|
Digitale
tekster
Tønsberg: Høgskolen
i Vestfold, 1999 : Syvstjernen av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside]
[neste]
PAA JULEBESØK
Det var nogen dage før jul at Karsten og jeg hadde faat en liten
søster, som døde straks hun blev født. Lille julaften
blev den bitte lille søster begravet, mor var syk, og hvorledes
det var eller ikke, blev det bestemt at Karsten og jeg skulde sendes til
prestegaarden den jul. Peder Olsen Sandvaag var netup i byen; der blev
sendt bud til ham om han vilde ta os med paa sluffen sin. Alle vand og
fjorder var frosne, saa vi kunde kjøre helt frem.
Jo, Peder Olsen hadde ikke noget imot at ta os med, og sent om kvelden
lillejulaften stod sluffen og to svære hester foran vor gatedør.
Jeg synes altid det er saa forfærdelig morsomt at sitte saa jeg kan
se hestene; derfor sat jeg foran hos kusken, og Karsten bak ved siden av
Peder Olsen.
Karsten var saa tilpakket med klær at jeg hørte siden
at folk nede i byen, som hadde set os kjøre avsted, trodde at Karsten
var madam Peder Olsen. I lange tider efter naar jeg vilde erte Karsten,
kaldte jeg ham bare madam Peder Olsen, for da blev han saa rasende.
Og saa kjørte vi i maaneskin over heier og tilfrosne tjern,
bortigjennem skogholt hvor grenene hang saa lavt at de dasket os i hodet
og sendte hele laviner av bløt, vaat sne ned i nakken paa os. Over
Sandnesfjorden laa maaneskinnet straalende bortover isen; det durte hult
under den store sluffe og de svære hesteben. Peder Olsen Sandvaag
var bekjendt for en stor vaagehals paa isen; kanske ikke Sandnesfjorden
den lillejulaften var ganske at lite paa; for med engang reiste Peder Olsen
sig i sluffen i hele sin længde, slog ut med armene og ropte og skrek
til hestene baade paa tysk og fransk.
"Allons," ropte Peder Olsen med hele sine lungers styrke utover isen.
Det røde, krusede skjegget hans stod saa klart frem i maanelyset.
Den skarpe sno over isen pep om ørene paa os, de store hesteben
kastet isbeter og snevul op om os i det hurtige løp. Der nærmet
vi os land; Peder Olsen skrek til gutten at han skulde kaste sig av for
at lette sluffen. Selv stod han opreist med tømmerne i haanden.
Isen knaket og braket. Peder Olsen skrek og ropte, - der hadde hestene
fast grund under benene; gutten kom trampende efter. Peder Olsen vendte
sig og saa utover isen.
"Den klarte vi fint," sa han og lo saa det klukket i ham. Oppe i heien
møtte vi en liten skolelærer, som fik lov at staa bak paa.
Det var bare en skogvei vi kjørte paa; det gik avsted over trærøtter,
som laa nøkne i veien, over sten og issvul.
"Det er ingen pandekakevei," sa den lille skolelæreren. Længere
oppe i skogen var det noget som hylte saa stygt. Peder Olsen sa det var
en ulv; men jeg var ikke spor av ræd. Det var umulig at bli bange,
naar en hadde Peder Olsen saa stor og troværdig i ulveskindspels
like ved siden. I en brat svingning av veien faldt den lille skolelæreren
av meiene, og laa efter os i veien.
"Der kvitterte vi vist læreren," sa Peder Olsen. Vi maatte vente
en god stund deroppe i mørket under trærne, inden læreren
fik krabbet sig paa igjen. Men saa hændte der ikke det mindste rart
mere paa hele turen, og klokken halv tolv svingte vi op foran prestegaarden.
