Dikken Zwilgmeyer: Barndom. Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999.  Gå til:  [Neste]

DA JEG LAA I MELBØLEN

Vi har vel en forfærdelig hyggelig kjelder, kan dere tro. Ja,  hele huset er gammelt og faldefærdig, saa kjelderen er  ikke noget pen, skjønner dere. Men fælt hyggelig er den, og akkurat passe at leke i i styggeveir. Ja, jeg vet ikke en kjelder i hele byen som er hyggeligere, jeg; og jeg er temmelig godt kjendt alle steder, kan dere tro. Kjelderen ligger ikke under jorden; det er en høi kjelderetage, og den indeholder stort bryggerhus og stort pikekammer og rullebod og stor vinkjelder, som der aldrig er nogen vin i, og matbod og poteteskjelder paa den anden side.
     Væggene er brune og morkne bare av ælde, og gulvet i bryggerhuset gynger saa at jeg mange ganger undres paa, at ikke de store bryggerkarrene og baljerne og tykke Kjerstine vaskekone og Maren Tyt, som vasker der støt og stadig, falder like lukt ned i avgrunden. Men det maa være seigt det gulvet; for det holder endda.
     Indenfor bryggerhuset er pikekammeret; det er stort og lyst; men der er jernstænger for vinduerne over hele kjelderetagen, og det er alle pikerne saa fornærmet over. Jeg kan komme ned i pikekammeret naar jeg vil forresten, saa sitter der et søskendebarn dernede. For det er rent merkværdig med alle de søskendebarn vore piker har.
     Det er unge sjøgutter allesammen; de sitter i skotlue med lange flagrende slips og skjærer store hjerter med navnene sine indeni i det store pikekammer-bordet. Hele bordet er bare hjerte i hjerte nu med J. P. S. og A. O. S. og alle mulige bokstaver i.
     Altid naar de vasker hjemme, staar jeg lange stunder nede i kjelderen og snakker med Kjerstine vaskekone. For hun er saa morsom. Hun præker og prater, kobberrød og varm i ansigtet, med saapeskum langt opover de kraftige, rødbrune armene, og erter Maren Tyt fordi hun ikke har nogen kjæreste. Maren Tyt er litt gammelagtig med en dyp rynke mellern øinene, og ser ut som hun er saa inderlig lei av sig selv.
     ”Du faar nøite dig nu og faa dig en kjæreste," sier Kjerstine; ”men hvor skulde han komme fra, Maren Tyt?"
     Og Maren Tyt ser endda mere grætten ut og bare mumler noget om ”tøv og tøis" ned i vaskebaljen. De kalder hende Maren Tyt fordi hun tyter saa for alting, ser dere.
     En dag var det et fælt veir. Visne blade føk om ørene paa en; - bløtt og sølet var det paa veien; Nils, Peder, Karen og Antonette var kommet op i vor bakke, forat vi kunde finde paa noget moro i slikt ruskeveir. Saa fandt vi paa det at vi skulde leke gjemsel i kjelderen.
Peder, Karsten og jeg skulde være paa et parti, og de andre tre paa et. Nils, Karen og Antonette gjemte sig først; men de sprang bare op i kjøkkenet og stod der til Ingeborg kokke jaget dem ned igjen, og der kunde jo ingen falde paa at lete efter dem. Saa skulde Peder, Karsten og jeg gjemme os. Peder og Karsten la sig op i rullen; jeg la nogen sækker over dem; der laa de udmerket gjemt.
     Jeg selv tænkte paa at krype ind i et skap ute i bryggerhuset. Men da det kom til stykket, var benene mine blit saa lange siden jeg sidst var inde i det skapet, saa jeg kunde ikke faa plads der. Her var gode raad dyre; hvert øieblik kunde jeg vente Nils som en stormvind ned i kjelderen. Jeg løp ind i vinkjelderen og saa mig om med et raadvildt blik. Bare tomme hylder og ingen ting at gjemme sig i. Jo, der stod en melbøle; jeg aapnet lokket; der fandtes ingenting i den. Hurtig som et lyn hoppet jeg opi og smeldte lokket igjen.
Der laa jeg. Litt trangt var det, men ikke saa værst endda. Du verden for en udmerket gjemmeplads! Ingen hadde endnu faldt paa at gjemme sig her. Jeg laa og frydet mig over hvor ypperlig jeg var gjemt. Det varte og det rak. Naa endelig, der hørte jeg Karen og Antonette; de løp og lette. To ganger var de inde i vinkjelderen. ”Nei, her er ingen," sa de. 
