| Høgskolen i Vestfold : Biblioteket : Skriftserien | Avdeling for lærerutdanning | |
| Kristin Rydjord Tholin: Læreplanbegrep og læreplanpraksis |
Copyright © 2001 forfatteren / Høgskolen i Vestfold |
|
|
<< Forrige side - Forside - Innhold - Neste side >> Innhold: [ Innhold - Toppen av siden ] 2.1. Teoretiske
forhold [ Innhold - Toppen av siden ] 2.1.1. Begrepet etisk omsorg og etisk forpliktelse i tilknytning til omsorgsarbeid. Det synes meget sannsynlig at begrepene naturlig og etisk omsorg i Rammeplan for barnehagen, er hentet fra den amerikanske pedagogen og filosofen Nel Noddings (Haugen, 1998, Strand, 1996, Tholin, 1997). Noddings filosofi og teori gjengis også i svært mange fagbøker som omhandler omsorgsteori i Norge. Først av alt er det vesentlig å peke på det utvalgte sitatet i R95 og vise til de føringene som ligger i teksten:
Torill Strand er en av flere som har drøftet innholdet i begrepsparet naturlig og etisk omsorg ut fra Noddings perspektiver:
Naturlig omsorg er omsorg mellom mennesker som står hverandre nær, og der omsorgen kommer av seg selv. Det er den type omsorg vi finner i familie og i forhold mellom mennesker som er følelsesmessig knyttet til hverandre. Uttrykket naturlig omsorg kan være et villedende begrep når det relateres til etisk omsorg. Sammenligningen kan forlede en til å tro at naturlig og etisk omsorg er motsatte størrelser, og at profesjonell omsorg representerer "kunstig" omsorg. Dette gir et galt og negativt inntrykk av omsorg i barnehagesammenheng, slik jeg kjenner og vurderer den. Omsorgsarbeid i barnehagen innebærer også naturlig omsorg. I det legger jeg at den er spontan og ekte, men kan hende med andre kvaliteter enn i familiære forhold. Etisk omsorg derimot har sammenheng med vår ansvarlighet og personlige moral. Den er ikke uden kærlighed,
det er omsorg aldrig, men det er en anden mindre personlig kærlighed;
den vi kalder næstekærlighed eller altruisme" Utgangspunktet for privat og offentlig omsorg
er forskjellig. Forskjellen mellom de to omsorgsformene er at når
man utøver etisk omsorg, må man tenke mer over hvordan man
bør handle eller hva som er riktig å gjøre i ulike
situasjoner. I arbeidssammenheng velger man ikke hvem man skal ta hånd
om, det kan være ganske vilkårlig. Enkelte ganger og overfor enkeltbarn kan det oppstå situasjoner der personalet ikke opplever den umiddelbare og naturlige trang til å vise omsorg. (R95:42) Det kan for eksempel være barn som på et eller annet vis provoserer med negativ atferd. Noen barn oppleves så kompliserte og krevende at man synes det er vanskelig å vise nærhet, godhet - kort sagt, omsorg. Rammeplanen har pekt på denne problemstillingen og forsøker å komme med en "løsning" på problemet:
Hvorfor har man valgt å koble omsorg til forpliktelse i Rammeplan for barnehagen? Kan det være fordi forskning har dokumentert at omsorg har ulike vilkår i barnehagene (Ekholm & Hedin,1993)? Kan det være at man knytter omsorg til etikk i et forsøk på å sikre at forpliktelsen blir innfridd? Behovet for og ønsket om å knytte omsorg til en etisk forpliktelse er kanskje forståelig hvis man begrunner oppløsning av fellesskapsforpliktelsen med samfunnsendringer som har medført sosial forvitring (Fløistad, 1996).