Jeg hadde glædet mig svært til at komme til prestegaarden
en julehelg; men da jeg nu var der, var det ikke rigtig hvad jeg hadde
tænkt mig. Prestegaarden saa ganske anderledes ut om vinteren end
om sommeren; den laa der saa gammel og graa, likesom bortgjemt i sneen
under heien. I hele anden etage hvor værelserne ikke blev brukt,
var vinduene frosne hele raden bortover, og saa ut som blinde øine
som stirret utover. Hele gaardspladsen var en eneste issvul; der var strødd
smale, sorte veier med aske fra det ene hus til det andet, forat folk ikke
skulde falde. Pikerne balanserte sig frem langs askeveiene; en og
anden gang satte de sig i bakken med et forsvarlig smeld.
Onkel provst og tante hadde ingen barn; men en gammel grandtante bodde
hos dem - ja og saa moster ikke at forglemme. Moster var ikke min eller
nogens moster som jeg kjendte; de kaldte hende bare saa paa prestegaarden,
hvor hun hadde bodd i mange aar, og gik i arv fra den ene prest til den
anden. Og tænk det var noget grulig rart ved moster; for hun var
menneskesky. Hele min barndom gjennem bodde jeg hver sommerferie under
tak med moster og saa hende bare en eneste gang, og det var netop den julehelg
som jeg nu vil fortælle om.
For mangfoldige aar siden var moster kommet reisende til prestegaarden
i en seng, med teppet vel trukket over hodet. Fire mand bar sengen opover
veien fra sjøen og satte den ned midt i gangen. Hun skulde været
moster til den prest som dengang bodde der. Det maatte være alt andet
end hyggelig for ham at faa en moster sendende i en seng. Men nok av det,
denne prest hadde sat ut en livrente for hende, og da han reiste, kan jo
ingen fortænke ham i at han nødig vilde ha sengen med moster
i med sig igjen. Siden den tid var hun et fast inventar paa kjøkkenkammeret
i prestegaarden.
Moster kunde ikke utstaa barn. Hver ferie naar Karsten og jeg var ventende,
var humøret elendig oppe paa kjøkkenkammeret. Det var derfor
moster en slem strek i regningen at Karsten og jeg nu ogsaa kom i julehelgen.
Moster syntes vist hun hadde mer end nok av os om sommeren.
"De ligger her og spiser paa provsten," sa moster, "og værre
barn til at trampe i trappene og kikke i nøkkelhullet og spise kart
har jeg aldrig set, saa gammel jeg er." Endda vi aldrig fik et glimt at
se av moster, saa holdt hun skarp utkik med os bak halvgardinene sine deroppe
paa kjøkkenkammeret. Dere kan vel vite at vi interesserte os levende
for den hemmelighetsfulde moster; baade Karsten og jeg var igrunden grulig
ræd for hende. Tante hadde bedt os gaa pent og rolig forbi mosters
dør for ikke at ærgre hende; jeg gik altid paa tærne
forbi den lille lave dør til mosters kammer; det gjorde jeg virkelig;
men hver eneste gang maatte jeg kikke i nøkkelhullet. Jeg saa aldrig
noget, og det opdaget jeg en dag kom av at moster hadde puttet hele nøkkelhullet
fuldt av bomuld. Jeg hadde en forfærdelig lyst til at faa den bomuldsdotten
bort, men jeg turde ikke gjøre det selv; tilsidst begyndte jeg at
erte Karsten, for at faa ham til at gjøre det.
"Fy-y-y for en skam at du ikke tør."
Tilslut blev Karsten vond, og forsikret høit og dyrt at han
nok skulde faa bomuldsdotten ut. Vi var nede i tantes sykurv og tok en
stor saks; med den begav vi os ovenpaa. Jeg tok plads langt nede i trappen
for hurtigst mulig at retirere, hvis der kom noget alvorlig paa. Karsten
stak saksen ind i nøkkelhullet med al ønskelig kraft; men
o ve - der sat den fast; det var komplet umulig at faa saksen ut igjen
uten altfor megen støi. Vi maatte la den bli sittende; da den blev
opdaget, maatte baade Karsten og jeg op paa studerkammeret til onkel provst,
hvor vi fik en lang skjendepræken.
