|
Digitale
tekster
Tønsberg: Høgskolen
i Vestfold, 1999 : Syvstjernen av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside] [neste]
DEN TID KARSTEN SPILTE VIOLIN
Jeg kan ikke tænke mig noget saa latterlig
som den gang Karsten skulde lære at spille violin. Jeg lo mig rent
bort hver eneste dag.
Karsten var tolv aar dengang, brunbarket og
fregnet med tjære og bek og vorter utover alle fingrene. For den
saks skyld hadde han saamen tjære og bek utover busserullen og-saa,
i det hvitgule haaret og hvor det ellers kunde falde sig. Men baksiden
av hans brune, engelske skindbukser og knærne med, var hvitslitte
av at gli og skure nedover alle heier og berg.
Han saa ikke meget kunstnerisk ut.
Men nok av det; en vakker dag hadde
far og mor fundet paa at han skulde lære at spille violin, forat
han kunde faa andre ting at tænke paa end at fly oppe i heiene og
hyle og slaas med Tangenguttene og ligge ute i baat og skvalpe hele dagen.
Der var nemlig kommet en ny spillelærer
til byen, som het Padowski og var fra Polen. lalfald kaldte han sig det
i avertissementene, endda det var nogen som sa at han bare hette Juliussen
og var fra Nordland. Men flinkest i hele byen til at spille skulde han
være, og alle mennesker skulde spille med ham. Like til tykke Malta
Levorsen som ikke kunde slippe frem for presten, saa gik hun paa gaten
med musik-mappe midt paa sin tykke mave, og den blingsete bokholder Feiring
rendte rundt hushjørnerne med violinkassen, som det gjaldt liv og
død.
Altid naar jeg saa Padowski, saa han saa underlig
fra-værende og interessant ut. For jo mere en person ser ut som han
ikke lægger merke til noget, des mere interessant er han, det sier
alle mennesker ogsaa.
Merkelig nok gjorde Karsten ingen indvendinger mot at spille violin
da det blev bestemt. Jeg tror nu forresten bare at grunden var den at han
syntes det var gildt at gaa med violinkasse paa gaten, og at han kunde
skryte for de andre guttene av at han hadde violin og bue og alt slikt.
For Karsten skryter av alle ting, like til av det at han har huller i tænderne.
Men han hadde ikke været hos Padowski to ganger før pipen
fik en anden lyd.
"Du skulde bare vite hvor ekkelt det
er," betrodde han mig nede i vedskjulet, "at staa der og gnisse og gnisse
paa de strengene, og nu skjelder de andre guttene mig ut for "musikanten"
- ingen av dem skal spille, og det er saa vænimelig, saa -"
Hver dag fra fem til seks var Karstens øvelsestime, og hver
dag var han, til at begynde med, ved det klokkeslæt spor-løst
forsvundet. Han turde øiensynlig ikke gaa for langt bort; men naar
far kl. 5 kom ut paa kontortrappen og ropte med stentorrøst: "Karsten"
- saa var Karsten som sunket i jorden.
Efter mange rop og megen frugtesløs
leting, dukket saa endelig Karstens hode frem fra et meget nærliggende
sted, nede fra kjeldertrappen eller oppe fra loftsvinduet. Da turde han
nemlig
ikke la far vente længere.
Men noget saa slukøret og nedslaat
som Karstens ryg saa ut naar han lusket ind for at øve sig, kan
jeg ikke beskrive. Han var aldeles krokrygget av bare nedtrykthet. Og saa
fulgte jeg naturligvis med for at se hvorledes det videre vilde utvikle
sig.
Først var det en grundig vask førend han fik ta violin
og bue i sin haand. Og saa begyndte han.
I begyndelsen var han noksaa taalmodig
og forsøkte at faa tonerne frem. Men gik det saa ikke nogenlunde
glat, blev han rasende og gnisset og gnisset og kvinte i-i-i; og før
vi visste ordet av det, var buen i en væg, og violinen i en anden,
og Karsten rød i toppen som en kalkunsk hane.
Det var forresten vist en merkelig sterk violin,
endda alle de ganger den var i væggen, gik den ikke itu. Merkværdig
nok likte han at jeg var tilstede ved disse hans høist be-synderlige
øvelser; han trængte vist nogen at utgyde sig for. Saa samlet
han violinen og buen op igjen og begyndte forfra
"Jeg vet ikke hvem det er du ligner," sa jeg,
"naar du staar slik og spiller - det er Beethoven, tror jeg - eller og-saa
er det den sinte oksen paa Langeland.-"
"Hold mund," sa Karsten og kvinte videre.
"Jo, du er en mellemting av Beethoven og den
sinte oksen paa Langeland, Karsten.-"
Dette var for meget, violinen blev slængt
bortover bordet, og med høit løftet bue for han efter mig.
Jeg ut gjennem døren, ut i gangen, ned av trappen, op i heien.
Aa, hvor jeg lo: Jo, du er en mellemting, Karsten, men pas paa buen
- er du gal gut, slaa ikke buen istykker-"
Saa blev buen varsomt lagt bort paa en sten,
og forfølgelsen vedblev.
"Jo, du blir en stor kunstner, Karsten - det
er ikke tvil om det" - der fik han fat paa mig midt oppe i et bringebær-krat,
og holdt mig fast som i en skruestikke, for Karstens fingre er gjort av
jern.
"Aande eller slag," ropte han.
Jeg kan nemlig ikke utstaa naar nogen puster
mig varmt like ind i ansigtet. Derfor gir han mig altid valget, enten han
skal aande varmt paa mig eller slaa. Begge dele er en straf for mine synder
nemlig.
