|
Digitale
tekster
Tønsberg: Høgskolen
i Vestfold, 1999 : Syvstjernen av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside]
[neste]
OGSAA ET VAARTEGN
Det er sandelig mange slags vaartegn, dere; det
er ikke bare blaaveis og dryppende takrender og klink i solvæggen,
maa dere tro.
Nu skal dere høre.
Forresten maa jeg snakke litt om blaaveis
først. For den er virkelig den yndefuldeste av alle blomster.
Er det ikke rart at bare nogen snakker om
blaaveis, saa blir jeg glad? Og naar jeg har en rigtig stor buket blaaveis,
og jeg stikker ansigtet mit dypt, dypt ned i den, saa ønsker jeg
at jeg kunde drukne i blaaveis og aldrig komme op igjen.
Ja, jeg gjør virkelig det.
Jeg vet paa en prik de to steder hvor blaaveisen
først kommer. Og jeg skal betro dig dem begge to, hvis du vil love
mig ikke at si det til et eneste menneske.
Først maa du løpe tvers over
de store jorderne oppe ved Helledal. Jorderne er forfærdelig vaate,
kan du vite, det sier svup under benene, og det er saa rasende snodig.
Og jeg løper og slaar ut med armene og roper himmelhøit,
saa glad er jeg.
Og i skraaningen ovenfor er det sleipt og
vaatt med gammelt brunt løv og raatne kvister. Men gaasunger er
det paa siljen og rakler paa nøttetrærne, og himmelen er saa
lys og saa høi og saa hvit. Og du kan godt sætte dig paa stenene
i solvæggen i lange stunder; for de er ganske lunkne.
Og uten at du egentlig tænker paa det,
ser du med en gang noget bitte litet mørkefioletblaat nede mellem
det brune aarsgamle løv, - stilken er ikke længere end en
tomme.
Hurra, - det er den første blaaveis!
Og saa blir jeg aldeles ellevild og klavrer
og kryper og hopper ned ad styrtninger for at finde en til, og en til -
Men endda flere blaaveis er der i bakkeskraaningen
oppe ved Olea Bakkens hytte. Der er hele skinnende blaa, straalende blaaveistepper!
Olea Bakken staar ute i solvæggen med den gule rynkede haand til
solhætte over einene.
"Ja, naa blomstrer han fint," sier Olea, "naa
er det moro aa leva."
Det har Olea Bakken saamen ret i, at det er
moro at leve naar blaaveisen blomstrer.
Men se nu har jeg skrevet et langt stykke
om blaaveisen, og saa var det jo slet ikke det jeg i grunden vilde skrive
om.
For det var en skøierstrek oppe paa
skolen.
Nu begynder jeg altsaa for alvor.
Det var en av de første dage i april,
og vi hadde seminarist Holmesland i regning. Inde i skoleværelset
var det stekhett av den varme vaarsol, som strømmet stor og gylden
ind gjennem vinduene. Utenfor tinte, dryppet, rendte og fosset det i bækker
og elver i gater og gaardsrum og alle steder. Og himmelen var saa inderlig
blaa.
Vi hadde altsaa regning. Rædsom lang
time naturligvis, som aldrig tok ende.
Holmesland var saa tung i øinene at det saa ut som de vilde
lukke sig hvert minut, nei hvert sekund, - og jeg holdt paa med et forfærdelig
regnestykke om A og B som hadde kjøpt en gaard og skulde betale
renter og renters rente i 5 2/3 aar, og saa stod der ikke det mindste om
hvad de hadde git for gaarden; men det skulde jeg finde ut!
Det er akkurat som at gjette gaader! Ja, jeg
vilde heller gjette ti præmiegaader end at regne ett regnestykke.
For det blir galt hvorledes jeg saa gjør det.
Naa ja, endelig la Holmesland protokollen
sammen, gjespet skrækkelig; og timen var slut.
"Tænk, idag er det første gang
vi ikke har i ovnen," var det nogen som sa.
Vi kjendte paa ovnen; ja, den var ganske kold. Ak, hvor deilig!
Nu er det saadan i vor klasse at vi har en
umaadelig stor ovn som staar midt paa gulvet. Saadan en rigtig gammeldags
ovn i to store etager.
Midt mellem begge etagerne er der saa et rum,
netop saavidt stort at en liten pike kanske kunde krype gjennem det. Hvis
hun rigtig piner sig gjennem da.
Og tænk, saa fandt vi paa det at vi
vilde krype gjennem ovnen. Fordi det var saa rasende gildt at sommeren
snart kom.
"Jeg vil først -"
"Nei, jeg vil -"
"Det var jeg som fandt paa det -"
"Aa blaas, - det var rigtignok jeg -"
Endelig blev det bestemt at Netta Vaadeland
skulde være den første. Hun er saa sterk i armene, Netta,
ser dere, saa hun puffet de andre bort.
"Ja, men du er for tyk, Netta -"
"Aa, jeg skal gjøre mig saa smal,"
sa Netta.
Netta Vaadeland er forresten akkurat som en
liten rullepølse, like tyk alle steder, saa hvad hun mente med det
at hun skulde gjøre sig smal, det skjønner jeg ikke.