Det var sommeren før dette hadde hændt; nu hadde mor bedt
os være snilde og lydige barn baade mot moster og grandtante; saa
vi kom den julehelg med de bedste forsætter.
Grandtante var nemlig en meget vigtig person der i huset; var moster
menneskesky, saa var grandtante det skam ikke. Der var dem som sa at hun
styrte hele provsten og bygden og prestegaarden og alt. Hun var stor og
svær med sort krøllet haar og en temmelig stor mave. Der kunde
hænde de utroligste ting ute i verden eller i bygden; tante Kristine
paastod at hun hadde forutset det hele for længe siden.
"Ja ska' har jeg ikke sagt det," sa tante Kristine. Tante Kristine
var forresten noksaa snild mot os barn ; især var Karsten hendes
yndling. Hun hadde saadan grulig moro av ham fordi han altid overdrev saa
svært.
Tante Kristine kunde sitte med det alvorligste ansigt og strikke og
høre paa Karsten.
"Vi har en kat hjemme," fortalte Karsten, "som er den fæleste
kat som findes i byen. Der tør ingen andre katter komme i vor gaard;
for enten saa biter han hodet av dem, eller saa dræper han dem med
en eneste gang."
"Det maa være en fæl kat," sa tante Kristine.
"Ja, og saa stor som den er," sa Karsten; "jeg forsikrer dig paa at
naar du ser den et stykke borte, saa vilde du tro det var en kalv; -- ja
der er dem som har trodd det var en ko."
"Uf a mig, det maa være en fæl by at være i, som
der er saadanne katter i," sa tante Kristine; "det er vel nogen svært
sterke mennesker ogsaa der, kan jeg tænke."
"Ja, det kan du belide dig paa; - der er en mand hjemme som er saa
sterk at han har baaret en tønde hvete, og den var endda fuld av
vand, opover en bakke som var saa brat som opover væggen her."
De moret sig umaadelig paa prestegaarden over alle Karstens historier.
Men nu faar vi fortælle om hvorledes vi hadde det i julehelgen.
Hele julestellet var færdig da vi kom. Der var pudset og stelt,
fint og blankt alle steder. Ute i kjøkkenet kokte de julaftens formiddag
en stor salimatsgryte; jeg sat paa kjøkkenbænken og spiste
en stor portion mølje. Siden var vi paa visit i drengestuen og fjøset
og stalden, hos grisene og sauene og hønsene. Moster hadde lagt
sig rent tilsengs av ærgrelse over at Karsten og jeg var kommet,
fortalte pikerne. Saa hyggelig som julaftenerne hjemme kan jeg nu ikke
si at julaftenen paa prestegaarden var; men den var ikke værst allikevel.
Karsten opførte sig nu aldrig noget ekstra naar han var borte. For
det første sovnet han da onkel læste prækenen om aftenen;
og dubbet saa han nær var faldt av stolen. Siden forspiste han sig
saa han blev syk julenatten; men det hadde nu Karsten gjort hver eneste
julaften, saa langt jeg kunde huske tilbake. Jeg fik et engelsk pund sterling
i guld av onkel, - han faar saa mange guldpenger i offer av alle skipperne
sine, ser dere; - av tante fik jeg en religiøs bok i rødt
bind og guldsnit, som tok sig nydelig ut i bokhylden min, og av tante Kristine
en pen liten sølje. Det var en rigtig hyggelig julaften allikevel.
Da Karsten og jeg gik op og skulde lægge os, sa vi begge glædelig
jul til mosters dør i det samme vi gik forbi den. Da vi var kommet
iseng, blev jeg liggende vaaken og tænkte paa mor og den bitte lille
søster i den bitte lille kisten. Tilslut begyndte jeg at graate;
men jeg graat under teppet, forat Karsten ikke skulde høre det.
