|
Dikken Zwilgmeyer: Barndom.
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold,
1999. Gå til: [Neste]
OLAUGS SELSKAP
Hver gang vi har hat barneselskap, lover mor paa
det at det skal være sidste gang. Det er bare leven og ærgrelse,
sier mor. Sandelig min hat, har hun ikke ret; for nu er jeg fjorten
aar, saa jeg synes ogsaa saadanne smaabarnsel-skaper er væmmelige!
Ja, nu skal dere høre!
Det var søster Olaugs ottende fødselsdag,
og hun hadde faat lov at ha selskap og be tyve smaapiker. Mindst fjorten
dage i forveien visste hele skolen at Olaug skulde ha gjestebud. Dere skulde
bare se alle de veninder Olaug fik med en eneste gang. Mor kunde komme
ut i kjøkkenet naar hun vilde, sa hun, saa stod der to kortskjørtede
smaapiker og spurte efter Olaug.
Et par dage før fødselsdagen
kom der sendende en stor bløt kake til Olaug fra tante Emmy. Det
var en nydelig konditorkake fra Kristiania. Næste dag visste alle
paa skolen at Olaug skulde ha stor bløt kake til dessert i selskapet
sit, og fra den stund var der ikke paa hele skolen nogen som var mere i
vinden end Olaug. Der stod flokkevis av veninder ute i gaarden, de hang
i trappene og inde i entréen, og allesammen slos de om at ta Olaug
under armen og ha hende for sig selv.
Olaug var forfærdelig stolt av den kaken,
hun snakket ikke om andet; – ja jeg skulde forresten ikke ha noget imot
at den var min, jeg heller; men det vilde jeg ikke la mig merke med for
Olaug, naturligvis.
Olaug hadde forresten været i de forfærdeligste
funderinger med hensyn til indbydelserne. Hun skrev en ny liste paa alle
dem som maatte indbydes, mange ganger om dagen; der laa lister med Olaugs
store ujevne bokstaver og slang allesteder. For hver dag var det en ny
bedste-veninde som maatte paa listen, og en som var væmmelig, som
maatte strykes. Og saa maatte naturligvis listen renskrives for hver gang.
De stunder paa dagen som Olaug ikke var ute og spaserte med en veninde
under hver arm, sat hun og skrev lister. Hun hadde strengt kontorarbeide
og var blækket langt opover fingrene i de dage.
Dagen før hadde hun da de endelige
indbydelser med paa skolen; og alle kom, ikke en eneste meldte forfald.
Hjemme hadde mor og gamle frøken Weidemann og Ingeborg kokke skaaret
smørrebrød hele formiddagen; der stod rader av toppede smørrebrødsfat
da jeg kom fra skolen. De saa forfærdelig delikate ut, især
de med hakket egg og en krøllet ansjos oppaa.
Frøken Weidemann er gammel, med et
usigelig sørgelig ansigt; hun skar smørrebrød, hostet
og nøs.
"De har vel ikke nyset paa smørrebrødene,
frøken Weidemann?" sa Olaug i en ynkelig tone.
Tænk, det blev frøken Weidemann
fornærmet for!
Hun gik ut i entréen og tok tøiet
paa sig med en eneste gang, saa mor maatte gaa efter og formilde hende,
og saa kom frøken Weidemann ind igjen og begyndte at rydde væk
fotografier og nips og albumer og alt slikt.
"Har du nogengang set et barn gjøre
andet end ugagn?" sa frøken Weidemann; "det er nok bedst at ta sine
forholdsregler." Like til skamlerne, saa gjemte frøken
Weidemann dem. "Hvis de staar fremme, skal jeg gjerne vedde med dig," sa
hun til mor, "at en, om ikke to, snubler i dem og slaar næsen sin
flat."
Klokken blev fem om eftermiddagen; far gik
paa klubben; han vilde ikke for meget godt være hjemme, sa han. Olaug
stod i grulig spænding med utslaat kreppet haar og blaa kjole borte
i vinduet og saa efter sine gjester. Men ute paa trappen hadde Karsten
tat post; for hver ny gjest som dukket op av bakken rundt hjørnet
av huset, stormet Karsten ind og meldte hvem der var i farvandet. Ut igjen
i flyvende fart – og lukket aldrig dørene efter sig.
