|
Digitale
tekster
Tønsberg: Høgskolen
i Vestfold, 1999 : Morsomme dage av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside] [neste]
MORO I BYEN
Det var i heteste middagsstunden. Karsten og jeg
hang utenfor gjærdet i vor have og spiste overmodne gule stikkelsbær.
Ja, for vi har lov til at ta de stikkelsbærene som vokser utigjennem
sprinklene paa havegjærdet, fordi ingen av de voksne kan faa fat
paa dem, ser dere. Nok er det, Karsten og jeg hang der altsaa, og der nede
i bakken kom Jørg ,til feieren" løpende og ropte til Karsten:
"Skynd dig, get; - der er musingkantere i byen; - der er moro i byen, get!"
Karsten ned av gjærdet i et eneste hop;
Jørg og han tok paa sprang nedover; nogen barn oppe fra Kleiven
løp med. Døve Kjerstine fra mølla som kom hinkende
med en kurv, skrek op og spurte Jens Godmorgen som kom opover, om der var
”varmeløs" i byen, siden folk løp som de var gale. Det er
kornedi," brølte Jens Godmorgen, "det er komedi og spillekantere
nede paa Sørine Terkelsens jorde!"
I en-to-tre hadde jeg raspet med mig alle
de stikkelsbær jeg kunde naa, og fór nedover gaten, jeg ogsaa.
Du storeste verden, der kom vel et optogl
jeg skal aldrig glemme det; det var akkurat som i drømme!
Hele gaten fuld av folk; midt oppe i vrimlen
to utpyntede hester som steilet og stod paa to med to rare, fremmede mandfolk
oppaa. Og de fremmede menneskene hadde saa meget sølv
og guld paa sig som glitret og lyste i solen, det var akkurat som i et
eventyr like utenfor skomaker Anfindsens trap.
Den ene av de fremmede red paa Gunder Fevangs
nye hoppe - jeg kjendte den godt, jeg --; han var klædt i rutet dragt
fra top til taa. Den anden red paa hesten fra Mindalen; men han saa ut
som han ikke hadde andet end et fløiels mavebelte paa sig. Og hele
gaten var yrende fuld av barn, og skomaker Anfindsen saa ut som han var
faldt ned fra maanen ute paa trappen sin. Og døve Kjerstine og gale
Teodor midt oppe i gutteflokken; og den rutete mand blaaste paa en stor
gul trompet saa kindene hans saa ut som de skulde sprænges, og han
med rnavebeltet ropte saa det hørtes lange veier: Den svenska trollmannen
med sin norska dotter uptråder idag paa Sørine Terkelsens
jorde; -aldrig før set her uti staden; entré, hur man behagar."
Kjærringer gløttet paa vinduene
og kom ut paa trappene med smaabarn paa armene; nogen smaabarn faldt og
hylte like foran hestebenene. Og hestene steilet, og manden trompetet,
og guttene pep i fingrene og hylte. Men Karsten og Jørg løp
foran hele optoget og ropte saa det skranglet: «Avveien for musingkantene,
- hurra, for moro!" Allesammen fulgte efter, kjærringer og unger
og Even kirketjener, og gale Teodor og Paalsen og agent Levorsen uten hat.
Nedover gik det, helt ned til Sørine Terkelsens jorde. Der var sat
op bænker av uhøvlede bord tvert over græsset; øverst
oppe under det store piletræ var der en aapen plads, og der stod
likesom en galge.
Begge rytterne red ind under piletræet og ropte til folk at de
skulde sætte sig paa bænkene, og allesammen stormet til. Det
var knapt nok at gamle politibetjent Weiby kunde greie sig, slik som folk
trykket paa. Weiby pustet med sin store mave, og knurret og dunket folk
i ryggen:
"Ser dere inte polti da!" ropte han hvert øieblik.
Men folk skubbet og trykket like fuldt; for der er ingen, som bryr sig
om gamle Weiby, ser dere.
Karsten og jeg trykket og trængte os
frem, for vi vilde op paa første bænk, kan dere vite; men
med én gang hørte jeg, Jørg hvisket til Karsten :
”Sæt dig inte der, get; de kommer med tallerkenen der; - vi sætter
os oppe paa heien, vi, get."
Du verden, jeg hadde ikke en øre paa
mig; nei, vi maatte op i heien, vi. Jørg og Karsten og jeg klavret
opover; der saa vi briljant.
Under piletræet stod Gunder Fevang for
at ta imot hestene, og begge rytterne forsvandt i Sørine Terkelsens
vedbod. Det varte og det rak. Du, hvor hett det var! Solen stekte saa heien
var som en lunken ovn at føle paa.
Naa endelig, der aapnet vedbod-døren
sig, og manden med mavebeltet kom hoppende frem med en ung pike klædt
i bare flor. Og den unge pike slog ut med begge armer, saadan i en stor
runding; og dermed fór de begge op i galgen. Nei slik som de svinget
og dreiet og bar sig deroppe; dere skulde aldrig set slikt syn!
”Det var myke bein, det," sa gale Teodor.
”Det spørs om det inte er ugudelighet
at se paa slikt," sa døve Kjerstine saadan i sin almindelighet ut
i luften.
”Hurra!" brølte Jørg og Karsten.
Med én gang gjorde den unge pike og
manden med mavebeltet et vældig hop midt ut paa pladsen; den unge
pike kysset paa fingeren til Levorsen, som hadde et lommetørklæ
over hodet for solens skyld. Levorsen rev hastig lommetørklæet
fra hodet; han syntes vist ikke han tok sig ut med det; og begge kunstnerne
forsvandt igjen i vedboden.
