|
Dikken Zwilgmeyer: Barndom.
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold,
1999. Gå til: [Neste]
PAA PECKELLS HØILOFT
Ret som det er kommer der en omreisende fotograf
til byen. De fotograferer nogen hvitflekkede billeder indi et eller
andet gaardsrurn under aapen himmel, betaler sjelden for sig der hvor de
har logert; og væk er de igjen. Saadanne omreisende fotografer ser
næsten likedan ut allesammen, sort, krøllet haar med pomade
i, og grulig bleke, næsten hvite i ansigtet, svinger flot paa sig
paa gaten, og gaar fort som de altid hadde det grulig travelt.
Men i sommer kom der en som var ganske anderledes.
Han het nu for det første Cavallius,
og var bitte liten. Ja, det vil si, overkroppen var noksaa stor; men han
hadde næsten ikke ben; ansigtet var ogsaa stort med et langt, gult,
krøllet skjeg, som rak ham like ned paa maven, og hele den tid han
var i byen, hadde han store plasterlapper bak ørene. Cavallius saa
aldrig ut som han hadde det travelt; han talte langsomt, gik aldrig fort;
- der var en værdighet utbredt over ham, like fra plasterlapperne,
nedover det lange, gule skjeg og ned i de smaa ben, som var rent vidunderlig.
Det værdige opsyn var i grunden et helt
kunststykke av den bitte lille Cavallius. For det maa virkelig ikke være
saa let at se værdig ut med næsten ikke ben og plasterlapper
bak ørene.
Første gang jeg saa Cavallius paa gaten,
kunde jeg ikke skjønne hvem det var, naturligvis; derfor fulgte
jeg efter ham, til jeg saa han gik ind til baker Stiansen. Heldigvis hadde
jeg to øre i lommen, saa jeg kunde gjøre mig et erende ind
i butikken; for jeg hadde en forfærdelig lyst til at vite hvad det
var for en raring, kan dere vite. Baker Stiansen var selv i butikken.
"For to øre brune brystsukker, Stiansen."
"Værsgod." Stiansens brystsukker er
aldrig videre gode; de er for bløte; men jeg maatte jo kjøpe
noget naar jeg kom derind.
"Hvad var det for en som gik ind her netop
nu, Stiansen, en liten en med gult skjeg?"
”Aa, det er en som skal skildre folk."
”Ja, men er han - er han rigtig?"
”Ja, jeg har ikke fornummet noget urigtig
av ham."
"Hvad heter han da?"
"Han heter saa meget som Cavallius."
Saadan fik jeg vite hvem Cavallius var; jeg
turde ikke spørre mere, skjønt der var meget endnu jeg vilde
vite; for han er likesom saa mut, baker Stiansen. Men de dagene efter hadde
jeg en forfærdelig lyst til at kikke ind i Stiansens gaardsrum for
at se hvorledes den lille fotografen stelte sig derinde. Men jeg turde
virkelig ikke vove mig ind i porten fordi Stiansen er saa sur og mut, bare
en stikker næsen derind. Men en dag faldt det mig pludselig ind at
man oppe fra Peckells høiloft maatte ha den briljanteste utsigt
ned i gaardsrummet til Cavallius. Jeg sprang øieblikkelig op til
Massa Peckell.
"Du Massa, kom saa gaar vi op paa deres høiloft;
gjennem den gluggen kan vi se like ned paa den rare fotografen." Jo da,
Massa vilde være med.
Ganske rigtig, der saa vi udmerket, like ned
i Stiansens gaard. Det var næsten ikke noget høi paa høiloftet
nu sommertiden, bare en liten haug i et hjørne. Baker Stiansens
gaardsrum er smalt og avlangt; solen steker ned i det. Vi var kommet i
et heldig øieblik, lot det til: Cavallius holdt netop paa at fotografere
den tykke Barbro som tjener hos madam Pirk. Hun sat paa en stol med kjolen
saa stram, at det saa ut som hun skulde eksplodere hvert øieblik.
