Digitale tekster
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999 : Syvstjernen av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside]  [neste] 
 

MOR INGEBRIGTS BARNEBARN
Det var en vaareftermiddag. Det hadde været sterkt snefald dagen før, og saa med en eneste gang blev det lindveir. Saadan rigtig varmt næsten, saa solen stak midt paa dagen, og det sprutet av takrenderne som hele fosser. Og ret som det var, kom der sneras fra takene, saa det durte i hele gaten. Føret vil jeg ikke engang snakke om, for det var ikke føre skapt, men bare forfærdelig bløtt sneslaps, som var saa dypt at det gik en akkurat til midt paa leggen.
     Saa det var ikke noget hyggelig at spasere, kan dere vite.
     Og vi hadde ikke det spor at gjøre. Dampskibene var forsinket baade for østgaaende og vestgaaende paa grund av snetykke, saa det var ikke nogen moro at gaa paa dampskibsbryggen heller, og staa der og hænge og vente. For ellers er det noksaa morsomt at gaa paa dampskibsbryggen, kan jeg fortælle dere. Det er altid likesom noget nyt, og nogen uro, og litt moro indimellem ogsaa at se paa alle de rare, sjøsyke menneskene ombord. Like utenfor vor by er det nemlig saadant græsselig stygt sjøstykke, hvor havet staar like paa, saa passagererne er elendige at se paa, naar de lægger til bryggen.
     Men det var ikke egentlig det jeg vilde fortælle om heller dennegang, men om en arten vi gik paa skøi, fordi vi ikke hadde det spor andet at gjøre. Det er virkelig sandt det. Nu skal dere høre.
     Det var Karen, Mina, Munda og jeg, som var ute og gik om eftermiddagen. Ikke et liv paa gaterne, og bare stille og ekkelt alle steder. Den eneste moro var da der kom et vældig sneras like over lille Jørgen skomaker. Ja, jeg mener ikke at det var "moro" da, skjønner dere, men likesom bare litt avveksling. Han kom saa liten og tutlet med skjødskind rundt hjørnet hos madam Lindelands. Du-u-u-rrr, sa det oppe paa taket. Og nedover Jørgen skomaker styrtet hele snemassen fra madam Lindelands svære, skraa hustak. Jørgen skomaker faldt overende, og det var saavidt vi saa ryggen hans med den gamle blaa busserullen op gjennem snemasserne.
     Men saa var Mina, Munda, Karen og jeg der i en snup, og grov ham frem med hænderne. I en-to-tre var han oppe igjen. Men dere kan tro han var rasende. Ja ikke egentlig paa os da, men paa sneen og paa lindveiret og paa hele byen, som var saa urimelig indrettet, at folk kunde gaa paa gaten og risikere at dø, uten de visste det grand om det.
     "Det er saa urimelig indretta hele greia," sa Jørgen skomaker, "hvem tænkte nu paa lindveir, ovenpaa slikt urimelig snefok i mars maaned ogsaa."
     Saa kunde han ikke finde luen sin, og saa balte og lette vi efter den, og hadde fælt moro inden vi fandt den ogsaa.
     Men alt det med sneraset over Jørgen skomaker gjorde at vi likesom fik lyst til at ha noget mer moro.
     Og saa fandt vi paa det at vi vilde gaa ind til madam Graaberg og spørre om hun hadde hvit fløiel at sælge.
     Madam Graaberg har en liten butik i en kjelder, skal jeg si dere, og sælger næsten bare lutefisk, ja der staar jo nogen smaa vinglas med gryn i vinduet, saa hun har vel noget andet at sælge ogsaa, men lutefisken hendes er berømt ialfald.
     Først kikket vi ind gjennem vinduet mellem alle glassene med gryn - jo der var mange folk i butikken, og madam Graaberg stod bak disken, bred og umaadelig, som hun pleier. For madam Graaberg er likesaa tyk som tre almindelige madamer. Og saa er øinene saa sorte som to kulbeter, og gnistrer.
     Vi dumpet ned i butikken alle fire. Der lugtet forfærdelig av lutefisk, og hele gulvet var saa vaatt som en pøl av alle de vaate ben. Ja det var et nydelig sted at gaa og spørre efter hvit fløiel!
