|
Digitale
tekster
Tønsberg: Høgskolen
i Vestfold, 1999 : Syvstjernen av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside]
[neste]
MADAM POLBY
Madam Polby er av den slags madamer som staar
paa trappen sin den hele utslagne dag. Med hænderne paa hofterne,
og snakker med alle dem som gaar forbi. Men derfor vet madam Polby ogsaa
al ting som foregaar, maa dere tro. For hun kjender hver eneste høne
i byen, og hver eneste bikje, og hvert eneste menneske. Og saa tror hun
selv at hun er saa forfærdelig klok. Men engang beskyldte hun mig
for noget som ikke var sandt, og fra den tid blev vi gode venner. Nu skal
dere høre det altsammen fra ende til anden.
Madam Polby har en søn som heter
Karl Johan. Rigtig saadan en sippete, blaablek gut som blir fornærmet
bare en ser paa ham. Han ligner ikke sin mor det pluk, for madam Polby
er rund alle steder hun. Rundt hode med uldkappe paa, runde øine,
runde kinder, hun er likesom en umaadelig kule naar hun staar paa trappen
sin.
Men saa er det saa uheldig, kan dere
skjønne, at Karl Johan er saadan sippete, sær gut, siden han
har faat saadant kongelig navn. Derfor erter vi ham og kalder ham: Karljohan,
Gustav Adolf, Kristian Fredrik, Julius Cæsar - og da blir han saa
rasende at han løper bjem og sladrer med en eneste gang. Og saa
staar madam Polby paa trappen og holder dommedag. Derfor har jeg ikke været
noget videre gode venner med madam Polby, kan dere forstaa.
Madam Polby har forresten en svært stor
løkke bak huset sit, hvor hun har en masse kaal som hun sælger
om høsten. I den borterste ende av løkken ligger der et gammelt
skrammel av et uthus, hvor hun gjemmer al kaalen til den blir solgt. Vi
leker ofte gjemsel inde i madam Polbys uthus, fordi der er saa mange smaakot
og rum, men det vet forresten madam Polby aldrig noget om. Men hele huset
er saa gammelt og faldefærdig at der er sprækker i gulvet og
i væggene alle steder.
Saa var det en dag mor sa til mig: "Spring
bort og kjøp to kaalhoder hos madam Polby." Jeg løp som en
vind, for det gjør jeg altid. Madam Polby stod til en forandring
ikke paa trappen, men Karl Johan sat i kjøkkenet og drak kaffe av
en umaadelig stor spølkum.
"Naa, Karl Johan, Victor Emanuel, Clodevig,"
sa jeg, "har dere kaal at sælge -"
Saa skjendte han forfærdelig, kan dere
tro, hele tiden med hodet nede i spølkummen. Men han svarte ikke
et ord paa det om kaalen. Det er bedst jeg finder madam Polby op selv da,
tænkte jeg, og sprang ut paa løkken.
Døren til uthuset stod aapen, og det
ene kaalhode kom dansende ut efter det andet. Der er hun, tænkte
jeg, og hun er vist ikke i noget godt humør, for kaalhoderne kom
med en viss. fart. Jeg kunde nemlig ikke se hende selv, da hun var længere
inde i huset.
Ganske rigtig, der stod hun, uldkappen like
ned paa øinene, og ildrød i hodet; hun kastet ut raatten
kaal og var ikke meget blid tilsinds.
"Jeg skulde ha to kaalhoder, madam Polby,"
sa jeg, "men forresten vil jeg bare fortælle Dem det at Deres søn
skjelder."
"Jasaa - hvem har han lært det av, dit
hespetræ," sa madam Polby.
"Ja, det vet jeg ikke," sa jeg, "men jeg skulde
ha kaalhoderne litt snart," sa jeg.
Nei, hun hadde ikke nogen kaal, sa hun, raatne
gjorde den, og kjed var hun av hele greien - og han solgte ikke kaal til
saadanne som kaldte Karl Johan med pøbelnavner, sa madam Polby.
"Kalder De Julius Cæsar og Gustav Adolf
og Clodevig for pøbler, De, madam Polby?" sa jeg.
"Hedninger og bikjenavn har vi ikke noget
bruk for her i landet," sa hun, "og nu kan du gaa din vei, for kaal faar
du ikke hos mig, kan du hilse og si."
Dermed gik hun ind i et litet kot og slog
døren i efter sig. Det kan nok hænde at hun slog døren
litt haardere i end hun egentlig hadde tænkt; for hun var ikke blid
kan dere vel skjønne. Og i samme øieblik faldt nøkkelen
ut av nøklehullet - det var et stort, gammelt, slitt nøklehul
- ret ned gjennem en spræk i gulvet, og forsvandt i dypet.
"Nøkkelen faldt i sprækken, madam
Polby," ropte jeg.
Madam Polby rusket i døren, tok nogen
tak, saa hele huset rystet.
"Vil du lukke op, og det fort," ropte hun.
