Eystein Raude: Om matematikk og musikk.
Estetiske fag og matematikk
Copyright © 2000 forfatteren

Forrige sideInnholdfortegnelseNeste side

   
Innhold denne side:

2. Konsonans. Dissonans. Tonefarge. Overtoner.

2.1. Dissonans.

Anta at vi slår an samme streng, f.eks. den første, e-strengen, på to gitarer og at de er stemt likt. Vi slår an den løse strengen på den ene gitaren samtidig som vi presser ned den andre på ulike steder på gitarhalsen. De intervallene vi da skaper klinger noen ganger "godt" og andre ganger ikke så godt. Intervaller som klinger godt kalles konsonante og de som ikke klinger godt kalles dissonante.

Allerede Pythagoras kjente følgende betingelsene for konsonans: det er konsonans når forholdet mellom svingetallene for de to deltonene kan uttrykkes ved små hele tall under 7. Alle høyere svingetallsforhold gir dissonans. Derfor var det bare intervallene prim, oktav, kvart og kvint som ble betraktet som konsonante. Tersen ble antakelig godkjent som konsonans i England rundt 1290. Det går an å inndele musikkhistorien etter følgende skjema:

  • 1. ca. 900 - ca. 1400, "før-ters-tiden"
  • 2. ca. 1400 - ca. 1900, "ters-tiden"
  • 3. etter 1900, "etter-ters-tiden".

Den tempererte kvinten som er 2 cents mindre enn den rene vil derfor få svingtallsforholdet og skulle etter definisjonen være svært dissonerende. Denne lille dissonansen som oppstår har imidlertid ingen betydning for alminnelig musikkpraksis (Benestad,1985). I musikken er den kraftigste dissonans en liten sekund, .

Musikkinstrumenter er mekaniske gjenstander som kan frambringe spesielle vibrasjoner som øret oppfatter som lyder. Det er tre kategorier instrumenter: strenge-, blåse- og slaginstrumenter. Hva er det som gjør at vi hører forskjell på ulike instrumenter som frambringer "samme" tone? Det skyldes at ulike instrumenters toner har ulik "farge", noe som henger sammen med tilstedeværelsen av overtoner og deres innbyrdes styrkeforhold. En gitarstreng festet i begge ender kan ha periodiske bevegelser, såkalte sinusbølger, men bare med bestemte frekvenser, nemlig grunntonens og dens overtoner, som har frekvenser som er et helt antall av grunntonens frekvens. Dersom grunntonens frekvens er , vil første overtone ha frekvensen , andre overtone frekvensen , o.s.v. for de andre overtonene. Ved hjelp av elektronisk apparatur kan en undersøke hvilke frekvenser som er med i en tone/lyd og deres styrkeforhold, en såkalt Fourieroppløsning. Det kan derfor være hensiktsmessig å si at toner lyder konsonante når de har overtoner med samme frekvenser. Toner lyder dissonante dersom deres overtoner har frekvenser som er nær hverandre, men langt nok fra hverandre til å skape raske "svevinger" mellom dem.

Dersom vi har to lydbølger med frekvenser, og , vil de gi opphav til en resultantbølge med en gjennomsnittlig frekvens på som svinger i styrke med frekvensen _. Når disse to tonene har omtrent samme styrke eller amplitude høres det ut som én tone der styrken varierer rytmisk, eller "svever". Frekvensforskjellen må være liten, 10 Hz eller mindre, for å høre en tone med middelfrekvensen. Når differensen mellom de to frekvensene øker, øker også svevingens hastighet. Ved observasjon av svevinger kan en lett justere en av de to frekvensene slik at de får samme tone, dvs. ingen sveving. Dette er en av de metoder som brukes ved stemming av strengeinstrumenter

