Digitale tekster
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999 : Syvstjernen av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside]  [neste] 
 

HOS SPENOTTI
Har dere hørt saadant et underlig navn som Spenotti?  Aldrig i mit liv har jeg set et saadant besynderlig navn  i bøker engang, jeg for min part. Men maler Spenotti hette han nu allikevel, han. Og nu skal jeg fortælle dere om hele Spenottis hus, for det var den snodigste familie jeg kan tænke mig. Ikke for det at der var nogen moro der, eller god mat, eller saadant noget. Men fordi baade maler Spenotti og konen hans og datteren deres, Marietta, var saa inderlig rare og snilde. Og saadanne mennesker liker jeg nemlig saa ualmindelig godt.
     Marietta Spenotti saa ganske anderledes ut end alle de andre smaapiker hjemme i vor by. For det første hadde hun et haar saa sort som jeg aldrig har set haar være før, og saa tæt og saa stivt, akkurat som skindet paa et gammelt kuffertlok. Dere vet saadanne ældgamle skindkufferter fra bedstemors tid, som staar paa loftet. Og øinene var saa svarte som to stenkulsperler med ild indeni.  Det er kanske en underlig lignelse, men Mariettas øine var allikevel slike. Og næsen var frygtelig krum og stod saa kjækt ut i luften.
     Derfor kan dere vite at Marietta var anderledes end Maren og Stina og Lovissa og alle de andre smaapiker som løper hjemme i gaterne. For Maren har hvitgult haar, og Stina har gulhvitt, og Lovissa er rødhaaret, og alle de andre er omtrent likedan.
     Men vet dere hvad det kom av? Jo Marietta var fra ltalien. Like sporenstreks fra ltalien var hun kommet. Og nu skal du høre hvorledes det hang sammen.
     For nogen aar siden var hendes far kommet herop til Norge med lirekasse og apekat og ildrødt halstørklæ og brændende øine, saadan som alle italienere ser ut, vet dere nok.
     Men saa kom han i tjeneste hos en malermester, og saa blev han malermester selv og tjente mange kroner, og en vakker dag skrev han efter konen sin og Marietta, som bodde langt dernede i Italien.
     Og nu bodde de alle tre i det store, røde skramlete hus der høit oppe i Heigaten. Der bodde mange familier i det store huset, og der var svalganger indvendig til gaarden baade i første og anden etage. Op til svalgangen i anden etage førte der en usigelig brat trætrap. HeIe gaarden hang altid fuld av vask paa snorer, og hele svalgangen ovenpaa stod fuld av Spenottis malerpotter.
     Men naar man lykkelig hadde undgaat baade snorene og malerpotterne, og hadde klavret sig op ad den lodrette trap, saa dumpet man ogsaa ind i dagligstuen til Spenotti med en eneste gang.
     Og saa meget rart det var derinde.
     Først var det nu lirekassen og apekatten, som endnu levde. Den var pudsig og liten, med smaa opmerksomme øine. Forresten var den saa gammel nu at den aldrig gjorde andet end sitte og loppe sig oppe paa lirekassen. For der sat den hele dagen, formodentlig syntes den at den hørte til der.
     Op efter alle væggene hang der billeder som var klippet ut av aviser, og julekort og glansbilleder. Men smørtallerkener stod der paa de besynderligste steder oppe hos Spenotti, og skeer og gafler i sengene, og madam Spenottis hat hang altid paa lampen. Ja, naar den ikke var tændt da, kan dere skjønne.
     Pragtstykket i huset var en fin, gul plysjes sofa. Den var altid dækket til med utbredte aviser, og aldrig satte nogen av familien sig i den.
     Men madam Spenotti gik i nattrøie med det sotete, sorte haar nedover ryggen, og stelte i det lille, trækfulde kjøkken, hvor nordenvinden stod ret ind bare man aapnet døren, og sneen føk i bitte smaa faner bortover gulvet.
     "Ak, ak, her inge sol i dette land," sa madam Spenotti paa sin gebrokne maate, "jeg gjerne reise straks, men Spenotti sige nei - først samle mange penger, og saa gaa hjem. Jeg sige til Spenotti, du dø og jeg dø av inge sol, og da vi inge penger mere trænge, men Spenotti sige nei, -- ak, - akl"
     Men Marietta var saa frisk som en liten katunge, hoppet og danset og lo med kridhvite tænder av alle ting. Hun snakket forfærdelig godt norsk, undtagen naar hun blev sint, for da snakket hun italiensk. Rivende fort snakket hun da, og stenkulsøinene hendes rullet, og hun fegtet med armene i luften, akkurat som folk gjør naar de spiller komedie herhjemme. Men da stod vi og saa paa hende allesammen, for da var hun saa rar og morsom.
     Men Spenotti hadde en malersvend som hette Martin Larsen. Noget saa trægt og saa somlet skulde dere aldrig ha set. Han stod bare i porten og halte op i buksene sine og spyttet. Og alt hvad en spurte ham om, saa sa han bare:    "Nai."
     "Åk ja," sa Spenotti, "saadan er alle norske mennesker, der er ikke liv og ikke lyst, de vil ligge i seng og sove hele dagene alle norske mennesker."
     "Langtifra, Spenotti," sa jeg, "de norske vil slet ikke ligge i sengen bestandig."
     Jo, Spenotti vilde ikke gaa fra det. "Åk, ak, jeg kjender dem," sa Spenotti.
