Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige |  Forside |  Neste >

FASTELAVN

     Snøen lå i bløte, dype fonner opunder kjøkken, vinduet og uthustakene. Will og Leif, som all. tid var de opfinnsomme i kameratflokken, satte stege op, så de kunde kaste sig fra taket ned i snøhaugen. Det var akkurat som å stupe til sjøs sommersdag. De hoppet enkeltvis, eller holdt hverandre i hånd - gutter og jenter i lange rekker, tok fart og sank så dypt, at bare hodene syn tes. Tea var redd og stod og kvidde sig, til Leif tok henne.
     - Bli med mig da vel! Inte et grand farlig-- Og så kastet de sig utfor - atter og atter, til Andrine banket på kjøkkenvinduet. Leksene!  Alt de drog av sig - skjørter, bukser, strømper - var enske isen og kunde stå for sig sjøl. Landeveien under Berg var en av byens viktigste ferdselsårer. Men den gjorde ikke egentlig noe avbrekk i akingen. I lange karavaner med kjelkene bundet i hverandre som et slags jernbanetog for de hujende og skrikende over veien og langt ut på jordet. Bøndene ventet tålmodig med vedlassene sine: Men der lå fare i luften, som øket spenningen og gjorde det dobbelt morsomt. Helst var lørdags ettermiddag utrygg for liv og lemmer, når bøndene hadde handlet fra sig og vært innom bolaget. De måtte drikke, når de gjorde en byreise. Forresten
blev de fulle bare de så byen. På himreisa slo de sig alltid sammen, en hel reid, smørte på hestene så de lå flate, skrek og gaula når de for forbi Berg, så det var ille å høre på.
     Første stoppested var Kjellolla, der både bonden og merra hans måtte ha drikke. Ofte bandt de hestene efter hverandre i tømmene. Sjøl satt de på fremste vogna og drakk.
      Men en mørk kveld på vårkanten, hendte det noe som satte skrekk i Tea og gjorde henne mørkredd for alvor. Der hørtes fæle hyl fra veien. Martin og Jon gikk ned med løkt. De tenkte som riktig var, at en hadde veltet og ropte etter hjelp. Der lå salt og sirup, sild og smågriser om hverandre, og bonden sjøl i grøfta. Martin holdt løkta bortat åsynet hans og kjente ham att,
     - Er'e dig, Kresten, som ligg slik tel?
     Kresten lå som han sov, men gløttet op med det ene øie.
     - Kjinnær'u mæ? Er jæ på jorda eller i hælvete - - hm - hm - hm - så vondt som det gjør! Au - - jæ ørkær itte -- - au - aul Herregud, du som har svettæ blod for mæ, hjælp mæ op tor gravæ - -
     Jon var ikke skvetten, men dette syntes han var leit. Martin fikk vogna på rett kjøl. Hesten stod tålmodig og ventet. Han skjønte så vel at det var galt fatt med husbond. Jon og Martin hjelptes at å plukke op sild og smågrisene, som holdt et syndig leven. Salt og sirup, en sukkerpose og alle kaffebønnene stod ikke til å redde. Med mange formaninger la Martin tømmene i hendene på Kresten, som la sig ned i vogna og sov videre til hesten stanste foran tramstein hime på går'n.
     En slik lørdagskveld var det at Maien blev  overkjørt. Leif drog henne fram under hestebena og bar henne hjem. Blodet silte av tinningen, og det var stilt i Bergsbakken lenge efter.
     Maien slapp med skrekken og et stygt merke i høire tinning, som aldri gikk helt vekk. Men håret falt over, så det skjemte ikke.
     Leken fant imidlertid nye veier. De laget karusell. En stokk blev rammet ned i bakken og stod fastfrossen. På den var festet en stang med en kjelke som svevde rundt og rundt eftersom guttene drog lynende fort eller langsommere. Hver kveld blev det slått vann på banen. Det frøs til om natten, så den var som en speilglassrute næste dag. Det gjaldt å holde sig fast av alle livsens krefter - klemme sig til stangen. Falt en av, så var det skarpe iskanter på sidene, og blått øie eller hovne kjaker i utsikt.