     Jeg laa stille som en mus naturligvis. Der fandt de vist Peder og Karsten oppe i rullen; for der blev et brøl derute. ”End Inger Johanne da; - hvor er Inger Johanne?" ”Ja, mig er dere nok blaa for at finde!" tænkte jeg.
     De løp en stund og rumsterte ute i bryggerhuset; saa hørte jeg de løp ut i gaarden. Endnu en liten stund laa jeg murende stille; men det begyndte at bli litt varmt dernede i melbølen, saa jeg vilde lette litt paa lokket. Jeg trykket paa lokket med ryggen; -- men du verden, det vilde ikke op! En gang til forsøkte jeg, og en gang til. 
     Hvorledes det var gaat for sig, vet jeg ikke; der var en krampe paa lokket, og i det samme jeg hurtig smeldte det igjen, hadde formodentlig krampen faldt ned og heftet sig om en spiker i selve melbølen. I det første øieblik kan jeg ikke si jeg blev saa farlig ræd heller. Jeg forsøkte og forsøkte at faa lokket op; jeg tænkte hele tiden: Nu kommer de vel snart herind og leter efter dig, og saa roper jeg.
     Men langtfra, der kom ingen. Der var ganske stille; jeg hørte ingen, hverken i bryggerhuset eller ute i gaarden eller oppe i kjøkkenet. Og med en eneste gang kom rædselen over at være stængt inde i det trange rum forfærdelig over mig. Det var likesom jeg laa i en grav. Og saa skrek jeg og dunket i lokket og sparket. Saa lyttet jeg igjen. Nei, ikke en lyd at høre. Det var hett som en glo dernede i melbølen nu; jeg brændte i ansigtet. Hvor jeg skrek!
     ”Hjælp mig, - jeg er i melbølen, - hjælp rnigl"
     Nei, ikke en lyd. Du store verden, hvorledes skulde dette gaa; jeg kunde ikke puste mere; - nei, jeg kunde ikke puste mere -
     Du verden, hvor jeg skrek; jeg kan ikke skjønne at ingen hørte mig. Jeg trak pusten kort og anstrengt; -- nei, jeg holder ikke dette ut; - nu kunde jeg vist ikke puste mere -
     "Mor, mor, hjeelp rnig!"
     Der hørte jeg nogen ute i gaarden, fottrinnene kom ind i bryggerhuset. Jeg skrek igjen. Der lukket en paa døren til vinkjelderen; jeg hørte Maren Tyts stemme.
     "Hvad er detta, hvad er detta?"
     ”Maren Tyt, Maren Tyt!" ropte jeg nede i melbølen.
     Som et lyn blev døren lukket igjen, og jeg hørte Maren Tyt løpe saa fort benene kunde bære hende - op av kjøkkentrappen.
     Tænk, at hun sprang sin vei uten at hjælpe mig; jeg syntes det var saa sørgelig, saa vondt som jeg hadde det, - og jeg graat saa fælt. Men saa fik jeg ikke puste igjen.
     "Åa hjælp - hjælp!"
     Jeg kunde ikke skrike mer; jeg blev saa underlig mat. Da hørte jeg mange føtter i kjøkkenet over hodet paa mig; de kom nærmere, ned av trappen, lukket op døren.
     "Aa mor, mor!" var det saa vidt jeg fik ropt.
     I samme nu blev melbølen aapnet. Det var mor og Maren Tyt og Ingeborg kokke; mor løftet mig op, og saa graat jeg forfærdelig. Jeg kunde ikke si et ord, ikke fortælle hvorledes det var gaat til.
     Men en liten stund efter var jeg like kjæk.
     "Men du stygge Maren Tyt som ikke hjalp mig."
     ”Jeg trodde det var underjordisk skrik," sa Maren Tyt, ”aa, jeg blev saa ræd, det knyttet sig om hjertet paa mig; aa, jeg forvinder ikke detta, jeg -" Maren Tyt sat paa kanten av potetesbingen og storgraat.
     Mor visste ikke enten hun skulde skjende paa Maren Tyt eller le av hende. Hun bar sig akkurat som det var hende der hadde været i melbølen, og ikke jeg.
     Maren Tyt fik vist hundrede hofmannsdraaper, og endda var hun klein; mange dage efter tytet hun for melbølen. Og endnu kan ikke Maren Tyt høre tale om mel eller bøle, eller at nogen skriker -, uten hun sier ufravigelig: Ja, at jeg ikke fik banen min dengang, jeg, da du laa i melbølen -; men svulster paa hjertet har jeg nu faat siden den tid, og det kan jeg takke dig for."
     Men det, sier mor, er bare noget tøv.
 

Dikken Zwilgmeyer: Barndom. Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999.  Gå til: [Toppen] [Neste]