     Og madam Graaberg er usigelig sint ogsaa, skal jeg fortælle dere.
     Der var mange piker og koner som skulde ekspederes først, saa vi klumpet os sammen ved disken længst borte.
     Det varte og det rak inden de hadde faat lutefisk allesammen. For det skulde de ha hele kodiljen. Like paa disken ved siden av mig stod der et stort nyt hyssingnøste paa et jernstativ, saadant som dreier sig rundt eftersom man tar av hyssingen. Enden av hyssingen hang saa indbydende like ved mig. Og da det varte saa længe inden madam Graaberg snakket til os, tok jeg hemmelig og knyttet hyssingen fast bak i en av knappene paa Mundas kaape. For det var dengang vi brukte to knapper bak i ryggen.
     Jeg tænkte naturligvis at jeg skulde knytte hyssingen av igjen inden vi gik; men saa kom madam Graaberg saa braat paa os.
     "Hvad skal dere ha da, barn?" sa madam Graaberg, vældig og stor.
     Vi blev litt forfjamset allesammen fordi hun kom saa braat paa os. Men saa puffet vi Munda frem. Du verden, hvor ulykkelig hun saa ut.
     "Har Dere hvit fløiel aa sele?" sa Munda ynkelig.
     Jeg stod paa spranget ut gjennem døren, for jeg tænkte at det var bedst at komme unda.
     Der stod to piker, som slog op en skoggerlatter.
     "Ha, ha, hi, hi, madam Graaberg, nei di er go' di -"
     "Hvit fløiel," hvæste madam Graaberg - "hvit fløiel, gjøre nar av mig i min egen lovlige gjerning - ut av bua med dere -"
     Det behøvde hun ikke at si to ganger, vi styrtet ud gjennem døren hodestupes alle fire, klasket og slasket i sneslapset.
     Pludselig ropte Munda: "Jeg hænger fast - aa, jeg hænger fast bak -"
     Tænk, saa hadde jeg glemt at knytte hyssingen av knappen -
     Jeg syntes nok jeg hørte en besynderlig surrende lyd da vi fløi ut av døren; men jeg tænkte ikke det grand paa at det kunde være hyssingnøstet som snurret paa jernstativet. Men det var saamen ikke tid at knytte op knuten nu heller, for madam Graaberg var like ute i gaten, og det var ikke blide ord hun ropte efter os.
     "Aa, men jeg hænger jo fast," skrek Munda igjen.
     "Riv ut knappen vel," ropte jeg i farten. Munda gjorde nogen fortvilede anstrengelser for at komme bak paa sin egen ryg.
     Saa tok jeg et vældig tak i hyssingen, knappen faldt ut, og Munda var fri, og vi tok paa sprang rundt madam Lindelands hjørne.
     "Hu, hu, hu," graat Munda, "mor blir saa vond for knappen saa." 
     "Puh," sa vi, "bare sy hullet igjen, saa finder du altid en knap at sætte over du, hvor vond og snodig madam Graaberg var --"
     "Ja, hun var rasende snodig da hun ropte: Ut av bua - "
     Vi moret os forfærdelig. "Dere, nu gaar vi til kjøbmand Nibe ogsaa, og spør om han har hvit fløiel," sa jeg.
     Allesammen var villige. Tænk, den rare kjøbmand Nibe, som bare har skolæster og parafin at sælge!
     Aa du verden, det skulde bli moro!
     Kjøbmand Nibe har altid tætte rullegardiner for butikvinduene, saa det er ikke det spor at se utenfra gaten. Han er forresten ikke ganske rigtig, Nibe; for vet dere hvad han engang gjorde ?
     Han er altid saa svær til at synge i kirken; da staar han bestandig opreist og synger i vilden sky. Engang sat jeg i stolen foran ham i kirken og hadde min flate skindlue paa hodet. Og tænk, saa la Nibe salmeboken sin oppe paa skindluen min, likesom det var et slags læsepult. Og jeg turde ikke røre paa hodet mit, for ellers kunde han gjerne blit rasende. Og Nibe sang og sang, og jeg sat med salmeboken hans paa hodet.
