Digitale tekster
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999 : Syvstjernen av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside]  [neste] 

SANKTHANSKVELD

Jeg vet ikke noget saa fornøielig som sankthanskveld. Du deilige, lyse, sankthanskveld!
     Der er forresten tre frygtelig gilde dage om aaret. Det er julaften og fødselsdagen og sankthanskvelden.
     Julaften er nu noget for sig selv, den. Det er likesom far og mor og alle hjemme det, likesom ingen anden maa være med da, uten de jeg er grulig glad i - alle de der hjemme.
     Og fødselsdagen er nu min egen morsomme dag; den liker jeg forresten bedst for presenternes skyld, og saa for det at jeg blir et aar ældre naturligvis. For sandelig er det ikke ekkelt at gaa og være tolv aar i det uendelige. Jeg sa rigtignok altid naar nogen spurte mig sidste aar hvor gammel jeg var: "Paa det trettende aaret," sa jeg, for det hørtes da likesom litt mere, og ikke saa usigelig barnslig.
     Men sankthanskveld, det er moro og leven med alle mennesker det. Det er fri fra skolen, smaa bjerketrær foran dørene, bjerkeløv ut av alle ovnsdører, friske amorkranser under taket, jomfru Maria guldsko og prestekraver og makrelblomster og lange vaiende straa i buketter og utover jorderne allesteder.
     Og kanske fløtegrøt til middag.
     Og til syvende og sidst sankthansblus om aftenen utover alle holmerne, som lyser og skinner hvor du ser hen. Alle mennesker i byen ror utover mot holmerne, med store nistekurver og brusflasker og alle de barn som i huset er.
Ingen er hjemme sankthanskveld. Og trækspil har næsten allesammen med, det høres saa vemodig og saa gildt paa samme tid. Det vilde likesom slet ikke være sankthanskveld, hvis ikke agent Levorsen laa ute ved Grønholmen og spilte "Sønner av Norge" ut i sommernatten.
     Men sjøguttene ute paa Tangen spiller:
 

"Naa kommer jenta med kjolen grøn,
Aa hei du, aa haa -"