Hadde Karsten hørt at jeg graat, saa hadde han ogsaa begyndt, og
Karsten brøler, han, naar han graater, saa han hadde vækket
hele huset.
Tænk, julemorgen regnet det! En fin, tæt duskregn, og skodde
og tykke utover mot havet og opover mot heiene. Kirkeklokkerne ringte som
nogen store, dumpe kobjelder ut i taaken, og opover fra sjøen kom
kirkefolket sagte gaaende i store flokker. I det stille, fine duskregn
stod de ute ved kirkemuren og utenfor stengjærdet om kirkegaarden
og ventet paa at presten skulde gaa i kirken. Inde i dagligstuen gik onkel
provst i samarie op og ned ad gulvet og snakket med klokkeren. Klokkeren
var en svær, tyk mand i en trang spidskjole som knep ham dygtig i
armhullene. Alting, undtagen spidskjolen, var ualmindelig stort paa klokker
Vebjørnsen. Munden var stor, smilet var stort, nakken var svært
stor.
"Åa ja aa ja," sa onkel provst.
"Åa ja aa ja - aa ja - aa ja," sa klokkeren,
Annekskirken var netop under reparation den jul; saa det var ogsaa
gudstjeneste for annekset i hovedkirken. Klokkeren ved annekset var derfor
ogsaa tilstede. Klokker Vebjørnsen og han kapsang; ingen av dem
vilde gi sig, begge vilde være den grommeste til at synge. Aldrig
i mit liv har jeg set eller hørt nogen synge som de to klokkerne
den juledag i kirken paa Sandvaag. De stod opreist i kirkestolen begge
to med vidaapen mund. Jeg ventet hvert øieblik at der skulde springe
noget itu indi dem. Ovenpaa den gjennemtrængende sang av de to klokkerne
kom onkels stemme fra prækestolen saa mild og god og kjærlig.
Jeg maatte igjen tænke paa mor og den lille søster i kisten,
og anstrengte mig alt hvad jeg kunde for ikke at graate. Jeg kunde ikke
like at nogen skulde se jeg graat dengang; det var saa flaut, syntes jeg.
Og onkel bad mange med sig hjem fra kirken for at spise middag. To
skippere med sine koner, tre skolelærere og en enke med tre barn.
Tante Kristine stod ute i kjøkkenet ilderide rød i ansigtet
og aldeles rasende.
"Har du set slik en mand," buste hun ut; "der gaar han hen og ber elleve
fremmede uten vi har anelse om det; - og steken er for liten; de tre skolelærerne
er gode for at spise op hele prinsessepuddingen for sig alene; - aa gid
jeg laa femten alen under jorden; men ja ska' kunde jeg sagt det i forveien."
Tante Magda maatte ut for at trøste hende; men det knep haardt
at faa hende ind til middagsbordet. "Der var mange nok i forveien," sa
hun. Hun sendte alle fater forbi sig ved bordet, og nødte og truet
de tre skolelærere med snittebønner; for dem var der mere
end nok av.
Jeg vilde saa gjerne si at eftermiddagen den juledagen var morsom ;
men da jeg fortæller akkurat som det gik for sig altsammen, saa er
jeg nødt til at fortælle at jeg kjedet mig. Inde i storstuen
sat damerne og drak kaffe og snakket svært bedagelig om alle mulige
slags sygdommer. Da var det meget morsommere inde i dagligstuen hos onkel
med skipperne og skolelærerne. Jeg hadde netop sat mig derind for
at høre paa dem, da tante kom ind og bad mig gaa ut og underholde
de tre fremmede smaagutter.
Karsten og den ældste gut stod ute paa trappen.
"Har du muskler i armene?" spurte Karsten.
"Nei, jeg tror ikke det," sa den fremmede gut.
