|
Digitale
tekster
Tønsberg: Høgskolen
i Vestfold, 1999 : Syvstjernen av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside]
[neste]
MOR INGEBRIGTS BARNEBARN
Det var en vaareftermiddag. Det hadde været
sterkt snefald dagen før, og saa med en eneste gang blev det lindveir.
Saadan rigtig varmt næsten, saa solen stak midt paa dagen, og det
sprutet av takrenderne som hele fosser. Og ret som det var, kom der sneras
fra takene, saa det durte i hele gaten. Føret vil jeg ikke engang
snakke om, for det var ikke føre skapt, men bare forfærdelig
bløtt sneslaps, som var saa dypt at det gik en akkurat til midt
paa leggen.
Saa det var ikke noget hyggelig at spasere,
kan dere vite.
Og vi hadde ikke det spor at gjøre.
Dampskibene var forsinket baade for østgaaende og vestgaaende paa
grund av snetykke, saa det var ikke nogen moro at gaa paa dampskibsbryggen
heller, og staa der og hænge og vente. For ellers er det noksaa morsomt
at gaa paa dampskibsbryggen, kan jeg fortælle dere. Det er altid
likesom noget nyt, og nogen uro, og litt moro indimellem ogsaa at se paa
alle de rare, sjøsyke menneskene ombord. Like utenfor vor by er
det nemlig saadant græsselig stygt sjøstykke, hvor havet staar
like paa, saa passagererne er elendige at se paa, naar de lægger
til bryggen.
Men det var ikke egentlig det jeg vilde fortælle
om heller dennegang, men om en arten vi gik paa skøi, fordi vi ikke
hadde det spor andet at gjøre. Det er virkelig sandt det. Nu skal
dere høre.
Det var Karen, Mina, Munda og jeg, som var
ute og gik om eftermiddagen. Ikke et liv paa gaterne, og bare stille og
ekkelt alle steder. Den eneste moro var da der kom et vældig sneras
like over lille Jørgen skomaker. Ja, jeg mener ikke at det var "moro"
da, skjønner dere, men likesom bare litt avveksling. Han kom saa
liten og tutlet med skjødskind rundt hjørnet hos madam Lindelands.
Du-u-u-rrr, sa det oppe paa taket. Og nedover Jørgen skomaker styrtet
hele snemassen fra madam Lindelands svære, skraa hustak. Jørgen
skomaker faldt overende, og det var saavidt vi saa ryggen hans med den
gamle blaa busserullen op gjennem snemasserne.
Men saa var Mina, Munda, Karen og jeg der
i en snup, og grov ham frem med hænderne. I en-to-tre var han oppe
igjen. Men dere kan tro han var rasende. Ja ikke egentlig paa os da, men
paa sneen og paa lindveiret og paa hele byen, som var saa urimelig indrettet,
at folk kunde gaa paa gaten og risikere at dø, uten de visste det
grand om det.
"Det er saa urimelig indretta hele greia,"
sa Jørgen skomaker, "hvem tænkte nu paa lindveir, ovenpaa
slikt urimelig snefok i mars maaned ogsaa."
Saa kunde han ikke finde luen sin, og saa
balte og lette vi efter den, og hadde fælt moro inden vi fandt den
ogsaa.
Men alt det med sneraset over Jørgen
skomaker gjorde at vi likesom fik lyst til at ha noget mer moro.
Og saa fandt vi paa det at vi vilde gaa ind
til madam Graaberg og spørre om hun hadde hvit fløiel at
sælge.
Madam Graaberg har en liten butik i en kjelder,
skal jeg si dere, og sælger næsten bare lutefisk, ja der staar
jo nogen smaa vinglas med gryn i vinduet, saa hun har vel noget andet at
sælge ogsaa, men lutefisken hendes er berømt ialfald.
Først kikket vi ind gjennem vinduet
mellem alle glassene med gryn - jo der var mange folk i butikken, og madam
Graaberg stod bak disken, bred og umaadelig, som hun pleier. For madam
Graaberg er likesaa tyk som tre almindelige madamer. Og saa er øinene
saa sorte som to kulbeter, og gnistrer.