     Men fornøielsen kostet penger - eller rettere knapper. Det var knapper som var gangbar mynt i de dager. Hempeknapper av messing med anker på, eller av nysølv - de blanke og fine - gikk for 12. Og den av kulørt glass eller skilpadde gjaldt for 6 av de simple bukseknappene, flatlusa, som de kaltes. Dengang hadde alle barn sin knappepose, som var en dyrebar ting. Tea gjømte sin under hodeputen mens hun sov, at ingen skulde stjele fra henne. De var særs fine, knappene hennes, må vite, for hun hadde fått dem av Leif, og Leif stjal dem på Sjøbua hos faren, som hadde vært kjøbmann.
     Foruten karusellen hadde barna det travelt med å bygge festninger. Snøen var god å bygge av, passe fast og passe mør. Guttene skar ut blokker og var murmesterer. Jentene var hester og kjørte blokkene. De laget snøballene også som de holdt under takdryppet, at de kunde bli hårde. Karlemann og Didrik var handlangere. Det yrte av liv og travelhet, av toppluer og kyser. Det falt sig gjerne så, at festningene stod ferdige med middelaldriske skyteskår og krigserklæring kring fastelavn. Barna hadde forresten aldri riktig greie på fastelavn. Den kom over dem som julekvelden på kjerringa. De eneste som holdt nøiaktig regnskap var bakerne for hvetebollenes skyld og Andrine for fastelavnsriset. Fastelavn hadde jo ingen bestemt dato som jul og St. Hans, men fulgte påsken som snart var tidlig og snart sen. Men like kjærkommen bestandig. Jul og påske rakte hverandre likesom hånden ved denne fest. Det kulørte papiret kom fram som var gjømt siden jul i den skuffen de hadde alle hemmelighetene sine - julemasker, lysestumper, som de brukte å sette i snøløktene og som lyste så vakkert om vinterkveldene. Og der var lenker og julekurver og klinkekuler, som lå og ventet på våren.
     En dags tid før fastelavnslørdag, tidlig om morgenen, mens alle sov, var Andrine ivei efter kvister. Hun vasset i snø til livet. Klatret op i den svære rognen midt i hagen på Berg, den som hadde æren av å være tuntreet, og stod der før noe annet tre blev plantet, og hevet den mektige, kuppelformede kronen over alle hagens trær og busker, lik en kjempebukett av hvitgrå blomster om våren. Om høsten glødende av korallrøde bærklaser og blader som bronse med stenk av blod. Og når vinterhimmelen hvelvet sig blå og tindrende over Berg, var kvistnettet innspunnet av millioner glitrende diamanter. Den blev vist ærbødighet som slektens eldste. Når Martin snakket om at det var no råttenskap i den svære rognen som burde skjæres vekk, vilde Martens ikke høre på det. Nei, den var en helligdom som ikke måtte røres. Efter den var huset bygd, og hagen anlagt.
     Allikevel dristet Andrine sig til å stjele noen småkvister som høvde til fastelavnsris. De måtte være på lag som helligtrekongerslys - tre greiner ut fra samme kluft. Det hellige tretallet gikk igjen her som i så mangt.
      I hemmelighet blev kvistene skåret og tatt vare på. Andrine hyldet ikke de moderne pedagogiske ideer at barna skal være med på alt. Hun mente at overraskelser og gleder er like så gagnlige for barnet som mat og drikke. Dessuten var det en fryd å se gleden overvelde dem.
     Andrine fikk barna tidlig badet og fort i seng.