     Det var nu dengang; men nu stod vi altsaa der paa gaten, og agtet os ind til ham for at høre om han hadde hvit fløiel tilsalgs.
     "Nei, vi tør vist ikke," sa Karen.
     "Jo da," sa jeg, "kom bare - han kan da ikke myrde os."
     "Jo, det kan han godt," sa Karen, "han er jo ikke rigtig."
     "Pyt, vi er jo fire stykker i følge --"
     Nei saa vilde de ikke igjen - pludselig aapnet jeg døren paa vidt gap, for da maatte vi ind.
     Der kom Nibe bukkende og bukkende.
     Vi puffet Munda frem igjen: "Har dere hvit -" begyndte Munda skjælvende i stemmen.
     Saa turde vi ikke mer, og tænk, saa løp Karen, Mina og jeg paa dør i en lynende fart, og smeldte døren igjen efter os.
     Langt borte paa hjørnet blev vi staaende. Nei, der kom ingen Munda.
     Du store alverden, tænk at Munda ikke kom ut igjen! Du storeste -- tænk, han myrdet vist Munda!
     Vi løp tilbake og lyttet utenfor butikdøren, som fremdeles var lukket. Ikke en lyd derinde.
     Karen og Mina var aldeles kridhvite i ansigtet.
     "Det er din skyld, mor," hvisket de til mig, "Munda er alt myrdet hun, vist."
     Jeg blev saa ræd at jeg visste ikke av mig selv, - og saa rev jeg op døren med en eneste gang.
     Der sat Munda paa en stol midt i butikken med et stort eple, og Nibe stod med benene overkors og lænte sig til disken i en flot stilling og konverserte hende.
     "Er der mange baller i byen da, mine damer?" konverserte Nibe og henvendte sig til os ogsaa, idetsamme vi styrtet likbleke ind av døren.
Intet svar.
     "Eller forlovelser, maaske?" konverserte han videre, yderlig artig.
     "Man lever saa stille i denne by," vedblev Nibe, "man kunde kalde sig levende begravet, - en visit av fire lovende skjønheter er - hm - en oplevelse."
Du verden, hvor latterlig han var.
     Ingen av os sa et ord. Pludselig reiste Munda sig op: "Tusen tak," sa hun og neiet med eplet i haanden.
     "Tak," sa vi allesammen og neiet. Men sandelig om jeg vet hvad vi andre tre takket for.
     "Ah hah," sa Nibe og slog ut med haanden, "det er mig som maa takke, mig der er i gjæld til damerne for denne behagelige stund."
     Dermed aapnet han døren og stod helt ute paa sin trap og bukket.
     Aa, som vi lo, da døren igjen var lukket. Vi lo saa vi sjanglet.
     "Men hvad gjorde han, Munda, da dere var alene?"
     "Han løp efter en stol," sa Munda, "og saa løp han efter et eple, og saa stillet han sig op, saadan som dere saa, og begyndte at snakke - du, hvor ræd jeg var - "
     "Hvad sa han da?"
     "Hi, hi -- han spurte om jeg var forlovet"
     "Ha, ha, ha - nei det er glimrende - og saa ja saa kom dere idetsamme."
     "Ha, ha, ha, hi, hi, hi - -"
     - Klokken var blit saa mange, nei nu maatte vi gaa hjem. Vi tok snarveien opom Heigaten. Det var nu næsten mørkt, ikke et liv var at se. Vi løp opover i uføret. "Kom saa banker vi paa vinduet til mor Ingebrigt," sa jeg, og dunket lystig paa de smaa vinduene hendes, idetsamme vi løp forbi.
     I samme sekund var mor Ingebrigt i døren.
     "Aa hoi," ropte hun efter os, "gudskelov at her kom folk la mig snakke med dere -"
     Vi gik litt sagte tilbake igjen - det kunde jo hænde at hun var vond for den bankingens skyld.
