Digitale tekster
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999 : Morsomme dage av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside]  [neste] 
 

TURISTER
Jeg interesserer mig forfærdelig for sport, endda der er temmelig litet av den i vor by, maa dere tro. Naar jeg sier til far at jeg skulde ønske der var mere sport her, saa sier far: "Jeg synes du sporter hele dagen jeg, Inger Johanne!" Men jeg kalder ikke det sport, at jeg har lyst til at færdes ute og klyve i heiene, og ro naar jeg kan stjæle mig til det, og slikt noget. Nei, sport er velocipedkjøring og ski og kapseilas og kapkjøring og saadant noget fint, som folk kappes om og roper hurra og blir begeistret over. Og jeg vet næsten ikke noget saa gildt som at bli begeistret. Gid jeg ogsaa kunde gjøre noget som folk kunde rope hurra og bli begeistret over; men det kommer nok aldrig nogen til at bli, for jeg er ikke flink til nogen ting uten i munden, og det er der ingen som roper hurra for, - i vor by ialfald.
     Der er bare to til foruten mig som elsker sport i vor by, eller som har noget med sport at gjøre ialfald. Det er bok-holder Feiring og Malla Salomonsen.
     Bokholder Feiring rider paa velociped, men han gjør ikke andet end ride folk overende, fordi han er saa nærsynt. Naar folk ser ham komme ansættende paa lang vei, trykker de sig opover husvæggene og ser at komme sig unda. For bok-holder Feiring ænser ingen ting naar han kjører paa velociped. Han bare ser ret ut for sig med et stivt blik, og lægger ivei som det gjælder at berge livet.
     Malla Salomonsen rider ogsaa paa velociped, men hun tar tingen paa en ganske anden maate. Hun er aldeles en kontrast til Feiring. Hun skal ride paa velociped fordi hun har saadan stor mave; men hun forhaster sig ikke, maa dere tro. Hun kan gjerne gaa halve byen og spasere med velocipeden, før hun finder et passende sted at stige op. Og aldrig saa snart er hun oppe paa den og kjører smaat ivei med sit umaadelig store, hvite fuldmaane-ansigt, saa er et av de smaa korte benene hendes nede paa jorden paa den ene side igjen. Og saa begynder hun paany at spasere med velocipeden for atter at finde et passelig sted at stige op. Slik gaar det bestandig. Og altid følger jeg efter hende naar hun er ute paa de turene sine, for det er ingen sak at holde skridt med hende, kan dere vite.
     Ja og saa er det ski da om vinteren, men der blir ikke stort av det heller, for naar det næsten ikke er sne, men bare nøkne heier og mildveir og søndenvind som det er hernede ved sjøen, saa kan dere skjønne at det blir smaat stel med skiløpning.
     Ikke kan det bli noget sportsmæssig med seilasen vor heller. For vi barn har aldrig lov at seile med andet end fokseil og den gamle tungvinte prammen til Peckell. Det er bare saavidt at baaten snegler sig frem.
     Men saa avtalte alle veninderne paa skolen en dag, kort før ferierne i sommer, at aldrig saa snart fik vi fri, saa vilde vi ta en fottur, akkurat som rigtige turister, og bestige fjeld. Vi vilde notere klokkeslættene, hvor fort vi kunde gaa, og vi vilde ha ransel og turiststav og portvin og sølvbæger og alt mulig med os. Jeg skulde faa laane Karstens sølvbæger, som han hadde faat i daabsgave, ikke for det, der vilde nok bli skrækkelig megen krangel inden han vilde ut med det, det forutsaa jeg nok.
     Til at begynde med var der naturligvis forfærdelig megen motstand hjemme.
     "Ja, hvad vil der komme ut av den historie," sa far, brukne arrner og ben og elendighet." 
     "Saa galt gaar det vel ikke," mente mor, "men dere blir bare skræmt av sinte kreaturer, og kanske der er fantefølger ogsaa deropover, og dødsens trætte blir dere."