     - Nå må dere sovne med en eneste gang, for jeg har fruas fletter og så mye anna å greie medl
     Den kvelden fikk de be aftenbønn i kor, så var den svintere undagjort. Hun stillet lampen med blikkskjermen slik at sengene lå i halvmørke, mens lyset flømte guligrødt over tinningen hennes med det brune krus av hår og den vakkert bøide nakken. Tea fikk ikke øinene fra henne. Andrine klemte løsflettene til frua fast innunder marmorplaten på kommoden, løste lokkene op, dyppet fingeren i pomadekrukken og gned dem inn, greide og kjemmet så hvert hår lå på plass og flettene skinte blanke og blåsvarte. Chignonen var tidens mote. Hadde man enn aldri så mye hår, måtte man ha en hel del løst. Og hver høst kom "dalkullor och frågade, om frun hade hår som hon ville ha flätad." Alltid 2 i følge, klædd i dalkullenes vakre drakt, et svart, tettfollet skjørt, et farverikt, randet forklæ, sjal og hodeplagg. Alt hjemmevirket. Røde og hvite var de som melk og blod, slik som Zorn har malt sine dalkoller. Stas var det når de kom tilgårds. «De nego og tackade så vackert och ödmjukt for handel och forplågnad.» De hadde nemlig med sig bunker av hjemmeodlet og hjemmevirket lin til håndklær og duker, for, uten at de tresset hår til fletter, kunde de også lage urkjeder og blomster av hår, som blev hengt på veggen i glass og ramme eller lukket inn i en medaljon.
      Andrine skottet bort på sengene om barna sov. Maien og Karlemann lå i dyp søvn og pustet jevnt og rolig. Men Tea, som ante at noe skulde gå for sig, lå og kjempet med Jon Blund. Hun så mellem de lange øienfrynsene Andrine lukke op skuffen med julens herligheter - det blå, grønne, røde og gylne papir. Der hadde hun også gjømt de nakne rognekvistene sammen med en haug hvite, brusende papirstrimler. I lampeskinnet lyste de som en skummende forårsbølge over et hav som vekslet i farger, og som Andrine visste å anvende med smak. Iblandt dyppet hun hånden sin ned i et dunkelt rødt. Det var som dybder i sjøen. Og Andrine smøg strimler kring kvistene, og det blev til rim, og sydde rosene fast, roser på lag som våre gode bonderoser med gyllen blomsterbunn.
Tea holdt tappert stand. Men til slutt sank øielokkene igjen - tunge og trette. Hun maktet bare å lette dem så pass, at hun så Andrines nette fingrer gå i ett med det hvite skum og sjøen og bølgene - - - lenger og lenger vekk gled det, og lampen blev til en stjerne som la en glorie om Andrines skikkelse. Hun syntes Andrine blev til et billede av jomfru Maria - ett hun hadde sett i en billedbok. Bak henne skinte stjerner. Lysende prikker som kom og svant mellem isrosene på vinduet. Men så kom mørket krypende fra alle dunkle kroker og visket billedet ut. Hun visste av ingenting før hun våknet søndag morgen. Da lå et nydelig fastelavnsris på hver seng. De hoppet op av sengene. Barføtt og sidserket. Yre av glede drog de inn til far. Dask - dask dask, sa riset, når barna svang det mot overbredselet.
     - Au-au-au - svarte det under dyna. Snart lå de alle i en lystig mølje og kjempet med far sin til Andrine løste floken.
     De vågde sig inn til mor også. Hun hadde sovet litt efter veronal fra forrige kveld. Det så ut til å bli en strålende fastelavnssøndag.
     I kjøkkenet stod jomfru Anne med den breie baken sin som barna fant særskilt velskikket til ris.
     - Hu fliker i splitten, gett, hvisket Will. Det elendige rumpetrollet? Vi ser inn på blanke messingen under det grønne og røde ullskjørte. Hoi - bank skal du ha? Idag har vi lov? Bank, for alle de gangene du har hivd oss ut av kjøkkenet
     - Jeg skal ta dere, jeg, filleonger! Så begynte en kamp som endte med at hun tok Karl og riset hans, bar ham inn i spisestuen og gav ham et par rapp på kjøpet. Der strømmet en liflig duft av ferske fastelavnsboller dem  i møte.
