2. Elihu-menighetens læreprofil.
Vi har understreket at Jan Hagen under bibelskoletiden i Våle møtte en felleskristen profil i sin undervisning, men likevel preget av grunnsynet til De frie evangeliske forsamlinger. Dette felleskristelige preg gjenfinner vi i Elihumenighetens læresyn.21 Men det er likevel visse karakteristiske trekk som fremhever seg. Og disse trekk er også interessante i forhold til De frie evangeliske forsamlinger: det kan være grunn til å stille spørsmål om Jan Hagen virkelig har - på visse karakteristiske områder - videreført synspunkter fra De frie evangeliske forsamlinger og Arvid Myreng. Vi skal i den forbindelse særlig undersøke Elihumenighetens understrekning av hvordan en kristen menighet bør styres, og dette skal vi sammenholde med Smyrnamenighetens og De frie evangeliske forsamlinger på dette punkt. Deretter skal vi undersøke hvordan Livets Ord i Uppsala (ved Ulf Ekman) ser på nettopp dette. Vi fokuserer altså på et bestemt og karakteristisk punkt i Elihumenigheten: dens ledelsesteologi. Deretter skal vi også se på noen andre karakteristiske trekk ved Elihumenigheten og Jan Hagens kristendomsoppfatning, slik at den konfesjonelle profil skal bli så tydelig som mulig.
a. Menighetens ledelse.
Et markant trekk ved Elihu-menigheten, Vestfold er altså hvordan menigheten skal ledes. I veilednings- og presentasjonsbrosjyren "Skal, skal ikke" betones nettopp temaet menighetsledelse under avsnittet om Elihumenighetens "visjon". Her er det overordnede perspektiv "Forsoningens Tjeneste", dvs. misjon og evangelisering, og i forhold til dette overordnede har menigheten en "orden og struktur" som de enkelte medlemmer i Elihumenigheten er forpliktet på.22 Denne orden og struktur kommer så til uttrykk i menighetens "visjon, vedtekter og ledelse".23 Sett i forhold til misjonsoppdrag og evangelisering er det altså vesentlig hvordan menighetsledelsen organiseres.
I den samme brosjyre kommenteres dette ytterligere. I menigheten kan ikke alle "gjøre som de vil", men det må skje en "samordning og prioritering av innsatsen".24 En viser til hvordan ledelsen ved en bedrift er organisert: Det er ledelsens ansvar å sørge for den rette utvikling. På samme vis er det i Elihumenigheten, men det innebærer at menigheten ikke kan styres etter demokratiske prinsipper.25 F.eks. velges en ikke til posisjoner eller verv i menigheten. Det er pastoren selv som velger ut sine medarbeidere med tanke på de oppgaver som skal utføres. Gjennom medlemskap i Elihu "forplikter" en seg til en slik menighetsordning.26 Ordet forpliktelse er i denne sammenheng interessant: Det brukes i forhold til de enkelte menighetsmedlemmers lojalitet og trosskap mot menighetens ledelse (pastor), samtidig som ordet festes i menighetens overordnede visjon og målsetting - nemlig om misjon og evangelisering.27 I teksten bindes altså det overordnede mål til en bestemt ledelsesstruktur, og mot begge elementer skal medlemmene - som menigheten totalt sett - forplikte seg. Med andre ord: Formidlingen av evangeliet er gjort avhengig av eller bundet til en bestemt embets- eller ledelsesforståelse. Ved ordet "forpliktelse" tydeliggjøres dette, og ordet gjøres til et (av flere) kriterieord for troskap mot menighetens visjon og ordninger.
I menighetens retningslinjer forøvrig utdypes og begrunnes dette grunnsyn, og det går fram at Elihuvisjonen er knyttet til en sterkt embets- eller pastorstyrt menighet, der embetsbærerens karismatiske utrustning er en hovedsak. I lys av det overordnede mål (misjon, evangelisering) betones det at all virksomhet i menigheten skal være "ledet av Den Hellige Ånd" og forankret i Bibelen.28 Slik er det, fordi Elihumenigheten er en del av Guds levende menighet. Ordningen er da at Elihumenigheten må ledes av mennesker "som er fylt av Den Hellige Ånd...".29 Disse er dermed "Åndelige ledere" med ulike evner og anlegg, og de er "gaver" til menigheten fra Gud.30 Med henvisning til paulinske bibelsteder slås det fast at de åndelige ledere skal "forvalte, dirigere" i menigheten.31 Menighetens hovedpastor (eller 1. pastor) er slik "hyrde" og menighetens øverste menneskelige leder.32
Som følge av denne hyrdefunksjonen har pastoren "hovedansvar" for menighetens "visjon, mål, strategi og disippeltrening", og til å velge ut sine medarbeidere.33 Også lederskapet i menigheten ellers knyttes til pastoren: Rådgivere og nære medarbeidere ellers utvelges av pastoren. Også menighetens "styre" velges av pastoren, selv om dette skal gjøres "i forståelse med de nærmeste medarbeiderne".34 Som følge av dette skisserte pastorsyn, blir pastoren også styrets formann. Når det gjelder forholdet mellom pastor og styret, så registerer vi at en i Elihumenighetene tidligere kunne operere med betegnelsen eldsteråd for styret, og at en i en overgangsperiode (sannsynligvis) kan ha vekslet mellom betegnelsene.35 Vi stiller her spørsmål om dette kun er en ubetydelig språkendring, eller om endringen henger sammen med en utvikling av et pastorbegrep i retning av større selvstendighet og myndighet i forhold til medighetsledere og styrende menighetsorganer forøvrig? Og: Henger språkendringen sammen med et behov (eller ønske) i Elihumenighetene om å profilere seg sterkere i forhold til menigheter som anvendte betegnelsen eldsteråd (f.eks. menigheter med bakgrunn i pinsebevegelsen)? Vi registrerer at språkendringen finner sted i perioden 1989/90 i et utviklingsstadium i Elihubevegelsen der offentlighet og registrering blir mer aktuelt enn tidligere. I den sammenheng kan Elihumenighetene ha gjennomtenkt og fastlagt de endelige organisasjonsmessige forhold til menighetenes idegrunnlag.
Ut fra de foreliggende vedtekter kan en stille spørsmål om hvordan det nærmere forhold mellom pastor og styremedlemmer er. Styremedlemmene (3 personer) skal "bistå" pastoren i arbeidet med økonomi, praktisk være med i planlegging av virksomheten og i gjennomføringen av menighetens mål.36 Det sies også at pastoren skal lede menighetens arbeid i "åpenhet og samarbeid med medarbeidere og menigheten".37 Og pastorens utvelgelse av styret skal skje i "forståelse med" de nærmeste medarbeidere.38
Også i forhold til den videre krets i menigheten skal pastoren forholde seg åpen, f.eks. til menighetsmøtet. Dette forum består av medlemmer over 15 år, og skal "aktivt inkluderes i sentrale planer og beslutninger".39 Hele tiden er ordvalget og språkbruken i retningslinjene osv. slik at pastoren tillegges det ytterste ansvar for menighetens forkynnelse, kristelige undervisning og læremessige utvikling. I forhold til slike spørsmål har pastoren en bestemmende funksjon. Denne utøvelse skal imidlertid skje i forståelse med medarbeiderne. I brosjyren "Skal, skal ikke" sikres dette systemet gjennom en subjektiv prøvelse før medlemskap tegnes i menigheten: Er en nemlig uenig i menighetens "orden og struktur" i forhold til lederskap, så bør en avstå fra medlemskap i Elihu-menigheten.40
I Elihu-menighetens stensil om lærespørsmål gjenfinnes prinsippene fra de praktiske retningslinjer på dette punkt. I forhold til temaet "Bibelen" hevdes det f.eks. at Bibelens "budskap" bare kan forstås ved Den Hellige Ånd, og at menigheten bare kan ledes gjennom "mennesker fylt av Den Hellige Ånd".41 Pastoren er en slik åndsfylt person.
DFEF og Elihu - spørsmål om menighetsledelse.
Ifølge pastor Jan Hagen skal hans kristendomssyn og læreoppfatning først og fremst ha røtter i den undervisningen han mottok i DFEF gjennom Arvid Myreng midt på 70-tallet. Hagen skal siden kun ha forkynt og undervist i overenstemmelse med dette syn.42 Ser vi nærmere etter, viser det seg - når det gjelder det sentrale spørsmålet om menighetsforståelse og ledelse - at både Arvid Myreng og trossamfunnet DFEF har en grunnleggende annerledes forståelse enn det Hagen og Elihu-menigheten, Vestfold i dag står for.
I DFEF-tradisjonen tilbake til Erik Andersen Nordquelle (1858-1938) er det vanskelig å finne synspunkter på menighet og menighetsledelse som ligger på linje med Elihumenigheten. Nordquelle selv hadde f.eks. et kirke/menighetssyn som ikke vektla det organisatoriske med medlemsregistrering, organisert pastortjeneste osv. I allefall fram til 1907 var dette karakteristisk for Nordquelle.43 En viss endring i hans kirkesyn kan registreres fra først i 1920-årene, da bevegelsen som var knyttet til Nordquelle etterhvert hadde kommet inn i fastere former.44 Utviklingen innen DFEF gikk i retning av en større vektlegging på lokalmenigheten og dens selvstendighet, og gjennom en utvikling med noe skiftende menighetsledelse fikk en etterhvert innført ordningen med eldsteråd og menighetsmøtet som øverste organ for menighetens indre anliggender.45 Mellom de ulike selvstendige menigheter fikk en også utbygget en rekke fellestiltak (misjonskonferanser, predikantsamlinger osv.), og på felles lederkonferanser drøftes ulike interne spørsmål i DFEF.46 Ingen vedtak på slike felleskonferanser, f.eks. i teologiske spørsmål, kan imidlertid binde de enkelte menigheter. Innenfor disse historiske og etterhvert aktuelle organisatoriske rammer er det imidlertid ingen tradisjon for innenfor DFEF å gi pastoren eller forstanderen en sentral og samtidig bestemmende funksjon. Når ordningen - etterhvert - med pastortjeneste ble akseptert og innført, så blir pastorens rolle og ledelse alltid sett sammen med menighetens øvrige lederskap (eldsteråd og menighetsmøte) og selvstendiggjøres ikke i forhold til disse andre lederfunksjoner. I lys av denne historiske utvikling kan vi fastslå at Elihumenigheten og Jan Hagen har markert seg annerledes enn Norquelle i spørsmålet om menigheten bør bygges opp organisatorisk, og Elihumenigheten og Hagen følger heller ikke opp utviklingen i DFEF - verken på et tidlig eller senere utviklingstrinn - når det gjelder forståelsen av pastorens organisatoreiske innplassering og læredominans. Her avviker Elihu-menigheten, Vestfold og Jan Hagen fra DFEF både historisk og aktuelt.
