Avdeling for lærerutdanning 
 
Fokus på pedagogiske tekster 3
Fem artikler om vurdering av lærebøker
Copyright © 2001 forfatterne /
Høgskolen i Vestfold

 

<< Forrige side - Forside - Innhold - Neste side >>

Grunnskolefaget norsk og målet om "innblikk i andre kulturar"28

Av Lise Iversen Kulbrandstad


Innhold:

I ett av de fire overordnede målene for grunnskolefaget norsk i den gjeldende læreplanen - L97 - heter det at opplæringen i faget har som mål:

      · å styrkje den kulturelle tilhøyrsla hjå elevane gjennom å gi dei opplevingar med og kunnskap om norsk språk og litteratur, innblikk i andre kulturar og forståing for kva andre kulturar har å seie for utviklinga av vår eigen (L97:116)

Arbeid med norsk språk og litteratur er grunnskolefagets kjerne, men gjennom den siste læreplanreformen framheves altså en ny dimensjon - det norske skal sees i en større sammenheng. Norskfaget skal også bidra til å gi elevene innblikk i andre kulturer. I denne artikkelen vil jeg se nærmere på bakgrunnen for målformuleringen, og på hvordan arbeidet for å nå målet er konkretisert i læreplanen og i noen utvalgte lærebøker. Jeg konsentrerer meg om litteratursiden av faget og om 1.-7. klasse.

[ Innhold - Toppen av siden ]

Læreplanarbeidet fram mot L97
Læreplanreformene på 1990-tallet ble innledet med utformingen av en felles generell plan for grunnskolen, videregående opplæring og voksenopplæring (KUF 1993). Det å utarbeide en slik felles plan representerte noe grunnleggende nytt i den norske læreplantradisjonen. Behovet for en plan av denne typen ble først og fremst begrunnet med at sammenhengen i utdanningsløpet skulle markeres. Gjennom planen fikk all opplæring de samme overordnede målene. Formuleringer som bygger opp under målet om at opplæringen skal gi innblikk i andre kulturer, finner vi flere steder - for eksempel i omtalen av elever fra språklige minoriteter:

      Skolen har fått mange elever fra grupper som i vårt land utgjør språklige og kulturelle minoriteter. Utdanningen må derfor formidle kunnskap om andre kulturer og utnytte de muligheter til berikelse som minoritetsgrupper og nordmenn med annen kulturell bakgrunn gir (KUF 1993:10)

I omtalen av det som er kalt "det integrerte mennesket", oppsummeres utdanningsmålene. Her framheves det at opplæringen har en rekke tilsynelatende motstridende interesser - eller doble formål som de også kalles. Ett av disse er det følgende:

      - å kjenne og pleie nasjonal arv og lokale tradisjoner for å bevare egenart og særdrag - og åpent møte andre kulturer for å kunne gledes av mangfoldet i menneskelige ytringsformer og å lære av kontraster (KUF 1993:40)

På bakgrunn av den moderne innvandringen til Norge, endringer i synet på den samiske urbefolkningen og den stadig sterkere vektleggingen av internasjonale perspektiver på mange områder i samfunnet, kan det knapt karakteriseres som overraskende at en skolereform på 1990-tallet vektlegger et slikt dobbelt formål. Samtidig tror jeg vi må kunne slå fast at det slett ikke var like opplagt at en skulle kunne gjenfinne dette formålet i det faget som kanskje framfor noe annet har vært betraktet som det sentrale nasjonsbyggende faget - altså grunnskolens norskfag. Dokumentene fra prosessen med å utarbeide den læreplanen som vi nå kjenner som norskplanen i L97, kan da også fortelle at dimensjonen ble inkludert i de overordnede målformuleringene først i den siste bearbeidingsfasen i departementet.

Prosessen bak planen var som følger: Læreplangruppa i norsk leverte sitt utkast til departementet i mai 1995. Omtrent samtidig publiserte KUF en stortingsmelding som skulle avklare grunnlaget for arbeidet med å sluttføre læreplanverket (KUF 1995). Utkastene til læreplaner i alle fag ble sendt på høring et par måneder seinere (Læreplangruppene og KUF 1995). Det som da ble sendt ut, var ikke nøyaktig det samme utkastet som plangruppa hadde levert fra seg i mai. På flere vesentlige punkter var det foretatt forandringer. Dette gjaldt blant annet formuleringen av overordnede mål. Læreplangruppa har gjort rede for endringene i en artikkelen i Norsklæreren (Bech m.fl. 1995). Her offentliggjør gruppa blant annet sitt opprinnelige forslag til målformulering. Verken dette forslaget eller forslaget i det offisielle høringsutkastet inneholder formuleringer om at faget skal bidra til "innblikk i andre kulturar" - slik det altså heter i den endelige planen. I begge utkastene heter det at faget skal styrke elevenes kulturelle tilhørighet, men vi finner ingen eksplisitte formuleringer verken om at faget skal handle om det norske eller om andre kulturer enn det som betraktes som den norske. Når dette er sagt, skal det tilføyes at høringsutkastet ikke er fremmed for det aktuelle perspektivet, men tvert imot inneholder grunnlaget for formuleringene vi seinere gjenfinner i de overordnede målene - jf. f.eks. følgende sitat:

