Dikken Zwilgmeyer: Barndom. Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999.  Gå til: [Neste]

OLAUGS SELSKAP

Hver gang vi har hat barneselskap, lover mor paa det at  det skal være sidste gang. Det er bare leven og ærgrelse,  sier mor. Sandelig min hat, har hun ikke ret; for nu er jeg  fjorten aar, saa jeg synes ogsaa saadanne smaabarnsel-skaper er væmmelige!
     Ja, nu skal dere høre!
     Det var søster Olaugs ottende fødselsdag, og hun hadde faat lov at ha selskap og be tyve smaapiker. Mindst fjorten dage i forveien visste hele skolen at Olaug skulde ha gjestebud. Dere skulde bare se alle de veninder Olaug fik med en eneste gang. Mor kunde komme ut i kjøkkenet naar hun vilde, sa hun, saa stod der to kortskjørtede smaapiker og spurte efter Olaug.
     Et par dage før fødselsdagen kom der sendende en stor bløt kake til Olaug fra tante Emmy. Det var en nydelig konditorkake fra Kristiania. Næste dag visste alle paa skolen at Olaug skulde ha stor bløt kake til dessert i selskapet sit, og fra den stund var der ikke paa hele skolen nogen som var mere i vinden end Olaug. Der stod flokkevis av veninder ute i gaarden, de hang i trappene og inde i entréen, og allesammen slos de om at ta Olaug under armen og ha hende for sig selv.
     Olaug var forfærdelig stolt av den kaken, hun snakket ikke om andet; – ja jeg skulde forresten ikke ha noget imot at den var min, jeg heller; men det vilde jeg ikke la mig merke med for Olaug, naturligvis.
     Olaug hadde forresten været i de forfærdeligste funderinger med hensyn til indbydelserne. Hun skrev en ny liste paa alle dem som maatte indbydes, mange ganger om dagen; der laa lister med Olaugs store ujevne bokstaver og slang allesteder. For hver dag var det en ny bedste-veninde som maatte paa listen, og en som var væmmelig, som maatte strykes. Og saa maatte naturligvis listen renskrives for hver gang. De stunder paa dagen som Olaug ikke var ute og spaserte med en veninde under hver arm, sat hun og skrev lister. Hun hadde strengt kontorarbeide og var blækket langt opover fingrene i de dage.
     Dagen før hadde hun da de endelige indbydelser med paa skolen; og alle kom, ikke en eneste meldte forfald. Hjemme hadde mor og gamle frøken Weidemann og Ingeborg kokke skaaret smørrebrød hele formiddagen; der stod rader av toppede smørrebrødsfat da jeg kom fra skolen. De saa forfærdelig delikate ut, især de med hakket egg og en krøllet ansjos oppaa.
     Frøken Weidemann er gammel, med et usigelig sørgelig ansigt; hun skar smørrebrød, hostet og nøs.
     "De har vel ikke nyset paa smørrebrødene, frøken Weidemann?" sa Olaug i en ynkelig tone.
     Tænk, det blev frøken Weidemann fornærmet for!
     Hun gik ut i entréen og tok tøiet paa sig med en eneste gang, saa mor maatte gaa efter og formilde hende, og saa kom frøken Weidemann ind igjen og begyndte at rydde væk fotografier og nips og albumer og alt slikt.
     "Har du nogengang set et barn gjøre andet end ugagn?" sa frøken Weidemann; "det er nok bedst at ta sine forholdsregler."    Like til skamlerne, saa gjemte frøken Weidemann dem. "Hvis de staar fremme, skal jeg gjerne vedde med dig," sa hun til mor, "at en, om ikke to, snubler i dem og slaar næsen sin flat."
     Klokken blev fem om eftermiddagen; far gik paa klubben; han vilde ikke for meget godt være hjemme, sa han. Olaug stod i grulig spænding med utslaat kreppet haar og blaa kjole borte i vinduet og saa efter sine gjester. Men ute paa trappen hadde Karsten tat post; for hver ny gjest som dukket op av bakken rundt hjørnet av huset, stormet Karsten ind og meldte hvem der var i farvandet. Ut igjen i flyvende fart – og lukket aldrig dørene efter sig.