"Se her, - her skal du" - Karsten spændte sin arm ut " slik skal
en arm være; muskelen skal staa i en bue, gut; kjend, skal du kjende
muskler, gut!"
Den fremmede gut følte paa hans arm.
"Kjend dere ogsaa," sa Karsten til de to mindste, "akkurat som pokkenholt,
gutter; - og pokkenholt er det haardeste som findes i verden."
Alle de tre fremmede gutter beundret Karstens muskler, det saa jeg
tydelig.
Det regnet fremdeles; jeg foreslog derfor at vi skulde gaa ind i den
indre gang for at finde paa nogen moro. Aa du gamle, hyggelige prestegaardsgang
som altid lugtet av gammelost, - ja den ytre gang lugtet av rosenblade,
men den indre av gammelost. I den ytre bukket og neiet vi pent og var artige;
men i den indre holdt vi leven. For øieblikket visste jeg virkelig
ikke at finde paa anden moro end at rutsche ned av trappegelænderet.
Dere vet hvor rasende fort og snodig det gaar, især i svingene. Jeg
i forveien, og alle fire guttene efter op ad trappen, helt op paa loftet
- rutsch nedover; allesammen trampet vi op ad trappen, - rutsch nedover
igjen. Det begyndte næsten at bli moro dette; - der staar tante Kristine
i døren.
"Jeg mener dere er gale, barn; vil dere virkelig rive huset ned over
hoderne paa os, for ikke at snakke om moster; hvad tror dere hun sier;
hun tror nu vist hendes sidste time er kommet! Ut med dere! - ut, sier
jeg."
Der stod vi. Hvad skulde vi nu finde paa? "La os faa op en huske i
vedskjulet," foreslog jeg.
De andre var øieblikkelig villige; Karsten sprang ned i staldgangen
efter et taug. Jeg kløv op paa den ene side av vedskjulet, Karsten
paa den anden; vi knyttet og bandt og fik istand en prægtig huske.
Naar vi husket rigtig høit, gik den helt ud gjennem døren,
langt ut i luften. Det kildret saa morsomt i maven naar vi var rigtig høit
oppe.
Det gik efter tur. Den mindste av de fremmede gutter turde ikke; han
klamret sig fast i husken og skrek.
"Fy for en skam for en gut som ikke tør huske," sa jeg, og saa
satte han sig opi. Men ret som han var paa det høieste oppe i luften,
slap han sig og faldt bardus ned i vedskjulet. Jeg blev frygtelig ræd
; for det var jo min skyld at han hadde sat sig op i husken. Han hikstet
og graat, stakkars liten, og hadde faat en stor blaa kul i panden. Jeg
fik fat paa en isklump, som jeg holdt paa panden hans. De andre holdt paa
at huske, høiere og høiere.
Med én gang stod tante Kristine i vedskjuldøren med et
fiolet tørklæ om hodet.
"Ja ska', var det ikke det jeg sa, at det var noget galt paafærde
igjen. Jo, det skulde se nydelig ut om al veden ramlet ned over hoderne
paa dere - -. Og han har faldt og slaat sig; - - ja, det er bare et under
at dere er ilive endnu, synes jeg. Ta det ned altsammen," sluttet tante
Kristine med sin groveste røst; "paa flyende flekken tar du husken
ned," henvendte hun sig til mig; "for det er naturligvis du som er mester
for det hele."
Ja, Karsten og jeg maatte klyve op og løse tauget ned igjen.
"Og saa følger dere med ind i stuen," sa tante Kristine; "jeg
er ikke rolig før jeg har dere sittende paa hver sin stol like for
øinene mine."
Der maatte vi sitte alle fem paa rad, stive som pinder hele aftenen
igjennem. Uh, hvor jeg var sint paa tante Kristine!
Den næste dag var det ogsaa gudstjeneste i kirken. Klokkerne
anstrengte sig like meget; men den dag bad onkel ingen hjem til middag.
