Eystein Raude: Om matematikk og musikk.
Estetiske fag og matematikk
Copyright © 2000 forfatteren

Forrige sideInnholdfortegnelseNeste side

   
Innhold denne side:

3. Melodien.

Komponering av et varig musikkstykke kan sammenliknes med det å skape et klassisk bilde eller en vel koordinert hage. Det er heller ikke ulikt ingeniørkunst. Det fins en underliggende struktur som er influert av matematikk.
For å få sammenheng i et musikkstykke kan det være nødvendig å gjenta en tonefølge - variert selvfølgelig, for å avverge kjedsomhet og gi komposisjonen karakter. Det er viktig at de transformerte gjentakelsene er gode for øret og interessante for tanken (Garland og Kahn, 1995).
Musikalske transformasjoner er nært knyttet til geometriske transformasjoner. I en geometrisk transformasjon endres verken form eller størrelse. Vi deler disse inn i fire typer.

InnholdsfortegnelseToppen av siden

3.1 Translasjon.

En geometrisk translasjon vil si å flytte en figur parallelt med en gitt retning en bestemt avstand. Det kan skrives ved hjelp av funksjonsnotasjonen som der a angir forflytningens lengde. Som eksempel kan vi translatere funksjonen en avstand 3 mot høyre og få uttrykket Det vil se slik ut:

InnholdsfortegnelseToppen av siden

3.1.1 Den enkleste form for translasjon i musikk er repetisjon:

InnholdsfortegnelseToppen av siden

3.1.2 En noe mer sofistikert form er transposisjon der en tonerekke flyttes til et annet sted i skalaen:

Matematisk vil det si , og med vårt eksempel:


InnholdsfortegnelseToppen av siden

3.2 Refleksjon.

En geometrisk refleksjon vil si å speile en figur om en akse, vertikalt eller horisontalt. Matematisk kan disse to typene skrives og . Musikalsk snakker vi om retrogresjon og inversjon.

InnholdsfortegnelseToppen av siden

3.2.1 Retrogresjon:

InnholdsfortegnelseToppen av siden

3.2.2 Inversjon:

Her er tonefølgen både translatert, transponert og invertert.

Grafisk vil vi for refleksjon i disse tilfellene ha

Det siste tilfellet er såkalt gliderefleksjon, og i musikken kalles denne formen retrograd inversjon.

 

InnholdsfortegnelseToppen av siden

3.3 Seriell musikk.

I begynnelsen av det 20.århundre innførte bl.a. Arnold Schönberg (http://212.186.218.4/english/as/as1.html) en type musikk som var basert på at alle 12 toner i den tempererte skalaen var likeverdige, dvs. at de tradisjonelle tyngdepunktakkordene tonika, subdominant og dominant mistet sin betydning i den musikalske kadensen.

Det var imidlertid ikke likegyldig i hvilken rekkefølge de tolv tonene kom; ingen måtte gjentas før hele sekvensen var omme.

For å unngå monotoni ble grunnsekvensen transformert ved at man brukte både retogresjon, inversjon og retrograd inversjon, nettopp de geometriske transformasjoner vi har beskrevet tidligere i 3.1 og 3.2.

InnholdsfortegnelseToppen av siden

3.3.1 De store tall (fakultetet ) i musikken.

En seriell sekvens består av 12 toner. Hver av disse kan skrives i fire versjoner (original, retrograd, invertert og retrograd invertert). Av disse kan det da lages ulike melodier. En hel tre times opera har blitt skrevet ved å bruke den samme sekvensen på 12 noter i en rekke.

(Fakultetet av et tall skrives som tallet med et utropstegn etter. For eksempel skrives 3 fakultet slik: 3 !, og betyr . Dersom vi plasserer 3 personer etter hverandre i en rekke kan det gjøres på 6 måter: den første plassen kan velges av tre, den andre av to og den siste av én, og resultatet blir produktet av tallene 1, 2 og 3.)

Nedenfor vises en 12 - tonerekke og dens transformasjoner: Først den 12 toner lange sekvensen:

Deretter den samme speilvendt, invertert:

 

Temaet på nytt:

 

Deretter i baklengs eller retrograd bevegelse:

 

Temaet igjen:

 

Til slutt er temaet baklengs og speilvendt:

 

InnholdsfortegnelseToppen av siden

3.3.2 Fugen.

Fugen er en musikkform som har røtter tilbake i renessansen (ca.1300 - 1600) (http://www.medieval.org/emfaq/beginlst/renaiss.htm).
J. S. Bach (http://www.jsbach.org/websites.html) skrev mange rene fuger og brukte ellers formen i mye av det han skrev. En fuge kan beskrives som "et musikkstykke basert på en kort tonerekke eller et tema som hele tiden dukker opp, skjønt noen ganger speilvendt, opp - ned eller speilvendt og opp - ned" (McLeish, 1982). Det berømte verket Das Wohltemperierte Klavier av J. S .Bach inneholder 24 fuger i alle de tolv dur- og molltoneartene som fins i den tempererte skala.

InnholdsfortegnelseToppen av siden

3.3.2.1 Et eksempel hos Mozart ( http://www.openmozart.net (oppdatert 23.09.02)) .

Kombinasjoner av musikalske transformasjoner karakteriserer mange velkjente melodier, inklusive Joy to the World av Georg Friedrich Händel (http://bruichladdich.dcs.st-and.ac.uk/HandelWWW/HandelCat.html) som starter med en flott nedadgående åttetoners rekke.

Et strålende eksempel på en rekke av transposisjon, retrogresjon, inversjon og retrograd inversjon finner vi dette utrolige stykke av Mozart:

Meningen med stykket er at to utøvere skal sitte mot hverandre og spille fra hver sin ende av det. De leser da hverandres linjer opp - ned, og fordi det er et likt antall linjer vil de aldri spille den samme linje samtidig.

Mozart var matematisk anlagt, og han likte spill. Ta for eksempel på hans Melodi Terning. Spilleren hadde mulighet til å komponere en vals bestående av 16 takter, men komponeringen av hver av de 16 taktene ble bestemt av terningens "lynne". Mozart komponerte 11 forskjellige muligheter ( tilsvarende tallene fra 2 til 12 som framkommer med to terninger ) for hver av de 14 taktene, 2 muligheter for en av taktene og den siste takten var bestemt. Det vil derfor være mulig å spille versjoner av denne valsen!

InnholdsfortegnelseToppen av siden

3.3.2.2 Ringebytte i England.

I små landsbyer i England har man en lang og elsket tradisjon på å ringe nedadgående skalaer om igjen og om fra kirker, det være seg til glade eller sørgelige hendelser. Noen ringere byttet om på den rekkefølgen klokkene ble ringt i, for ikke å forgå av kjedsomhet. Derav navnet ringebytte.
Antall klokker kunne variere fra 5 til 12. Med 5 klokker ville det da bli forskjellige rekkefølger for ringingen. 120 rekkefølger med 5 toner i hver rekkefølge gir 600 toner. Med en fart på 144 per minutt vil ringingen ta over 4 minutter. Hvor lang tid ville det ta med 12 klokker?

Forrige sideToppen av sidenInnholdfortegnelseNeste side

Eystein Raude: Om matematikk og musikk. Estetiske fag og matematikk

Copyright © 2000 forfatteren
Høgskolen i Vestfold