en bestemt tankerekke, med særlig fokus på klinisk vurdering og prioritering. Konkretisering av læringsmålene må bli klarere for å motvirke usikkerhet hos student, kontaktsykepleier og lærer. Slik usikkerhet hindrer utvikling av selvstendighet og ansvar hos studentene. Studien beskriver hvilke rammefaktorer som ledere, lærere og sykepleiere oppfatter som betydningfulle for de kliniske studier. Gjennom analyse av datamaterialet har det vist seg å være et behov for endring av sekvens og annen organisering av utdannelsen. Punktpraksis egner seg ikke, for studiemåten er for lite forpliktende, og studentene blir i for liten grad integrert i arbeidsmiljøet. I somatisk sykehus får studentene for liten erfaringsbredde ved å ha en lang praksisperiode ved kun en avdeling. Praksisperioders varighet anbefales generelt til 8-10 uker. Studenters tilstedeværelse og integrering i arbeidsfellesskapet fokuseres. Det pekes på behovet for avtaler som formaliserer samarbeidet mellom Høgskolen og praksisinstitusjonene. Også mellom studentenes veiledere kommer det frem et behov for klarere fordeling av oppgaver. Det blir påpekt hvordan kontaktsykepleiers veiledning i større grad må verdsettes, og at lærer må knyttes sterkere til praksisstedet. Det anbefales hvordan arbeidsredskap og veiledningsmetoder kan utvikles for å samsvare med innholdet i læringsmålene og rammefaktorene. Nøkkelord:
|
|
|
|
|
|
|
|
 |
||||
|
|
|