Den enkeltes valgmuligheter har økt og vi trenger ikke lenger føle forpliktelse overfor tradisjoner og krav om enhet. Verdirelativismen har bidratt til at man kan stille spørsmålstegn ved nær sagt det meste. Spørsmålet blir hvordan en grunnleggende forpliktelse kan styrkes og utvikles? I følge Fløistad er det kjerneproblemet for de verdibaserte institusjonene som skole og barnehage. Til tross for all moralsk forvirring, er det likevel få som ikke vet forskjell på rett og galt, hevder Guttorm Fløistad. Han hevder videre at det ikke er nødvendig å fokusere på hva som er moralsk riktig handling, men å styrke forpliktelsen overfor det man allerede vet. Han uttaler følgende om etisk forpliktelse: Å være forpliktet overfor en etisk verdi er noe langt mer en kjennskap til den. Forpliktelse omfatter holdninger, vilje og følelser (ibid.). Får ord som forpliktelse konsekvenser for praksis? Kan man pålegge noen å yte omsorg, og er det da fortsatt omsorg vi snakker om? Diderichsen og Thyssen har drøftet moralsk ansvarlighet i tilknytning til omsorg: Omsorg som et ansvar og en forpligtelse
tænker vi nok mest på, når det drejer sig om mennesker,
som vi ikke er personligt forbundet med i et følelsesmæssig
forhold. I sådanne mere upersonlige forhold tænker vi
på omsorgen som en forpligtelse, vi har som ansvarlige mennesker
og medlemmer af et samfund, og som udspringer af en respekt for og
hævdelse af det enkelte menneskes værdighed. Det er nestekjærlighet eller altruisme som motiverer til omsorg. Denne omsorgen kommer ikke alltid av seg selv, derfor må man tenke over hvordan man bør handle. I følge Diderichsen og Thyssen trenger man noen leveregler eller forbilder for hvordan man skal omgås spesielt svake og avhengige som barn og syke. De formulerer dette på følgende vis: Et sådant moralsk forbillede er egentlig ikke andet end en generalisering og begreps liggørelse af vores praksis i forhold til de mennesker, vi holder af, dvs. en begrepslig- gørelse af de handlemåder, vi anvender, når vi handler i kærlighed og dermed spontant riktigt og ansvarligt. På den måde udspringer vores moral - hverdagslivets moral - af vores kærlighed til mennesker og er i den forstand en generalisering og begrepsliggørelse af den menneskelige handling. (Diderichsen/Thyssen, 1991:14) Kanskje kan Diderichsen og Thyssens drøftinger av forpliktelse i forhold til etisk omsorg være et supplement som gir mer forståelse for hvilke konsekvenser dette får for den enkelt førskolelærer? Kanskje kan redegjørelsen bidra til en styrket forståelse av hva forpliktelsen innebærer? [ Innhold - Toppen av siden ] 2.1.2. Strategier for praktisering av omsorg i barnehagen. Utgangspunktet for dette spørsmålet er at Rammeplanen konstaterer at i enkelte situasjoner, der ikke omsorgen kommer av seg selv, trenger personalet noen strategier for å sette seg i stand til å gi hvert enkelt barn det de trenger. Man skal handle ut fra en oppmerksomhet og åpenhet mot det unike hos hvert enkelt barn. Hva vil det si? Hvordan tolker personalet slike føringer? Uansett, etter min mening er det en styrke at man tar på alvor denne reelle utfordringen personalet står overfor. For at førskolelærerne skal kunne karakterisere sin atferd, er det en forutsetning at de er seg bevisst sin væremåte og handling. De må altså ha reflektert over sin handlingskompetanse og i tillegg sette ord på den. Det er nærliggende å se på sammenhengen til uttrykket taus kunnskap som i R95 blir definert som en "stilltiende, innforstått praktisk kompetanse"(R95:42). Rammeplan for barnehagen har også som tidligere nevnt, beskrevet etisk omsorg som krav om at personalet handler ut fra en oppmerksomhet og åpenhet mot det unike hos hvert enkelt barn. Berit Bae har gjennom grundig kvalitativ analyse kommet fram til noen håndfaste, konkrete og anvendelige begreper i arbeidet med å fokusere, styrke og videreutvikle voksnes relasjon til barn i barnehagen (Bae, 1996). Bae har beskrevet forståelse og innlevelse som nøkkelord i samspill med barn. Førskolelæreren må forsøke å gå inn i barnets opplevelsesverden og se situasjonen fra barnets side. Det er altså av grunnleggende betydning at vi viser barnet innlevelse. Innlevelse viser vi for eksempel konkret ved sette oss ned i barnets nivå og bruke øyekontakt slik at