Digitale tekster
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999 : Morsomme dage av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside]  [neste] 

VENINDER
Jeg er grulig anlagt for veninder. Jeg har vist hat hundrede  mindst. Men da regner jeg rigtignok ogsaa allesammen  med, like fra den tid jeg gik paa jomfru Einarsens skole og lærte bokstavene og hoppet Paradis med Ellef ”til feieren" i den lille skidne bakgaard deroppe under heien. Naar nogen spurte mig dengang om hvem som var min bedste veninde, svarte jeg altid: ”Ellef til feieren er min bedste veninde.” Ellef var likblek og snørret og spiste altid paa store skalker, som vi broderlig delte. Ellef og jeg var vist bedste veninder i et helt aar, før der var nogen som fortrængte ham. -. Siden snakket jeg aldrig med ham, men jeg hadde merkelig nok altid likesom litt ond samvittighet naar jeg saa det bleke ansigtet hans. Jeg tænkte altid paa skalkene vi hadde delt, og inderst inde hadde jeg en følelse av at det var skam av mig at vi ikke var venner mere.
     Ifjor stod han paa kirkegulvet, liten og likblek og i altfor store klær, frakkeærmerne rak like ned paa fingerspidsene hans, og vaat om næsen var han endnu. Saa kom han ut som youngmand, og det er jeg glad for, saa slipper jeg da at møte ham mere. Ellef til feieren var altsaa min første veninde.
     Saa var det alle barnene oppe i Kransegaarden, den store arbeiderbolig som hørte til verftet. Det var en gammel, rød malt gaard med lange ganger med morkne bjelkevægger, og mange dører paa begge sider av gangene. Og for hver dør bodde der en familie, og hver familie hadde en fem-seks barn. Saa der hadde jeg veninder i snesevis. Det var Akseline med det ildrøde haaret i en lurv, og Hanna med to smaa søskende som var tvillinger, og bestandig lekte med en tvilling paa hver arm. Og Adora som hadde en irsk mor, det sinteste menneske jeg har set i mit liv. Adoras far var matros, og saa hadde han været i Irland, og der var han blit saa glad i Adoras mor at han tok hende med sig og gjemte hende i lasten paa skibet. Midt ute i Nordsjøen kom hun frem, og da var jo skipperen pent nødt til at ta hende med hjem.
     Men det var sandelig noget at gjemme i lasten og gjøre sig saa meget bry for ogsaa! Adoras mor blev sint bare nogen saa paa hende, og Adora var næsten akkurat maken.
     Saa var det Jarna, som hadde kjertler i øinene og ikke kunde se op, og Ellefine som altid hadde tandpine, og Gina som sang saa nydelig. Det var likesom en klar englestemme over hele Kransegaarden, naar Gina til Mikkels-Anne sat og sang oppe i heien om sommeraftenerne.
     Og saa alle, alle de andre jeg ikke kan regne op engang, saa mange var det. Men mor sier jeg ikke har hat godt av at være veninde med Kransegaardsbarnene, for det er fra den tid jeg er blit saa vigtig og altid vil være den første, sier mor. For i Kransegaarden var der aldrig nogen som mukket, allesammen gjorde hvad jeg vilde. Og det likte jeg rigtignok umaadelig godt. Den eneste kunde være Adora som var litt opstanasig imellem! men jeg lot hende aldrig dø i synden, maa dere tro.
     Hele de lange, lyse vaareftermiddage igjennem, naar himlen var høi og lys, naar det lugtet friskt av fugtig jord, og de fløielsbrune aurikler piplet op indenfor havegjærderne, da spilte Kransegaardsbarnene og jeg klink i solvæggen, eller var paafærde hele dagen nede paa skibsverftet, hvor der lugtet av friskt træ og sagmug og tjære og bek og salt sjø.
     Vi lekte altid ”familier"; hver bordstabel var et hus for sig. Jeg vilde bestandig være mor, og alle de peneste smaabarn skulde være mine barn. Alle de som var stygge, med kjertler i øinene og med utslæt, skulde de andre ha. Og ingen mukket det grand.
     Men en dag syntes jeg det var saa ensformig bare at være mor, og saa klatret jeg op paa den høieste bordstabel:
     ”Nu vil jeg være konge," sa jeg.
     ”Saa vil jeg være keiser," skrek Adora. Har dere hørt saadan uforskammethet ?
     "Saa vil jeg være pave,”' sa jeg, -- hun skulde nok ikke lure mig.
     ”Ja saa vil jeg være pavinde", ropte Adora.
