Evalueringsrapport : Maritim høgskoleutdanning
Forrige Opp Neste

3 Presentasjon av maritim høgskoleutdanning i dag

Maritim utdanning har, som vist i kapittel 2, en historie med konsekvenser for maritim høgskoleutdanning slik den fremtrer i dag: sammensatt, uryddige overganger mellom utdanningsnivåene, og flere rekrutteringsveier og utdanningsløp. Når utvalget i mandatets punkt én er bedt om "å gjøre rede for hvordan maritim høgskoleutdanning faktisk foregår ved de fire høgskolene i forhold til de to rammeplanene", er det nødvendig først å se på strukturen i utdanningen totalt. Utvalget har tatt for seg rammeplan og fagplannivå og ikke gått inn på individnivå, verken når det gjelder faglig bakgrunn, karakterer, bosted eller lignende. I tillegg har utvalget også sett på det som går ut over rammeplanene eller ligger til grunn for rammeplanene.

Når høgskolene etter den nye STCW-konvensjon skal ha et kvalitetstyringssystem, kan det bli lettere å få til en kontinuerlig evaluering.

3.1 Mål, struktur og organisering for maritim høgskoleutdanning

Maritim høgskoleutdanning gis som treårig høgskolekandidatutdanning eller som treårig høgskoleingeniørutdanning, begge med rammeplaner godkjent av KUF høsten 1996. Høgskolekandidatutdanningen har studieretningene marinteknisk drift og nautikk, der fordypning er beregnet på spesialisering av personell til henholdsvis maskin- og navigasjonsfaglige områder ombord. Høgskoleingeniørutdanningen er (som i Tromsø) lagt til en spesiell linje, maritim linje, og studieretninger er de samme to som for høgskolekandidatutdanningen. Men ved Høgskolen Stord/Haugesund er det mulig å ta en sertifikatrettet utdanning som høgskoleingeniør for maskinoffiserer ved maskinlinjen, se side 23.

Selv om maritim høgskoleutdanning som profesjonsutdanning har lavt studenttall, har den som nevnt ovenfor to modeller. Utvalget er bedt om "å sammenlikne og vurdere innholdet i utdanningene etter de to modellene".

Utvalget vil derfor også presentere den maritime utdanningen slik den fremkommer i de to rammeplanene, sammenstille og sammenlikne utvalgte deler av planen som utvalget mener er særlig egnet til å få frem likhet og særpreg ved utdanningene. Den enkelte høgskole utarbeider sine fagplaner ut fra rammeplanen (den ene eller begge). Utvalget vil derfor, i tråd med mandatet, også sammenlikne fagplanene ved de fire høgskolene som grunnlag for vurdering av utdanningene.

Rammeplanen for høgskolekandidatmodellen har beskrevet nærmere forskjellene på de to utdanningene, jf. vedlegg 2. Målbeskrivelsene for de to utdanningene er presentert (slik de er skrevet i rammeplanene) i vedlegg 2.

Figur 3:1 Fagprogram i maritim høgskoleutdanning

[Kommer senere]

3.1.1 Struktur og organisering etter rammeplanene

Figuren foran illustrerer fagprogrammene for hhv. ingeniør- og kandidatmodellen og forskjellene dem imellom. Målformuleringene på de fagblokkene det er naturlig å sammenligne (f.eks. linjefag mot maritime basisfag) har mange likhetstrekk.

Begge de to rammeplanene er gitt ut fra at de skal være målstyrende (ikke detaljstyrende). Målene kan ikke fravikes. Målbeskrivelser for de to utdanningsmodellene er hierarkisk oppbygget. Begge rammeplanene gir først hovedmål og deretter flere delmål for hele utdanningen. Det er også gjengitt mål for linjefag (ingeniørmodell) og maritime basisfag (kandidatmodell). Fagprogrammet foran for de to utdanningene kan illustrere noe av forskjellene i mål for de to utdanningene.

