Digitale tekster
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999 : Syvstjernen av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside]  [neste] 
 

SYVSTJERNEN

Jeg elsker sjøen, jeg vet ikke noget saa deilig. Jeg blir glad bare jeg kjender lugten av tang, bare jeg ser hvite sjøsprøften over en nøken holme. Fattige, nøkne heier og berg, lugt av sjø, gamle brygger, vuggende baater, og skuter som er kommet fra langfart og har lagt op; alt slikt noget er det morsomste som findes paa jordens kreds. For hvis du ikke synes det, saa har du aldrig set det, det kan du være sikker paa.
     Jeg vet ikke om sjøen er gildest om sommeren, naar den ligger som et blankpudset speil, og den gule tang vugger sig dovent og stille op mot de graa heiene, naar solen glitrer, saa det skjærer i øinene utover hele Skagerak, og skuterne ligger i vindstille med slappe seil og kommer ikke av flekken, mens de store dampskibe piler forbi ut til de fremmede land, og røken ligger efter dem som en ret, mørk stripe i solskinnet.
      Eller naar sydvesten kommer farende og sætter hvite topper bortover alle sjøerne, naar himmelen er saa frisk og saa blaa, og lodsbaaten med den brede, røde stripe i seilet likesom hopper bortover sjøerne, mens baaten som vi ror i, vipper og gynger, og haaret blaaser os om ansigtet - da tror jeg allikevel det er snodigst paa sjøen!
     For om høsten naar havet brøler og tuter, og sjøen er ganske sort, og sjøsprøiten reiser sig som store, hvite spøkelser derute over holmerne, da er det fælt mange ganger. For da er der altid nogen som er paa sjøen, og som vi er bange skal bli derute.
     Det var en sommer jeg var paa sjøen næsten hver eneste dag. Endda vi ikke har baat selv; for far sier altid at hvis han kjøper baat, saa drukner vi allesammen, vi søskende - saa visste jeg nok altid en raad, maa dere tro. For var det ikke mulig at liste sig til nogen anden baat, saa var det ingen sak at faa fat i den gamle prammen til fragtemand Simonsen. Det var saa letvint som det kunde være det, bare klyve over to gjærder og liste sig krumbøiet bak en liten hei, forat ingen skulde se en, og saa var det bare at hoppe like ned paa fragtemand Simonsens brygge. Engang hændte det forresten at jeg hoppet næsten like i hodet paa gamle Simonsen, som stod der nede og saa utover sjøen og snakket med sig selv.
     Da var jeg ilde ute, for fragtemand Simonsen er ikke at spøke med. Blaa toplue, graa, stive skjeggestubber over hele ansigtet, og stor draape under næsen, det er fragtemand Simonsen. Det var saamen ogsaa engang at jeg alt hadde løst prammen og rodd et par aaretak, saa kom der en gammel, sprukken røst oppe fra kvistvinduet hvor han bor:
     "La bli prammen, dit styggels -"
     Det var fragtemand Simonsen med toplue og næseperie og det hele. Og saa maatte jeg jo pent ro iland og fortøie prammen, og endda kom Simonsen stabbende ned paa bryggen og skjendte mig huden fuld. For han bor oppe paa kvisten hos sin datter, og huset ligger ret op for bryggen, ser dere.
     Men saa blev jeg kjendt med Lovisa, datterdatter av gamle Simonsen, og saa gik det som det var smurt. Og det var den sommeren jeg var paa vandet hele dagen. For make til god pram har jeg aldrig i mine dage set. Og jeg har saamen set en braate prammer i min tid, maa dere tro. Den var nok gammel og vastrukken, men det var en merkelig hyggelig, letrodd pram allikevel.
     Og Lovisa var ikke værst, hun heller. Ildrødt haar, fregner like ut paa øreflippene og hvite øienhaar, saadan saa hun ut. Men maken til Lovisa til at ro og andøve og slikt, skal de lete Norges land igjennem efter. Og munter og gild var hun ogsaa, og fuld av alskens underlige historier om havfruer og spøkelser og meget rart som var set paa sjøen. Og Lovisa trodde paa det altsammen som paa et evangelium.
     Derfor slog jeg mig sammen med hende den sommeren, og moro hadde vi hver eneste dag. Jeg hadde niste med, og Lovisa hadde pram, og naar vi bare lovte gamle bedstefaren til Lovisa at vi skulde spikke fliser til ham, fik vi prammen med en eneste gang.
