|
Digitale
tekster
Tønsberg: Høgskolen
i Vestfold, 1999 : Syvstjernen av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside]
[neste]
SANKTHANSKVELD
Jeg vet ikke noget saa fornøielig som sankthanskveld.
Du deilige, lyse, sankthanskveld!
Der er forresten tre frygtelig gilde dage
om aaret. Det er julaften og fødselsdagen og sankthanskvelden.
Julaften er nu noget for sig selv, den. Det
er likesom far og mor og alle hjemme det, likesom ingen anden maa være
med da, uten de jeg er grulig glad i - alle de der hjemme.
Og fødselsdagen er nu min egen morsomme
dag; den liker jeg forresten bedst for presenternes skyld, og saa for det
at jeg blir et aar ældre naturligvis. For sandelig er det ikke ekkelt
at gaa og være tolv aar i det uendelige. Jeg sa rigtignok altid naar
nogen spurte mig sidste aar hvor gammel jeg var: "Paa det trettende aaret,"
sa jeg, for det hørtes da likesom litt mere, og ikke saa usigelig
barnslig.
Men sankthanskveld, det er moro og leven med
alle mennesker det. Det er fri fra skolen, smaa bjerketrær foran
dørene, bjerkeløv ut av alle ovnsdører, friske amorkranser
under taket, jomfru Maria guldsko og prestekraver og makrelblomster og
lange vaiende straa i buketter og utover jorderne allesteder.
Og kanske fløtegrøt til middag.
Og til syvende og sidst sankthansblus om aftenen
utover alle holmerne, som lyser og skinner hvor du ser hen. Alle mennesker
i byen ror utover mot holmerne, med store nistekurver og brusflasker og
alle de barn som i huset er.
Ingen er hjemme sankthanskveld. Og trækspil har næsten
allesammen med, det høres saa vemodig og saa gildt paa samme tid.
Det vilde likesom slet ikke være sankthanskveld, hvis ikke agent
Levorsen laa ute ved Grønholmen og spilte "Sønner av Norge"
ut i sommernatten.
Men sjøguttene ute paa Tangen spiller:
"Naa kommer jenta med kjolen grøn,
Aa hei du, aa haa -"
og alting er saa inderlig snodig at dere kan ikke tro det.
Men oppe paa heiene rundt omkring i byen mellem
de smaa husene sitter alle de gamle mennesker og ser paa blussene, og tænker
paa da de var unge og hadde det gildt ute paa holmerne sankthanskveld.
"Aa ja, aa ja," sier de gamle konerne; de
sitter med hænderne under forklærne og rugger paa hodet. Og
ett efter ett tændes blussene:
"Se der - og se der - og se der -"
Og det er saa lunt og saa mildt og saa stille
i luften. Men ute paa holmerne yrer det av folk, og de spiser vørter-kake
og drikker brus, og de ler og de danser, og sommetider slaas de.
Og sankthansblusset knitrer og flammer op
mot den mørke himmel, og gnistene flyver langt omkring. Ret som
det er ramler der ned en bordende eller en forkullet smørfjerding
oppe fra baalet; og guttene vedder om hvem som kan komme ilden nærtnest
uten at brænde sig. De er sorte av sot i an-sigtet, og ser ut som
feiere allesammen.
Sidste sankthanskveld drak agent Levorsen
for meget øl. Tilslut stod han oppe paa en spids sten, gjorde kunster
med en ølflaske og snskket tysk.
,,Sehen Sle -- meine herren - man stellt die flasche so -" Agent Levorsen
stod paa ett ben og satte ølflasken paa sit andet lille ben, som
han strakte ret ut i luften - "so meine herren - so - so -" Der ramlet
baade Levorsen og ølflasken ned av stenen; og madam Sørensen
paa hotellet lo saa hun fik brus i vrang-strupen og holdt paa at dø,
saa Jens Godmorgen maatte ro hende hjem før tiden for tyve øre.