Sjøfartsfagene som alle maritime studenter må ta, er organisert som hhv. linjefag og maritime basisfag, og har likt omfang i begge modellene, og altså også i begge studieretningene (nautikk og marinteknisk drift). Studieretningsfagene har også omtrent samme omfang. Valgfag og hovedprosjekt har likt omfang. Forskjellene mellom de to modellene er særlig omfanget av og nivået på realfagene (grunnlagsfag) og omfanget av samfunnsfagene. Dette er en naturlig følge av forskjellen i formålene med de to utdanningene. Ingeniørmodellen skal være en ingeniørutdanning med tilhørende nødvendig dybde i matematisk-/naturvitenskapelige emner, mens høgskolekandidatmodellen tar for seg mer samfunnsfaglige emner. Denne forskjellen kan være vel så relevant for stillinger maritimt personell kan få på land og muligheter for videreutdanning, som for det å være dekks- og maskinoffiser.

Når det gjelder struktur og organisering, er, som for målbeskrivelsene, også likhetene iøynefallende, men noen tydelige forskjeller kommer frem.

Begge rammeplanene baserer seg på en trinnvis opplæring, der fag og faggrupper må ses i sammenheng. I rammeplanene utgjør fagene en integrert helhetlig utdanning. Grunnlagsfag skal i begge utdanningene være avsluttet i løpet av første studieår, med unntak av deler av matematikk og statistikk for ingeniørutdanningen. Linjefag og maritime basisfag skal være avsluttet før tredje studieår påbegynnes. Studieretningsfag kan ligge i både annet og tredje studieår. Valgfag og hovedprosjekt skal ligge i tredje studieår.

En forskjell i organiseringen er at samfunnsfagene i ingeniørmodellen i hovedsak skal være avsluttet før tredje studieår. I kandidatmodellene er dette ikke noe krav. Det kan ses i sammenheng med at kandidatmodellens rammeplan setter krav om at "sertifikatfag skal ligge så tidlig som praktisk mulig og faglig forsvarlig" i studiet. De tre aktuelle høgskolene har alle funnet det praktisk mulig og faglig forsvarlig å utforme fagplanene slik at sertifikatenes teoridel kan avsluttes etter to år. Rammeplanen gjør den forskjellen i organisering mulig, men forskjellen er ingen nødvendig følge av rammeplanene. Ved ingeniørmodellen må studentene følge studiet i alle tre årene før de har fått undervisning i all teorien til sertifikatene. Dette blir dermed hovedforskjellen i hvordan de to utdanningene organiseres i praksis. Utvalget drøfter dette nærmere i kapittel 6.

Fullført og bestått høgskoleutdanning fra en av de to modellene gir hhv. graden høgskolekandidat eller høgskoleingeniør med tilhørende tittel. Det er ikke knyttet praksiskrav til høgskoleutdanningen for å oppnå gradene. Derimot er det praksiskrav knyttet til sertifikatkravene. Det er Sjøfartsdirektoratet som fastsetter praksiskravene. Se vedlegg 5.

3.1.2 Fagplaner ved høgskolene

3.1.2.1 Grunnlagsfag

Om realfaglige grunnlagsfag sier rammeplanen for kandidatmodellen:

"Realfaglige grunnlagsfag er generelle redskapsfag som skal sikre det teoretiske grunnlaget og være et verktøy for problemløsning innen maritime basisfag, studieretningsfag og samfunnsfag. Koplingen til de andre fagblokkene bør synliggjøres ved å velge eksempler og oppgaver fra disse."

Om grunnlags- og linjefag sier rammeplanen for ingeniørmodellen:

"Grunnlags- og linjefag danner basis i ingeniørutdanningen. Grunnlagsfagene skal først og fremst legge et bredt matematisk-naturvitenskapelig grunnlag for ingeniørstudentenes spesialisering. Linjefagene støtter seg på grunnlagsfagene og danner et teknologisk grunnlag for spesialiseringen. Undervisningen må derfor legge vekt på disse fagenes redskapsfunksjon. Øvinger, oppgaver og laboratoriearbeid må velges slik at det legges stor vekt på å kunne anvende fagene i praktisk problemløsning."