Sammenlikner vi dette med synspunktene til Arvid Myreng i DFEF/Smyrna, så betoner han det samme i sitt undervisningsmateriell som gjennom årene47 er brukt ved Smyrna Bibelinstitutt i Våle. Etter f.eks. å ha gjennomgått ulike tjenester i menigheten, betoner Myreng i sitt materiale fra 1960-årene, at menighetens ledelse i urkirken "bestod av et kollegium".48 Dette kollegium eller "eldsteråd" inneholdt personer med individuelle ulikheter (f.eks. "den enkeltes intellektuelle legning og åndelige utrustning eller benådning"), og i dette "forstan- derkollegiet" ble det utsett en "leder" - men da som "førstemann blant likemenn i kraft av sin personlighet og benådning".49 Myreng presiserer i forhold til den videre kirkehistoriske ut- vikling: Denne ordning fra urkirkens tid ble "godkjent av J. Kr. når han i sine brev til de syv. m. i Lilleasia adr. dem til menighetens engel (Åp. 1 og 2). Historien vet også å bekrefte dette.".50 Forstanderembetet kan slik "føres tilbake helt til ap.tiden".51 Og i sitt manuskript fra 1960-taller advarer Myreng mot den "klerikalske grøft", dvs. "enmannsstyre".52
Disse grunnleggende synspunkter på menighetens ledelse videreføres i Myreng-materialet fra ca. 1980: Ledelsen er primært og dypest sett bundet til eldsterådet, ikke til en enkelt lederskikkelse. F.eks. er det i NT ingen antydninger til "rangsforskjell innen eldstekollegiet".53 Synspunkter av denne type i Myrengs undervisningsmateriale styrker antakelsen om at Jan Hagen har sitt syn på menighetsledelse fra andre steder enn DFEF og Arvid Myreng.54
Elihu og Trosbevegelsene.
Det kan være flere grunner til - ut fra det materiale vi har til rådighet om Elihu-menigheten, Vestfold - å søke røtter for menighetens ledelsestenkning andre steder enn i DFEF-sammenheng. Det gis en rekke indikasjoner som kan trekke i retning av det inntrykk som Krister Holmstrøm55 i 1992 skaper, nemlig at det mellom Jan Hagen og Livets Ord ikke bare har vært mellommenneskelige kontakter, men kontakter som kan ha skapt varige inntrykk - både når det gjelder mer ytre menighetsmessige former og en kristendomsforståelse i videre forstand særlig knyttet til menighetsledelse.56 Det kan også være grunn til å spørre etter virkninger etter Jan Hagens opphold på Livets Ords bibelskole i 1989/90. Satte dette oppholdet læremessige spor, f.eks. i forhold til spørsmålet om menighetsforståelse/ledelse?
Allerede en gjennomgang av Elihumenighetenes årsmeldinger fra 1989 til 1993 dokumenterer en forholdsvis bred og vedvarende kontakt mellom menighetene i Norge og Livets Ord i Uppsala. Denne kontakten har vært av forskjellig art fra 1989:
- For det første har Jan Hagen, allerede under bibelskoleoppholdet i Uppsala høsten 1989, til stadighet besøkt Elihumenigheten i Verdal som forkynner i helgene.57 I dette ligger det en mulighet for at Hagen i denne pendlertiden har bragt med seg synspunkter fra Livets Ord til Elihumenigheten i Verdal. Vi råder imidlertid ikke over materiale som gjør det mulig å teste denne eventualitet.
- For det andre registrerer vi at Elihumenigheten i Tønsberg/Vestfold brukte rektor ved Livets Ords bibelskole i Uppsala, Svante Rumar, som gjestetaler i 1991.58 Samme år arbeidet Elihu-menigheten, Vestfold sammen med "Ryska Innlandsmissionen" i Livets Ord om hjelpesendinger til Øst-Europa.59
- For det tredje har Elihumenigheten i Tønsberg/Vestfold i 1992 hatt besøk fra Livets Ord i forbindelse med menighetens barnearbeid.60 Fra Tønsberg ble det også samme år arrangert fellestur for menigheten til en nyttårskonferanse i Uppsala.61
- Også i 1993 har Tønsbergmenigheten hatt predikantbesøk fra en person som hører til Livets ord, nemlig Ulf Ekmans svigerfar - Sten Nilson.62
Spørsmålet er så hva en slik ytre og konstaterbar kontakt betyr i forhold til læremessig innflytelse eller overføring? Er det mulig å sannsynliggjøre en slik overføring, f.eks. fra tenkningen i Livets Ord til Elihumenigheten og Jan Hagen i Tønsberg/Vestfold? Vår tese er at dette kan sannsynliggjøres, og allerede i Elihus informasjonsbrosjyre "Skal, skal ikke" finner vi indikasjoner på dette. Språkbruken i brosjyren synes å avspeile en forbindelse mellom det som i senere år er kalt "trosbevegelser" (eller: "framgangsteologi") og Elihumenigheten.63 Ordet "visjon" står sentralt i brosjyren,64 og utnyttelsen av dette ordet korresponderer med ordet slik det brukes innenfor ulike grupper i trosbevegelsen - f.eks. hos Kenneth E. Hagin og Ulf Ekman.65 Vi skal kort stanse opp ved nettopp denne siden ved Hagins og Ulf Ekmans bruk av visjonsbegrepet på den ene side og Jan Hagen og Elihumenigheten på den andre. For nettopp i dette begrepet og i begrepets koblinger til forkynnelse og andre viktige oppdrag i menigheten, ser vi en fundamental likhet mellom de to grupper i forhold til menighetstenkning og menighetsledelse. Begrepsutnyttelsen og begrepskoblingene er her så spesielle, at vi ut fra disse synes å finne støtte for tesen om læremessig avhengighet mellom Elihumenigheten og representanter for trosbevegelsen.
Hos Kenneth Hagin er begrepet visjon et nøkkelbegrep i forhold til mottatt budskap fra Gud og utsendelse til tjeneste for mennesker. Det er ulike visjonsformer, ifølge Hagin,66 men det vesentlige er innholdet i disse. Og spesielt er innholdet i de visjoner som apostlene mottok - nemlig visjonen som kunne sette dem istand til (få "evnen" til) å opprette menigheter.67 Men dette gjelder også for misjonærens tjeneste. Også misjonæren kan etablere menigheter og samtidig utføre en pastors gjerning.68 Denne type tjeneste finnes også, ifølge Hagin, i dag. Personer som innehar denne spesielle tjeneste karakteriseres av Hagin,69 og - i forhold til vårt anliggende - har personen både fått "Kraft og evne til å opprette menigheter".70 Den som oppretter menigheten, skal imidlertid også stå for menighetens lederskap. Apostelfunksjonen, misjonærtjenesten og pastortjenesten flyter dermed sammen for Hagin, og i forhold til menigheten blir nettopp denne personen nøkkelperson med hensyn til lederskap og opplæring i den menigheten som er grunnlagt. Menigheten blir ved den spesielle pastororientering nettopp Gud-orientert på grunn av pastorens spesielle åndsfylde, kall og evne. Som vi ser: ut fra visjonen springer den spesielle tjeneste eller det spesielle oppdrag. Det er visjonen som her er det vesentlige for at oppdraget overhode skal kunne påbegynnes og fullføres.
Dette grunnleggende trekk ved menighetsforståelsen gjenfinner vi hos Ulf Ekman i Livets Ord. Også han hevder at menigheten grunnlegges ut fra en visjon, og pastorens visjon blir da i virkeligheten menighetens visjon.71 På samme prinsipielle måte som hos Hagin knyttes visjon, menighetsetablering, styring og ledelse i menigheten (pastorfunksjonen) sammen. Og med dette utgangspunkt blir f.eks. tanken om menighetsråd, eldsteråd e.l underordnet det pastorstyrte.72 Langs disse linjer uttrykker også Åge Åleskjær i OKS seg. Også han hevder at pastorens visjon danner utgangspunktet for menighetsetablering, misjonsoppdrag og menighetsstyring, og denne visjon må menighetens medlemmer dele.73 Derfor heter det konsekvent i vedtektene til OKS at menighetens pastor "er hyrden som leder forsamlingen".74 Det er bare ved et eventuelt misbruk av sin stilling (ved "å leve i synd"), at pastoren kan avsettes av menighetens generalforsamling. Pastorens læremessige oppfatning, hans visjoner og menighetsledelse, holdes utenfor i den sammenheng - fordi dette hører menighetens grunnleggende visjon til.