     - Kom så tar vi i ring og synger hvetebollsangen, foreslo Tea.

Ja, vi elsker hveteboller 
nå til fastelavn. 
Og vi mener at de volder 
skade ei, men gavn. 
Dog vi husker gammel vise, 
skjønt den er ei lett: 
:/: Vi må ikke mere spise 
enn vi bliver mett. :/:
     Det var ett av barnerimene til Stensgaard.
     Karl klødde i fingrene efter å klappe bollene. Men, just i samme øieblikk kom jomfru Anne fykende.
     - Vil du la bli å klore på bolla - din stygging. Har'i noens tid fått lov å forsyne dere før dem voksne kanskje? Nå som frua er sjuk trur'i di kan gjøræ å det er.
     - Jeg er så sulten, det piper i magan min, Anne!
     - Det har'u godt av. - - Det skulde se ut om de runerte bollefatet før far og mor fikk se det.
     Sannelig kommer ikke tante Letta svevende som en ånd i en fillehaug. Nå er'a nederst i bakken.
     Jon satt ved vinduet med en sjørøverroman og var blitt henne var. De andre kretset kring bordet og bollene som planetene om sola.
     - Hun skal få ris litt fadelig godt, sa Will og slo med riset i luften.
     - Ris på rompa så det smeller, brølte Karl og stillet sig bakom døren, ferdig til å kaste sig over sitt bytte.
     - Takk, takk, barna mine. Karlemann fikk en framifrå takk, for han var gudsønn hennes. Takk, alle sammen! Nå har jeg fått nok for lange tider.
De stod som falt fra månen. Aldri hadde de hørt noen takke for ris. Men det var nok no rart med fastelavnsriset, ettersom tante Letta sa. Ris skulde alle jomfruer og barnløse kvinner ha i gammel tid, på det at de skulde vorde fruktbare.
Nu samlet tante Letta barna om sig og fortalte fra sin og morens ungdom om all den moro de da hadde for sig.
     - Vi gikk fra hus til hus i byen, utklædd som julebukker og riste folk mens de lå i sin søte søvn. Leven og moro hvor vi kom. Overalt var det kaffe og boller på sengkanten. Moroa varte søndag og mandag. Siden la fastens alvor sig over menneskene. De mintes Kristus, som fastet i 40 dager og 40 netter - -
     - Fikk'n ikke ei eneste hvetebolle, spurte Karl. Å du, så sulten han måtte bli. Jeg er så sulten som en skrubb, enda jeg fikk mat igårkveld.
     - Jesus var uten noen ting i 40 dager og 40 netter, han. Da hungrede han omsider og djevelen kom og fristet ham, står det i bibelhistorien. Så forlot djevelen ham, og englene kom og tjente ham, ramset Maien op, alvorlig som en prest.
     - Var'e sak for han da! Han fikk mat av «Guden», han.
     - Du skal ikke si "Guden" irettesatte Maien. Det er no som Didrik har lært dig, og han har hørt det av de stygge gatungene.
     - Du har vel hørt om Jesu fristelse, du også Karlemann?
Tante Letta vilde prøve gudsønnens bibelhistoriske kunnskaper, men fikk et dunk i siden. Det skulde være slutt med «Karlemann» herefter. "Karl heter jeg", sa gutten med fynn og klem.
     - Det er sant, gutten min. Karl er du døpt. Det vet vel jeg som bar dig. Og sint var du som en tyrk. Du skrek og hylte, så presten næsten ikke fikk øst vann over dig.
     - Han kunde gjerne gitt mig et annet navn som dem hadde sloppet å henge «mann» etter -
     - Får ikke alle mat av Gud, tante Letta, avbrøt Maien og optok det religiøse emne.
     - Jo det er visst og sant, barnet mitt. Det er derfor vi ber - giv oss idag vårt daglige brød.