Endda hun ikke hadde stemme, for brusen sat
endnu i vrangstrupen paa hende, saa pruttet hun med Jens Godmorgen om de
tyve ørene.
Du lyse, gilde sankthanskveld!
Men nu skal dere høre hvad vi gjorde
en sankthanskveld. Jeg skal aldrig glemme det, for dere kan tro det tok
en ende med forfærdelse.
Ja jeg faar begynde med begyndelsen, og det
var Larseus.
Larseus var en gut borte fra Stavangerkanten
som kom til byen ivaar. Hans far heter Ola Eiesland, og han arbeider paa
verftet i Espeviken. Ola hadde konen sin og fem barn med, og de bodde i
den røde stue oppe i vor hei. Derfor kjender jeg familien ekstra
godt.
Oppe i stuen hos Ola og Kirsti findes ikke
andet end to senger og en bænk og et bord, og paa alle væggene
er der billeder, som er klippet ut av aviser, om mord og brylluper i Rusland,
og keisere og saadant noget. Endda de vist ikke er rike, har jeg aldrig
set nogen saa fornøiet som Ola og Kirsti. Derfor liker jeg saa godt
at være deroppe, skjønt Ola kan være sint ogsaa. Aa
du, hvor sint han kan være!
Især om søndagene naar han læser
et blad som heter "Tæmpelsvøben", da er han ikke grei. Da
maa alle barna sitte som tændte lys paa bænken.
Ja nok av det, det var Larseus som fandt paa
det at alle vi som bor der under helen, skulde ha et sankthansblus for
os selv. For det brukte de der hvor han. kom fra, sa han. Og det syntes
min bror Karsten og jeg maatte være forfærdelig gildt.
Men ikke et ord vilde vi si om det til nogen.
Det skulde bli en umaadelig overraskelse for alle i hele byen, naar der
med én gang lyste et stort blus oppe paa vor hei.
Men det var ikke saa greit at finde noget
at brænde, kan dere tro. Alt det vi sanket sammen, vilde vi gjemme
paa et sted oppe i heien vi kaldte Sahara. Vi har mange pladser oppe i
heien, baade Nagasaki og Paris. Men Sahara var
bedst skikket til gjemmested.
Larseus, Karsten og jeg hadde hver vort at
gjøre. Karsten skulde skaffe parafin, som vi skulde helde over,
forat det skulde brænde rigtig friskt. Tænk, saa tok han en
tom flaske og gik rundt til alle kokkepikerne i vor gate og bad dem om
en skvæt parafin. Det var naudent gjort, synes jeg, for naturligvis
sladrer pikerne. Men Karsten sier at kokkepiker aldrig sladrer.
Jeg gik bare rundt og lurte efter noget som
kunde brændes. Jeg var inde i alle vedboder og lurte mig op paa alle
de lofter jeg kunde komme til. For vi kunde jo ikke tænke at faa
fat i en baat vi, som de andre ute paa holmerne. Nogen
smaa plankebeter og slikt fandt jeg nok, men ingen ting som det var noget
forslag i.
Hver dag stod Larseus ute i vor gang med skidne,
bare ben og spurte om det ikke var noget han skulde bære op i Sahara.
For det er hans bestilling. Larseus er noget av det letvinteste som kan
tænkes. Akkurat som en gemse. Jeg har rigtignok aldrig set en gemse,
og ikke har jeg idé om hvorledes den ser ut heller, men den skal
være det letvinteste som findes, det har jeg altid hørt.
Dag efter dag gik, og endda var oplaget oppe
i Sahara ikke synderlig stort. Saa faldt mit øie en dag paa en gammel
seng som stod inde i madam Pirks vedbod. Der var væggedyr i den,
og den hadde staat der usigelig længe, vist et
halvt aar.
Den sengen kunde jeg ikke faa ut av mine tanker.
