|
Dikken Zwilgmeyer: Barndom.
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold,
1999. Gå til: Neste
OPPE HOS PORSVOLDS
Dere husker vel mægler Porsvold og hans to
søstre? De bor oppe i kirkebakken ved siden av jomfru Einarsen i
det lange, hvite hus med de grønne vinduskarmer. Aldrig er nogen
vinduer saa blanke, og aldrig noget messinghaandtak paa nogen dør
i byen saa skinnende som oppe hos Porsvolds. Og det er Joakimes skyld.
Fra begyndelsen av kjendte jeg bare mægleren;
det var fra den tid han hadde butik. ja, det var forresten den rareste
butik jeg har set. Et bitte litet værelse med en skranke tvers over;
bak skranken sat Porsvold ved en høi pult og nikket til barn ute
paa gaten. Hele butikken var tom; for han hadde ikke andet at sælge
end øl i kurvevis, og det hadde han inde i bakværelset, og
synaaler som han hadde i en skuffe i pulten. Ja, det er virkelig sandt,
han solgte ikke andet. Øllet var fra Kristiania, og synaalene var
fra Sheffield. Den maaten hvorpaa han tællet op sine synaaler, tok
dem ut av nogen smaa papirer, en millimeter fra sine nærsynte øine,
mens han snakket og pratet hele tiden, var saa grulig fornøielig.
"De er engelske, ser du," sa Porsvold, "fin-fine
naaler, ekstra kvalitet, - hodet gaar aldrig av dem, om du aldrig saa gjerne
vilde det, - og saa skarpe at de stikker alt hvad de ser." Hver gang undret
jeg mig over at ikke naalene tilslut en vakker dag stak ut Porsvolds egne
øine, slik som han haandterte dem. Siden den tid blev det fast takst
at hver gang jeg kom ind til ham, fik jeg et glansbillede, og fra den stund
var vi venner.
Det var længe siden Porsvold var holdt
op med butikken sin; men jeg snakket ofte med ham paa gaten allikevel naar
han gik nedover til baaten sin, med et øsekar i den ene haand og
en liten vigtig, sort hund som het Ami, i hælene paa sig. Joakime
og Rasmine Porsvold saa jeg aldrig den tid uten hver gang de gik i kirke;
de er smaa og tykke, og triller som to nøster bortover gaten. Mægleren
og Rasmine og Joakime er forresten akkurat likedan i ansigtet; hvis mægleren
hadde hat lange guldørenringer i ørene, og Rasmine og Joakime
litet grand sort kindskjeg, saa hadde der ikke været det spor forskjel.
Det var forresten paa en løierlig maate
jeg blev kjendt med Rastnine og Joakime. De bodde som sagt like ved siden
av jomfru Einarsen; men hvorledes det var eller ikke, jomfru Einarsen og
Rasmine og Joakime kunde aldrig holde fred. For jomfru Einarsen har smaabarnskole
og er grætten, hun, ser dere. Enten kom Porsvolds hund ind i bakgaarden
til jomfru Einarsen og jaget hønsene hendes, ellers saa kom jomfru
Einarsens høns ind i Joakimes ertesenger og sparket; noget galt
var det bestandig. Tilslut hadde mægleren sat op et saa høit
gjærde mellern gaardsrummene at de ikke kunde se hverandre; og saa
gik det bedre.
En dag i ferien hadde jeg hele eftermiddagen
sittet oppe ved Helletjernet og fisket med knappenaal og hyssing og metemark,
som dere vet nok. Jeg hadde faat fem bitte smaa fisker, fire saa lange
som lillefingeren min, og en litt større. Jeg stak en fin kvist
gjennem hoderne paa dem og bar dem som i en hank; for det faldt mig ind
at jeg vilde holde leven med jomfru Einarsen, klæ mig ut og gaa ind
til hende med fiskehanken min og spørre om hun vilde kjøpe
noget pen fisk.
Jeg fik laane et gammelt skjørt og et tørklæ til
at ha paa hodet av Ingeborg kokkepike, og saa gik jeg ind i jomfru Einarsens
gaardsrum. Hun stod paa kjøkkentrappen sin med sort, falskt pandehaar
og en stor dusk haar paa haken, og saa sint ut.
Hutetu, kanske det var bedst jeg løp
med det samme.
"Har hun noget at seelge, mor?" sa jomfru
Einarsen; hun kjendte mig tydelig ikke igjen.
Jeg syntes det var forfærdelig moro
at hun ikke kjendte mig. For at gjøre mig endda mer ukjendelig begyndte
jeg at snakke P-maal.