Hendes store, røde hænder laa overkors som de var bundet sammen
over haandleddene. Cavallius stelte med skruen hun skulde ha i nakken.
”Hys, ti endelig stille saa han ikke merker
os." Massa og jeg rørte os ikke deroppe i gluggen.
”Vil De sitte en face eller en profil?" spurte
Cavallius; han snakket paa en bløt, lespet maate, som om han hadde
noget i munden.
”Aa-for-noe?" sa Barbro og vendte sig braat
om mot ham.
"Naa, naa," beroliget Cavallius, ”vil De sitte
paa siden eller ret frem?"
"Ret frem," sa Barbro; - ,”snak norsk, far,
naar De snakker med skikkelige folk."
Cavallius nynnet bare litt og tok fat i hendes
ansigt for at sætte det i den rigtige stilling. Men der kom han tidsnok.
Han hadde ikke sat en av sine smaa buttede fingre paa Barbros tykke kind,
før hun satte sin store kokkepikenæve saa eftertrykkelig i
brystet paa Cavallius at han tumlet tilbake. Det saa grulig latterlig ut;
baade Massa og jeg glemte os og lo himmelhøit. Cavallius kastet
et forbauset blik op til gluggen hvor vi stod; men han sa ingenting. Han
tapte forresten ikke et øieblik sin værdige maate at opføre
sig paa.
”Er De fra forstanden, kvinde?" spurte Cavallius.
"Kom bare slik igjen, De," sa Barbro og saa
rasende ut.
Cavallius krøp under det sorte fløielsklæde
som alle fotografer har over sit fotografiapparat.
"Se nu litt venlig ut da."
”Venlig til Dere - nei, da skulde jeg faa
noe aa gjøre." Hun saa ut som en torden.
"Aa-aa, jeg dør av latter," sa Massa,
”aa-aa-"
”Tør jeg be damerne deroppe traktere
med Deres fraværelse," sa Cavallius op til os.
Aa, hvor vi lo! Nei det var saamen altfor morsomt at se paa til at
vi vilde gaa vor vei. Nei tak, Cavallius, vi gaar nok ikke, indbild dig
bare ikke det. Ja, det turde vi ikke si høit da, kan dere vite.
Flere opmuntringer til Barbro fra Cavallius
under fløielsteppet om at se venlig ut. Barbro saa om mulig endda
mere rasende hen for sig, og forsikret høit og dyrt at ”var det
noget hun ikke vilde gjøre i verden, saa var det at se venlig ,paa
en slik en som Dere".
Massa og jeg lo saa vi kunde ikke mere.
”Det er ret, Barbro," ropte Massa, ,se morsk
ut, du Barbro."
"Gi dig ikke, Barbro; - vær endda mere
sint i panden, du Barbro. "
"Gaa Deres vei," truet Cavallius op til os
med en liten buttet haand; ”gaa Deres vei, mine damer, slikt taaler jeg
ikke - paa ære ikke, - gaa -"
Tænk det, at han kaldte os ”mine damer".
Vi dukket ned bak gluggen i lydløs latter; - der kikket vi op igjen,
Cavallius truet fremdeles op til gluggen.
”Gaa, sier jeg!" Vi dukket ned igjen; øieblikket
efter op igjen. Cavallius blev sintere og sintere, vi dukket op, og vi
dukket ned, og lo os rent bort; men gaa vor vei vilde vi ikke, kan dere
vite.
Endelig var Barbro færdig. ”Ja, min
pike," sa Cavallius, "det er ikke min feil at De ser ut som en løvetæmmerske
paa billedet."
"Aa-for-noe ser jeg ut som?" sa Barbro; ”det
er Dereses skyld hvis det blir daarlig vel."
"Det er rigtig, Barbro," ropte Massa, "vær
bare morsk, Barbro. "
"Gaa Deres vei," brølte Cavallius op
til os. Barbro trak sig baklængs tilbake ut gjennem porten og støtte
i det samme like paa den gamle fru Huus som skulde ind og fotografere sig.