     Det blev jeg rasende for naturligvis, og saa sprang jeg ned av bordstabelen og løp efter pavinden med en aare hævet høit i veiret, og da blev hun saa ræd at hun ropte høit: ”Jeg vil inte være pavinde - du kan være baade pave og pavinde!"
     Saa laa vi ute i baatene hele dagen og sutlet og skvalpet og smaarodde omkring bryggerne, og faldt i sjøen og blev trukket op igjen, og drak kaffe av matspandene til arbeidsfolkene. Jeg tænkte ikke paa andet end Kransegaardsbarna og nu har jeg glemt dem allesammen.
     For saa begyndte jeg paa middelskolen og fik en masse veninder med en eneste gang. Paa skolerne er det altid saa, at der er nogen som alle vil være veninder med, og nogen som ingen liker. Det er grulig gildt f. eks. at være veninde med dem som er døtre av skippere. For naar skuterne kommer hjem, faar vi en masse beskøit og kan gaa ombord hver eneste dag. Og det er det snodigste som findes. Hvis jeg var gut, vilde jeg til koffardis, ut paa langfart bestandig.. Aldrig i verden vilde jeg føre dampskib langs kysten ialfald, for det er bare at staa til punkt og prikke for fine og fornemme damer, og det maa være ekkelt.
     Teresie Terkelsen har aldrig veninder uten i september maaned. Hun er stor og svær med et ubevægelig, hvitt maaneansigt, og hun er ikke det grand gild; men hendes far har den største frugthave i hele byen, derfor er det morsomt at være veninde med Teresie om høsten, kan dere vite. Allesammen kappes om at følge Teresie hjem, leie hende under armen og følge hende helt ind i gangen og op paa salen, hvor bergamotter og pærer ligger paa aviser over hele det store gulv. Da er Teresie umaadelig vigtig og deler ut bergamotter, og vi er forfærdelig gode venner. Men allesammen er nu enige om det at naar det lider utover i oktober, og veiene blir sølete, og al frugten er solgt, saa er det igrunden altfor lang vei at følge Teresie hver eneste dag.
     Malla Salomonsen er næsten den snildeste av alle. Hun er rund og rød og hyggelig, og grulig gild at være veninde med, fordi alle skuespillere og dverger og saadanne som spiser med tærne, og sammenvoksede mennesker altid bor paa hotellet hos hendes mor naar de kommer til byen.
     Og Malla Salomonsen kan jeg ogsaa takke for at jeg blev kjendt med Litza. For aldrig har jeg været saa glad i nogen, og aldrig har jeg graatt for nogen anden veninde som for Litza. Endda jeg bare har kjendt hende og været sammen med hende i otte dage i hele mit liv. For Litza var en liten pike som reiste med en gjøglertrup og var i vor by i otte dage, og jeg har aldrig set hende siden. Hun var det deiligste jeg har set, og fattig, og stod ganske alene i verden.
     Den første gang jeg saa Litza, sat hun paa iskassen i hotellets brede gang og spiste kastanjer. Hun hadde store, mørke, triste øine og langt sort, krøllet haar, lange, røde, engelske silkestrømper og en luvslitt, hullet sort kjole. Aldrig før har jeg set noget saa deilig; jeg var ikke at formaa til at gaa min vei, men sat med Litza paa iskassen hele dagen. Da vi hadde talt med hende i fem minutter, fortalte hun Malla og mig hele sit liv, og det var usigelig sørgelig.
     Hun hørte til den omreisende gjøglertrup med manden som slukte sverd, og den bitte lille dverg som var admiral. Selv danset hun paa line og kastet med forgyldte kuler, og den sorte mand med fløielsjakken og de onde, sorte øine, han "eide” hende, sa hun. Hun var dansk, men født i Vestindien hvor hendes mor endnu bodde, og det eneste hun i verden vilde, var at komme dit tilbake.
    ”Ser du ikke han har onde øine," hvisket Litza, da den sorte mand med fløielsjakken gik gjennem gangen. ”Han piner mig hver dag - en dag dræper han mig." Litzas store øine utvidet sig endnu mere da hun sa dette, hendes næsebor skalv sagte.
     "Men hvorfor reiste du fra din mor, Litza?" sa jeg.
     ”Hun solgte mig til ham," sa Litza og nikket med hodet, "hun hadde ingenting at spise, og saa solgte hun mig for mange guldstykker."
     Der kom en klump op i halsen paa mig, en stor klump, det var det samme om Malla og alle mennesker saa jeg graat - jeg maatte graate - jeg maatte graate - - tænk at det eneste Litza ønsket i verden var at komme tilbake til en mor som hadde solgt hende!
