|
Digitale
tekster
Tønsberg: Høgskolen
i Vestfold, 1999 : Morsomme dage av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside]
AGTERUTSEILET
Aldrig i mit liv har jeg reist saa langt som i
sommer, da mor, Karsten og jeg besøkte tante Ottilia og onkel Kari
i Kristiania. Og saa rent uventet som den reisen kom paa! Jeg fik næsten
ikke tid til at glæde mig engang; det var saa vidt jeg fik tid til
at skrive et brevkort til Mina, som var i besøk paa Horten hos sin
bedstemor, og be hende komme paa bryggen og hilse paa mig naar jeg reiste
forbi med dampskibet.
Naar vi skal ut at reise, er far altid saa
forfærdelig ræd for at vi skal komme for sent med dampskibet.
"Skynd dere - skynd dere -," sier han bare,
og gaar ut og ind av dørene. Mor er kjed av det; men det hjælper
ikke. Saadan er forresten alle gifte herrer, sier mor. Urimelige, naar
andre skal ut, og endda værre at reise med, sier mor.
Halvanden time før dampskibet kunde ventes, maatte vi trabelere
paa bryggen; for far gav sig ikke. Mor maatte sitte dernede paa en bænk
med melsækker om sig paa alle kanter. Men Karsten og jeg og Ola Bugta
og de andre sjauerne paa dampskibsbryggen var oppe paa Lillevarden og saa
efter damp-skibet. Alle mennesker ønsker det skal bli godt veir
naar de skal ut at reise; men jeg ønsker det skal bli storm, jeg;
for at dukke op og ned i bølgerne er forfærdelig gildt. Og
saa er det saa flaut at jeg aldrig har været sjøsyk, saa jeg
ikke vet hvorledes det er.
"Hvorledes veir tror du vi faar, Ola Bugta?"
spurte jeg ham oppe paa Lillevarden.
Ola Bugta tok snadden ut av munden: "Aa, han
er fin utaføre. "
Uf, saa fik vi vist godt veir idag ogsaa.
Naa endelig, der saa vi en fin røk langt i vest. Karsten og jeg
stupte næsten hodekulds ned av heien for at fortælle mor at
nu saa vi røken. Karsten hadde faat ny lys vaarfrakke til reisen.
Han ser saa rar ut i den; for den er altfor lang til ham. Jeg tillot mig
at si at han lignet en lægprædikant i den, - ikke for det,
jeg har rigtignok aldrig set en lægprædikant i lys vaarfrakke;
men Karsten blev likesom saa lang og skikkelig at se paa med en eneste
gang.
Naa, der saa vi dampskibet i Kvitholmsgapet.
Darnpskibet ser altid saa meget interessantere ut naar en selv skal reise
med det, synes jeg. Det gjør altid en stor svingning, naar det kommer
frem bak holmen, og gaar i en stor, nydelig bue ind til bryggen. Der var
mange passagerer ombord, Med det samme landgangen var lagt over, vilde
jeg ombord. Men post-ekspeditøren puffet
mig tilside: "Posten først," sa han. Men efter posten sprang jeg.
Aa, saa rasende snodig dette var! Fuldt av
passagerer og kufferter og tiner og vadsækker paa dækket, og
deilig damp-skibslugt, og alle veninderne stod paa bryggen, - og jeg var
grulig aktiv med at bære ombord mors haandkuffert og plædrem;
jeg var nu vist seks ganger frem og tilbake over land-gangen. Uf, saa mange
kasser som skulde ombord; vi kom jo aldrig avsted. Jeg nikket og nikket
til alle paa bryggen. Tilslut nikket jeg til Ola Bugta; men han nikket
ikke igjen, han bare vendte skraaen i munden.
Saa gik vi da endelig.
Dere kan tro der var mange rare mennesker
ombord. Naar jeg gaar paa bryggen og ser paa dampskibet, saadan som jeg
pleier om dagene, saa synes jeg næsten det er de samme mennesker
som reiser bestandig.
Bestandig er der et par gjennemblaaste damer, og herrer med hattene
nede i nakken, og en handelsreisende som vil være flot og ser i kikkert
paa folk som staar to-tre meter fra ham. Men idag var der en hel del forskjellige
mennesker med.
