| Høgskolen i Vestfold : Biblioteket : Skriftserien | Avdeling for lærerutdanning | |
|
Einar Berggraf Jacobsen (red): "Forskningsdagene '01" ved Høgskolen i Vestfold |
Copyright © 2001 forfatterne / Høgskolen i Vestfold |
|
|
<< Forrige side - Forside - Innhold - Neste side >> Mattias
Øhra Sentralt for prosjektet, IKT og nye læreprosesser, er å gi studenter erfaring med nye læringsfellesskap som bryter med den tradisjonelle skole- og klasseromsundervisningen. Mer konkret er en i prosjektet opptatt av hvordan IKT, organisatoriske endringer og nye perspektiver på fag kan skape "nye typer" av læreprosesser innen lærerutdanningen. Innhold: 1. Prosjektets mål og ambisjoner Utviklingen innenfor IKT må få konsekvenser for opplæringen i høyere utdanning, og Høgskolen i Vestfold ønsker å følge med i denne utviklingen. Utfordringen for alle lærere er å se nytten av IKT og i opplæringssammenheng kunne nytte de nye mulighetene på en hensiktsmessig måte. Med utgangspunkt i informasjon- og kommunikasjonsteknologi (IKT) ønsker vi i lærerutdanningen å legge til rette for nye læreprosesser som kan omskape nye og store mengder av informasjon til kunnskap. Dette forutsetter at studentene i sin egen utdanning benytter varierte arbeidsformer og at de får erfaring med ulike typer undervisningsutstyr og læremidler, bl.a. IKT. Den pedagogiske plattformen for prosjektklassene støtter seg i stor grad på et sosiokulturelt lærings-perspektiv. I dette ligger det at fokus i større grad rettes mot en didaktikk for læringsfelleskap. IKT tenkes inn som et støttende stillas for mer kollektive og deltakende læringsformer. Således har prosjektet som mål å gi studenter erfaringer med:
Arbeidsmåtene i prosjektklassene er i stor grad basert på http://www-lu.hive.no/iktnlp/arkiv/mattiaso/artikfou.docIKT%3c/asamarbeidslæring, problembasert læring, case-metodikk og tema- og prosjektarbeid. Studentene skal kunne bruke IKT som en sentral arbeidsmåte i læringsfellesskapet. Videre skal studentene etter tre år være fortrolig med bruk av IKT, samt å kunne integrere teknologien i et læringsfellesskap som ivaretar en mer deltaker- og prosjektbasert arbeidsform. Praksisperiodene blir knyttet til spesielt utvalgte skoler hvor IKT og samarbeidslæring står sentralt.
Det er således tre sentrale fokus som ligger til grunn for de erfaringer vi har ønsket å hente ved avdelingen, nemlig, 1) innholdsendringer mot et sosiokulturelt læringsfellesskap, 2) læring med IKT, 3) organisering [ Innhold - Toppen av siden ] 2. Læringsfellesskap En sentral ambisjon for prosjektet er å utfordre den tradisjonelle læringskulturen som baserer seg på en individualrettet didaktikk. Gjennom et fokus på de kollektive krefter i læringsprosessen har det vært viktig fra starten av å legge til grunn en didaktikk for læringsfellesskapet. For studentene har dette medført en mer transparent lærings- og arbeidssituasjon hvor den enkelte blir mer synlig i fellesskapet. Gjennom arbeider på web og med digitale mapper har studentene måttet venne seg til en mer åpen og kooperativ arbeidsform. Målet for det vi kan kalle et mer transparent læringssystem er todelt: I det første målet ligger det en klar utfordring til å etablere en videre forståelse av fenomenet læring hvor læring må ses på som kommunikasjon mellom sosiale aktører i et undervisningssystem (Rasmussen, 1998). En kommunikasjon mellom lærer og elev og mellom elevenes omverden, - først og fremst medelever. Dette kommunikative fellesskapet medieres1 gjennom artefakter2 slik at vi får et kontinuerlig samspill mellom individet, kollektivet og artefakter. Læring og utvikling handler om samspillet og kommunikasjonen mellom slike ressurser (Seljø, 2001:254). Hvis vi kan enes om at læring og utvikling skjer gjennom deltakelse i sosiale praksiser og gjennom kommunikasjon med andre (flere enn den enkelte lærer), vil dette bety en tilrettelegging av nye læreprosesser som bryter med prinsippet om at læring først og fremst er ensbetydende med overføring. Tradisjonelt har forståelse vært betraktet som en individuell forståelse, et forhold mellom elevens hode og innholdet i undervisningen. Det ble derfor betraktet som lærerens oppgave å gjøre seg selv forståelig. Hvis læreren gjorde det, var ansvaret for forståelsen deretter overlatt til eleven. En slik måte å betrakte forståelse på er tydelig belastet av et læringssyn der læring er ensbetydende med overføring (Rasmussen, 1998:128). Hvis vi erkjenner at utdanning først og fremst handler om kommunikasjon, ligger sårbarheten i hvor vidt vi kan etterprøve om den forutgående kommunikasjonen er forstått. Dette ville vært mulig hvis vi hadde en lærer for hver elev. Det har vi ikke! For læreren medfører dette at det er nærmest umulig utøve en forståelseskontroll. Dette forholdet har ført til tesen om forståelsesunderskudd i undervisningen3. Forståelse peker her henimot observasjon med henblikk på