     Aa langt fra, vi skulde nok ikke bli trætte!
     I otte dage kjæmpet vi for at faa lov til at gjøre en saa-dan tur; jeg snakket saa jeg blev hæs. "Du vet da det, mor, at jeg er kjæk," sa jeg, Jeg skal forsvare alle de andre," sa jeg, og bredte ut armene og slog omkring mig, "baade mot okser og fanter," sa jeg.
     Saa blev hele vor storartet anlagte tur (vi hadde tænkt at være borte i otte dage og at bestige to fjeld) reducert til at vi skulde faa lov til at gaa tolv kilometer til en gaard oppe ved Sørfjorden, ligge der om natten og spasere nedover akkurat samme vei dagen efter.
     Isch og isch og isch!
     Men tilslut, da vi hadde summet os litt, syntes vi det var ikke saa værst, det var da ialfald bedre end ingenting.
     I den sidste tid var der nemlig begyndt en liten pike paa skolen, som hette Damine. Hun hadde bodd opover landet før og kjendte saa mange folk deropover, sa hun. Vi burde gaa til en gaard som hette Skohjem, sa Damine, for der var de saa glad i hende, og der var saa inderlig hyggelig, sa hun. Damine har en umaadelig hvit pande og kjertler i øinene og er grulig vandkjæmmet naar hun kommer paa skolen, og saa usigelig ordentlig at ikke en eneste begte sitter løs paa hele Damine. Alle bøkerne hendes ser ut som de var kjøpt igaar, og saa folder hun hænderne naar hun læser op lekserne, saa kan dere vel tænke dere hvorledes Damine er. Jeg undredes nok litt paa hvordan de folkene paa Skohjern kunde være, som var saa grulig glad i Damine; for naar hun sa det selv, saa var det vel saa.
     "Hvorledes er de paa Skohjem da, Damine?" spurte jeg.
     "Aa, der er saa inderlig hyggelig," sa Damine, "store omhængssenger med store dyner, og en mængde søtepler om høsten."
     Jeg syntes ikke egentlig at omhængssenger og søtepler var noget fristende. "Er der ikke noget mer da?" sa jeg.
     Nei, Damine saa yderlig forbauset ut over at jeg vilde ha noget mer,
     Ja saa blev det bestemt da at vi skulde gaa til Skohjem, og vi vilde ikke sende noget bud i forveien, for det behøvdes ikke, sa Damine. 
     Og nu skal dere høre alt hvad der hændte os paa den turen. Det var ikke saa litet endda, maa dere tro.
     Til syvende og sidst var det ikke mere end fem av os som blev med. Det var Karen, Antonette, Massa, Damine og jeg. Endelig var vi da færdige ; jeg var paa bunden av ranselen hundrede ganger, tror jeg, før jeg hadde alt med. Men saa var ogsaa alting i en ekstra orden tilslut. Jeg hadde baade finger-bøl og synaal og traad og heftplaster og bringebærsaft og karbonadekaker og strømper og alting i ranselen.
    Og mor formante mig forfærdelig, og far gav mig to kroner, og saa gik vi.
     "Jeg tænker dere blir bra trætte naar dere kommer frem iaften," sa mor.
     Pyt san, vi skulde gjerne løpe alle tolv kilometer uten at puste engang.
     Og det gjorde vi ogsaa næsten de to første kilometerne; vi løp og vi sang hele veien, men altid var Damine et godt stykke efter os, saa vi maatte vente paa hende lange stunder før hun dukket frem igjen.
     "Gid vi skulde være borte i fjorten dage og bare ligge i høilaaver," sa jeg, "for at ligge i en almindelig seng har vi da nok av hele aaret."
     "Ja, men det er saa ustørtelig med lopper i høiet," sa Damine.
     Pyt, lopper!
     Da vi hadde gaat to-tre kilometer, var der en bæk som rislet ved siden av veien. Og saa blev vi saa tørste og sultne med en eneste gang allesammen, og ranslene kom av ryggen og op i en fart.