Den første jeg la merke til, var en
dame i graat sjal og polkastøvler, med stort tørklæ
paa hodet og slør, og briller utenpaa sløret, - nei brillerne
var under sløret, og hele tiden sat hun med lukkede øine.
Tænk at være ute og reise, og saa sitte med lukkede øine,
og briller utenpaa der, og slør utenpaa der, og tørklæ
utenpaa der; -- hvad moro kunde hun ha av at reise, det maa jeg rigtignok
spørre om. Hun reiste forresten sammen med en smal herre med et
slitt plæd og en usigelig spids næse. Ret som det var gik den
smale herre hen og bøide den spidse næsen sin nedover hende,
som om han lugtet paa en blomst. Og hver gang sa hun uten at aapne øinene:
"Er det sjøgang, Alfred?" Det kunde vel hun merke likesaa godt som
Alfred.
Længere borte sat der en stor, gammel
dame som reiste med en skammel. Tænk at reise med en gul træskammel
under benene! Hvis hun endda hadde sittet i ro; men hun var paa farten
med skammelen uavladelig. Tilslut syntes hun vist at jeg saa akkurat passe
ut til at bære skammelen for hende.
"Du smaapie," sa hun - jeg hørte hun
var, fra Bergen "du er nok saa snild, du, at du hjælper mig litt."
Siden kunde jeg ikke komme i nærheten av den krumme næsen hendes
-- hun hadde saadan næse som begynder at bli krum midt oppe mellem
øinene -, uten at det var noget jeg skulde gjøre for hende.
Værst var det med en parasol som hun ikke kunde finde igjen.
"Der er knapper og blonder paa de svake steder
paa den, min pie," sa hun. Efter den anvisning fandt jeg den virkelig.
Siden bød hun mig noget sukkertøi; men det saa saa klisset
ut at jeg gav Karsten det. Jeg saa han knasket godt paa det.
Men mor hadde truffet en barndomsveninde; de sat og talte sammen uavladelig.
Tænk, det var toogtyve aar siden de hadde set hinanden. Hvor rart
det maatte være at se min bedste vertinde Mina igjen om toogtyve
aar med forlorne tænder og tre haker. Karsten var rent merkelig;
for han sat ganske stille ved siden av mor med hænderne dybt ned
i lommerne paa sin nye frakke og sa ikke et muk.
Jeg var ikke i ro et øieblik, jeg gik
omkring hele tiden. Længst agter sat tre englændere. Tænk,
jeg skjønte ikke et ord av hvad de snakket om, endda jeg er den
flinkeste i engelsk paa skolen. Jo ,yes" og ,very", det skjønte
jeg, men ikke det spor andet. Den ene av englænderne hadde vist lik-torner;
for han hadde skaaret hul paa støvlen sin, og utigjennern hullet
stod der en stor bomuldsdot. Jeg gad vite hvad mor vilde si hvis jeg gjorde
det, jeg.
Borte for sig selv paa en bænk sat en
tyk madam i fransk sjal med en stor lokkekurv som hun dukket ned i hvert
øieblik. Der kom baade syvøres kaker og pølse op av
den kurven. Hun lukket igjen det ene øie og saa paa mig, som om
hun hadde lyst at by mig noget med, og gumlet og spiste.
Ret som det var var jeg nedenunder. Det dirret
saa deilig i skibet, naar en var nede i salonen; det klirret i de store,
hvite lamper under taket, og lugtet saa yndig dampskib. Bort-over de rødbrune
plysjes sofaene laa der damer og herrer med plæd over sig og smaasov.
Jeg tok en avis; for det saa flot ut at sitte og læse; men jeg hadde
skam ikke den mindste lyst til at læse aviser. Jeg gik straks op
paa dækket igjen.
Men hvor veiret hadde forandret sig; det var
slet ikke saa straalende som da vi reiste hjemmefra. "Vi faar nok huske
os paa Langesundsfjorden idag," var der nogen som sa. Der var alt smaa
hvite toppede bølger, og vinden pep henover dækket. Naa, der
begyndte skibet at dukke ganske an-tagelig.
Ak-op- og-ned-op- og- ned!
Jeg krøp op og satte mig allerlængst
agter like ved flaget; for jeg syntes det saa ut som dampskibet husket
mest der. For dere kan vite jeg vilde gjerne gynge saa meget som mulig.
