| Høgskolen i Vestfold : Biblioteket : Skriftserien | Avdeling for lærerutdanning | |
|
Fokus på pedagogiske tekster 3 Fem artikler om vurdering av lærebøker |
Copyright © 2001 forfatterne / Høgskolen i Vestfold |
|
|
<< Forrige side - Forside - Innhold - Neste side >> Samfunnsvirkelighet og lærebokvirkelighet - nye former for språkvariasjon i samfunnet og i lærebøkene Innhold: I denne artikkelen vil jeg presentere en studie av norsklærebøker for ungdomstrinnet der jeg undersøker behandlingen av språklig variasjon. Hovedtyngden vil ligge på spørsmålet om på hvilke måter og i hvilken grad lærebøkene gir elevene hjelp til å orientere seg om de nye formene for språkvariasjon i samfunnet21. Blant de mange oppgavene som hører inn under norskfaget i skolen, er å gi elevene en orientering om Norge som språksamfunn. Det innebærer at de skal få del i den kunnskapen som forskning innenfor språkvitenskap og andre relevante fag har frambrakt om språk og språkforhold her i landet i dag og i tidligere tider. Det skal elevene få i et omfang, på et faglig nivå og i en form som er tilpasset alder og andre forutsetninger.
I løpet av de siste tiårene er språkvariasjon også langs andre akser blitt lettere å legge merke til her i landet. Gjennom ulike former for innvandring har samfunnet fått økt innslag av mennesker med morsmålsbakgrunn i andre språk enn norsk. Dermed hører vi stadig norsk snakket på nye måter, og vi kommer i kontakt med miljøer der det brukes både norsk og et annet språk til daglig kommunikasjon. Det er grunn til å spørre om disse endringene i den språklige virkeligheten som omgir oss, gjenspeiler seg i norskfaget22. [ Innhold - Toppen av siden ] Tospråklighet, andrespråk, aksent
Brorparten av de som har flyttet til Norge i slutten av førskolealderen eller senere, snakker norsk med mer eller mindre klart hørbare avvik fra språket til folk som enten har norsk som førstespråk eller har startet innlæringen tidligere. Også en del som er født i Norge eller har bodd her siden sine første leveår, vil snakke norsk med «fremmed» eller «utenlandsk» aksent. Hvor mange personer er det så som snakker norsk med en aksent som ikke fullt ut henger sammen med geografisk eller sosial bakgrunn? Og hvor mange lever i en tospråklig situasjon slik den er beskrevet ovenfor? Svarene på disse spørsmålene må bygge på anslag, for i motsetning til andre land har vi ikke norske undersøkelser som kan fortelle oss direkte om slike forhold (Engen & Kulbrandstad 1998:48). Ut fra tilgjengelig statistikk kan vi anta at mellom 250 000 og 300 000 personer er tospråklige i den aktuelle betydningen av ordet, dvs. mellom ca. 5,5 og ca. 6,6 % av befolkningen (jf. f.eks. Statistisk sentralbyrå 2000a, 2000b). En god del av disse snakker flytende og aksentfritt norsk, men mange - kanskje ca. 200 000 - vil ha trekk ved norsken sin som skyldes at de har lært språket som et andrespråk under forhold som har ført til at uttalen skiller seg fra innfødt uttale. Studien jeg legger fram i denne artikkelen, har altså fokus på framstillingen som lærebøker i norsk for ungdomstrinnet i grunnskolen gir av språk og språkbruk i denne relativt betydelige delen av befolkningen. [ Innhold - Toppen av siden ] Materialet
Alle læreverkene utgjør en bokserie med grunnbøker for de tre årene på ungdomstrinnet og lærerveiledninger eller ressursbøker. Dessuten har de et varierende sett av annet materiell: tekstsamlinger, emnehefter, CD-plater, elektronisk programvare og kopieringsoriginaler. I alle fall ett av verkene har også nettsted knyttet til seg. For å begrense omfanget av materialet for undersøkelsen min har jeg konsentrert meg om grunnbøkene. Det er bokmålsutgavene av bøkene jeg har studert. [ Innhold - Toppen av siden ] Metoden