"Skal-pal du-pu ha-pa fisk-pisk?" sa jeg og
holdt fiskehanken min op imot hende.
I det samme skjønte hun det var skøierstreker
naturligvis. Hvor hun blev rasende!
"Jeg skal gi dig fisk-pisk, jeg," sa hun og
løp ned av trappen efter mig. Jeg foran, snublet og løp i
det lange skjørt ut av gaardsrummet; jomfru Einarsen skjendte og
løp efter. Kan dere skjønne at hun kunde bli saa rasende
for det?
Men bak det høie gjærde inde
i Porsvolds gaardsrum hadde Joakime hørt at jomfru Einarsen skjendte
paa mig. Med det samme jeg sprang ut av jomfru Einarsens port, stod Joakime
i sin og spurte hvad det var som stod paa. Uf, jeg blev litt flau; men
jeg maatte jo si saadan som det var.
"Jeg spurte bare om hun vilde kjøpe
disse fiskene," sa jeg og viste frem fiskehanken min.
Men slik som Joakime Porsvold lo: "Og det
turde du by jomfru Einarsen," lo hun, "nei, du er værre end værst."
Hun kjendte mig straks igjen og vilde absolut at jeg skulde følge
med ind og vise fisken min frem for Rasmine og mægleren.
Saadan kom jeg der i huset første gang;
og siden er jeg der tit og jevnt, kan dere tro. Mor sier undertiden at
de maa bli kjede av mig oppe hos Porsvolds, fordi jeg løper der
saa ofte. Jeg har spurt baade mægleren og Rastnine og Joakime om
de er kjed av mig; men de har alle tre sagt nei, og derfor er jeg der ret
som det er.
Jeg liker folk som ler og snakker og har moro,
jeg, og det har vi bestandig oppe hos Porsvolds. Mægleren danser
menuet for mig, og noget han kalder "skotsk rheinlænder"; men hver
gang han er færdig med skotsken, puster han svært og kaster
sig ned i en lænestol; de smaa tykke, hvite hænderne hans hænger
slapt ned fra stolarmene.
"Nei - naar - en mand er utslitt -- saa skal
han ikke danse skotsk -mer," puster og stønner mægleren. Men
mægler Porsvold ser ikke det mindste utslitt ut; det er bare, noget
han tror selv, det. Rasmine indbilder sig ogsaa at hun er utslitt og feiler
alle mulige ting; det kommer bare av at hun ingenting har at gjøre,
sier mor.
"Igaar var jeg klein, kan du tro," sier Rasmine
naar jeg kommer derop, "det var akkurat som de kastet mig nedfor et høit
fjeld, - og saa stivnet jeg over hele kroppen - likesom nervestivhet da,
tænker jeg mig; - men saa smurte jeg mig med fløte; for fløte
er godt for nerverne, - og saa myknet jeg til da igjen; jeg sa det til
doktoren, og doktoren nikket-." Og saa peker Rasmine og forklarer hvor
alt det rare sitter henne, sorn hun kjender i den lille tykke kroppen sin.
Men naar saa mægleren og jeg har danset menuet og sunget: "Elskede
pike, forlat mig ei", - det er den eneste sang som mægleren kan,
ser dere -, saa kvikner altid Rasmine til; tilslut tramper hun takten og
synger med.
Men Joakime trakterer og farer ut og ind med bretter. Altid er der
noget paa komfyren som vil koke over, eller noget som er paa nippet til
at brændes, hvis ikke Joakime skynder sig. Porsvolds har forfærdelig
meget god mat; hver gang jeg er deroppe, faar jeg ratafia og fløtekaker
eller halvmaaner, det er nu fast takst det, foruten meget andet godt som
Joakime netop holder paa med i kjøkkenet. Til jul baker Joakime
en hel boks kaker til mig alene. Porsvolds er nogen forfærdelig hyggelige
mennesker, det synes jeg i det mindste, da.
De har to dyr oppe hos Porsvolds. En
gammel papegøie uten haar paa halsen, som sitter i et umaadelig
bur og roper: "Ja - kaap, det er inte godt veir idag"; den snøvler
svært, fordi den har lært at snakke av organist Wehlbom, sier
Rasmine. For Wehlboms næse er akkurat saa stor som en nøtt,
og derfor snøvler han forfærdelig. Bare jeg stikker en finger
ind i buret til Jakob, saa hakker han efter mig, saa jeg kan ikke si at
jeg elsker ham just. Han er sint paa mig, fordi jeg erter ham med en strikkepind.
