| Høgskolen
i Vestfold |
Nettbiblioteket
|
Digitale tekster | Skjønnlitteratur
| Tilla Valstad
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold, 2000. Gå til: < Forrige | Forside | Neste > FASTELAVN Snøen lå i bløte, dype
fonner opunder kjøkken, vinduet og uthustakene. Will og Leif, som
all. tid var de opfinnsomme i kameratflokken, satte stege op, så
de kunde kaste sig fra taket ned i snøhaugen. Det var akkurat som
å stupe til sjøs sommersdag. De hoppet enkeltvis, eller holdt
hverandre i hånd - gutter og jenter i lange rekker, tok fart og sank
så dypt, at bare hodene syn tes. Tea var redd og stod og kvidde sig,
til Leif tok henne.
Ja, vi elsker hvetebollerDet var ett av barnerimene til Stensgaard. Karl klødde i fingrene efter å klappe bollene. Men, just i samme øieblikk kom jomfru Anne fykende. - Vil du la bli å klore på bolla - din stygging. Har'i noens tid fått lov å forsyne dere før dem voksne kanskje? Nå som frua er sjuk trur'i di kan gjøræ å det er. - Jeg er så sulten, det piper i magan min, Anne! - Det har'u godt av. - - Det skulde se ut om de runerte bollefatet før far og mor fikk se det. Sannelig kommer ikke tante Letta svevende som en ånd i en fillehaug. Nå er'a nederst i bakken. Jon satt ved vinduet med en sjørøverroman og var blitt henne var. De andre kretset kring bordet og bollene som planetene om sola. - Hun skal få ris litt fadelig godt, sa Will og slo med riset i luften. - Ris på rompa så det smeller, brølte Karl og stillet sig bakom døren, ferdig til å kaste sig over sitt bytte. - Takk, takk, barna mine. Karlemann fikk en framifrå takk, for han var gudsønn hennes. Takk, alle sammen! Nå har jeg fått nok for lange tider. De stod som falt fra månen. Aldri hadde de hørt noen takke for ris. Men det var nok no rart med fastelavnsriset, ettersom tante Letta sa. Ris skulde alle jomfruer og barnløse kvinner ha i gammel tid, på det at de skulde vorde fruktbare. Nu samlet tante Letta barna om sig og fortalte fra sin og morens ungdom om all den moro de da hadde for sig. - Vi gikk fra hus til hus i byen, utklædd som julebukker og riste folk mens de lå i sin søte søvn. Leven og moro hvor vi kom. Overalt var det kaffe og boller på sengkanten. Moroa varte søndag og mandag. Siden la fastens alvor sig over menneskene. De mintes Kristus, som fastet i 40 dager og 40 netter - - - Fikk'n ikke ei eneste hvetebolle, spurte Karl. Å du, så sulten han måtte bli. Jeg er så sulten som en skrubb, enda jeg fikk mat igårkveld. - Jesus var uten noen ting i 40 dager og 40 netter, han. Da hungrede han omsider og djevelen kom og fristet ham, står det i bibelhistorien. Så forlot djevelen ham, og englene kom og tjente ham, ramset Maien op, alvorlig som en prest. - Var'e sak for han da! Han fikk mat av «Guden», han. - Du skal ikke si "Guden" irettesatte Maien. Det er no som Didrik har lært dig, og han har hørt det av de stygge gatungene. - Du har vel hørt om Jesu fristelse, du også Karlemann? Tante Letta vilde prøve gudsønnens bibelhistoriske kunnskaper, men fikk et dunk i siden. Det skulde være slutt med «Karlemann» herefter. "Karl heter jeg", sa gutten med fynn og klem. - Det er sant, gutten min. Karl er du døpt. Det vet vel jeg som bar dig. Og sint var du som en tyrk. Du skrek og hylte, så presten næsten ikke fikk øst vann over dig. - Han kunde gjerne gitt mig et annet navn som dem hadde sloppet å henge «mann» etter - - Får ikke alle mat av Gud, tante Letta, avbrøt Maien og optok det religiøse emne. - Jo det er visst og sant, barnet mitt. Det er derfor vi ber - giv oss idag vårt daglige brød. - Jamen jeg får mat av faren og mora mi, jeg, sa den vesle gudsfornekteren. Didrik sier at han høver ikke å be hver dag, for han får mat lel -- - Didrik er ikke snild, han. Gud liker ikke sånne barn som ikke ber. - Jamen nå ber jeg dig om ei bolle, jeg, tante - bare ei eneste ei.Karl gjorde sig så lekker, og frk. Letta skulde just agere Vårherre og bønnhøre synderen, da et gnistrende øienpar viste sig i døråpningen. - Er'e inte som jeg sier - - Dere skjemmer onga bort. Hadde dem inte godt av å vente denne vesle stønna. - Hm - hm. - - Det