Etterpå har jeg sett gjennom resten av bøkene og sjekket stikkordlistene for å få med omtale av variasjon andre steder enn på de sidene jeg fant fram til via innholdsfortegnelsen. I og med at jeg ikke har nærlest bøkene fra perm til perm, kan jeg ikke se bort fra at noe omtale av muntlig språkvariasjon er gått meg hus forbi. Det er likevel lite sannsynlig at jeg har oversett ting som svekker påliteligheten av undersøkelsen i vesentlig grad. Jeg har fordelt registreringene på kategorier etter et system som jeg har fastsatt skjønnsmessig ut fra vanlige modeller for å beskrive talespråklig variasjon. Systemet fanger bare opp kategorier som er representert i minst ett av de undersøkte læreverkene. Negative registreringer - altså registreringer av at noe ikke er omtalt - framkommer dermed bare når ett eller flere av verkene ikke dekker fenomener som er med i det øvrige materialet. De fleste kategoriene har med dialektal variasjon å gjøre: definisjon av dialekt, årsaker til dialektforskjeller, årsaker til dialektendringer, dialekttrekk og inndeling av dialekter. Videre er det kategorier knyttet til variasjon mellom sosiale grupper (alder, kjønn, yrke o.a.) og til situasjonsbestemt variasjon. I en kategori for seg selv har jeg registrert omtale av holdninger til talemålsvarieteter. Endelig er det kategorier som dreier seg om hovedformålet med undersøkelsen, altså slike som gjelder minoritetsspråk, tospråklighet, norsk som andrespråk, aksent og lignende. I denne temagruppa har jeg skilt ut samisk som egen kategori, fordi dette emnet står i en særstilling i flere av verkene. Når det gjelder samisk, vil jeg understreke at registreringene bare gjelder dekning av språkforhold, mens omtale som går mer på historie og kultur, ikke er trukket inn. Som nevnt har jeg ikke bare registrert hvilke fenomener læreverkene tar opp, men også i hvilket omfang og hvor inngående de er behandlet. Det er selvsagt uråd å bestemme slike ting eksakt og helt objektivt. Angivelsene må bli omtrentlige og må i stor grad gjøres ut fra skjønn. Jeg har operert med en seksdelt skala. De to øverste trinnene på skalaen kaller jeg «grundig og omfattende behandlet » og «ganske grundig og omfattende behandlet». Trinnene i midten er «mer enn nevnt» og «nevnt», mens de to nederste er «berørt indirekte» og «ikke berørt». Et eksempel på en omfattende og grundig behandling er framstillingen av kjennetegn ved norske dialekter i læreverket Pegasus. Den er i alt på åtte sider og dekker ikke bare gjengse emner som tjukk l og infinitivformer, men også tonefall og trykk. Omtalen av de enkelte fenomenene er gjerne detaljert. Når det f.eks. gjelder tjukk l, får vi en ganske presis artikulatorisk beskrivelse av lyden, vi får vite noe om distribusjonen (forekommer aldri i framlyd), de to opphavene til tjukk l moderne norsk (tynn l og rđ) blir illustrert, og det blir gjort rede for den geografiske utbredelsen. I tillegg er det oppgaver. I læreverket Norsk i åttende/niende/tiende er underkapitlet om målmerker på fire sider. Disse sidene rommer emner som går igjen i framstillingen av norske dialekter til skolebruk - med unntak av palatalisering. Omtalen av dem er relativt inngående. For eksempel inneholder punktet om tjukk l en sammenlikning av uttalen av denne lyden og uttalen av tynn l, og vi får opplyst hvor i landet tjukk l finnes. Det er også et par oppgaver. Denne behandlingen har jeg betegnet som ganske grundig og omfattende. Læreverket Språk og sjanger har ca. to sider om dialekttrekk. Her omtales fire, fem målmerker, det er noen kart som viser utbredelsen av dem, og det er fire oppgaver. Behandlingen av det enkelte talemålsfenomenet er ganske kortfattet. Om tjukk l heter det f.eks. bare at lyden er typisk for østnorske dialekter, og at de fleste av disse dialektene har tjukk l i både ord som staves med l, og ord som staves med rd. På denne bakgrunnen har jeg angitt at dette dialekttrekket er «mer enn nevnt» i Språk og sjanger. For å illustrere de tre nederste trinnene på skalaen kan vi gå til spørsmålet om hvorfor vi har dialektskiller i norsk. I Pegasus finner vi én formulering som direkte dreier seg om dette, nemlig: «I landdistriktene er det geografien som har skapt variasjon i talespråket, men i byen spiller det sosiale miljøet en større rolle» (Pegasus 9:313). Temaet er altså «nevnt». I Språk og sjanger er det ingen direkte omtale av bakgrunnen for dialektvariasjonen, men formuleringer på side 233 i boka for 10. klasse gjør at jeg har angitt at emnet er «berørt indirekt». Norsk i åttende/niende/tiende er så vidt jeg kan se ikke inne på temaet i dette hele tatt. Derfor har jeg angitt «ikke berørt».