     Slik laa vi ute hele eftermiddagene, ute paa holmerne og borte i Damsbugten, fisket, rodde og fanget krabber og skjæl, snakket og pratet og hadde det gildt.
     Men engang hændte der os noget skrækkelig, og det vil jeg her fortælle om. Det var sjelden vi rodde saa langt som ut til Fugleholmen. For der var havet like utenfor, saa der altid gik dønninger, om det ikke netop var nogen sjø at tale om. Men en eftermiddag var vi blit kjede av at ligge og skvalpe inde ved land, og saa bestemte vi os til at vi vilde ut til Fugleholmen, bare en liten sviptur. Lovisa kjendte en kone som bodde derute i det eneste hus som fandtes paa hele holmen, og det kunde være moro at se sig rigtig grundig om derute ogsaa.
     Det var en passelig liten bris fra sydost, og solen skinte muntert, prammen var tør som et gulv, for vi hadde netop øst den, og jeg hadde fire stykker rugkake med dansk herregaards-smør paa i lommen.
     Det gik briljant, Lovisa fortalte historier fra sjøen, og vi la paa aarerne alt vi orket.
     "Han bedstefar sier det," sa Lovisa, "at en kan være mutters alene paa sjøen ombord i en skute eller jagt eller hvor du vil, og du tror du er alene, men du er det ikke, for sjøens aander er om dig."
     "Uf da, Lovisa, det var fælt," sa jeg.
     "Og han bedstefar sier de tar forskjellig skikkels paa sig," vedblev Lovisa, "det kan hænde de viser sig som en stor fugl som flakser, eller som en graa jomfru - han bedstefar har forresten set dem som en ildmørje ogsaa han."
     "Du da, Lovisa, nu primer du."
     "Er det ikke sandt, maa du kappe hodet av mig," sa Lovisa, "bedstefar laa endda utfor Drøbak med jagten sin; det var midt paa natten senhøstes, ret som han sat, kom der en underlig skikkels av ild smygendes hen til ham - "
     "Uh - nu vil jeg ikke høre mer - "
     "Ja der er aander paa sjøen, og de er stygge ogsaa," sa Lovisa.
     Det var længer ut til Fugleholmen end vi hadde beregnet, det varte og det rak, vi var ganske matte i armleddene, slik rodde vi. Endelig, der skurte baaten mot bryggen derute.
     Andrea Fugleholmens hus laa saa bart og ødslig paa den nøkne holme. Det var rødmalt med to etager, og tomme, store vinduer baade ovenpaa og nedenunder.
     "Manden hendes er ute og farer, og jeg saa Andrea og sønnen hendes med fisk i byen i efta," sa Lovisa.
     Vi var omkring alle steder, rundt det stængte, ødslige hus.
     Ret ut hadde vi hele store sjøen, maaker og anden sjøfugl flakset over hoderne paa os, og nøkne heier og sten alle steder.
     "Igrunden maatte det være gildt at bo her likesom Robinson paa en øde ø," sa jeg, "og hjælpe sig selv med alle ting og bare leve av fisk. "
     "Uf," sa Lovisa, "nei her vilde jeg være ræd for at bo; hys, ti stille - hør hvorledes det sukker fra sjøen."
     Ret ned for huset laa der en grønmalt jagt fortøiet. Der var ikke et liv ombord paa den, den laa og duvet saa sagte op og ned fra dønningene ute fra sjøen. I agterenden stod der malt med gule bokstaver paa sort bund: Syvstjernen.
     "Kom, saa ror vi ut til den jagten og entrer ombord og beser os, " sa jeg.
     Ja, Lovisa hadde ikke noget imot det. "Du kan nu si hvad du vil," sa Lovisa, "saa er der aander her paa holmen i eftermiddag. "
     Det var ikke noget videre hyggelig at høre paa, men jeg lot som ingenting. Det var en tyve, tredive aaretak bort til Syvstjernen, tænker jeg, ikke længer ialfald.
     Det var vanskelig at komme ombord, men Lovisa som var sterkest i armene, halte sig først op, og siden trak hun mig efter.
     Men da hændte det forfærdelige at vi slap tauget til prammen. Enten det var Lovisa som holdt i det, eller mig eller ingen av os, jeg vet det ikke. Jeg vet bare at i det samme Lovisa trak mig efter sig op paa jagten, spændte jeg til prammen, den gled unda, og i samme øieblik var den en to-tre alen fra Syvstjernen.
     Jeg kan ikke egentlig si at jeg med en gang blev saa farlig ræd, vi maatte da faa fat paa den fille prammen igjen paa en eller anden maate. Men den drev længer og længer utover, og der stod vi.
