Maritim utdanning har alltid vært kjennetegnet av at utdanningen har vekslet mellom teori og praksis. Man begynte med arbeid/praksis til sjøs og deretter utdanning til laveste sertifikat (klasse 4), for så eventuelt å fortsette med praksis og utdanning til de høyere sertifikatene (opp til klasse 1). Før nåværende ordning var det ialt tre år med teoretisk utdanning for å ta høyeste sertifikat.
De maritime høgskolene ble opprettet i 1979. Driften var fra starten noe spesiell ved at fylkene der syv maritime høgskoler og én fiskeriteknisk høgskole var lokalisert, hadde ansvaret for driften, med refusjon gitt over statsbudsjettet. Dette var forskjellig fra andre profesjonshøgskoler, der staten tok over driften fra fylkene i 1977 [Fotnote 1]).
Bakgrunnen for at maritim utdanning også fikk et høgskolenivå var at denne typen utdanning hadde behov for generell styrking, og at utdanningen også skulle ivareta følgende to hensyn:
Den maritime utdanningen skulle bygges opp på samme måte som annen fagutdanning med grunnkurs og videregående kurs i det videregående skolesystemet, og med høgskoleutdanning på toppen. Det ble åpnet adgang til direkte overgang fra den maritime delen av det videregående skolesystemet til den maritime høgskolen. Maritim høgskoleutdanning var derfor i starten eksklusiv for elever fra maritim videregående skole. Utdanningen til de høyeste sertifikatene ble lagt til høgskolen.
Rekrutteringen til maritim utdanning synes å følge konjunkturen i norsk skipsfart. Utviklingen i norsk skipsfart i 80-årene førte til at rekrutteringen til de maritime høgskolene ble svakere enn ventet. Dette førte til nedleggelse og omdisponering innen maritim høgskoleutdanning.
Kultur- og vitenskapsdepartementet, som de maritime høgskolene hørte inn under i 1988-89, var kritisk til det faglige nivået i utdanningen. Bakgrunnen var at opptaksgrunnlaget var svakere enn ellers i høgskolesystemet og at studenter som søkte til sertifikatutdanning ofte hadde svak allmennfaglig teoribakgrunn, dvs. de manglet studiekompetanse. På grunn av ledige studieplasser avviste ikke høgskolene søkere som var for dårlig kvalifisert. Et eget utvalg under ledelse av Ivar Netland ble satt ned for å utrede rekruttering og utdanning av maritimt personell.
Staten tok over selve driften av de maritime høgskolene i 1988. Omtrent samtidig la ovennevnte utvalg frem NOU 1988:11 "Aktuelle skipsfartsspørsmål". Etter høringsrunde, påfølgende stortingsmelding (St.meld. nr. 39, 1988-89, "Om skipsfarten og den maritime virksomhet") og stortingsbehandling (Innst. S. nr. 222, 1988-89 fra Sjøfarts- og fiskerikomiteen), ble det gjort flere vesentlige endringer for maritim opplæring og utdanning:
Den maritime høgskolen var fra 1989 og frem til 1993 toårig med opptakskrav 2MN og 2FY ut over generell studiekompetanse. Man antok at den sviktende rekrutteringen som fulgte, hang sammen med høye inntakskrav.
I 1993 ble det satt igang en prøveordning med treårig maritim høgskoleutdanning etter to modeller, der begge gir 60 vt.
Høgskolekandidatmodell som følger egen rammeplan, med opptakskrav 2MX og 2FY utover generell studiekompetanse[Fotnote 2]). Modellen kjennetegnes ved vektlegging på samfunnsfag og at det er mulig å ta ut sertifikater etter annet studieår og gå ut i praksis. Senere er det mulig å kunne komme tilbake og fullføre det tredje året, og få vitnemål fra høgskole.
Det er disse to modellene som eksisterer i dag, og som utvalget er gitt i oppgave å evaluere med hensyn til struktur og innhold.
I den videregående skolen, yrkesfaglig studieretning, har det fjerde året for maritime fag (VKIII) etterhvert blitt et regulært studietilbud, og det er dermed to løp til høyeste sertifikater i Norge.