Fru Huus var i brun silke med guldbrosche, guldkjede, guldarmbaand og noget
bævrende guld i haaret. Folk i byen sier at fru Huus stopper kinderne
sine ut med botnuld, forat de skal bli runde saa hun kan se ung ut. Jeg
kan ikke vite om det er sandt; men fru Huus snakker litt grøtet
forresten.
Cavallius geleidet hende saa umaadelig artig
hen til en stol; i forbigaaende truet han med knyttet haand op til os i
gluggen.
Fru Huus saa ikke os; men jeg saa hun kastet
et forfærdet blik paa Cavallius, da han truet i veiret.
Han la sig paa knæ og arrangerte den
brune silkekjole i pene folder. Mens han laa der, vendte han sig igjen
og truet op til os; fru Huus kastet et angstfuldt blik op til himmelen;
hun trodde tydeligvis han var gal. Massa og jeg laa over hverandre nedenfor
gluggen i lydløs latter. Vi hørte stemmer dernede igjen.
Jeg dukket forsigtig op. Cavallius truet med begge hænder knyttet
op til mig; fru Huus saa os fremdeles ikke.
”Nei - nei - nei," sa fru Huus og reiste sig
op igjen,”jeg tror ikke jeg er rigtig bra; - jeg tror ikke jeg kan fotografere
mig idag." Dermed for fru Huus som en raket ut av porten uten at hilse
eller nogenting. Jeg hørte siden at hun hadde været saa dødelig
ræd det øieblik hun hadde været inde paa Cavallius'
atelier, fordi han ret som det var truet op til himmelen med knyttet haand.
Hun priste sin lykke at hun var kommet vel unda.
Da fru Huus var ute av porten, satte Cavallius begge hænder i
siden og saa op til os.
”Se saa, mine damer, hvis skyld var det? Hvis
skyld var det, spør jeg, at denne pene dame ikke vilde fotografere
sig hos mig idag? Det var Deres skyld det; - jeg saa hun kastet den ene
blik op paa Dere efter det andet; - saasandt mit navn er Esaias Cavallius,
taaler jeg ikke dette længere. Hvis Dere nu ikke paa øieblikket
forsvinder," truet han op til os, "har jeg nok midler til at faa damerne
væk -"
Massa og jeg forsvandt som et lyn fra gluggen.
"Vi tør ikke mer," sa Massa.
”Ja, men det er saa rasende snodig."
”Tænk om han skyter paa os heroppe i
gluggen.”
"Du da; - la os bare kikke én gang
til."
Der var atter stemmer nede i gaardsrummet.
Vi kikket op med det ene øie. Nei, du verden, det var kjøbmand
Nibe, som var kommet og vilde fotografere sig! - nei for moro, den rare
Nibe; nei nu kunde vi ikke gaa, det var umulig det. Cavallius kunde aldrig
i verden faa fat paa os heroppe; vi skulde løpe som en vind.
Nibe kom altsaa ind i gaardsrummet og bukket
og bukket. Han har sort krøllet haar, og gaar likesom i dansetrin
paa gaten, likesom han gaar paa springfjær. Han er vist svært
forfængelig; for en dag saa jeg kjøbmand Nibe med syv forskjellige
hatter paa. Det er sandt, det. Nibe har forresten
altid noget med fallitter at gjøre; enten har han netop gjort fallit,
eller
saa skal han netop gjøre det. Der hænger aldrig andet end
en bundt skolæster i hans butikvindu; ellers sælger han bare
parafin. Jeg har saa ofte lyst til at gaa ind til ham i butikken, fordi
han er saa rar; men da det jo ikke kan nytte at be om prøver paa
skolæster eller parafin, saa har jeg aldrig noget erende derinde.
"Vær saa artig, ta plads," sa Cavallius.