og alting er saa inderlig snodig at dere kan ikke tro det.
     Men oppe paa heiene rundt omkring i byen mellem de smaa husene sitter alle de gamle mennesker og ser paa blussene, og tænker paa da de var unge og hadde det gildt ute paa holmerne sankthanskveld.
     "Aa ja, aa ja," sier de gamle konerne; de sitter med hænderne under forklærne og rugger paa hodet. Og ett efter ett tændes blussene:
     "Se der - og se der - og se der -"
     Og det er saa lunt og saa mildt og saa stille i luften. Men ute paa holmerne yrer det av folk, og de spiser vørter-kake og drikker brus, og de ler og de danser, og sommetider slaas de.
     Og sankthansblusset knitrer og flammer op mot den mørke himmel, og gnistene flyver langt omkring. Ret som det er ramler der ned en bordende eller en forkullet smørfjerding oppe fra baalet; og guttene vedder om hvem som kan komme ilden nærtnest uten at brænde sig. De er sorte av sot i an-sigtet, og ser ut som feiere allesammen.
     Sidste sankthanskveld drak agent Levorsen for meget øl. Tilslut stod han oppe paa en spids sten, gjorde kunster med en ølflaske og snskket tysk.
,,Sehen Sle -- meine herren - man stellt die flasche so -" Agent Levorsen stod paa ett ben og satte ølflasken paa sit andet lille ben, som han strakte ret ut i luften - "so meine herren - so - so -" Der ramlet baade Levorsen og ølflasken ned av stenen; og madam Sørensen paa hotellet lo saa hun fik brus i vrang-strupen og holdt paa at dø, saa Jens Godmorgen maatte ro hende hjem før tiden for tyve øre.
     Endda hun ikke hadde stemme, for brusen sat endnu i vrangstrupen paa hende, saa pruttet hun med Jens Godmorgen om de tyve ørene.
     Du lyse, gilde sankthanskveld!
     Men nu skal dere høre hvad vi gjorde en sankthanskveld. Jeg skal aldrig glemme det, for dere kan tro det tok en ende med forfærdelse.
     Ja jeg faar begynde med begyndelsen, og det var Larseus.
     Larseus var en gut borte fra Stavangerkanten som kom til byen ivaar. Hans far heter Ola Eiesland, og han arbeider paa verftet i Espeviken. Ola hadde konen sin og fem barn med, og de bodde i den røde stue oppe i vor hei. Derfor kjender jeg familien ekstra godt.
     Oppe i stuen hos Ola og Kirsti findes ikke andet end to senger og en bænk og et bord, og paa alle væggene er der billeder, som er klippet ut av aviser, om mord og brylluper i Rusland, og keisere og saadant noget. Endda de vist ikke er rike, har jeg aldrig set nogen saa fornøiet som Ola og Kirsti. Derfor liker jeg saa godt at være deroppe, skjønt Ola kan være sint ogsaa. Aa du, hvor sint han kan være!
     Især om søndagene naar han læser et blad som heter "Tæmpelsvøben", da er han ikke grei. Da maa alle barna sitte som tændte lys paa bænken.
     Ja nok av det, det var Larseus som fandt paa det at alle vi som bor der under helen, skulde ha et sankthansblus for os selv. For det brukte de der hvor han. kom fra, sa han. Og det syntes min bror Karsten og jeg maatte være forfærdelig gildt.
     Men ikke et ord vilde vi si om det til nogen. Det skulde bli en umaadelig overraskelse for alle i hele byen, naar der med én gang lyste et stort blus oppe paa vor hei. 
     Men det var ikke saa greit at finde noget at brænde, kan dere tro. Alt det vi sanket sammen, vilde vi gjemme paa et sted oppe i heien vi kaldte Sahara. Vi har mange pladser oppe i heien, baade Nagasaki og Paris. Men Sahara var
bedst skikket til gjemmested.
     Larseus, Karsten og jeg hadde hver vort at gjøre. Karsten skulde skaffe parafin, som vi skulde helde over, forat det skulde brænde rigtig friskt. Tænk, saa tok han en tom flaske og gik rundt til alle kokkepikerne i vor gate og bad dem om en skvæt parafin. Det var naudent gjort, synes jeg, for naturligvis sladrer pikerne. Men Karsten sier at kokkepiker aldrig sladrer.
     Jeg gik bare rundt og lurte efter noget som kunde brændes. Jeg var inde i alle vedboder og lurte mig op paa alle de lofter jeg kunde komme til. For vi kunde jo ikke tænke at faa fat i en baat vi, som de andre ute paa holmerne.    Nogen smaa plankebeter og slikt fandt jeg nok, men ingen ting som det var noget forslag i.
     Hver dag stod Larseus ute i vor gang med skidne, bare ben og spurte om det ikke var noget han skulde bære op i Sahara. For det er hans bestilling. Larseus er noget av det letvinteste som kan tænkes. Akkurat som en gemse. Jeg har rigtignok aldrig set en gemse, og ikke har jeg idé om hvorledes den ser ut heller, men den skal være det letvinteste som findes, det har jeg altid hørt.
     Dag efter dag gik, og endda var oplaget oppe i Sahara ikke synderlig stort. Saa faldt mit øie en dag paa en gammel seng som stod inde i madam Pirks vedbod. Der var væggedyr i den, og den hadde staat der usigelig længe, vist et
halvt aar.
     Den sengen kunde jeg ikke faa ut av mine tanker. Madam Pirk brydde sig vist ikke det grand om den, siden den hadde staat i vedboden saa længe. Gammel og rødmalt var den, og vilde brænde som knusk.
     Kanske madam Pirk bare vilde takke os til om vi tok den, saa blev hun kvit væggedyrene med det samme. Jeg raadførte mig med Larseus og Karsten. "Vi tar a vi," sa Larseus. jeg tror gjerne Larseus hadde tat de to sengene
oppe i stuen deres for at faa noget at brænde.
     "Bare ikke madam Pirk var saa græsselig penibel, saa kunde vi bedt hende om den sengen," sa Karsten.
     Karsten sier altid at folk er penible, naar de er grætne og sinte. Det har han lært av Kristen vedhugger, for han bruker altid saa mange fremmede ord.Nei, be madarn Pirk om sengen, det turde vi nok ikke!
     Men tænk en aften, saa tok vi sengen ulovendes. Larseus tok den fra hinanden og har hele sulamitten op i Sahara let som en fjær. Det skulde bli blus det!