Teknisk fagskole, linje for maritime fag, som skal avløse VKIII, er under utvikling. Det er gjort prinsippvedtak om at denne utdanningsveien skal føre frem til de høyeste sertifikatene. Samtidig skal fagskolen gi generell studiekompetanse. Hvorvidt disse målene kan innfris, er i skrivende stund ikke avklart.
Det er i dag fire høgskoler som gir maritim utdanning i Norge. Etter høgskolereformen i 1994 er det ingen høgskoler som kun gir maritim utdanning. Bare én, Høgskolen i Vestfold, gir maritim utdanning i egen avdeling.
Maritim høgskoleutdanning skal tilfredsstille to sett av rammebetingelser:
Det er viktig å være klar over at rammer for all høgskoleutdanning er gitt ut fra politiske målsettinger. Målene gir retninger for høgskolenes virksomhet.
De viktigste generelle rammebetingelsene for høgskoleutdanning finner en i St.meld. nr. 40 (1990-91): "Fra visjon til virke", "lov om universiteter og høgskoler" (1995) og videre St.meld. nr. 36 (1992-93) "Forskning for fellesskapet". Den siste sier følgende om høgskolenes mål og oppgaver: (s. 54)
"De regionale høgskolene skal tilby et bredt spekter av yrkesrettet utdanning og avlaste universitetene på grunnfags- og mellomfagsnivå. De skal drive forskning på sine fagfelt, spesielt i fag knyttet til utdanningenes praksisfelt, eller til problemer spesielt knyttet til eller av interesse for egen region. Det er slått fast som prinsipp at også undervisningen i høgskolesektoren skal være forskningsbasert."
I St.meld. nr. 40 (1990-1991, s. 102) legges bl.a. følgende føringer på høgskolestudienes innhold og nivå:
"[...] høyere utdanning ikke skal gi undervisning på videregående skoles nivå [...] at dette betyr at høyere utdanning skal bygge på det høyeste nivået innen videregående skole [...] og at det er ønskelig at studiene starter på et så høyt nivå som mulig."
Målene som fremgår av dette, betyr store utfordringer for maritim høgskoleutdanning med hensyn på krav til kompetanse og nivå hos undervisningspersonell og studenter. Det stilles også krav til ressurser i høgskolene mht. blant annet utstyr, bibliotek og forskningsaktivitet.
STCW-konvensjonen, "International Convention on Standards of Training, Certification and Watchkeeping for Seafarers". STCW ble første gang vedtatt i 1978 av IMO, International Maritime Organization, og er som det står i navnet, en internasjonal konvensjon omkring krav til utdanning, opplæring og sertifikatutstedelse for vaktgående sjøfolk (skipsoffiserene). Konvensjonen trådte i kraft i 1984. Myndighetene i medlemslandene bestemmer sine sertifikatforskrifter ut fra konvensjonen, og har også anledning til å stille strengere krav enn i konvensjonen. I Norge utøves denne myndigheten av Sjøfartsdirektoratet.
Konvensjonen ble revidert i 1995, og de reviderte vedlegg til konvensjon trådte i kraft 1. februar 1997. Fra og med 1. august 1998 skal all utdanning/undervisning følge nye forskrifter, men som en overgangsordning kan det utstedes sertifikater for dem som har fulgt gammel ordning inntil år 2002.
En av rammebetingelse for [NAH1]utdanningen av sjøfolk er at den skal baseres på kurs etter IMO- modellen, som er retningsgivende for kurs gitt i de enkelte land. Kurs etter IMO-modellen er basert på 10-11 års skolegang, med tilstrekkelig nivå i realfag. I enkelte land er dette praktisert som ferdig med utdanning tilsvarende videregående skole i Norge.
De viktigste spesifikke rammebetingelsene for maritim høgskoleutdanning finner en dessuten i St.meld. nr. 39 (1988-89) "Om skipsfarten og den maritime virksomhet", St.meld. nr. 28 (1995-96): "Hvor fartøy flyte kan...", rammeplan for høgskolekandidatutdanning i maritime fag av 21.11.96 og rammeplan for ingeniørutdanning av 22.11.96.
I og med at det i rammeplanene stilles krav om at studentene skal ha dekket teorikravet til sertifikatene, vil også Sjøfartsdirektoratet som utøvende sertifiseringsmyndighet være en sentral premissleverandør for innholdet i utdanningen. Sjøfartsdirektoratets nye sertifikatforskrifter vil medføre at de maritime høgskolene må gjennomgå sine studieplaner og søke dem forhåndsgodkjent av Sjøfartsdirektoratet før studiestart for studieåret 1998/99.
