|
Digitale
tekster
Tønsberg: Høgskolen
i Vestfold, 1999 : Morsomme dage av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside] [neste]
TEGNETIMER
Naar Massa, Mina og jeg taler om tegnelærer
Juul, som lærte os perspektiv og luftet sig paa taket, maa vi altid
le. Nu skal dere høre.
Der kom en dag en fremmed mand op paa kontoret til far; han præsenterte
sig selv som tegnelærer Juul fra Slesvig-Holsten, og spurte om hr.
byfogden maaske hadde nogen barn han kunde ønske perfektioneret
i tegning.
Jo, far kunde ikke negte at han hadde et par
barn som nok kunde trænge en videre utdannelse i tegnekunsten. Tegnelærer
Juul foreviste en hel del gode tegninger og attester, og resultatet blev
at far en dag ropte mig ind fra gaardspladsen, hvor jeg netop stod paa
hodet i et bryggekar med vand og seilte med barkebaater.
”Inger Johanne," sa far, "du skal gaa paa tegneskole
hvis du kan faa nogen andre smaapiker med dig."
"Det er virkelig godt at Inger Johanne faar
noget at foreta sig om eftermiddagen ogsaa," sa mor, ”hun løper
jo ute den hele dag."
"Du skal lære perspektiv," sa far.
Du verden - skulde jeg lære noget saa
rart!
"Men hvorledes saa han ut, far - han tegnelæreren,
mener jeg?"
"Aa - kanske litt pjusket.”
Den næste dag kredset Mina, Massa og
jeg hele eftermiddagen omkring madam Salomonsens hotel hvor tegnelæreren
skulde bo, for at faa et glimt av ham. Men ikke et menneske viste sig som
vi med nogen rimelighet kunde anta for tegnelærer Juul. Der gik rigtignok
ut og ind et par ganger en liten bred mand som vi ikke kjendte, med et
umaadelig, graasprængt haar, likesom en løvemanke, og stor,
blaarød næse. Nei, ham kunde det umulig være, for bukserne
hans var optrafset nedentil likesom en frynse, og der var ikke saaler skapt
i støvlene hans. Men hele eftermiddagen grundet vi paa den mystiske
tegnelærer som aldrig viste sig.
Klokken fire den næste dag stod Massa, Mina,
Karsten og jeg i hotellets gang med vore tegnerekvisiter i den skjønneste
orden. Der lugtet endda værre av cigarer og vin end der pleide, og
madam Salomonsen for ut og ind med tre dobbelthaker og lange guldørenringer
som svingte.
"Tegnelæreren - aa, han bor paa kvisten
- du kjender nok veien, du, Inger Johanne, - ret over loftet."
Vi vandret op i den dypeste spænding;
der var stekende hett paa det stote loft, støvet danset i lange
rader i solen fra takvinduene. Ved siden av den store hvite murpipe var
en bitte liten dør; der maatte det være.
Vi banket sagte paa; intet svar. Nok en gang,
fremdeles ingen lyd derindefra. Vi aapnet døren sagte, - et litet
værelse med skraatak; vinduet stod aapent, ikke et liv derinde. Paa
bordet laa en stor, gul knortekjep.
”Den stokken skulde jeg ønske var min,"
sa Karsten, Jeg skulde jule op alle gutter i byen hvis jeg hadde maken."
Og Karsten svinget stokken i luften og traf kakkelovnsdøren saa
den klirret - og i samme sekund, det glemmer jeg aldrig, tittet der et
gyselig hode ind ad vinduet ute fra taket: et stort, graat, brusende haar
og en rødblaa næse - du kinesiske, hvor ustyrtelig rædde
vi blev!
”Naa," sa hodet utenfor vinduet, ”er
man allerede der" og dermed kom først et par saaleløse støvler
og frynsede benklær, og tilslut hele personen ind ad vinduet.
Du verden - det var ham vi hadde set allikevel!
