|
Dikken Zwilgmeyer: Barndom.
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold,
1999.
HVORLEDES JEG FALDT UT MED URMAKER KRAUSE
Aldrig i mit liv har jeg likt urmaker Krause. Og
det av tre grunde.
For det første hilser han aldrig paa
mig, endda baade konsul Gjertz og politimesteren tar hatten av for mig
naar jeg neier, og saa kunde nu gjerne han ogsaa gjøre det, synes
jeg. For det andet kan jeg ikke like hans holdning naar han gaar og spaserer.
Nogen mennesker gaar og luter fremover; men urmaker Krause gaar bakover,
han; like fra hælen og helt op i hodet gaar det i en skraa linje
bakover. Akkurat som en mast i en seilbaat i sjøgang. Og det gjør
han bare av vigtighet. Og for det tredje har han spikret nogen bord for
gjærdet til gaardsrummet sit, saa vi ikke kan løpe den snarveien
naar vi skal paa skolen i en flyvende fart, og klokken mangler et minut
paa ni. Det er virkelig sjofelt gjort av urmaker Krause; for det kunde
da ikke gjøre ham det grand at vi sprang gjennem gaardsrummet hans
en to tre ganger om dagen.
Urmaker Krause er aldrig ute uten om aftenen;
da gaar han helst i maaneskin, og aldrig længere end fra sin egen
trappe til klokkerens gjærde -, fra klokkerens gjærde til sin
egen trappe; slik holder han paa - akkurat som en tynd, skraa strek i maanelyset.
I grunden saa tror jeg nok det var Teresie
Billingtons skyld at gjærdet blev spikret igjen. Det kan vi takke
hende for. Teresie styrer nemlig huset for urmaker Krause. Og Teresie Billington
er næsten endda mere opirrende end Krause. Teresie er fet og blek
og ubevægelig. Og naar folk er vigtige og ubevægelige i ansigtet,
saa kalder jeg det opirrende at se paa.
Hun har vist ingenting at være vigtig
av forresten. Hun er ikke fra vor by ; en gang spurte jeg hende hvorfor
hun hette Billington."Min far var en tyster," sa Teresie. Naar hun ikke
visste saa meget som at det heter tysker og ikke tyster, saa kan dere jo
selv vite hvorledes Teresie Billington er.
Engang fik jeg allikevel Teresie anderledes
i ansigtet. Det var en sommeraften som jeg fik lov til at ride Even vognmands
hest hjem om kvelden. Even vognmand bodde litt utenfor byen, og mange folk
var opover veien og spaserte i mørkningen. Som jeg red opover, saa
jeg med én gang Teresie Billington komme spaserende med rød
parasol, og greesselig vigtig.
"Nu vil jeg se om jeg ikke kan faa forandret
det ansigtsuttrykket," tænkte jeg; - og dermed satte jeg Even vognmands
øk like paa hende.
Aa du verden, - hun blev nok anderledes i
ansigtet, maa dere tro! Den røde parasollen kladask i veien, og
Teresie Billington sperret munden vidt op og skrek og strakte armene opover
den bratte heien. Det var umulig at komme noget sted, ser dere; for heien
var ret op og ned som en væg. Men jeg vendte hesten bare ganske rolig
og red opover.
Det var nu den gang, og saa var det den gang
med katungerne, at Teresie ogsaa blev sint. Og den gang var jeg uskyldig;
for det var Storemors skyld. Vor deilige Storemor skulde nemlig ha katunger,
og jeg hadde stelt istand en kurv oppe paa loftet, lagt et dukketeppe ned
i den og pyntet kurven med blonder om kanten. Men tænk, saa vilde
Storemor ikke ligge der.
Urmaker Krause bodde et litet stykke fra os,
saadan paa skraa bak heien; ute i gaarden hadde Krause et litet fillevedskjul,
og der oppe paa loftet, - der vilde Storemor ha ungerne sine. En for en
bar hun dem i nakken fra den pyntede kurven oppe paa vort loft over heien,
og bort paa det lille vedskjul-loft hos Krause. Jeg fulgte naturligvis
efter, og ganske rigtig - i en braate filler borte i den ene krok laa Storemor
og malte, og alle de fire sorte silkebløte katungerne kravlet om
hende.
