Dikken Zwilgmeyer: Barndom. Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999.  Gå til: [Neste]

PAA PECKELLS HØILOFT

Ret som det er kommer der en omreisende fotograf til byen. De fotograferer nogen hvitflekkede billeder indi et eller  andet gaardsrurn under aapen himmel, betaler sjelden for sig der hvor de har logert; og væk er de igjen. Saadanne omreisende fotografer ser næsten likedan ut allesammen, sort, krøllet haar med pomade i, og grulig bleke, næsten hvite i ansigtet, svinger flot paa sig paa gaten, og gaar fort som de altid hadde det grulig travelt.
     Men i sommer kom der en som var ganske anderledes.
     Han het nu for det første Cavallius, og var bitte liten. Ja, det vil si, overkroppen var noksaa stor; men han hadde næsten ikke ben; ansigtet var ogsaa stort med et langt, gult, krøllet skjeg, som rak ham like ned paa maven, og hele den tid han var i byen, hadde han store plasterlapper bak ørene. Cavallius saa aldrig ut som han hadde det travelt; han talte langsomt, gik aldrig fort; - der var en værdighet utbredt over ham, like fra plasterlapperne, nedover det lange, gule skjeg og ned i de smaa ben, som var rent vidunderlig.
     Det værdige opsyn var i grunden et helt kunststykke av den bitte lille Cavallius. For det maa virkelig ikke være saa let at se værdig ut med næsten ikke ben og plasterlapper bak ørene.
     Første gang jeg saa Cavallius paa gaten, kunde jeg ikke skjønne hvem det var, naturligvis; derfor fulgte jeg efter ham, til jeg saa han gik ind til baker Stiansen. Heldigvis hadde jeg to øre i lommen, saa jeg kunde gjøre mig et erende ind i butikken; for jeg hadde en forfærdelig lyst til at vite hvad det var for en raring, kan dere vite. Baker Stiansen var selv i butikken.
     "For to øre brune brystsukker, Stiansen."
     "Værsgod." Stiansens brystsukker er aldrig videre gode; de er for bløte; men jeg maatte jo kjøpe noget naar jeg kom derind.
     "Hvad var det for en som gik ind her netop nu, Stiansen, en liten en med gult skjeg?"
     ”Aa, det er en som skal skildre folk."
     ”Ja, men er han - er han rigtig?"
     ”Ja, jeg har ikke fornummet noget urigtig av ham."
     "Hvad heter han da?"
     "Han heter saa meget som Cavallius."
     Saadan fik jeg vite hvem Cavallius var; jeg turde ikke spørre mere, skjønt der var meget endnu jeg vilde vite; for han er likesom saa mut, baker Stiansen. Men de dagene efter hadde jeg en forfærdelig lyst til at kikke ind i Stiansens gaardsrum for at se hvorledes den lille fotografen stelte sig derinde. Men jeg turde virkelig ikke vove mig ind i porten fordi Stiansen er saa sur og mut, bare en stikker næsen derind. Men en dag faldt det mig pludselig ind at man oppe fra Peckells høiloft maatte ha den briljanteste utsigt ned i gaardsrummet til Cavallius. Jeg sprang øieblikkelig op til Massa Peckell.
     "Du Massa, kom saa gaar vi op paa deres høiloft; gjennem den gluggen kan vi se like ned paa den rare fotografen." Jo da, Massa vilde være med.
     Ganske rigtig, der saa vi udmerket, like ned i Stiansens gaard. Det var næsten ikke noget høi paa høiloftet nu sommertiden, bare en liten haug i et hjørne. Baker Stiansens gaardsrum er smalt og avlangt; solen steker ned i det. Vi var kommet i et heldig øieblik, lot det til: Cavallius holdt netop paa at fotografere den tykke Barbro som tjener hos madam Pirk. Hun sat paa en stol med kjolen saa stram, at det saa ut som hun skulde eksplodere hvert øieblik. Hendes store, røde hænder laa overkors som de var bundet sammen over haandleddene. Cavallius stelte med skruen hun skulde ha i nakken.
     ”Hys, ti endelig stille saa han ikke merker os." Massa og jeg rørte os ikke deroppe i gluggen.
     ”Vil De sitte en face eller en profil?" spurte Cavallius; han snakket paa en bløt, lespet maate, som om han hadde noget i munden.
     ”Aa-for-noe?" sa Barbro og vendte sig braat om mot ham.
     "Naa, naa," beroliget Cavallius, ”vil De sitte paa siden eller ret frem?"
     "Ret frem," sa Barbro; - ,”snak norsk, far, naar De snakker med skikkelige folk."
     Cavallius nynnet bare litt og tok fat i hendes ansigt for at sætte det i den rigtige stilling. Men der kom han tidsnok. Han hadde ikke sat en av sine smaa buttede fingre paa Barbros tykke kind, før hun satte sin store kokkepikenæve saa eftertrykkelig i brystet paa Cavallius at han tumlet tilbake. Det saa grulig latterlig ut; baade Massa og jeg glemte os og lo himmelhøit. Cavallius kastet et forbauset blik op til gluggen hvor vi stod; men han sa ingenting. Han tapte forresten ikke et øieblik sin værdige maate at opføre sig paa.