[ Innhold - Toppen av siden ] Funnene
Tabell 1: Omtale av språklig variasjon i seks norsklæreverk for ungdomstrinnet
Forklaring: GS = Sætre og Ådlandsvik: Gjennom språket, NO8-10 = Askeland m.fl.: Norsk i åttende/niende/tiende, OED = Allern og Skjelten: Ordet er ditt, PEG = Bonde m.fl.: Pegasus, S-CD = Jensen og Lien: Fra saga til CD, SP&SJ = Bech m.fl.: Språk og sjanger. Markeringene i disse kolonnene har disse verdiene:
Som vi ser, er det emner og perspektiver fra norsk dialektologi som sett under ett har størst plass i læreverkene jeg har undersøkt. Spesielt stor vekt er det lagt på presentasjon av fonetiske og morfologiske trekk som gjerne legges til grunn for beskrivelse og inndeling av norske dialekter. Videre kommer alle de seks verkene inn på sosialt betinget språkvariasjon. Med ett unntak innfører de termen sosiolekt, og de fleste tar opp variasjon som henger sammen med alder og brukssituasjon. Fire av de seks verkene omtaler fagspråk, tre behandler slang, mens bare to har med noe om språklige kjønnsforskjeller. Standardtalemål eller normalisert talemål og talemålsnormering er tema i fire verk, mens alle de seks verkene har stoff som gjelder språkholdninger. Det dreier seg da for det meste om holdninger til ulike varieteter av talemålet i byer, først og fremst til østkant- og vestkantvarietetene av språket i Oslo. I alle verkene finner vi temaer som knytter seg til Norge som flerspråklig samfunn der en ikke ubetydelig del av befolkningen snakker norsk som et andrespråk. Det er likevel bare ett enkeltemne som går igjen i samtlige seks verk, og det er samisk. Den grundigste framstillingen av emnet har S-CD (9A:278 f.), som bl.a. gjør rede for de tre hovedvarietetene av samisk i Norge - med ordeksempler, viser samiskens slektskapsforhold gjennom «Det uralske språktreet» og påpeker særtrekk ved ordforrådet i samisk. OED (9:204 f) dekker dette temaet nesten like godt. Av andre minoritetsspråk er det kun kvensk som direkte omtales i materialet.24 PEG (9:312) forklarer at kvensk er språket til finske innvandrere i Norge, og opplyser at det skiller seg en del fra finsk slik det blir snakket i Finland. Bare i ett tilfelle får vi noe som jeg har karakterisert som en grundig og omfattende behandling - nemlig av emnet mellomspråk i GS (se nærmere om dette nedenfor). Det vanligste er at emnene bare blir nevnt eller berørt indirekte.. Emnet tospråklighet berøres i fem av de undersøkte læreverkene, men ingen av dem bruker termen tospråklighet eller diskuterer eksplisitt hva tospråklighet innebærer. I NO 8-10 er det norsk-engelsk tospråklighet i majoritetsbefolkningen det mest dreier seg om: «[E]ngelsk blir tatt mer og mer i bruk i Norge, blant annet som arbeidsspråk i oljebransjen, der mange med norsk som morsmål må snakke og skrive engelsk når de er på arbeid» (NO 10:184). Dette verket er også inne på tospråklighet blant samer (NO 10:193), og det samme er flere av de øvrige verkene. Når det gjelder tospråklighet i de nye minoritetsgruppene, streifes emnet gjerne nærmest en passant, slik som i SP&SJ (10:168): «I Norge har vi mange levende språk. Folk som har flyttet hit fra andre land, glemmer ikke morsmålet sitt.» Et tema som er nært knyttet til tospråklighet, er kodeveksling, og som det framgår av tabellen ovenfor, er emnet «mer enn nevnt» i ett av læreverkene (NO 10:182). Det vil si at termen kodeveksling er brukt og forklart. Men det er ikke veksling mellom norsk og minoritetsspråk det da dreier seg om, men mellom ulike varieteter av norsk. Et annet nærliggende emne i denne sammenhengen er språktap. GS (10:148) har et avsnittet om dette, hvor begrepet blir definert og fenomenet eksemplifisert. Det