      Barn møter det nasjonale og flernasjonale med røtter i egen barnekultur og lokalkultur. Fagets oppgave blir å bruke både det barnlige, det lokale, det nasjonale og det flernasjonale som ressurser i et fruktbart samspill. Gjennom å møte andres språk og kulturtradisjon får vi også ny innsikt i vår egen. (Læreplangruppene og KUF 1995: 1)

Ifølge den alt nevnte stortingsmeldingen skulle det å gi barn og unge del i "et felles kunnskaps-, kultur- og verdigrunnlag" slik at de kunne få en "bred og felles allmenndannelse" (KUF 1995:17f), være et grunnleggende prinsipp for arbeidet med å gjøre læreplanene i de ulike fagene ferdig. Dette framheves som sentralt blant annet fordi det antas å ville "lette kommunikasjon og samvirke og skape et mer likeverdig grunnlag for å kunne delta som aktive og ansvarlige medlemmer av samfunnet" (KUF 1995:18). Meldingen inneholder ingen grundig drøfting av hva som utgjør det felles grunnlaget, men det gis likevel noen klare føringer for hva man skulle være opptatt av i det avsluttende planarbeidet. Den nasjonale kulturarven skulle stå sentralt, men samtidig skulle arbeidet i skolen også ha forankring i elevenes erfaringer og lokale kultur. Videre heter det at samisk kultur skulle regnes som en del av den felles norske og nordiske kulturen som alle skal bli kjent med. Også det at vi har fått nye minoriteter i det norske samfunnet skulle virke inn på fastsettingen av skolens lærestoff. Det heter:

      Med nye minoriteter i norsk skole må også betoningen av kulturelle felleselementer favne videre, til andre kulturer, kontinenter og religioner (KUF 1995:18).

Ut fra disse føringene kan vi si at grunnskolens fellesstoff både har en lokal, en nasjonal og en internasjonal dimensjon. Vi kan også legge merke til at innenfor en slik oppdeling av fellesstoffet regnes målsettingen om å bidra til å skape innblikk i andre kulturer først og fremst til den internasjonale dimensjonen. De politiske signalene om å inkludere flerkulturelle aspekter i norskfaget var på denne tida tydelige. Daværende statsråd Gudmund Hernes uttalte på en konferanse om norskfaget i 1995 at faget må gi "bidrag i tre retninger: til å bygge ut elevenes personligheter, til å bevare og styrke norsk kultur og til å bygge broer til andre kulturer" (Hernes 1996:17, min kursivering).

L97 har status som forskrift til den nye opplæringsloven. Det innebærer at det lærestoffet som er angitt i form av mål og hovedmomenter (strekpunkter) i planverket, er bindende. Opprinnelig gjaldt bindingen av stoffet hvert klassetrinn. Det vil si at det som stod listet opp under for eksempel 6. klasse, skulle gjennomføres dette skoleåret. I den endelige versjonen av forskriften ble denne strenge årstrinnsbindingen endret. Nå heter det at plasseringen av hovedmomenter på trinnene er rettledende, men at man er forpliktetet til å arbeide med dem i løpet av det hovedtrinnet (dvs. småskole, mellom- eller ungdomstrinn) momentene er lagt til (KUF 1999).

Lærebøker har inntil behandlingen av Odelstingsproposisjon nr. 44 våren 2000 (KUF 2000) vært underlagt en egen godkjenningsordning. Da L97 ble innført skoleåret 1997-98, måtte med andre ord alle lærebøker godkjennes. I tråd med de dagjeldende reglene om årstrinnsbinding av lærestoffet er bøkene godkjent til bruk på et enkelt klassetrinn. Denne ordningen gjør at vi kan se nærmere på hvordan konkrete hovedmomenter i læreplanen er behandlet i de godkjente bøkene på hvert trinn.

[ Innhold - Toppen av siden ]

Litterært fellesstoff - konkretiseringer i læreplanen og i et utvalg lærebøker
I innledningen til den endelige versjonen av læreplanen i norsk tematiseres skolens fellesstoff både i beskrivelsen av norsk som et danningsfag og som et kulturfag. Nasjonen nevnes først: "Språket, litteraturen og historia til ein nasjon skaper ein fellesskap som spenner over grupper og generasjonar" (L97:111), men samtidig som norskfaget skal bidra til å skape "ein trygg nasjonal identitet", skal faget også utvikle "ei kulturell opning mot andre".