     ”Er De fra forstanden, kvinde?" spurte Cavallius.
     "Kom bare slik igjen, De," sa Barbro og saa rasende ut.
     Cavallius krøp under det sorte fløielsklæde som alle fotografer har over sit fotografiapparat.
     "Se nu litt venlig ut da."
     ”Venlig til Dere - nei, da skulde jeg faa noe aa gjøre." Hun saa ut som en torden.
     "Aa-aa, jeg dør av latter," sa Massa, ”aa-aa-"
     ”Tør jeg be damerne deroppe traktere med Deres fraværelse," sa Cavallius op til os.
Aa, hvor vi lo! Nei det var saamen altfor morsomt at se paa til at vi vilde gaa vor vei. Nei tak, Cavallius, vi gaar nok ikke, indbild dig bare ikke det. Ja, det turde vi ikke si høit da, kan dere vite.
     Flere opmuntringer til Barbro fra Cavallius under fløielsteppet om at se venlig ut. Barbro saa om mulig endda mere rasende hen for sig, og forsikret høit og dyrt at ”var det noget hun ikke vilde gjøre i verden, saa var det at se venlig ,paa en slik en som Dere".
     Massa og jeg lo saa vi kunde ikke mere.
     ”Det er ret, Barbro," ropte Massa, ,se morsk ut, du Barbro."
     "Gi dig ikke, Barbro; - vær endda mere sint i panden, du Barbro. "
     "Gaa Deres vei," truet Cavallius op til os med en liten buttet haand; ”gaa Deres vei, mine damer, slikt taaler jeg ikke - paa ære ikke, - gaa -"
     Tænk det, at han kaldte os ”mine damer". Vi dukket ned bak gluggen i lydløs latter; - der kikket vi op igjen, Cavallius truet fremdeles op til gluggen.
     ”Gaa, sier jeg!" Vi dukket ned igjen; øieblikket efter op igjen. Cavallius blev sintere og sintere, vi dukket op, og vi dukket ned, og lo os rent bort; men gaa vor vei vilde vi ikke, kan dere vite.
     Endelig var Barbro færdig. ”Ja, min pike," sa Cavallius, "det er ikke min feil at De ser ut som en løvetæmmerske paa billedet." 
     "Aa-for-noe ser jeg ut som?" sa Barbro; ”det er Dereses skyld hvis det blir daarlig vel."
     "Det er rigtig, Barbro," ropte Massa, "vær bare morsk, Barbro. "
     "Gaa Deres vei," brølte Cavallius op til os. Barbro trak sig baklængs tilbake ut gjennem porten og støtte i det samme like paa den gamle fru Huus som skulde ind og fotografere sig. Fru Huus var i brun silke med guldbrosche, guldkjede, guldarmbaand og noget bævrende guld i haaret. Folk i byen sier at fru Huus stopper kinderne sine ut med botnuld, forat de skal bli runde saa hun kan se ung ut. Jeg kan ikke vite om det er sandt; men fru Huus snakker litt grøtet forresten.
     Cavallius geleidet hende saa umaadelig artig hen til en stol; i forbigaaende truet han med knyttet haand op til os i gluggen.
     Fru Huus saa ikke os; men jeg saa hun kastet et forfærdet blik paa Cavallius, da han truet i veiret.
     Han la sig paa knæ og arrangerte den brune silkekjole i pene folder. Mens han laa der, vendte han sig igjen og truet op til os; fru Huus kastet et angstfuldt blik op til himmelen; hun trodde tydeligvis han var gal. Massa og jeg laa over hverandre nedenfor gluggen i lydløs latter. Vi hørte stemmer dernede igjen. Jeg dukket forsigtig op. Cavallius truet med begge hænder knyttet op til mig; fru Huus saa os fremdeles ikke.
     ”Nei - nei - nei," sa fru Huus og reiste sig op igjen,”jeg tror ikke jeg er rigtig bra; - jeg tror ikke jeg kan fotografere mig idag." Dermed for fru Huus som en raket ut av porten uten at hilse eller nogenting. Jeg hørte siden at hun hadde været saa dødelig ræd det øieblik hun hadde været inde paa Cavallius' atelier, fordi han ret som det var truet op til himmelen med knyttet haand. Hun priste sin lykke at hun var kommet vel unda.
Da fru Huus var ute av porten, satte Cavallius begge hænder i siden og saa op til os.
     ”Se saa, mine damer, hvis skyld var det? Hvis skyld var det, spør jeg, at denne pene dame ikke vilde fotografere sig hos mig idag? Det var Deres skyld det; - jeg saa hun kastet den ene blik op paa Dere efter det andet; - saasandt mit navn er Esaias Cavallius, taaler jeg ikke dette længere. Hvis Dere nu ikke paa øieblikket forsvinder," truet han op til os, "har jeg nok midler til at faa damerne væk -"
     Massa og jeg forsvandt som et lyn fra gluggen.
     "Vi tør ikke mer," sa Massa.
     ”Ja, men det er saa rasende snodig."
     ”Tænk om han skyter paa os heroppe i gluggen.”