En indikasjon på en sannsynlig avhengighet mellom Elihumenigheten og andre menigheter knyttet til "trosbevegelsen", er den høye grad av innholdsmessig likhet som kan registreres mellom vedtektene eller retningslinjene til disse typer menigheter. Sammenlikner en dokumenter f.eks. til Livets Ord i Upppsala, til Oslo Kristne Senter (OKS) og til Elihumenigheten i Vestfold, så har disse dokumenter mye til felles - ikke bare i innhold, men også til en viss grad i struktur.75 Særlig gjelder overenstemmelsen OKS og Elihu-menigheten, Vestfold når det gjelder forståelsen av menigheten og dens organisasjon. I de to menigheters dokumenter finner vi momenter og en hovedstruktur som er knyttet til: En innledende presentasjon av menigheten, dens status og navn; en presentasjon av oppdraget; en grunnleggende fellesforståelse av lærespørsmål knyttet til Bibel, frelse, dåp osv. (helbredelse nevnes også begge steder); en beskrivelse av menighetens styre og pastorfunksjon (med den samme prinsipielle forståelse av pastorens lederfunksjon); om medlemskap i menigheten, eksklusjonsparagraf osv.
Fra Elihumenighetens side blir det hevdet at menighetens Retningslinjer og troslæredokument er utarbeidet på selvstendig grunnlag og uten formell avhengighet av dokumenter fra Livets Ord eller OKS.76 Vi tolker da den ovennevnte likhet mellom de tre menigheters dokumenter ut fra den læremessige overenstemmelse som tydeligvis eksisterer mellom disse menighetene. F.eks.: når det i OKS-dokumentet heter at "Vi er en frittstående, lokal menighet...", så fordrer det - ut fra selvstendige læremessige kriterier - liknende fomuleringer fra Elihumenighetens side: "Elihu-menigheten, Vestfold er en lokal, selvstendig menighet...".77 Det hører altså med til nettopp disse to trossamfunn å være både "lokale" og "selvstendi- ge"/"frittstående", det springer ut av deres menighetssyn. Likheten i struktur bør sannsynligvis kunne forklares ut fra et tradisjonelt "troslæreoppsett" i kristne kirkesamfunn, dvs. at presentasjonen av tro og lære følger et mer eller mindre fast mønster (her: om Bibelen, deretter om menneskets skapelse, syndefall og frelse, om Jesu betydning, om Ånden og menigheten osv.).78
Enda et moment bør nevnes som kan kaste lys over forholdet mellom Elihubevegelsen og OKS/evt. andre trosbevegelser, nemlig betegnelsen på Verdalmenigheten før 1989: Verdal Kristne Senter. Det var, ifølge Jan Hagen, nødvendig å skifte navn på menigheten mot slutten av 80-tallet på grunn av lokale forhold i Verdal.79 Spørsmålet en kan stille på denne bakgrunn er: Ville stifterne av Verdalmenigheten signalisere tilknytning til trosmenighetene med benevnelsen Verdal Kristne Senter? I lys av de likhetstrekk som vi har trukket fram ovenfor, er det ikke urimelig å reise en slik problemstilling.
b. Andre karakteristiske trekk ved Elihu-menigheten, Vestfold. Bibelsyn.
Menigheten Elihu har sitt navn fra Job. 32ff, og det er til Elihu og hans liv at menigheten knytter sin visjon og oppdrag.80 Menigheten har dermed valgt et bibelsk utgangspunkt for sin virksomhet og en tilknytning til Bibelen som er karakteristisk: som mannen Elihu (hebr. for: "Han er Gud, Gud selv") talte Guds ord inn i sin samtid, vil Elihu-menigheten (den menighet som i dag representerer Elihus Gud) i dag gjøre det samme. Og Gud representerer en ved å vise til Bibelen, den bok som "i sin helhet er eneste rettesnor for tro, lære og liv".81 I Bibelen viser Gud sin "plan for alle deler av livet" - ikke bare for det personlige liv, men også for samfunnslivet.82 Til "alle tider" gir Bibelen "konstante retningslinjer for enkeltmennesker, familie, menighet og samfunn" - den uttrykker den "samme høye norm" til alle tider.83 Bibelen inneholder altså ikke bare et frelsesbudskap (frelse fra personlig synd), men også lover for alt privat og offentlig liv. Det er derfor Bibelens høye sannhetsidealer for alle livssektorer som menigheten ønsker å holde fram - i en "kompromissløs kamp mot vår tids åndelige forfall".84 Og som vi har betont ovenfor: Bare mennesker med Den Hellige Ånd kan forstå dette budskap.
I Elihumenighetens materiale finner vi ingen enkel nøkkel for å komme nærmere til rette med disse hovedprinsippene for bibelforståelse. Ut fra menighetens visjon om å "gjenopprette troen på Guds ord",85 så legger en vekt på å gjengi ordrett fra Bibelen og applisere dette på ulike aktuelle livssituasjoner i dag.
En kan stille spørsmål om ikke bibelsynet til Elihumenigheten etter dette bør karakteriseres som fundamentalistisk. Ordet fundamentalisme (knyttet til bibelsyn) finner vi ikke i Elihumenighetens skrifter, men derimot fundamentalismebegrepet knyttet til det personale: "Mange kaller oss fundamentalister...".86 I tekstsammenhengen knyttes begrepet til en annen karakteristikk, nemlig "fanatisk".87 Bakgrunnen for slike personalbestemte betegnelser er at Elihumenighetens medlemmer "tror på Bibelens ord, og ... at evangeliet om Jesus Kristus skaper en total forandring i livet".88 De to begrepene (fundamentalist/fanatisk) knyttes altså delvis til Bibelen (men: da som trosgrunnlag generelt) og delvis til troen på en totalforandring i livet på grunn av Kristus. Det er derfor vanskelig å knytte begrepet fundamentalisme til bibelsyn som sådan ut fra denne spesielle tekst i brosjyren "Skal, skal ikke".
Denne avklaring kan ha betydning i forsøket på å komme til rette med Elihumenighetens bibelforståelse og bibelbruk - ut fra de mer bastante formuleringer ovenfor om Bibelens betydning, dens anvendelsesområde osv. Det er nemlig to forhold i menigheten som ikke uten videre gjør det sannsynlig å bruke betegnelsen fundamentalistisk på Elihumenighetens bibelforsståelse: nemlig menighetens oppfatning av kjønnsbestemt pastortjeneste (kvinnelig pastortjeneste) og oppfatningen av hvordan NT-lige bibelord er å forstå i forhold til skilsmisse og gjengifte. Den oppfatning som Jan Hagen og Elihumenigheten uttrykker i forhold til disse spørsmål, tyder på en fleksibel bibelbruk og en tidstilpasning som ikke naturlig knyttes til et fundamentalistisk bibelsyn.
- Pastor Jan Hagen er skilt fra sin første kone, og siden gift for annen gang.89 I forhold til Elihumenighetens skriftlige læregrunnlag skulle en tro at dette ville skape et problem. Her er nemlig ekteskapet omtalt og fremholdt som et livslangt ekteskap mellom mann og kvinne - som en "guddommelig pakt" - som et ideal.90 Det reflekteres ikke over ekteskapets borgerlige side, men - som ellers i menighetens trosgrunnlag - er det kun det bibelske og guddommelige som er referanseramme for liv og tro. I forhold til skilsmisse og gjengifte tier dokumentet, og ut fra denne taushet - og betoningen av den rette, bibelske ordning - kunne det være en tolkning at menigheten vil avvise skilsmisse og gjengifte.
Jan Hagen forklarer imidlertid Elihumenighetens praksis ut fra Mat 19,9, og hans resonnement ligger på linje med Martin Luthers tolkning av bibelstedet.91 Og Hagens resonnement omkring andre aktuelle NT-tekster om denne sak (der materialet kan virke sprikende) kan tyde på en teksttilnærming som har lite til felles med den enkle fundamentalisme.
- Også i spørsmålet om kvinnelig pastortjeneste ser vi det samme. Mens Jan Hagen er ansatt som Elihumenighetens hovedpastor, så er Tove Amundsen ansatt som pastor med hovedansvar for administrative oppgaver i menigheten.92 Selv om dette er den praktiske arbeidsfordelingen mellom den mannlige og kvinnelige pastor i dagens situasjon, så hevder Hagen at det ikke er noe til hinder for at Elihu-menigheten, Vestfold kan ha en kvinnelig enepastor.93 På spørsmål om hva denne ordning innebærer i forhold til Paulusord i NT, svarer Hagen: Der Gud ikke kan/vil bruke menn, der bruker han kvinner som pastorer.94 Resonnementet til Hagen er at Gud i praksis anerkjenner kvinners pastortjeneste på lik linje med menn. Men da viser Hagen samtidig at han ikke oppfatter de aktuelle Paulusord om kvinners opptreden (eventuelt: læreansvar) i offentlige forsamlinger som adekvate for aktuelt menighetsliv. Og dermed har Hagen i virkeligheten plassert seg på siden av typiske kjennetegn for et fundamentalistisk bibelsyn.95
Det blir etter dette noe tosidig over bibelforståelse og bibelsyn i Elihumenigheten: på den ene side en sterk markering av Bibelens (historisk sett) datidige ordninger og normer som forpliktende for all ettertid, men på den andre side - overfor enkelte aktuelle spørsmål i nåtiden - en viss åpenhet og fleksibilitet i forståelse og utnyttelse av det bibelske materiale. Typisk er det at denne tosidighet med hensyn til bibelsyn og bibelbruk ikke problematiseres i menighetens dokumenter, og at det i dokumenter kun fremholdes de grunnleggende etiske og ordensmessige hovedregler som retningsgivende. Denne forenkling kan muligens forstås ut fra menighetens visjon om en "ny og høyere etisk og moralsk livsstandard" osv. og klarhet i den forbindelse.96
I den praktiske undervisning og forkynnelse i menigheten er det likevel den direkte bibel-ord-overføringen til dagsaktuelle situasjoner som er typisk. Vi kan konkretisere dette for Elihumenighetens vedkommende i forhold til Israel, siden spørsmålet om Israels historie, utvikling og skjebne er spesielt fremhevet som viktig i menighetens informasjons- og troslæremateriell.97 Torunn E. Berg (som i bladet Forsoningen! har ansvaret for informasjon/undervisning om Israel) har som premiss for sine Israel-tolkninger at "Guds ord er klart og tydelig", og såvel Guds utvelgelse av Israel som de kriger som er ført av Israel i nyere tid (f.eks. 1948 og i ettertiden) blir sett i lys av GT-lige bibelord.98 Grunnen til at Israel fremdeles består som nasjon - med et land - er at "Gud har talt",99 dvs. ved sine GT-lige løfter.