"Ja ska' idag kunde han gjerne bedt halve bygden, hadde han villet,"
sa tante Kristine; "for idag har vi mat nok."
Det regnet og det regnet; hvad skulde Karsten og jeg ta os til ? Rutsche
nedover trappen, det fik vi ikke, huske i vedskjulet, fik vi ikke, det
visste vi nu, men - lægge et bord over huggestabben og huske paa
det, det kunde da ikke være farlig? Vi fik fat paa et bord og husket
og gynget op og ned, da Nella stupike kom ut med den besked at vi skulde
la det være; for vi kunde klemme fingrene vore.
"Naa, saa gaar vi og hopper i høiet i laaven," sa Karsten; "det
er grulig moro, det."
Jeg hadde netop faat Karsten under mig i høiet og overdængte
ham slik med høidotter at han næsten ikke fik veiret, - da
vi pludselig hører tante Magdas lille pene stemme oppe fra laavegangen.
"Nei, kjære, søte barn, la det være; -- tante Kristine
sier at dere mister knappenaaler i høiet, som kjørene siden
spiser i sig. Kjære dere, vær snilde, barn, og kom op igjen
straks."
"Aa nei da, tante Magda, kom herned, skal du se for moro det er; -
jeg har ikke en eneste knappenaal hos mig, tante Magda."
"Ja, men saa kunde dere miste knapper, sier tante Kristine, "som kjørene
kunde sætte i halsen; kom endelig op straks, snilde dere."
Ja, det var ikke noget at gjøre ved det, vi maatte op igjen
av høiet. Karsten var rent overgit av kjedsomhet.
"Jeg vil hjem igjen," sa han; "jeg vil ikke være her længere;
- aldrig - aldrig i verden vil jeg komme her mere; de kan ha den gode maten
sin for mig."
Jeg vilde ikke si det til Karsten, men jeg længtet forfærdelig
hjem da jeg hadde lagt mig om aftenen. Det føltes akkurat som der
laa noget og klemte mig for brystet. - Hvorfor skulde de være saa
rædde for os at vi ikke fik lov til at gjøre nogen ting; -
uf, hvor gamle folk var rare; - naar jeg blev gammel, vilde jeg ikke bli
som tante Kristine, det var nu sikkert. Nu hadde vi været paa prestegaarden
i fire dage, og endda skulde vi være der torsdag --- fredag - lørdag
-søndag; jeg fik vist aldrig se far og mor igjen, hu-hu-hu! Og saa
sa folk det var saa morsomt at reise; - nei, det var leit, var det, rigtig,
rigtig sørgelig; - naar jeg kom hjem hvis jeg nogen gang kom hjem
igjen; jeg tvilte paa det saa vilde jeg aldrig, aldrig reise fra far og
mor mere.
Da jeg den næste morgen vaaknet ved at Nella stod over min seng
med et stort bret med kaffe og goderaad og smørspidser, var jeg,
merkelig nok, meget bedre tilmode. Det var i grunden morsomt at være
ute og reise allikevel. "Hvorledes er veiret, Nella?"
"Deilig og mildt," sa Nella.
Karsten og jeg vilde gjerne ha skøiteis og kjælkebakker,
saa vi kunde slet ikke være enig med Nella i at det var saa deilig
at det dryppet fra takene og blaaste varmt.
Vi var imidlertid i et briljant humør, Karsten og jeg, den morgen
deroppe paa storstusalen. Hvis jeg hadde anet hvad dagen skulde bringe!
-- -
I sauefjøset hadde tante Kristine endnu ikke forbudt os at gaa;
vi var derfor dernede baade sent og tidlig. Hvor det er koselig og lunt,
og hvor det lugter hyggelig av sauenes uld, av tørt løv og
høi i slikt et sauefjøs! Næsten alle sauene var imidlertid
rædde for os og klemte sig sammen, trykket og puffet hinanden bort
i et hjørne, og saa paa os med nogen troskyldige øine. Det
var bare en eneste en som var kjælen og glad i folk; den trykket
sig op til mig og la sig tæt ved siden av mig naar jeg satte mig
ned. Du, hvor jeg var glad i den sauen!