Ja, og saa er det Ami, da. Den lille sorte,
vigtige hunden som altid gaar i hælene paa mægleren naar han
gaar paa gaten. Baade Rasmine og Joakime og mægleren er saa forfærdelig
glade i Ami. Den har to puter paa gulvet, som den kan ligge paa, en ved
ovnen naar den fryser, og en under speilet naar den har lyst til at ligge
der. Ellers sitter det lille grætne fjæset hans i vinduet mellem
Rasmines blomsterpotter og ser ut paa gaten, og gjør naar den ser
noget den blir ærgerlig over. Og Ami blir grulig snart ærgerlig
for ingen ting. Men bare den lægger labben op paa Rasmines kjole,
roper Rasmine høit av fryd over hvor klok den er, og da forklarer
hun altid hvad det er den vil. Ikke for det jeg tror at Ami tænker
alt det som Rasmine sier den gjør.
Jeg kan nu slet ikke like Ami, jeg. Ja, liker
dere smaa grætne hunder som biter efter en og knurrer under sofaen
og kaster op i krokene kanske? Nei, Ami er det eneste leie ved hele Porsvolds
hus.
Ute paa Skjærsøen har Porsvolds et litet, gammelt landsted.
Der findes ikke mere end det ene hus paa hele øen, og det er bare
som et stort lysthus med spidst tak og store lysthusvinduer. Der bor ingen
derute; Porsvolds reiser bare derut sommereftermiddagene og er der nogen
timer. I sommer var jeg med dem hver eneste gang de var paa Sjærsøen,
og, det var grulig fornøielig. Det er et noksaa langt stykke at
ro; Joakime og Rasmine sitter i agterenden av Porsvolds lyserøde
skjegte, mægleren og jeg med hver vor aare, og Ami i forenden og
gneldrer og gjør naar den ser noget paa land som den ikke liker.
Naar vi skal til Skjærsøen med
Rasmine og Joakime, maa det altid være blikstille veir. Det maa ikke
være en tanke av underdønning engang imellem skjærene;
den gule tangen langs de graa heiene ligger dovent og stille, og havet
maa ligge og glitre i sollyset saa langt en kan se, ellers kalder ikke
Rasmine det for godt veir.
Joakime pakker ind i nistekurven; men jeg pakker den ut. Naar ikke
Rasmine har tandpine eller ondt i korsryggen, spiser vi ute paa heien med
hele friske havet utenfor os. Ellers spiser vi inde i den gamle stuen med
høiryggede stoler med avslitt blaa maling, og vinduer med bitte
smaa ruter av grønt glas næsten som flaskeglas. Der er saa
lydt og ødslig i det gamle hus; det passer slet ikke derute, naar
Porsvold begynder at synge: "Elskede pike, forlat mig ei." For Porsvold
begynder altid at synge naar han har drukket to glas sherry. Siden leker
mægleren og jeg sidsten ute paa, heiene. Og naar solen er paa nedgang,
ror vi hjemover igjen; men da har Rasmine og Joakime saa meget paa sig
for aftenluften, at de ser ut som to smaa bjerg som de sitter i agterskotten.
Ellers gaar dagene ens oppe hos Porsvolds.
Mægleren gaar en tur rundt bryggerne hver morgen og spør om
prisen paa fisken og snakker om skuter, og kommer hjem og sover middag
og snorker saa det høres over hele huset. Rasmine sitter i vinduet
og strikker og drikker chokolade; undertiden lægger hun kabaler midt
paa blanke formiddagen. Hun liker aldrig naar de ikke gaar op; for hun
lægger altid om noget; men det vil hun aldrig si. Men joakime lager
god mat og steller hele huset.
To ganger har der været stor opstandelse
og forskrækkelse oppe hos Porsvolds, siden jeg blev kjendt der i
huset. Den ene gang var da Ami var borte, og den anden gang da mægleren
vilde reise en tur til England.
En dag i vaares kom Porsvolds pike hæsblæsende løpende
op til mig og spurte om jeg hadde set noget til Ami. Langtifra. Ja, for
nu var den væk, og Olava og Porsvolds kunde ikke set mere forfærdet
ut om maanen pludselig var forsvunden fra himmelen. Jeg sprang øieblikkelig
derned. Mægleren var ute paa sin kant, Joakime møtte jeg langt
oppe i Strandgaten, uten hat og ildrød i ansigtet, for at lete efter
Ami; men Rasmine stod paa trappen og smaagraat og antastet alle som gik
forbi, og spurte om de hadde set en yndig hund som gik alene.