Fordi Israel er Guds folk og landet er gitt av Gud, skal jøder fra hele verden vende tilbake til nettopp dette landet. Elihumenigheten, sier Torunn Berg, støtter aktivt det "fiskearbeid" som pågår for å hjelpe jøder hjem til Israel: jøder oppsøkes, de blir undervist, de hjelpes praktisk osv.100 Og når Berg viser til at jøder flys hjem til Israel med det israelske flyselskapet El-Al, så henvises det til Esek 36,24 og Jes 43,5-7, dvs. at hjemkomsten tolkes i lys av slike GT-steder. For at bibelordenes aktualitet i dag skal bli ekstra tydelige, anbefaler Berg leseren av Esekiel 36 å "bytte ut "Israels fjell" med "Vestbredden" (som er Judea og Samaria)", for storparten av "Israels fjell ligger nemlig på den såkalte "Vestbredden". Her er det Gud vil bosette sitt folk som kommer hjem i de siste tider. Det er Guds land, og tilhører ingen andre ...".101
I lys av dette grunnsyn inntar Elihu-menigheten, Vestfold også en pro-israelsk stilling til militære og militærpolitiske aksjoner i dagens Israel, f.eks. deportasjonen av de ca. 400 Hamas-tilhengere til Sør-Libanon våren 1994. Den "skjeve" mediadekning som bl.a. denne aksjonen fikk, skyldes at Israel er "Guds utvalgte land", at Jerusalem er "Guds utvalgte by", og at "Verdens ånd vil alltid motsette seg Guds planer".102 Å motsette seg Guds planer er i Bergs tekst det samme som å forbanne Israel, og bibelreferansen i den sammenheng er 1 Mos 12,1-3. Arafat og PLO fremstilles - også etter Osloavtalen - som Israelhatere, for: Det er til forbannelse for Israel å forlange at "Israel skal gi opp deler av sitt land".103 I tråd med dette har også Norge satt seg i en "utsatt posisjon", og vårt land trenger derfor "nåde og tilgivelse" på grunn av fredsprisen til Arafat.104 Som vi ser: Gjennom synspunkter som disse kommer ikke bare Elihumenighetens engasjement for Israels sak fram, men også menighetens bibelsyn og bibelbruk. For å synliggjøre dette syn på Israel, har Elihu-menigheten, Vestfold i sitt forsamlingslokale i Tønsberg hengt opp et stort israelsk flagg på en fremskutt plass ved podiet - flankert av to norske flagg.
Frelse - helbredelse.
Frelsesbegrepet i Elihumenigheten knyttes først og fremst til Jesu, død og oppstandelse for menneskers synder; frelse er på den grunn "å bli født på ny og få del i Den hellige Ånd".105 Den "eneste vei" for å få del i Kristi stedfortredende død går gjennom "tro", dvs. den tro på Kristus som mennesket har i sitt hjerte og som bekjennes med munnen.106
Ut fra denne fundamentale og felleskristelige frelsesforståelse, så er det karakteristisk at en i Elihumenigheten søker å synliggjøre frelsestroen. Det kan skje på forskjellige måter. Utgangspunktet er at frelsestroen fører til "helt nytt liv".107 I læredokumentet til Elihumenigheten knyttes en rekke faktorer til dette nye liv: Den omvendte får et nytt forhold til Bibelen, til dåp, åndsdåp osv. - men også "helbredelse" hører dette nye liv til; for helbredelse er nemlig en "del av gjenopprettelsen Jesus tilveiebrakte på korset".108 Og denne helbredelse skjer bl.a. ved "tro, nådegaver, ordets forkynnelse, salving med olje og bønn for syke. Alt etter Guds ord".109
Ser vi nærmere etter hvordan dette praktiseres og omtales i menigheten, er det en tendens til å knytte sammen menneskets frelsesopplevelse og helbredelse - enten punktuelt til samme tid eller til kort tid etter. Vi skal trekke frem noen eksempler. I Krister Holmstrøms artikkel om Jan Hagen og Elihumenigheten kommenteres Hagens egen omvendelse. Denne knyttes til en befrielse (fra "syndens" makt), men kort tid etter ble Hagen "radikalt helbredet" i ryggen.110 Guds kraft kom "voldsomt" over ham, slik at han ble "fullstendig helbredet".111 Også i Hagens påfølgende evangeliseringsarbeid registreres kombinasjonen av frelse og helbredelse. I arbeidet blant narkomane, homoseksuelle og alkoholikere kunne en registrere at disse ble "frelst og helbredet og fikk ordentlig seier i livet."112 Også i bladet Forsoningen! finner vi en rekke eksempler på kombinasjonen frelse-helbredelse. Erik Sanders forteller om en kvinne i Tver i Russland: I "samme øyeblikk som hun ble frelst, ble hun også helbredet".113 Sanders omtaler også et møte i Spirova i Russland. Ved møtets slutt var det tid til å "kalle mennesker til frelse og helbredelse".114 Her bruker Sanders kombinasjonen "frelse og helbredelse" nærmest som en fast fomulering, dvs. ut fra en forventning om hva som skal skje under møtet.
Jan Hagen presiserer at Elihumenigheten ikke regner med en nødvendig sammenkobling mellom frelse og helbredelse, men at dette ofte skjer.115 Derfor kan en i Elihumaterialet også finne eksempler på at f.eks. bare frelsesbegrepet brukes.116 I Elihumenigheten læres det altså ikke at frelsen følges automatisk - hvis omvendelse og tro er rett117 - av helbredelse. Det er heller ikke symptomatisk for menigheten å knytte lykke, rikdom, suksess e.l. til frelsesbegrepet.118 Opplever en - enten individuelt eller som menighet - økonomisk fremgang, så ser en likevel på dette som en "velsignelse" fra Gud.119
Virkninger av Den Hellige Ånd.
Selv om Bibelen er kilde for tro, liv og lære i Elihumenigheten, så knyttes formidlingen av Guds ord eller vilje også til et direkte meddelt budskap fra Ånden. Guds Ånd er altså ikke oppfattet som knyttet til bibelordet i eksklusiv forstand.120 Vi skal kort trekke fram et par eksempler på dette knyttet til Krister Holmstrøms artikkel i 1992 om Elihumenighetens utvikling og dessuten et eksempel knyttet til et vitnespyrd i bladet Forsoningen.
I forbindelse med den tidlige virksomheten til Hagen i Verdal, så tolker Jan Hagen et utsagn av Trond Olav Berg (nåværende pastor i Elihu/Levanger) om den fremtidige menighetsutviklingen i lys av Den Hellige Ånd: Det var Ånden som hadde talt gjennom Berg om hva som skulle skje.121 Noe senere i Elihumenighetens utvikling i Nord-Trøndelag skjer noe liknende, også denne gang mellom Jan Hagen og Trond Olav Berg. Hagen "visste tidlig" at Berg skulle overta som pastor i Nord-Trøndelag, og "en dag sa Den Hellige Ånd at nå er tiden inne".122 Hagen skal altså ha mottatt et direkte budskap fra Ånden om det forestående pastorskifte.
Også i forbindelse med sykdom eller fare kan Åndens direkte tale være aktuell. Yngvar Lindhjem forteller at Gud "kom til meg i drømme".123 Drømmen handlet om hans syke bror, og under et bønnemøte dagen etter taler Ånden direkte til Lindhjem om hva som kan gjøres for broren. Ved at Lindhjem følger Åndens instrukser, blir broren frisk.124
Også på en annen måte markeres Den Hellige Ånds nærvær i Elihumenighetenes forkynnelse og praksis. Under møter kan mennesker begynne og le eller gråte, en kan danse eller klappe i hendene - eller bli "drukne av den Hellige Ånd...".125 I den forbindelse taler en om "lattermøter".126 Det fortelles også om mennesker som bokstavelig talt faller på gulvet under møtene.127
Slike eksempler fra Elihumenighetenes virksomhet korresponderer med det som Jan Hagen fortalte til Krister Holmstrøm i 1992: Allerede i 1987, etter ekteparet Hagens ukeopphold i Uppsala, så opplevde Elihumenigheten i Nord-Trøndelag at mennesker falt på gulvet "under Guds kraft".128 Det var under Torhild Hagens (Jan Hagens ektefelle) forbønn for møtedeltakerne at dette skjedde, og - forteller Jan Hagen til Kr. Holmstrøm - dette møtet "ble innledningen til en tid med enorm kraftutgytelse i menigheten".129 Umiddelbart før dette møtet høsten 1987 hadde Jan Hagen opplevet noe liknende under Livets Ords møter i Uppsala. Da ble han "slått i gulvet av Guds kraft", og han opplevet seg "helt full", dvs. av Den Hellige Ånd.130
Jan Hagen har i to nr. av Forsoningen! i 1994 rettet søkelyset mot fenomener av denne type. Den prinsipielle siden ved Åndens virksomhet kommenteres i en egen artikkel, og synspunktet her er at den troende bør bevege seg i Den hellige Ånd "uten å være redd for noe".131 Ånden bør få "bevege" den troende til "frihet" i sin ånd, slik at en ikke hemmes av tanker, intellekt eller meninger.132 Når Guds gaver, f.eks. tungetalen, "kommer opp inni deg, styr den ikke, men bruk den. Gi den frihet som Ånden vil... Slipp Han løs, og la Han få frihet i ditt indre."133 Synspunktet er at Ånden skal "herske" , og at den troende ikke skal stenge for Åndens ulike uttrykksformer.