InnholdsfortegnelseToppen av siden

2.1.1. Et eksempel.

Det er lett å verifisere overtoneforholdene ved hjelp av noen enkle forsøk på et piano. Tonen , dvs. enstrøket c, finner vi midt på pianoet. Går vi to oktaver ned, til C, er rekken av overtoner fra denne: c ( nr.1), g,,,,,, osv. (Overtonene nr. 6, 10, 12 og 13 klinger litt lavere enn de toner på et temperert instrument som notene refererer til.) Vi tar for oss de tre c - ene og og g - ene rett over disse. Grunntonene vil da ha følgende relative frekvensforhold:

C - 2 G - 3
c - 4 g - 6
- 8 - 12

Press c forsiktig ned uten at den klinger og uten å bruke demperen. Slå deretter an C. Den vil da produsere sin egen grunntone og noe første overtone. Den første overtonen vil få c til å vibrere. Dersom vi demper C , uten å slippe opp c, vil vi høre c svakt mens den dør bort. På samme måte vil den tredje partialtonen til C sette g i svingninger. Eller den 6. partialtonen til C kan sette i svingninger.

Et litt annet resultat kan oppnås dersom vi presser G forsiktig ned og slår an c. Den tredje partialtonen til c vil korrespondere med den fjerde partialtonen til G, slik at bare den fjerde partialtonen til G vil bli eksitert. ( 1. overtone tilsvarer 2. partialtone.) Det er lett å tenke seg mange flere kombinasjoner i denne leken. Til slutt: trykk ned tonene stumt på klaveret og slå deretter kraftig an C. Så lenge tonene holdes nede, vil de klinge svakt, selv om de ikke er slått an, og selv etter at tangenten C er løftet opp.

Skulle vi kunne si da at "konsonans er sammenfall av overtoner"? Hva er så grunnene til konsonansopplevelsen? Rene toner ( uten overtoner ) nøye plassert i det rette forholdet gir ikke opplevelsen konsonans! Tilpasser øret overtonene eller utfører det aritmetikk når vi bestemmer at vi liker en lyd?

InnholdsfortegnelseToppen av siden

2.2. Svevinger.

Til slutt litt om "svevinger": Vi sa at styrken på svevingen svingte med frekvensen _, dvs. med frekvensen gitt ved differensen mellom de tonenes frekvenser. Anta at vi har to bølger og der og er vinkelfrekvensene og og er amplitudene. (Forholdet mellom vinkelfrekvensen og frekvensen f er 2 . Dersom tonens frekvens er 440 Hz, er den tilsvarende vinkelfrekvensen 880 eller omlag 5530 radianer per sekund.) Dersom vi adderer disse to bølgene og deretter regner ut den samlede bølges intensitet får vi
+ og
Vi ser at intensiteten tiltar og avtar med frekvensen og varierer mellom + og -. Dersom amplitudene er forskjellige vil minimumsintensiteten aldri bli lik null. Effekten er lett å observere eksperimentelt. I det akustiske tilfellet kan vi sette opp to tonegeneratorer og la dem drive hver sin høyttaler. Vi kan på den måten motta en tone fra den ene og en annen tone fra den andre høytaleren. Ved å endre tonenes frekvens i forhold til hverandre kan vi høre variasjoner i intensiteten. Desto lenger unna frekvensene er hverandre desto raskere er variasjonene. Øret har vanskeligheter med å oppfatte variasjoner raskere enn 5 til 10 svingninger per sekund.

InnholdsfortegnelseToppen av siden

2.3. Overtoner. Tonefarge.

Ulike instrumenter lyder ulikt alt etter hvilke overtoner som svinger med. Vi kan jo skille mellom en fiolin som gir en enstrøken a () og et piano som gir samme tone. Samtidig vet vi også at et spesifikt instrument gir samme tone, men med ulik farge avhengig av hvordan vi for eksempel blåser på det eller hvor vi slår an strengen. Andre faktorer som bestemmer klangfargen utenom svingningenes karakter, dempede eller udempede, transversale eller longitudinale, er instrumentenes form, hvilke materialer de er laget av, osv. La oss ta en svingende gitarstreng som eksempel. Vi vil slå an strengen dels på midten og dels for eksempel tre fjerdedeler fra halsens begynnelse.