     Vi satte sengen paa ende, en smørfjerding paa toppen fyldt med lyng og en stor stang oppe i smørfjerdingen med en umaadelig lyngdot, gjennemtrukket med parafin, bundet paa toppen. Alle smaasøskendene til Larseus hadde revet op  for os.
     Nu behøvde de ikke at kro sig med det store blus ute paa holmen. For vort blus skulde de se like til Jomfruland, det var sikkert det.
     Det blev ikke noget rigtig fint veir den sankthanskveld.Likesom saa mulent og graat like fra morgenen av. Det laget sig til regn. Og det kunde vist være godt ogsaa, for det hadde ikke regnet paa fire uker, græsset var stivt og gult, og lyngen var knusktør oppe i heien. Men hadde det ventet saa længe med at regne, kunde det saamen gjerne vente sankthanskvelden ogsaa. Det syntes jeg dengang, ja.
     Hele eftermiddagen opholdt vi os deroppe og stelte og pyntet, saa alting skulde bli aldeles ekstra til om aftenen. Der høit oppe fra saa vi ut over hele byen, ret ned i gaterne og i alle gaardsrummene. Og menneskene var saa store som knappe-naaler, og de smaa barn som knappenaalshoder, og endda
kjendte vi hver eneste knappenaal og hvert eneste knappenaals-hode vi saa dernede. Vi saa alle guttene som rodde utover til holmerne; og langt derute utenfor holmerne laa Skagerak graat og stort med tung, graa luft og bitte smaa, hvite, toppede sjøer.
     Du verden, saa længe det varte inden det blev mørkt den aften! Til slut kunde vi ikke vente længere, men tændte længe før de andre.
Lyngdotten blaffet op som en stor buket av ild - aldeles
storartet saa det ut!
     Der tok det fat i madam Pirks seng ogsaa.
    Hurra, slik ustyrtelig moro!
     Vi danset og hoppet og skrek hurra; og hele tiden speidet vi efter om ingen nede i byen saa vort nydelige blus. Hurra!
     Det tok til at blaase - det blaaste forfærdelig, gnistene føk bortover heien; vi kunde ikke staa i læ av baalet, det var som at staa i et ildhav. Ja hvis nu ikke folk i byen saa dette, hadde de ikke øine i hodet. Larseus stupte kraake i lyngen av bare fryd.
     Men med én gang opdaget jeg likesom nogen ildtopper bortover lyngen.
"Lyngen brænder," ropte jeg. "Hurra," ropte Karsten og Larseus.
     Men i samme øieblik var det likesom noget grep mig i brystet. Jeg blev ræd.
"Naa skal det bli sankthansblus nu," ropte Karsten og pekte utover lyngen.
     "Er du gal - sluk - bare sluk," ropte jeg.
     Hele heien bortover var bare lyng, knusktør lyng efter den lange tørke - lyng, saa langt en saa vidden indover.
     Tænk om det tok ild altsammen!
     Jeg for bort og trampet i den brændende lyng, slog i lyngen med en kjep.
     "Hjælp mig at slukke da," ropte jeg.
     Men gnistene føk omkring, det saa ut som ilden fløi! Det var gyselig. Nede i gaterne stoppet folk op og saa opover. Nogen gav sig til at løpe. Jeg skulde gjerne ha veltet mig i den brændende lyng, saa fortvilet var jeg. Og vinden ulte og blaaste, og gnistene føk os om ørene.  Aa tænk, om hele vidden kom i brand - og kanske hele jorden brændte - og det var vor skyld. Baalet knitret og
flammet mot den mørke himmel, og det formelig fræste i lyngen.
     De øieblikkene kan jeg ikke beskrive. Jeg tror ikke jeg tænkte paa nogen ting, bare for rædsel. Jeg trampet og skrek og løp midt op i den brændende lyng og ropte, jeg vet ikke hvad.
     Der kom nogen løpende i halvmørket borte over vidderne, store, sorte mennesker i fuldt løp.
     "Hvad er dette for ulovlighet og fanteri," ropte politibetjent Midsem, for han var det, og Aleksander Brygga og Kristen Dilt og mange, mange andre - "det er stor straf og bøter for slikt - hjælp her, karer."
     Hele vort deilige baal blev revet ned i en-to-tre, trampet ned og slukket. Midsem kommanderte.
     Jeg synes jeg hører hans stemme endnu i den sterke blæst utover den mørke vidden, hvor ilden knitret i lyngen.
     Og alt dette var vor skyld!
     Alt det stræv vi hadde hat, og al den moro vi hadde tænkt det skulde bli!
Det er bedst at springe sin vei med det samme, tænkte jeg. Men saa syntes jeg det var skam ogsaa. For Midsem holdt Larseus og Karsten som i en skruestikke for at de ikke skulde løpe unda, og saa var det jo likesaameget min skyld som deres.
     Jeg sat paa en sten og stortutet. Larseus hikstet og graat og tørret sig med trøieærmerne i ansigtet, først det ene ærme, saa det andet. Men Karsten bare brølte.
     Alle mændene rev op lyngen for at stanse ilden, og skjendte gjorde de allesammen. Si om dere kan forestille dere hvor fælt det var! Nei, sankthansbaal vil jeg ikke brænde alene mer, om jeg saa blir hundrede aar.
     Men tænk, saa kjendte jeg en regndraape - og en til og en til - og saa høljet det ned.
     "Ja nu kan dere takke Vorherre for naadig straf," sa Midsem, "for retnu er ilden slukket av regnet."
     Tænk, saa graat jeg av glæde. Og indi mig takket jeg Gud mange ganger, fordi han lot det regne netop da.
     Da alting var slukket og vi klatret ned av heien, var det næsten stummende mørkt, og vandet silte av mig. Men da var jeg usigelig ræd for hvad far vilde si,
     Men alt det som kom efterpaa, vil jeg ikke fortælle nøiagtig. For det var bare leit altsammen. Og jeg angret saa skrækkelig, saa skrækkelig. Jeg tror nok ikke det var frit for at Larseus fik smake "Tæmpelsvøben" til Ola. Og madam Pirks seng med væggedyrene i vil jeg ikke engang tale om. For tænk, far maatte
betale den! Det var sandelig noget at betale for væggedyr ogsaa!
     Og endda var hun saa penibel, som Karsten sier, at hun næsten jaget mig ut med en sopelime da jeg kom og bad om forladelse. For det sa far at jeg skulde gjøre! Uf, ja!

 Digitale tekster
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999 : Syvstjernen av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til  [forside]  [neste] [toppen]