er inte opdragels skaft nå for tia. - - Og døra smalt igjen efter henne. Forunderlig med jomfru Anne. Hun så gjennem vegger og tak og all tingen. Aldri en kunde være sikker for henne. Jomfru Anne er lik en av Vårherres erkeengler som holder dom på jord, sa Jon. Tante Letta trakk sig stilltiende bort i en krok og samlet barna om sig. Hun trakk op av lommen tre brune brystsukker med gråhvite renner. Kolerakaker het de med et fint navn. De var løene av lommerusk, men smakte godt, og så satt de der i en krinsel og sudde og smattet mens tante Letta fortalte fra eldgammel tid, dengang i Grekenland og Italia at fastelavn var festen for våren. - Midt på vinteren, sa Jon og så tvilende op fra boken. - I Syden blomstrer rosene i februar, Jon. De bandt blomster kring håret. De sang og danset i gatene og festet dag og natt. Du som snart er student har vel hørt om Dionysos-festene. Forresten har vi vårtegn nok her hjemme på disse tider. Tertiten er begynt med vårlokken sin. Mor tar skinkene op tor saltebalja og henger dem til tørk. Siljutoppen begynner å svelle. Gåsungene er ikke langt unda, og raklene venter bare på marssola. Setter du inn noen kvister av morell og kirsebær, har du dem snart i fullt flor. Slumrende krefter våkner både i mennesker, dyr og trær. Våren fornekter sig aldri, enten du reiser nord eller syd, og fastelavn blir festen til vårens pris i alle land. La mig se på riset ditt Karlem - - uff, nei, nå hadde jeg næsten glemt mig igjen. - Det hvite brus av strimler, Karl, - det er sne og rim. Og rosene er sommerens roser som blusser midt i vinterens is og kulde. De hørte farens tunge steg i trappen, og morens langsomme og famlende skritt. - Skynd dig bortat døren og gi dem en dask, Karl! Moren hadde som en tanke av rødme i kinnene og et blekt, frossent smil. Så var fastens prøvelser overstått for Karl og alle sammen. De fikk ete boller, alt de vilde halvskillings for barna og de store til en skilling stykket for de voksne. Det hadde vært linnvær i uken som var, og efterpå satte det inn med stram kulde. Snøhyttene og festningene så ut som krystallpalasser, blanke og harde. Innenfor satt flokken av gutter og jenter vel forlikte efter krigen med hver sin bolle og pønset på hvordan fastelavn riktig skulde feires. - Skaran holder om det så var en bjørn, sa Leif. - Vi tar langsle'an! Wills forslag blev mottatt med jubel. Flokken kom krypende ut av festningen og stormet mot bakgår'n, der de kastet sig over langslede, reip og staurer til å styre med. Will og Leif var styrmenner og tronte på en kasse. De andre kastet sig på, hulter til bulter. Leif passet det slik at han fikk Tea i nærheten. Å fare utover jordet var som å seile med et skib ut i vide verden, for her var vidt og åpent som sjølve storhavet. Det var no annet enn å ake på en liten fillekjelke i Bergsbakken. Og sleden danset på snøskavlene som en båt på bølgetoppene. Det gav et hvin i jentene hver gang det kom en husk. Opover gikk det ikke fullt så radig. Guttene la reipet over skuldrene, slo kryll på ryggen og drog, så svetten silte. - Han er tung, det svine! Jagu er'n tung, gett! - Enda vi skyver på alt vi orker, ropte jentene. De skøiertaskene. De hev sig på sleden alt i ett for leven. Og det var knis og latter i jenteflokken. Men guttene blev trøtte av å pæle og dra. - Om vi tok spiss-slean. - - Den er lett som ingenting. Det var Didrik og Karl som hadde det lykkelige innfall. Under gledeshyl trakk de den fine spissleden til konsul Martens fram av vognskjulet, den som hadde rød plysj på hundsvotten og på setet, selskinnsfeld og blanke messingknotter på skvettskjermene. På jordet skar den nedi. Meiene var for smale. Men i bakken gikk den som et lyn. De måtte dele sig i to partier. Leif høvedsmann på det ene, og Will på det andre. Et par delte hundsvotten mellem sig. Noen på meiene, men størsteparten klengte sig opi. - Halv vei - - Se op i bakken - - Ho, det gikk, så tårene trillet. Farlig var det for liv og lemmer. Tenk om Per vekter kom! Han kunde arrestere dem, for de stoppet trafikken, og ta fra dem sleden - fars fine slede. Men Per hadde det