Dampskibet la kursen mere ret tilhavs; skumhvite
sprøiten stod op om baugen hvergang vi var nede i bølgerne;
vinden tok nogen tak i solseilet, som det skulde revne, og haaret blaaste
mig om kindene; - nu likte jeg mig, nu! Hurra!
Men bortover dækket forsvandt de litt efter litt alle pas-sagerene.
Mor og hendes veninde var de første; Karsten diltet efter dem. Mor
ropte noget til mig i det samme hun forsvandt i kahytstrappen; men jeg
skjønte ikke hvad det var.
Du deiligste verden, - dette var moro; - gid, det gik endda længere
ut tilhavs, endda længere, - endda længere.
Aa, der skulde damen med polkastøvlene
og det graa sjal bugseres ned i kahytten. Jeg skjønner ikke hvad
Alfred tænkte paa; for istedenfor at hjælpe hende hang han
bokstavelig bare bak paa ryggen paa hende. Sandelig om jeg trodde hun hadde
greiet sig saa godt med lukkede øine og polkastøvler og Alfred
paa ryggen, som hun gjorde. Hun forsvandt med det alt-sammen nedover kahytstrappen;
jeg sprang efter; for sandelig min hat hadde jeg lyst til at se hvorledes
hun klarte sig. Nede i trappen gik det galt; hun blev syk - hu ha -. Alfred
hang endnu paa ryggen og ropte ynkelig: Bo - let -- te min, -- Bo - lette
min!"
Damen med skammelen var forlængst usynlig.
Den gule skammel skjøttet sig selv og tumlet fra den ene side til
den anden. Der kom en opvartningspike op og skulde hilse fra mor at jeg
værsgod skulde komme nedenunder paa øieblikket. Det var vist
det hun hadde sagt da hun forsvandt nedover kahytstrappen.
Dernede i kahytten laa mor og Karsten likbleke
paa hver sin sofa. Jeg skulde lægge mig, jeg ogsaa, sa mor. Sandelig
om jeg hadde nogen lyst til at lægge mig paa en sofa; nu skulde moroen
først begynde; men naar mor sa det, saa - -. Hurra,
der ramlet kopper og tallerkener og bretter over hin-anden ute i serveringsrummet.
Folk faldt over hinanden i trapperne, reisetøiet som var ophængt
ute i gangen, og de grønne forhæng for kahytsrummene svingte
voldsomt frem og tilbake, slik kastet skibet sig.
Men bakom et av de grønne forhæng
hørte jeg i forbifarten en klagende stemme: "Er det sterk sjøgang,
Alfred?" Og Alfred beroligende: "Det briljanteste veir av verden; -- jeg
forsikrer dig, briljant; jeg skulde gjerne reise i en pram like til Skagen
-!"
Pyt san - reise i en pram over til Skagen
i dette veiret, nei, det var du nok blaa for det, Alfred far!
"Si, om der er nogen som vil hjælpe
mig," klaget og bad en bergensk stemme bak et forhæng længere
borte i gangen. Det var bestemt damen med skammelen; jeg kikket bak forhænget.
Jo, ganske rigtig. Hun sat paa kanten av sin køie; hun var saa tyk
at hun ikke trodde hun kunde komme ut igjen, hvis hun klemte sig ind, sa
hun.
Dere kan tro hun satte mig i aktivitet. Hun
hadde forlagt alle sine saker, en pulsvante her og en pulsvante der; jeg
maatte finde op altsammen, en blomsterbuket inde i salonen og kaloscher
under sofaen. Tilslut var det skammelen oppe paa dækket. Det var
nu bare moro at komme op paa dækket en tur igjen, kan dere vite;
jeg tumlet fra den ene kant til den anden og lo alt hvad jeg orket.
Tilslut syntes vist opvartningsjomfruen at
jeg svævde for meget om dernede i gangene og gik iveien, for hun
puffet mig uten videre ind i en lugar. Der sat madamen med lokke-kurven.
"Si, om der er nogen som vil hjælpe
mig," klaget den bergenske dame fremdeles i lugaren likeoverfor os.