     - Jamen jeg får mat av faren og mora mi, jeg, sa den vesle gudsfornekteren. Didrik sier at han høver ikke å be hver dag, for han får mat lel --
     - Didrik er ikke snild, han. Gud liker ikke sånne barn som ikke ber.
     - Jamen nå ber jeg dig om ei bolle, jeg, tante - bare ei eneste ei.Karl gjorde sig så lekker, og frk. Letta skulde just agere Vårherre og bønnhøre synderen, da et gnistrende øienpar viste sig i døråpningen. - Er'e inte som jeg sier - - Dere skjemmer onga bort. Hadde dem inte godt av å vente denne vesle stønna. - Hm - hm. - - Det er inte opdragels skaft nå for tia. - - Og døra smalt igjen efter henne. Forunderlig med jomfru Anne. Hun så gjennem vegger og tak og all tingen. Aldri en kunde være sikker for henne. Jomfru Anne er lik en av Vårherres erkeengler som holder dom på jord, sa Jon.
     Tante Letta trakk sig stilltiende bort i en krok og samlet barna om sig. Hun trakk op av lommen tre brune brystsukker med gråhvite renner. Kolerakaker het de med et fint navn. De var løene av lommerusk, men smakte godt, og så satt de der i en krinsel og sudde og smattet mens tante Letta fortalte fra eldgammel tid, dengang i Grekenland og Italia at fastelavn var festen for våren.
     - Midt på vinteren, sa Jon og så tvilende op fra boken.
     - I Syden blomstrer rosene i februar, Jon. De bandt blomster kring håret. De sang og danset i gatene og festet dag og natt. Du som snart er student har vel hørt om Dionysos-festene. Forresten har vi vårtegn nok her hjemme på disse tider. Tertiten er begynt med vårlokken sin. Mor tar skinkene op tor saltebalja og henger dem til tørk. Siljutoppen begynner å svelle. Gåsungene er ikke langt unda, og raklene venter bare på marssola. Setter du inn noen kvister av morell og kirsebær, har du dem snart i fullt flor. Slumrende krefter våkner både i mennesker, dyr og trær. Våren fornekter sig aldri, enten du reiser nord eller syd, og fastelavn blir festen til vårens pris i alle land. La mig se på riset ditt Karlem - - uff, nei, nå hadde jeg næsten glemt mig igjen. - Det hvite brus av strimler, Karl, - det er sne og rim. Og rosene er sommerens roser som
blusser midt i vinterens is og kulde.
     De hørte farens tunge steg i trappen, og morens langsomme og famlende skritt.
     - Skynd dig bortat døren og gi dem en dask, Karl!
     Moren hadde som en tanke av rødme i kinnene og et blekt, frossent smil.
Så var fastens prøvelser overstått for Karl og alle sammen. De fikk ete boller, alt de vilde halvskillings for barna og de store til en skilling stykket for de voksne.
     Det hadde vært linnvær i uken som var, og efterpå satte det inn med stram kulde. Snøhyttene og festningene så ut som krystallpalasser, blanke og harde. Innenfor satt flokken av gutter og jenter vel forlikte efter krigen med hver sin bolle og pønset på hvordan fastelavn riktig skulde feires.
     - Skaran holder om det så var en bjørn, sa Leif.
     - Vi tar langsle'an!
     Wills forslag blev mottatt med jubel. Flokken kom krypende ut av festningen og stormet mot bakgår'n, der de kastet sig over langslede, reip og staurer til å styre med. Will og Leif var styrmenner og tronte på en kasse. De andre kastet sig på, hulter til bulter. Leif passet det slik at han fikk Tea i nærheten. Å fare utover jordet var som å seile med et skib ut i vide verden, for her var vidt og åpent som sjølve storhavet. Det var no annet enn å ake på en liten fillekjelke i Bergsbakken. Og sleden danset på snøskavlene som en båt på bølgetoppene. Det gav et hvin i jentene hver gang det kom en husk. Opover gikk det ikke fullt så radig. Guttene la reipet over skuldrene, slo kryll på ryggen og drog, så svetten silte.