travelt i Møllergata og i Tendråpa. Der tok han kjelkene fra smågutten som måtte være med på rådstua og løse dem inn for 12 skilling. Nei, i Bergsbakken gjorde de alt som ulovlig var. Men det hendte de fikk svi for galskapen, og det hendte just som Karl satt framme i dumpa og Leif styrte. Spissleden gjorde et himmelsprett over veien, ut på jordet, og der skar den nedi. Karl klinket den breie, fine fortanna, som nyss var kommet, mot skvettskjermen, så overleppen hovnet og gikk sammen med nesen til en uhyggelig blodpølse, og tanna hang og slang. Herregud - å vilde far si! Sleden hadde de tatt ulovenes. Og så ulykken med Karlemann, som var det aller verste. Han blev vel så sinna atte. - - Og mor, stakkaren. - - Nu hadde de ødelagt søvnen for henne lang tid framover. Tea hadde aldri følt sig så hjelpeløst ulykkelig. Hun som var så stor, skulde vel vært mer vettug. Og det hjalp ikke at Leif vilde stå fram for far hennes og ta alt på sig. Nei, livet var svart. Og det var sant som Ingebjørg sa det kommer gråt etter skripelåt. Dagen efter var fastelavnsmandag, og det var hvetebolldag framfor noen. Det var boller til middag, til morgen og kveld. Det var skolefri. Men på Berg var det allikevel merkelig stilt. I byen var det liv. Gutter og jenter søkte inn fra landet. Det var som 17de mai eller marken. Sjøfolka tok sig hyre, de som ikke hadde gjort det annen nyttårsdag. Sel og hvalfangerne fikk halve hyren utbetalt. Det var en trafikk på kontoret til hyrebasen, og gulvet flømte med snøvann og tobakkssaus. Utenfor stod jentene og ventet. Idag blev det spendering og moro. De drog sig tett sammen, handhelste på nye som kom - goddag - takk for sist? Er'u i byn du au? Fært så mye folk ælle stan. - - Så optatt var de av hverandre at de sanset ikke smågutten som smatt ut og inn imellem dem med skøierstrekene sine - nestet dem sammen med store loddnåler, krittet dem på ryggen og skrev underlige tegn. Ingenting så eller skjønte de, før sjøfolkene kom fra kontoret med papirer og penger i lomma. - Kom jenter! Hoi - sa en sjøgutt med lua bak på skolten og en sveisen lokk i panna. - Bli med vårs, sa en firskåren en med grov bass. - Her ske bli moro for en daler, lovte en kylling av en dekksgutt som skulde ut for første gang. - Men Herregud, å er detta for noe? Vi henger ihopes, jeg åsså a'Karoline. Jeg trur inte vi er god for å komma ifrå hverandre. Har'u sett slikt syn - - - De fortredelige guttekroppæ som flaug her har hekta vårs isammens, Nikkeline! Både Karoline, Nikkoline og Severine og hele hurven av jenter var en eneste ugrei hespel. De 6-7 alner vide verkensskjørtene var i én vase, og verre og verre blev det eftersom de sleit og drog. - Vi får nok kommæ å hjælpe dere, sa Nils båtsmann som var vant til å greie op i brasene. Men da blev det knis og leven på jentene, når sjøguttene tok til å tukle med skjørtene deres. De holdt sig for ansiktet og var lik høirøde peoner. Så skamfullt og generlig var det. - I Jøsse namn, å har dem skarvefantæne sett på dæ da, Severine! «Gul kanarifugl», står det på lappen. - Den fikk du for det gule kjøpetye ditt - og på dæ - - "grønn papegøi". Det er for det grønne himverkne, Karoline. - Den satans byrampen, skrek kjæresten hennes Karoline. Fekk jæ så sant kloæ i dem jæ skulde flå vingebeinæ demses. Han knyttet neven mot en bande som var på flukt rundt gatehjørnet og sendte en skrallende lattersalve efter sig. Sjøguttene tok jentene med nedover den trange, knudrete steingata til Biff-Pedersen. De måtte ha sig no varmt i live, så grøsne som de var blitt av å stå der i den kalde nordasnoa. Gata var mett med folk som med velbehag snuste inn lukten av løk og kjøttkaker, hver gang døra til Biff-Pedersen blev åpnet. Innenfor var det fullt med mennesker og tobakksrøk og varmt som i en bakerovn, så jentene måtte la hueplagget gli ned i nakken og knappe op de tykke dyffelskåpene. Heite som glør satt de tett innat kjærestene sine, som hadde slynget armen kring halsen deres. - Bajer - - 3 bajer - - en hælv bajer og 8 glass. - Jæ vører itte pengær, sa gutten, han skulde spendere på jentene. - Jadden er'e inte