Digitale tekster
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999 : Syvstjernen av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside]  [neste] 
 

MADAM POLBY
Madam Polby er av den slags madamer som staar paa  trappen sin den hele utslagne dag. Med hænderne paa hofterne, og snakker med alle dem som gaar forbi. Men derfor vet madam Polby ogsaa al ting som foregaar, maa dere tro. For hun kjender hver eneste høne i byen, og hver eneste bikje, og hvert eneste menneske. Og saa tror hun selv at hun er saa forfærdelig klok. Men engang beskyldte hun mig for noget som ikke var sandt, og fra den tid blev vi gode venner. Nu skal dere høre det altsammen fra ende til anden.
      Madam Polby har en søn som heter Karl Johan. Rigtig saadan en sippete, blaablek gut som blir fornærmet bare en ser paa ham. Han ligner ikke sin mor det pluk, for madam Polby er rund alle steder hun. Rundt hode med uldkappe paa, runde øine, runde kinder, hun er likesom en umaadelig kule naar hun staar paa trappen sin.
      Men saa er det saa uheldig, kan dere skjønne, at Karl Johan er saadan sippete, sær gut, siden han har faat saadant kongelig navn. Derfor erter vi ham og kalder ham: Karljohan, Gustav Adolf, Kristian Fredrik, Julius Cæsar - og da blir han saa rasende at han løper bjem og sladrer med en eneste gang. Og saa staar madam Polby paa trappen og holder dommedag. Derfor har jeg ikke været noget videre gode venner med madam Polby, kan dere forstaa.
     Madam Polby har forresten en svært stor løkke bak huset sit, hvor hun har en masse kaal som hun sælger om høsten. I den borterste ende av løkken ligger der et gammelt skrammel av et uthus, hvor hun gjemmer al kaalen til den blir solgt. Vi leker ofte gjemsel inde i madam Polbys uthus, fordi der er saa mange smaakot og rum, men det vet forresten madam Polby aldrig noget om. Men hele huset er saa gammelt og faldefærdig at der er sprækker i gulvet og i væggene alle steder.
     Saa var det en dag mor sa til mig: "Spring bort og kjøp to kaalhoder hos madam Polby." Jeg løp som en vind, for det gjør jeg altid. Madam Polby stod til en forandring ikke paa trappen, men Karl Johan sat i kjøkkenet og drak kaffe av en umaadelig stor spølkum.
     "Naa, Karl Johan, Victor Emanuel, Clodevig," sa jeg, "har dere kaal at sælge -"
     Saa skjendte han forfærdelig, kan dere tro, hele tiden med hodet nede i spølkummen. Men han svarte ikke et ord paa det om kaalen. Det er bedst jeg finder madam Polby op selv da, tænkte jeg, og sprang ut paa løkken.
     Døren til uthuset stod aapen, og det ene kaalhode kom dansende ut efter det andet. Der er hun, tænkte jeg, og hun er vist ikke i noget godt humør, for kaalhoderne kom med en viss. fart. Jeg kunde nemlig ikke se hende selv, da hun var længere inde i huset.
     Ganske rigtig, der stod hun, uldkappen like ned paa øinene, og ildrød i hodet; hun kastet ut raatten kaal og var ikke meget blid tilsinds.
     "Jeg skulde ha to kaalhoder, madam Polby," sa jeg, "men forresten vil jeg bare fortælle Dem det at Deres søn skjelder."
     "Jasaa - hvem har han lært det av, dit hespetræ," sa madam Polby.
     "Ja, det vet jeg ikke," sa jeg, "men jeg skulde ha kaalhoderne litt snart," sa jeg.
     Nei, hun hadde ikke nogen kaal, sa hun, raatne gjorde den, og kjed var hun av hele greien - og han solgte ikke kaal til saadanne som kaldte Karl Johan med pøbelnavner, sa madam Polby.
     "Kalder De Julius Cæsar og Gustav Adolf og Clodevig for pøbler, De, madam Polby?" sa jeg.
     "Hedninger og bikjenavn har vi ikke noget bruk for her i landet," sa hun, "og nu kan du gaa din vei, for kaal faar du ikke hos mig, kan du hilse og si."
     Dermed gik hun ind i et litet kot og slog døren i efter sig. Det kan nok hænde at hun slog døren litt haardere i end hun egentlig hadde tænkt; for hun var ikke blid kan dere vel skjønne. Og i samme øieblik faldt nøkkelen ut av nøklehullet - det var et stort, gammelt, slitt nøklehul - ret ned gjennem en spræk i gulvet, og forsvandt i dypet.
     "Nøkkelen faldt i sprækken, madam Polby," ropte jeg.
     Madam Polby rusket i døren, tok nogen tak, saa hele huset rystet.
     "Vil du lukke op, og det fort," ropte hun.