I sin andre artikkel om Den Hellige Ånds virkninger fra 1994 kommentere Jan Hagen begrepet lattervekkelse. Det er media som har konstruert dette ordet, og begrepet er "forvirren- de".134 Hagen gjennomgår en rekke bibelsteder fra GT, og konkluderer i forhold til den "overnaturlige glede" og de dagsaktuelle begivenheter: "På samme måte som et folk ble fri dengang, ved latter og jubel, skjer det i dag." - og den overnaturlige gleden skal bli "en del" av de troende.135 Hagen tar altså ikke avstand fra de uttrykksformer som knytter seg til latter, fall osv. som følge av forkynnelse og undervisning i Elihumenighetene, men tolker disse former i lys av nøkkelordet glede.
Forholdet til myndigheter og andre kirkesamfunn etc.
Elihumenighetens læreinnhold ligger, som vi har sett, forholdsvis tett opp til andre trossamfunn - særlig innenfor den nyere trosbevegelse når det gjelder synet på menigheten og menighetsledelse, åpenhet for og praktisering av spesielle virkninger av Guds ånd osv. Også i forhold til andre frikirkesamfunn er den læremessige avstand forholdsvis liten, f.eks. til deler av pinsebevegelsen eller trossamfunn som er utgått fra denne. På tross av dette markerer ikke Elihu-menigheten, Vestfold seg på økumenisk måte, dvs. at en ikke deltar i et organisert økumenisk arbeid. En deltar f.eks. ikke i lokale økumeniske fora der prester, forstandere osv. møtes. En deltar heller ikke å fellesmøteopplegg e.l. Grunnen til dette er, ifølge Jan Hagen, ikke en prinsipiell motstand mot felleskristelige/kirkelige tiltak, men ganske enkelt at en i Elihumenigheten er opptatt av sin egen virksomhet og velger å konsentrere seg om denne. Læremessig har Elihumenigheten likevel i sitt læredokument og i sine retningslinjer formuleringer som trosmessig plasserer menigheten sammen med kristenheten forøvrig - uten å ta avstand fra andre kirkesamfunn eller å sette Elihumenigheten i en eksklusiv posisjon som det eneste rette kristne trossamfunn. I regelverket finnes endog formuleringer som bør kunne tolkes i retning av en tilskyndelse til felleskristelige/kirkelige kontakter og samarbeid.136 I den sammenheng bør en minne om Elihumenighetens kortvarige eksistens: Det kan ta tid for en forholdsvis nyetablert menighet å finne sin identitet og sin plass i kirke/menighetsbildet før eventuelle samarbeidsforhold innledes.
I forhold til landets myndigheter skal menigheten ha et "åpent og ordnet forhold" - så sant en ikke kommer i konflikt med Guds ord.137 Et eksempel på en slik lovmessig innordning kan være menighetens søknad om opprettelse av egen, privat grunnskole. Som begrunnelse for søknaden viser Elihumenigheten til a/ den offentlige skoles evangelisk-lutherske grunnlag, b/ at det humanistiske menneskesyn settes for mye i sentrum, c/ at den offentlige skole gir rom for "verdirelativisme" osv.138 Alternativt ønsker Elihumenigheten en skole med en "klar kristen profil", en skole som bygger på "Bibelens grunnlag med Gud i sentrum", en skole som har et "kristent menneskesyn og et kristent verdigrunnlag".139 En vil også hindre en "fremmed åndelig innflytelse" i skolens oppdragelse og undervisning.140 I søknaden er "helhetlig" et nøkkelord ut fra et kristent verdisyn. De demokratiske prinsipper som gjelder for det offentlige storsamfunn, vil Elihumenigheten imidlertid ikke overføre til menighetens styre. For her gjelder andre lover.
Forøvrig har Elihumenigheten praksis med tiende.141 Nattverdssynet til menigheten er knyttet til uttrykket "bilde på", dvs. at brød/vin er bilde på Jesu legeme og blod, og nattverdhandlingen er en forkynnelse av Herrens død.142 Menigheten har altså en symbolsk nattverdforståelse. Materialet på dette punkt er ellers såpass spinkelt, at mer presise tolkninger er vanskelig å foreta. Menigheten praktiserer ellers dåp av troende, og åndsdåpen er identisk med Guds kraft som gir den troende et seirende liv.143 I den sammenheng markerer menigheten, i tråd med flere andre frimenigheter med utgangspunkt f.eks. i pinsebevegelsen, at det omvendte (frelste) mennesket ikke kan betraktes under (den lutherske) synsvinkelen "simul iustus et peccator".144 Det omvendte mennesket kan altså ikke kalles for "synder" e.l. Dette innebærer imidlertid ikke syndefrihetslære, for også omvendte mennesker kan falle i synd. Da er det tilgivelse å få - fordi en lever i/av Jesu nåde. Synspunktet er altså at en ikke skal kalles for en synder (fordi: en er en frelst kristen), men at en likevel kan falle i synd (fordi en freldeles lever under fristelser). For det omvendte mennesket er imidlertid løsningen denne: Ånden gir mennesket kraft til å seire over fristelsene, og derfor kan en leve uten å synde. Ansvaret for et "aktivt samfunnsengasjement" understrekes også i menigheten, men det er lite i menighetens materiale som tyder på at dette bør tolkes i retning av tilskyndelse f.eks. til politisk eller humanitært arbeid e.l.145
Når det gjelder medlemskap i Elihu-menigheten, Vestfold så knyttes dette, som vi har vist ovenfor, bl.a. til anerkjennelse av menighetens retningslinjer, men også til den tidligere omtalte visjon.146 Utmeldelse av menigheten kan skje fritt. Men en kan også "utmeldes", dvs. bli utstøtt av menigheten, dersom en enten lever "i strid med menighetens tro, visjon, retningslinjer og ikke er villig til å la seg rettlede...", eller om en ikke har vært møtesøkende det siste året.147 Det er med referanse til Mat 18,15-17 at passusen om utmeldelse (eksklusjon) er formulert, en passus som vi forøvrig gjenfinner i vedtektene til OKS.148
[tilbake] 21 Jfr. "Hovedtrekk i tro og lære", 1994.
[tilbake] 22 "Skal, skal ikke... En veiledning til deg som vurderer å melde deg inn i Elihumenigheten", utgitt av Elihu november 1992, 3. Veiledningen er en fellesbrosjyre for menighetene i Vestfold og Trøndelag.
[tilbake] 23 Ib.
[tilbake] 24 Ib.
[tilbake] 25 Ib. En vil holde en "åpen linje" i menigheten, men menigheten er ikke "et demokratisk foretakende...".
[tilbake] 26 Ib. Det presiseres bl.a. at en bør vente med å tegne medlemskap i menigheten, dersom en har problemer med å aksepterer menighetens "ledelsesform" - en må nemlig ha "klare linjer på hjemmebane", dersom en skal nå menighetens mål.
[tilbake] 27 "I Elihumenigheten har vi fått en visjon og et oppdrag, og dette er vi ufravikelig forpliktet til ... frelse for våre medmennesker!", ib. 2.
[tilbake] 28 Retningslinjer, 1994, pkt. 3.
[tilbake] 29 Ib. pkt. 5.
[tilbake] 30 Ib.
[tilbake] 31 Ib. Henvisningene er Ef. 4,11; 1 Kor 12, 27f; Rom 12, 4-8.
[tilbake] 32 Ib., pkt. 5a.
[tilbake] 33 Ib.
[tilbake] 34 Ib., pkt. 5b.
[tilbake] 35 F.eks. årsmeldingen for Elihumenighetene i 1989: "Antall medlemmer i eldsterådet er redusert til 4", jfr. årsmeldingen for Vestfold 1990, der betegnelsene er satt sammen: "Eldsterådet/Styret består av...".
[tilbake] 36 Retningslinjer, 1994, pkt. 5b.
[tilbake] 37 Ib., pkt. 5a.
[tilbake] 38 Ib., pkt. 5b.
[tilbake] 39 Ib., pkt. 5c. Vi merker oss den innskrenkning i meldeplikten som knyttes til ordet "sentrale". Områder for denne meldeplikten er: årsmelding, regnskap, valg av revisor, investeringer o.l.
[tilbake] 40 Jfr. "Skal, skal ikke", 1992,3.
[tilbake] 41 Hovedtrekk, 1994, 1.
[tilbake] 42 Hagen opplyser (muntlig til undertegnede 13/1-95) at han likevel har mottatt "inspirasjon" fra annet konfesjonelt hold, f.eks. fra Livets Ord i Upppsala og Oslo Kristne Senter/Åge Åleskjær. Denne inspirasjonen har imidlertid, ifølge Hagen, ikke tilført ham noe læremessig nytt i forhold til læregrunnlaget som han ble befestet i og tilegnet seg i 1975/76.
[tilbake] 43 Froholt 1981, 110f.
[tilbake] 44 Ib. 164ff om "Organisasjonsproblemet og kravet om fastere former (1924-1928)".
[tilbake] 45 Ib. 189ff, 201ff.
[tilbake] 46 Asbjørn Froholt: De frie evangeliske forsamlinger, i: Kristne kirker og trossamfunn (red.: Peder Borgen og Brynjar Haraldsø), Trondheim 1993, 64f.