a' Mærianne æu. Å bleik du har vorti, da jente! Kom hit ske jæ klemme dæ litt! Får jeg itte lov ta'n Magnus kanskje? Da reiste sig et forunderlig langt rekel av en sjøgutt. - Marianne er kjæresten min, hu - og dersom du understår dæ tel å fornerme henner, så dæveln salte - - Biff-Pedersen viste sig med 100-kilos tungvekt. - Inte noe leven guttær - det sier jeg dere! Biffen som han også het, var en som kunde håndheve disiplin. Det nyttet ikke å kny der i går'n. Gutten satte sig ned rød i toppen og slynget armen tettere om Marianne. Han hadde lyst, flisete hår, vassblå øier, en overleppe som brettet sig op mot et langt, krokete snyteskaft og ører som hankene på en syltekrukke. Sakarias Aronsen - han var det som hadde snakket til Marianne - satt og grubliserte over kvinnfolka. - Å domme dom er, Nikkeline, sa'n. Magnus med det svarte krøllete håret og de brune auene åsså denna gapen. Og slikt humør som det er i'n Magnus. Ja, hu hadde enda humør Mærianne au, denti Magnus svingte hennær i dansen. Men å er'e blitt'a? Hu er altså forlova med den der fyren, eller hoss? - Dem har bytta ringær og all tingen og ske gifte sæ med det fysste, forklarte Nikkoline som kjente til det. - Dem lær så gjøræ, og det litt brått, sere ut for, ske inte barsele kommæ før brøllope. Sakarias satt og så fram for sig i dype funderinger. En svenskegutt med et lyst, fregnet ansikt og en freidig opstopper helte sig over bordet. - Sjung en sång for oss, Sakarias, så blir det alt lustigt och roligt. - Jæ veit itte om Biffen likære, jæ - gett. En av karene satte i en drøi ed på at synge måtte de vel få lov til - for fanden - ellers gikk de til et annet spisehus. - Jeg skal synge ei gamal spåvise. Hør godt etter, jenter! Samles her I alle fagre pigerSakarias fikk øie på en gammel budeie, svær og tjukk som satt i en krok og blinkset. Han la hånd på brystet hennes og sang: Ei så ganske fritt ditt hjerte bankerDer blev leven og lystighet som endte med at en grøtete ølbas ropte høgt som i storm ute på sjøen: - Nå ske vi ha vårs en real dram, guttær! Kom Sakkarias og ælle sammen! Nå går vi på bolage! Bli med, jinter! Vi vører itte peeng idagl Hele flokken ruslet ut. Sakarias snudde sig i døråpningen. Farvel, Marianne. Løkke tel? Hold'n i øræ, så flyg'n itte fra dæ. Treffær jæ'n Magnus, ske jæ helse. Sakkarias var forsvunnet som godt og vel var, for kjæresten hennes Marianne var i fart over stoler og bord og bante og svor at han skulde ha tak i'n og partere'n i sju. Marianne fikk holdt ham fast - ikke i ørene, men i pjekkerten. Han var kokheit av sinne. Hun var hvit som et laken. På bolaget var gulvet som en sjø efter snøslapset og puddersukkeret i gatene. Luften stinn av fusseldunst og øl. Det luktet ram sau av våte vadmels- klær og ullverkenskjoler. Der var spendering og skåling. - Løkke på reisa, Markus? Velkomen at, Aronsen. En lys jentestemme ropte over til Sakkarias - syng ei munter vise - ei eneste ei - før du drar - - Sakkarias kremtet litt, tok en slurk av glasset; løftet det i været - skål, jinta mi! Nå synger jæ for dæ. Og når han på turen har tjent mange penge,Skål - guttær - og et dundrende, norsk hurra - - I lange rekker drog de Store Langgate bortover - den ene hektet i den andre. Jentene støttet guttene som var blitt noe sjanglete og susete i toppen, og så endte det på dansesalen om kvelden. Om ikke lenge skulde de op i ishavet og baske med storm og kulde og snødrev - på jakt etter sel og hval - et hardt og ufyselig liv. Idag fikk de nyte livet og plukke gledens roser mens de var å finne. - Forsyne mæ ske itte jintene få huske sæ !kveld! Høi! En sjømann steppet over gulvet mot jenteflokken. Par efter par svevde de salen rundt. Guttene holdt jentene fast innat sig med armene kring halsen deres, og jentene la hodet mot skulderen til guttene, mest som de sov. Dansen var som en seilas. Snart jevn og rolig i takt og toner. Plutselig skrattet musikken. Guttene løftet jentene i været; trampet i gulvet med dunder og bråk. Det var sjøgang. Frisk kuling. Så svevde de atter rundt i magsvær - rundt og rundt. Men Marianne var ikke på dans den kvelden. |