samme verket har også en relativt grundig behandling av morsmålsbegrepet (GS 8:188, 195). Forfatterne skriver at morsmålet er «det språket vi har lært å snakke hjemme, førstespråket vårt», og de slår kontant fast at morsmålet er «tenkespråket vårt». Bare to av verkene er inne på at mange innvandrere snakker norsk med en annen aksent enn vi er vant med fra hjemlige varieteter av språket. GS berører fenomenet flere steder uten å kalle det aksent (bl.a. 8:192, 10:147). Forfatterne signaliserer en tolerant holdning overfor slik avvikende uttale: «Ingen norsk dialekt er, saklig sett, fæl, morsom vakker, koselig osv. Mange har likevel sterke meninger om hva som er pent eller stygt talemål. Det er heller ikke unaturlig at en utlending snakker norsk annerledes enn dem som er født her.» NO 8-10 omtaler temaet utenlandsk aksent direkte: «De siste ti årene har vi fått flere utlendinger til Norge. Noen kan snakke norsk som innfødte. Andre snakker norsk med en egen aksent.» (10:186). Overraskende nok innfører NO8-10 termen etnolekt som betegnelse på slik utenlandsk aksent. Dette er overraskende fordi denne termen ser ut til å være lite brukt i lingvistisk litteratur. Den finnes f.eks. ikke i kjente innføringsbøker i sosiolingvistikk som Spolsky (1998), Trudgill (1983) og Venås (1991), og standardverk om andrespråk og tospråklighet som Baker (1996), Ellis (1997) og Romaine (1995) har den ikke med. Når termen iblant forekommer i faglitteraturen, er det gjerne med et annet innhold enn tilfellet er med NO 8-10. Den refererer til mer permanente etnisk baserte varieteter av et språk og ikke fonetiske avvik hos første- og eventuelt andregenerasjons- innvandrere (se f.eks. Asher 1994:392). I norsk sammenheng er det eventuelt innenfor de gamle minoritetsgruppene det kan være utviklet etnolekter. Tove Bull har antydet at nye norskvarieteter i nordnorske områder med langvarig kontakt mellom norsk og samisk snarere kan kalles etnolekter enn dialekter (Bull 1994, se også Todal 1996). Når det gjelder de nylig innvandrete minoritetene, er det for tidlig å si noe sikkert om etablering av nye varieteter av norsk på etnisk grunnlag. Ingen av de undersøkte læreverkene introduserer termen og begrepet andrespråk, men to av dem er inne på saksforholdet det dreier seg om. NO8-10 omtaler norskinnlæring blant barn i Finnmark som har samisk som morsmål (NO8-10 10:193), mens GS framstiller fenomenet mer generelt, men samtidig mer inngående: Vi har sagt at talespråket vårt er det språket vi lærte først, det såkalte morsmålet. Men noen vokser opp i samfunn der de snakker et annet språk enn det som er morsmålet deres. For å kunne delta i dette samfunnet må de derfor lære det språket som flertallet snakker. Jo mer forskjellig de to språkene er, jo vanskeligere er det å tilegne seg det andre språket. Grammatikken og uttalen i begge språk er med på å påvirke det talemålet som de forsøker å lære. (GS 10:148) Etter det jeg her har sitert, har GS et lengre parti om mellomspråk. Forfatterne begrunner først hvorfor alle som holder på å lære seg norsk, ikke kan sies å ha en dialekt. Hver innlærer utvikler nemlig sin egen måte å snakke på, og slike individuelle språksystemer er ikke dialekter, men idiolekter. Mellomspråk forklares så som et fellesord for idiolekter av det slaget det her er tale om, «altså et språk som ligger mellom morsmålet og målspråket, det vil si det språket de etter hvert skal lære». Dernest omtales grammatiske og leksikalske avvik i mellomspråket som skyldes overføring fra morsmålet. De siste momentene som er med, er at mellomspråket etter hvert vil nærme seg målspråket, og at læringsresultatet vil bli bedre jo yngre