     Saa begyndte vi at trætte: "Det var din skyld, Lovisa, som trak mig saa haardt op. "
     "Er du gal, det var jo du som spændte den væk."
     "Ja, men du skulde holdt paa tauget."
     "Nei, det skulde rigtignok du -"
     Og prammen drev og drev, og ingen av os kunde svømme.
     Du alverden, hvorledes skulde dette gaa?
     Ikke et liv paa Fugleholmen, ikke et liv paa de andre øerne omkring heller. Langt, langt derinde laa byen, ikke en baat at se, bare maaker og terner med store, hvite vinger som flakset og braakastet sig i luften rundt omkring.
    Lovisa saa paa mig med sine hvite øienhaar i sit fregnede ansigt :
    "Tænk om Andrea Fugleholmen blir i byen inat hos den gifte datteren sin -- hun pleier det sommetider, og saa kommer her ikke et menneske før imorgen en gang."
     "Men saa kan du vite August, sønnen hendes, kommer," sa jeg.
     "Jeg er ræd, jeg," sa Lovisa.
     "Aa nei da - kjære, vi sitter jo trygt her."
     "Ja men det er saa mange lyder - og saa meget rart det er saa uhyggelig her, og er der aander nogen steder, saa er det her, det kan du belide dig paa."
     Det sidste hvisket hun, endda vi stod der mutters alene paa Syvstjernen ute paa næsten vilde sjøen.
     Prammen var nu drevet et langt stykke, vippet og gynget utover mot Fugleholmsgapet, ret ut i store sjøen.
     "Han driver tilsjøs," ropte Lovisa, "aa hjælpe mig for bedstefar, saa vild han blir."
     Uh, hvor leit dette var! Og nu var solen væk, og det begyndte snart at mørkne ogsaa. Vi hadde ikke hat tid til at se os om paa jagten engang, nu syntes vi likesom at vi maatte belave os paa at bli her en tid ogsaa. Men ruffen og kabyssen var stængt, og ingenting fandtes der paa dækket, undtagen en fæl, gammel hat.
     Hvad ialverden skulde vi gjøre? For det kunde jo ikke nytte at rope om hjælp herute i ensomheten.
     Lovisa var gaat agter, men kom løpende tilbake med øinene stive i hodet.
     "Du - det stønner nede i kahytten."
     "For noget tøv."
     "Jo, jo," Lovisa var aldeles ute av sig, "det stønner og sukker - det er sandt - det er sandt -"
     Vi lyttet - jo tænk, der kom en rar, tung lyd nedenfra den stængte kahyt. Likesom dypt fra bunden av sjøen. Jeg trodde Lovisa var blit tullerusk, saa ræd var hun. For tænk, hun vilde hoppe overbord.
     "Det er aander," hvisket hun, "jeg vil hellere hoppe paa sjøen - jeg vil - jeg vil -"
     Jeg var nok ræd, men det var likesom saa spændende ogsaa. Jeg holdt i kjolen til Lovisa: "Ikke vær saa nauden da at hoppe paa sjøen."
     Men i samme øieblik blev jeg ræd, jeg ogsaa! Fordi alting var saa stille, likesom saa usigelig stille, bare sjøen som slog mot holmerne, sprøftet litt op og faldt tilbake, hele den stille himmelen over os, og byen der langt, langt inde! Og nedenfra under dækket hørte vi den underlige lyd sterkere og sterkere. Det var som om nogen grep mig midt i hjertet; det maatte være noget rart dette. Lovisa hadde ret, det var vist aander.
     Bare der ikke kom en graa jomfru, for det var det værste av alt. Tænk om der kom en graa skygge smygendes op av kahytten, stille, ganske stille -
     Vi stod paa spranget begge to for at hoppe overbord, jeg visste ikke hvad jeg gjorde, saa ræd var jeg. Ikke en baat var at øine, bare den graa, uendelige sjøen
     Åa, denne forfærdelige Syvstjernen!
     Lovisa sat med begge benene utenfor rælingen, det var ikke et øieblik om at gjøre at hun hoppet ut.
     Lyden dernedenfra var blit sterkere, det var næsten som der gik nogen dernede med slæpende skridt. Vi grep hinanden i haanden og stirret skrækslagne bort til kahytsdøren. Nogen strævde indenfra med at faa den op - og der tittet et stort gulrødt, tjavset hode ut av døren.