Vi dumpet ned i butikken alle fire. Der lugtet
forfærdelig av lutefisk, og hele gulvet var saa vaatt som en pøl
av alle de vaate ben. Ja det var et nydelig sted at gaa og spørre
efter hvit fløiel!
Og madam Graaberg er usigelig sint ogsaa,
skal jeg fortælle dere.
Der var mange piker og koner som skulde ekspederes
først, saa vi klumpet os sammen ved disken længst borte.
Det varte og det rak inden de hadde faat lutefisk
allesammen. For det skulde de ha hele kodiljen. Like paa disken ved siden
av mig stod der et stort nyt hyssingnøste paa et jernstativ, saadant
som dreier sig rundt eftersom man tar av hyssingen. Enden av hyssingen
hang saa indbydende like ved mig. Og da det varte saa længe inden
madam Graaberg snakket til os, tok jeg hemmelig og knyttet hyssingen fast
bak i en av knappene paa Mundas kaape. For det var dengang vi brukte to
knapper bak i ryggen.
Jeg tænkte naturligvis at jeg skulde
knytte hyssingen av igjen inden vi gik; men saa kom madam Graaberg saa
braat paa os.
"Hvad skal dere ha da, barn?" sa madam Graaberg,
vældig og stor.
Vi blev litt forfjamset allesammen fordi hun
kom saa braat paa os. Men saa puffet vi Munda frem. Du verden, hvor ulykkelig
hun saa ut.
"Har Dere hvit fløiel aa sele?" sa
Munda ynkelig.
Jeg stod paa spranget ut gjennem døren,
for jeg tænkte at det var bedst at komme unda.
Der stod to piker, som slog op en skoggerlatter.
"Ha, ha, hi, hi, madam Graaberg, nei di er
go' di -"
"Hvit fløiel," hvæste madam Graaberg
- "hvit fløiel, gjøre nar av mig i min egen lovlige gjerning
- ut av bua med dere -"
Det behøvde hun ikke at si to ganger,
vi styrtet ud gjennem døren hodestupes alle fire, klasket og slasket
i sneslapset.
Pludselig ropte Munda: "Jeg hænger fast
- aa, jeg hænger fast bak -"
Tænk, saa hadde jeg glemt at knytte
hyssingen av knappen -
Jeg syntes nok jeg hørte en besynderlig
surrende lyd da vi fløi ut av døren; men jeg tænkte
ikke det grand paa at det kunde være hyssingnøstet som snurret
paa jernstativet. Men det var saamen ikke tid at knytte op knuten nu heller,
for madam Graaberg var like ute i gaten, og det var ikke blide ord hun
ropte efter os.
"Aa, men jeg hænger jo fast," skrek
Munda igjen.
"Riv ut knappen vel," ropte jeg i farten.
Munda gjorde nogen fortvilede anstrengelser for at komme bak paa sin egen
ryg.
Saa tok jeg et vældig tak i hyssingen,
knappen faldt ut, og Munda var fri, og vi tok paa sprang rundt madam Lindelands
hjørne.
"Hu, hu, hu," graat Munda, "mor blir saa vond
for knappen saa."
"Puh," sa vi, "bare sy hullet igjen, saa finder
du altid en knap at sætte over du, hvor vond og snodig madam Graaberg
var --"
"Ja, hun var rasende snodig da hun ropte:
Ut av bua - "
Vi moret os forfærdelig. "Dere, nu gaar
vi til kjøbmand Nibe ogsaa, og spør om han har hvit fløiel,"
sa jeg.
Allesammen var villige. Tænk, den rare
kjøbmand Nibe, som bare har skolæster og parafin at sælge!
Aa du verden, det skulde bli moro!
Kjøbmand Nibe har altid tætte
rullegardiner for butikvinduene, saa det er ikke det spor at se utenfra
gaten. Han er forresten ikke ganske rigtig, Nibe; for vet dere hvad han
engang gjorde ?
Han er altid saa svær til at synge i
kirken; da staar han bestandig opreist og synger i vilden sky. Engang sat
jeg i stolen foran ham i kirken og hadde min flate skindlue paa hodet.