     De var forresten skikkelige og pene med det samme de kom. Allesammen hadde de gratulationskort med til Olaug, og neiet og hadde utslaat kreppet haar, og satte sig paa ytterkanten av en stol og sa ikke et muk. Jo det er sandt, Tony Looft var anderledes. For hun vilde ikke ind, hun. Hun vilde paa død og liv ikke ind og hilse. Bare gjemte sig inde i barneværelset og lo og kniste, men vilde ikke paa nogen maate ind i dagligstuen. Tilslut tok to hende, en i hver haand, to puffet bak. Tony strittet imot av alle livsens kræfter og lo forfærdelig hele tiden; paa den maate kom Tony ind og hilste. To minutter efter at hun var kommet ind, stupte hun kraake paa sofateppet.
     Anna Baust var den eneste som hadde present med til Olaug. Det var en liten kurv med to duer av porselæn opi. Derfor blev det saa græsselig gromt med Anna Baust og Olaug med en eneste gang, saa de absolut maatte sitte paa én stol med armene slynget om hinanden, da de skulde drikke chokolade.
     Der var dækket stort, langt bord i spisestuen; jeg gik rundt og vartet op.
     "Jeg skal ha selskap anden mai," sa Bina vigtig.
     "Skal du ha bløt kake til dessert?" spurte Olaug.
     Bina visste ikke det; men alle søskendene hjemme hadde vandkopper, saa det kunde godt hænde hun ikke fik selskap anden mai heller.
     "Pyt, vandkopper," sa Helga, Jeg har hat kusma, jeg."
     "Ja, men jeg har hat skarlagensfeber og meslinger og difterit paa én gang, jeg, og endda visste ikke doktoren rigtig, hvad det var," sa Adelaide.
     "Pyt – er det noget da," sa Tony, "min lille bror har hjertetilfælde, han, og det er grulig farlig," sa hun og rakte sig over hele bordet efter et hvetebrød med sukker paa.
     "Ja, men min mor har to hjertetilfælder, hun," sa Gina Mordt frygtelig vigtig, et utenpaa og et indvendig."
     "Min bedstemor døde i forrige uke, hun," sa Adelaide. Ingen av de andre hadde en død bedstemor. Saa maatte de gi sig allesammen.
     Ingen av dem takket for chokoladen; alle tyve stormet op paa loftet for at se paa fire sorte katunger som laa der i en kurv. Der var koldt deroppe; mor var ræd de skulde forkjøle sig, og Ingeborg kokke blev sendt med ilbud op efter dem; nedover trappene ramlet de igjen som om taket skulde falde ned.
     Hvad skulde der saa lekes?
     "Ordsprogslek – ordsprog – ordsprog," ropte de og hoppet ret op og ned i veiret allesammen. Jeg delte dem i to partier. "Jeg vet noget udmerket." – "Nei, jeg vet noget udmerket," ropte de i munden paa hinanden.
     Men Adelaide tok med én gang kommandoen:
     "Vi vil utføre hunnernes vandring mot vesten," sa Adelaide, "Jeg staar med en vest, – og dere er hunner og kommer gaaende mot mig."
     Det syntes de alle var briljant. Adelaide fik en av fars vester, som hun bredte ut og holdt foran sig; alle de andre tok hinanden under armen og vandret med adstadige skridt hen imot Adelaide med vesten. Om de hadde kappet hodet av mig, hadde jeg ikke kunnet gjette det.
     "Dette er en vest, ser dere," forklarte Adelaide da de andre var kommet ind, "og det der er hunner allesammen." Nei, ingen skjønte det. Lange funderinger. "Dere er nogen tosker allesammen," sa Adelaide tilslut, "for det er hunnernes vandring mot vesten."
     "Isch, det var ekkelt," sa Bina.