     - Han er tung, det svine! Jagu er'n tung, gett!
     - Enda vi skyver på alt vi orker, ropte jentene. De skøiertaskene. De hev sig på sleden alt i ett for leven. Og det var knis og latter i jenteflokken. Men guttene blev trøtte av å pæle og dra.
     - Om vi tok spiss-slean. - - Den er lett som ingenting.
     Det var Didrik og Karl som hadde det lykkelige innfall. Under gledeshyl trakk de den fine spissleden til konsul Martens fram av vognskjulet, den som hadde rød plysj på hundsvotten og på setet, selskinnsfeld og blanke messingknotter på skvettskjermene. På jordet skar den nedi. Meiene var for smale. Men i bakken gikk den som et lyn. De måtte dele sig i to partier. Leif høvedsmann på det ene, og Will på det andre. Et par delte hundsvotten mellem sig. Noen på meiene, men størsteparten klengte sig opi.
     - Halv vei - - Se op i bakken - - Ho, det gikk, så tårene trillet. Farlig var det for liv og lemmer. Tenk om Per vekter kom! Han kunde arrestere dem, for de stoppet trafikken, og ta fra dem sleden - fars fine slede. Men Per hadde det travelt i Møllergata og i Tendråpa. Der tok han kjelkene fra smågutten som måtte være med på rådstua og løse dem inn for 12 skilling. Nei, i Bergsbakken gjorde de alt som ulovlig var. Men det hendte de fikk svi for galskapen, og det hendte just som Karl satt framme i dumpa og Leif styrte. Spissleden gjorde et himmelsprett over veien, ut på jordet, og der skar den nedi. Karl klinket den breie, fine fortanna, som nyss var kommet, mot skvettskjermen, så overleppen hovnet og gikk sammen med nesen til en uhyggelig blodpølse, og tanna hang og slang. Herregud - å vilde far si! Sleden hadde de tatt ulovenes. Og så ulykken med Karlemann, som var det aller verste. Han blev vel så sinna atte. - - Og mor, stakkaren. - - Nu hadde de ødelagt søvnen for henne lang tid framover. Tea hadde aldri følt sig så hjelpeløst ulykkelig. Hun som var så stor, skulde vel vært mer vettug. Og det hjalp ikke at Leif vilde stå fram for far hennes og ta alt på sig. Nei, livet var svart. Og det var sant som Ingebjørg sa det kommer gråt etter skripelåt.
     Dagen efter var fastelavnsmandag, og det var hvetebolldag framfor noen. Det var boller til middag, til morgen og kveld. Det var skolefri. Men på Berg var det allikevel merkelig stilt. I byen var det liv. Gutter og jenter søkte inn fra landet. Det var som 17de mai eller marken. Sjøfolka tok sig hyre, de som ikke hadde gjort det annen nyttårsdag. Sel og hvalfangerne fikk halve hyren utbetalt. Det var en trafikk på kontoret til hyrebasen, og gulvet flømte med snøvann og tobakkssaus. Utenfor stod jentene og ventet. Idag blev det spendering og moro. De drog sig tett sammen, handhelste på nye som kom - goddag - takk for sist? Er'u i byn du au? Fært så mye folk ælle stan. - - Så optatt var de av hverandre at de sanset ikke smågutten som smatt ut og inn imellem dem med skøierstrekene sine - nestet dem sammen med store loddnåler, krittet dem på ryggen og skrev underlige tegn. Ingenting så eller skjønte de, før sjøfolkene kom fra kontoret med papirer og penger i lomma.
     - Kom jenter! Hoi - sa en sjøgutt med lua bak på skolten og en sveisen lokk i panna.
     - Bli med vårs, sa en firskåren en med grov bass.
     - Her ske bli moro for en daler, lovte en kylling av en dekksgutt som skulde ut for første gang.