De var forresten skikkelige og pene med det
samme de kom. Allesammen hadde de gratulationskort med til Olaug, og neiet
og hadde utslaat kreppet haar, og satte sig paa ytterkanten av en stol
og sa ikke et muk. Jo det er sandt, Tony Looft var anderledes. For hun
vilde ikke ind, hun. Hun vilde paa død og liv ikke ind og hilse.
Bare gjemte sig inde i barneværelset og lo og kniste, men vilde ikke
paa nogen maate ind i dagligstuen. Tilslut tok to hende, en i hver haand,
to puffet bak. Tony strittet imot av alle livsens kræfter og lo forfærdelig
hele tiden; paa den maate kom Tony ind og hilste. To minutter efter at
hun var kommet ind, stupte hun kraake paa sofateppet.
Anna Baust var den eneste som hadde present
med til Olaug. Det var en liten kurv med to duer av porselæn opi.
Derfor blev det saa græsselig gromt med Anna Baust og Olaug med en
eneste gang, saa de absolut maatte sitte paa én stol med armene
slynget om hinanden, da de skulde drikke chokolade.
Der var dækket stort, langt bord i spisestuen;
jeg gik rundt og vartet op.
"Jeg skal ha selskap anden mai," sa Bina vigtig.
"Skal du ha bløt kake til dessert?"
spurte Olaug.
Bina visste ikke det; men alle søskendene
hjemme hadde vandkopper, saa det kunde godt hænde hun ikke fik selskap
anden mai heller.
"Pyt, vandkopper," sa Helga, Jeg har hat kusma,
jeg."
"Ja, men jeg har hat skarlagensfeber og meslinger
og difterit paa én gang, jeg, og endda visste ikke doktoren rigtig,
hvad det var," sa Adelaide.
"Pyt – er det noget da," sa Tony, "min lille
bror har hjertetilfælde, han, og det er grulig farlig," sa hun og
rakte sig over hele bordet efter et hvetebrød med sukker paa.
"Ja, men min mor har to hjertetilfælder,
hun," sa Gina Mordt frygtelig vigtig, et utenpaa og et indvendig."
"Min bedstemor døde i forrige uke,
hun," sa Adelaide. Ingen av de andre hadde en død bedstemor. Saa
maatte de gi sig allesammen.
Ingen av dem takket for chokoladen; alle tyve
stormet op paa loftet for at se paa fire sorte katunger som laa der i en
kurv. Der var koldt deroppe; mor var ræd de skulde forkjøle
sig, og Ingeborg kokke blev sendt med ilbud op efter dem; nedover trappene
ramlet de igjen som om taket skulde falde ned.
Hvad skulde der saa lekes?
"Ordsprogslek – ordsprog – ordsprog," ropte
de og hoppet ret op og ned i veiret allesammen. Jeg delte dem i to partier.
"Jeg vet noget udmerket." – "Nei, jeg vet noget udmerket," ropte de i munden
paa hinanden.
Men Adelaide tok med én gang kommandoen:
"Vi vil utføre hunnernes vandring mot
vesten," sa Adelaide, "Jeg staar med en vest, – og dere er hunner og kommer
gaaende mot mig."
Det syntes de alle var briljant. Adelaide
fik en av fars vester, som hun bredte ut og holdt foran sig; alle de andre
tok hinanden under armen og vandret med adstadige skridt hen imot Adelaide
med vesten. Om de hadde kappet hodet av mig, hadde jeg ikke kunnet gjette
det.
"Dette er en vest, ser dere," forklarte Adelaide
da de andre var kommet ind, "og det der er hunner allesammen." Nei, ingen
skjønte det. Lange funderinger. "Dere er nogen tosker allesammen,"
sa Adelaide tilslut, "for det er hunnernes vandring mot vesten."