Tabell 3:1 Grunnlagsfag i ingeniørmodell og realfaglige grunnlagsfag i kandidatmodell
Høgskolekandidatmodellen 11 vtHøgskoleingeniørmodellen 15 vt
  • Matematikk
  • Fysikk, kjemi og miljø
  • Datateknikk
  • Statistikk
3 vt
4 vt
2 vt
2 vt
  • Matematikk og statistikk
  • Fysikk
  • Kjemi og miljø
  • Datateknikk
8 vt
2 vt
3 vt
2 vt

Den største faglige forskjellen på de to modellene ligger i inntakskravene i matematikk og omfanget av matematikkfaget. Matematikken i ingeniørmodellen gir en bredere basis og når et høyere nivå enn i kandidatmodellen (forskjellen er mer enn de 3 vekttallene som tabellen viser på grunn av forskjellige inntakskrav).

Når det gjelder de andre basisfagene, er både omfang og innhold i disse stort sett like i begge modellene, men nivået kan være noe høyere i statistikk og fysikk i ingeniørmodellen på grunn av bedre matematikkunnskaper.

Utvalget har gått igjennom rammeplanens krav til innhold i fagene og sammenlignet med de enkelte høgskolers fagplaner. De fleste fagene følger rammeplanene rimelig bra. I noen av fagene kan enkelte emner mangle, men disse er stort sett erstattet av andre emner. Alt i alt er avvikene små. Avvikene er presentert i vedlegg 6.

I begge modellene er det lagt opp til at grunnlagsfag skal kunne koples mot videre spesialisering.

3.1.2.2 Maritime basisfag/linjefag:

Om maritime basisfag sier rammeplanen for kandidatmodellen:

"Maritime basisfag skal være del av et felles fundament for studieretningene og utgjøre en del av det faglige grunnlaget for studieretningsfagene. Maritime basisfag skal være forankret i klassiske teorier og modeller."

Om linjefagene for ingeniørutdanningen, se 3.1.2.1.

Tabell 3:2 Maritime basisfag og linjefag for maritim linje
HøgskolekandidatmodellHøgskoleingeniørmodell
  • Elektro I
  • Mekanikk
  • Varme- og strømningslære
  • Skipsteknikk I
  • Sjørett og sjøforsikring I
  • Operasjon og drift av skip I
2 vt
1 vt
1 vt
2 vt
2 vt
2 vt
  • Grunnleggende elektrisitetslære
  • Mekanikk
  • Termo- og fluiddynamikk
  • Instrumenteringsteknikk
  • Kvalitetssikring og sikkerhetsteknikk
2 vt
2 vt
2 vt
2 vt
2 vt

I og med at rammeplanene er målstyrende også for disse fagene, er vekttallangivelsene å betrakte som retningsgivende.

Av fagene og emnene som nevnes, er det flere som kan være felles for de to modellene, men likevel ha forskjellige navn.

Forskjellen kan virke liten når det gjelder omfanget av fagene i rammeplanen. Det som ikke kommer frem, er spesielt faglig fordypning i de enkelte fagene. Kandidatmodellen har større omfang i samfunnsfaglige emner, mens ingeniørmodellen har større omfang i realfaglige emner og i tekniske fag som bygger på realfagene. Dette innebærer at de to modellene har noe forskjellig faglig tyngdepunkt.

3.1.2.3 Studieretningsfag

Rammeplanene er også for studieretningsfagene målstyrende, slik at emnelistene i studieretningsfag er veiledende. Institusjonene har frihet til selv å utforme undervisningsplaner i studieretningsfagene. Tabellen nedenfor viser hvordan studieretningsfag/vekttall er fordelt ved de fire høgskolene.

Tabell 3:3 Studieretningsfag marinteknisk drift
tab 3:3

Ved Høgskolen Stord/Haugesund er ingeniørmodellen lagt til maskinlinjen med studieretning prosess- og energiteknikk. De maritime fagene i tabellen som kvalifiserer for offiserssertifikat kl I (maskin), er satt opp som mulige valgfag i fagplanen fra høgskolen, og det er valgfagene som derved er presentert i tabellen.

Tabell 3:4 Studieretningsfag nautikk
tab 3:4

3.1.2.4 Samfunnsfag

Samfunnsfagene i ingeniørutdanningen utgjør 5-6 vekttall. Rammeplanen setter ikke absolutte krav til hvilke emner disse fagene skal inneholde, men sier at de bør inneholde emner fra bedriftsøkonomi, markedsføring, organisasjon og ledelse. På maritim linje er kulturforståelse og ledelse et studieretningsfag og kvalitetssikring et linjefag. Dette gjør at det totalt er ca. 9-10 vekttall med samfunnsfaglige emner på maritim linje i ingeniørutdanningen.