”Det blev mig for trangt i dette gemak," sa
han, Jeg har luftet mig litt ute paa taket" - tegnelærer Juul gjorde
en elegant haandbevægelse ut av vinduet.
"Værs'artig - ta plads - ta plads."
Der fandtes bare to stoler, hvorfor sengen
maatte trækkes hen til bordet ved vinduet og tjene som sofa.
”Tegnet før, hvad -?" Det buldret og
boblet nede i halsen paa ham naar han talte, likesom en underjordisk lyd.
Ja, vi hadde nok tegnet, - men…
”Naa ja, det er det samme," boblet tegnelærer
Juul, vi stiger med en gang op i de høiere grader - for eksempel
utsigten fra dette vindu - fine linjer i det fjeld derborte kirketaarnet
- det store træ - det er skapt til at foreviges, - hvis jeg ikke
selv var saa overlæsset av arbeide," -- han rev sig i sin løvemanke
med begge hænder - jeg tok det - tok det mit eins."
Vi saa paa hverandre, Mina og jeg, der vi
sat i tegneIærer Juuls seng. Paa skolen holdt vi os beskedent til
streker endnu, og her skulde vi ”mit eins" forevige kirketaarnet og Fløiheia
og de store asketrær, som strakte sig høit op i den varme,
lyse luft.
”Ser De, mine damer og min herre," - Karsten
blev rød helt ut i de store ørene, - ”det hele er ”ganz einfach”
- man holder blyanten saa," -han holdt blyanten i strakt arm og myste
sterkt paa den, - ”saa har man perspektivet mit eins - man markerer det
hele over 'an og under 'an - der har man det."
Jeg saa paa de andre; Karsten saa græsselig
enfoldig ut, lyserød over hele ansigtet, Massa og Mina stirret med
aapen mund.
”Som mine damer og herre ser," - et buk til
Karsten "er det hele ”ganz einfach", en strek over 'an, en strek under
’an - jeg lufter mig imidlertid litt paa taket, dette gemak er - kort sagt
- for lummert for mit hode, man skulde tro sig hensat til troperne" - og
de frynsede benklær og saaleløse støvler forsvandt
atter gjennem vinduet.
Der sat vi. Et øieblik saa vi paa hverandre
i dypeste forbauselse, saa lo vi - aa, hvor vi lo! Uten en lyd, sprængrøde
i ansigtet, med lommetørklæ for munden, saa taarerne randt.
Karsten hadde ikke lommetørklæ - det har han vist aldrig forresten
- saa han holdt begge hænder for munden som han vilde kvæle
sig selv.
Og utenfor vinduet saa vi saavidt over vinduskarmen
toppen av tegnelærer Juuls umaadelige løvemanke, der han laa
paa taket. Jeg skal aldrig glemme det; jeg holdt paa at eksplodere, Karsten
gav nogen lyd fra sig, akkurat som han hadde kikhoste, - ellers var der
dødsstille i det hete, lille værelse.
"Nu?" - kom tegnelærer Juuls boblende
stemme ute fra taket – ”wie gehts?"
Jeg sigtet med blyanten paa toppen av hans
haar: ”Ganz einfach," hvisket jeg, "man markerer blot det hele -"
Massa lo saa hun laa bak mig i tegnelærerens
seng, aldeles borte av latter. Jeg gjorde en strek paa mit tegnepapir og
likesom en dusk av haar ovenfor streken - det skulde bety tegnelærerens
haar - i samme nu bevæget han sig paany ind ad vinduet. Jeg blev
saa forfjamset at jeg ikke fik visket ut mit kunstneriske forsøk.
Han bøide sig over mig. ”Ser vi det,
lille dame, - men træet staar dog ikke saa nær indpaa vinduet
som her er markeret."
Da lo jeg, lo i vilden sky, og alle de andre
trillet efter: Ha, ha, ha, ha, - han trodde at hans haar over vinduskarmen
skulde bety det store asketræ oppe ved kirken.