selvreferanse. Selvreferanse forstått som et system hvor individet kan ivareta en differanse mellom seg selv og alt annet, og som kan utlede konsekvenser av denne differansen for seg selv. "Det er med andre ord ikke bare læreren som kan forstå eleven, og omvendt. Også selve læringsmiljøet kan forstå dem begge, i den betydning at de blir forståelige innenfor læringsmiljøets kontekst" (Rasmussen, 1998:129). Undervisning hvor forståelseskontrollen er særlig vanskelig må i et læringsperspektiv anses som svært risikabelt. Denne risikoen er høy både i tradisjonell klasseroms-undervisning og for mer elevorienterte temaarbeider (ibid). I den tradisjonelle klasseroms-undervisningen hvor læreren gjennomgår lærestoffet grundig i felleskap og deretter bearbeider stoffet gjennom individuelt elevarbeid eller i grupper, er risikoen stor for tap av forståelseskontroll for læreren. Det er vanskelig å få oversikt over hvordan elevene hver for seg håndterer sin selvreferanse, det vil si sin måte å konstruere lærestoffet på (ibid). I de elevorienterte systemene er det en risiko for at elevene overlates for mye til seg selv og sin egen forforståelse med det utfall at elevene sitter igjen med en for overflatisk forståelse og en manglende begrepsliggjøring som resultat (ibid). Tradisjonelt er problemet med begge metoder at de i for stor grad relaterer seg ensidig til lærerens systemreferanse. Lærerens vei ut av uføret i forhold til forståelsesunderskudd ligger derfor i å ta omverdenen i bruk. Gjennom en systematisk bevisstgjøring av det kollektive fellesskapet og gjennom å utfordre elever/studenter til åpenhet og til å ta ansvar og bidra til en trygg og støttende læringskultur blir begrepet ansvar for egen læring meningsfylt. I et mer gjennomsiktig læringsmiljø vil mulighetene for samarbeidslæring øke gjennom den enkeltes overveielser av kollektivets uensartede løsningsforslag opp mot egne strategier og kunnskapskonstruksjon. I et slikt perspektiv blir fellesskapet like viktig som eleven/studenten selv. God undervisning krever ikke bare selvstendige, initiativrike og vitebegjærlige elever. Den krever i like høy grad en god og sterk omverden for disse elevene i form av lærer og andre elever som er i stand til å ta kommunikative oppgaver alvorlig. Hvis formålet med undervisningen er å oppnå forståelse, er det ikke tilstrekkelig bare å fokusere på den enkelte elev. Kollektiv læring får stor betydning, for gjennom diskusjon omkring de individuelle konstruksjoner av et komplekst læreinnhold, omkring hypoteser og mulige forklaringer eller løsninger kan den enkelte elev overveie sine egne konstruksjoner, oppfatninger eller erkjennelser og struktureringen av dem (ibid:133). IKTs legitimitet inn i et sosiokulturelt læringsperspektiv vil være i hvor stor grad teknologien kan virke støttende i transparente kommunikasjonsprosesser slik at læringsfellesskapet danner et stillas for utdanning av gode kommunikasjonspartnere og dermed gode læringspartnere. Fast tilholdssted. Operaprosjektet - en opplevelse i læringsfellesskapet Vår endelige konklusjon er at dette må inn i grunnskolen! Dette fordi det er et unikt prosjekt hva gjelder muligheter og gevinst for elevene. Ikke minst vil vi framheve den langtidsgevinst som ligger i det at elevene utvikles til friere individer. Vi ser hva dette kan gi av økt estetisk opplevelse ved at det skapes et miljø for trygg utfoldelse av både kreative og faglige evner. Trygghet er et nøkkelord. Vi opplevde at gjennom det vi sammen erfarte de ukene vi laget operaen, fikk vi alle vist mer av oss selv, på både godt og vondt. Dette gjorde at vi i dag kjenner hverandre på en ny og bedre måte. Dette skaper trygghet som igjen gjør at vi tør å være oss selv mer enn hva vi tror vi ville uten den felles erfaringen vi har fra operaen. Mange savner i dag tilhørighet eller fellesskapsfølelse. Disse vil ha stor glede og nytte av å få delta i sosiale prosesser som den det her er snakk om. Her vil de også lære at alle må både gi og ta for at samarbeidet skal fungere godt. Dette er særdeles viktige verdier å ta med seg ut i framtidens skole og samfunnsliv for øvrig. Kravet om samarbeidsrelaterte arbeidsmåter er økende. Kravet til maksimal ytelse skjerpes stadig, og skal målene nås fordres det at alle drar sammen og i samme retning. Barn skal bli sosiale vesener med evne til kommunikasjon og samarbeid, - derfor bør de lære å bli en del av fellesskapet/samfunnet. Vi vil derfor som en endelig konklusjon si at det ikke bare er mulig å gjennomføre "Å skrive en opera" i grunnskolen, men det er rett og slett helt nødvendig at det gjøres! (http://mix.hive.no/~lenelu/Kunst&handverk/konklusjon.htm) Under en studentlogg knyttet til refleksjoner over faglig utvikling i musikk forteller en student: Vi fikk tidlig beskjed om at vi skulle sette opp en opera. Det gledet vi oss veldig til, og det var vel også det mest spennende som har skjedd i år