"Isch, det var ekkelt," sa Bina.
Næste gang da dørene blev lukket
op for det parti som skulde ind og gjette, var de væk allesammen;
men ute fra kjøkkenet og entréen kom der nogen forfærdelige
hyl; de holdt hverandre i kjolerne, sprang ut og ind og hylte som de var
stukket med kniver. De ti som var inde, vilde ogsaa være med, tok
hverandre i kjolen, løp den ene dør ut og den anden ind,
og hylte endda værre.
"Nei, nei, nei, nei," sa frøken Weidemann
og holdt paa ørene, – "find paa noget andet, ellers saa springer
de og hyler liketil klokken ti."
Mor satte sig til pianoet; de skulde danse.Du,
hvor de danset; gulvet i salen rystet, kakkelovnen klirret, prismerne faldt
ned af lysekronen, og frøken Weidemann fór fra den ene væggen
til den anden og "reddet", – som hun kaldte det, først en lysestake,
saa et glas, saa et maleri.
"Og slike barneselskaper tar folk frivillig
paa sig," pustet frøken Weidemann, "en straf skulde det være
at ha dem."
"Tippe, tippe tue, min mor var en frue," –
fem par svingte rundt i en rasende fart; der faldt Bina i gulvet med et
klask og satte i et hyl.
"Og det var godt, den ikke var av glas, ellers
hadde den gaat i tusende knas," sang de og danset om hende; men det blev
Bina saa fornærmet for, at hun sat bak servanten i soveværelset
en halv time og plukket hele tapetet av væggen der bak.
Det var forresten kommet til det punkt at alle gjorde hvad de hadde
mest lyst til. Der var ikke tale om at de alle paa én gang vilde
leke eller danse mer.
Tony sat hele tiden ved pianoet og spilte
"Gubban Noah"; Bibbi Larsen vilde ogsaa spille; de slos om pianostolen
saa de faldt overende. Mina og Milla veddet om at de skulde hoppe alle
værelserne igjennem paa ett ben. Helga hadde faat fat paa en gammel
harmonika, drog den ut og ind, det pep og laat fælt i den; – alle
de andre fløi bare om hinanden og puffet og hylte.
Med én gang var der en som sa: "Hvor er Gina Mordt?"
Gina Mordt! Jeg hadde ikke set det lille snubbefjæset
hendes paa aldrig saa længe. Du verden, hvor var hun blit av!
Der blev lett allesteder, bak sofaer og stoler
og senger, i kjøkkenet, paa loftet hos katungerne; – nei, hun var
ingensteds at finde. Tøiet hendes hang i entréen; – hun var
vist blit fornærmet for noget og hadde gjemt sig; – ny leting; nei,
ingen Gina!
Mor blev ganske blek, – frøken Weidemann
holdt sig paa hjertet. "Har jeg ikke hat det paa følelsen i hele
aften at der vilde hænde noget kanske," sa frøken Weidemann.
Ingen puffet og skrek mere, de stod i dørene i flokkevis, ganske
kulerunde i øinene av bare forskrækkelse.
"Der faar gaa bud ned til Mordts og spørre
om hun kanske er løpet hjem," sa mor.
"Har dere set efter i brønden?" sa
frøken Weidemann.
Med det samme var der nogen som ropte ute
i entréen at de hadde set Gina Mordts ben stikke frem under et plæd
som hang over entrébordet. Jeg trak hende øieblikkelig frem.
Hun var grulig rød og saa skyldbevisst ut.
"Men hvorfor i alverden sitter du her?"
Intet svar, bare glipping med øinene.
"Har du ikke hørt vi har ropt paa dig
da?"
Fremdeles intet svar, bare endda sterkere
glipping. Jeg skjønte hun hadde gjort noget galt.
"Uf, unger er det værste som findes,
frøken Weidemann"; jeg henvendte mig til hende, for der var jeg
viss paa at finde sympati.
Frøken Weidemann slog ut med begge
hænder i luften: "Ja, det kan du nok si, barn!"
