Digitale tekster
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999 : Morsomme dage av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside]  [neste] 

TEGNETIMER
Naar Massa, Mina og jeg taler om tegnelærer Juul, som lærte os perspektiv og luftet sig paa taket, maa vi altid le. Nu skal dere høre.
Der kom en dag en fremmed mand op paa kontoret til far; han præsenterte sig selv som tegnelærer Juul fra Slesvig-Holsten, og spurte om hr. byfogden maaske hadde nogen barn han kunde ønske perfektioneret i tegning.
     Jo, far kunde ikke negte at han hadde et par barn som nok kunde trænge en videre utdannelse i tegnekunsten. Tegnelærer Juul foreviste en hel del gode tegninger og attester, og resultatet blev at far en dag ropte mig ind fra gaardspladsen, hvor jeg netop stod paa hodet i et bryggekar med vand og seilte med barkebaater.
    ”Inger Johanne," sa far, "du skal gaa paa tegneskole hvis du kan faa nogen andre smaapiker med dig."
     "Det er virkelig godt at Inger Johanne faar noget at foreta sig om eftermiddagen ogsaa," sa mor, ”hun løper jo ute den hele dag."
    "Du skal lære perspektiv," sa far.
     Du verden - skulde jeg lære noget saa rart!
     "Men hvorledes saa han ut, far - han tegnelæreren, mener jeg?"
     "Aa - kanske litt pjusket.”
     Den næste dag kredset Mina, Massa og jeg hele eftermiddagen omkring madam Salomonsens hotel hvor tegnelæreren skulde bo, for at faa et glimt av ham. Men ikke et menneske viste sig som vi med nogen rimelighet kunde anta for tegnelærer Juul. Der gik rigtignok ut og ind et par ganger en liten bred mand som vi ikke kjendte, med et umaadelig, graasprængt haar, likesom en løvemanke, og stor, blaarød næse. Nei, ham kunde det umulig være, for bukserne hans var optrafset nedentil likesom en frynse, og der var ikke saaler skapt i støvlene hans. Men hele eftermiddagen grundet vi paa den mystiske tegnelærer som aldrig viste sig.
    Klokken fire den næste dag stod Massa, Mina, Karsten og jeg i hotellets gang med vore tegnerekvisiter i den skjønneste orden. Der lugtet endda værre av cigarer og vin end der pleide, og madam Salomonsen for ut og ind med tre dobbelthaker og lange guldørenringer som svingte.
     "Tegnelæreren - aa, han bor paa kvisten - du kjender nok veien, du, Inger Johanne, - ret over loftet."
     Vi vandret op i den dypeste spænding; der var stekende hett paa det stote loft, støvet danset i lange rader i solen fra takvinduene. Ved siden av den store hvite murpipe var en bitte liten dør; der maatte det være.
     Vi banket sagte paa; intet svar. Nok en gang, fremdeles ingen lyd derindefra. Vi aapnet døren sagte, - et litet værelse med skraatak; vinduet stod aapent, ikke et liv derinde. Paa bordet laa en stor, gul knortekjep.
     ”Den stokken skulde jeg ønske var min," sa Karsten, Jeg skulde jule op alle gutter i byen hvis jeg hadde maken." Og Karsten svinget stokken i luften og traf kakkelovnsdøren saa den klirret - og i samme sekund, det glemmer jeg aldrig, tittet der et gyselig hode ind ad vinduet ute fra taket: et stort, graat, brusende haar og en rødblaa næse - du kinesiske, hvor ustyrtelig rædde vi blev!
      ”Naa," sa hodet utenfor vinduet, ”er man allerede der" og dermed kom først et par saaleløse støvler og frynsede benklær, og tilslut hele personen ind ad vinduet.
     Du verden - det var ham vi hadde set allikevel!
     ”Det blev mig for trangt i dette gemak," sa han, Jeg har luftet mig litt ute paa taket" - tegnelærer Juul gjorde en elegant haandbevægelse ut av vinduet.
     "Værs'artig - ta plads - ta plads."
     Der fandtes bare to stoler, hvorfor sengen maatte trækkes hen til bordet ved vinduet og tjene som sofa.
     ”Tegnet før, hvad -?" Det buldret og boblet nede i halsen paa ham naar han talte, likesom en underjordisk lyd.
    Ja, vi hadde nok tegnet, - men…
     ”Naa ja, det er det samme," boblet tegnelærer Juul, vi stiger med en gang op i de høiere grader - for eksempel utsigten fra dette vindu - fine linjer i det fjeld derborte kirketaarnet - det store træ - det er skapt til at foreviges, - hvis jeg ikke selv var saa overlæsset av arbeide," -- han rev sig i sin løvemanke med begge hænder - jeg tok det - tok det mit eins."
     Vi saa paa hverandre, Mina og jeg, der vi sat i tegneIærer Juuls seng. Paa skolen holdt vi os beskedent til streker endnu, og her skulde vi ”mit eins" forevige kirketaarnet og Fløiheia og de store asketrær, som strakte sig høit op i den varme, lyse luft.
     ”Ser De, mine damer og min herre," - Karsten blev rød helt ut i de store ørene, - ”det hele er ”ganz einfach” -  man holder blyanten saa," -han holdt blyanten i strakt arm og myste sterkt paa den, - ”saa har man perspektivet mit eins - man markerer det hele over 'an og under 'an - der har man det."
     Jeg saa paa de andre; Karsten saa græsselig enfoldig ut, lyserød over hele ansigtet, Massa og Mina stirret med aapen mund.
     ”Som mine damer og herre ser," - et buk til Karsten "er det hele ”ganz einfach", en strek over 'an, en strek under ’an - jeg lufter mig imidlertid litt paa taket, dette gemak er - kort sagt - for lummert for mit hode, man skulde tro sig hensat til troperne" - og de frynsede benklær og saaleløse støvler forsvandt atter gjennem vinduet.