Når man leser konkretiseringen av de overordnede læringsmålene i de ulike klassetrinnenes hovedmomenter, er det likevel neppe de internasjonale sidene ved norskfaget man først og fremst fester seg ved, men heller alle forfatternavnene som er listet opp. Vi legger merke til de om lag seksti navnene som er nevnt, ikke bare fordi verken mønsterplanen fra 1974 (M74) eller planen fra 1987 (M87) hadde tilsvarende opplistinger, men også fordi vi med en gang ledes inn i en diskusjon om utvalget. Er dette virkelig de viktigste navnene? Når vi her konsentrerer oss om det internasjonale perspektivet, kan vi merke oss at bare fire av forfatternavnene er utenlandske (H.C. Andersen, Roald Dahl, Tove Janson og Astrid Lindgren) - og at tre av dem faktisk representerer Norden29. I tillegg nevnes eventyr fra brødrene Grimms samlinger, og det foreslås dessuten at man i 10. klasse leser taler av for eksempel Abraham Lincoln, Winston Churchill eller Martin Luther King. Språket til de utenlandske personene som er nevnt i planen, er med andre ord svensk, dansk, finsk, tysk og engelsk. Det vil si at de kommer fra språk- og kulturområder som tradisjonelt har stått Norge nært.

Som nevnt tar læreplanens opplisting av navn lett mye oppmerksomhet. Men studerer vi planens formuleringer nærmere, vil vi se at de færreste av navnene kan betraktes som obligatoriske. I det følgende vil jeg konkretisere dette med eksempler fra læreplanen og lærebøker for 6. klasse.

Allerede det første hovedmomentet under målområdet "Lytte og tale" i planen for 6. klasse gir oss eksempel på en typisk opplisting av navn:

      I opplæringa skal elevane
      - samtale om eldre barne- eller ungdomslitteratur av forfattarar som til dømes Rasmus Løland, Hans Aanrud og Dikken Zwilgmeyer, og studere person- og miljøskildring (L97:122, min kursivering)

Det vi må betrakte som bundet fellesstoff her, er at elevene skal samtale om barne- eller ungdomslitteratur fra tidligere tider, og at de skal studere både person- og miljøskildringer. De tre navngitte forfatterne er ikke absolutt obligatoriske, men er foreslått som eksempler. Et raskt dukk ned i skolens lærebøker viser at lærebokforfatterne og forlagene her har oppfattet L97s eksempler som styrende. Alle lesebøkene som er godkjent til bruk i 6. klasse30, har inkludert tekster av minst to av de tre barnebokklassikerne, og i alle verkene er det opplysninger om alle tre enten i lærerveiledningen eller i andre elevbøker enn tekstsamlingene.

Tabell 1: Tekster av Løland, Aanrud og Zwilgmeyer i leseverk for 6. klasse godkjent etter L97

 

Sesam Sesam A og B

SoriaMoria 6A og 6B

Leseboka 7 og 8

Ord for alt

Rasmus Løland

+

+

Hans Aanrud

+

+

+

Dikken Zwilgmeyer

+

+

+

+

Hovedmomentet som omtaler de tre forfatterne, finnes altså under målområdet "Lytte og tale". En alternativ plassering hadde vært under det neste av planens målområder - "Lese og skrive". Én tolking av den valgte plasseringen er at dette er tekster som på grunn av gammel språkform ikke egner seg så godt som tekster sjetteklassingene selv skal lese, men bedre som tekster de skal lytte til. En slik tolking ville innebære at disse eldre tekstene ikke nødvendigvis trengte å være med i elevenes lesebøker, men at de kunne finnes omtalt og eventuelt gjengitt i lærerveiledningene. Som vi ser av tabell 1, har ingen av lærebokforfatterne i praksis tolket læreplanen på denne måten, og den friheten som ligger i planens bruk av "for eksempel" ser her ikke ut til å oppleves som noen reell frihet for dem som lager lærebøker.

Som jeg alt har vært inne på, er det få utenlandske forfattere blant navnene som listes opp i planen. Når det å arbeide med tekster fra andre kulturer presenteres som fellesstoff, skjer det på en annen måte - som i dette neste hovedmomentet under målområdet "Lytte og tale" i 6. klasse:

      I opplæringa skal elevane
      - høyre eventyr, segner og ordtak frå andre land og kulturar, mellom anna den samiske, og fortelje til yngre elevar (L97:122, min kursivering)

Her ser vi at det altså skal være obligatorisk for sjetteklassingene å lytte til eventyr, sagn og ordtak fra andre land og kulturer og fortelle dette videre til yngre barn - akkurat som det er obligatorisk å lese eldre barne- eller ungdomslitteratur og studere person- og miljøskildringer. Selv om det i utgangspunktet ikke er listet opp noen spesielle land eller kulturer, begrenser innskuddet som starter med "mellom anna" valgmulighetene. Den samiske kulturen skal være med blant de kulturene man henter stoff fra. Når jeg skal se nærmere på hvordan dette fellesstoffet er ivaretatt i lærebøkene, vil jeg konsentrere meg om de lengre muntlige fortellingene - eventyr og sagn. I lærebøkene er ikke grensen mellom eventyr, sagn, myter og andre muntlige fortellinger alltid like klar. Jeg har derfor inkludert alle disse teksttypene i undersøkelsen.

