|
  
2. Konsonans. Dissonans.
Tonefarge. Overtoner.
2.1. Dissonans.
Anta at vi slår an samme streng, f.eks. den
første, e-strengen, på to gitarer og at de er stemt
likt. Vi slår an den løse strengen på den ene gitaren
samtidig som vi presser ned den andre på ulike steder på
gitarhalsen. De intervallene vi da skaper klinger noen ganger "godt"
og andre ganger ikke så godt. Intervaller som klinger godt kalles
konsonante og de som ikke klinger godt kalles dissonante.
Allerede Pythagoras kjente følgende betingelsene
for konsonans: det er konsonans når forholdet mellom svingetallene
for de to deltonene kan uttrykkes ved små hele tall under 7. Alle
høyere svingetallsforhold gir dissonans. Derfor var det bare
intervallene prim, oktav, kvart og kvint som ble betraktet som konsonante.
Tersen ble antakelig godkjent som konsonans i England rundt 1290. Det
går an å inndele musikkhistorien etter følgende skjema:
- 1. ca. 900 - ca. 1400, "før-ters-tiden"
- 2. ca. 1400 - ca. 1900, "ters-tiden"
- 3. etter 1900, "etter-ters-tiden".
Den tempererte kvinten som er 2 cents mindre enn
den rene vil derfor få svingtallsforholdet
og skulle etter definisjonen være svært dissonerende. Denne
lille dissonansen som oppstår har imidlertid ingen betydning for
alminnelig musikkpraksis (Benestad,1985). I musikken er den kraftigste
dissonans en liten sekund, .
Musikkinstrumenter er mekaniske gjenstander som
kan frambringe spesielle vibrasjoner som øret oppfatter som lyder.
Det er tre kategorier instrumenter: strenge-, blåse- og slaginstrumenter.
Hva er det som gjør at vi hører forskjell på ulike
instrumenter som frambringer "samme" tone? Det skyldes at
ulike instrumenters toner har ulik "farge", noe som henger
sammen med tilstedeværelsen av overtoner og deres innbyrdes styrkeforhold.
En gitarstreng festet i begge ender kan ha periodiske bevegelser, såkalte
sinusbølger, men bare med bestemte frekvenser, nemlig
grunntonens og dens overtoner, som har frekvenser som er et helt antall
av grunntonens frekvens. Dersom grunntonens frekvens er
, vil første overtone ha frekvensen
, andre overtone frekvensen ,
o.s.v. for de andre overtonene. Ved hjelp av elektronisk apparatur kan
en undersøke hvilke frekvenser som er med i en tone/lyd og deres
styrkeforhold, en såkalt Fourieroppløsning. Det
kan derfor være hensiktsmessig å si at toner lyder konsonante
når de har overtoner med samme frekvenser. Toner lyder dissonante
dersom deres overtoner har frekvenser som er nær hverandre, men
langt nok fra hverandre til å skape raske "svevinger"
mellom dem.
Dersom vi har to lydbølger med frekvenser,
og ,
vil de gi opphav til en resultantbølge med en gjennomsnittlig
frekvens på
som svinger i styrke med frekvensen _ .
Når disse to tonene har omtrent samme styrke eller amplitude høres
det ut som én tone der styrken varierer rytmisk, eller "svever".
Frekvensforskjellen må være liten, 10 Hz eller mindre, for
å høre en tone med middelfrekvensen. Når differensen
mellom de to frekvensene øker, øker også svevingens
hastighet. Ved observasjon av svevinger kan en lett justere en av de
to frekvensene slik at de får samme tone, dvs. ingen sveving.
Dette er en av de metoder som brukes ved stemming
av strengeinstrumenter

