Digitale tekster
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999 : Syvstjernen av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside]  [neste] 
 

DEN TID KARSTEN SPILTE VIOLIN

Jeg kan ikke tænke mig noget saa latterlig som den gang Karsten skulde lære at spille violin. Jeg lo mig rent bort hver eneste dag.
     Karsten var tolv aar dengang, brunbarket og fregnet med tjære og bek og vorter utover alle fingrene. For den saks skyld hadde han saamen tjære og bek utover busserullen og-saa, i det hvitgule haaret og hvor det ellers kunde falde sig. Men baksiden av hans brune, engelske skindbukser og knærne med, var hvitslitte av at gli og skure nedover alle heier og berg.
Han saa ikke meget kunstnerisk ut.
      Men nok av det; en vakker dag hadde far og mor fundet paa at han skulde lære at spille violin, forat han kunde faa andre ting at tænke paa end at fly oppe i heiene og hyle og slaas med Tangenguttene og ligge ute i baat og skvalpe hele dagen.
     Der var nemlig kommet en ny spillelærer til byen, som het Padowski og var fra Polen. lalfald kaldte han sig det i avertissementene, endda det var nogen som sa at han bare hette Juliussen og var fra Nordland. Men flinkest i hele byen til at spille skulde han være, og alle mennesker skulde spille med ham. Like til tykke Malta Levorsen som ikke kunde slippe frem for presten, saa gik hun paa gaten med musik-mappe midt paa sin tykke mave, og den blingsete bokholder Feiring rendte rundt hushjørnerne med violinkassen, som det gjaldt liv og død.
     Altid naar jeg saa Padowski, saa han saa underlig fra-værende og interessant ut. For jo mere en person ser ut som han ikke lægger merke til noget, des mere interessant er han, det sier alle mennesker ogsaa.
Merkelig nok gjorde Karsten ingen indvendinger mot at spille violin da det blev bestemt. Jeg tror nu forresten bare at grunden var den at han syntes det var gildt at gaa med violinkasse paa gaten, og at han kunde skryte for de andre guttene av at han hadde violin og bue og alt slikt. For Karsten skryter av alle ting, like til av det at han har huller i tænderne.
Men han hadde ikke været hos Padowski to ganger før pipen fik en anden lyd.
      "Du skulde bare vite hvor ekkelt det er," betrodde han mig nede i vedskjulet, "at staa der og gnisse og gnisse paa de strengene, og nu skjelder de andre guttene mig ut for "musikanten" - ingen av dem skal spille, og det er saa vænimelig, saa -"
Hver dag fra fem til seks var Karstens øvelsestime, og hver dag var han, til at begynde med, ved det klokkeslæt spor-løst forsvundet. Han turde øiensynlig ikke gaa for langt bort; men naar far kl. 5 kom ut paa kontortrappen og ropte med stentorrøst: "Karsten" - saa var Karsten som sunket i jorden.
      Efter mange rop og megen frugtesløs leting, dukket saa endelig Karstens hode frem fra et meget nærliggende sted, nede fra kjeldertrappen eller oppe fra loftsvinduet. Da turde han nemlig ikke la far vente længere.
     Men noget saa slukøret og nedslaat som Karstens ryg saa ut naar han lusket ind for at øve sig, kan jeg ikke beskrive. Han var aldeles krokrygget av bare nedtrykthet. Og saa fulgte jeg naturligvis med for at se hvorledes det videre vilde utvikle sig.
Først var det en grundig vask førend han fik ta violin og bue i sin haand. Og saa begyndte han.
      I begyndelsen var han noksaa taalmodig og forsøkte at faa tonerne frem. Men gik det saa ikke nogenlunde glat, blev han rasende og gnisset og gnisset og kvinte i-i-i; og før vi visste ordet av det, var buen i en væg, og violinen i en anden, og Karsten rød i toppen som en kalkunsk hane.
     Det var forresten vist en merkelig sterk violin, endda alle de ganger den var i væggen, gik den ikke itu. Merkværdig nok likte han at jeg var tilstede ved disse hans høist be-synderlige øvelser; han trængte vist nogen at utgyde sig for. Saa samlet han violinen og buen op igjen og begyndte forfra
     "Jeg vet ikke hvem det er du ligner," sa jeg, "naar du staar slik og spiller - det er Beethoven, tror jeg - eller og-saa er det den sinte oksen paa Langeland.-"
     "Hold mund," sa Karsten og kvinte videre.
     "Jo, du er en mellemting av Beethoven og den sinte oksen paa Langeland, Karsten.-"
     Dette var for meget, violinen blev slængt bortover bordet, og med høit løftet bue for han efter mig. Jeg ut gjennem døren, ut i gangen, ned av trappen, op i heien.
Aa, hvor jeg lo: Jo, du er en mellemting, Karsten, men pas paa buen - er du gal gut, slaa ikke buen istykker-"
     Saa blev buen varsomt lagt bort paa en sten, og forfølgelsen vedblev.
     "Jo, du blir en stor kunstner, Karsten - det er ikke tvil om det" - der fik han fat paa mig midt oppe i et bringebær-krat, og holdt mig fast som i en skruestikke, for Karstens fingre er gjort av jern.
     "Aande eller slag," ropte han.
     Jeg kan nemlig ikke utstaa naar nogen puster mig varmt like ind i ansigtet. Derfor gir han mig altid valget, enten han skal aande varmt paa mig eller slaa. Begge dele er en straf for mine synder nemlig.