I tabell 2 ser vi at alle de fire leseverkene har med tekster fra andre land og kulturer. Samisk er skilt ut som egen kategori - i og med at innslag av slike tekster var pekt ut som obligatorisk i læreplanen. Vi ser da også at alle leseverkene har inkludert tekster fra samisk tradisjon. Når de øvrige tekstene fordeles på verdensdel, kommer det videre tydelig fram at bøkene inneholder flest oversatte tekster fra Europa, mens de øvrige verdensdelene er tynnere representert.

Tabell 2: Antall tekster som representerer muntlige fortellinger fra andre land og kulturer i leseverk for 6. klasse

 

I alt

Sesam Sesam
A og B

Soria Moria
6A og 6B

Leseboka
7 og 8

Ord for alt

Samisk

6

1

1

3

1

Europa

12

1

6

5

Amerika

1

1

Asia

2

1

1

Afrika

3

2

1

Oseania

2

1

1

I alt

4

4

10

8

Som vi ser, er det kvantitative forskjeller mellom de ulike leseverkene. En interessant tendens er at det er lærebøkene som er utarbeidet etter L97 (dvs. Leseboka og Ord for alt) som har med flest tekster fra andre land. Begge de andre verkene (dvs. Sesam Sesam og Soria Moria) er reviderte utgaver av læreverk som tidligere er godkjent etter M87. I forbindelse med revisjonene av verkene ser det ut til at det er foretatt relativt små endringer i tekstutvalget. I Sesam Sesam var alle de fire tekstene fra andre land og kulturer med også i den forrige utgaven, men bøkene hadde ingen tekster av Aanrud, Løland eller Zwilgmeyer (som alle er inkludert i L97-utgaven). I Soria Moria var ingen av de fire tekstene fra andre land og kulturer som vi nå finner i lesebøkene, med i M87-utgaven av verket. Selv om tekstutvalget i disse to verkene ikke har gjennomgått store endringer, ser vi altså eksempler på forandringer som åpenbart er gjort for å imøtekomme nye krav i læreplanen.

Oppsummerende kan vi si følgende om det litterære fellesstoffet: Læreplanen lister opp en rekke navn som eksempler på aktuelle forfattere. Disse navnene er nesten utelukkende hentet fra norsk litteratur. Selv om forfatterne som en hovedregel ikke presenteres som obligatoriske, har vi sett et eksempel fra 6. klasse der en slik opplisting i planen likevel i høy grad ser ut til å ha blitt opplevd som styrende for dem som har utarbeidet lærebøker (jf. tabell 1). Når det gjelder det litterære fellesstoffet som er hentet fra andre tradisjoner enn den norske, har vi sett eksempel på at lærebøkene har fulgt opp læreplanen ved å inkludere muntlige fortellinger (jf. tabell 2). I det følgende vil jeg se nærmere på funnene som er presentert i tabell 2, og diskutere disse lys av den overordnede målsettingen om at norskfaget skal gi innblikk i andre kulturer og den utfordringen det stadig mer flerkulturelle elevgrunnlaget i grunnskolen representerer.

[ Innhold - Toppen av siden ]

Fortellinger fra hvilke land og kulturer?
I tabell 2 ble de muntlige fortellingene jeg fant i lærebøkene for 6. klasse, kategorisert i forhold til verdensdel. De konkrete landene og områdene som dette tekstutvalget representerer, er de følgende:

    Afrika (Liberia)31, Danmark, Etiopia, Færøyene, Hellas, Island, Italia, Japan, Nederland, Russland, Sverige, Tanzania, Tyrkia og Polynesia.

Et åpenbart savn i denne lista er tekster fra land der de fleste av dagens norske grunnskoleelever med minoritetsbakgrunn har sine familierøtter. I skolestatistikken registreres ikke bakgrunnsland, men hvilket morsmål elevene snakker. Ifølge den siste offisielle statistikken er de femten største minoritetsmorsmålene i norsk skole de følgende:

    urdu, engelsk, vietnamesisk, albansk, arabisk, spansk, bosnisk/kroatisk, tyrkisk, somalisk, kurdisk, tamil, persisk, polsk, tysk, filippinsk (Statistisk sentralbyrå 200032).

Bare ett av landene der disse språkene er hovedspråk, er med i lista over opphavsland for tekster i lesebøkene for sjetteklasse, nemlig Tyrkia (en Hodja-fortelling i Leseboka 7).

Da jeg skulle velge klassetrinn for denne lærebokundersøkelsen, valgte jeg 6. klasse fordi det er det trinnet i barneskolen der muntlige fortellinger fra andre land og kulturer ser ut til å ha bredest forankring i læreplanen. Det kommer fram i tabell 3 på neste side, som viser hovedmomenter der litteratur fra andre land og kulturer nevnes eksplisitt i planen.

Tabell 3: Hovedmomenter fra læreplanen i norsk 1.-7. klasse (L97) der litteratur fra andre land og kulturer er eksplisitt nevnt (mine kursiveringer)

1. kl.

- ... bruke ellingar, songleikar, mellom anna enkle samiske rim og reglar ...

2. kl.