2.1.1. Et eksempel.
Det er lett å verifisere overtoneforholdene
ved hjelp av noen enkle forsøk på et piano. Tonen
, dvs. enstrøket c, finner vi midt på pianoet. Går
vi to oktaver ned, til C, er rekken av overtoner fra denne: c
( nr.1), g, , , , , ,
osv. (Overtonene
nr. 6, 10, 12 og 13 klinger litt lavere enn de toner på et temperert
instrument som notene refererer til.) Vi tar for oss de tre c -
ene og
og g - ene rett over disse. Grunntonene vil da ha følgende
relative frekvensforhold:
C - 2 G - 3
c - 4 g - 6
- 8 - 12
Press c forsiktig ned uten at den klinger
og uten å bruke demperen. Slå deretter an C. Den
vil da produsere sin egen grunntone og noe første overtone.
Den første overtonen vil få c til å vibrere.
Dersom vi demper C , uten å slippe opp c, vil vi
høre c svakt mens den dør bort. På samme
måte vil den tredje partialtonen til C sette g i
svingninger. Eller den 6. partialtonen til C kan sette
i svingninger.
Et litt annet resultat kan oppnås dersom vi
presser G forsiktig ned og slår an c. Den tredje
partialtonen til c vil korrespondere med den fjerde partialtonen
til G, slik at bare den fjerde partialtonen til G vil
bli eksitert. ( 1. overtone tilsvarer 2. partialtone.) Det er lett å
tenke seg mange flere kombinasjoner i denne leken. Til slutt: trykk
ned tonene stumt
på klaveret og slå deretter kraftig an C. Så
lenge tonene holdes
nede, vil de klinge svakt, selv om de ikke er slått an, og selv
etter at tangenten C er løftet opp.
Skulle vi kunne si da at "konsonans er sammenfall
av overtoner"? Hva er så grunnene til konsonansopplevelsen?
Rene toner ( uten overtoner ) nøye plassert i det rette forholdet
gir ikke opplevelsen konsonans! Tilpasser øret overtonene eller
utfører det aritmetikk når vi bestemmer at vi liker en
lyd?

2.2. Svevinger.
Til slutt litt om "svevinger": Vi sa at
styrken på svevingen svingte med frekvensen _ ,
dvs. med frekvensen gitt ved differensen mellom de tonenes frekvenser.
Anta at vi har to bølger
og der
og er vinkelfrekvensene
og og
er amplitudene. (Forholdet mellom vinkelfrekvensen
og frekvensen f er 2
. Dersom tonens frekvens er 440 Hz, er den tilsvarende vinkelfrekvensen
880 eller omlag 5530
radianer per sekund.) Dersom vi adderer disse to bølgene og deretter
regner ut den samlede bølges intensitet får vi
+
og
Vi ser at intensiteten tiltar og avtar med frekvensen
og varierer mellom
+
og - .
Dersom amplitudene er forskjellige vil minimumsintensiteten aldri bli
lik null. Effekten er lett å observere eksperimentelt. I det akustiske
tilfellet kan vi sette opp to tonegeneratorer og la dem drive hver sin
høyttaler. Vi kan på den måten motta en tone fra
den ene og en annen tone fra den andre høytaleren. Ved å
endre tonenes frekvens i forhold til hverandre kan vi høre variasjoner
i intensiteten. Desto lenger unna frekvensene er hverandre desto raskere
er variasjonene. Øret har vanskeligheter med å oppfatte
variasjoner raskere enn 5 til 10 svingninger per sekund.

2.3. Overtoner. Tonefarge.
Ulike instrumenter lyder ulikt alt etter hvilke
overtoner som svinger med. Vi kan jo skille mellom en fiolin som gir
en enstrøken a ( )
og et piano som gir samme tone. Samtidig vet vi også at et spesifikt
instrument gir samme tone, men med ulik farge avhengig av hvordan vi
for eksempel blåser på det eller hvor vi slår an strengen.
Andre faktorer som bestemmer klangfargen utenom svingningenes karakter,
dempede eller udempede, transversale eller longitudinale, er instrumentenes
form, hvilke materialer de er laget av, osv. La oss ta en svingende
gitarstreng som eksempel. Vi vil slå an strengen dels på
midten og dels for eksempel tre fjerdedeler fra halsens begynnelse.
Strengen utfører en periodisk bevegelse som
gir opphav til en periodisk lyd, som vi kan representere med
en passende kombinasjon av toner. Den svingende strengen er et lineært
system og enhver bevegelse kan analyseres ved å anta at den
er en sum av bevegelser av alle mulige forskjellige bevegelsestilstander
kombinert med passende amplituder og faser. Dersom vi kaller strengens
lengde L, vil grunntonens og overtonenes frekvenser være
gitt ved løsningen av
. k er svingtallet gitt ved antall bølgelengder per periode.
En periode er representert ved vinkelmålet
radianer. Vinkelfrekvensen der
er frekvensen. For
strengen gjelder løsningen
, hvilket gir frekvensene .
er bølgefarten
på strengen.