Madam Pirk brydde sig vist ikke det grand om den, siden den hadde staat
i vedboden saa længe. Gammel og rødmalt var den, og vilde
brænde som knusk.
Kanske madam Pirk bare vilde takke os til
om vi tok den, saa blev hun kvit væggedyrene med det samme. Jeg raadførte
mig med Larseus og Karsten. "Vi tar a vi," sa Larseus. jeg tror gjerne
Larseus hadde tat de to sengene
oppe i stuen deres for at faa noget at brænde.
"Bare ikke madam Pirk var saa græsselig
penibel, saa kunde vi bedt hende om den sengen," sa Karsten.
Karsten sier altid at folk er penible, naar
de er grætne og sinte. Det har han lært av Kristen vedhugger,
for han bruker altid saa mange fremmede ord.Nei, be madarn Pirk om sengen,
det turde vi nok ikke!
Men tænk en aften, saa tok vi sengen
ulovendes. Larseus tok den fra hinanden og har hele sulamitten op i Sahara
let som en fjær. Det skulde bli blus det!
Vi satte sengen paa ende, en smørfjerding
paa toppen fyldt med lyng og en stor stang oppe i smørfjerdingen
med en umaadelig lyngdot, gjennemtrukket med parafin, bundet paa toppen.
Alle smaasøskendene til Larseus hadde revet op for os.
Nu behøvde de ikke at kro sig med det
store blus ute paa holmen. For vort blus skulde de se like til Jomfruland,
det var sikkert det.
Det blev ikke noget rigtig fint veir den sankthanskveld.Likesom
saa mulent og graat like fra morgenen av. Det laget sig til regn. Og det
kunde vist være godt ogsaa, for det hadde ikke regnet paa fire uker,
græsset var stivt og gult, og lyngen var knusktør oppe i heien.
Men hadde det ventet saa længe med at regne, kunde det saamen gjerne
vente sankthanskvelden ogsaa. Det syntes jeg dengang, ja.
Hele eftermiddagen opholdt vi os deroppe og
stelte og pyntet, saa alting skulde bli aldeles ekstra til om aftenen.
Der høit oppe fra saa vi ut over hele byen, ret ned i gaterne og
i alle gaardsrummene. Og menneskene var saa store som knappe-naaler, og
de smaa barn som knappenaalshoder, og endda
kjendte vi hver eneste knappenaal og hvert eneste knappenaals-hode
vi saa dernede. Vi saa alle guttene som rodde utover til holmerne; og langt
derute utenfor holmerne laa Skagerak graat og stort med tung, graa luft
og bitte smaa, hvite, toppede sjøer.
Du verden, saa længe det varte inden
det blev mørkt den aften! Til slut kunde vi ikke vente længere,
men tændte længe før de andre.
Lyngdotten blaffet op som en stor buket av ild - aldeles
storartet saa det ut!
Der tok det fat i madam Pirks seng ogsaa.
Hurra, slik ustyrtelig moro!
Vi danset og hoppet og skrek hurra; og hele
tiden speidet vi efter om ingen nede i byen saa vort nydelige blus. Hurra!
Det tok til at blaase - det blaaste forfærdelig,
gnistene føk bortover heien; vi kunde ikke staa i læ av baalet,
det var som at staa i et ildhav. Ja hvis nu ikke folk i byen saa dette,
hadde de ikke øine i hodet. Larseus stupte kraake i lyngen av bare
fryd.
Men med én gang opdaget jeg likesom
nogen ildtopper bortover lyngen.
"Lyngen brænder," ropte jeg. "Hurra," ropte Karsten og Larseus.
Men i samme øieblik var det likesom
noget grep mig i brystet. Jeg blev ræd.
"Naa skal det bli sankthansblus nu," ropte Karsten og pekte utover
lyngen.
"Er du gal - sluk - bare sluk," ropte jeg.