Rammeplanen for ingeniørmodellen har emner fra ledelse og kulturforståelse som studieretningsfag på begge studieretningene nautikk og marinteknisk drift. Dette gjelder ikke for kandidatmodellen der det naturlig hører inn i samfunnsfag ut fra rammeplanenes krav om at "de utarbeidede planer må lojalt følge opp hovedmål og delmål som er gitt". Målene omfatter både å gi kompetanse i ledelse og gi forståelse for betydningen av flerkulturelt samfunn. Kulturforståelse skal gi innsikt i og forståelse og respekt for de kulturmønstre som bestemmer egne og andres handlinger. Ut fra dette skal kandidatene være i stand til å forberede og gjennomføre møte med fremmede kulturer, slik at kommunikasjon ombord og på land ikke unødig hindres av mangel på kjennskap til andre kulturer.

I høgskolekandidatmodellen skal det være 10-12 vekttall samfunnsfag. Rammeplanen gir også her frihet til høgskolene til å utforme undervisningsplaner, men legger vekt på at samfunnsfagene spesielt skal kvalifisere for ledelsesfunksjoner.

Tabell 3:5 Samfunnsfag i kandidatmodellen, studieretning nautikk
tab 3:5

Tabell 3:6 Samfunnsfag i kandidatmodellen, studieretning marinteknisk drift
tab 3:6

Tabell 3:7 Samfunnsfag i ingeniørmodellen, begge studieretninger
tab 3:7

Fagene "kulturforståelse og ledelse" og "kvalitetssikring" er linjefag på maritim linje.

3.2 Utdanningen krever tiltak utover rammeplanene

Maritim høgskoleutdanning slik den foregår i dag krever tiltak utover rammeplanen. Utvalget har merket seg dette spesielle forhold, som har vesentlig betydning både for høgskoler og studenter med hensyn til organisering og ressursbruk.

3.2.1 Nødvendige tiltak utenom rammeplanen

Utdanningen som høgskolene tilrettelegger, er mer omfattende enn utdanningen etter rammeplanene. Det henger sammen med gapet mellom rammeplanens startnivå og opptaksbestemmelsene. Dette forholdet har igjen sammenheng med at høgskoleutdanningen "skal tjene to herrer", konvensjonskrav så vel som akademiske krav.

Studenter kan tas opp i maritim høgskoleutdanning rett fra allmennfaglig studieretning dersom de innfrir kravene til spesiell studiekompetanse. Rammeplanene både for høgskolekandidat- og ingeniørmodellen forutsetter imidlertid at studentene har et nivå innenfor sjøfartsfag tilsvarende store deler av teorien til sertifikat kl. 4. For studenter i maskinistutdanningen kreves det dessuten verkstedteknisk opplæring på videregående nivå for å tilfredsstille kravene til sertifikater (gjelder også begge modellene).

Det er ikke uttrykt noe sted hvem som har ansvaret for å gi studentene mulighet til å fylle dette gapet. Studenter gjør det på ulike vis, bl.a. avhengig av deres bakgrunn. Høgskolene er imidlertid i en tvangssituasjon når de må ta opp studenter som er kvalifisert i følge opptakskravene, men ikke kvalifisert til utdanningen ifølge rammeplanene, jf. punkt 3.2.2.

Studentene begynner på studiet med forskjellig bakgrunn, med eller uten studiekompetanse:

I tillegg har Høgskolen i Ålesund utviklet og arrangert et eget halvårig kurs for søkere fra yrkesfaglig videregående skole som kvalifiserte for opptak til fiskeriteknisk høgskoleutdanning i 1990/91. Høgskolen fortsatte med kurset til og med 1996/97. Kurset har ikke gitt studiekompetanse. Det vises til brev av 18.8.97 fra KUF der departementet blant annet skriver:

"[...] I 1990 godkjente departementet at Møre og Romsdal fiskeritekniske høgskole fikk etablere et ½-årig kurs som kvalifiserte for opptak til fiskeriteknisk høgskoleutdanning. Denne godkjennelsen ble gitt kun for studieåret 1990/91 og i påvente av felles opptaksforskrifter som ble gjort gjeldene for studieåret 1991/92. I den generelle opptaksforskriften fra 1991 er ikke det ½-årig kurset omtalt. I strid med departementets bestemmelser har høgskolen likevel videreført den midlertidige ordningen.