musikalsk sett. Her fikk vi utfolde våre fantasifulle og musikalske evner til det fulle samtidig som vi ble en skikkelig sammenspleiset gjeng etter en rekke trygghetsøvelser. Jeg var med i musikkgruppa og ble også musikkansvarlig for operaen. Vi lagde masser av komposisjoner som beskrev de ulike stemningene vi fikk fra skrivegruppa. Denne delen var kjempespennende og jeg følte at jeg fikk god bruk for mine tidligere kunnskaper om musikk, samtidig som jeg lærte mye underveis av medstudenter og lærere. Selv om jeg var sliten etter tre forestillinger og fem uker med opera, ville jeg gjerne hatt flere forestillinger. Jeg er sikker på at de aller fleste husker hva de sa og hva de spilte ennå. Etter et prosjekt som dette føler jeg meg bedre rustet til å møte nye utfordringer i skole og jobb, og jeg vet at jeg kommer til å bruke flere av Åpenhet og trygghet Ballansegangen i et slikt prosjekt ligger i graden av press og utfordringer som den enkelte student føler i gruppen, og hva den enkelte opplever å mestre gjennom at fellesskapet motiverer til ekstra innsats og dermed også opplevelser av å mestre nye situasjoner på det personlige plan og som del av fellesskapet. Det handler om å tydeliggjøre seg i et fellesskap, om å gi og ta. Studentene skriver: I en slik prosess vil det også være naturlig at noen blir for passive mens andre blander seg opp i alt og alle. Noen jobber for selvstendig og fungerer dårligere i gruppesamarbeid. Det viktigste vi lærte var kanskje å bli bevisst vår egen rolle i et sosialt samspill. At det handler både om å gi og å ta. Det er denne ballansegangen vi skulle bevisstgjøres på, og det mener vi at vi lærte mye om. Vygotsky sier at man kan lære mer sammen med andre enn alene, og på den måten utvikle vår proksimale utviklingssone, det uutnyttede handlingsrommet, best (Ibid). Samarbeid og konfliktløsning Etter vår mening kan et slikt prosjekt være nær sagt hva som helst; revy, teater, film, opera, rockekonserter osv. Det sentrale er at det ryddes tid på vegne av alle fag til å gi studentene en stor oppgave med høy grad av risiko som de primært skal styre og administrere selv fem til seks uker. Gjennom en slik fordypning vil den enkelte student utfordres i forhold til samarbeid, konfliktløsning og problemløsning. Et dybdefokus på oppgaven gir rom for prosesser som skaper et reelt felleskap, et felleskap som gir en helt annen dynamikk og helt andre strategier for samarbeidslæring en det som man oppnår gjennom en tradisjonell oppstart med de ulike fagene som kommer i tur og orden gjennom storforelesninger osv. En student oppsumerer det slik: I dette prosjektet opplevde vi direkte på kroppen hva som kreves av hver enkelt i forhold til sosial kompetanse og samspillforhold, og jeg har også selv både fysisk og psykisk fått oppleve hvordan disse prosessene fungerer i virkeligheten. Med andre ord ble vi aktive aktører i vår egen læring. Vi fikk erfaringer som kan knyttes opp mot Stensaasen og Slettas teorier. Operaprosjektet gav meg en innsikt i å se sammenhengen mellom disse teoriene og praksis, og jeg føler derfor at jeg har en bredere kompetanse for å gjennomføre et liknende prosjekt med elever i skolen. Håper at prosjektet og mine refleksjoner i etterkant kan være til god hjelp ute i skolen når det gjelder temaer som gruppeprosesser, samspillforhold, sosialisering, ekskludering og inkludering. Operaprosjektet var viktig for klassens samhold og vi fikk mulighet til å bli godt kjent med alle studentene og lærerne. Jeg føler nå at prosjektet bidro til at mange i klassen ble mine signifikante andre. Klassen har fått et godt miljø og jeg tror dette har mye med operaprosjektet å gjøre. Prosjektets arbeidsprosess økte min selvtillit litt etter litt og til slutt var jeg en av rollene på scenen. Dette var noe jeg aldri hadde trodd da vi startet på prosjektet (Student logg). Hva med læringsfellesskapet blant lærerne? Utfordringen i dag er at vi som lærere klarer på samme måte som studentene å være like åpne, transparente og sårbare. For å kunne tilrettelegge for gode læringsfellesskap fordrer det også at vi som lærere klarer å etablere et læringsfelleskap oss imellom4. I denne forbindelse er motivasjonsfaktoren sentral også for lærere. En faktor er at vi som lærere i for liten grad er vant til å benytte oss av hverandre i et læringsfellesskap. En annen faktor handler om opplevelsen av å ha tid. Slik situasjonen er i dag med ny og gammel ordning er det en stor slitasje for lærerne å kjøre doble løp. Denne slitasjen vil rette seg noe mer etter hvert som flere av studentene kjøres inn på ny ordning. Opp til i dag er det likevel klart at knapphet på tid har vært et av de store problemene. Faren ligger i at lærere føler seg for overbelastet og de spør seg: Hva får jeg ut av dette? Faren for utbrenthet er til stede for de aktørene som går opp de første stiene, fordi så mye er nytt og fordi det er en stor