[tilbake] 47 Arvid Myreng: Gaver - mottakelse - funksjon, kompendium brukt fra 1960-tallet (udatert; A. Myrengs arkiv), 1-6; ds.: Eldste - forstandere (udatert i Myrengs arkiv; fra ca. 1980); ds.: Apostolisk arbeidsinstruks for eldste og/eller forstandere (udatert i Myrengs arkiv; fra ca. 1980); ds.: Eldste, (udatert; Myrengs arkiv fra ca. 1980). Arvid Myreng opplyser til undertegnede (8/2 1994) at manuskriptene fra ca. 1980 innholdsmessig viderefører de synspunkter som Myreng representerte og underviste i 1970-årene, dvs. i den tid da Jan Hagen var elev på bibelinstituttet i Våle.
[tilbake] 48 Myreng: Gaver 1960-årene, 4.
[tilbake] 49 Ib.
[tilbake] 50 Ib.
[tilbake] 51 Ib.
[tilbake] 52 Ib. 5. Den "klerikalske grøft" er et "avskyelig og vemmelig sted eller sak og fremmer ubehjelpelighet i eldstekollegiet og menigheten". Myreng viser i sammenhengen til personlige erfaringer: Han har nemlig "på nært hold sett hva et fall ... kan bevirke for den enkelte menighet", ib.
[tilbake] 53 Myreng: Eldste 1980, 3. Det vises til det NTlige ideal for menighetsledelse, og Myreng hevder at ordningen var - utfra et "naturlig behov" - at "en [person] innen eldsterådet, representerte eldsterådet, opptrådte på dets vegne ... som en førstemann blant likemenn". Praksis fra urmenigheten bør følges i dag, hevder Myreng, på grunn av den rådende "forvirring av ånds- og verdenssituasjonen", ib. Se til de samme prinsipielle og konkrete signaler i Myreng: Apostolisk arbeidsinstruks ca. 1980: "Menigheten skal ledes av et kollegium", 2. Det er først senere i kirkehistorien, i det 2. årh., at det "monarkiske episkopat" blir innført, se Myreng: Eldste ca. 1980, 1, og det var på denne tiden at biskopen i Roma begynte "å gjøre krav på å være kirkens overhode", ib.
[tilbake] 54 Når Jan Hagen konfronteres (i samtale med undertegnede 21/2 -95) med denne tolkningen, fastholder han likevel at han også i spørsmålet om menighetsledelse viderefører synspunkter fra Arvid Myreng: Hagen opplevde nemlig Myreng som bestemmende og ledende i Smyrna-menigheten i Tønsberg, og Hagens forståelse av Myrengs lederskap knytter seg til den sterke menighetsleder som ikke ga rom for medbestemmelse og reell innflytelse fra f.eks. et eldsteråd. Hagen hevder også at han selv videreførte disse ledelsesidealer (fra A. Myreng) både i sin Sebulon-virksomhet fra 1979 og siden i Verdal fra 1981. Når Hagen ca. 1980/81 innsatte et eldsteråd i Sebulonmenigheten, var begrunnelsen at Hagen selv (som menighetens pastor) skulle oppholde seg borte fra menigheten. Eldsterådet erstattet slik sett Hagen - for en tid. Ut fra opplysninger av denne type registrerer vi altså en motsetning i oppfatning mellom A. Myreng/DFEF på den ende side og Jan Hagen på den andre. Hagens oppfatning forklarer (delvis) hans senere tilknytning til Livets Ord i Uppsala: forståelsen her av lederskap i menigheten fant gjenklang hos Hagen, fordi han selv hadde tilegnet seg og praktisert denne type lederskap gjennom lengere tid.
[tilbake] 55 Krister Holmstrøm hører selv til Livets Ord i Uppsala, jfr. hans bok: Biblisk framgångsteologi, Livets Ord 1986. Det er verdt å merke at nettopp Holmstrøm har forfattet en av de artikler som mest utførlig portretterer Jan Hagen og samtidig beskriver Elihumenighetenes utvikling - bl.a. i forhold til Hagens kontakter med Livets Ord i 1987 og 1989/90 (jfr. Holmstrøm 1992).
[tilbake] 56 Holmstrøm 1992, 11. Her vises det bl.a. til et møte i Verdal i 1987, rett etter Hagens ukelange opphold i Uppsala og hans deltakelse på Livets Ords møter: "Uken i Uppsala fikk dramatiske følger hjemme i Norge". Bl.a. skjedde det nye ting under møtene, f.eks. at møtedeltakere falt på gulvet osv. Det er tydelig at Holmstrøm også ser en sammenheng mellom Hagens ukeopphold i Upppsala og Elihumenighetens fortsettelse: "Det møtet [dvs. i Verdal] ble innledningen til en tid med enorm kraftutgytelse i menigheten ... Kvalitetsnivået i folks liv ble radikalt forhøyet", ib. 11f.
[tilbake] 57 Menigheten Elihus årsmelding 1989. Hagen holdt møter hver 14. dag i Verdal høsten 1989. I løpet av denne høsten hadde Elihu/Verdal også flere kontakter med Elihu/Vestfold, ib.
[tilbake] 58 Årsmeldingen til Elihumenigheten i Vestfold - 1991. S. Rumar talte i forbindelse med menighetens innvielse av nye lokaler 16.-17. mars.
[tilbake] 59 Ib., jfr. også årsmeldingen til Elihumenigheten i Verdal 1991, der det nevnes navn på personer som går på Livets Ords bibelskole i Uppsala. Det opplyses også at ca. 30 medlemmer deltok under Vestfoldmenighetens åpningsmøte i Tolvkanten 9. mars (menighetens lokale) i Tønsberg. Opplysningen understreker inntrykket av den nære kontakt mellom menighetene.
[tilbake] 60 Elihumenigheten Vestfold - årsmedling 1992.
[tilbake] 61 Ib.
[tilbake] 62 Elihumenigheten/Vestfold, årsmelding 1993, 2. Også Elihu/Nord-Trøndelag pleiet en bred kontakt med Livets Ord i 1993, jfr. Årsrapport for virkeåret 1993. Bengt Sundberg fra Livets Ord i Uppsala besøkte menigheten i Levanger 12.- 14. februar, og 25. november talte Ulf Christiansson og Reidar Paulsen fra Upppsala på et møte samme sted. I mars s.å. ble det arrangert en fellestur mellom Elihu/Levanger og Livets Ord i Uppsala, og endelig markeres det i årsmeldingen at 8 personer går på bibelskole i Upppsala.
[tilbake] 63 Jfr. oversikten hos Kjell Olav Sannes: Materiell til framgangsteologien, litteraturtjenesten ved Det teologiske Menighetsfakultet, Oslo 1993 (jfr. litteraturlisten sist i heftet); ds.: Kenneth E. Hagins lære - et fram-gangssteologisk helhetssyn, TTK 3/1990, 161-176; se ellers en fyldig litteraturliste hos Egil Hjortland: Framgangsteologiens syn på menigheten og pastoren, spes.avh. i systematisk teologi ved MF, 1994. Til begrepene trosbevegelse, framgangsteologi etc., jfr. ib. 4. Se også oversikten hos Leif Jacobsen og Knut Tveit: Kristensentrene/Trosmenighetene, i: Kristne kirker og trossamfunn (red.: Peder Borgen og Brynjar Haraldsø), Trondheim 1993, 217-228 (og særlig litteraturlisten, 228).
[tilbake] 64 I profilerings/presentasjonsbrosjyren heter det f.eks. at Gud har gitt en visjon til menigheten Elihu, "Skal, skal ikke", 1992, 2. Til denne visjonen er knyttet et "oppdrag", ib. Flere ganger i brosjyren brukes ordet visjon i forbindelse med menighetens grunnleggende oppdrag, målsetting osv.
[tilbake] 65 Kenneth E. Hagin: Tjenestegavene, Hvittingfoss (Livets Ords forlag) 1985, 21ff; Ulf Ekman: Den levande Gudens Församling, Uppsala 1993, 7-19, jfr. Bjuvsjø, Carlsson m.fl.: Framgångsteologi i Sverige - Lundrapporten om den nya trosförkunnelsen. EFS-förlaget, Stockholm 1985.
[tilbake] 66 Jfr. Hagin: Tjenestegavene, 1985, 29f, jfr. 6.
[tilbake] 67 Ib. 22, jfr. 6f om den subjektive visshet og åndsutrustning som gis i forbindelse med visjonen. Utgangspunktet for visjon, åndsutrustning og menighetsetablering er ifølge Hagin ikke en påskyndelse utenfra (ytre kall), men indre driv og visshet. Den indre kallsbevissthet bekreftes ved "salvelse", ib. 7f.
[tilbake] 68 Ib. 23.
[tilbake] 69 Ib. 25f. Bl.a. har personen "fremragende åndelige gaver", har en dyp "åndelig erfaring" osv.
[tilbake] 70 Ib. 25.
[tilbake] 71 Ekman 1993,14, jfr. 17. Ekman legger betydelig vekt på enheten mellom pastorens og menighetens visjon: "Gud lägger visionen i herdens hjärta, men den är inte hans privata ägodel. Herden är katalysatorn för visionen. Han uppfattar den och förmedlar den till församlingen. Sedan blir han arbetsledare för den. Men visionen tilhör församlingen. Den är deras", ib. 14.
[tilbake] 72 Jfr. ib. 83ff, der Ekman drøfter forholdet mellom kollektivt lederskap (eldsteråd) og det utpreget individuelle lederskap. Disse ytterpunkter bør "balanseras med varandra", ib. 83. Men siden lederskap i en menighet begynner med at Gud "lägger en vision, en uppgift och ett mandat på en individ" (ib. 86), så kaller og innsetter Gud lederen i menigheten. De som skal være lederens (pastorens) medarbeidere må "acceptera, underordna sig och bistå den kallelsen", ib. 88. Kollektivtanken kommer inn hos Ekman på den måten at pastorens medarbeidere kan "ifrågasätta, undra eller samtala om visionen eller hur den skall utföras" (ib.) - men de arbeider "under en pastor", og ingen kan derfor "göra vad de vill", ib. 91 (jfr. samme formuleringer ovenfor i Elihumenigheten). Med-lederskap utover dette med-arbeiderskap er ikke mulig. Jfr. drøftingen hos Hagin om forholdet mellom pastorstyrt/eldstestyrt menighet, Hagin 1985, 51f. Ifølge Hagin knyttes forskjellen mellom en pastor og eldste først og fremst til begrepene "kall" og "salvelse". De eldste i menigheten har derfor ingen hyrdefunksjon. Ifølge Hagin skal gruppen eldste derfor ikke styre/lede menigheten. Da griper de inn på pastorens område.