- dagleg møte eventyr eller andre tekstar gjennom høgtlesing, til dømes eventyr frå Asbjørnsen og Moe og Grimm-brørne og forteljingar frå Nordahl Rolfsen, samiske eventyrsamlingar og eventyr frå minoritetskulturar
- møte eit rikt utval av barnelitteratur .... av forfattarar som til dømes Thorbjørn Egner, Astrid Lindgren og Anne Cath Vestly. ..

3. kl.

- lese mykje og for ulike formål, lese nyare litteratur av norske, samiske og nordiske barnebokforfattarar og av barnebokforfattarar frå andre land, møte eldre litteratur som folkeeventyr og fablar

4. kl.

- høyre og fortelje eventyr, fablar, mytar og segner, også frå fjerne himmelstrok
-arbeide med sjangertrekk i eventyr og andre forteljingar, høyre om den kulturen forteljingane vart til i
- lese nyare litteratur, norsk og omsett, blant anna av samiske forfattarar. Møte fantastisk litteratur av nyare dato, til dømes av Tove Janson og Roald Dahl ..
- ... høyre eller lese kunsteventyr av H.C.Andersen og Regine Normann

5. kl.

- lese korttekstar og barne- og ungdomsbøker av nyare forfattarar og ei eldre utanlandsk bok, til dømes Robinson Crusoe, Huckleberry Finn eller Heidi ...

6. kl.

- høyre eventyr, segner og ordtak frå andre land og kulturar, mellom anna den samiske, og fortelje dei til yngre elevar
- forske ut lærestoff, til dømes kunnskap om andre kulturar, gjennom dramafaglege aktivitetar, til dømes mime, kroppsrørsler og rytme
- arbeide med munnlege kulturtradisjonar i nokre minoritetsspråk, mellom anna det samiske

7. kl.

- lese ungdomsromanar for å oppdage og oppleve, norske og omsette

Én forklaring på at ikke flere tekster fra kulturområder utenfor Europa er inkludert i lærebøkene for 6. klasse, kunne være at elevene allerede hadde møtt et rikt utvalg slike tekster i lærebøker på tidligere årstrinn. Elevene skal jo, som det går fram av tabell 3, både i 2. og 4. klasse ha arbeidet med eventyr og andre fortellinger "frå minoritetskulturar" og "frå fjerne himmelstrok". En gjennomgang av hvilke land eller kulturer som er representert i lærebøkene for fjerde klasse33, viser at utvalget bare dekker ytterligere tre av de femten vanligste minoritetsspråkene i norsk skole, nemlig arabisk (Bestemor fra Marokko forteller i Felix Fabula hvordan Atlas-fjellene fikk navnet sitt), engelsk (eventyr i Leseboka 4) og tysk (eventyr fra brødrene Grimm i flere av bøkene). I Ord for alt 4 er "Eventyr fra andre land" tydeligst tematisert. Her presenteres bl.a. et eventyr fra India og en hodja-historie fra Tyrkia. For 2. klasse er det vanskeligere å støtte seg bare til lærebøkene i en analyse av dette slaget - i og med at norskbøkene på dette trinnet er abc-er. Det daglige møtet med eventyr og andre tekster gjennom høytlesing som læreplanen snakker om, kan ikke disse lærebøkene dekke. Det er et emne som i høy grad må hvile på den enkelte lærerens valg. Når vi ser nærmere på de godkjente lærebøkene for 2. klasse, finner vi imidlertid at det er vanlig å ta med eventyr i den siste delen av bøkene. Vi finner noen eventyr fra land utenfor Europa: Nigeria (i ABC), Kina (i Sesam Sesam) og Eritrea, Burkina Faso og Malyasia (i Soria Moria). Ingen av disse landene er blant dem som er opprinnelig hjemland til familiene til elever med de femten største minoritetsmorsmålene.

En annen mulig forklaring på det store innslaget av tekster fra Europa i lærebøkene for 6. klasse, kunne være hensynet til samarbeidet på tvers av fag. Jeg tenker her på den lange tradisjonen det er for å tematisere Norge, Europa og resten av verden på hvert sitt klassetrinn i arbeidet med geografi på mellomtrinnet. Det arbeides med Norge i 5. klasse, Europa i 6. og de øvrige verdensdelene i 7. klasse (se L97:181-183). Læreplanene i norsk og samfunnsfag i L97 ser ikke ut til å være samkjørte på dette punktet, siden muntlige fortellinger fra andre verdensdeler ikke nevnes i norskplanen for 7. klasse. Nå kunne det selvsagt likevel tenkes at lærebøkene ville reflektere en annen tradisjon på dette punktet, men en gjennomgang av lesebøkene for 7. klasse viser at det ikke er tilfellet34. Vi finner riktignok at tre av fire verk (dvs. Sesam Sesam, Leseboka og Ord for alt) presenterer eventyr fra Tusen og en natt - denne helt sentrale eventyrsamlingen bygd på indisk, persisk og arabisk fortellertradisjon som har vært kjent i Europa helt fra 1700-tallet (Kjærstad 1989, Olsson og Algulin 1995), men i tekstutvalget for øvrig finner vi ikke eksempler på muntlige fortellinger som representerer flere av de største registrerte minoritetsmorsmålene i norsk skole.