risiko for at ting ikke fungerer. [ Innhold - Toppen av siden ] 3. IKT som læringsredskap og medium Hjemmesiden Jeg kan huske tilbake på bildebokprosjektet hvor vi brukte diskusjonsforum som kontaktnett, i dag føles det som et steinalderverktøy. Chat var mye bedre, det var enklere å diskutere og det var enklere å komme frem til enighet ved konflikter. For ikke å snakke om enkeltheten ved å kunne forklare ting der og da, med en toveiskommunikasjon. Jeg ser nytten ved diskusjonsforum når man ikke kan være online samtidig, men i et prosjekt av denne størrelsen er det ingen tvil om at chatverktøyet er det beste (studentlogg). Studentene produserer sine mapper og sine web produksjoner først og fremst i Frontpage med fast tilknytning til eget hjemmeområdet på studentserver. Et sentralt aspekt ved prosjektet IKT og nye læreprosesser er at IKT fremtrer som et sosialt tiltak like mye som et teknologisk. Det er slik at det primere for prosjektet er å kunne øke kvaliteten på utdanningen som helhet og ikke kun frembringe datakyndige lærerstudenter. Den sterke vektleggingen i prosjektet på læringsfellesskapet og på en dreining mot et sosiokulturelt læringsperspektiv medfører også en avklaring i synet på teknologi. Som tidligere nevnt legger vi vekt på samspillet mellom individ, fellesskapet og artefakter. I en videre forståelse av fenomenet læring knyttes læring til kommunikasjon mellom sosiale aktører i et undervisningssystem (Rasmussen, 1998). En kommunikasjon mellom lærer og elev og mellom elevenes omverden, og da først og fremst medelever. Dette kommunikative fellesskapet medieres5 gjennom artefakter6 slik at vi får et kontinuerlig samspill mellom individet, kollektivet og artefakter. Læring og utvikling handler om samspillet og kommunikasjonen mellom slike ressurser (Seljø, 2001:254). Artefakter som linjal, kikkert, mikroskop, IKT osv. løser ikke alene læringssituasjonen, men de endrer forutsetningene for læring og læringsprosessene. I et slikt perspektiv ligger det ingen mulighet for frelse gjennom teknologien. Læring kan ikke bygges inn i teknologien på en måte som frigjør oss fra deltakelsen i de sosiale praksiser og kommunikasjonen med andre mennesker ansikt til ansikt (ibid). Utfordringen når det gjelder moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi er at den innbyr til revolusjonerende sosiale og relasjonelle praksiser. Teknologien gir oss muligheter til å etablere læringssituasjoner som løser mange problemer, men som også skaper nye. Utfordringen ligger i hvorvidt vi makter å etablere en pedagogikk som forener det teknologiske og det menneskelige. På den ene siden må teknologien gjøres sosial og settes i sentrum av et relasjonelt fellesskap. På den andre siden kan ikke skolen skille teknologien bort fra det humanistiske og kulturelle felt. Som vi har nevnt tidligere: IKTs legitimitet inn i et sosiokulturelt læringsperspektiv vil være i hvor stor grad teknologien kan virke støttende i transparente kommunikasjons-prosesser slik at læringsfellesskapet danner et stillas for utdanning av gode kommunikasjonspartnere og dermed gode læringspartnere. Læremidler, tjenester og løsninger Forelesningsnotater, arbeidsoppgaver m.m. i tilknytning til studentenes generelle IKT-opplæring ble lagt ut på Internett, se http://www-lu.hive.no/ikt/ Dette er et område som også avdelingens øvrige studenter benytter seg av, samt personalet. Det ble også gjort forsøk på å definere et "minimumspensum", se en versjon av dette på http://skolestua.hive.no/grunnkunnskaper.doc Dette er noe vi vil jobbe videre med, all den tid mange studenter har et noe urealistisk bilde av egne kunnskaper. Emner som ble gjennomgått studieåret 2000/2001 http://www-lu.hive.no/ikt/ Ta i bruk epost. Opprette digitale mapper i fagene. Få en full forståelse av hvordan IT-tjenesten sentralt på høgskolen har tilrettelagt studentenes generelle IKT-plattform. Det forventes at alle studentene har kjennskap til innholdet på http://skolestua.hive.no/info01.htm bortsett fra avsnittet om ClassFronter. Emner som gjennomgås studieåret 2001/2001 Mer om bildebehandling Nettkommunikasjon og hypertekst Så vel hypertekstuell skriving som synkron nettkommunikasjon har vist seg som fruktbare arbeidsmåter både når det gjelder å få til et åpent, gjennomsiktig læringsmiljø og når det gjelder samarbeid om læring og mappedokumentasjon. Ved for det første å ha digitale mapper som er offentlige på nettet, og for det andre å bruke IKT-verktøy som muliggjør dialog og sammenkopling av studenters resonnement og kompetanseområder, har vi fått til en vellykket forening av IKT og nye læreprosesser. Vi har lagt opp til en teknologisk progresjon som samtidig har ført mulighetene for felles tekstskaping og læring flere skritt videre. Helt konkret har vi i det siste store samarbeidsprosjektet i norsk (om mellomkrigsromaner) sett at rent tekniske detaljer som bokmerkefunksjonen i