Hele heien bortover var bare lyng, knusktør
lyng efter den lange tørke - lyng, saa langt en saa vidden indover.
Tænk om det tok ild altsammen!
Jeg for bort og trampet i den brændende
lyng, slog i lyngen med en kjep.
"Hjælp mig at slukke da," ropte jeg.
Men gnistene føk omkring, det saa ut
som ilden fløi! Det var gyselig. Nede i gaterne stoppet folk op
og saa opover. Nogen gav sig til at løpe. Jeg skulde gjerne ha veltet
mig i den brændende lyng, saa fortvilet var jeg. Og vinden ulte og
blaaste, og gnistene føk os om ørene. Aa tænk,
om hele vidden kom i brand - og kanske hele jorden brændte - og det
var vor skyld. Baalet knitret og
flammet mot den mørke himmel, og det formelig fræste i
lyngen.
De øieblikkene kan jeg ikke beskrive.
Jeg tror ikke jeg tænkte paa nogen ting, bare for rædsel. Jeg
trampet og skrek og løp midt op i den brændende lyng og ropte,
jeg vet ikke hvad.
Der kom nogen løpende i halvmørket
borte over vidderne, store, sorte mennesker i fuldt løp.
"Hvad er dette for ulovlighet og fanteri,"
ropte politibetjent Midsem, for han var det, og Aleksander Brygga og Kristen
Dilt og mange, mange andre - "det er stor straf og bøter for slikt
- hjælp her, karer."
Hele vort deilige baal blev revet ned i en-to-tre,
trampet ned og slukket. Midsem kommanderte.
Jeg synes jeg hører hans stemme endnu
i den sterke blæst utover den mørke vidden, hvor ilden knitret
i lyngen.
Og alt dette var vor skyld!
Alt det stræv vi hadde hat, og al den
moro vi hadde tænkt det skulde bli!
Det er bedst at springe sin vei med det samme, tænkte jeg. Men
saa syntes jeg det var skam ogsaa. For Midsem holdt Larseus og Karsten
som i en skruestikke for at de ikke skulde løpe unda, og saa var
det jo likesaameget min skyld som deres.
Jeg sat paa en sten og stortutet. Larseus
hikstet og graat og tørret sig med trøieærmerne i ansigtet,
først det ene ærme, saa det andet. Men Karsten bare brølte.
Alle mændene rev op lyngen for at stanse
ilden, og skjendte gjorde de allesammen. Si om dere kan forestille dere
hvor fælt det var! Nei, sankthansbaal vil jeg ikke brænde alene
mer, om jeg saa blir hundrede aar.
Men tænk, saa kjendte jeg en regndraape
- og en til og en til - og saa høljet det ned.
"Ja nu kan dere takke Vorherre for naadig
straf," sa Midsem, "for retnu er ilden slukket av regnet."
Tænk, saa graat jeg av glæde.
Og indi mig takket jeg Gud mange ganger, fordi han lot det regne netop
da.
Da alting var slukket og vi klatret ned av
heien, var det næsten stummende mørkt, og vandet silte av
mig. Men da var jeg usigelig ræd for hvad far vilde si,
Men alt det som kom efterpaa, vil jeg ikke
fortælle nøiagtig. For det var bare leit altsammen. Og jeg
angret saa skrækkelig, saa skrækkelig. Jeg tror nok ikke det
var frit for at Larseus fik smake "Tæmpelsvøben" til Ola.
Og madam Pirks seng med væggedyrene i vil jeg ikke engang tale om.
For tænk, far maatte
betale den! Det var sandelig noget at betale for væggedyr ogsaa!
Og endda var hun saa penibel, som Karsten
sier, at hun næsten jaget mig ut med en sopelime da jeg kom og bad
om forladelse. For det sa far at jeg skulde gjøre! Uf, ja!
Digitale
tekster
Tønsberg: Høgskolen
i Vestfold, 1999 : Syvstjernen av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside]
[neste] [toppen] |