    Og sommervinden suste gjennem granskogen langs veien, og bækken rislet saa lystig, og vi laa paa den bløteste mose og drak bringebærsaft og vand av Karstens sølvbæger, og stirret op i den blaaeste himmel mellem trætoppene. Jeg hadde nemlig lovet Karsten at jeg skulde pakke hele ranselen min fuld av sjeldne stener til ham hvis jeg fik laane bægeret, og saa gav han sig straks. For øieblikket bryr han sig ikke om andet end graasten, som han lægger pent i æsker.
     Saa begyndte vi at snakke om hvad vi ønsket os mest i hele verden.
     "Jeg vilde ønske jeg var en gut," sa jeg, "saa vilde jeg kjøpe mig en baat med ordentlig seil og rig og alting, og saa vilde jeg reise ut paa havet og fiske. Og være ganske alene paa hele havet! Og bølgerne skulde komme, den ene efter den anden, og jeg skulde seile hen over dem -- jeg vilde aldrig ha hat paa, vinden skulde ruske i haaret mit, og saa vilde jeg rope og synge i vilden sky. "
     "Tænk, at ønske det!" sa Antonette. "Nei, jeg ønsker at jeg eide et guldur, det ønsker jeg mest av alt i verden."
     "Jeg ønsker jeg hadde en blaa silkekjole," sa Massa, "nei igrunden ønsker jeg mest at jeg hadde langt, gult, krøllet haar, det ønsker jeg mest av alt i verden. "
     Karen laa og stirret op i grantrærne: "Jeg vilde ønske jeg vilde ønske - jeg vilde ønske.."
     "Hvad for noget?" sa jeg.
     "Jeg vilde ønske alt mulig," sa Karen, og det var vi igrunden enige i allesammen, Damine sa ingenting, naturligvis.
     Saa gik vi igjen; ikke et menneske møtte vi, det var bare store, brede, solhete landeveien bortover.
     Du verden, hvor varmt det var; solen var likesom en ild-kule, ikke et træ at øine.
     "Puh, hvor varmt!" sa vi allesammen.
     Og vi gik, og vi gik, og vi gik. Ret som det var satte vi os ned ved grøftekanten og drak lunken saft og vand.      Igrunden likte jeg mig ikke rigtig længer; ranselen var likesom et bjerg jeg hadde paa ryggen, og det støvet forfærdelig.
Pludselig stanset Antonette og sa hun vilde gaa hjem igjen.
     "Men kjære, hvorfor vil du det da?"
     "Jo, Karen bare gjørs paa og tramper og sparker forat det skal støve paa mig."
     For noget tøv!
     Nei, Antonette gik baklængs længer og længer tilbake. "I grunden synes jeg at det er kjedelig ogsaa at gaa saadan," sa hun - "det er saa ekkelt saa."
     Der hjalp ingen overtalelser; Antonette vilde vende; der gjorde hun helt om og pilte tilbake til byen.
     Vi saa paa hverandre. "Antonette er en god sipe," sa jeg. Allesammen var vi enige i det var godt hun gik sin vei.
     I samme øieblik kom der en liten sort hund løpende; den hoppet opover os, bet os i kjolen og vilde leke. Vi blev forfærdelig glad i den alle fire, og allesammen vilde vi ha den for os selv alene. En gav den kjæks, og en gav den sukkertøi, men jeg gav den karbonadekaker, derfor blev den mest glad i mig og bet i kjolekanten min hele veien. Det venskap kom mig sandelig dyrt at staa, som dere snart skal høre.
     Ret som det var kom Antonette igjen. "Det er saa ekkelt at gaa hjem alene," sa hun, "jeg vil være med allikevel."
Varmere og varmere blev det; det var ikke luft, bare støv og sand og het sol vi pustet i. Veien gjorde her en sving nedom fjorden. Der var store stener langs med vandet, og smaabjerk stod like ned i vandkanten.
     "La os bade os!" ropte jeg.