     Litza stirret paa mig i to minutter, saa kjendte jeg pludselig hendes armer om min hals, og hun ropte: ”Jeg elsker dig -- jeg elsker dig!" Og hun kysset mine støvler og mine hænder, og tørret mine øine med sine lange sorte krøller. Det var likesom et eventyr altsammen. Saa graat jeg endda mere, og da hadde vi kjendt hinanden i en halv time.
     Saadan blev Litza og jeg veninder. Og hun var saa blid og saa søt og saa heftig og saa vild; hun var alt mulig paa samme tid. Og hun hadde været i Valparaiso og alle steder, og hun fortalte de underligste ting. Hun hadde reist over havet mange ganger og været saa syk, saa syk at hun trodde hun skulde dø. Og hun vilde gjerne dø, for hvis hun levde, maatte hun altid være hos den sorte mand med de onde øine, han som eide hende. Han hadde slaat hende meget, saa hun hadde blaa flekker, - men især før, ikke saa meget nu i det sidste.
     Vi sat oppe i heien bak en stor sten, mens Litza fortalte. Hun brettet op sit kjoleærme og viste mig de blaa flekker. Og hver dag regnet vi ut: Nu har vi bare fire dage, og tre dage, og to dage at være sammen, og jeg syntes at jeg ikke kunde holde ut at hun skulde reise, og at jeg aldrig skulde se hende igjen.
     En dag kom hun op til os, liten og sort og luvslitt, og kikket rundt hjørnet op i vort gaardsrum.
     ”Jeg liker ikke du er sammen med det fremmede barn," sa mor.
     ”Aa mor, hun er saa snild - og ingen anden bryr sig om hende end jeg i hele verden."
      Saa vilde mor se hende, og jeg fik Litza med mig ind i stuen. Hun sat som en forskræmt, pjusket fugl paa kanten av en stol, men ikke et ord var det mulig at faa av hende naar mor hørte det.
     "Har du det ondt, barn, hos den fremmede mand?" spurte mor og klappet hendes sorte haar.
     Litza kastet et stort, forskræmt blik paa mor, hendes næsebor skalv sterkt, men hun sa ikke et ord før vi igjen var ute alene mellem os.
     ”Jeg hadde tænkt at spørre dig," sa Litza hurtig og vildt som hun altid talte,  ”jeg hadde tænkt at spørre dig om du  ikke kunde reise med os - - men nu vil jeg ikke – for din mor er saa god - din mor er deilig i øinene.” Litza talte altid saa meget om folks øine.
     En eneste gang saa jeg hende sint. Litza og jeg kom løpende op baktrappen til hotellet, da dvergen som var admiral, pludselig stak sit store ansigt med en umaadelig knebelsbart frem mellem trappens gelænder oppe fra gangen. Jeg maatte skrike, for jeg blev saa usigelig ræd.
     "Cararnba," sa Litza og trampet med foten - hun sa altid "Caramba" naar hun blev heftig – ”vil du øieblikkelig gaa din vei - dit stygge menneske."
     Den aften gav hun mig en bitte liten sølvring til erindring. Det var den sidste gang jeg saa hende. Den næste morgen da jeg løp ned med tre par varme strømper til hende fra mor, var hun netop reist.
     Aa hvor jeg graatt! Jeg trodde at jeg aldrig kunde bli glad mere, naar Litza var ute i den vide verden og hadde det ondt.
     Men hver eneste aften vilde jeg be til Gud for Litza, det bestemte jeg mig til. Og naar jeg glemmer det en aften, flytter jeg hendes lille sølvring over paa en anden finger for at huske det. Og hver aften sier jeg det samme: ”Gud, du maa holde fast paa Litza - rigtig fast - maa du holde paa hende, Gud - og saa maa du gjøre noget for hende, saa hun kan bli glad og ikke mere være saa bedrøvet i øinene."
     Er det ikke grusomt, dere, at der findes mange, mange barn, saadanne som vi, rundt paa jorden, som har det usigelig ondt, som er bange hver dag de staar op, og graater hver aften alene naar de lægger sig. Og en av dem er Litza, hvor hun nu i verden er henne.
     Men naar jeg tænker paa det, blir jeg saa glad i far og mor og alle søskendene og alting hjemme, og jeg vil ikke andet i verden end bare være usigelig, usigelig snild.
 

Digitale tekster
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999 : Morsomme dage av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside]  [neste] [toppen]