Frontpage og "ordstyrerfunksjonen" i kommunikasjonsprogrammet MSN har ført til tettere samarbeid. Studentene har i større grad enn før lest og lyttet på hverandres bidrag og har bygd på hverandre i sine faglige refleksjoner og analyser. [ Innhold - Toppen av siden ] Studentenes innsats og resultater blir løpende vurdert gjennom hele studiet. Vurderingen vil skje gjennom formell og uformell tilbakemelding. Både studenter og lærere skal underveis i studiet integrere arbeid med veiledning og vurdering som en sentral del av læringsprosessen. Studentene vil vurderes i ulike obligatoriske arbeider, forprøver og lignende som studentene må ha fullført med tilfredstillende resultat for å kunne framstille seg til ekstern evaluering. Mappevurdering Studentene vurderes i ulike obligatoriske arbeider, forprøver og lignende som studentene må ha fullført med tilfredstillende resultat for å kunne framstille seg til ekstern vurdering. Sentralt for mappevurdering er at studentene vurderes på grunnlag av flere arbeid som er utført over en viss tidsperiode, til forskjell fra mer tradisjonell evaluering hvor vurderingsgrunnlaget ofte er knyttet til en enkeltprestasjon. Mappen skal inneholde et representativt utvalg av de arbeider som tilhører de enkelte fag og arbeider av tverrfaglig art. Videre skal det også finnes dokumentasjon på dugelighet, kunnskap og innsikt som fagene krever. Arbeider av tverrfaglig art skal også være representert i mappen. I implementeringen av mappevurdering i 1.klasse var det største problemet at lærerteamene kom for sent i gang med å konkretisere mappekravene. En viktig årsak til dette var manglende erfaring med mappevurdering og manglende erfaring og kunnskaper når det gjelder den digitale delen av mappestrukturen. Studentene var tydelige på at vi var for uklare her. Lærerne bekrefter denne situasjonen: Den digitale mappestrukturen kom seint i gang. Mappevurderingen var dårlig forberedt og ble først satt fart i da eksamen var nær forestående. Det var gitt lite informasjon til studentene fordi lærerne rett og slett ikke hadde informasjon å gi. Hva som skulle telle med i den endelige vurderinga, hvor mye enkeltdeler skulle vektlegges, hvem var sensor og hadde han eller hun erfaring i mappevurdering osv. var avklaringer som først kom når avklaringene måtte tas (Myhra, 20017:12). Et klart dilemma når det gjelder mappevurdering er dokumentasjonsaspektet. Mappevurdering generelt og digitalt er avhengig av produkter av ulik art. Det være seg skisser, utkast og logger som dokumentasjon for faglig og personlig utvikling. Videre har vi mer ferdigstilte produkter tverrfaglig eller innenfor enkeltfag. Mappearbeidet kan ende opp som et produksjonspress hvor det puttes på i mappene på bekostning av fordypning. En av lærerne formulerer dette slik: Mappene styrer mot mye gjøre-ting som går utover lesing og fordypning. Erfaringer med bruk av mappevurdering og -eksamen antas å legge føringer for neste skoleår. Det er gått opp noen veier som bør formidles videre for neste år. Både for lærernes eget faglige arbeid og ikke minst i møtet med studenter ligger det stor gevinst i at avklaringer rundt mappene og mappestrukturen er på plass (ibid). En annen lærer er opptatt av at mappa er arbeidskrevende for studentene og søker etter en balanse mellom "gjøre-ting" og "lese-ting". Studentene må også ha ro rundt seg slik at de får tid til å lese og speile praksis i teori (Ibid). I etterkant av eksamen kan vi, tross klare innkjøringsproblemer, si at vi har indikasjoner på at studentene målt ut fra karakterer ikke mangler faglig substans. (se karaktersameligning her). Det som til nå har vært et dilemma er balansegangen mellom klare mappekrav stilt fra den enkelt lærer på den ene siden og ivaretakelsen av studentenes medbestemmelse på den andre. Ytterpunktene er overstyring versus ansvarsfraskrivelse gjennom at studentene overlates til seg selv. Hvor strenge rammer kan man ha før kreativiteten og motivasjonen forsvinner? Hvor stor grad av studentstyrte prosesser kan iverksettes uten at studentene opplever overlatthet og meningstap. Ballansegangen her er noe vi ikke blir ferdige med, men hvor det stadig må gjøres nye erfaringer studenter og lærere sammen. Dispensasjon fra ekstern sensureringsordning. I arbeid med mapper og mappeevaluering er læringsprosessen sentralt. I løpet av året styrer studentene inn i ulike prosessuelle systemer. En ekstern sensor kan, i praksis, bare være til stede i svært begrensede perioder av studieåret. Det er også økonomiske grenser for omfanget av studentarbeider en ekstern sensor kan vurdere. I forhold til mappevurdering er det derfor i praksis ikke mulig å bruke ekstern sensor i den utstrekning som gjeldene lov krever i forhold til formell sluttevaluering. Eksamen på våren blir svært ofte styrende for prosessene underveis i studiet og blir således til hinder for å integrere evaluering som en sentral