Og tænk, saa la Nibe salmeboken sin oppe paa skindluen min, likesom
det var et slags læsepult. Og jeg turde ikke røre paa hodet
mit, for ellers kunde han gjerne blit rasende. Og Nibe sang og sang, og
jeg sat med salmeboken hans paa hodet.
Det var nu dengang; men nu stod vi altsaa
der paa gaten, og agtet os ind til ham for at høre om han hadde
hvit fløiel tilsalgs.
"Nei, vi tør vist ikke," sa Karen.
"Jo da," sa jeg, "kom bare - han kan da ikke
myrde os."
"Jo, det kan han godt," sa Karen, "han er
jo ikke rigtig."
"Pyt, vi er jo fire stykker i følge
--"
Nei saa vilde de ikke igjen - pludselig aapnet
jeg døren paa vidt gap, for da maatte vi ind.
Der kom Nibe bukkende og bukkende.
Vi puffet Munda frem igjen: "Har dere hvit
-" begyndte Munda skjælvende i stemmen.
Saa turde vi ikke mer, og tænk, saa
løp Karen, Mina og jeg paa dør i en lynende fart, og smeldte
døren igjen efter os.
Langt borte paa hjørnet blev vi staaende.
Nei, der kom ingen Munda.
Du store alverden, tænk at Munda ikke
kom ut igjen! Du storeste -- tænk, han myrdet vist Munda!
Vi løp tilbake og lyttet utenfor butikdøren,
som fremdeles var lukket. Ikke en lyd derinde.
Karen og Mina var aldeles kridhvite i ansigtet.
"Det er din skyld, mor," hvisket de til mig,
"Munda er alt myrdet hun, vist."
Jeg blev saa ræd at jeg visste ikke
av mig selv, - og saa rev jeg op døren med en eneste gang.
Der sat Munda paa en stol midt i butikken
med et stort eple, og Nibe stod med benene overkors og lænte sig
til disken i en flot stilling og konverserte hende.
"Er der mange baller i byen da, mine damer?"
konverserte Nibe og henvendte sig til os ogsaa, idetsamme vi styrtet likbleke
ind av døren.
Intet svar.
"Eller forlovelser, maaske?" konverserte han
videre, yderlig artig.
"Man lever saa stille i denne by," vedblev
Nibe, "man kunde kalde sig levende begravet, - en visit av fire lovende
skjønheter er - hm - en oplevelse."
Du verden, hvor latterlig han var.
Ingen av os sa et ord. Pludselig reiste Munda
sig op: "Tusen tak," sa hun og neiet med eplet i haanden.
"Tak," sa vi allesammen og neiet. Men sandelig
om jeg vet hvad vi andre tre takket for.
"Ah hah," sa Nibe og slog ut med haanden,
"det er mig som maa takke, mig der er i gjæld til damerne for denne
behagelige stund."
Dermed aapnet han døren og stod helt
ute paa sin trap og bukket.
Aa, som vi lo, da døren igjen var lukket.
Vi lo saa vi sjanglet.
"Men hvad gjorde han, Munda, da dere var alene?"
"Han løp efter en stol," sa Munda,
"og saa løp han efter et eple, og saa stillet han sig op, saadan
som dere saa, og begyndte at snakke - du, hvor ræd jeg var - "
"Hvad sa han da?"
"Hi, hi -- han spurte om jeg var forlovet"
"Ha, ha, ha - nei det er glimrende - og saa
ja saa kom dere idetsamme."
"Ha, ha, ha, hi, hi, hi - -"
- Klokken var blit saa mange, nei nu maatte
vi gaa hjem. Vi tok snarveien opom Heigaten. Det var nu næsten mørkt,
ikke et liv var at se. Vi løp opover i uføret. "Kom saa banker
vi paa vinduet til mor Ingebrigt," sa jeg, og dunket lystig paa de smaa
vinduene hendes, idetsamme vi løp forbi.
I samme sekund var mor Ingebrigt i døren.
"Aa hoi," ropte hun efter os, "gudskelov at
her kom folk la mig snakke med dere -"
Vi gik litt sagte tilbake igjen - det kunde
jo hænde at hun var vond for den bankingens skyld.