     - Men Herregud, å er detta for noe? Vi henger ihopes, jeg åsså a'Karoline. Jeg trur inte vi er god for å komma ifrå hverandre. Har'u sett slikt syn - -
     - De fortredelige guttekroppæ som flaug her har hekta vårs isammens, Nikkeline!
     Både Karoline, Nikkoline og Severine og hele hurven av jenter var en eneste ugrei hespel. De 6-7 alner vide verkensskjørtene var i én vase, og verre og verre blev det eftersom de sleit og drog.
     - Vi får nok kommæ å hjælpe dere, sa Nils båtsmann som var vant til å greie op i brasene. Men da blev det knis og leven på jentene, når sjøguttene tok til å tukle med skjørtene deres. De holdt sig for ansiktet og var lik høirøde peoner. Så skamfullt og generlig var det.
     - I Jøsse namn, å har dem skarvefantæne sett på dæ da, Severine! «Gul kanarifugl», står det på lappen.
     - Den fikk du for det gule kjøpetye ditt - og på dæ - - "grønn papegøi". Det er for det grønne himverkne, Karoline.
     - Den satans byrampen, skrek kjæresten hennes Karoline. Fekk jæ så sant kloæ i dem jæ skulde flå vingebeinæ demses.
     Han knyttet neven mot en bande som var på flukt rundt gatehjørnet og sendte en skrallende lattersalve efter sig.
     Sjøguttene tok jentene med nedover den trange, knudrete steingata til Biff-Pedersen. De måtte ha sig no varmt i live, så grøsne som de var blitt av å stå der i den kalde nordasnoa. Gata var mett med folk som med velbehag snuste inn lukten av løk og kjøttkaker, hver gang døra til Biff-Pedersen blev åpnet. Innenfor var det fullt med mennesker og tobakksrøk og varmt som i en bakerovn, så jentene måtte la hueplagget gli ned i nakken og knappe op de tykke dyffelskåpene. Heite som glør satt de tett innat kjærestene sine, som hadde slynget armen kring halsen deres.
     - Bajer - - 3 bajer - - en hælv bajer og 8 glass. - Jæ vører itte pengær, sa gutten, han skulde spendere på jentene.
     - Jadden er'e inte a' Mærianne æu. Å bleik du har vorti, da jente! Kom hit ske jæ klemme dæ litt! Får jeg itte lov ta'n Magnus kanskje?
     Da reiste sig et forunderlig langt rekel av en sjøgutt.
     - Marianne er kjæresten min, hu - og dersom du understår dæ tel å fornerme henner, så dæveln salte - -
     Biff-Pedersen viste sig med 100-kilos tungvekt.
     - Inte noe leven guttær - det sier jeg dere!
     Biffen som han også het, var en som kunde håndheve disiplin. Det nyttet ikke å kny der i går'n.
     Gutten satte sig ned rød i toppen og slynget armen tettere om Marianne. Han hadde lyst, flisete hår, vassblå øier, en overleppe som brettet sig op mot et langt, krokete snyteskaft og ører som hankene på en syltekrukke.
Sakarias Aronsen - han var det som hadde snakket til Marianne - satt og grubliserte over kvinnfolka.
     - Å domme dom er, Nikkeline, sa'n. Magnus med det svarte krøllete håret og de brune auene åsså denna gapen. Og slikt humør som det er i'n Magnus. Ja, hu hadde enda humør Mærianne au, denti Magnus svingte hennær i dansen. Men å er'e blitt'a? Hu er altså forlova med den der fyren, eller hoss?
     - Dem har bytta ringær og all tingen og ske gifte sæ med det fysste, forklarte Nikkoline som kjente til det.
     - Dem lær så gjøræ, og det litt brått, sere ut for, ske inte barsele kommæ før brøllope.
     Sakarias satt og så fram for sig i dype funderinger. En svenskegutt med et lyst, fregnet ansikt og en freidig opstopper helte sig over bordet.
     - Sjung en sång for oss, Sakarias, så blir det alt lustigt och roligt.
     - Jæ veit itte om Biffen likære, jæ - gett.