[tilbake] 73 Jfr. Åge Åleskjær: Alltid voksende tro, Hovet 1993, 39f, 42, og OKS nyhetsblad Rikere Liv, 3/1994, der det i et referat fra et Åleskjær-seminar ("Ny vin i gamle skinnsekker") gis uttrykk for samme tanker: "Det finnes en ny forståelse av Guds lederform i de nye menigheter. Hyrden leder flokken, ikke omvendt", ib. 6. Og det tas avstand fra "demokratiske avstemninger" i menigheten, "eldsteråds-avstemninger" osv. skal ikke forekomme, ib. 7. For Gud "salver en hyrde, og hyrden peker ut de han ønsker...", ib. Se også Anne Bergh: Oslo Kristne Senter i søkelyset, hovedoppg. i religionshistorie ved Universitetet i Oslo, høsten 1993, 24ff, 35f.
[tilbake] 74 Oslo Kristne Senter (OKS): Vedtekter for menigheten Oslo Kristne Senter gjeldende fra 16.10.90, pkt. 10 (vi viser i fortsettelsen kun til disse vedtekter, selv om de aller nyeste OKS-vedtektene er gjeldende fra 22/9 -94. Det er ingen forskjell på de to sett av vedtekter - verken i ordvalg eller sak - på de områder vi henviser til), jfr. også ib. pkt. 11, der det presiseres - på samme måte som i Elihu-menigheten, Vestfold - at det "forventes at medlemmer er enige i vår målsetting, og er villige til å underordne seg menighetens ledelse". Dersom en "motarbeider menighetens ledelse", kan det føre til eksklusjon, ib., pkt. 12. På samme måte som i Elihumenigheten plasseres menighetens pastor som formann i styret, ib., pkt. 5.
[tilbake] 75 Organiseringen av dokumenter er likevel forskjellig i de tre menigheter: Mens Elihu-menigheten, Vestfold har to dokumenter fordelt på ett læredokument og ett organisasjonsdokument, så har f.eks. OKS slått sammen disse to saksområder i ett dokument (i 13 hovedpunkter er trosspørsmål, administrative spørsmål osv. behandlet). Livets Ord har også et separat læredokument (og sannsynligvis et (evt. flere) dokument(er) for organisasjonsspørsmål forøvrig. Vi har ikke fått tilgang til opplysninger og sikker dokumentasjon på dette spørsmål av Livets Ord), jfr. Vedtekter for OKS, 1990, og "Grunnläggande tros- och lärosatser i församlingen Livets Ord", Uppsala (i: Framgångsteologi i Sverige. Lundarapporten om den nye trosförkunnelsen, Stockholm 1985, 155-57).
[tilbake] 76 Muntlig innformasjon til undertegnede 24/1 1995 fra pastor Tove Amundsen i Elihu-menigheten, Vestfold. Dokumentene fra Elihumenigheten er ført i pennen av T. Amundsen i forbindelse med den off. registrering av menigheten 22/12 1994. Til likheten mellom vedtekter i de ulike trosmenigheter, jfr. opplysningen hos Jacobsen og Tveit 1993, 226 (fotnote). Her hevdes det at "flere trosmenigheter" har brukt vedtektene til OKS som mønster for egne vedtekter eller retningslinjer.
[tilbake] 77 Jfr. OKS-vedtektene, 1990, pkt. 2, og Retningslinjer, 1994, pkt. 1, for Elihumenigheten
[tilbake] 78 I læredokumentet (Grunnläggande tros- och lärosatser etc.) fra Livets Ord er dette skjema - med visse variasjoner - tydelig: en starter med temaet Bibelen og slutter med spørsmålet om Jesu endelige gjenkomst og Tusenårsriket.
[tilbake] 79 Hagen opplyser til undertegnede (15/2 -95) at en i Verdalsamfunnet ofte blandet sammen navnet Verdal Kristne Senter med Verdal krisesenter (for kvinner). For å unngå dette, skiftet menigheten navn til Elihu.
[tilbake] 80 Jfr. "Skal, skal ikke", 1992, 2, og forøvrig Job. 32ff. (f.eks. om Elihu som belærer andre om Gud, 36,2ff, og som er "full av ord, ånden i mitt indre driver meg", 32,18).
[tilbake] 81 Hovedtrekk, 1994, 1 .
[tilbake] 82 Ib.
[tilbake] 83 Ib., jfr. "Skal, skal ikke", 1992, 2, der det samme presiseres: Bibelen inneholder et "bredt spekter av normer for samfunnsliv, menighetsliv og familieliv...". Også i OKS-vedtektene finnes en tilsvarende tankegang: utgangspunktet er "Guds inspirerte ord" (ib., pkt.3a), at en i menigheten bekjenner seg til "alt Guds ord" (ib., pkt. 3k), og at en av dette får en velsignelse for "hele menneskelivet med alle dets aspekter, både åndelig, fysisk, sosialt og materielt".
[tilbake] 84 "Skal, skal ikke", 1992, 2.
[tilbake] 85 Ib.
[tilbake] 86 Ib.
[tilbake] 87 Ib.
[tilbake] 88 Ib.
[tilbake] 89 Muntlig informasjon fra Jan Hagen til undertegnede 13/1 d.å.
[tilbake] 90 Hovedtrekk, 1994, 2. Mann/kvinneforholdet, det seksuelle, ektefellenes likeverd, de "åndelige lover" som gjelder i ekteskapet osv. betraktes i lys av Bibelen uten referanse til eventuelle tidsbestemte forhold e.l. i fortid eller nåtid. En slik historiserende problemstilling ligger utenfor dokumentets horisont.
[tilbake] 91 Jfr. til Luthers syn på skilsmisse og gjengifte, i: Lærerrådets uttalelse om ekteskap, skilsmisse og gjengifte, Menighetsfakultetet, 12. mars 1980, 19f. Til forståelsen av Mat 19,3-9 i forbindelse med dette tema, jfr. Jacob Jervell: Skilsmisse og gjengifte etter Det nye testamente, NTT 1961/62, 195ff.
[tilbake] 92 Jfr. opplysninger i Elihumenighetens årsmeldinger.
[tilbake] 93 Muntlig informasjon til undertegnede 13/1 -95.
[tilbake] 94 Ib. Vi registrerer altså at Elihu-menigheten, Vestfold har mye til felles med nyere trosmenigheter i pastor-, menighets- og ledelsesoppfatning, men i synet på kjønnsbestemt pastortjeneste skiller disse menigheter lag: ingen trosmenighet har kvinnelig pastor, jfr. opplysninger hos Jacobsen/Tveit, 1993, 225.
[tilbake] 95 Til drøfting av bibelsyn og i den sammenheng fundamentalistbegrepet, f.eks. tre artikler av John Nome: "Om forskningen og bibelkritikkens forutsetninger", "Om bibelsyn og bibelforskning" og "Skriftens inspirasjon og autoritet", i: Bibelsyn og bibelgransking (red.: Ole Øystese), Stavanger 1966, 38ff; 17ff (særlig om fundamentalistbegrepet, 18f), 63ff.
[tilbake] 96 "Skal, skal ikke", 1992, 2.
[tilbake] 97 F.eks. ib.,3: "Vi forventer at du sammen med menigheten velsigner Israel", jfr. også Hovedtrekk, 1994, 2: "Gud ga dem landet Israel til eiendom til evig tid", og "Gud befaler oss å velsigne dem [dvs. Israel som nasjon/land], ikke på grunn av deres ufeilbarlighet, men pga Guds løfter og trofasthet". Som bakgrunn for slike uttalelser vises det til Abraham, Isak og Jacob som ble utvalgt av Gud og gjort til folket Israel - det Israel som eksisterer i dag i Midt-Østen.
[tilbake] 98 Torunn Berg: Menigheten Elihu støtter Israel!, Forsoningen! 3/1994, 10. De GT-lige stedene er: 1 Mos 12, 1-3; 15,18; 2 Krøn 6,6.
[tilbake] 99 Ib.
[tilbake] 100 Ib.
[tilbake] 101 Ib.
[tilbake] 102 Torunn Berg: Nytt om Israel, Forsoningen! 4/1994, 7.
[tilbake] 103 Ib.
[tilbake] 104 Ib.
[tilbake] 105 Hovedtrekk, 1994, 1.
[tilbake] 106 Ib.
[tilbake] 107 Ib.
[tilbake] 108 Ib. Punktvis listes det opp hva det "nye livet" inneholder, og til hvert stikkord (dåp, åndsdåp, menigheten osv.) gis det korte forklaringer. Slik også til stikkordet "Helbredelse", jfr. til samme koblinger i OKS-vedtektene, 1990, pkt. 2b. Her knyttes forkynnelse/undervisning (av Guds ord) til "tegn og under som følger med og stadfester Ordet...". Til ordparet forkynnelse/evangelisering knyttes også funksjonen "utfri og helbrede", ib., pkt. 2a. På dette punkt synes det altså å være en overenstemmelse i tankegang mellom Elihumenighetens læredokument (Hovedtrekk, 1994, om "Helbredelse"), deler av Elihumenighetens praksis (jfr. det umiddelbart følgende) og OKS-dokumentet. Til begrepet gjenopprettelse i denne sammenheng, jfr. Skal, skal ikke, 1992, 2f, der dette uttrykket brukes i ulike varianter om Elihumenighetens oppdrag: bygge opp igjen, gjenreise, ta tilbake, gjenopprette etc.