     "Du da; - la os bare kikke én gang til."
     Der var atter stemmer nede i gaardsrummet. Vi kikket op med det ene øie. Nei, du verden, det var kjøbmand Nibe, som var kommet og vilde fotografere sig! - nei for moro, den rare Nibe; nei nu kunde vi ikke gaa, det var umulig det. Cavallius kunde aldrig i verden faa fat paa os heroppe; vi skulde løpe som en vind.
     Nibe kom altsaa ind i gaardsrummet og bukket og bukket. Han har sort krøllet haar, og gaar likesom i dansetrin paa gaten, likesom han gaar paa springfjær. Han er vist svært forfængelig; for en dag saa jeg kjøbmand Nibe med syv forskjellige hatter paa.     Det er sandt, det. Nibe har forresten altid noget med fallitter at gjøre; enten har han netop gjort fallit, eller saa skal han netop gjøre det. Der hænger aldrig andet end en bundt skolæster i hans butikvindu; ellers sælger han bare parafin. Jeg har saa ofte lyst til at gaa ind til ham i butikken, fordi han er saa rar; men da det jo ikke kan nytte at be om prøver paa skolæster eller parafin, saa har jeg aldrig noget erende derinde.
     "Vær saa artig, ta plads," sa Cavallius. ”Brystbillede eller hel figur?"
     "Er det dyrere med ben eller uten ben?" spurte Nibe.
     ”Nei, prisen er den samme for hel figur."
     Nibe stillet sig op. Han saa ut som han ikke kunde tælle til fire, der han stod.
     ”Det var et vakkert uttryk De nu har," sa Cavallius; "slip ikke det uttryk, saa skal De faa et smukt billede; - slip det ikke; -der slap De det jo allikevel."
Nibe lette forgjæves efter det smukke uttryk.
     ”Hvorledes var det jeg saa ut?" spurte han.
     Jeg kan ikke beskrive hvor Massa og jeg lo. ”Vi maa gaa, Massa, ellers dør jeg av latter."
     Men vi gik ikke allikevel.
     "Er Dere nu der igjen," ropte Cavallius op til os; - "paa ære, jeg taaler det ikke længer." Dermed gik Cavallius ind i huset og lot Nibe alene.
     Nibe hilste elegant op til os i gluggen.
     "Smukt veir, smaapiker," sa han.
     "Åa ja." - Vi stod som i en bakerovn, saa hett var det; Nibe tørret sig i panden hvert øieblik.
     "Kanske litt vel temperert," vedblev Nibe.
     "Det var ingen sak var det temperert, Nibe," sa jeg. Nibe svarte ikke paa det.
     "En rar mand denne her," konverserte han videre og pekte over skulderen efter Cavallius.
     Ja, deri var baade Massa, Nibe og jeg enige.
     Men, du verden, hvor blev Cavallius av? Tænk om han staar bak gardinet indenfor vinduet og skyter os ned med et gevær," sa Massa igjen; han sa han hadde midler til at faa os væk, husker du."
     Dette begyndte at bli litt uhyggelig; kanske det var bedst vi gik vor vei allikevel. I samme øieblik hørte vi en besynderlig kort, anstrengt pust i loftstrappen; vi vendte os begge om  - trappen var klos utenfor døren -; der dukket et gult skjeg op i halvmørket; - sandelig min hat, - det var Cavallius. Om jeg blir hundrede og nitti aar, kommer jeg aldrig til at glemme hvor forskrækkelig Massa skrek! Tænk, hun skrek ende over sig, som om de stak en kniv i hende!
     Jeg skrek ikke; men jeg maa rigtignok si at det ikke var noget videre hyggelig. Men her var ikke tid til lang eftertanke. Cavallius' smaa ben skrævet over den høie dørstok; der var hele skikkelsen inde paa høiloftet. Der fandtes ikke flere end den ene dør som Cavallius var kommet ind av. Ikke et ord blev vekslet mellem Massa og mig; men som ved en fælles tilskyndelse sprang vi begge to bort til en lem borte i kroken, hvor de styrter høi ned i stalden.
     Dump, der var Massa nede; - dump - der var jeg nede i en stor haug med høi som laa like under lemmen. Sandelig om jeg tror at det hele stod paa et halvt sekund; - jeg kastet bare et eneste blik op mot lemmen for at se om Cavallius kom samme vei ned som vi. Jeg saa intet til ham; vi for paa dør, ut gjennem stalddøren, ut i gaarden, ut paa gaten; her var ikke noget at vente efter. Det sikreste sted for øieblikket forekom os at være provstens have; derind styrtet vi og lukket den høie haveport vel efter os.
     Se saa! Massa var ganske hvit i hele ansigtet av angst. Gjennem sprinklerne i havegjærdet saa vi et øieblik efter at Cavallius overordentlig værdig kom ut fra Peckells gaard og forsvandt i baker Stiansens port. Men hvorledes Cavallius dengang av sig selv og ganske alene hadde fundet helt op paa Peckells høiloft, det vil altid bli mig en gaade.
 

Dikken Zwilgmeyer: Barndom. Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999.  Gå til: [Toppen] [Neste]