del av den kontinuerlige lærerprosess. Med evaluering brukt mer som intervensjon i studentenes læringsprosess vil vi makte å vri evalueringsarbeidet mot en mer formativ retning. Å gjøre erfaringer her vil kunne gi oss en mulighet til å fremføre en mer fornuftig balansegang mellom det formative og det summative evalueringsarbeidet i utdanningen. Det ville derfor være ønskelig med en fullmakt til helt eller delvis å erstatte ordningen med ekstern sensor på sluttevalueringen med en ekstern kvalitetskontroll av selve evalueringsprosedyrene ved institusjonene. [ Innhold - Toppen av siden ] 5. Organisering Lærerollen. Når IKT tas i bruk åpner dette for en enorm informasjonstilgang. Det er ikke lenger naturlig at det er læreren som formidler all kunnskapen eller sitter på alle fasitsvarene. I et slikt perspektiv blir fokuset endret fra undervisning til læring. Her blir læringsmiljøet viktig for å skape fruktbare læringssituasjoner. I denne sammenhengen er det at dialogen og interaksjonen blir tydeligere og derved i større grad sett på som viktig (Djupvik, 2000). Lærerne har selv gjort seg tanker om sin egen rolle som lærer i IKT-prosjektet: Jeg veileder mer nå enn før. Det er tidkrevende. Det er vanskelig å avgrense veiledningsbiten. Her blir vi kjent med studentene også mer på det private plan. Studentene kommer mer nær enn før. Veileding kan ikke reproduseres - her går det ikke an å snu bunken! Vi har lagt stor arbeidsbelastning på studentene - da får også vi mer å gjøre. Lærerne forteller om en mer dialogstyrt samhandling gjennom veiledningen. Studentene får enkeltvis mer ut av læreren og opplever i større grad lærere som er til stede for dem. Mye av veiledningen er ansikt-til-ansikt-kontakt. Mye av veiledningen har også foregått via e-post. Dette er tidsbesparende i forhold til den direkte kontakten. Lærerne kan respondere når det passer, men den individuelle veiledningen ivaretas likevel. Enkeltlærere stiller spørsmål om veiledningen burde vært mer formalisert. Faste oppsatte tider og avklaringer rundt hva som kan forventes av en veilederrelasjon ville kunne kommet partene til gode: De flinke har brukt veiledningen mye, de svake studentene har benyttet denne i mindre grad. Det verserer nok ulike oppfatninger av hva som ligger i veilederrollen og denne tolkes ulikt i kollegiet. Alle begreper kan ikke avklares i forkant, men........ Som informanten over nevner kan ikke alt avklares i forkant. Det er heller ikke et mål å standardisere rollen. Den enkelte lærer skal få muligheten til å fylle rollen på sin måte. Erfaringene som kollegene har samlet seg gjennom dette året bør likevel løftes fram og bli gjenstand for refleksjon. Den samlede kompetansen på det i større grad å være i en veilederrolle enn før åpner for både mangfold og enhet som bør komme prosjektet som helhet til gode. Betegnelser av læreren som "den signifikante andre" og en "legitim perifer deltaker" (Djupvik, 2000) kan være relevante i en setting der IKT tar over deler av rollen som læreren er vant til å fylle. Lærerne rapporterer også om mindre grad av ren forelesning enn i det tradisjonelle løpet. På grunn av små klasser kan det åpnes for mer frie samtaler og gruppearbeider: Gjennom tettere kontakt med klassen har jeg selv åpnet opp for mer refleksjon rundt faget mitt og læreprosesser. På mange måter har jeg utviklet en større metarefleksjon på egen lærerrolle. For mer praktisk orienterte fag (musikk, kunst- og håndverk, IKT-undervising) har veilederrollen vært en naturlig del av læringskonteksten. Disse fagene står i en annen tradisjon og fra deres ståsted oppleves ikke endringen i lærerrollen som like stor som for mange av de andre lærerne. Tverrfaglighet Begrepet tverrfaglig er i skolesammenheng nærmest som en klisjé å regne. Det har lenge vært et mantra som alle fagdisipliner har berørt i ulike sammenhenger. Tverrfaglighet og prosjektarbeid har i årtier vært sett på som et tillegg til skolefagene, noe man gjør unna i spesielt forberedte tema uker, noe som stjeler timer fra faglærerne og den ordinære undervisningen (Dybvik, 2000). Gjennom det faktum at læreplanen og arbeidslivet i økt grad vektlegger prosjektarbeid ser vi det som nødvendig for vår lærerutdanning å revurdere denne oppfatningen. Det har derfor vært en klar ambisjon om å gjøre erfaringer på tvers av fag i prosjektet, IKT og nye læreprosesser. Når det gjelder prosjektarbeid er det viktig at vi har som forutsening at studentene besitter basisferdigheter innenfor fagene for at prosjektarbeidet skal bli meningsfylt. Dette betyr at det i en rekke kunnskapsområder er mer hensiktsmessig med drill eller god gammeldags pugging. Det er ikke slik at prosjektarbeid egner seg til alt, på samme måte som at pugg og drill heller ikke egner seg til alt. Målet må være at studentene tilegner seg en sjangerdidaktisk kompetanse hvor de ser ulike veier til målet gjennom varierte tilnærminger.