I samme øieblik jeg var kommet derop,
stod Teresie Billington ogsaa oppe paa loftet; - maa jeg by dere det!
”Hvad gjør du her?" sa hun og dirret
litt i maalet; hun var vist ordentlig sint.
"Jeg tar katungerne vore," sa jeg og samlet
dem op i mit forklæ.
”Saadanne pøbelkatter som gaar i andre
folks huser skulde en kappe hodet av naar ret var," sa Teresie, - "og pøbelunger
ogsaa," ropte hun etter mig nedad stigen, som vokser op til andre folks
skade og fordærv." Teresie er fra Østlandet, hun, ser dere;
derfor snakker hun saa meget om pøbler; det snakker vi aldrig om
i vor by.
Men saa var det dengang jeg faldt ut med Krause.
Det var maaneskin, og Krause gik op og ned i gaten som han pleide. Karen
og jeg gik forbi ham gang paa gang, neiet og neiet; urmaker Krause saa
bare paa stjernerne. Saa fik vi saadan lyst til at holde leven med ham.
Og vet dere hvad vi gjorde?
Alle urene inde i butikken hans slog syv paa
én gang. Nogen klokker brummet saa dypt, og nogen klang saa fint
og fort, det var som et helt sangspil, naar urmaker Krauses ur slog. Krause
var netop utenfor sin egen trappe. Vi visste at der ingen var i butikken
naar Krause spaserte ute.
"Nu skal jeg springe ind og dreie viserne
fort paa urene," sa jeg, "saa næste gang Krause kommer til trappen
her, slaar urene igjen; - saa skal vi se om han merker det."
Karen skulde staa utenfor og pipe
i fingrene, hvis Krause kom fortere ned ad gaten end vi hadde tænkt.
Jeg for op ad den høie stentrappen
ind i butikken og dreiet viserne raskt rundt paa fem ur. - Der pep Karen
forfærdelig i fingrene like under vinduet; - og der hørte
jeg Krause i den store trappen. Jeg dukket mig ende ned bak disken i den
mørkeste krok, og der blev jeg liggende.
Synden straffer sig selv den, ser dere; for
noget saa gyselig som da jeg laa bak Krauses disk, kan dere ikke tænke
dere. Krause stelte med noget borte ved et bord. Der begyndte urene jeg
hadde dreiet paa, at slaa; de klang saa skarpt og klart i stilheten. Krause
vendte sig braat omkring: "Hvad er dette?" sa han høit; - der begyndte
nok et ur at slaa, og nok et, og nok et. Jeg kan ikke beskrive mine følelser,
der jeg laa.
Krause bandte; ja det gjorde han virkelig.
"Hvorledes hænger dette sammen!" ropte Krause; "her slaar alle urene
otte, fem minutter efter at de har slaat syv." Der pep Karen i fingrene
under vinduet. "Det er de skidtunger som har været paafærde,"
ropte Krause pludselig, - og hovedstups ut av døren for han.
Det blev min redning; for Krause trodde naturligvis
at den som hadde gjort det, var ute paa gaten; han ante nok ikke at jeg
sat bak hans egen disk.
Men da Krause var vel ute, gjorde jeg ikke
veien lang, jeg heller, - nedfor den høie stentrappen i to hop,
- opover gaten, rundt madam Milbergs hjørne; og saa var jeg frelst.
Karen kom hæsblæsende den anden vei gjennem jomfru Frettelands
have; Krause hadde ikke set hende heller, og glad var vi.
Siden spaserte vi arm i arm i maaneskin nok
saa uskyldig op og ned forbi urmaker Krause, som stod og speidet i gatedøren
sin. - Men vil dere tro, det blev opdaget allikevel!
Nu skal dere høre.
Den næste dag da jeg skulde gaa paa skolen, stod Teresie i gatedøren
til Krause.
"Er ikke disse gule vanterne dine?" sa hun.
Jovist var det mine; de var eggegule og svært
flotte; jeg spradet med dem hver dag.
"Jasaa, saa det er dine; -- de laa paa gulvet
i butikken; saa vet du kanske hvem det var som var inde og ruinerte alle
urene for Krause ogsaa da?"