innlæreren er når språktilegnelsen starter. Læreverket PEG vier relativt mye plass til den påvirkning på norsk fra innvandrerspråk som har vært registrert blant ungdommer i Oslo (PEG 9:313, 10:291). Forfatterne skriver at det i enkelte miljøer hvor norsk ungdom og innvandrerungdom er mye sammen, utvikler seg «et helt nytt språk [sic!], som er en blanding av oslodialekt, slang, enkeltord og uttrykk fra hele verden». I slike miljøer «tilpasser [norsk ungdom] sitt språk til innvandrerungdommen og snakker gebrokkent når de er sammen.» S-CD (10B:165) er også inne på dette temaet når forfatterne i en oppgave stiller spørsmål om «norsk ungdom [forandrer] språket sitt når de møter ungdom som er innvandrere». Ett av læreverkene berører reseptiv andrespråkskompetanse. Det gjelder SP&SJ, som mener at dialektmangfoldet i Norge ikke byr på særlige problemer for innvandrerne: De lærer seg greit å forstå ulike dialekter (SP&SJ 10:233). Så vidt jeg kjenner til, har vi ingen norsk forskning om dialektforståelse i innvandrerbefolkningen.25 Det er derfor vanskelig å vite hva framstillingen i SP&SJ bygger på her. [ Innhold - Toppen av siden ] Diskusjon Dette betyr at fagområdene norsk som andrespråk og tospråklighetsforskning så langt i liten grad har greid å gjøre seg gjeldende i de norskbøkene som det store flertallet av ungdomstrinnselevene bruker. Og selv om min studie altså er begrenset til lærebøker, mener jeg det er grunn til å anta at undersøkelsen gir et dekkende bilde av den posisjon disse fagområdene har ikke bare i bøkene elevene skal lese i norskfaget, men i hele norskundervisningen. Forskning bekrefter nemlig noe de fleste vil hevde ut fra egen erfaring med skolen: Lærebøkene styrer langt på vei det som foregår innenfor fagene (se f. eks. Johnsen 1999:15). Det er derfor overveiende sannsynlig at ungdomstrinnselever flest får liten hjelp gjennom norskfaget til å skaffe seg kunnskaper om og forståelse for den økende språklige heterogeniteten i samfunnet vårt. I og for seg er dette ikke særlig overraskende. Den mest nærliggende forklaringen er innretningen av norskplanen i Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen (L97) (KUF 1996). I innledningen til denne planen framstår norskfaget som et tydelig profilert morsmålsfag: Det er utformet med tanke på elever som tilhører majoriteten i samfunnet ved at de har norsk som førstespråk, lever med norsk som eneste allmenne hverdagsspråk og får del i den norske felleskulturen gjennom hjemmemiljøet. Vendinger som «djupare innsikt i vår eigen kultur» og «utvikle ein trygg nasjonal identitet» går igjen. Og i «Felles mål for faget» (s. 116) står det at «[O]pplæringa i faget har som mål å styrke elevane som morsmålsbrukarar». Samtidig heter det i innledningen at skolen skal bidra til å «byggje bruer mellom grupper i eit samfunn som har vorte meir internasjonalt og etnisk variert» (s.111). I mål og hovedmoment for de ulike trinnene i grunnskolen finner vi da også innslag som åpenbart er ment å skulle være med å bygge den slags bruer. Lise Iversen Kulbrandstad omtaler i artikkelen side 83 ff. slike innslag som har å gjøre med litteraturdelen av faget. Men formuleringer som gjelder nye varieteter av norsk språk og nye språkbruksmønstre som følge av innvandring til landet de siste tiårene, leter vi forgjeves etter i denne norskplanen. For språkemnenes del har norskfaget i L97 altså en sterk nasjonal og majoritetskulturell innretning. At dette reflekteres i lærebøkene, er noe en måtte forvente. Spørsmålet vi så må stille, er hvordan det midt på 1990-tallet kunne utformes et norskfag som i så liten grad legger opp til at elevene skal bli informert om fenomener