     Naturligvis vilde vi det allesammen; de kunde umulig se os fra veien, for bjerkene skygget. I en-to-tre var vi i vandet. Aa, hvor vi lo! Bunden var saa fæl, bare store, runde, glatte stener. Ret som det var gled en og rev en anden med sig, og vi skrek saa det vist hørtes lange veier.
     "La mig være!"
     "Slip mig - uh-hu-hu - saa koldt."
     "Au, jeg skar mig paa en sten!" "Aa, jeg knuste lilletaaen min!"
     Vi moret os usigelig; endelig maatte vi gaa iland igjen. Men tænk, saa kunde jeg ikke finde mine sko. Noget værre har jeg aldrig været ute for. Jeg hadde lagt dem fra mig ved en sten, ikke et menneske hadde været der, og endda var de borte.
     Jeg lette høit og lavt; alle de andre var færdige for længe siden, og jeg gik der og hinket.
Endda jeg virkelig var litt fortvilet, saa maatte jeg le. "Dere faar bære mig til Skohjem," sa jeg. Vi lette mellem stener, og vi lette mellem busker for tyvende gang.
     Alle de indfald jeg hadde, de maa jeg nu le av. For ett øieblik vilde jeg flække bjerkebark og binde paa føtterne, likesom birkebeinerne, og et andet øieblik vilde jeg skjære ranselen min itu og knytte den om benene. Saa skulde de bære mig paa guldstol, og da faldt vi overende alle tre - du, hvor vi lo!
     Jeg tror vi lette efter de fille skoene i to timer, og - maa jeg saa by dere hvad der hændte! Der kom den ekle lille, sorte hunden som hadde spist op karbonaderne mine, løpende med den ene sko i munden!
     Saa gjaldt det at finde den anden sko. Endda jeg hadde den største lyst av verden til at jule op den lille uforskammede hundehvalpen, saa maatte jeg jo gjøre mig gode venner med den, og gi den pandekake, forat den kunde finde op den anden sko.
     "Se her, bisken, skal du faa pandekake - gaa nu efter den anden skoen min dal"
     Men bisken brydde sig ikke det grand om alle mine over-talelser, glefset efter pandekaken og smaagjødde og vilde leke. Saa opgav jeg det aldeles og bestemte mig til at jeg heller fik hinke de fem kilometer paa ett ben. Det var ingen lystelig tanke just, og langt om længe fik jeg kravlet mig op paa landeveien - og der, midt oppe i støvet, laa skoen min!
      Saa blev jeg naturligvis rasende paa hunden og truet den; de smaa gule øinene saa yderlig forbauset ut over dette pludselige omslag. Den løftet paa ørene, holdt det ene forben iveiret og stirret paa os.
    "Gaa din vei, sier jeg."
    Den piltet nogen skridt, saa vendte den sig om igjen og saa tilbake paa os. Nei, da var den saa forfærdelig søt. "Kom da, bisken - kom igjen du, bisken!" Og saa kom den styrtende og bet os i kjolekanten og var ellevild.
     Og tænk, saa fulgte den os helt til Skohjem. Endda vi ikke kom der før klokken var over ti. Jeg trodde tilslut at vi aldrig kom frem; det var overskyet, og der laa taakedotter bortover jorderne, og der - høit oppe under aasen, laa en gammel, rødmalt gaard. Det var Skohjem. Og allesammen var vi saa trætte og sultne og kjede at vi paa slutten trættet om alle ting. Den ene vilde ha fløtegrøt, og den anden vilde ha fløtebunke naar vi kom frem, og spise forfærdelig vilde vi ialfald allesammen.
     Da vi kom op paa gaarden, var der lukket og stængt alle steder, - det kunde vi takke hundehvalpen for at vi kom saa sent.
     Først holdt vi en lang raadslagning, om vi skulde banke op folkene eller bare gaa bort og lægge os i laaven. Men vi var saa usigelig tørste, og saa banket vi. Først sagte; nei, ingen hørte os. Saa høiere og høiere, tilslut dundret vi lystig paa døren. Og pludselig, uten at vi hadde hørt en lyd indefra, blev døren revet op, og en stor, sint mand med busket haar stak hodet ut.