"Ruinerte?" sa jeg og saa knusende paa Teresie
Billington oppe i døren.
"Krause, - Krause," ropte Teresie, "kom herut!"
- Men saa turde jeg sandt for dyden ikke staa længere og snakke med
Teresie; for klokken var mange, og jeg skulde paa skolen; og saa tok jeg
benene fat og løp baade fra Krause og Teresie.
Hele tiden paa skolen var det likesom noget
som var saa leit. Ingenting var moro. Jeg fik 1,5 for norsk stil om fædrelandskjærlighet;
men det var ikke snodig, det heller. For det var saa leit at Teresie hadde
sagt at jeg hadde ruinert klokkerne. Tænk
om han sa at jeg skulde betale de fem store
klokkerne! Uf, jeg svedet inde i hænderne og alle steder, saa
ræd var jeg.
For nu hadde vist Krause været oppe
hos far. Et øieblik tænkte jeg at jeg ikke vilde gaa hjem
den dagen, bare gaa op i heien og spise frosne tyttebær til middag,
eller gaa ned paa bryggerne hele dagen, sove i vort gamle fjøs og
aldrig komme hjem mere, - eller reise min vei med dampskibet; hvad skulde
jeg gjøre, - hvad skulde jeg gjøre?
Da skolen var slut, gik jeg en sving nedom
bryggerne for at hale ut tiden. Alle andre gik hjem til middag uten jeg
og konstabel Stiksrud som stod og spyttet i vandet. Og der var saa stille,
saa stille over hele torvet; der gjødde en hund oppe ved hjørnet,
og Stiksrud vendte sig rundt med et rasende ansigt. Der skal være
stilt og ordentlig paa torvet i vor by, ser dere. "Skal du ikke hjem og
spise middag da?" sa Stiksrud tilslut. Og saa maatte jeg jo gaa.
Straks jeg kom hjem, fik jeg en mistanke om
at de visste det. Stemningen var likesom saa lummer ved middagsbordet;
det var saa taust -- saa taust. Jeg spiste op hele tallerkenen med øllebrød,
som jeg ellers aldrig pleier gjøre. Ikke for det, - jeg tror ikke
far visste noget; for han tier mest stille bestandig; men mor pleier snakke.
Men idag var der ikke en lyd at høre bak terrinen. Efterat vi hadde
spist kom det. Jeg blev kaldt ind i spiskammeret.
"Urmaker Krauses husholderske har været
heroppe, Inger Johanne; - du har vel ikke været paafærde med
noget galt igjen ? "
"Nei, mor, - jeg har ikke ødelagt klokkerne,
-- jeg bare, jeg bare dreide viserne - saadan fort - du vet."
"Dreide viserne, sier du?"
"Ja, bare for leven, mor, -- bli ikke sint
- bare for at klokkerne skulde slaa igjen -."
Mor saa grundende ut av spiskammervinduet:
"Nei, vi faar se til at finde en utvei og faa dig til det pensionatet i
Preussen; du er jo saa vild som den værste gut."
"Nei, nei, mor, la mig ikke reise; -- jeg
skal aldrig finde paa noget mer, - jeg skal være saa snild -."
"Hjertet er godt nok," sa mor og aapnet spiskammerdøren
igjen. "Kjære dig, Inger Johanne, la mig nu ikke høre flere
klager over dig."
Uf, altid truer de mig med disse grusomme
pensionatene, hvor jeg skulde lære at bli skikkelig. Naar jeg har
gjort noget som er litt galt, saa skal jeg til et pensionat i Søndfjord;
men naar jeg har været rigtig vild, som mor kalder det, saa skal
jeg til Preussen eller Pommeren, hvor det nu er henne.
Tænk, ingen av urene var ødelagt;
det var bare noget Teresie hadde sagt for at skræmme mig. Men vanterne
mine fik jeg aldrig igjen; dem beholdt Teresie Billington for sin egen
mund. Og sandelig om jeg turde spørre efter dem heller.
Men saadan faldt jeg ut med urmaker Krause,
og nu neier jeg ikke mere for ham, det kan han lægge bek paa.
Dikken Zwilgmeyer: Barndom.
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold,
1999. Gå til: [Toppen]
|