|
  
3. Melodien.
Komponering av et varig musikkstykke kan sammenliknes
med det å skape et klassisk bilde eller en vel koordinert hage.
Det er heller ikke ulikt ingeniørkunst. Det fins en underliggende
struktur som er influert av matematikk.
For å få sammenheng i et musikkstykke
kan det være nødvendig å gjenta en tonefølge
- variert selvfølgelig, for å avverge kjedsomhet og gi
komposisjonen karakter. Det er viktig at de transformerte gjentakelsene
er gode for øret og interessante for tanken (Garland og Kahn,
1995).
Musikalske transformasjoner er nært knyttet
til geometriske transformasjoner. I en geometrisk
transformasjon endres verken form eller størrelse. Vi deler disse
inn i fire typer.

3.1 Translasjon.
En geometrisk translasjon vil si å flytte
en figur parallelt med en gitt retning en bestemt avstand. Det kan skrives
ved hjelp av funksjonsnotasjonen som der
a angir forflytningens lengde. Som eksempel kan vi translatere
funksjonen en avstand
3 mot høyre og få uttrykket
Det vil se slik ut:


3.1.1 Den enkleste
form for translasjon i musikk er repetisjon:


3.1.2 En noe mer sofistikert
form er transposisjon der en tonerekke flyttes til et annet sted
i skalaen:
Matematisk vil det si ,
og med vårt eksempel:


3.2 Refleksjon.
En geometrisk refleksjon vil si å speile en
figur om en akse, vertikalt eller horisontalt. Matematisk kan disse
to typene skrives
og . Musikalsk
snakker vi om retrogresjon og inversjon.

3.2.1 Retrogresjon:


3.2.2 Inversjon:

Her er tonefølgen både translatert,
transponert og invertert.
Grafisk vil vi for refleksjon i disse tilfellene
ha
Det siste tilfellet er såkalt gliderefleksjon,
og i musikken kalles denne formen retrograd inversjon.

3.3 Seriell musikk.
I begynnelsen av det 20.århundre innførte
bl.a. Arnold Schönberg (http://212.186.218.4/english/as/as1.html)
en type musikk som var basert på at alle 12 toner i den tempererte
skalaen var likeverdige, dvs. at de tradisjonelle tyngdepunktakkordene
tonika, subdominant og dominant mistet sin betydning i den musikalske
kadensen.
Det var imidlertid ikke likegyldig i hvilken rekkefølge
de tolv tonene kom; ingen måtte gjentas før hele sekvensen
var omme.
For å unngå monotoni ble grunnsekvensen
transformert ved at man brukte både retogresjon, inversjon
og retrograd inversjon, nettopp de geometriske transformasjoner
vi har beskrevet tidligere i 3.1 og 3.2.

3.3.1 De store tall
(fakultetet ) i musikken.
En seriell sekvens består av 12 toner. Hver
av disse kan skrives i fire versjoner (original, retrograd, invertert
og retrograd invertert). Av disse kan det da lages
ulike melodier. En hel tre times opera har blitt skrevet ved å
bruke den samme sekvensen på 12 noter i en rekke.
(Fakultetet av et tall skrives som tallet
med et utropstegn etter. For eksempel skrives 3 fakultet slik: 3 !,
og betyr . Dersom
vi plasserer 3 personer etter hverandre i en rekke kan det gjøres
på 6 måter: den første plassen kan velges av tre,
den andre av to og den siste av én, og resultatet blir produktet
av tallene 1, 2 og 3.)
Nedenfor vises en 12 - tonerekke og dens transformasjoner:
Først den 12 toner lange sekvensen:

Deretter den samme speilvendt, invertert:

Temaet på nytt:
Deretter i baklengs eller
retrograd bevegelse:

Temaet igjen:

Til slutt er temaet baklengs
og speilvendt:


3.3.2 Fugen.
Fugen er en musikkform som har røtter
tilbake i renessansen (ca.1300 - 1600) (http://www.medieval.org/emfaq/beginlst/renaiss.htm).
J. S. Bach (http://www.jsbach.org/websites.html)
skrev mange rene fuger og brukte ellers formen i mye av det han skrev.
En fuge kan beskrives som "et musikkstykke basert på en kort
tonerekke eller et tema som hele tiden dukker opp, skjønt noen
ganger speilvendt, opp - ned eller speilvendt og opp - ned" (McLeish,
1982). Det berømte verket Das Wohltemperierte Klavier
av J. S .Bach inneholder 24 fuger i alle de tolv dur- og molltoneartene
som fins i den tempererte skala.

3.3.2.1 Et eksempel
hos Mozart (
http://www.openmozart.net
(oppdatert
23.09.02)) .
Kombinasjoner av musikalske transformasjoner karakteriserer
mange velkjente melodier, inklusive Joy to the World av Georg
Friedrich Händel (http://bruichladdich.dcs.st-and.ac.uk/HandelWWW/HandelCat.html)
som starter med en flott nedadgående åttetoners rekke.
Et strålende eksempel på en rekke av
transposisjon, retrogresjon, inversjon og retrograd inversjon finner
vi dette utrolige stykke av Mozart:

Meningen med stykket er at to utøvere skal
sitte mot hverandre og spille fra hver sin ende av det. De leser da
hverandres linjer opp - ned, og fordi det er et likt antall linjer vil
de aldri spille den samme linje samtidig.
Mozart var matematisk anlagt, og han likte spill.
Ta for eksempel på hans Melodi Terning. Spilleren hadde
mulighet til å komponere en vals bestående av 16 takter,
men komponeringen av hver av de 16 taktene ble bestemt av terningens
"lynne". Mozart komponerte 11 forskjellige muligheter ( tilsvarende
tallene fra 2 til 12 som framkommer med to terninger ) for hver av de
14 taktene, 2 muligheter for en av taktene og den siste takten var bestemt.
Det vil derfor være mulig å spille
versjoner av denne valsen!

3.3.2.2 Ringebytte
i England.
I små landsbyer i England har man en lang
og elsket tradisjon på å ringe nedadgående skalaer
om igjen og om fra kirker, det være seg til glade eller sørgelige
hendelser. Noen ringere byttet om på den rekkefølgen klokkene
ble ringt i, for ikke å forgå av kjedsomhet. Derav navnet
ringebytte.
Antall klokker kunne variere fra 5 til 12. Med 5
klokker ville det da bli forskjellige
rekkefølger for ringingen. 120 rekkefølger med 5 toner
i hver rekkefølge gir 600 toner. Med en fart på 144 per
minutt vil ringingen ta over 4 minutter. Hvor lang tid ville det ta
med 12 klokker?
   
Eystein Raude:
Om matematikk og musikk. Estetiske fag og matematikk
Copyright ©
2000 forfatteren
Høgskolen
i Vestfold
|