[tilbake] 109 Hovedtrekk, 1994, 1.
[tilbake] 110 Holmstrøm 1992, 10.
[tilbake] 111 Ib.
[tilbake] 112 Ib.
[tilbake] 113 Erik Sanders: En historie om et menneske, Forsoningen! 1/1994, 1. Denne kvinnnen, opplyser Sanders, led av en "alvorlig allergisykdom" (jfr. Forsoningen! 2/1994, 1, artikkel med samme overskrift. Også her knyttes omvendelser sammen med "under og mirakler" og helbredelser). Se også Viggo Wilhelmsens rapport fra Polen: "Det er alltid", Forsoningen! 1/1994, 3. Om helbredelsenes hyppighet heter det: "Helbredelser og utdrivelser er like vanlig som smør på maten hjemme".
[tilbake] 114 Sanders: Latteren, 1994, 1, jfr. ds.: Spirova, 1994, 9, der det fortelles om mennesker som hadde kommet til møtet for å bli "frelst og helbredet"; av disse ble flere hundre "frelst på en dag, mange ble helbredet...". Se også Eva Olsen: Rapport, 1994, 4, der kombinasjonen "frelst, åndsdøpt og helbredet samtidig" forekommer.
[tilbake] 115 Muntlig informasjon til undertegnede 13/1-95.
[tilbake] 116 F.eks. Jan Lilleby: Bli støtte-partner nå, Forsoningen! 4/1994, 9: "... tusenvis av mennesker blir frelst og født på ny, evangeliet om Jesus Kristus går fra den ene seier til den andre ...".
[tilbake] 117 Jfr. et annerledes syn hos Kenneth E. Hagin: Praying To Get Results, 2. ed. 2. Pr. 1984, 5, og ds.: The Key to Scriptural Healing, 2. ed. 2. Pr. 1984, 16, jfr. også ds.: Den troendes autoritet, 2. oppl., 1985, 4ff, og ds.: Bønnens hemmelighet, 1985, 7ff. Hos K. Hagin gjøres altså helbredelse fra sykdom osv. avhengig av menneskets trosstyrke, bekjennelse e.l. - på en helt annen måte enn hos Jan Hagen og Elihumenigheten.
[tilbake] 118 Jfr. Kjell Olav Sannes: Kenneth E. Hagins lære - et framgangsteologisk helhetssyn, TTK 3/1990, 164ff, som viser til en rekke skrifter av K. Hagin. Hos Hagin knyttes frelsestro og helbredelse, lykke, økonomisk framgang osv. på en helt annen måte sammen enn hos Jan Hagen og Elihumenigheten, jfr. foregående fotnote. Også i de "Grunnläggande tros- och lärosatser", pkt. 10, til Livets Ord finner vi en annen oppfatning enn i Elihumenigheten på dette punkt. Her tenkes mennesket å være en "övervinnare på livets alla områden" - også i forhold til helse, velstand, økonomi etc.
[tilbake] 119 Jfr. Holmstrøm 1992.
[tilbake] 120 Jfr. Hovedtrekk, 1994, 1, der sammenhengen mellom Bibelen og Ånden kun fremstilles slik at Ånden gjør Bibelens budskap levende for den troende.
[tilbake] 121 "En dag sa Trond: "Jeg tror at hvis Johan Ole og Erna Kjellestad blir med, så kommer en masse ungdommer til å bli med". Jeg [dvs. Jan Hagen] forsto ikke at det var Den hellige Ånd som hadde talt til Trond.", Holmstrøm 1992, 11.
[tilbake] 122 Ib. 11f.
[tilbake] 123 Vitnespyrd av Yngvar Lindhjem i Forsoningen! 3/1994, 3.
[tilbake] 124 Ib.
[tilbake] 125 Sanders: Latteren, 1994, 1, jfr. Rick Fjøsne: Seiersrapport fra Sibir, Forsoningen! 4/1994, 5: "Når kjernen fra menigheten samles til Bibel-studier midt i uken, kommer Den Hellige Ånd og rører seg på en spesiell måte. Mennesker er fulle i Ånden, noen gråter, noen ler.".
[tilbake] 126 Sanders: Latteren, 1992, 1.
[tilbake] 127 Jfr. signaturen "Merete": Veien til frelse og frihet, Forsoningen 3/1994, 5: "Jeg var tilbake på møte neste kveld, og gikk fram til forbønn. Jeg falt i gulvet. og det som skjedde inni meg kan ikke beskrives... Jeg fikk en indre ro og trygghet jeg aldri har kjent før. Angst, depresjon og tablettmisbruk var borte. Migrenen min forsvant også".
[tilbake] 128 Holmstrøm 1992, 11.
[tilbake] 129 Ib. 11, 13.
[tilbake] 130 Ib. 11.
[tilbake] 131 Jan Hagen: Herren er Ånden, og der hvor Herrens Ånd er, der er frihet, Forsoning! 3/1994, 6.
[tilbake] 132 Ib.
[tilbake] 133 Ib.
[tilbake] 134 Jan Hagen: Aktuell undervisning, Forsoning! 3/1994, 8.
[tilbake] 135 Ib. 8f. Bibelestedene som gjennomgås er Sal 126; 137; Jer 25.
[tilbake] 136 Jfr. Hovedtrekk, 1994, 1, om menigheten. Se også Retningslinjer, 1994, pkt. 3: "Elihumenigheten er en del av den levende Guds menighet". Menigheten skal også drive sitt arbeid "alene og sammen med andre menigheter, organisasjoner og enkeltmennesker...", ib., pkt. 3, jfr. den samme aksentuering i OKS-vedtektene 1990, pkt. 2a: "Selv om vi er en lokal menighet, ønsker vi å være med i den vekkelsen som går fram over hele verden", jfr. også ib., pkt. 3g ("Alle gjenfødte kristne er ett. Vi vil derfor legge vinn på å ... ha et godt forhold til andre kristne"). Både OKS og Elihumenigheten markerer altså en verbal åpenhet i forhold til samarbeid, men premissene synes å være knyttet til begrepene "vekkelse" (for OKS) og det å være i "åndelig enhet med" (for Elihu, jfr. Retningslinjer, 1994, pkt. 1).
[tilbake] 137 Retningslinjer, 1994, pkt. 4, jfr. også "Skal, skal ikke", 1992, 3: "Vi forventer at du vil kjempe for vårt lands selvstendighet med alt Gud har gitt deg".
[tilbake] 138 Jfr. Elihumenighetens "Søknad om godkjenning som privat grunnskole med rett til tilskudd", 2/12 1992, undertegnet Jan Hagen, jfr. forøvrig ovenfor fotnote 12.
[tilbake] 139 Ib.
[tilbake] 140 Ib.
[tilbake] 141 Jfr. Hovedtrekk, 1994, 2: "... tiende er vår forvalteravgift til Gud, og har aldri vært menneskenes eiendom; tiende og hellige gaver er Guds norm for menighetens økonomi". I tekstsammenhengen omtales tiende i lys av menneskets forvalteransvar, men også ut fra Abrahams eksempel i GT.
[tilbake] 142 Ib.
[tilbake] 143 Ib. 1. Forholdet mellom troendes dåp og den påfølgende åndsdåp utdypes ikke nærmere i Elihumenighetens materiale, men - denne "gave som taes imot i tro" - synes å være knyttet til kristenlivet for alle troende. En slik tolkning kan en lett komme til ut fra de mange beskrivelser (f.eks. i bladet Forsoning!) av troende som henviser til Guds kraft, praktiserer tungetale etc. Tidspunktet for denne gave presiseres imidlertid ikke i det foreliggende materiale, f.eks. om gaven knyttes til menneskets omvendelse, vanndåpen eller en senere separat akt for åndsdåp, jfr. forøvrig Livets Ords dokument "Grunnläggande tros- och lärosatser", pkt. 7f, der beskrivelsen av "dopet i den helige Ande" innholdsmessig samsvarer godt med materialet i Elihu-menigheten, Vestfold. I forbindelse med åndsdåpen gis "kraft för liv och tjänst, tilldelande av gåvor och deras bruk i tjänesten för Herren..." osv., ib., pkt. 7. Til åndsdåpen knyttes også "det första fysiska tecknet, att tala andra tungamål", men også "efterföljande yttring av andlig kraft...", ib., pkt. 8.
[tilbake] 144 Dette har jeg ikke funnet i noe skriftlig materiale i Elihu-sammenheng, men Jan Hagen opplyser dette til undertegnede i samtale 15/2 -95.
[tilbake] 145 Utsagnet om et ønsket aktivt samfunnsengasjement tilføyes en hale i teksten: "... slik Gud leder". Tillegget kan tolkes i to retninger, nemlig a/ i en åpen retning: alt det alminnelige og gode engasjement som utøves mellom menesker og som Gud vedkjenner seg, eller b/ i en trangere retning: det som først og fremst er knyttet til menighetens arbeid til beste for samfunnet. Ingen av tolkningene utelukkes absolutt i tekstene, selv om tendensen - etter vår oppfatning - trekker i retning av tolkning b/.
[tilbake] 146 Retningslinjer, 1994, pkt. 6.
[tilbake] 147 Ib., pkt. 7 a og b.
[tilbake] 148 Jfr. Vedtekter for OKS 1990, pkt. 12. Her brukes uttrykket "støte ut" av menigheten. Saklig sett er Elihumenighetens paragraf og OKS-paragrafen på linje og har dessuten med akkurat de samme momentene, jfr. vår kommentar til vedtektenes felles struktur og innhold ovenfor.
Elihu-menigheten, Vestfold - opprinnelse og konfesjonell egenart
Copyright
©
1996
forfatteren
Høgskolen i Vestfold