"Kan De skjønne hvorfor slike reiser," sa madamen og kastet
med nakken til den kant stemmen kom fra; "naar en har sit gode hjem og
sin gode seng og sit gode stel, - aa er det saa folk ligger og ræker
efter."
"Hvad reiser De efter da?" spurte jeg.
"Aa, jeg har været en liten tur borti
Grimstad hos min søster en tre ukers tid; -- jeg hadde ikke tænkt
jeg skulde blit der mere end en uke i det høieste, saa jeg tok ikke
mere end ett skifte med mig, saa De maa undskylde om jeg ser noget usynlig
ut."
Nei, jeg forsikret at hun ikke saa det mindste
usynlig ut. Men den madamen var forfærdelig snodig, kan dere tro.
Hun fortalte mig hele sit levnetsløp. Hendes mand var skipper; to
ganger hadde hun været med ham inde i varmen - hjemme i vor by kalder
de det ogsaa at være inde i varmen, naar de har været inde
i det Sorte Hav - , og en gang over ekvatoren helt til en plads de kalder
saa meget som Buenos Ayres, og der var saa fornydelig, mor, med ridende
politi i gaterne."
Og hele tiden mens vi snakket sammen, tygget og spiste hun. For det
var en i Grimstad som het Gonnersen, og som var saa galant at han hadde
kjøpt en hel "korj" med kake til hende til reisen; "Værsgod,
forsmaar dere en kake," bød hun mig ret som det var.
"For Gonnersen var saa galant," var det sidste
jeg hørte da hun gik over landgangen i Fredriksværn. Der hørte
hun hjemme. Siden stod hun paa bryggen med det ene øie knepet dygtig
igjen, og viftet til mig og tygget.
Nu hadde vi bare Larvik og Vallø igjen,
saa kom vi til Horten; der skulde jeg møte Mina; - hurra - hurra,
hvor jeg glædet mig!
Men det er sandelig godt at en ikke vet hvad
der skal hænde; for det var paa Horten jeg blev agterutseilet, og
det kom av at dampskibet bare ringte én gang ved Hortens brygge,
og det tillater jeg mig virkelig at si er skam mot dem som reiser og har
betalt billet helt til Kristiania.
Ja, det var fælt; men nu skal dere akkurat
faa vite hvorledes det gik til. Da vi kom til Horten, stod Mina paa bryggen
med ny rød parasol. Mor og Karsten laa nedenunder endnu. Jeg sprang
øieblikkelig i land, kan dere vite. Mina og jeg syntes det var forfærdelig
moro at snakke sammen for vi hadde ikke set hinanden paa over fjorten dage.
"Deroppe bor bedstemor," sa Mina, "deroppe,
se der, - kom her, hare to-tre skridt at løpe, saa ser du det bedre;
- se der er haven og dukkestuen med røde gardiner. Ser du dukkestuen,
-- bare et par skridt til, - og der er kilebanen i bedstemors have -"
Vi løp og vi løp opover; der
ringte dampskibet. "Det ringer vel tre ganger," sa jeg. "Du kan vite det,"
sa Mina og forklarte videre: "Ser du den hvite baaten med flaget.."
Jeg hørte en mistænkelig lyd
nede fra dampskibet og vendte mig lynsnart om; jo ganske rigtig, der la
det fra bryggen, først et par slag agterover med maskinen, saa med
fuld fart forover. Jeg løp i stormskridt nedover bryggen.
"Stans - stans - stans, jeg skal med!"
Men tror dere der var nogen som brydde sig
om enten jeg ropte eller ei, saa tar dere feil. Der var ikke et menneske
ombord som vendte paa hodet engang, og sjauerne paa bryggen lo alt hvad
de orket. Der gik dampskibet med mor og Karsten !
Jeg spør bare om dere ikke levende
kan sætte dere ind i mine følelser? Ja, for jeg blev saa fortvilet
at jeg satte mig plat ned paa bryggen og graat. Hvad maatte mor tro? Hun
trodde vel jeg var faldt overbord, naar jeg forsvandt slik sporløst
med en eneste gang; - og hvad vilde far si, - og hvor-ledes i alverden
skulde jeg komme til Kristiania nu?