"Men mit ærede herskap," tegnelærer
Juul saa rundt paa os alle – ”hvad sier I om et lille friminut - et ganske
lille forfriskende friminut?"
Han kunde umulig ha foreslaat noget som hadde
vakt mere anklang. Vi stormet ut over loftet, ned ad trappene, og helt
ned paa bryggerne. Der blev vi sittende paa bryggekanten, sigtet med pinder
utover sjøen for at faa ”perspektivet", og fandt det hele ”ganz
einfach".
Endelig syntes vi det var paa tide atter at
begi os op til vore studier. Allerede ute paa loftet hørte vi en
underlig skurrende, trækkende lyd - hvad i alverden kunde det være?
Vi aapnet forsigtig døren, - der laa tegnelærer Juul paa sin
seng og snorket noget ganske enormt. Det boblet og skurret med de gyseligste
lyd, og fluerne surret om ham i den tropiske hete. Et øieblik stod
vi og stirret paa ham, saa samlet vi hurtig sammen alle vore tegnesaker
og listet os paa tærne ut over det store loft.
Det var den første time i perspektiv
og frihaandstegning. Den anden dag klokken fire var vi atter paa pletten.
Tegnelærer Juul befandt sig den dag ikke paa taket, men kvastet omkring
med en avis og slog efter fluerne som surret ham om ørene som hele
orgelverk.
"Et menneske med ophøiede følelser
maa jo gaa tilgrunde, naar han er utsat for den slags u - u - ubehageligheter"
- klask - klask - med avisen rundt alle væggene; men ikke en eneste
flue dræpte han.
"De skulde bruke en fluesmekke," sa Karsten.
”Bruke hvad?" sa Juul og fæstet nogen
glubende øine paa Karsten.
Karsten forklarte hvad han mente.
”Skaf mig en saadan i momentet," boblet Juul,
Jeg vil ha den øieblikkelig; ”du skal faa en halv krone, kan du
skaffe mig en. "
Karsten fløi paa dør som en raket efter fluesmekken.
I samme nu stod madam Salomonsen i døren med fire lyserøde
tvehaker.
”Skal her likesom være skole her?»
sa hun foragtelig.
"Med Deres tilladelse, frue," sa Juul – ”værs'artig, svæv
ind i salonen."
”Jeg fraber mig alslags næsvisheter
og gaar ut og ind i mine egne værelser akkurat som jeg vil," sa madamen
"men," henvendte hun sig til os, ”har han faat nogen penger for det dere
skal lære her?"
Ja, Massa og Mina hadde betalt, og vi ogsaa.
”Og ikke en øre har jeg set for mat
og logis - men nu kan det være nok - ut av mit hus, og det fort!"
Madam Salomonsen holdt døren aapen:
”Naa, marsj med Dere!"
"Med fornøielse, høistærede,"
sa tegnelæreren, ”jeg kan ikke egentlig heller si at Deres salon
med tilhørende opvartning egentlig har gefallet rnig" - og tegnelærer
Juul satte en bulet gammel hat paa sin graa løvemanke, plystret
en munter melodi og tok sin gule knortekjep frem bak sengen.
Og dermed gik han meget rak i ryggen bortover
loftet, Massa, Mina og jeg efter, og madam Salomonsen sluttet toget.
Nede paa gaten tok tegnelæreren sin
store, bulete hat av: ”Jeg beklager o. s. v.," sa han høitidelig,
svinget hatten og stokken i luften og gik stoltelig som en konge nedover
mot bryggerne. Senere saa vi ikke snurten av ham; formodentlig reiste han
samme aften.
Da Karsten ti minutter efter kom tilbake med
fluesmekken,
var til hans umaadelige forbauselse loftsdøren stængt,
- skolen opløst.
Saadan gik det til da jeg første gang
skulde lære perspektiv, - ikke for det, jeg har ikke lært det
siden heller.
Digitale
tekster
Tønsberg: Høgskolen
i Vestfold, 1999 : Morsomme dage av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside] [neste]
[toppen]
|