"Aa, du deiligste deiligheten," graat Rasmine,
"aa - aa, det er nogen fæle gutter som har stukket den ihjel, det
er jeg viss paa." Jeg vet ikke hvad slags vaaben Rasmine trodde Ami
var stukket ihjel med; men mægleren og Joakime og Olava kom hjem
uten at nogen av dem hadde faat spurlag paa Ami. Rasmine tok draaper og
laa paa sofaen. Joakime og mægleren saa svært betænkelige
ut.
"Det ender med at jeg faar krampe," sa Rasmine.
"Aa, er det nu værdt det da?" sa mægleren.
I samme øieblik var der en som tok
i gangdøren; det var en sjauer som bar Ami drivende vaat indi en
sæk.
"Her er hunden til mægleren," sa sjaueren,
"han var dau, men naa er han levandes igjen." Den var faldt i vandet nede
ved bryggerne, var kommet under nogen baater og holdt paa at drukne, inden
nogen fik se den og berget den iland. Der
blev et stel, kan dere tro! Varme uldtepper, varm melk; tilslut vilde
Rasmine endelig smøre den med kamferolje; men da de ikke visste
hvor de skulde smøre den, maatte de la det være. Da jeg gik,
laa Ami plat ut og glippet med øinene i to uldtepper indi stekeovnen.
Ami har ikke været sig selv lik siden. Den ryster og skjælver
og sitter aldrig i vinduet mere, men ligger bare bortved ovnen. Ikke for
det, jeg liker den meget bedre nu end før. Den dør vist forresten
snart.
Ja, og saa var det dengang mægleren
skulde reise i forretningsreise til London, og da Joakime og Rasmine ikke
turde la ham reise.
"Hvorledes skal han greie sig uten os?" sa
de; "han kan jo ikke engang knappe snippen paa sig alene om morgenen, fordi
han er saa tyk. Og saa til den fæle byen, hvor folk gaar i taaken
hele dagen og myrder hinanden under broer. Det staar altid i aviserne at
folk blir myrdet under broer i London," sa Rasmine, "og han er saa godtroende,
han, saa de narrer ham ind under en bro og myrder ham, det er jeg viss
paa."
Joakime og Rasmine graat omkap i en uke fordi
mægleren vilde reise; men da det ikke hjalp, og mægleren vilde
reise allikevel, saa sa de begge to at de vilde være med. Men da
blev mægleren rent forfærdet.
"Nei, nei," sa Porsvold, "det vilde ikke være
likt nogen ting at ta dere med til London." Baade mægleren og jeg
lo himmelhøit! Vi syntes vi saa Rasmine paa Londons gater!
"Jo, jeg vil være med," sa Rasmine og
graat; "for om de kommer og vil ha os under en bro og vil myrde os, saa
skal jeg - uh - uh - gaa godvillig og la mig myrde, jeg, - hvis de bare
sparer dere to."
"Nei, da var det bedre at du var med da,"
sa Porsvold til mig. Tænk han mente det virkelig; han spurte mig
for alvor om jeg vilde være med. Jeg hoppet høit i veiret
og skrek av fryd, og løp like lukt hjem og fortalte far og mor at
mægleren hadde bedt mig være med ham til London.
"Der kan ikke være tale om det," sa
far ganske alvorlig, og saa var den reise forbi.
Men tænk om jeg var kommet til London! Alt det jeg da havde faat
se, og alt det jeg da hadde faat at skrive om; - jeg kommer jo aldrig nogensteder,
jeg. Jeg kommer vist til at sitte i denne lille fille-byen alle mine dage;
ja , jeg skulde gjerne graate, saa lei er jeg fordi jeg ikke kom til London
med mægleren dengang.
Joakime bakte en stor boks med kaker som hun
vilde at mægleren skulde ha med sig i kufferten; men det vilde han
slet ikke, og det syntes jeg var dumt av ham; for det maatte være
deilig at ha en boks med kaker baade paa dampskibet og paa hotellet i London.
Det synes jeg i det mindste da.
Mægleren var borte i akkurat to
og tyve dage. Da han kom hjem, hadde han med sig et juvelskrin til mig.
Tænk et forgyldt skrin med lyseblaa silke indi. Men hvad jeg skal
bruke det til, det skjønner jeg ikke; for jeg faar vist aldrig en
juvel at lægge i det i alle mine dage.
"Si ikke det, du," sier mægleren.
Dikken Zwilgmeyer: Barndom.
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold,
1999. Gå til: [Toppen] [Neste]
|