     Næste gang da dørene blev lukket op for det parti som skulde ind og gjette, var de væk allesammen; men ute fra kjøkkenet og entréen kom der nogen forfærdelige hyl; de holdt hverandre i kjolerne, sprang ut og ind og hylte som de var stukket med kniver. De ti som var inde, vilde ogsaa være med, tok hverandre i kjolen, løp den ene dør ut og den anden ind, og hylte endda værre.
     "Nei, nei, nei, nei," sa frøken Weidemann og holdt paa ørene, – "find paa noget andet, ellers saa springer de og hyler liketil klokken ti."
     Mor satte sig til pianoet; de skulde danse.Du, hvor de danset; gulvet i salen rystet, kakkelovnen klirret, prismerne faldt ned af lysekronen, og frøken Weidemann fór fra den ene væggen til den anden og "reddet", – som hun kaldte det, først en lysestake, saa et glas, saa et maleri.
     "Og slike barneselskaper tar folk frivillig paa sig," pustet frøken Weidemann, "en straf skulde det være at ha dem."
     "Tippe, tippe tue, min mor var en frue," – fem par svingte rundt i en rasende fart; der faldt Bina i gulvet med et klask og satte i et hyl. 
     "Og det var godt, den ikke var av glas, ellers hadde den gaat i tusende knas," sang de og danset om hende; men det blev Bina saa fornærmet for, at hun sat bak servanten i soveværelset en halv time og plukket hele tapetet av væggen der bak.
Det var forresten kommet til det punkt at alle gjorde hvad de hadde mest lyst til. Der var ikke tale om at de alle paa én gang vilde leke eller danse mer.
     Tony sat hele tiden ved pianoet og spilte "Gubban Noah"; Bibbi Larsen vilde ogsaa spille; de slos om pianostolen saa de faldt overende. Mina og Milla veddet om at de skulde hoppe alle værelserne igjennem paa ett ben. Helga hadde faat fat paa en gammel harmonika, drog den ut og ind, det pep og laat fælt i den; – alle de andre fløi bare om hinanden og puffet og hylte.
Med én gang var der en som sa: "Hvor er Gina Mordt?"
     Gina Mordt! Jeg hadde ikke set det lille snubbefjæset hendes paa aldrig saa længe. Du verden, hvor var hun blit av!
     Der blev lett allesteder, bak sofaer og stoler og senger, i kjøkkenet, paa loftet hos katungerne; – nei, hun var ingensteds at finde. Tøiet hendes hang i entréen; – hun var vist blit fornærmet for noget og hadde gjemt sig; – ny leting; nei, ingen Gina!
     Mor blev ganske blek, – frøken Weidemann holdt sig paa hjertet. "Har jeg ikke hat det paa følelsen i hele aften at der vilde hænde noget kanske," sa frøken Weidemann. Ingen puffet og skrek mere, de stod i dørene i flokkevis, ganske kulerunde i øinene av bare forskrækkelse.
     "Der faar gaa bud ned til Mordts og spørre om hun kanske er løpet hjem," sa mor.
     "Har dere set efter i brønden?" sa frøken Weidemann.
     Med det samme var der nogen som ropte ute i entréen at de hadde set Gina Mordts ben stikke frem under et plæd som hang over entrébordet. Jeg trak hende øieblikkelig frem. Hun var grulig rød og saa skyldbevisst ut.
     "Men hvorfor i alverden sitter du her?"
     Intet svar, bare glipping med øinene.
     "Har du ikke hørt vi har ropt paa dig da?"
     Fremdeles intet svar, bare endda sterkere glipping. Jeg skjønte hun hadde gjort noget galt.
     "Uf, unger er det værste som findes, frøken Weidemann"; jeg henvendte mig til hende, for der var jeg viss paa at finde sympati.
     Frøken Weidemann slog ut med begge hænder i luften: "Ja, det kan du nok si, barn!"