Vi løftet hende op, saa det runde hodet
hendes og skuldrene kom ind i aapningen.
"Nei," ropte Netta, "nei, jeg vil ikke, -
jeg vil ut igjen."
"Nei tak mor," sa vi, "naar du absolut vilde,
saa skal du igjennem."
"Au, au, jeg vil ikke!" ropte Netta.
"Halloi, dra i" ropte vi.
"Gi hende endda et litet skub -"
"Uh," skrek Netta, "det gjør ondt -"
"Du gir dig da ikke for saa litet"
"Ja, men jeg sitter fast," ropte Netta.
"Pyt - aa langtifra -"
Men tænk, saa sat hun fast allikevel.
Du store alverden, tænk, vi kunde ikke rikke hende! Vi trak og vi
halte og skjøv paa hende, - hun sat som hun var spikret fast inde
i ovnsetagen.
"Der kan du se, Netta, du var for tyk," sa
jeg.
"Hjælp mig da - aa - hjælp mig
da!" Og Netta brølte i vilden sky.
"Jeg synes de lægger i ovnen nedenunder,"
var det nogen som sa.
Men da skrek Netta akkurat som de satte en
kniv i hende.
Dere kan tro vi blev rædde! Tænk,
om Netta Vaadeland blev stekt levende! Ikke turde vi springe ut efter hjælp,
og ikke var det os mulig at faa Netta ut av etagen igjen.
Aa du storeste alverden! Netta skrek ikke
mere; for hun brølte simpelthen.
Døren blev revet op, og Holmesland
styrtet ind. Han saa ikke fuldt saa søvnig ut som da han forsvandt
med protokollen for ti minutter siden.
"Men hvad - hvad gaar her for sig?" sa Holmesland
paa sit vestlandsk.
"Holmesland, hjælp mig," ropte Netta
inde i ovnen, "jeg blir vist stekt."
"Naa saa skulde da -" ropte Holmesland; -
men hvad han mente med dette, vet jeg ikke; for han fortsatte ikke, men
bare trak i Netta,
"Nei, hun sitter fast," sa jeg.
"Løp efter en smed," ropte Holmesland,
"ovnen maa ned!"
Der var bestyreren og lærerinden og
alle lærerne i døren. Ustanselige brøl fra Netta.
"Her gaar jeg ut av klassen i den dypeste
fred og ro," sa Holmesland, "og ti minutter efter hænger der en inde
i ovnen -"
Saa forsøkte bestyreren og frk. Nilsen
- ja det var lærerinden, skjønner dere, - at faa Netta ut
igjen. Bestyreren var rasende, kan dere tro.
"Gjør dig smal da, Netta," ropte jeg,
"du sa jo at du kunde gjøre dig smal -"
Tænk, saa lo de allesammen! - bestyreren og Holmesland og frøken
Nilsen og allesammen.
"Takke mig til gutter fremfor pikebarn," sa
Holmesland, "der findes ikke værre skabninger paa -"
Et græsselig brøl fra Netta,
bestyreren hadde anvendt al sin kraft, og der var lille tykke Netta Vaadeland
ute av ovnen igjen.
Stortutende, fordi hun hadde skrubbet sig
op paa armene.
"- paa Guds grønne jord -," fortsatte
Holmesland; "aldrig i verden hadde nu gutter faldt paa dette, - ialfald
kunde de nu ikke sat sig fast," rettet han sig.
Netta storgraat, bestyreren rystet hende i
armen.
"Hvad var nu dette for et paafund -"
"Uh hu, - det var saa gildt at vi ikke la
i ovnen mer -"
"Og dette maatte feires paa denne usedvanlige
maate?"
"Uh, hu, hu -" graat Netta.
"Ja, det er jo ogsaa et vaartegn," lo bestyreren.
Der var nogen som hadde løpet efter
smeden allikevel, og der stod Kristen smed i døren med hammer og
tang og skjødskind og sit skidne, godmodige fjæs.
"De sa jeg maatte nøite mig," sa Kristen
smed; "for der var en jente inde i ovnen, sa dem."
"Ja tak, Kristen far," sa bestyreren; "men
her ser du synderen; - faren er over for denne gang -"
"Jentunger er sig selv lik," sa Kristen smed,
"jo galere jo bedre. "
Tænk, Netta fik ikke hverken anmerkning
eller nogen anden ting; for hun hadde faat straf nok da hun hang inde i
ovnen, sa bestyreren.
Men endda var Netta sur hele dagen. Endda
det var hun selv som absolut vilde. Og hele kjolen hendes var ødelagt,
fordi ovnen hadde været saa skidden; men det kunde jo ikke vi for.
Saa hun hadde ikke stor moro av den turen gjennem ovnen. Men saa kunde
hun jo trøste sig med at det vist ikke er mange smaapiker som har
krøpet gjennem en ovn. Ja, tror dere vel?
Digitale
tekster
Tønsberg: Høgskolen
i Vestfold, 1999 : Syvstjernen av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside]
[neste] [toppen] |