"Jeg kan ikke lukke op, for nøkkelen
faldt under gulvet," ropte jeg igjen.
Tænk, saa trodde hun mig ikke!
"Og det vil du indbilde mig," ropte hun, "nu
lukker du op paa flyende flekken -"
Det hjalp ikke alt hvad jeg sa; hun banket
og hamret og skjendte.
"Jeg kvæles herinde - det gjør
jeg - for astmaen min aa -" Det var et bitte litet rum, bare som et skap
indi en væg.
"Sæt munden ut gjennem det lille hullet
oppe i døren -saa skal jeg løpe efter en smed," sa jeg.
"Nei, ikke gaa," skrek madam Polby, "jeg tør
ikke staa her alene --"
Du verden, hvad skulde jeg gjøre! Der stod madam Polbys mund
oppe i det bitte lille hullet, saa stort som spunset i en tønde;
indimelletn forsvandt munden, og da skrek hun derinde: "Astmaen - astmaen
min -"
"Karl Johan," skrek jeg ute i døren,
"nøit dig og kom saa fort du kan, moren din staar indestængt
i kaalkottet!"
Han kom nedover og slæpte benene med
sig.
"Er hun kommet ind i kottet, saa kan hun vel
komme ut igjen ogsaa," sa han.
"Nøit dig" - ropte jeg --- , "hun kan
ikke puste, sier hun."
"Isch," sa Karl Johan. Han var ikke noget
snild, kan dere skjønne.
"Du som er saa liten og smal, maa krype under
muren og se at finde nøkkelen," sa jeg, "den ligger ret under gulvet
her."
"Gjør det, guldklumpen min," sa madam
Polbys mund i hullet - "aa - aa -"
Tænk, saa vilde ikke Karl Johan krype under gulvet.
"Det er saa fuldt av rotter der," sa han,
"jeg tør ikke -"
"Ja, saa faar du springe efter Sefrian smed,"
sa jeg, "og det litt fort." Og saa løp Karl Johan.
Men saa hadde jeg saa forfærdelig ondt
av madam Polby inde i kottet, for hun jamret sig saa grulig.
"Jeg skal krype under muren, jeg, madam Polby,"
sa jeg, "vær bare rolig -"
"Aa Gud velsigne dig - dette er det værste jeg har været
ute for -" ropte madam Polby.
Og saa krøp jeg under huset. Men det
var rædsomt. Det var saavidt jeg kunde komme frem, det var vaatt
og sleipt der og ekkelt og fælt og flaskeskaar og halm og rotter
- uhu!
Og jeg krøp og jeg krøp. Madam
Polby stod og trampet og skrek hele tiden, forat jeg kunde vite hvor henne
nøkkelen laa.
Jeg famlet om i mørket - nei jeg fandt
den ikke - der sprang en rotte like over haanden min - det var paa nippet
jeg hadde skreket høit.
"Finder du den?" ropte madam Polby gjennem
gulvet.
Tænk, der laa den! Jeg blev saa glad
at jeg ropte høit. "Nu kommer jeg - nu kommer jeg," ropte jeg og
krøp utover igjen. Men dere kan tro det var vanskelig at vende sig
der under gulvet, det var det værste av altsammen.
Aa - saa var jeg ute i luften igjen - aa det
var deilig! Og rundt huset løp jeg, og ind og satte nøkkelen
i døren, og op paa vidt gap.
Madam Polby sat plat nede paa kaalhoderne,
kridhvit i ansigtet og kunde ikke snakke.
Saa kastet hun sig om halsen paa mig, saa
jeg holdt paa at falde overende, for madam Polby er svær, skal jeg
si dere, og saa begyndte hun at graate.
"Det var ikke mig som kastet nøkkelen
væk," sa jeg.
"Aa nei, han har været ekkel saa længe
- aa du har reddet livet mit - aa - aa -"
Saa hostet hun og saa graat hun, og saa sa
hun at jeg skulde faa fem kaalhoder i foræring, og saa graat hun
igjen.
"Hvad er det De graater for nu da," sa jeg,
"der kommer Karl Johan og Sefrian smed ogsaa -"
Ganske rigtig, der kom de anstigende, Sefrian
med en græsselig lang tang.
"Har De sittet under laas og lukke, madam?" sa Sefrian smed
"Snak ikke til mig for jeg har ikke luft," sa madam
Polby. Men i samme øieblik holdt hun en lang skjendepræken
for Karl Johan, fordi han ikke vilde krype under gulvet efter nøkkelen.
Tænk, jeg fik fem kaalhoder i foræring,
og hadde pengene med hjem atpaa! Og hver gang madam Polby siden staar paa
trappen sin, og jeg gaar forbi, saa er vi saa fine venner.
Og Karl Johan, Julius Cæsar, er ikke
værst han heller!
Digitale
tekster
Tønsberg: Høgskolen
i Vestfold, 1999 : Syvstjernen av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside]
[neste] [toppen] |