Da vi den morgen gik derned, foreslog Karsten at vi skulde gaa ind
i kjøkkenet og faa nogen kokte poteter fra folkenes frokost med
til sauene. Det syntes jeg var en udmerket idé. Tilfældigvis
var der ingen i kjøkkenet da jeg kom derind; men jeg forsynte mig
med en fuld tallerken med store poteter, og drog avsted. Jeg trodde sauene
var blit tussete da de smakte poteter; de for over hverandre, puffet og
støtte og trængte sig frem, og vilde ha fat i tallerkenen.
Jeg holdt den høit over mit hode - au - der trillet alle potetene
ned mellem sauene. De gramset og spiste og stanget hverandre for at komme
til.
"Nei, se paa den sauen din, du," sa Karsten pludselig,
"Hvor rart den bærer sig; - har du set slikt?"
Ja, jeg maatte være enig med ham i at den sauen han pekte paa
- det var endda min egen kjælesau -, opførte sig paa en høist
besynderlig maate. Den gik baklængs rundt og rundt et par ganger
med vidaapen mund; - pludselig faldt den om paa siden, sparket litt med
benene, strakte dem derpaa langt fra sig og blev liggende ganske stille.
Du, hvor ræd jeg blev!
"Hvad er det, Karsten? - hvad gaar der av den? -hjælp mig at
reise den op; -- aa du søte, søte sauen min!"
"Spring efter budeien, Karsten," sa jeg. Han var borte en evighet,
syntes jeg; der kom hun endelig.
"Aa er det dere har gjort, barn," sa hun forfærdet; "sauen er
død, den; - dere faar hos gamle frøkena." Det var tante Kristine
hun mente.
"Dere har git den hele poteter; saa har den sat en i halsen, kan dere
skjønne, og saa har poteten tat veiret fra den; aa jeie - jeie mig,
for en ulykke."
Jeg tok paa sprang ut av fjøset, jeg husker jeg hadde en dunkel
tanke om at det var bedst jeg sprang min vei for alvor med det samme. Karsten
var like i hælene paa mig; vi stormet ind i kjøkkenet; der
stod tante Kristine og stekte ved komfyren. "Aa, tante Kristine, jeg har
dræpt en sau med en potet! "
Om jeg blir hundrede aar, vil jeg aldrig glemme det ansigt tante Kristine
vendte imot mig.
"Ja ska' har jeg ikke sagt det," kom det endelig; "ugagnskraaker som
dere er; aa er det dere farer her og ræker efter; -enhver kunde holde
sig hjemme, synes jeg - --." Jeg hørte ikke mere; jeg sprang ut
igjen; jeg visste ikke hvor jeg løp hen; tilsidst fandt jeg mig
selv sittende i en mørk krok oppe i laaven bak hakkelsmaskinen.
Aa-nei, aa-nei, hvor fælt dette var; - nu kunde jeg aldrig, aldrig
bli glad mere i denne verden; - hvorfor skulde vi komme hit denne jul;
- hvorfor skulde den lille søsteren dø, og mor være
saa syk at vi maatte reise; - og hvorfor skulde sauen faa poteten i halsen.
Jeg mente det da bare godt; nu blev vel baade onkel provst og tante Magda
rasende vonde, og kanske far og mor ogsaa; - aa - aa -- aa; jeg graat,
som mit hjerte skulde briste.
Hvor længe jeg sat der, vet jeg ikke ; det var vist i timevis;
jeg hørte de ropte paa mig flere ganger. Jeg laa stille som en mus,
rent opløst i graat.