     "Jeg sitter her som i fængsel," sa mor Ingebrigt, "vesle barnebarnet mit ligger i bronkitten, jeg kan ikke være fra ham et eneste øieblik heller og sønnen min Johan - ja dere kjender ham nok, dere ligger ute i Stenviken med skuta og skal seile i denne aftenstund, og han skal helt til Kina og veere borte i to aar - og jeg vilde saa gjerne si ham farvel - men jeg kan jo ikke gaa fra det vesle noret derinde, og han kvæles han, hvis en ikke reiser ham op, naar hosteriderne kommer over ham - aa, der hoster han igjen!"
     Mor Ingebrigt styrtet ind, og alle vi fire efter. Der laa en liten gut i en vugge, mor Ingebrigt holdt ham oppe mens han hostet saa han var ganske blaa i ansigtet.
     "Aa jeie mig - her kan dere se," sa mor Ingebrigt, -"aa, nu reiser han Johan, sønnen min, i denne aftenstund, og jeg faar vel aldrig se ham mere paa denne jord, uh - hu - "
     Det var forfærdelig synd paa mor Ingebrigt dette.
     "Jeg skal sitte her hos lillegutten til De kommer tilbake jeg, mor Ingebrigt," sa jeg.
     "Ja jeg ogsaa"
     "Ja jeg ogsaa"
     Alle fire vilde vi sitte der.
     "Aa nei, aa nei, for noen snilde smaajenter, " sa mor Ingebrigt, "ja jeg skal fly som vinden, bare reis ham op naar riderne kommer jeg skal ikke gjøre veien lang, hverken frem eller tilbake adjø med dere, og inderlig tak -"
     Der for mor Ingebrigt paa dør, bare saavidt hun kastet et tørklæ over hodet sit.
     Der sat vi.
     Det var en underlig slutning paa al den skøi vi hadde hat om eftermiddagen før! Der var en beklumret luft inde i mor Ingebrigts stue; paa bordet stod en liten bete talglys og brændte med en lang tande, og borte i kroken gik et gammelt slagur saa græsselig langsomt og dumpt - tik -- tak - tik.
     Vi hvisket bare.
     Ret som det var fik lillegutten et hosteanfald, vi reiste ham op, og saa graat han saa saart med lukkede øine.
     "Stakkars liten - lille stakkaren."
     Saa sat vi der igjen. Ganske stille.
     "Jeg er saa ræd, det er likesom saa uhyggelig," hvisket Karen. Dyp stilhet, bare uret som gik, og lille barnet som pustet.
     "Jeg tror jeg maa gaa, jeg," hvisket Karen.
     "Det er lumpent av dig," hvisket jeg.
     "Jeg maa ogsaa gaa," hvisket Munda, "de blir sag rædde hjemme nnar jeg ikke kommer."
     "Jeg maa ogsaa gaa," hvisket Mina,
     Saa blev jeg litt vond. "Værsaagod," sa jeg, "gaa allesammen - værsaagod - gaa dere - naar dere vil være saa lumpne saa -"
     Tænk, saa løp de paa dør alle tre.
     Idetsamme fik lillegutten et hosteanfald, og jeg maatte holde ham længe før han fik veiret igjen.
     Der sat jeg mutters alene inde i mor Ingebrigts stue. Aldrig i mit liv hadde jeg været derinde før, og alt andet end hyggelig var der, kan dere tro. Der var ganske mørkt borte i krokene forresten, og lillegutten hostet og hostet.
     Og ingen mor Ingebrigt kom. Lyset brændte mer og mer nedover med græsselig lang tande. Og slaguret gik saa langsomt, saa langsomt.
     Ja jeg vilde sitte her, jeg vilde ikke rikke mig, om mor Ingebrigt ikke kom tilbake før mørke natten -- nei, det vilde jeg ikke - jeg var nok litt ræd, men gaa vilde jeg ikke.
     Aa langt, langt fra!
     For det vilde være stygt mot Gud.
     Den lille gutten var vist saa syk, saa syk - kanske Gud tok ham op til sig snart -- kanske han kom og hentet ham i nat - tænk om han kom, mens jeg sat her alene.