Av hensyn til alle studenter som i perioden 1992-1997 har tatt dette kurset for å komme inn på 3-årig høgskolekandidatutdanning i maritime fag, gir departementet dispensasjon fra opptakskravet for denne gruppen. Dispensasjonen gjelder bare for opptak ved Høgskolen i Ålesund. Departementet forutsetter at det ½-årige forkurset ikke tilbys flere ganger."

Når studentene har så ulik bakgrunn, er det lett å se at høgskolene står overfor en uensartet studentmasse som stiller dem overfor strukturelle og faglige utfordringer. I neste punkt kommer utvalget inn på hvordan utdanningen faktisk tilrettelegges på de fire høgskolene for å møte disse utfordringene.

Ut over aspirantkurs er det nødvendig med:

Nautikk:
  • Grunnleggende tankskipsopplæring
  • Videregående tankskipsopplæring
  • ROC/GOC-opplæring
  • Simulatoropplæring
  • Sikkerhetsopplæring
Marinteknisk drift:
  • Grunnleggende tankskipsopplæring
  • Videregående tankskipsopplæring
  • Sikkerhetsopplæring
  • Verkstedteknisk opplæring

3.2.2 Høgskolenes tilbud utover rammeplanene

Høgskolene har tilrettelagt studiene noe forskjellig. Dermed møter de på ulike måter de problemene som oppstår fordi studentene ikke har det kunnskapsgrunnlaget som rammeplanen forutsetter ved studiestart.

Høgskolen i Tromsø benytter rammeplanen for ingeniørutdanning. Høgskolen arrangerer nullkurs for studenter som ikke har sjøfartsbakgrunn. Nullkursene er hovedsakelig lagt i 2. årskurs. Høgskolen har ikke noe opplegg for at studentene ved studieretning marinteknisk drift skal få verkstedteknisk opplæring, men studentene tar verkstedteknisk kurs i Vestfold.

Høgskolen i Vestold benytter rammeplanen for høgskolekandidatstudiet. Høgskolen har et formalisert samarbeid med Norges Rederiforbund og Christian Radic om opptak til og gjennomføring av aspirantkurs for nautikere. Høgskolen arrangerer også nullkurs. Høgskolen har inngått en avtale med Vestfold fylke om verkstedteknisk opplæring ved Tønsberg maritime videregående skole. Disse plassene tilbys studenter fra alle høgskolene med lik prioritet for alle. Det forutsettes minimum 15 studenter for at kurs skal settes i gang. Kurset legges i begynnelsen av studiet.

Høgskolen i Ålesund benytter rammeplanen for høgskolekandidatstudiet. Høgskolen rekrutterer hovedsakelig fra yrkesfaglig studieretning i videregående skole når det gjelder marinteknisk drift, mens nautikk hovedsakelig rekrutterer fra allmennfaglig studieretning. Høgskolen har også gitt et spesielt halvårig forkurs for søkere som ikke tilfredsstilte kravene til opptak (se foran). Høgskolen anbefaler aktuelle studenter å ta aspirantkurs, men må også arrangere nullkurs for dem som har behov for det. Høgskolen skal fra høsten 1998 legge tilrette for at studenter ved marinteknisk drift skal få verkstedteknisk opplæring i lokale bedrifter.

Høgskolen Stord/Haugesund benytter rammeplan for høgskolekandidatutdanning for studenter ved studieretning nautikk. Høgskolen arrangerer ikke nullkurs. Studentene i Haugesund har tradisjonelt sjøfartsbakgrunn eller de har tatt aspirantkurs. På ingeniørutdanningen gir høgskolen tilbud om å ta sertifikatfagene til marinteknisk drift på maskinlinjen, studieretning prosess og energiteknikk. Men få studenter har benyttet denne muligheten, og dette har gjort verkstedteknisk opplæring uaktuelt.