     Der sat vi. Et øieblik saa vi paa hverandre i dypeste forbauselse, saa lo vi - aa, hvor vi lo! Uten en lyd, sprængrøde i ansigtet, med lommetørklæ for munden, saa taarerne randt. Karsten hadde ikke lommetørklæ - det har han vist aldrig forresten - saa han holdt begge hænder for munden som han vilde kvæle sig selv.
     Og utenfor vinduet saa vi saavidt over vinduskarmen toppen av tegnelærer Juuls umaadelige løvemanke, der han laa paa taket. Jeg skal aldrig glemme det; jeg holdt paa at eksplodere, Karsten gav nogen lyd fra sig, akkurat som han hadde kikhoste, - ellers var der dødsstille i det hete, lille værelse.
     "Nu?" - kom tegnelærer Juuls boblende stemme ute fra taket – ”wie gehts?"
     Jeg sigtet med blyanten paa toppen av hans haar:  ”Ganz einfach," hvisket jeg, "man markerer blot det hele -"
     Massa lo saa hun laa bak mig i tegnelærerens seng, aldeles borte av latter. Jeg gjorde en strek paa mit tegnepapir og likesom en dusk av haar ovenfor streken - det skulde bety tegnelærerens haar - i samme nu bevæget han sig paany ind ad vinduet. Jeg blev saa forfjamset at jeg ikke fik visket ut mit kunstneriske forsøk.
     Han bøide sig over mig. ”Ser vi det, lille dame, - men træet staar dog ikke saa nær indpaa vinduet som her er markeret."
     Da lo jeg, lo i vilden sky, og alle de andre trillet efter: Ha, ha, ha, ha, - han trodde at hans haar over vinduskarmen skulde bety det store asketræ oppe ved kirken.
     "Men mit ærede herskap," tegnelærer Juul saa rundt paa os alle – ”hvad sier I om et lille friminut - et ganske lille forfriskende friminut?"
     Han kunde umulig ha foreslaat noget som hadde vakt mere anklang. Vi stormet ut over loftet, ned ad trappene, og helt ned paa bryggerne. Der blev vi sittende paa bryggekanten, sigtet med pinder utover sjøen for at faa ”perspektivet", og fandt det hele ”ganz einfach".
     Endelig syntes vi det var paa tide atter at begi os op til vore studier. Allerede ute paa loftet hørte vi en underlig skurrende, trækkende lyd - hvad i alverden kunde det være? Vi aapnet forsigtig døren, - der laa tegnelærer Juul paa sin seng og snorket noget ganske enormt. Det boblet og skurret med de gyseligste lyd, og fluerne surret om ham i den tropiske hete. Et øieblik stod vi og stirret paa ham, saa samlet vi hurtig sammen alle vore tegnesaker og listet os paa tærne ut over det store loft.
     Det var den første time i perspektiv og frihaandstegning. Den anden dag klokken fire var vi atter paa pletten. Tegnelærer Juul befandt sig den dag ikke paa taket, men kvastet omkring med en avis og slog efter fluerne som surret ham om ørene som hele orgelverk.
     "Et menneske med ophøiede følelser maa jo gaa tilgrunde, naar han er utsat for den slags u - u - ubehageligheter" - klask - klask - med avisen rundt alle væggene; men ikke en eneste flue dræpte han.
     "De skulde bruke en fluesmekke," sa Karsten.
     ”Bruke hvad?" sa Juul og fæstet nogen glubende øine paa Karsten.
     Karsten forklarte hvad han mente.
     ”Skaf mig en saadan i momentet," boblet Juul, Jeg vil ha den øieblikkelig; ”du skal faa en halv krone, kan du skaffe mig en. "
Karsten fløi paa dør som en raket efter fluesmekken. I samme nu stod madam Salomonsen i døren med fire lyserøde tvehaker.
     ”Skal her likesom være skole her?» sa hun foragtelig.
"Med Deres tilladelse, frue," sa Juul – ”værs'artig, svæv ind i salonen."
     ”Jeg fraber mig alslags næsvisheter og gaar ut og ind i mine egne værelser akkurat som jeg vil," sa madamen "men," henvendte hun sig til os, ”har han faat nogen penger for det dere skal lære her?"
Ja, Massa og Mina hadde betalt, og vi ogsaa.
     ”Og ikke en øre har jeg set for mat og logis - men nu kan det være nok - ut av mit hus, og det fort!"
     Madam Salomonsen holdt døren aapen: ”Naa, marsj med Dere!"
     "Med fornøielse, høistærede," sa tegnelæreren, ”jeg kan ikke egentlig heller si at Deres salon med tilhørende opvartning egentlig har gefallet rnig" - og tegnelærer Juul satte en bulet gammel hat paa sin graa løvemanke, plystret en munter melodi og tok sin gule knortekjep frem bak sengen.
     Og dermed gik han meget rak i ryggen bortover loftet, Massa, Mina og jeg efter, og madam Salomonsen sluttet toget.
     Nede paa gaten tok tegnelæreren sin store, bulete hat av: ”Jeg beklager o. s. v.," sa han høitidelig, svinget hatten og stokken i luften og gik stoltelig som en konge nedover mot bryggerne. Senere saa vi ikke snurten av ham; formodentlig reiste han samme aften.
     Da Karsten ti minutter efter kom tilbake med fluesmekken,
var til hans umaadelige forbauselse loftsdøren stængt, - skolen opløst.
     Saadan gik det til da jeg første gang skulde lære perspektiv, - ikke for det, jeg har ikke lært det siden heller.

Digitale tekster
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999 : Morsomme dage av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside]  [neste] [toppen]