vi fokuserer fullstendig på barnet. Videre handler det om å lytte til hva barnet forteller med språk eller nonverbal kommunikasjon. Hvordan "toner" vi oss inn, viser forståelse, empati og oppmerksomhet til barnets opplevelse. Den voksne må strebe mot å vie hele sin oppmerksomhet mot det barnet formidler til oss (Noddings, 1984). Noddings beskriver dette på følgende vis: This way of looking is first of all attentive. The soul empties itself of all its own contents in order to receive into itself the being it is looking at, just as he is, in all his truth. Only who is capable attention can do this. (Noddings, 1991:161) Videre må barnet oppfatte at vi forstår hva det kommuniserer til oss enten det er verbalt eller via kroppsspråket sitt. Vi må bekrefte "budskapet" vi har mottatt. Vi skal forsøke å speile barnet, gjenta eller sette ord på det de har forsøkt å kommunisere til oss. Dette handler ikke om at vi skal vurdere barnets opplevelse og komme med ros eller feedback, i følge Bae. Da fratar vi barnets definisjonsmakt av egen opplevelse. Gjennom bekreftende kommunikasjon basert på forståelse og lytting, opplever barnet at det har rett til sin egen opplevelse, sine egne tanker og følelser. (Bae, 1996:152). Nel Noddings vier også barnet, omsorgsmottakeren, en helt spesiell rolle i samspillet mellom barn og voksne. Noddings oppgraderer til en viss grad barnets funksjon i relasjon til den voksne. For det første karakteriserer hun omsorgsrelasjonen bestående av to parter; omsorgsgiver og omsorgsmottaker. Videre hevder hun at man ikke kan snakke om omsorgsforhold så lenge ikke mottakeren svarer og bekrefter at det er omsorg. Noddings overlater til omsorgsmottaker, det vil her si barnet, til å definere hvorvidt relasjonen er omsorgsfull eller ikke. Dette er relevant teori som styrerne kan støtte seg på i arbeidet med å la omsorgen bli autentisk i hver enkelt situasjon. Arbeid i barnehagen er spesielt fordi man arbeider så nært med de samme barna og over et lengre tidsrom. Barn og voksne kan tilbringe opptil 7 timer sammen i løpet av en dag. Hvordan virker dette inn på oss som personer? Nina Winger sier følgende om pedagogrollen: Det ligger store utfordringer i å utvikle nære forpliktende relasjoner til mange andre mennesker innefor en institusjonell ramme, samtidig som en ivaretar egen integritet. (Winger, 1994:36). Etter min vurdering imøtekommer Rammeplanens fokus på etisk omsorg nettopp denne utfordringen. Det er legitimt å kjenne på maktesløshet, oppgitthet og ulyst i forhold til enkeltbarn som antakeligvis utfordrer personalet på en slik måte at man trenger noen strategier for å "komme over" avmakten og finne konstruktive veier videre. Prosjektet har vært et forsøk på å få førskolelærere til en "begrepsliggjøring" av sine handlemåter. I drøftingsdelen belyser jeg dette opp mot informantenes svar. [ Innhold - Toppen av siden ] 2.1.3. Implementering av Rammeplan for barnehagen. I følge Bjørg Gundem kan en læreplan ha forskjellige funksjoner (Gundem, 1990). Hun kategoriserer læreplanen i avspeilende, informerende og styrende funksjoner. Læreplanens styrende funksjon henspeiler på læreplaner som statlige dokumenter og med målsetting om å kunne styre virksomheten i barnehage og skole. Intensjonen med Rammeplanen er å: sikre et helhetlig innhold og en jevn kvalitet i alle landets barnehager. (R95:17) Ut fra dette kan vi forstå Rammeplanen som et styringsdokument (Strand, 1996). I dette prosjektet har jeg forsøkt å se i hvilken grad og hvordan dette har nedfelt seg i barnehagene i Sandefjord på bakgrunn av at alle barnehagene har vært pålagt å arbeide systematisk med implementering av Rammeplanen. Peder Haug hevder at læreplaner kan ha en legitimerende funksjon, i tillegg til de allerede nevnte kategoriene. Dette hevder han på bakgrunn av forskning rundt årsplanarbeid i barnehagene som viste at pedagogene sjelden fulgte sine egne planer. Planene fungerte ikke som et arbeidsredskap, men som legitimering av arbeidet i barnehagen (Haug, 1991). Ut fra dette kan det være at det arbeidet personalet i Sandefjord la ned i vedtatte drøftinger og faglige diskusjoner medførte lite endringer for praksis. To spørsmål utkrystalliserer seg i denne sammenheng: ¬
Lar styrerne i Sandefjord seg styre av pålegg i læreplaner?