     En dag blev jeg buden i selskap til Spenotti. Marietta kom op til mig og spurte noget hemmelighetsfuldt om jeg vilde komme ned til dem i eftermiddag. Det skulde ikke være andre end Martin Larsen og jeg. Det hørtes forfærdelig lovende. Men det gjaldt at faa lov av mor.
     "Aa ja da," mor trak paa det, "har du lyst til det da?"
     "Ja forfærdelig," sa jeg, "du vet ikke alt det gilde som er der, du mor. Først er det nu apekatten som lopper sig, og saa er der saa mange gipsfigurer, som Spenotti har sat kulør paa. De har fiolet haar og ildrøde ansigter og er græsselig rare. Og naar Spenotti er i godt humør, saa synger han og spiller paa lirekassen -"
     Da mor skjønte at det var saa frygtelig meget moro der, saa fik jeg lov.
     Med det samme jeg kom, blev jeg placert midt i den gule plysjes sofa. Det er altid umaadelig varmt inde hos Spenotti; men den dag var det kokhett, næsten umulig at puste derinde. Martin Larsen sat med hænderne i bukselommen tæt op til ovnen. Spenotti var paa arbeide og var ikke kommet hjem endnu, og madam Spenotti stod med et straalende ansigt i brandgul kjole i kjøkkenet og laget mat.
     Hele tiden gik Marietta med tindrende øine og hvisket:
     "Vi skal ha pudding - vi skal ha pudding."
     Saa visste vi ikke hvad vi skulde foreta os.
     "Skal vi leke sidsten?" spurte Marietta.
     "Nai," sa Martin borte ved ovnen. Og det holdt jeg med ham i, for det hadde ikke været greit at leke sidsten i det bitte lille kammer og i den utnaadelige varme.
     "Skal vi klæ ut apekatten da?" foreslog Marietta igjen.
     Aa - ja det var moro!
     Han gren litt og vilde ikke, men det brydde ikke Marietta sig det grand om. Og saa fik han en gammel rød fløiels kjole paa sig, og hat med en pjusket, hvit fjær, som han hadde brukt den tid Spenotti spilte paa lirekasse og viste ham frem.
     Og Marietta satte ham op paa hodet til Martin Larsen, og Martin fegtet med armene i luften og ropte:
     "Nai, nai, nai!"
     Aa, hvor vi lol Det var umaadelig gildt at være i selskap hos Spenotti !
     Der kom madam Spenotti med puddingen. Marietta hoppet paa ett ben og skrek av glæde, og apekatten satte sig i sin røde fløielsdragt midt paa bordet.
     "Værsaagod," sa madam Spenotti, "spise podding godt allesammen - meget gode podding, som vi bruke i Italia."
     Der var vist meget rart i den puddingen, kan dere tro. Jeg tænkte hele tiden : Hvad er det jeg spiser. Men den var ikke værst heller, forresten. Der var rosiner og flesk i den, tror jeg.
     Da Spenotti endda ikke var kommet hjem, gjemte madam Spenotti pudding til ham. Tænk, saa satte hun den mellem to tallerkener midt oppe i sengen under dynen!
     "Den holde sig god og varm i sengen," sa madam Spenotti.
     Saa lekte vi igjen med apekatten og ertet Martin Larsen, og madam Spenotti sang italiensk og trampet takten.
     Endelig kom Spenotti, blid og straalende, og før madam Spenotti kunde hindre det, satte han sig midt oppe i sengen.
     Kratsch - kratsch - sa det under ham.
     Tænk, saa hadde han sat sig midt op i puddingen!
     Madam Spenotti skrek i vilden sky, og Marietta skrek saa apekatten forfærdet flygtet bort paa lirekassen.
     "Meget sørgelig, meget sørgelig," sa Spenotti.
     Siden saa lo vi allesammen. Igrunden har jeg aldrig moret mig saa godt i noget selskap som hos Spenotti.
     Da jeg gik, forærte Spenotti mig en gipsfigur som han hadde malt et slags grønt haar paa, og fiolette kinder og himmelblaa øine. Den var virkelig nydelig, men svært rar.
     Men efter det selskapet blev Marietta og jeg endnu bedre venner end vi før hadde været. Vi hoppet paradis og, spilte jeppe og lekte sammen bestandig.    Men utpaa vaaren begyndte Spenotti at hoste. Han hostet saa forfærdelig, og madam Spenotti graat i det lille kjøkken hver eneste dag.
      "Spenotti dø for mig, og jeg blir alene i dette kolde land," sa madam Spenotti.
     "Ja men du sælge forretningen og faa mange, mange, kroner og reise til Italia og ikke fryse naar jeg er død," sa Spenotti.
     "Men saa ligger du under sneen og er død," jamret madam Spenotti.
     "Nei, jeg er i himmelen," sa Spenotti ; "og har det meget bedre end i Italia, og om en liten stund kommer du og Marietta ogsaa."
     "Jeg er meget glad," sa han, "jeg vil heller til himmelen end til Italia, for i Italia har jeg sultet ofte, men det skal jeg ikke i himmelen."
    Tænk saa døde han en nat ! Den dag han blev begravet, snedde det meget.   Men madam Spenotti stirret med sorte, vaate øine ut i den tætte sne.
     "Jeg ikke bryde mig om sneen," sa hun, "for Spenotti kjende den ikke, og nu hoste han ikke mer."
     Martin Larsen kjøpte forretningen, og otte dage efter at Spenotti var død, reiste madam Spenotti og Marietta tilbake til Neapel.
     Og nu faar jeg aldrig se dem mer.
 

 Digitale tekster
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999 : Syvstjernen av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside]  [neste] [toppen]