Strengen utfører en periodisk bevegelse som gir opphav til en periodisk lyd, som vi kan representere med en passende kombinasjon av toner. Den svingende strengen er et lineært system og enhver bevegelse kan analyseres ved å anta at den er en sum av bevegelser av alle mulige forskjellige bevegelsestilstander kombinert med passende amplituder og faser. Dersom vi kaller strengens lengde L, vil grunntonens og overtonenes frekvenser være gitt ved løsningen av . k er svingtallet gitt ved antall bølgelengder per periode. En periode er representert ved vinkelmålet radianer. Vinkelfrekvensen der er frekvensen. For strengen gjelder løsningen , hvilket gir frekvensene . er bølgefarten på strengen.

InnholdsfortegnelseToppen av siden

2.3.1. Fourieranalyse av en svingende streng.

Fourier, http://www-groups.dcs.st-and.ac.uk/~history/Mathematicians/Fourier.html, viste at en periodisk bevegelse kan uttrykkes som en sum av et antall enkle harmoniske funksjoner, som , for hver av de forskjellige harmoniske frekvensene. En hvilken som helst funksjon med periode T kan derfor skrives matematisk som

. Koeffisientene, de ulike a-er og b-er, forteller hvor mye hver komponent er representert i svingingen . Da vi bare er interessert i området mellom 0 og L spiller det ingen rolle om vi velger sinus- eller cosinusutviklingen av den periodiske funksjonen. Vi beregner for eksempel ved formelen .

Vi betrakter strengen som en lineær funksjon, . Dersom vi trekker strengen et lite stykke ut fra midten, vil de to halvdelene kunne skrives som og . Koeffisientene finner vi derfor ved å utføre integralet :

.


På samme måte finner vi koeffisientene når vi i stedet trekker strengen ut i avstanden 3/4 fra halsens begynnelse. Strengens funksjonsuttrykk blir i dette tilfelle og og integrasjonsgrensene 0, og L. Resultatet blir

          = .

 

Vi ser her en av årsakene til at klangen endrer seg når vi endrer "angrepspunktet". Selve strengens bevegelse kan finnes ved å løse en éndimensjonal, separabel annen ordens differensiallikning. For en bestemt tid t er strengens form gitt ved uttrykket
.
Bølgehastigheten på strengen er gitt ved , kvadratroten av spenning dividert med tetthet. Vi kan altså doble en tones frekvens ved enten å halvere lengden eller firedoble spenningen. Det siste er ikke alltid så lett!

Den formelle løsningen for strengen strukket et stykke ut ved for eksempel 3/4 av sin lengde blir

Startbetingelsene påvirker tonefargen, eller blandingen av alle frekvensene, men ikke grunnfrekvensen. Det er viktig å legge til at dette gjelder for relativt små utsving. Ved et kraftig anslag av strengen er det mulig i startfasen å høre et lite avvik fra tonens vanlige frekvens.

Vi vil bruke matematikkprogrammet MATEMATICA for å illustrerer den tidsuavhengige delen gitt ved for gitarstrengen trukket et lite stykke ut på midten. Setter vi inn det tidligere oppnådde resultatet får vi .

En gitarstreng kan være 650 millimeter mellom de faste punktene. Dersom vi trekker for eksempel den første strengen (e-strengen) ut 1 millimeter, vil produktet . Tar vi med de fem første svingtilstandene ser grafen til slik ut:

På grunn av faktoren vil de jevne ledd falle bort!

Vi lar MATEMATICA tegne de tre første tilstandene og deres sum:

Dersom vi tar med enda flere svingetilstander vil Fourierutviklingen gå mot den trekantformen som strengen hadde da den ble trukket ut i startfasen:

 

 

Forrige sideToppen av sidenInnholdfortegnelseNeste side

Eystein Raude: Om matematikk og musikk. Estetiske fag og matematikk

Copyright © 2000 forfatteren
Høgskolen i Vestfold