[ Innhold - Toppen av siden ]

Oppsummering og diskusjon
Den overordnede målformuleringen om at norskfaget skal gi "innblikk i andre kulturar" er konkretisert i læreplanen blant annet gjennom at elevene skal møte muntlige fortellinger fra andre land. Dette temaet er obligatorisk fellesstoff på barnetrinnet både i 2., 4. og 6. klasse. Bortsett fra at samiske eventyr er eksplisitt nevnt på 2. og 6. årstrinn, binder læreplanen ikke tekstutvalget til noen spesielle land eller kulturer. Analysen av tekstutvalget i godkjente læremidler for disse klassetrinnene viser at bøkene praktisk talt ikke inneholder tekster fra de minoritetskulturene som er de vanligste i norsk skole. I lærebøkene for 6. klasse fant vi bare én tekst fra ett av de femten største språkene, nemlig en tekst fra tyrkisk fortelletradisjon. I lærebøkene for 2. og 4. klasse fant vi i tillegg tekster fra arabisk, engelsk og tysk - tre språk som også er på lista over de vanligste minoritetsmorsmålene. Dette betyr at eventyr og sagn fra de aller fleste store innvandrergrupper ikke er representert i norskbøkene på disse klassetrinnene. Det gjelder fortellinger fra pakistansk, vietnamesisk, albansk, spansk, bosnisk/kroatisk, somalisk, kurdisk, tamilsk, persisk, polsk og fillipinsk tradisjon.

Det virker underlig at man i lærebøkenes tekstutvalget ikke har utnyttet de mulighetene til fordypning i flerkulturelle fortellingstradisjoner som allerede finnes i skolehverdagen. I dag utgjør elever fra språklige minoriteter om lag 7 % av elevmassen (Statistisk sentralbyrå 2000), og 75 % av grunnskolene i landet hadde i 1998 en eller flere elever fra denne gruppa på sin skole. Man kunne tenke seg at én grunn til at det ikke er valgt tekster fra de vanligste minoritetsspråkene, er at slike tekster er vanskelig tilgjengelig på norsk. Til en viss grad vil jeg si at det er riktig, men her har man heller ikke brukt de kildene som faktisk finnes. Allerede i 1979 gav for eksempel Anne Hvenekilde ut Eventyr fra 17 land. Noe av det som styrte tekstutvalget i denne samlingen, var et ønske om å inkludere "eventyr fra en del av landene som er representert blant de fremmedspråklige elevene (bl.a. Pakistan, India og Jugoslavia)" (Hvenekilde 1979:3). Også andre samlinger med muntlige fortellinger fra de aktuelle landene har lenge vært tilgjengelig. Jeg tenker for eksempel på Gaarder: Sagn og eventyr fra Sri Lanka (Cappelen 1979), Gaarder: Pandoras krukke og andre fortellinger om mennesker og makter (Cappelen 1991), Eventyr fra Vietnam (Barnepax 1970), Kinh og Hvenekilde: Vietnamesiske eventyr (Cappelen 1987), Nart: 111 historier med Nasreddin Hodja (Cappelen 1986) og Chris Foss m.fl.: Vet du hvem... (Universitetsforlaget 1987).

Det nye overordnede målet om at grunnskolens norskopplæring skal gi elevene innblikk i andre kulturer, viser at det er en nyorientering av faget på gang. I større grad enn tidligere åpner læreplanen for arbeid med litteratur fra andre land og kulturer. Ja, planen åpner faktisk ikke bare for det, men gjør emnet til fellesstoff - det vil si obligatorisk på mange klassetrinn. Lærebokundersøkelsen jeg har presentert her, illustrerer at det ennå gjenstår mye tenking om hvordan en slik faglig nyorientering i praksis skal utvikles. Dette gjelder i enda høyere grad for de språklige sidene av faget - slik Lars Anders Kulbrandstad viser i sin artikkel.