"Slag," sier jeg altid.
Og saa slos vi oppe i krattet, saa bringebærbladene
føk. Men øieblikket efter var vi like gode venner igjen.
Men det blev værre og værre med
Karsten, tilslut var han absolut usynlig naar øvelsestiden kom.
Far for som en stormvind gjennem alle værelserne
og lette efter ham og klaget sig for mor:
"Det er dog for galt, du mamma, at gutten
stikker sig slik unda - bank skal han ha-"
"Aa nei," sa mor.
Naar saa Karsten endelig kom tilstede med
sin fregnede næse og sine sorte fingre, blev det heller aldrig av
nogen juling. Men utenfor Karstens musiktimer maatte jeg ikke nævne
ordet violin, eller spil, eller noget som hadde fjerneste likhet med musik,
før Karsten sa at jeg gjorde det for at erte ham, og var over mig
som et haardt veir: "Aande eller slag."
Netop i den tid Karsten skulde bli kunstner,
kom der en ny familie til byen. Faren var toldbetjent, og der var to gutter
paa Karstens alder.
De toldbetjent-guttene kunde jeg ikke utstaa,
de var bleke som lik og hadde gule tænder, og var ikke det mindste
hyggelige.
Men for Karsten hadde de fra første
stund en merkelig tiltrækning. Jeg kunde i begyndelsen ikke fatte
hvad moro Karsten kunde ha av at være sammen med de to matleie guttene.
Hver eneste dag kom de listende opover bakken og stod og kikket paa hjørnet,
og straks efter forsvandt de alle tre.Jeg grundet en stund paa dette mystiske
tilfælde, saa opdaget jeg det en dag.
De røkte.
Alle tre gjemte de sig bort oppe paa det gamle
høiloftet og røkte cigaretter.
Der er nemlig hverken kjør eller høi
eller nogen ting i vort fjøs, bare høner. Saa gik jeg en
dag nedenunder i baasene og lette efter egg, da jeg hørte det tusle
sagte oppe paa høiloftet.
Jeg listet mig op av den brøstfældige
trappe; der var en underlig lugt - jeg snufset og lugtet - jo vist var
det cigar-lugt, og der hørte jeg en av toldbetjent-guttenes tynde
stemme:
"Dette er den sterkeste tobak som findes,
get," sa han.
"Kaster du op av den?" hørte jeg Karstens
stemme.
"Pyt - kaste op - er du gælen, du -
nei, det er bare grønskollinger og mammadilter som bruker den slags."
Da viste jeg mit hode i fjøslemmen
over gulvet:
"Naa, det maa jeg si, er det her dere holder
til?"
Toldbetjent-guttene lo og viste sine gule
tænder og holdt cigarene paa ryggen, men Karsten for op: "Gaa din
vei, her har ikke piker noget at gjøre -"
Men jeg steg raskt op i hele min majestæt
og bardus like paa Karsten:
"Du har ikke lov - du har ikke lov - du skal
ned og spille --"
Han holdt cigaren bak paa ryggen, det var
mig ikke mulig at faa fat paa den. Mens vi holdt paa som bedst, stod sande-lig
far med én gang i trappen. Ikke en lyd hadde vi hørt.
"Hvad gjør dere her?" sa far, "og hvad er
det for nogen gutter ? "
Jeg forklarte at det var de nye toldbetjent-guttene.
De stod som lys alle tre, og stirret paa fars ansigt, som stak op av lemmen.
"Men hvad er det for en underlig lugt" - snufs -
snufs. Dere røker da vel ikke tobak?"
Toldbetjent-guttene saa svært uskyldige
ut; nei, de visste ikke noget om det. Karsten holdt vedblivende hænderne
paa ryggen. Jeg saa nok at der gik nogen underlige trækninger over
hans ansigt, men jeg tænkte ikke videre over det.
Far blev staaende der endnu en stund og snakket litt med de fremmede
guttene. Men hodet hans var knapt forsvundet ned gjennem lemmen, før
Karsten kastet en ørliten brændende cigarstump langt fra sig.
Jeg brændte mig saa, gut, men jeg turde
ikke kaste den for far.Han hadde staat med den brændende stumpen
gjemt inde i haanden hele tiden far hadde staat der i loftstrappen. Hele
haanden var bare en eneste vable.
"Du verden, Karsten, du faar - aa du faar
- og du som skal spille," ropte jeg.
Karsten vred sig av smerte og slog med haanden i luften; men der gik
et stille tilfredshetens smil over hans ansigt.
"Jeg har brændt haanden av mig, jeg,
- det er klart det, like ind til benet, gut," sa han straalende.
Jeg fik ham med mig ned til mor; haanden saa
fæl ut indeni, men ikke en lyd av smerte kom over hans læber.
Hele hans ansigt lyste av en inderlig fornøielse: "Skal jeg spille
violin idag ogsaa, mor?"
Naturligvis blev det en huskestue med far
da han hørte om cigarrøkningen paa høiloftet, men
paa grund av haanden slap Karsten sine bank, og gik triumferende omkring
med armen i bind i lange tider. Violinkassen stod paa gulvet inde i hans
værelse; hver gang, han gik forbi den, gav han den et
hemmelig spark.
Senere, da haanden blev bra, var det likesom
violinspillet døde hen litt efter litt; og nogen stor kunstner tror
jeg neppe verden tapte ved Karsten.
Men violinen og buen, som blev kastet i væggen
hver eneste dag, staar endnu paa loftet, gjemt og glemt.
Digitale
tekster
Tønsberg: Høgskolen
i Vestfold, 1999 : Syvstjernen av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside] [neste]
[toppen]
|