     Da var jeg litt bange. Men saa tænkte jeg det, at jeg ikke vilde være bange for Gud! Han som er snildere end alle mennesker paa jorden! Og saa løftet jeg paa lillegutten, som hostet saa saart.
     Og alting var saa underlig rart. Der hadde vi løpet og holdt skøi hele eftermiddagen; kanske det var galt at holde saadan skøi, og nu sat jeg her ganske alene og passet et litet fremmed barn, som kanske Gud kom snart og hentet.
     Jeg var ikke det mindste ræd mere. Det var likesom jeg var i kirken, saa høitidelig og stille.
     Om en liten stund var kanske denne fattige lille gut oppe i det straalende lyshav hos Gud!
     Og jeg, som bare var en liten pike hernede paa jorden, hadde faat lov at sitte hos ham, like til englene kom og tok ham.
     Jeg saa mig om rundt i det halvmørke, fattige værelse - det kunde godt hænde at engelen som skulde hente mor Ingebrigts barnebarn, var her alt. Aa, saa deilig for den fattige lille gut som hostet saa saart.
     Klokken hadde slaat halv otte, og otte, og halv ni - nu var der næsten ingen ting igjen av lyset. Den lille syke var blit saa stille, saa stille i det sidste.
     Det tuslet utenfor døren, det var nogen som famlet efter klinken.
     Jeg stirret mot døren med store øine - nei, jeg vilde ikke være bange.
     Døren aapnet sig langsomt, og Maren kokke hjemmefra stak sit store ansigt ind gjennem dørsprækken.
     "Naa, saa endelig finder jeg dig da, er det her du sitter; jeg skulde be dig nøite dig hjem, mammaen din og pappaen din er saa rædde for dig saa -"
     "Hys da, Maren, ti stille, han er saa syk, saa syk -"
     Maren kokke kom hen til vuggen og slog teppet tilside. Saa tok hun hurtig lyset bort til vuggen.
     "Han er død, han," sa Maren kokke, "Herregud stakkars liten, han er død han, veslekroken."
     "Aa nei, aa nei, Maren," jeg storgraat, "er han død!Jeg løftet ham op hver eneste gang han hostet - aa, det er baade saa deilig at han er død - og saa usigelig leit ogsaa."
     "Jeg skal sitte ber og vente til mor Ingebrigt kommer hjem igjen," sa Maren, "for mammaen din og pappaen din venter saa -"
     "Hvorledes kunde du vite jeg var her da?"
     Jo hun Karen og Munda var oppe paa kjøkkenet og sa fra."
     Men jeg vilde ikke gaa før mor Ingebrigt kom hjem, nei ikke paa nogen maate vilde jeg gaa før.
     Straks efter saa kom hun, varm og andpusten.
     "Aa, aa, saa længe dere har venta," jamret hun, "jeg traf jo inte han Johan derute, jeg maatte helt op i byen - dere er vel sinte paa mig som har været saa længe."
     "Lillegutten har nok stridt ut han, mor Ingebrigt," sa Maren kokke.
     "Aa nei, Herregud, aa er det dere sier," sa mor Ingebrigt.
     "Jeg løftet ham op, mor Ingebrigt, hver gang han hostet, ja det gjorde jeg sandelig," sa jeg. Og saa maatte jeg graate igjen, for jeg kunde ikke andet.
     "Ja, det gjorde du nok, guldet mit, og tak og pris skal Vorherre ha som har løst op for dette lille livet - nu er det ikke vondt skapt for ham mere."
     Jeg hang i Marens arm og storgraat hele veien hjemover. Men far og mor sa at jeg hadde handlet rigtig, og mor sa om aftenen til mig da jeg sa godnat, at hun var vi  vis paa at den mægtige, store Gud hadde været inde hos mig og det lille fattige barn. Og det syntes jeg var saa forfærdelig deilig, at jeg kan ikke beskrive hvor deilig det var.
     Og nu vet jeg saa godt hvor den lille graven er paa kirkegaarden, hvor mor Ingebrigts barnebarn ligger. Jeg lægger ofte roser paa den om sommeren, helst store, lyserøde rosenknopper.
 

 Digitale tekster
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999 : Syvstjernen av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside]  [neste] [toppen]