I den overordnede målformuleringen i faget som jeg siterte innledningsvis, heter det ikke bare at opplæringen skal gi elevene "innblikk i andre kulturar", men også at den skal gi "forståing for kva andre kulturar har å seie for utviklinga av vår eigen" (L97:116, min kursivering). Formuleringen "vår eigen" om kultur i Norge står i kontrast til andre offisielle formuleringer, for eksempel den innledende formuleringen under overskriften "hovedbudskap" i stortingsmeldingen om innvandringspolitikk fra 1997. Der heter det: "Regjeringen legger til grunn at det norske samfunnet har vært og i økende grad vil være flerkulturelt" (KAD 1997:1). I et norskfag skal selvsagt arbeidet med norsk språk, norsk litteratur og andre norske tradisjoner være det sentrale. Like selvsagt er det, etter min mening, at man både må gi rom for utvikling i oppfatninger av hva som er det norske, og dessuten åpne for at det norske må sees i en større sammenheng. Det er nettopp her den nye målformuleringen i faget må sies å gripe en viktig utfordring. Flere formuleringer i læreplanen illustrerer imidlertid at det ennå er forhold en må tenke nøyere igjennom. Formuleringer som "vår eigen kultur" og at faget skal styrke elevene som morsmålsbrukere (L97:116, min kursivering), kan virke ekskluderende i forhold til elevgrupper som følger faget, men som har en annen førstespråksbakgrunn enn norsk. Elever med et annet morsmål enn norsk vil nemlig dels følge læreplanen i norsk og dels planen i norsk som andrespråk (jf. KUF 1998a og b). M87 innførte i sin tid funksjonell tospråklighet som mål for opplæringen av denne elevgruppa. Norsk som andrespråk og morsmål ble etablert som de to fagene som skulle bidra til å realisere målet. I de nye retningslinjene for innvandringspolitikken nevnes ikke lenger funksjonell tospråklighet som opplæringsmål, og andrespråksfaget har en annen status (KAD 1997). Elever fra språklige minoriteter har nå rett til å følge opplæringen etter planen i norsk som andrespråk "så lenge dei har behov for det", men samtidig har de rett til å velge å følge læreplanen i norsk som morsmål (se diskusjon i Kulbrandstad 1999). For det ordinære norskfagets del innebærer forandringene i sammensetningen av elevmassen og de vedtatte innvandringspolitiske målene at det i framtida blir langt vanskeligere å se for seg at faget kan fortsette å framstå først og fremst som et morsmålsnorskfag. Faget må forholde seg til elever med både første- og andrespråkbaksgrunn i norsk. Arbeidet med tekster fra andre kulturer i norskfaget skal i et slikt perspektiv ikke bare gi innblikk i kulturer som er mer eller mindre fjerne for elevene. Det skal også gi innblikk i og skape forståelse for blant annet fortellertradisjoner som elever i den aktuelle klassen kanskje endog har familietilknytning til.

[ Innhold - Toppen av siden ]

Litteratur
Oversikt over lærebøker som er brukt i undersøkelsen
6. klasse

  • Askeland, Håkon, Ingeborg Askeland, Anna A. Knudsen og Øyvind Knudsen: Soria Moria. Over sjø og land. Lesebok 6A. 2. utgave. Bokmål og Soria Moria. Gjennom ild og vann. Lesebok 6B. 2. utgave. Bokmål. Det Norske Samlaget. 1998. Også 1.utgave av samme verk fra 1992
  • Elsness, Turid Fosby: Sesam Sesam. Lesebok A. Norsk 6, 2. utgave og Sesam Sesam Lesebok B. Norsk 6. 2. utgave .Bokmål. Aschehoug. 1998. Også 1.utgave av samme verk fra 1992
  • Kverndokken, Kåre: Leseboka for grunnskolen. Bind 7 og Leseboka for grunnskolen. Bind 8. Gyldendal. 1998
  • Tørjesen, Torill Wiiger og Torunn Eide Aas: Ord for alt 6. Tekstbok. Bokmål. Cappelen 1998.

2. klasse

  • Bech, Kari og Turid Skorge: Andreklasseboka. Tverrfaglig lesebok. Gyldendal. 1997
  • Busch, Hans Jacob, Sissel T. Busch & Synnøve Skjong: Soria. Moria. ABC. Det Norske Samlaget. 1997
  • Elsness, Turid Fosby: Sesam Sesam. ABC. 2. utgave. Aschehoug. 1997.
  • Gulbrandsen, Jorun & Grete Letting: Felix Fabula 2. Leseboka. Universitetsforlaget. 1997
  • Skjelbred, Dagrun & Gro Dahle: ABC. Cappelen. 1997
  • Sørsdal, Karin Myrum, Hilde Traavik & Martha E. Frislid: Pamfilius. Norsk for alle 2. ABC. Aschehoug. 1997

4. klasse

  • Busch, Hans Jacob & Sissel T. Busch: Soria. Moria. Lesebok 4A. og 4B. Det Norske Samlaget. 1999
  • Elsness, Turid Fosby: Sesam Sesam. Lesebok. Norsk 4. 2. utgave. Aschehoug. 1999.
  • Gulbrandsen, Jorun & Grete Letting: Felix Fabula 4. Norskboka og Leseboka. Universitetsforlaget. 1999
  • Kverndokken, Kåre: Leseboka for grunnskolen. Bind 3. 1995. Gyldendal, Kåre Kverndokken og Øystein Rosse: Leseboka for grunnskolen. Bind 4. 1996. Gyldendal
  • Nilsen, Tove Lund & Tone Senje: Ord for alt 4A. Cappelen. 1999
  • Sørsdal, Karin Myrum, Hilde Traavik & Martha E. Frislid: Pamfilius. Norsk for alle 4. Høstboka og Vårboka. Aschehoug. 1999

7. klasse

  • Askeland, Håkon, Ingeborg Askeland, Anna A. Knudsen og Øyvind Knudsen: Soria Moria. Under sol og måne. Lesebok 7A. 2. utgave. Bokmål og Soria Moria. Bakom neste blåne. Lesebok 7B. 2. utgave. Bokmål. Det Norske Samlaget. 1999.
  • Elsness, Turid Fosby: Sesam Sesam. Lesebok A Norsk 7. 2. utgave og Sesam Sesam Lesebok B. Norsk 7 2. utgave .Bokmål. Aschehoug. 1999.
  • Kverndokken, Kåre: Leseboka for grunnskolen. Bind 9 og Leseboka for grunnskolen. Bind 10. Gyldendal. 1998
  • Tørjesen, Torill Wiiger og Torunn Eide Aas: Ord for alt 7. Tekstbok. Bokmål. Cappelen 1999.

