Digitale tekster
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999 : Morsomme dage av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside]  [neste]

OLEANAS KLOKKE
Høit oppe i fjeldene ligger en vakker, stor gaard som heter Godvold. Der er store grønne marker omkring, og den ligger like nede ved den speilblanke fjorden.
     Men alle husmandspladsene til Godvold ligger oppe i skogen. Ret som en gik, lysnet det mellem trærne, og saa laa der en liten stue paa en stump grønt jorde. Granskogen laa tættere nedover til selve gaarden ; men oppe ved pladsene, hvor der var ryddet, vokste silje og or i klynger, og der var bitte smaa potetesflekker, og en liten brunstekt hytte i solen med torvtak og smaa grønne ruter.
     Men oppe i de pladsene saa en langt utover fjeldene og nedover tætte skogen, og dypt der nede mellem løvtrærne den stille, skinnende fjorden.
     Og i alle de husmandsstuerne yret det av barn. I Henriksstuen var der ni, i Sveen var der otte, og i Nordhagen var der elleve. Og hvitt haar hadde de alle, barbente var de alle, og blaabær om munden hadde de alle.
     Men i Henriksstuen likte jeg og de andre barn os bedst; for der var gamle bedstemor. Hun var aldrig ute mere, men sat altid i en armstol inde ved vinduet. .
     Og bedstemor var saa mild i øinene, og i vinduet ved siden av sig hadde hun tobakspipen sin og de brune, slitte andagtsbøker. Naar jeg sat og saa paa bedstemor, bad jeg altid til Gud for hende indi mig. Jeg bad at Gud vilde ta hende op til sig i himmelen snart - det maatte være rigtig snart - og gjøre hende ung igjen, saa hun kunde springe omkring likesom jeg hele dagen.
     Naar jeg ser rigtig gamle folk, ber jeg altid til Gud for dem. For det er saa sørgelig at de er saa gamle, synes jeg. Ofte naar jeg kjører paa veiene og ser en gammel, gul kone staa med solhætte over øinene og stirre efter os i en hyttedør, har jeg saa ondt av hende og vilde saa usigelig gjerne gjøre noget for hende; -- og saa kjører vi forbi, og saa kan jeg ikke gjøre andet end be til Gud for hende. Det aner nok ikke den gamle konen i hyttedøren; - og leit vilde det være at si det ogsaa forresten.
     Men Oleana Henriksstuen var bedstemors datter; hun var
stor og fregnet og snakket svært. Men manden sin var Oleana Henriksstuen ikke videre fornøiet med.
     "Han da, stakkaren," sa Oleana, ”han har nok ikke gaver til nogen ting han; - nei han har nok ikke noget til hue, nei det vilde nok se galt ut i Henriksstua hvis ikke hu Oleana var der."
     Og Kasper Henriksstuen, Oleanas mand, var saa fuldstændig enig. Oleana lot ham nok aldrig dø i synden.
     ”Jeg har nok ingen gaver faat jeg," sa Kasper Henriksstuen, "og ikke er jeg lært heller; men det er likesom saa i verden at en flink og en daarlig kommer sammen; - og saa styrer hu Oleana da, ser dere."
Det hadde nok ikke været saa greit i Henriksstuen ofte; det var mest saa de hadde sultet, baade bedstemor og Kasper og Oleana og alle de ni.
     ”Det er ikke værdt at nævne det engang, men jamen har det været svært mange ganger," sa Oleana; ”men siden der kom gjester og fine byfolk til Godvold, saa kom lykken til Henriksstua,"
     For Oleana vasket for alle gjestene og tjente gode penger. Jeg har faat det til givendes altsammen," sa Oleana; ”for Vorherre gjør bækken mæt av vand; og arbeidet jeg lægger til, regner jeg ikke for noget."
     Der var senger allesteder i det eneste rum som fandtes oppe i Henriksstuen, og hylder og klær og kjørrel og glansbilleder opover alle væggene, saa der var ikke en plet som var unyttet. Og gulvet var skinnende rent med brisk paa, og solen skinnet gjennem de grønne ruter paa alle de ni hvite barnehoder som klumpet sig sammen naar der korn fremmede.
     Oleana Henriksstuen hadde været gift i enogtyve aar, og i al den tid hadde hun ikke eiet klokke. Mørke vinteraftenerne, naar sneen laa tyk og tung paa granene rundt omkring, og veiene var igjenføket, saa det var uveisomt alle steder, hadde Oleana sittet oppe i hytten med ni barn og en mand som ikke hadde nogen gaver, og ikke hat det fjerneste begrep om tiden. Om sommeren saa hun paa solen, og om vinternætterne stod hun op og kikket paa stjernerne.
     Hver dag var jeg oppe og snakket med Oleana; og en dag deroppe i pladsen faldt det mig ind at jeg og de andre barn skulde samle penger til en klokke til Oleana Henriksstuen. Og alle de voksne vilde ogsaa være med, og der kom mange
penger ind; saa blev der kjøpt et stort ur fra byen, med hvit skive og røde roser.
     Og det var saa forfærdelig, saa forfærdelig gildt. Der blev sendt bud om Oleana vilde komme ned til Godvold. Og Oleana kom vandkjæmmet i stiv verkenskjole og hadde ikke idé om hvad det var vi vilde hende.
     Uret hadde vi hængt op i gangen paa Godvold; det gik saa langsomt og sikkert med gul, skinnende messingpendel. Alle damerne stod omkring, og jeg skulde faa lov til at gi hende det.
     "Oleana," sa jeg, ”vi vil gi dig en klokke, - og der er den."
     Oleana saa ut som hun var faldt direkte ned fra skyene.
     ”Nei, nei, nei," sa Oleana, ”det kan vel ikke være mulig, det vel; --hvorfor skal jeg ha dette, jeg da?"
     ”Fordi du er saa snild, og fordi du har saa mange barn,” sa jeg.
Da slog klokken seks fulde rene slag, og saa begyndte Oleana at graate.
     ”Aldrig har jeg tænkt der kunde findes saa snilde mennesker i verden," sa Oleana; hun foldet hænderne og saa op paa klokken; - ”nei, nei, nei."
     Hun sanset sig ikke da hun gik hjemover, sa Oleana siden; hun gik som hun gik i luften, saa glad var hun. ” -Og ikke sanset jeg at takke heller; jeg var som jeg var fortura,” sa Oleana.
     De første nætterne sov hun ikke trygt; for hun vaaknet hver gang klokken slog, og velsignet alle gjestene paa Godvold.
     ”Nu skulde det gaa efter klokke alting; - nu var det ingen sak at leve i Henriksstuen, siden hun hadde faat klokke," sa Oleana.
     Alle gjestene fra Godvold var oppe i pladsen og saa paa uret som tikket paa væggen.
     Naar det blir rigtig mørkt i vinter, naar det blaaser, og sneen fyker, skal det bli moro at tænke paa at Oleana Henriksstuen høit oppe i skogen ved Godvold har klokke som tikker og tikker, saa hun ikke behøver at staa op om natten, aande paa de frosne ruter og kikke paa stjernerne.

Digitale tekster
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999 : Morsomme dage av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside]  [neste] [toppen]