Digitale tekster
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999 : Morsomme dage av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside]  [neste]

POPPELEN
Jeg har set et spøkelse, jeg; -- jo, jeg har, --- spør bare Tonoppen!
Hvem Tonoppen er? Jo, det er min kusine, det. Hun  heter egentlig Antonette; men saa har hun saadant opstanasig  fjæs; næsen staar tilveirs, haaret staar tilveirs, hun ser saa forskræmt ut; og saa kalder vi hende Tonoppen.
     Ja, for Tonoppen er svært ræd av sig. Ikke tør hun hoppe fra bryggen ned i en baat, og ro alene fra bryggerne bort til Holmen turde hun ikke om det gjaldt hendes liv. Og engang som vi var oppe i Fløiheia, og der var litt brat, vel en meter at hoppe, tænker jeg, saa skrek Tonoppen : ”Jeg kommer aldrig i evighet ned." Vi maatte gaa en lang omvei, for Tonoppen kunde ikke hoppe en meter, maa jeg by dere det!
     Men det forstaar sig, saa er nu Tonoppen ogsaa fra Kristiania, og har aldrig gjort andet - hele sit liv end at gaa paa gaten med stramme hansker, saa det er jo ikke noget rart at hun er "kruslet".
     I sommer var hun i besøk hos os, og vi hadde det rigtig snodig mange ganger, maa dere tro.
     Vi seilte, og vi rodde, og vi var paa farten bestandig. I begyndelsen gjorde jeg fælt nar av hende for alt det krusleriet hendes; men engang blev jeg selv saa græsselig ræd, og da skjønte jeg hvor ondt det maa være at være saa bange av sig bestandig. Det høres rart, men det var en poppel jeg blev ræd for. Ja, det baade var og ikke var en poppel forresten. Nu skal dere høre.
     Tonoppen og jeg hadde været i gjestebud paa Mindalen, og Ingeborg kokke hadde hentet os deroppe, og vi gik nedover veien arm i arm. Det var ikke noget pent veir netop; det skulde likesom være maaneskin; imellem skinte maanen klart. Men ret som det var, kom der nogen tykke, sorte skyer for maanen, saa det blev næsten mørkt; saa tittet maanen litt frem igjen, og slik holdt det paa.
     Klokken kunde vel være 10 om aftenen. Vi møtte ikke et menneske nedover veien. Litt ovenfor byen bor klokker Kruse i et litet hvitt hus. Klokker Kruse er en græsselig sinnatagg; han ser ut som han hadde lyst til at jule op alle mennesker. Endda han er saa sint, har han nogen fælt uskikkelige gutter; det er Nicolai, og det er Teofilius, og det er Burmann. Jeg tror næsten Burmann er værst uskikkelig; der findes ikke den ting som Burmann Kruse ikke finder paa. Han piner dyr og er fæl.
     Ingeborg kokke, Tonoppen og jeg kom ruslende nedover, "Aa er detta," sa Ingeborg kokke pludselig, ”har det staat et poppeltræ i haven til klokkeren for?"
     Nei du verden, der stod en lang smal poppel, saa høi at den rak et godt stykke over taket til klokkeren. ”Nei skulde dere set slikt," sa Ingeborg kokke; vi stanset op paa veien og saa paa den. Maanen var netop bak en sky, da poppelen med en eneste gang - jeg skal aldrig i mit liv glemme det - tok et skridt nedover mot veien hvor vi stod. Jeg trodde Tonoppen var blit gal. Hun skrek som om de stak en kniv midt i hjertet paa hende.
     ”Poppelen kommer, - poppelen kommer!" skrek Tonoppen. Noget saa rart har jeg aldrig kjendt, for det var akkurat som de hadde slaat benene væk under mig, saa ræd blev jeg. Jeg var ikke istand til at røre mig av flekken.
     Og der kom poppelen langsomt nedover mot os i det usikre maanelys.
     Endnu i dette øieblik kan jeg ikke fatte at jeg opførte mig som jeg gjorde. Jeg sanset mig rent ut ikke, saa ræd blev jeg. Ja for vet dere hvad jeg gjorde ? jeg fór op paa gatedøren til klokker Kruse og hamret og banket og ropte, mens det forfærdelige, kjæmpernæssige menneske - ja, for jeg saa nu at det var et menneske med floshat, - kom like ind paa os. ”Detta er ikke noget menneske, detta," ropte Ingeborg kokke; Tonoppen halte mig i kjolen og brølte: ”Kom, saa løper vi!" - Jeg brydde mig ikke det grand om nogenting, jeg var aldeles vild av skræk og ropte:
     ”Klokker Kruse, klokker Kruse, kom og se en forfærdelig mand."
     Og den forfærdelige mand lo, en fæl, underjordisk latter likesom, og slog efter hattene vore med en pisk. - Og der kom klokker Kruse i vinduet i bare skjorten og ropte med et ansigt som jeg ikke kan beskrive: ”Vil dere ikke gi mig ro i mit eget hus, saa skal jeg - -." I samme sekund faldt poppelen sammen paa en merkelig maate; den blev ikke høiere end en gut. Rundt hjørnet av huset pilte gutten og slæpte noget langt sort efter sig.
     Der stod vi igjen med klokker Kruse i vinduet i sterkt maaneskin. Jeg syntes han skar tænder, saa sint var han.
     "Hvad er dette for tøv og tøis?" skrek klokker Kruse.
     "Aa, det var et spøkelse," sa jeg.
     ”Vi trodde det var en poppel," sa Tonoppen.
     Jeg tror mest det var han Burmann," sa Ingeborg kokke; ”Jeg syntes jeg saa skolten paa ham, da han sprang rundt hjørnet. "
     Klokker Kruse bad os pakke os dit vi kom ifra, og slog vinduet igjen med et smeld.
     Du verden, det var bare Burmann Kruse! Jeg skalv i knærne længe efter. Den som var saa sterk han kunde rundjule Burmann Kruse, dere!
     Siden hørte jeg at Burmann Kruse hadde en heise-indretning som han kunde gjøre sig stor og liten med, og som han gik rundt og vetskræmte folk med.
     Ja for si om dere ikke var blit likesaa rædde som Ingeborg kokke, Tonoppen og jeg? 

Digitale tekster
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999 : Morsomme dage av Inger Johanne (Dikken Zwilgmeyer)
Gå til [forside]  [neste] [toppen]