     "Hvad er dette for et forargelig leven, spør jeg?"
     Vi blev saa rædde at vi tumlet tilbake.
     "Aa er dere for noen, maa jeg spørre?"
     Jeg puffet Damine frem; jeg ser endnu det ulykkelige ansigtet og kjerteløinene hendes, da hun traadte frem og neiet:    "Jeg er Damine Knudsen," sa hun.
     "Jasaa," sa den sinte mand i døren, "aa er det du far og ræker efter nattetider da?"
     "Vi gaar fottur," sa jeg.
     "Dere faar gaa dit dere kom fra da," sa manden.
     Men der viste sig en kone ogsaa oppe i døren, med rynket ansigt og natkappe.
     Damine neiet igjen og saa bønfaldende op paa hende: "Jeg er Damine," sa hun ynkelig.
     "Aa er det du vil da, mor?" sa konen i døren.
     "Vi vilde gjerne ligge her inat," sa jeg, for jeg skjønte det blev ingenting med Datnine.
     Konen mønstret os længe og grundig. Endelig hørte jeg hun hvisket noget til mandett om "fine folks barn".
     "Ja, dere faar vel ligge paa salen da," sa hun tilslut og sjokket barbent foran os opad en brat trappe, og lukket os ind paa en lav, kvalm sal, hvor der lugtet av støvler og ost og sau og alt mulig.
     "Dere faar lægge dere her da," sa konen og bredte op to utnaadelige himmelsenger; dermed gik hun øieblikkelig.
Der stod vi. Jeg skal aldrig glemme mine følelser; jeg var litt fortvilet, men mest var jeg sint. Ikke fik vi mat, og ikke fik vi melk, og ikke var her luft skapt paa denne gyselige salen. Jeg for hen og vilde lukke op vinduene; saa var de, sandelig min hat, spikret igjen hvert eneste et!
     "Damine," sa jeg, "du er en trumfedeise, som kunde si at her var hyggelig," sa jeg, "for de er jo næsten menneskeætere begge to," sa jeg.
     Jeg hadde ikke turdet gaa ned og be om melk for aldrig det, endda jeg hadde rost mig av for mor at jeg var saa kjæk.
     Damine smaagraat: "De var snilde da jeg var her ifjor," sutret Damine.
     Saa satte vi os da paa sengekanten og spiste haardkokte egg, som vi hadde i ranslene.
     Ute begyndte det at regne; det trommet paa vinduene, og det blev næsten mørkt, og saa begyndte Karen og Antonette at graate fordi de var saa rædde, sa de. Var det ikke for skams skyld, saa skulde jeg gjerne graatt, jeg ogsaa, saa fælt syntes jeg al ting var. Saa krøp to av os op i en seng, og tre i en anden, og jeg syntes det var saa gyselig at gaa fottur at jeg kunde ikke si det.
     Det var den værste nat jeg har oplevet. Utenfor pisket regnet ned i strømmer, og det var aldeles mørkt paa den lave, store sal. Antonette og Damine laa paatvers i sengen, jeg laa paa sengekanten og kunde ikke sove, og nedenunder laa Skohjemsfolkene; jeg hørte helt herop hvor de snorket. Jeg kunde knapt tro det var mig selv; det var likesom i eventyrene om troll og bergtatte folk: Nedenunder laa trollene, og her laa vi og kunde ikke komme ut av fjeldet.
     Nei aldrig, aldrig i evighet vilde jeg gaa fottur mere! Og jeg syntes jeg var saa grulig langt hjemmefra. Da alle de andre sov, graat jeg litet, litet grand ned i mor Skohjems verkensdyne. For tænk, om de ikke vilde gi os mat imorgen heller! Bare det blev lyst, vilde jeg løpe hjem igjen med en eneste gang, om det regnet aldrig saa meget. Og mens jeg laa der, blev jeg saa grulig glad i alle hjemme, i far og mor og alle søskendene - saa snilde de var - og hvor deilig det var hjemme - ingen hadde det vist saa deilig hjemme som jeg - uh-hu-bu - og saa laa jeg der og graat stille, fordi jeg var saa usigelig glad i far og mor.