Sekundærlitteratur:

  • Bech, Kari, Lars Sigfred Evensen, Jorun Fougner, Ingrid Rygg Haanæs, Kirsti Østtveit Odéen og Bjarne Øygarden 1995: Ny norskplan for grunnskolen. S.32-38 i Norsklæraren nr. 4-95. Oslo: Landslaget for norskundervisning.
  • Dahl, Roald 1986: Boy: tales of childhood. Harmondsworth: Penguin.
  • Gjernes, Erna Vibeke og Ragnar Arntzen 1989: Sirkel. Flerkulturell lesebok for den videregående skolen. Oslo: Gyldendal
  • Hernes, Gudmund 1996: Sentralpilaren. S. 11-21 i Bliksrud, Liv og Vigdis Ystad (red.): Norskfaget fra førskole til forskning. Elleve konferanseforedrag 1995. Oslo: Aschehoug og Bergens Riksmålsforening.
  • Hvenekilde, Anne 1979: Eventyr fra 17 land. Oslo: Cappelen
  • Kjærstad, Jan 1989: Etterord. S. 576-591 i Tusen og en natt. Bind II. Oslo: Den norske bokklubben
  • KAD 1997: St meld nr 17: Om innvandring og det flerkulturelle Norge. Oslo
  • KUF 1993: Læreplan for grunnskole, videregående opplæring og voksenopplæring - generell del. Oslo
  • KUF 1995: St meld nr 29 (1994-95): Om prinsipper og retningslinjer for 10- årig grunnskole - ny læreplan.Oslo
  • KUF 1998a: Forskrift: Læreplan i norsk som andrespråk for språklige minoriteter. Brev av 13.7.98 til kommunene, fylkeskommunene, Statens utdanningskontor, grunnskolene. Vedlagt: Læreplan i norsk som andrespråk for språklige minoriteter.
  • KUF 1998b: Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen. Norsk som andrespråk for språklige minoriteter. Oslo: Nasjonalt læremiddelsenter
  • KUF 1999: Forskrift til opplæringslova. Publisert elektronisk på http://odin.dep.no/kuf/
  • KUF 2000: Ot.prp. nr. 44 (1999-2000) Om lov om endringar i lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova) m.m. Publisert elektronisk på http://odin.dep.no/kuf/
  • Kulbrandstad, Lise Iversen 1999: Norsk for språklige minoriteter i grunnskolen. S. 59-125 i Hagen, Jon Erik og Kari Tenfjord (red.): Andrespråksundervisning. Teori og praksis. Oslo: Ad Notam.Gyldendal
  • L97: Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen. Oslo: Det kongelige kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Utgitt i 1996.
  • Læreplangruppene og KUF 1995: Høringsutkast. Læreplan for fag i 10-årig grunnskole. L97. Oslo
  • Olsson, Bernt og Ingemar Algulin 1995: Litteraturens historia i världen. Stockholm: Nordstedts Förlag
  • Statistisk sentralbyrå 2000: Ukens statistikk nr. 20/2000.

[ Innhold - Toppen av siden ]


[tilbake] 28   Artikkelen er tidligere publisert i Anne Golden og Helene Uri (red.): Andrespråk, tospråklighet, norsk. Festskrift til Anne Hvenekilde. Oslo: Unipub forlag. 2000. Noe omarbeidet her.

[tilbake] 29   Den fjerde, Roald Dahl, har jo også familietilknytning til Norge - gjennom sin norske mor og mange sommerferiebesøk til hennes familie (jf. Dahl 1986).

[tilbake] 30   Se oversikten over analyserte læreverk bak i artikkelen.

[tilbake] 31   "Eventyret om byen i egget" presenteres i Ord for alt bare som et eventyr fra Afrika. I en annen antologi der teksten er inkludert (Gjernes og Arntzen 1989), får vi vite at eventyret er fra Liberia.

[tilbake] 32   I alt 29 070 elever snakker disse femten morsmålene. Til sammen utgjør de 75 % av alle grunnskoleelever med minoritetsbakgrunn.

[tilbake] 33   En oversikt over de aktuelle lærebøkene både for 4. og 2. klasse finnes bak i artikkelen.

[tilbake] 34   En oversikt over de aktuelle lærebøkene finnes bak i artikkelen.

[ Innhold - Toppen av siden ]

<< Forrige side - Forside - Innhold - Neste side >>

 

Avdeling for lærerutdanning 

 
Fokus på pedagogiske tekster 3
Fem artikler om vurdering av lærebøker

Notat 8/2001
Copyright © 2001 forfatterne / Høgskolen i Vestfold
Konvertert og publisert på veven: 15.5.2001
HVE-Biblioteket