"Jeg sitter her som i fængsel," sa mor
Ingebrigt, "vesle barnebarnet mit ligger i bronkitten, jeg kan ikke være
fra ham et eneste øieblik heller og sønnen min Johan - ja
dere kjender ham nok, dere ligger ute i Stenviken med skuta og skal seile
i denne aftenstund, og han skal helt til Kina og veere borte i to aar -
og jeg vilde saa gjerne si ham farvel - men jeg kan jo ikke gaa fra det
vesle noret derinde, og han kvæles han, hvis en ikke reiser ham op,
naar hosteriderne kommer over ham - aa, der hoster han igjen!"
Mor Ingebrigt styrtet ind, og alle vi fire
efter. Der laa en liten gut i en vugge, mor Ingebrigt holdt ham oppe mens
han hostet saa han var ganske blaa i ansigtet.
"Aa jeie mig - her kan dere se," sa mor Ingebrigt,
-"aa, nu reiser han Johan, sønnen min, i denne aftenstund, og jeg
faar vel aldrig se ham mere paa denne jord, uh - hu - "
Det var forfærdelig synd paa mor Ingebrigt
dette.
"Jeg skal sitte her hos lillegutten til De
kommer tilbake jeg, mor Ingebrigt," sa jeg.
"Ja jeg ogsaa"
"Ja jeg ogsaa"
Alle fire vilde vi sitte der.
"Aa nei, aa nei, for noen snilde smaajenter,
" sa mor Ingebrigt, "ja jeg skal fly som vinden, bare reis ham op naar
riderne kommer jeg skal ikke gjøre veien lang, hverken frem eller
tilbake adjø med dere, og inderlig tak -"
Der for mor Ingebrigt paa dør, bare
saavidt hun kastet et tørklæ over hodet sit.
Der sat vi.
Det var en underlig slutning paa al den skøi
vi hadde hat om eftermiddagen før! Der var en beklumret luft inde
i mor Ingebrigts stue; paa bordet stod en liten bete talglys og brændte
med en lang tande, og borte i kroken gik et gammelt slagur saa græsselig
langsomt og dumpt - tik -- tak - tik.
Vi hvisket bare.
Ret som det var fik lillegutten et hosteanfald,
vi reiste ham op, og saa graat han saa saart med lukkede øine.
"Stakkars liten - lille stakkaren."
Saa sat vi der igjen. Ganske stille.
"Jeg er saa ræd, det er likesom saa
uhyggelig," hvisket Karen. Dyp stilhet, bare uret som gik, og lille barnet
som pustet.
"Jeg tror jeg maa gaa, jeg," hvisket Karen.
"Det er lumpent av dig," hvisket jeg.
"Jeg maa ogsaa gaa," hvisket Munda, "de blir
sag rædde hjemme nnar jeg ikke kommer."
"Jeg maa ogsaa gaa," hvisket Mina,
Saa blev jeg litt vond. "Værsaagod,"
sa jeg, "gaa allesammen - værsaagod - gaa dere - naar dere vil være
saa lumpne saa -"
Tænk, saa løp de paa dør
alle tre.
Idetsamme fik lillegutten et hosteanfald,
og jeg maatte holde ham længe før han fik veiret igjen.
Der sat jeg mutters alene inde i mor Ingebrigts
stue. Aldrig i mit liv hadde jeg været derinde før, og alt
andet end hyggelig var der, kan dere tro. Der var ganske mørkt borte
i krokene forresten, og lillegutten hostet og hostet.
Og ingen mor Ingebrigt kom. Lyset brændte
mer og mer nedover med græsselig lang tande. Og slaguret gik saa
langsomt, saa langsomt.
Ja jeg vilde sitte her, jeg vilde ikke rikke
mig, om mor Ingebrigt ikke kom tilbake før mørke natten --
nei, det vilde jeg ikke - jeg var nok litt ræd, men gaa vilde jeg
ikke.
Aa langt, langt fra!
For det vilde være stygt mot Gud.
Den lille gutten var vist saa syk, saa syk
- kanske Gud tok ham op til sig snart -- kanske han kom og hentet ham i
nat - tænk om han kom, mens jeg sat her alene.
Da var jeg litt bange. Men saa tænkte
jeg det, at jeg ikke vilde være bange for Gud! Han som er snildere
end alle mennesker paa jorden! Og saa løftet jeg paa lillegutten,
som hostet saa saart.