    "Slag," sier jeg altid.
     Og saa slos vi oppe i krattet, saa bringebærbladene føk. Men øieblikket efter var vi like gode venner igjen.
     Men det blev værre og værre med Karsten, tilslut var han absolut usynlig naar øvelsestiden kom.
     Far for som en stormvind gjennem alle værelserne og lette efter ham og klaget sig for mor:
     "Det er dog for galt, du mamma, at gutten stikker sig slik unda - bank skal han ha-"
     "Aa nei," sa mor.
     Naar saa Karsten endelig kom tilstede med sin fregnede næse og sine sorte fingre, blev det heller aldrig av nogen juling. Men utenfor Karstens musiktimer maatte jeg ikke nævne ordet violin, eller spil, eller noget som hadde fjerneste likhet med musik, før Karsten sa at jeg gjorde det for at erte ham, og var over mig som et haardt veir:      "Aande eller slag."
      Netop i den tid Karsten skulde bli kunstner, kom der en ny familie til byen. Faren var toldbetjent, og der var to gutter paa Karstens alder.
     De toldbetjent-guttene kunde jeg ikke utstaa, de var bleke som lik og hadde gule tænder, og var ikke det mindste hyggelige.
     Men for Karsten hadde de fra første stund en merkelig tiltrækning. Jeg kunde i begyndelsen ikke fatte hvad moro Karsten kunde ha av at være sammen med de to matleie guttene. Hver eneste dag kom de listende opover bakken og stod og kikket paa hjørnet, og straks efter forsvandt de alle tre.Jeg grundet en stund paa dette mystiske tilfælde, saa opdaget jeg det en dag.
     De røkte.
     Alle tre gjemte de sig bort oppe paa det gamle høiloftet og røkte cigaretter.
     Der er nemlig hverken kjør eller høi eller nogen ting i vort fjøs, bare høner. Saa gik jeg en dag nedenunder i baasene og lette efter egg, da jeg hørte det tusle sagte oppe paa høiloftet.
     Jeg listet mig op av den brøstfældige trappe; der var en underlig lugt - jeg snufset og lugtet - jo vist var det cigar-lugt, og der hørte jeg en av toldbetjent-guttenes tynde stemme:
     "Dette er den sterkeste tobak som findes, get," sa han.
     "Kaster du op av den?" hørte jeg Karstens stemme.
     "Pyt - kaste op - er du gælen, du - nei, det er bare grønskollinger og mammadilter som bruker den slags."
     Da viste jeg mit hode i fjøslemmen over gulvet:
     "Naa, det maa jeg si, er det her dere holder til?"
     Toldbetjent-guttene lo og viste sine gule tænder og holdt cigarene paa ryggen, men Karsten for op: "Gaa din vei, her har ikke piker noget at gjøre -"
     Men jeg steg raskt op i hele min majestæt og bardus like paa Karsten:
     "Du har ikke lov - du har ikke lov - du skal ned og spille --"
     Han holdt cigaren bak paa ryggen, det var mig ikke mulig at faa fat paa den. Mens vi holdt paa som bedst, stod sande-lig far med én gang i trappen. Ikke en lyd hadde vi hørt.
    "Hvad gjør dere her?" sa far, "og hvad er det for nogen gutter ? "
     Jeg forklarte at det var de nye toldbetjent-guttene. De stod som lys alle tre, og stirret paa fars ansigt, som stak op av lemmen.
    "Men hvad er det for en underlig lugt" - snufs - snufs. Dere røker da vel ikke tobak?"
     Toldbetjent-guttene saa svært uskyldige ut; nei, de visste ikke noget om det. Karsten holdt vedblivende hænderne paa ryggen. Jeg saa nok at der gik nogen underlige trækninger over hans ansigt, men jeg tænkte ikke videre over det.
Far blev staaende der endnu en stund og snakket litt med de fremmede guttene. Men hodet hans var knapt forsvundet ned gjennem lemmen, før Karsten kastet en ørliten brændende cigarstump langt fra sig.
     Jeg brændte mig saa, gut, men jeg turde ikke kaste den for far.Han hadde staat med den brændende stumpen gjemt inde i haanden hele tiden far hadde staat der i loftstrappen. Hele haanden var bare en eneste vable.
     "Du verden, Karsten, du faar - aa du faar - og du som skal spille," ropte jeg.
Karsten vred sig av smerte og slog med haanden i luften; men der gik et stille tilfredshetens smil over hans ansigt.
     "Jeg har brændt haanden av mig, jeg, - det er klart det, like ind til benet, gut," sa han straalende.
     Jeg fik ham med mig ned til mor; haanden saa fæl ut indeni, men ikke en lyd av smerte kom over hans læber. Hele hans ansigt lyste av en inderlig fornøielse: "Skal jeg spille violin idag ogsaa, mor?"
     Naturligvis blev det en huskestue med far da han hørte om cigarrøkningen paa høiloftet, men paa grund av haanden slap Karsten sine bank, og gik triumferende omkring med armen i bind i lange tider. Violinkassen stod paa gulvet inde i hans værelse; hver gang, han gik forbi den, gav han den et
hemmelig spark. 
     Senere, da haanden blev bra, var det likesom violinspillet døde hen litt efter litt; og nogen stor kunstner tror jeg neppe verden tapte ved Karsten.
     Men violinen og buen, som blev kastet i væggen hver eneste dag, staar endnu paa loftet, gjemt og glemt.

 Digitale tekster
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999 : Syvstjernen av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside]  [neste]  [toppen]