Der kom den rutete mand med et sverd, som
han viste frem til Paalsen og skrædder Sefriansen som sat paa første
bænk.
"Viljen mina herrar se - inte alls bedrageri."
Paalsen og Sefriansen saa paa sverdet og lugtet
paa det.
”Ja det er egte nok, det," sa Sefriansen.
”Ja kan dere sluke det, skal jeg garantere
maven deres," sa Paalsen.
Og tænk, saa slukte den rutete sverdet!
Han stak det nedigjennem halsen, længere
og længere ned sagte og langsomt; - uh, han blev ganske blodrød
i ansigtet; - han bøide sig bakover; - haandtaket stak bare ut av
munden paa ham.Der var aandeløs stilhet.
"Nei, dettane," sa døve Kjerstine pludselig
ut i stilheten, "dettane sker inte ved naturlighet, det er fænteri
og djævelskap altsammen, det kan dere lægge bek paa."
Og døve Kjerstine reiste sig og vilde
gaa med kurven sin; men der var nogen som trykket hende ned igjen, og saa
blev hun sittende.
Sverdet sat endnu i halsen paa manden, og Paalsen kjendte paa maven
hans for at føle spidsen av det.
Paalsen nikket bakover bænkene:
”Jo, det har sin rigtighet; - jamen har'n
sverdet i maven, ja."
Der var nogen som klappet, men det blev ikke
rigtig til
noget, og saa trak den rutete mand sverdet langsomt OP igjen. Han var
ganske blodrød i ansigtet og pustet fort. Si, om dere ikke tror
at han virkelig hadde sverdet i maven? Ja, for jeg tror det, og jeg syntes
det var saa fælt at jeg gjerne kunde graate. Hvor fælt det
maa være, dere, at reise slik fra by til by og stikke et sverd i
sig for at faa penger! Aa gid jeg ikke hadde kjøpt dadler for den
femøringen jeg fik igaar. Jeg vendte mig bort; ikke for alt i verden
vilde jeg at Jørg og Karsten skulde se at jeg hadde taarer i øinene.
Men der var den anden med mavebeltet fremme
igjen.
"Er der någon der fattas pengar? - Kom
hit, -- kom hit, - her er höger af gull, mycket mer än något
människa i verlden tränger till -"
De hvisket og lo nedover bænkene; med én gang reiste Even
kirketjener sig, tok hatten av sit store fuldmaane-ansigt og nikket uhyre
blidt op til manden med mavebeltet.
”Ja, det kunde nok hænde det," sa Even
kirketjener.
”Hva falls, hva falls, min snålla gubbe?"
”At her var en der fattes penger," sa Even
kirketjener.
”Og slik en hedersgubbe som du skulle fattas
pengar; kom hit; - her er tilråckligt fór alla -."
Even kirketjener arbeidet sig langsomt opover
med hatten i haanden.
”Det var märkvärdigt,» sa
manden med mavebeltet, ”at ha en så där liten näsa som
du og så gå ikring med så många pengar uti den."
Han tok et tak om Even kirketjeners lillebitte næse. Hu ha! Even
ante nok ikke det bare skulde være et kunststykke; han snøt
til, Even, - og manden med mavebeltet fik hele haanden fuld.
"Vet hut," skrek manden, ”skäms du inte,
din sacramenska karl; - finns här police i denna usla sta'n; - finns
här police eller finns hår inte?"
Nei slik som folk lo; de brølte og
de skrek; guttene pep i fingrene; der var ikke ørenlyd at faa. Skipper
Stiansen som sat ret ned for os, slog sig paa benene og ropte at slik moro
hadde han ikke set hverken i Cuxhafen eller London.
”Her er politi, min far," ropte Weiby, saa
det runger over pladsen; han knubset folk i nakken, og albuet sig frem
for at komme opover.
"Du - du skulle vara police; nog ser en police
litet styfvare ut!" ropte manden med mavebeltet.
"Kjender du mig ikke paa min dragt?" sa Weiby
støtt og pekte paa maven sin og guldsnoren om luen.
”Klem'n, du, Weiby!" ropte nogen sjøgutter.
”Pirk ham med stokken, du!" ropte de fra en
anden kant.
Aa, hvor jeg lo! Even kirketjener benyttet
leiligheten og listet sig væk bak piletræet, mens Weiby og
kunstneren trættet. Sandelig om jeg vet hvorledes det gik for sig
tilslut, for der blev slikt et lurveleven med en eneste gang. Og der kom
den unge pike med tallerkenen; jeg sat som paa livet for at hun skulde
komme op paa heien til os.
Eftersom tallerkenen kom nærmere, lusket
folk unda; tilslut blev det som et helt stormløp av kjærringer
og barn mot utgangen. Det var nok flere end os som ikke hadde penger, ser
dere.
Men sandelig min hat, klavret hun ikke med
tallerkenen opover til os ogsaa. Karsten og Jørg og jeg tok paa
sprang.
Dere skulde bare set slik vi løp! Men
bak mig hørte jeg manden med mavebeltet rope saa det hørtes
lang vei:
”Denne her sta'n skal aldrig se mit ljus upprinna
mer – ”
Men bakefter ønsket jeg nok jeg hadde hat en femøring
og git manden med sverdet i halsen.
Digitale
tekster
Tønsberg: Høgskolen
i Vestfold, 1999 : Morsomme dage av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside] [neste]
[toppen]
|