     "Ja, det var godt du ikke var kommet noget til da," sa mor; desserten er paa bordet, kom nu og se paa Olaugs kake." Der stod den i al sin glans; alle tyve styrtet frem til bordet.
     "Men pærerne, mor," ropte Olaug, "de deilige kandiserte pærerne oppaa den."
Du store verden, al pynten paa kaken var borte! Stor undersøkelse om hvordan i alverden det var gaat til. Ingeborg Rothe hadde set kaken paa buffeten for en time siden; da var den saa gild som dertil, sa Ingeborg Rothe.
Og nu! Alle frugter og sukkerforsiringer var væk, vi saa merker av fingre som hadde klisset og klusset paa den. Baade mor og jeg skjønte med en eneste gang at det var Gina Mordt som hadde gjort det. Den var altfor mistænkelig, den sittingen der under entrébordet; nu sat hun aldeles sprutrød i ansigtet og saa ned i duken. Jeg saa mor blev ærgerlig.
     "Jeg vet ikke hvem som har gjort dette," sa mor; "men det er ikke alene uopdragent, det er stygt gjort. Naa ja, vi faar haabe kaken smaker bedre end den nu ser ut."
     Jeg syntes det var ærgerlig at Gina skulde slippe for saa godt kjøp. "Aa ja," sa jeg, "den var nu heller ikke bestemt til at spises heller, den pynten; de var giftige, de sukrede frugtene; den som spiser saadanne, dør om to timer."
     "Aa," sa Gina Mordt og kastet sig plat ned av stolen under bordet; "jeg har spist allesammen, – aa jeg dør vist."
     "Nei, skræm ikke barnet slik da," sa mor, "reis Gina op igjen; de er ikke farlige, du dør ikke av det; – men det var ikke pent av dig allikevel."
     Alle de andre sat med store øine og rørte næsten ikke kaken. "Nu faar dere spise da, smaapiker," sa mor; "Gina Mordt vil nok ikke en anden gang gjøre noget slikt noget."
     "Om forladelse," sutret Gina under bordet.
     "Ja, kom op igjen nu da, Gina," sa mor. Saa kom Gina op og spiste et stort stykke kake, graat et par taarer og spiste igjen.
     Jeg hadde virkelig trodd at hun hadde været litt skamfuld senere paa aftenen, – men langtifra, der var ikke spor av det. Frøken Weidemann spilte en gammelmodig rheinlænder, og den danset Gina Mordt og Bibbi Larsen galop efter over dørstokkene gjennem alle værelserne med ansigter som straalte av glæde.
     Siden, da de lekte "frieri paa narreri", hørte jeg Ginas stemme over alle: "Kom til mig, – kom til mig." – Naar en saa bukket for hende, reiste Gina sig raskt op og vendte ryggen til og sa: "Tyve griser staar utenfor og venter paa dig." Jeg vet ikke om det var en splinterny opfindelse av Gina i glæden over at være sluppet saa vel fra historien med de kandiserte frugter, eller om det er en gammel regle.
     Da pikerne som skulde hente, var kommet, var alle gjestene aldeles blussende varme av at ha danset "Kjærringen med staven" gjennem alle værelserne. Der maatte bli en lang avkjølingsscene inden mor turde slippe dem ut.
Det er ting som mor er saa kjed av, og det er saadanne piker som skal hente, og som sitter paa rad ute i kjøkkenet og pikekammerset og stirrer.
     Hun vil heller ha femti barn inde end fem stirrende piker paa rad ute, sier mor.
     Endelig gik de. "Adjø, adjø, – og tak for mig!" de neiet raskt og var saa rappe i munden allesammen.
     Frøken Weidemann stod ute i entréen og tok tøiet paa sig og pustet ind i kysen sin for at varme den:
     "Vi maa bare takke og prise at der ingen ulykke hænder i slike gjestebud," sa frøken Weidemann med sit sørgeliste ansigt.
 
 

Dikken Zwilgmeyer: Barndom. Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999.  Gå til: [Toppen] [Neste]