Aa, hvor jeg graat den gangen paa Hortens
brygge! Tilslut maatte jeg gaa hjem med Mina. Og Minas bedstemor var svært
søt, det var hun, og Horten var vist en pen by, og der var vist
mange snilde mennesker der, det tror jeg gjerne; men jeg syntes det var
fælt at være der, jeg. Jeg brydde mig ikke om dukkestuen med
de røde gardiner eller nogen ting, skjønt det var den nydeligste
dukkestue jeg har set i mit liv, med to smaa gyngestoler med smaa broderte
puter i stuen, smaa puddingformer og dørslag paa væggene i
kjøkkenet.
Men Minas bedstemor telegraferte til mor til
Drøbak at jeg var i god behold paa Horten; og om aftenen sent kom
der telegram fra mor fra Kristiania, at jeg maatte faa laane reisepenger
hos Minas bedstemor, og at jeg tidlig næste morgen skulde reise med
et litet dampskib indover fjorden.
Altid kommer jeg op i saa meget rart;
ja, for jeg har rigtignok aldrig hørt om nogen liten pike som blev
agterutseilet slik som jeg paa Hortens brygge. Minas bedstemor vilde at
jeg skulde bli der nogen dage, og vilde telegrafere til mor og spørre
om jeg fik lov; men det vilde jeg ikke; for jeg længtes saa efter
mor. Om natten hadde jeg ligget saa længe vaaken, og da syntes jeg
saa tydelig jeg følte paa mig at jeg vist aldrig fik se mor igjen
mere. Derfor vilde jeg ikke paa nogen maate bli igjen.
Der sat jeg da i graalysningen næste
morgen paa et fugtig dæk ombord i et litet dampskib, med to store
poser med kake.
Mina stod paa bryggen og viftet og gjespet;
for klokken var ikke mere end fem om morgenen.
Jeg frøs og spiste op kake efter kake
og gruet for hvad mor vilde si naar jeg kom frem. Jo, dette var rigtignok
en anden ankomst til Kristiania end jeg hadde tænkt.
Der var ikke andre passagerer ombord end jeg
og en stor hund, som stod i baand med adressen paa ryggen. Og den hadde
jeg ikke stor moro av heller, for den glefset efter mig da jeg klappet
den.
Siden kom kapteinen bort og snakket med mig.
Da jeg fortalte ham at jeg var blit agterutseilet paa Hortens brygge igaar
eftermiddag, lo han saa han blev ganske fiolet i ansigtet. Si mig om dere
kan skjønne at det var noget at le av? Forresten
var kapteinen noksaa snild; for jeg fik lov at komme op paa kommandobrettet
til ham, og der opholdt jeg mig hele tiden til vi kom til Kristiania.
Jeg maa si at Kristiania er en pen by. Jeg
saa nøie paa alting deroppe fra kommandobrettet, kan dere tro, og
kapteinen fortalte og pekte og viste mig, saa jeg visste næsten alting
inden vi hadde lagt til bryggen. Der stod onkel Kari, mor og Karsten og
ventet. Mor rystet paa hodet og saa vond ut; men onkel Karl lo og nikket
med stor, hvit knebelsbart.
"Gudskelov, jeg ser dig igjen," sa mor; "du
kan tro, jeg var ængstelig for dig."
"Vil du ikke ha greie paa hvem der eier alle
hestene, du ser, du da?" spurte onkel da vi var kommet vel tilsæte
i vognen. "Karsten vilde vite hvem som eide hver eneste hest som vi møtte
paa gaten, da vi kjørte opover igaaraftes."
"Vakre øine paa bikjungen," sa onkel
pludselig.
Jeg saa mig forbauset om; for jeg saa ingen
bikjunge noget sted. Men, tænk, saa skjønte jeg det at det
var mig han mente. Jeg har rigtig set paa øinene mine siden; men
jeg synes ikke de er noget vakre, jeg; for de er altfor runde og ser saa
forundrede ut.
Men al den moro jeg hadde i Kristiania! Ja,
det kan ikke engang nytte at jeg begynder at fortælle om det; for
da blev jeg aldrig færdig.
Jeg har jo et forrærdelig snakketøi
naar jeg først lægger ivei, det sier alle mennesker.
Digitale
tekster
Tønsberg: Høgskolen
i Vestfold, 1999 : Morsomme dage av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside] [toppen]
|