"Ja, det var godt du ikke var kommet noget
til da," sa mor; desserten er paa bordet, kom nu og se paa Olaugs kake."
Der stod den i al sin glans; alle tyve styrtet frem til bordet.
"Men pærerne, mor," ropte Olaug, "de
deilige kandiserte pærerne oppaa den."
Du store verden, al pynten paa kaken var borte! Stor undersøkelse
om hvordan i alverden det var gaat til. Ingeborg Rothe hadde set kaken
paa buffeten for en time siden; da var den saa gild som dertil, sa Ingeborg
Rothe.
Og nu! Alle frugter og sukkerforsiringer var væk, vi saa merker
av fingre som hadde klisset og klusset paa den. Baade mor og jeg skjønte
med en eneste gang at det var Gina Mordt som hadde gjort det. Den var altfor
mistænkelig, den sittingen der under entrébordet; nu sat hun
aldeles sprutrød i ansigtet og saa ned i duken. Jeg saa mor blev
ærgerlig.
"Jeg vet ikke hvem som har gjort dette," sa
mor; "men det er ikke alene uopdragent, det er stygt gjort. Naa ja, vi
faar haabe kaken smaker bedre end den nu ser ut."
Jeg syntes det var ærgerlig at Gina
skulde slippe for saa godt kjøp. "Aa ja," sa jeg, "den var nu heller
ikke bestemt til at spises heller, den pynten; de var giftige, de sukrede
frugtene; den som spiser saadanne, dør om to timer."
"Aa," sa Gina Mordt og kastet sig plat ned
av stolen under bordet; "jeg har spist allesammen, – aa jeg dør
vist."
"Nei, skræm ikke barnet slik da," sa
mor, "reis Gina op igjen; de er ikke farlige, du dør ikke av det;
– men det var ikke pent av dig allikevel."
Alle de andre sat med store øine og
rørte næsten ikke kaken. "Nu faar dere spise da, smaapiker,"
sa mor; "Gina Mordt vil nok ikke en anden gang gjøre noget slikt
noget."
"Om forladelse," sutret Gina under bordet.
"Ja, kom op igjen nu da, Gina," sa mor. Saa
kom Gina op og spiste et stort stykke kake, graat et par taarer og spiste
igjen.
Jeg hadde virkelig trodd at hun hadde været
litt skamfuld senere paa aftenen, – men langtifra, der var ikke spor av
det. Frøken Weidemann spilte en gammelmodig rheinlænder, og
den danset Gina Mordt og Bibbi Larsen galop efter over dørstokkene
gjennem alle værelserne med ansigter som straalte av glæde.
Siden, da de lekte "frieri paa narreri", hørte
jeg Ginas stemme over alle: "Kom til mig, – kom til mig." – Naar en saa
bukket for hende, reiste Gina sig raskt op og vendte ryggen til og sa:
"Tyve griser staar utenfor og venter paa dig." Jeg vet ikke om det var
en splinterny opfindelse av Gina i glæden over at være sluppet
saa vel fra historien med de kandiserte frugter, eller om det er en gammel
regle.
Da pikerne som skulde hente, var kommet, var
alle gjestene aldeles blussende varme av at ha danset "Kjærringen
med staven" gjennem alle værelserne. Der maatte bli en lang avkjølingsscene
inden mor turde slippe dem ut.
Det er ting som mor er saa kjed av, og det er saadanne piker som skal
hente, og som sitter paa rad ute i kjøkkenet og pikekammerset og
stirrer.
Hun vil heller ha femti barn inde end fem
stirrende piker paa rad ute, sier mor.
Endelig gik de. "Adjø, adjø,
– og tak for mig!" de neiet raskt og var saa rappe i munden allesammen.
Frøken Weidemann stod ute i entréen
og tok tøiet paa sig og pustet ind i kysen sin for at varme den:
"Vi maa bare takke og prise at der ingen ulykke
hænder i slike gjestebud," sa frøken Weidemann med sit sørgeliste
ansigt.
Dikken Zwilgmeyer: Barndom.
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold,
1999. Gå til: [Toppen] [Neste]
|