Erfaringene til nå er at arbeidet på tvers av fagene krever tid og at det krever gjentatte erfaringer over år for at vi kan nå ambisjonsnivået om et tverrfaglig basert undervisnings-system med en mindre grad av sektorisering av virkeligheten. Det blir hevdet at kunnskapen på dagens universiteter er lagret «på boks» med merkelapper for hvert enkelt studieobjekt, mens vi på Internett finner en helt annen organisering av kunnskapsuniverset. Her kan du slå opp på et hvilket som helst «emne» og få et tverrfaglig og tverrkulturelt svar (Meyer, 2000). Vi har erfart at de ulike fagene har ulike tradisjoner i forhold til begrepet, og at det derfor har vært vanskeligere enn vi i utgangspunktet trodde å etablere en felles forståelse. I samfunnsdebatten spør man seg mer og mer om hvordan sektorisering av virkeligheten virker inn i informasjonssamfunnet (ibid). Spørsmålet er om de institusjonaliserte fagene slik vi kjenner dem i dag vil overleve informasjonssamfunnet. I hvilken grad er de faginndelte verdensbildenes hegemoniske makt over samfunnets forståelse av seg selv, nok til å avlese en global økonomisk, politisk og kulturell verden. Til nå har vi erfart at det innenfor det tverrfaglige arbeidet oppstår en tendens hvor fagene konkurrerer. Man vil gjerne gjøre sitt fag mest mulig gjeldende og at faren her er at de tyngste fagene eller de sterkeste faglærerne vinner fram. I en slik sammenheng kan et vellykket prosjekt like godt være basert på opplevelsen av at eget fag har fått stor plass og kommet tydelig frem som at implisitt metodisk ide er realisert. Videre er det en fare for at prosjekter kan bli tverrfaglige kun i navnet, men i realiteten bestå av enkeltfag som arbeider parallelt med tilnærmet samme tema. Det som vi også har erfart er at det tverrfaglige arbeidet er med på å bevisstgjøre fagene for seg og ikke minst en større bevisstgjøring fagene imellom. En lærer som har opplevd gode tverrfaglige prosjekter sier: Det sitter litt langt inne å innrømme dette, men jeg har faktisk oppdaget ting ved mitt eget fag som jeg tidligere ikke hadde nok kunnskap til å se! (Myhra, 2001:8.). I operaprosjektet på allmenn erfarte lærerne at det tverrfaglige arbeidet kom skjevt ut. For mye ble lagt på musikkfaget, mens de resterende fagene var mer nølende. Dette hadde mye å gjøre med at dette prosjektet var nytt også for lærerne og at det i planleggingsfasen var vanskelig for de resterende fag å se åpninger. Etter denne erfaringen har lærerne gitt utrykk for at de neste gang ville melde seg mer konkret inn enn det som var tilfelle første gang. Det som vi likevel har merket oss er at studentene i sine logger opplever tverrfagligheten mye sterkere tilstede enn lærerne. Videre var det slik at studentene under pedagogikk-eksamen vektla pedagogisk refleksjon som noe av det viktigste med operaprosjektet. Under det tverrfaglige prosjektet mellom KRL, matte og norsk i oktober erfarte vi at studentene fikk bestemme innhold, omfang, dokumentasjonsform i mappen og presentasjonsform for klassen. Studentene var her kreative og dokumentasjonsformene spente helt fra digitale tidslinjer, selvlagede dataspill, TV-reportasje, tegneserie og poesi. Lærerne var her enige i at alle fag var godt ivaretatt og at den tidligere konkurransen mellom fagene nå ikke lenger var til stede. Studentene var fornøyde med at de fikk velge samarbeidspartnere selv, og at de fikk være selektive og kreative i forhold til både tema og dokumentasjonsform. Teamorganisering: I lærerutdanningen trenger vi gode faglærere som til en hver tid sikrer at fagets egenart ivaretas og utvikles, samtidig trenger vi dynamikk i de forhold og områder som dreier seg om temaer og felt som beveger seg utover det enkelte fag. Skoler og barnehager der ute er mer enn fag. Studentene bør ikke bare høre om ambisjonene når det gjelder for eksempel L97 knyttet til prosjektarbeid, tverrfaglig arbeid og lærersamarbeid. Studentene bør bli en del av et læringsmiljø i sin studietid hvor en del ev disse prinsippene er levende. Vi tror at en av nøklene til å gjenreise den motiverte heldagsstudenten innenfor lærerutdanningen ligger akkurat her. Derfor ser vi det som en viktig forutsetning for prosjektet at lærer-samarbeid