     "Jeg kan ikke lukke op, for nøkkelen faldt under gulvet," ropte jeg igjen.
     Tænk, saa trodde hun mig ikke!
     "Og det vil du indbilde mig," ropte hun, "nu lukker du op paa flyende flekken -"
     Det hjalp ikke alt hvad jeg sa; hun banket og hamret og skjendte.
     "Jeg kvæles herinde - det gjør jeg - for astmaen min aa -" Det var et bitte litet rum, bare som et skap indi en væg.
     "Sæt munden ut gjennem det lille hullet oppe i døren -saa skal jeg løpe efter en smed," sa jeg.
     "Nei, ikke gaa," skrek madam Polby, "jeg tør ikke staa her alene --"
Du verden, hvad skulde jeg gjøre! Der stod madam Polbys mund oppe i det bitte lille hullet, saa stort som spunset i en tønde; indimelletn forsvandt munden, og da skrek hun derinde: "Astmaen - astmaen min -"
     "Karl Johan," skrek jeg ute i døren, "nøit dig og kom saa fort du kan, moren din staar indestængt i kaalkottet!"
     Han kom nedover og slæpte benene med sig.
     "Er hun kommet ind i kottet, saa kan hun vel komme ut igjen ogsaa," sa han.
     "Nøit dig" - ropte jeg --- , "hun kan ikke puste, sier hun."
     "Isch," sa Karl Johan. Han var ikke noget snild, kan dere skjønne.
     "Du som er saa liten og smal, maa krype under muren og se at finde nøkkelen," sa jeg, "den ligger ret under gulvet her."
     "Gjør det, guldklumpen min," sa madam Polbys mund i hullet - "aa - aa -"
Tænk, saa vilde ikke Karl Johan krype under gulvet.
     "Det er saa fuldt av rotter der," sa han, "jeg tør ikke -"
     "Ja, saa faar du springe efter Sefrian smed," sa jeg, "og det litt fort." Og saa løp Karl Johan.
     Men saa hadde jeg saa forfærdelig ondt av madam Polby inde i kottet, for hun jamret sig saa grulig.
     "Jeg skal krype under muren, jeg, madam Polby," sa jeg, "vær bare rolig -"
"Aa Gud velsigne dig - dette er det værste jeg har været ute for -" ropte madam Polby.
     Og saa krøp jeg under huset. Men det var rædsomt. Det var saavidt jeg kunde komme frem, det var vaatt og sleipt der og ekkelt og fælt og flaskeskaar og halm og rotter - uhu!
     Og jeg krøp og jeg krøp. Madam Polby stod og trampet og skrek hele tiden, forat jeg kunde vite hvor henne nøkkelen laa.
     Jeg famlet om i mørket - nei jeg fandt den ikke - der sprang en rotte like over haanden min - det var paa nippet jeg hadde skreket høit.
     "Finder du den?" ropte madam Polby gjennem gulvet.
     Tænk, der laa den! Jeg blev saa glad at jeg ropte høit. "Nu kommer jeg - nu kommer jeg," ropte jeg og krøp utover igjen. Men dere kan tro det var vanskelig at vende sig der under gulvet, det var det værste av altsammen.
     Aa - saa var jeg ute i luften igjen - aa det var deilig! Og rundt huset løp jeg, og ind og satte nøkkelen i døren, og op paa vidt gap.
     Madam Polby sat plat nede paa kaalhoderne, kridhvit i ansigtet og kunde ikke snakke.
     Saa kastet hun sig om halsen paa mig, saa jeg holdt paa at falde overende, for madam Polby er svær, skal jeg si dere, og saa begyndte hun at graate.
     "Det var ikke mig som kastet nøkkelen væk," sa jeg.
     "Aa nei, han har været ekkel saa længe - aa du har reddet livet mit - aa - aa -"
     Saa hostet hun og saa graat hun, og saa sa hun at jeg skulde faa fem kaalhoder i foræring, og saa graat hun igjen.
     "Hvad er det De graater for nu da," sa jeg, "der kommer Karl Johan og Sefrian smed ogsaa -"
     Ganske rigtig, der kom de anstigende, Sefrian med en græsselig lang tang.
"Har De sittet under laas og lukke, madam?" sa Sefrian smed
    "Snak ikke til mig for jeg har ikke luft," sa madam Polby. Men i samme øieblik holdt hun en lang skjendepræken for Karl Johan, fordi han ikke vilde krype under gulvet efter nøkkelen.
     Tænk, jeg fik fem kaalhoder i foræring, og hadde pengene med hjem atpaa! Og hver gang madam Polby siden staar paa trappen sin, og jeg gaar forbi, saa er vi saa fine venner.
     Og Karl Johan, Julius Cæsar, er ikke værst han heller!
 

 Digitale tekster
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999 : Syvstjernen av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside]  [neste] [toppen]