John I. Goodlad har utviklet et begrepsapparat og en strategi for systematisk beskrivelse og forståelse av "the curriculum practice" (Gundem, 1990). Goodlads begrepsapparat ser ut til å ha fått klar aktualitet innen norsk læreplanforskning (Retvedt m.fl.,1999) Skal man undersøke pedagogens bruk av læreplaner, må man undersøke den "oppfattede, operasjonaliserte og erfarte læreplanen" - for å ta i bruk Goodlads begreper om læreplannivåer. På bakgrunn av dette skal jeg drøfte hvordan verdiforankringer og etiske vurderinger blir fulgt opp i barnehagens virksomhet. Førskolelærerne skal forholde seg både til samfunnets regulering av arbeidet og eksisterende institusjonelle rammer. Mellom de ytre og indre grensene eksisterer det en sone som kan kalles et etisk handlingsrom (Rørvik, 1991). I dette spenningsfeltet finner vi forholdet mellom samfunnets forventninger og det som er institusjonelt mulig, hevder Rørvik: Det er eit område der pedagogen
ikkje - eller berre delvis - kan basere arbeidet på det andre
har bestemt. Her møter han/ho spørsmål om rett
og gale som han/ho må reflektere over, ta standpunkt til og
handle etter under personlig ansvar. [ Innhold - Toppen av siden ] 2.2. Empiriske forhold
Prosjektet har teke for seg samspelet mellom omsorgsgjevarar og barn, korleis barnas behov kom til uttrykk, og korleis dei vart imøtekomne. (Haugen, 1998) Ledere av prosjektet var Agnete Diderichsen, Ann Jacobi og Sven Thyssen. De har publisert flere bøker i tilknytning til dette prosjektet. I Sverige har Bodil Ekholm og Anna Hedin gjort forskningsarbeide i barnehager der de konstaterte at vilkår for barna er svært forskjellig. De har beskrevet ulike oppdragelsesklima i barnhager og hvordan dette påvirker omsorgen til de voksne. I Norge har vi Rammeplan for barnehagen som trådte i kraft 01.01.1996. 3 år senere gjennomførte Høgskolen i Hedmark et vurderingsarbeid de kalte "Erfaring med innføring av Rammeplan for barnehagen" på oppdrag fra Barne- og familiedepartementet. Undersøkelse om og i hvilken grad Rammeplan for barnehagen er innført, og om den virker etter sin hensikt, blir trukket inn i denne rapporten. Det har vært reist mange debattert om profesjonell omsorg kontra privat omsorg (Jensen, 1990). Blant annet har det vært kritiske innvendinger til at profesjonell omsorg ikke er "bra nok" for barn i barnehage. Uansett ligger det, i følge Nina Winger, store utfordringer i det å utvikle nære forpliktende relasjoner til mange andre mennesker innenfor den institusjonelle ramme som barnehagene er (Winger, 1994). Det i seg selv er et argument for at man bør forske mer på temaet omsorg og utvise større fokus på yrkesmessige utfordringer for barnehagepersonalet. Etter mange års engasjement og fordypning i begrepet omsorg har jeg dannet min forståelse av hva jeg selv forventer og legger i begrepet etisk omsorg. Samtidig vil jeg hevde at jeg er på linje med føringene i Rammeplan for barnehagen. Dette bygger jeg på teoretiske studier av faglitteratur som R95 synes å være tuftet på. Min empiriske referanseramme er dessuten knyttet til mange års erfaring fra ulike barnehager i tillegg til forskning og dokumentasjon relatert til omsorg i barnehagen. [ Innhold - Toppen av siden ] |
| Høgskolen i Vestfold : Biblioteket : Skriftserien | Avdeling for lærerutdanning | |
|
|
||