”Brystbillede eller hel figur?"
"Er det dyrere med ben eller uten ben?" spurte
Nibe.
”Nei, prisen er den samme for hel figur."
Nibe stillet sig op. Han saa ut som han ikke
kunde tælle til fire, der han stod.
”Det var et vakkert uttryk De nu har," sa
Cavallius; "slip ikke det uttryk, saa skal De faa et smukt billede; - slip
det ikke; -der slap De det jo allikevel."
Nibe lette forgjæves efter det smukke uttryk.
”Hvorledes var det jeg saa ut?" spurte han.
Jeg kan ikke beskrive hvor Massa og jeg lo.
”Vi maa gaa, Massa, ellers dør jeg av latter."
Men vi gik ikke allikevel.
"Er Dere nu der igjen," ropte Cavallius op
til os; - "paa ære, jeg taaler det ikke længer." Dermed gik
Cavallius ind i huset og lot Nibe alene.
Nibe hilste elegant op til os i gluggen.
"Smukt veir, smaapiker," sa han.
"Åa ja." - Vi stod som i en bakerovn,
saa hett var det; Nibe tørret sig i panden hvert øieblik.
"Kanske litt vel temperert," vedblev Nibe.
"Det var ingen sak var det temperert, Nibe,"
sa jeg. Nibe svarte ikke paa det.
"En rar mand denne her," konverserte han videre
og pekte over skulderen efter Cavallius.
Ja, deri var baade Massa, Nibe og jeg enige.
Men, du verden, hvor blev Cavallius av? Tænk
om han staar bak gardinet indenfor vinduet og skyter os ned med et gevær,"
sa Massa igjen; han sa han hadde midler til at faa os væk, husker
du."
Dette begyndte at bli litt uhyggelig; kanske
det var bedst vi gik vor vei allikevel. I samme øieblik hørte
vi en besynderlig kort, anstrengt pust i loftstrappen; vi vendte os begge
om - trappen var klos utenfor døren -; der dukket et gult
skjeg op i halvmørket; - sandelig min hat, - det var Cavallius.
Om jeg blir hundrede og nitti aar, kommer jeg aldrig til at glemme hvor
forskrækkelig Massa skrek! Tænk, hun skrek ende over sig, som
om de stak en kniv i hende!
Jeg skrek ikke; men jeg maa rigtignok si at
det ikke var noget videre hyggelig. Men her var ikke tid til lang eftertanke.
Cavallius' smaa ben skrævet over den høie dørstok;
der var hele skikkelsen inde paa høiloftet. Der fandtes ikke flere
end den ene dør som Cavallius var kommet ind av. Ikke et ord blev
vekslet mellem Massa og mig; men som ved en fælles tilskyndelse sprang
vi begge to bort til en lem borte i kroken, hvor de styrter høi
ned i stalden.
Dump, der var Massa nede; - dump - der var
jeg nede i en stor haug med høi som laa like under lemmen. Sandelig
om jeg tror at det hele stod paa et halvt sekund; - jeg kastet bare et
eneste blik op mot lemmen for at se om Cavallius kom samme vei ned som
vi. Jeg saa intet til ham; vi for paa dør, ut gjennem stalddøren,
ut i gaarden, ut paa gaten; her var ikke noget at vente efter. Det sikreste
sted for øieblikket forekom os at være provstens have; derind
styrtet vi og lukket den høie haveport vel efter os.
Se saa! Massa var ganske hvit i hele ansigtet
av angst. Gjennem sprinklerne i havegjærdet saa vi et øieblik
efter at Cavallius overordentlig værdig kom ut fra Peckells gaard
og forsvandt i baker Stiansens port. Men hvorledes Cavallius dengang av
sig selv og ganske alene hadde fundet helt op paa Peckells høiloft,
det vil altid bli mig en gaade.
Dikken Zwilgmeyer: Barndom.
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold,
1999. Gå til: [Toppen] [Neste]
|