på tvers av fagene er forankret som en sentral organisatorisk ramme. [ Innhold - Toppen av siden ] 6. Praksis Etter gjennomføring av praksis første år, så vi behov for en mer gjennomgående endring. Det ble utformet en ny praksisplan som gjelder alle studenter som begynte 2001. Denne planen gjelder også for IKT-klassen. Planen er utformet i tråd med rammeplan for praksis i LU-98. Det er utformet kriterier for vurdering i tråd med kompetanseområdene i rammeplanen. Vurderings- og rapporteringsrutinene er nye. Praksiskonsulent er trukket aktivt med i aktivitetene. Studentenes digitale praksismapper og muligheten for å nå dem på e-post har stor betydning for oppfølging. Digitale praksismapper gir en grei oversikt over utførte arbeider, og om det samlet sett er behov for justeringer eller nye og mer presise krav og utfordringer. Eksempel på dette er dokumentasjon av refleksjoner. Etter første studieår synes det som om presentasjon og dokumentasjon over læringsprosessene i praksis-periodene var relativt enkel. Dette har vi tatt tak i, og ønsker å bidra til å utvikle bevissthetsnivået, og utforme en progresjonsplan som gjør det tydeligere for studentene hvordan de skal formidle dette skriftlig. I muntlige presentasjoner er det tydelig at de er vant til å reflektere, det er spennende å høre deres presentasjoner og tanker. De digitale mappene gjør det enklere å formidle kommentarer til studentene. Dette fører også til en nærhet mellom praksisadministrasjonen og studentene. Skalering [ Innhold - Toppen av siden ] Litteratur Castells, M. (2000): Informationsåldern. Ekonomi, Samhelle och Kultur. Band 1.2 og 3. Daidalos. Gøteborg. Fagplan IKT allmenn for 1 klasse Fagplan IKT førskole for 1 klasse Lave, J. & Wenger, E. (1999): Situated Learning. Legitimate peripheral participation. Cambridge University Press. Myhra, A-B. (2001): Evaluering. IKT og nye læreprosesser. Høgskolen i Vestfold Avdeling for Lærerutdanning. Seljø, R. (2001): Læring i Praksis. Et sosiokulturelt Perspektiv. Cappelen Akademisk forlag. Oslo Rasmussen, J. (1998): Sosialisering og læring i det refleksivt moderne. Cappelen Akademisk forlag. Oslo [ Innhold - Toppen av siden ] 1 Begrepet medierer antyder at mennesket ikke står i direkte, umiddelbar og ufortolket kontakt med omverdenen. Tvert imot håndterer vi den ved hjelp av ulike fysiske og intellektuelle redskaper som utgjør integrerte deler av våre sosiale praksiser. R. Seljø: 2001:83). 2 Begrepet viser til praktiske redskaper som integreres med menneskelige funksjoner. Det mest kjente eksempelet er G. Bateson eksempel med en død gjenstand som en stokk i hendene på den blinde blir til et kraftig og følsomt redskap i den blindes hånd R.Seljø 2001:82). S. Freud kalte mennesket for en protesegud fordi vi gjennom ulike redskaper fullender våre organer, det være seg redskaper som briller, kikkert, mikroskop, Telefon , tog, fly, bil, fotoapparat osv (S. Freud: 1984:37-38). 3 Uttrykket stammer fra Schorr 1986, i J. Rasmussen 1998:128. 4 Fra oppsummeringen av operaprosjektet for førskolen desember 2001 (under utarbeidelse). 5 Begrepet medierer antyder at mennesket ikke står i direkte, umiddelbar og ufortolket kontakt med omverdenen. Tvert imot håndterer vi den ved hjelp av ulike fysiske og intellektuelle redskaper som utgjør integrerte deler av våre sosiale praksiser. R. Seljø: 2001:83). 6 Begrepet viser til praktiske redskaper som integreres med menneskelige funksjoner. Det mest kjente eksempelet er G. Bateson eksempel med en død gjenstand som en stokk i hendene på den blinde blir til et kraftig og følsomt redskap i den blindes hånd R.Seljø 2001:82). S. Freud kalte mennesket for en protesegud fordi vi gjennom ulike redskaper fullender våre organer, det være seg redskaper som briller, kikkert, mikroskop, Telefon , tog, fly, bil fotoapparat osv (S.Freud: 1984:37-38). 7 Ann-Beate Myhra 2001. Evaluering. IKT og nye læreprosesser. Fokus: Lærernes erfaringer og perspektiver på prosjektet, samtaler fra februar og mars 2001. Internt evalueringsarbeid ved Høgskolen i Vestfold Avdeling for Lærerutdanning. [ Innhold - Toppen av siden ] |
| Høgskolen i Vestfold : Biblioteket : Skriftserien | Avdeling for lærerutdanning | |
|
|
||