     En av karene satte i en drøi ed på at synge måtte de vel få lov til - for fanden - ellers gikk de til et annet spisehus.
     - Jeg skal synge ei gamal spåvise. Hør godt etter, jenter!
Samles her I alle fagre piger 
hast til mig enhver at vide få 
om din hjertenskjær dig aldri sviger 
og hvad lykke du i livet nå.
Op til festlig dans I eder flokker
gid, at så bestandig må gå til -
Kom du glade med de blonde lokker. 
Jeg din skjebne først fortelle vil.
      Sakarias fikk øie på en gammel budeie, svær og tjukk som satt i en krok og blinkset. Han la hånd på brystet hennes og sang:
Ei så ganske fritt ditt hjerte banker 
skjønt du seksten somre neppe. så. 
Har du alt en venn i dine tanker 
som forstyrrer dig ditt hjertes ro. 
Gleden stråler fra de lyse blikke
Han er skjønn som stjernens klare skinn 
O, mitt barn, men falsk og tro ham ikke,
han forandrer snart til dig sitt sinn.
     Der blev leven og lystighet som endte med at en grøtete ølbas ropte høgt som i storm ute på sjøen:
      - Nå ske vi ha vårs en real dram, guttær! Kom Sakkarias og ælle sammen! Nå går vi på bolage! Bli med, jinter! Vi vører itte peeng idagl
     Hele flokken ruslet ut. Sakarias snudde sig i døråpningen. Farvel, Marianne. Løkke tel? Hold'n i øræ, så flyg'n itte fra dæ. Treffær jæ'n Magnus, ske jæ helse.
     Sakkarias var forsvunnet som godt og vel var, for kjæresten hennes Marianne var i fart over stoler og bord og bante og svor at han skulde ha tak i'n og partere'n i sju. Marianne fikk holdt ham fast - ikke i ørene, men i pjekkerten. Han var kokheit av sinne. Hun var hvit som et laken.
     På bolaget var gulvet som en sjø efter snøslapset og puddersukkeret i gatene. Luften stinn av fusseldunst og øl. Det luktet ram sau av våte vadmels- klær og ullverkenskjoler. Der var spendering og skåling.
     - Løkke på reisa, Markus? Velkomen at, Aronsen. En lys jentestemme ropte over til Sakkarias - syng ei munter vise - ei eneste ei - før du drar - -
Sakkarias kremtet litt, tok en slurk av glasset; løftet det i været - skål, jinta mi! Nå synger jæ for dæ.
Og når han på turen har tjent mange penge,
så går han til pigen og taler som så:
Min elskede snut, du har ventet så lenge
til maidag jeg mener vårt bryllup skal stå.
Så synker den pige så glad til hans bryst,
og sommeren henlever i glede og lyst.
     Skål - guttær - og et dundrende, norsk hurra - -
     I lange rekker drog de Store Langgate bortover - den ene hektet i den andre. Jentene støttet guttene som var blitt noe sjanglete og susete i toppen, og så endte det på dansesalen om kvelden. Om ikke lenge skulde de op i ishavet og baske med storm og kulde og snødrev - på jakt etter sel og hval - et hardt og ufyselig liv. Idag fikk de nyte livet og plukke gledens roser mens de var å finne.
     - Forsyne mæ ske itte jintene få huske sæ !kveld! Høi!
     En sjømann steppet over gulvet mot jenteflokken.
     Par efter par svevde de salen rundt. Guttene holdt jentene fast innat sig med armene kring halsen deres, og jentene la hodet mot skulderen til guttene, mest som de sov.
     Dansen var som en seilas. Snart jevn og rolig i takt og toner. Plutselig skrattet musikken. Guttene løftet jentene i været; trampet i gulvet med dunder og bråk. Det var sjøgang. Frisk kuling. Så svevde de atter rundt i magsvær - rundt og rundt. Men Marianne var ikke på dans den kvelden.
 
 

Gå til: < Forrige   | Toppen | Forside | Neste >