knyttet til nye former for språklig variasjon. På et allment plan kan vi si at forestillingen om Norge som et språklig homogent samfunn - med unntak av samisk - ennå stod sterkt, og at språkforhold i de innvandrete minoritetsgruppene ble betraktet som et så marginalt tema at det ikke fortjente plass i et norskfag som fra før av hadde stor emnetrengsel. I akademisk sammenheng har vi å gjøre med et relativt nytt emneområde som delvis har vært forvaltet av andre miljøer enn de som mest har stått for vedlikehold og utvikling av det faglige grunnlaget for skolens norskfag. I den forbindelsen er det rimelig å peke på den sterke nasjonsbyggende tradisjonen i faget, som nok kan ha bidratt til at en har vært mindre opptatt av språkforholdene i andre grupper enn den etnisk norske. Det forhold at vi siden Mønsterplanen for grunnskolen fra 1987 har hatt et eget norskfag for minoritetselever, er også relevant. De som har stått for utformingen av L97-planen for det ordinære norskfaget, kan ha ansett at emner som har å gjøre med språk og språkbruk i de nye minoritetsgruppene, var noe som vedkom faget norsk som andrespråk for språklige minoriteter. Går vi til planen for dette faget, vil vi da også finne flere mål og hovedmomenter som nettopp gjelder emner relatert til tospråklighet og nye former for språklig variasjon (KUF 1998). Så dersom minoritetselever blir undervist etter denne norskplanen, vil de forutsetningsvis ikke bare lære om tjukk l og kløyvd infinitiv når timene handler om språklig variasjon i Norge, men også blant annet om andrespråk, tospråklig utvikling og kodeveksling.27 Men dette er fenomener som ikke bare er relevante for minoritetselever. De er en del av den felles norske språkvirkeligheten og bør derfor være noe som alle grunnskoleelevene møter i norskundervisningen. De har etter mitt syn en opplagt plass i et tidsmessig allmenndannende norskfag. [ Innhold - Toppen av siden ] Litteratur
[ Innhold - Toppen av siden ] [tilbake] 21 Artikkelen er tidligere publisert i Anne Golden og Helene Uri (red.): Andrespråk, tospråklighet, norsk. Festskrift til Anne Hvenekilde. Oslo: Unipub forlag. 2000. Noe omarbeidet her. [tilbake] 22 I realiteteten har vi hatt slik språkvariasjon i lange tider; det nye er omfanget av den og oppmerksomheten den nå får (jf. Engen og Kulbrandstad 1998:81 f.) [tilbake] 23 Det finnes omtale av former for talemålsvariasjon som jeg har utelatt fra registreringen. Det gjelder først og fremst framstilling av diakron variasjon i et lengre historisk perspektiv og det vi kan kalle individuell aldersbestemt variasjon, altså variasjonen i talemålet hos den enkelte fra stadium til stadium i språkutviklingen. [tilbake] 24 Det er tekster på andre språk i flere av bøkene; f.eks. har S-CD (10B:16-17) tekstprøver på flere minoritetsspråk, bl.a. spansk, tyrkisk og arabisk. Bøkene gir likevel ingen informasjon om språkene i disse tilfellene. [tilbake] 25 Derimot finnes det pedagogisk materiale for å hjelpe innvandrere til å utvikle evne til å forstå ulike varieteter av norsk. På dette området - som på så mange andre - var Anne Hvenekilde en pionér. Allerede i 1979 utgav hun på Cappelen forlag Øst og vest i Oslo: lytteøvinger i norsk for utlendinger. [tilbake] 26 PEG og S-CD skal være klart markedsledende, mens salgstallene for de fire andre verkene oppgis å være relativt beskjedne. [tilbake] 27 Dette vil avhenge mye av læreren, for pr. i dag finnes det ikke noe eget læreverk i norsk som andrespråk for ungdomstrinnet. [ Innhold - Toppen av siden ] |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
| Høgskolen i Vestfold : Biblioteket : Skriftserien | Avdeling for lærerutdanning | |
|
|
||