     Da jeg vaaknet, stod solen høit paa himmelen, og myggene surret og svirret indenfor omhænget. Vi reiste os op i sengen og saa paa hverandre og lo. Først litet grand, og saa mere og mere; vi maatte holde hænderne for munden tilslut, forat de ikke skulde høre os nedenunder.
     "Hvor forfærdelig vi har hat det!"
     "Ja, forfærdelig."
     Allesammen forsikret de ikke hadde sovet en blund hele natten. "Hvis vi bare kunde faa vinduene op, saa skulde vi hoppe ut og løpe vor vei med engang," sa jeg.
     Endelig maatte vi da gaa ned alle fem i følge. Konen stod i kjøkkenet; hun hadde endnu natkappen paa, og underlæben hang langt nedover baken paa hende.
     "Skal det være for fornøielsen at dere gaar saadan?" spurte hun.
     Ja, det har saa skam ikke været nogen fornøielse at ligge oppe paa din sal inat, tænkte jeg.
     Saa spurte hun hvem der var forældrene vore, og da hun hørte det, blev hun med engang meget blid og aapnet døren til en kvalm, solhet stue med nedrullede gardiner, hvor der var et fluesur som ikke kan beskrives. Det var storstuen paa Skohjem. Saa fik vi kaffe og stenhaardt hvetebrød, og siden stikkelsbærvin med døde fluer i. Ialfald laa der to i mit glas.
     "Nu kan dere da se at de er snilde," sa Damine triumferende.
     Aa ja, de var jo ikke værst nu; men ikke for det at jeg nogensinde kom til at like mig paa Skohjern. Jeg hadde ikke spor av lyst til at være der længer for mit vedkommende, og det hadde ikke de andre heller, lot det til.
     Saa betalte vi for os, neiet pent allesammen, og satte paa sprang nedover veien.
     Endda det hadde regnet om natten, var det tusen ganger varmere end dagen før, det var akkurat som inde i en baker-ovn. Hele tiden ertet vi Damine fordi hun syntes det var saa hyggelig paa Skohjem.
     Men ret som det var, stod der en gul hest ganske løs midt i veien. Løse hester er min pest. Jeg tror vi var hundrede ganger over grøften og ut paa veien igjen for den fille gule hesten. Aldrig saa snart hadde vi gaat et litet stykke, og tænkte vi var vel unda den, saa dundret det bak efter os, og der kom den travende.
     Kan dere tænke dere noget eklere end at ha en saadan løs gul hest dundrende efter sig?
     Du, hvor trætte vi var efter at ha løpet for den hesten. Antonette og Karen var likbleke og laa langs grøftekanten og graat. Massa hadde saa vondt i hodet at hun vilde kaste op, og Damine var sur som eddik, fordi vi syntes der var ekkelt paa Skohjem. Alting var leit, og ingen ende tok veien, og ikke kom der nogen hest vi kunde faa kjøre med heller; vi gik og vi gik.
     Alle næserne vore var brunrøde av solen og med blemmer paa, og da vi nærmet os byen, traf vi folk som lo av os fordi vi var saa trætte. Saa møtte vi Karens far og mor, og Karen tok faren under den ene arm og moren under den anden, og hun sa ikke farvel til os engang av bare træthet.
     Men siden har vi mange ganger ledd av den fotturen! Av den gyselige natten paa Skohjem, og mor Skohjems skidne natkappe og stikkelsbærvin med døde fluer i.
     For igrunden var det gildt ogsaa, kan dere skjønne!
 

Digitale tekster
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999 : Morsomme dage av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside]  [neste] [toppen]