Litt efter litt gav graaten sig, og en ganske ny tankegang kom op i
mig. Hele mit liv vilde jeg ligge oppe i denne kroken; jeg vilde sulte
ihjel, ja det vilde jeg; kanske liste mig ned om natten og ta litt mat;
- men ingen skulde faa vite at jeg laa her; - saa kunde de ha det saa godt,
- saa kunde den leie tante Kristine angre, naar de om mange aar fandt mig
liggende død med et forgraat ansigt bak hakkelsmaskinen.
Pludselig hørte jeg tante Magdas stemme like ved mig. "Men kjære,
velsignede barnet mit, ligger du her? Og saadan som vi har lett efter dig!"
"Er du meget vond for sauen, tante?"
"Aa langtifra, du mente jo ikke noget ondt med det; du vet, tante Kristine
er saa hastig, hun."
"End onkel da?"
"Han vet ikke om det, og skal ikke faa vite det heller; kom nu, guldet
mit, og tænk ikke paa det mere!"
Aa, som jeg elsket tante Magda, aa saa usigelig, saa usigelig! Hele
eftermiddagen sat jeg tæt ved siden av hende og vilde ikke gaa fra
hende et øieblik. - jeg har endnu gjemt paa et brev som jeg netop
i de dage skrev hjem til mor. Her er det:
"Kjære mor og far!
jeg lever vel, baade Karsten og jeg, og er friske, og ønsker
at høre det samme fra eder igjen. Men jeg har lyst at færdes
ute i fjøset og stalden; tante Kristine er i saa maate ikke altid
fornøiet med mig. Værst var det da jeg dræpte en sau
med en potet. Tante Kristine var fælt vond; men tante Magda var snild
og sa ingenting; og onkel vet aldrig noget; for han sitter paa studerkammeret
og læser. Her er saa stille og rolig, og aldrig noget leven; men
hvis jeg nu ikke snart faar komme hjem, saa dør jeg vist av længsel.
Deres elskede datter."
Det var aftenen før vi skulde reise; jeg skulde op paa kontoret
og be onkel komme ned og spise aften. Trappen var ganske mørk; men
det var maaneskin ute, som lyste ind igjennem gangvinduet. Jeg stormet
op av trappen i et eneste løp, da jeg med én gang for forfærdet
tilbake. Derborte ved dragkisten stod en høi, smal skikkelse ganske
stille. Jeg vet ikke hvorledes jeg kom ned av trappen og ind i kjøkkenet
igjen.
"Aa, tante Kristine, der staar en mand oppe paa gangen."
"La ham staa; det er ikke min mand," sa tante Kristine. Pikerne begyndte
at le og sa at det maatte være moster jeg hadde -set; hun pleide
at staa ute paa gangen og lytte efter al ting nedenfra. Det var den eneste
gang i alle mine dage jeg har set moster. Da jeg var kommet i seng om aftenen,
bad jeg til Gud for moster; det husker jeg godt. Men det var det rare at
jeg bad til Gud at moster maatte faa litt moro. Jeg syntes det var saa
forfærdelig sørgelig at moster ikke hadde andet at fornøie
sig med end at staa paa en mørk gang og lytte.
Dagen efter reiste vi hjem igjen med dampskib; vi fik en stor pose
med fikenkake og rosiner og mandler av tante Kristine; og da vi sa farvel,
saa klappet hun os og bad os komme snart igjen; saa tante Kristine var
ikke værst heller.
Karsten og jeg tok bakken vor hjemme i et eneste løp og op ad
trappen; - vi hadde ikke tid til at lukke dørene; de stod aapne
hele raden utover, like ind til mors værelse. Der sat mor i en lænestol
og rakte armene ut imot os.
"Aa, mamma - mamma - mamma!"
Men mor tok og trykket os ind til sig:
"Aa, de kjære, smaa barna mine!"
Det er ingen ting i verden som er saa morsomt som at komme hjem!
Digitale
tekster
Tønsberg: Høgskolen
i Vestfold, 1999 : Syvstjernen av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside]
[neste] [toppen] |