3.2.3 Ressurskrevende utdanning

Maritim høgskoleutdanning er en ressurskrevende utdanning, ikke minst p.g.a. nullkursene, sikkerhetskurs og metodikken i undervisningen i følge konvensjonen, teknisk utstyr og instruksjon på dette, f.eks. simulatortrening. Høgskolen i Vestfold bruker for eksempel 1,7 årsverk på nullkursene, og da er det effektivisert maksimalt med utstrakt bruk av selvstudium. Kurs og instruksjon krever ofte små grupper, og kostnadene pr. student er i gjennomsnitt mye høyere enn for andre studier. Simulatortrening, som dels må gjennomføres som "én-til-én-undervisning", er en del av undervisningsopplegget både for nautikk og for maskin. Videre kreves også annet tildels tungt laboratorieutstyr i undervisningen. Både simulatorene og øvrig laboratorieutstyr har kostnadskrevende drift og vedlikehold.

Når det gjelder sikkerhetsopplæringen, er det kurs som høgskolene må kjøpe eksternt til studentene sine. Opplæringen foregår i to omganger med et grunnleggende "enukes-kurs" på sju dager (kurs I) og et videregående toukerskurs (kurs II). Høgskolene må gi kurs I til alle studenter som ikke har det fra før, det vil si alle studenter som kommer rett fra allmennfag i videregående skole, og eventuelt også til andre grupper. Bestemmelsen om kurs II er fra STCW-konvensjonen av 1995, og det er også flere studentgrupper som ikke har det fra før.

Prisen på kursene vokser lineært med antall studenter, og som eksempel er kostnadene ved Høgskolen i Vestfold oppgitt å være kr 10 000 (kurs I) og kr 12 500 (kurs II) pr. student pr. kurs. Dette utgjør et betydelig beløp når ca. 50 til 70 studenter må ta kursene.

Det er viktig å ha kritisk oppmerksomhet på hvor tjenlig det er å ha ikke bare to parallelle utdanningsløp på ulike nivå i utdanningssystemet, men også to modeller i høgskoleutdanningen. Videre er det viktig av ressurshensyn å vurdere nasjonalt samarbeid mellom institusjonene når det gjelder investeringer og anvendelse av tungt utstyr.

3.3 Oppsummering

De "doble kravene" (teorikravene til sertifikatene og fagkravene i henhold til rammeplanene) og hvordan kravene oppfylles og plasseres i studiet, har stor betydning for strukturen i utdanningen.

De realfaglige basisfagene skal uansett modell anvendes i de tekniske fagene og, der det er naturlig, også i samfunnsfagene, og de tekniske fagene skal bygges opp slik at studiet får en god faglig sammenheng og progresjon.

De maritime sertifikatkravenes innholdskomponenter må i følge rammeplanenes bestemmelser og fagplanenes konkretisering få forskjellig struktur i de to modellene.

Når sertifikatutdanningen i ingeniørmodellen legges til siste del av studiet som en vesentlig andel av 3. studieår, medfører en slik organisering at studentene må fullføre hele løpet og får vitnemål og dokumentasjon på teorien til sertifikatene etter tre år, forutsatt at de består eksamen.

For høgskolekandidatmodellen anbefaler rammeplanen å konsentrere undervisningen i sertifikatfag så tidlig som mulig, gjerne innenfor rammen av de to første årene, for bl.a. å tilrettelegge for en fruktbar veksling mellom teori og praksis. Det betyr at studentene, dersom høgskolen legger til rette for det, kan avbryte den helhetlige treårige profesjonsutdanningen etter to år for å utøve sitt yrke som seilende offiser, og så på et senere tidspunkt fullføre høgskolekandidatutdanningen.

De forskjellige fagplanene og spesielt valgfagene og hovedprosjektene ved høgskolene kan bidra både til å minske og til å øke noe av forskjellen mellom de to utdanningsmodellene, og da på individuell basis, da ingeniørmodellen i valgfag har emner som er samfunnsfaglige. Omfanget av samfunnsfag er noe som skal være kandidatmodellens fortrinn fremfor ingeniørmodellen.

Utvalget i vil i kapittel 6 drøfte nærmere hva organisering/handlingsrom og praktiseringen av dem får av konsekvenser for høgskolene og studentene.


Forrige Opp Neste