     Jeg drog et dypt lettelsens suk; det var jo Singdahlsen, gale Singdahlsen, den tullingen som gik i gaterne inde i byen og indbildte sig at han var sammenvokset til knæs. Han var nok litt slem ogsaa, men bare naar vi ertet ham. Gale Singdahlsen var forresten altid paa jagt rundt hushjørnerne efter gutter som hadde været efter ham. Men det gik ikke fort, kan dere vite, naar han trodde at han ikke kunde bevæge andet av benene end det som er nedenfor knærne.
Åa for en lettelse at det var Singdahlsen og ikke en graa jomfru! Lovisa og jeg slap hinanden og gik bort til ham.
     "Var det dere som sang Kolumbiasangen?" sa Singdahlsen med et truende uttryk.
     Nei, det kunde vi da si os fri for. Det vi mindst hadde tænkt paa, var sandelig at synge.
     "Ja, for hadde det været dere, saa hadde jeg hivd dere paa sjøen begge to," sa gale Singdahlsen.
     Han hadde nemlig været i Amerika, og det værste nogen kunde gjøre ham, var at synge en amerikansk sang efter ham. Det tok han som en personlig fornærmelse. Pyt san, Singdahlsen skulde vi nok klare.
     "Hvorledes er du kommet her da, Singdahlsen?" spurte Lovisa.
     Det skulde hun ikke sagt, han saa vond ut med en eneste gang.
     "Hvorledes er dere kommet her paa min baat?" spurte han raskt.
     "Det er en svært pen jagt, denne Syvstjernen," sa jeg.
     "Ja, naar jeg nu bare faar forgyldt den, og sat en diamant saa stor som saa - oppe i masten, saa blir den som den skal være. "
      "Ja da blir den nydelig, Singdahlsen," sa vi begge to.
     "Igrunden burde jeg være konge over sjøen," sa han.
     "Ja, det burde du, Singdahlsen, og ha krone paa hodet."
     "Nei, krone paa hodet vilde jeg rigtignok ikke ha -" saa var han lynende vond igjen med en eneste gang.
     Slik holdt vi paa og snakket med ham. Engang blev han saa vond at han jabbet efter os rundt hele dækket med sine tæt sammenknepne ben. Men vi var slet ikke noget videre ræd allikevel, vi var bare saa inderlig glad at han ikke var en aand.
     Prammen vor saa vi nu bare som en tynd, sort strek ut gjennera Fugleholmsgapet. Tænk om Lovisa og jeg maatte være hele natten herute paa Syvstjernen med den gale Singdahlsen.
     Pludselig sa han : "Men nu skal dere op i masten begge to."
    Vi søkte at faa ham fra det, men det var ikke tale om andet, vi skulde op i masten, ellers vilde han hive os paa sjøen.
     "Nu er jeg kjed dere, op i masten med dere."
     Da kan jeg ikke negte at jeg blev likesom litt bange. Vi gjorde os saa blide vi kunde, baade Lovisa og jeg, og snakket om diamanter og guldstykker og saadant som han liker at snakke om. Men ingenting hjalp.
     "Nu tæller jeg til tolv," sa gale Singdahlsen, "er dere ikke oppe i toppen naar jeg sier tolv, saa skal dere paa sjøen."
Aa Gud, hvad skal vi gjøre! Jeg kastet et forfærdet blik utover den ensomme sjøen. Tænk, saa dreide der en baat om neset, vi kjendte Andrea Fugleholmens rutete tørklæ !
     Aa, hvor glad vi blev! Jeg visste ikke av mig selv.
     "Andrea Fugleholmen," ropte vi, "Andrea" - saa var det næsten som vi vilde graate.
     Fem minutter efter sat vi i baaten hendes og graat som vi var pisket begge to. Andrea Fugleholmen visste hverken ut eller ind, men hun trodde tydeligvis at det var Singdahlsen som var skyld i det hele.
    "Dit stygge troll," sa hun og truet med haanden op til Singdahlsen paa Syvstjernen, "nu kan du ha det saa godt og sitte der i nat."
     Siden fortalte hun at de hadde gale Singdahlsen i kost og logis, og naar de reiste til byen med fisk, satte de ham ombord i Syvstjernen forat han ikke skulde gjøre noget galt mens de var borte.
     Men dere kan tro at næseperlen til fragtemand Simonsen ikke var grei at se paa, da vi kom igjen uten prammen.
     Forresten fandt Krabbesundslodsen den igjen dagen efter, like god i alle maater.
     Men si om det ikke var rædsomt for os ombord i Syv-stjernen ?

 Digitale tekster
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999 : Syvstjernen av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside] [neste] [toppen]