2.3.1. Fourieranalyse
av en svingende streng.
Fourier, http://www-groups.dcs.st-and.ac.uk/~history/Mathematicians/Fourier.html,
viste at en periodisk bevegelse kan uttrykkes som en sum av et antall
enkle harmoniske funksjoner, som ,
for hver av de forskjellige harmoniske frekvensene. En hvilken som helst
funksjon med periode T kan derfor skrives matematisk som
.
Koeffisientene, de ulike a-er og b-er, forteller hvor mye hver komponent
er representert i svingingen .
Da vi bare er interessert i området mellom 0 og L spiller
det ingen rolle om vi velger sinus- eller cosinusutviklingen av den
periodiske funksjonen. Vi beregner for eksempel ved
formelen .
Vi betrakter strengen som en lineær funksjon,
. Dersom vi trekker
strengen et lite stykke
ut fra midten, vil de to halvdelene kunne skrives som
og . Koeffisientene
finner vi derfor ved å utføre integralet :
.
På samme måte finner vi koeffisientene når vi i stedet
trekker strengen ut i
avstanden 3/4 fra halsens begynnelse. Strengens funksjonsuttrykk blir
i dette tilfelle
og og integrasjonsgrensene
0, og L.
Resultatet blir
=
.
Vi ser her en av årsakene til at klangen endrer
seg når vi endrer "angrepspunktet". Selve strengens
bevegelse kan finnes ved å løse en éndimensjonal,
separabel annen ordens differensiallikning. For en bestemt tid t
er strengens form gitt ved uttrykket
.
Bølgehastigheten på strengen er gitt
ved , kvadratroten
av spenning dividert med tetthet. Vi kan altså doble en tones
frekvens ved enten å halvere lengden eller firedoble spenningen.
Det siste er ikke alltid så lett!
Den formelle løsningen for strengen strukket
et stykke ut ved for eksempel 3/4 av sin lengde blir
Startbetingelsene påvirker tonefargen, eller
blandingen av alle frekvensene, men ikke grunnfrekvensen. Det er viktig
å legge til at dette gjelder for relativt små utsving. Ved
et kraftig anslag av strengen er det mulig i startfasen å høre
et lite avvik fra tonens vanlige frekvens.
Vi vil bruke matematikkprogrammet MATEMATICA for
å illustrerer den tidsuavhengige delen gitt ved for
gitarstrengen trukket et lite stykke ut på midten. Setter vi inn
det tidligere oppnådde resultatet får vi .
En gitarstreng kan være 650 millimeter mellom
de faste punktene. Dersom vi trekker for eksempel den første
strengen (e-strengen) ut 1 millimeter, vil produktet .
Tar vi med de fem første svingtilstandene ser grafen til slik
ut:

På grunn av faktoren
vil de jevne ledd falle bort!
Vi lar MATEMATICA tegne de tre første tilstandene
og deres sum:

Dersom vi tar med enda flere svingetilstander vil
Fourierutviklingen gå mot den trekantformen som strengen hadde
da den ble trukket ut i startfasen:

   
Eystein Raude:
Om matematikk og musikk. Estetiske fag og matematikk
Copyright ©
2000 forfatteren
Høgskolen
i Vestfold
|