Og alting var saa underlig rart. Der hadde
vi løpet og holdt skøi hele eftermiddagen; kanske det var
galt at holde saadan skøi, og nu sat jeg her ganske alene og passet
et litet fremmed barn, som kanske Gud kom snart og hentet.
Jeg var ikke det mindste ræd mere. Det
var likesom jeg var i kirken, saa høitidelig og stille.
Om en liten stund var kanske denne fattige
lille gut oppe i det straalende lyshav hos Gud!
Og jeg, som bare var en liten pike hernede
paa jorden, hadde faat lov at sitte hos ham, like til englene kom og tok
ham.
Jeg saa mig om rundt i det halvmørke,
fattige værelse - det kunde godt hænde at engelen som skulde
hente mor Ingebrigts barnebarn, var her alt. Aa, saa deilig for den fattige
lille gut som hostet saa saart.
Klokken hadde slaat halv otte, og otte, og
halv ni - nu var der næsten ingen ting igjen av lyset. Den lille
syke var blit saa stille, saa stille i det sidste.
Det tuslet utenfor døren, det var nogen
som famlet efter klinken.
Jeg stirret mot døren med store øine
- nei, jeg vilde ikke være bange.
Døren aapnet sig langsomt, og Maren
kokke hjemmefra stak sit store ansigt ind gjennem dørsprækken.
"Naa, saa endelig finder jeg dig da, er det
her du sitter; jeg skulde be dig nøite dig hjem, mammaen din og
pappaen din er saa rædde for dig saa -"
"Hys da, Maren, ti stille, han er saa syk,
saa syk -"
Maren kokke kom hen til vuggen og slog teppet
tilside. Saa tok hun hurtig lyset bort til vuggen.
"Han er død, han," sa Maren kokke,
"Herregud stakkars liten, han er død han, veslekroken."
"Aa nei, aa nei, Maren," jeg storgraat, "er
han død!Jeg løftet ham op hver eneste gang han hostet - aa,
det er baade saa deilig at han er død - og saa usigelig leit ogsaa."
"Jeg skal sitte ber og vente til mor Ingebrigt
kommer hjem igjen," sa Maren, "for mammaen din og pappaen din venter saa
-"
"Hvorledes kunde du vite jeg var her da?"
Jo hun Karen og Munda var oppe paa kjøkkenet
og sa fra."
Men jeg vilde ikke gaa før mor Ingebrigt
kom hjem, nei ikke paa nogen maate vilde jeg gaa før.
Straks efter saa kom hun, varm og andpusten.
"Aa, aa, saa længe dere har venta,"
jamret hun, "jeg traf jo inte han Johan derute, jeg maatte helt op i byen
- dere er vel sinte paa mig som har været saa længe."
"Lillegutten har nok stridt ut han, mor Ingebrigt,"
sa Maren kokke.
"Aa nei, Herregud, aa er det dere sier," sa
mor Ingebrigt.
"Jeg løftet ham op, mor Ingebrigt,
hver gang han hostet, ja det gjorde jeg sandelig," sa jeg. Og saa maatte
jeg graate igjen, for jeg kunde ikke andet.
"Ja, det gjorde du nok, guldet mit, og tak
og pris skal Vorherre ha som har løst op for dette lille livet -
nu er det ikke vondt skapt for ham mere."
Jeg hang i Marens arm og storgraat hele veien
hjemover. Men far og mor sa at jeg hadde handlet rigtig, og mor sa om aftenen
til mig da jeg sa godnat, at hun var vi vis paa at den mægtige,
store Gud hadde været inde hos mig og det lille fattige barn. Og
det syntes jeg var saa forfærdelig deilig, at jeg kan ikke beskrive
hvor deilig det var.
Og nu vet jeg saa godt hvor den lille graven
er paa kirkegaarden, hvor mor Ingebrigts barnebarn ligger. Jeg lægger
ofte roser paa den om sommeren, helst store, lyserøde rosenknopper.
Digitale
tekster
Tønsberg: Høgskolen
i Vestfold, 1999 : Syvstjernen av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside]
[neste] [toppen] |