Når det gjelder maritim høgskoleutdanning, sier St.meld. nr. 28 (1995-96 s. 36) følgende:
"Maritim høyskoleutdanning gir i bredde og dybde større kompetanse enn opplæring i videregående skole. Kandidatene skal ha innsikt i og kunnskap om betydningen av maritim virksomhet i lokalt, nasjonalt og globalt perspektiv. Det legges vekt på samspillet mellom marin teknologi, miljø og samfunn. Utdanningen skal være forskningsbasert og skal ligge på et høyt faglig nivå nasjonalt og internasjonalt. Utdanningen skal danne basis for livslang læring. Med disse målene vil utdanningen øke kandidatenes muligheter til å gå over til stillinger i landbasert virksomhet."
Ut fra målsettingen skal kandidaten ha innsikt i og kunnskap om betydningen av maritim virksomhet. "Maritim virksomhet" er et vidt begrep og kan i følge St.meld. nr. 28 omfatte:
Skipsfart
Skipsbygging
Salg av tjenester
I innstilling fra næringskomiteen "Hvor fartøy flyte kan..." (Innst. S. nr. 241, s. 14) understreker komiteen følgende:
"[...] at den maritime høgskoleutdanningen må ha ressurser til både å tilby konvensjonsbestemt profesjonsutdanning, og kunne tilfredsstille næringsspesifikke utdanningsbehov gjennom forskningsbasert undervisning."
Videre (s.15) understreker komiteen at
"Maritim utdanning skal tilfredsstille kravene i STCW-konvensjonen".
Som det går frem av målsettingen for maritim høgskoleutdanning (jf. ovenstående sitat fra St.meld. nr. 28) og konkretiseringen her av maritim virksomhet, er det å utdanne til landbasert virksomhet også en del av målsettingen for maritim høgskoleutdanning.
Når det gjelder maskinistutdanningen, sier St.meld. nr. 28 (s. 37) følgende om dette forholdet:
"Det er pekt på at spesielt maskinistutdanningen i større grad bør rettes mot landbasert virksomhet, slik at kandidatene lettere kan gå over til annet arbeid på land. Sertifikatrettet maskinistutdanning har imidlertid som hovedmål å utdanne kandidater til stillinger til sjøs."
Næringskomitéen (jf. s. 14) peker på nødvendigheten av at:
"[...] maskinistutdanningen gir en generell kompetanse når det gjelder drift og vedlikehold av varmetekniske anlegg og maskiner, uavhengig av om maskinen er ombord i båt eller er på land."
De mål og rammer som er listet opp for maritim høgskoleutdanning, gir flere dilemmaer. Primært skal en utdanne dekks- og maskinoffiserer, og man konkurrerer med utdanning organisert innenfor videregående opplæring. Sekundært skal utdanningen også tjene landbasert virksomhet. Dermed kan utdanningen komme i konkurranseforhold til annen høgskoleutdanning (eks. økonomi-, administrasjons-, ingeniør- og lederutdanning).
At både videregående opplæring og høgskoler tilbyr utdanning som dekker teoretiske krav til de høyeste maritime sertifikatene, innebærer et reelt konkurranseforhold mellom de to utdanningsnivåene, både om studenter/elever og undervisningspersonell, men også når det gjelder profil på utdanningen, studie- og faginnhold og samarbeid med lokal næring.
Dette spenningsforholdet mellom utdanningsnivåene synes utløst av de økende internasjonale sertifikatkravene som stilles til sjøfolk etter STCW-konvensjonen av 1995. Et dilemma er at undervisning på høgskole som tidligere nevnt skal bygge på fullført treårig videregående opplæring. At det i dag gis utdanning knyttet til sertifikatutstedelse på begge utdanningsnivåer er en utfordring for høgskolene.
I rammeplanene er det også uttrykt at maritim utdanning skal være profesjonsrettet utdanning. I dette ligger det forventninger om kombinasjoner mellom teoretiske kunnskaper, praktiske ferdigheter og teknisk kompetanse. Samtidig knyttes ofte profesjonsbegrepet opp til en bestemt yrkespraksis og adgang til å utøve spesielle yrker eller innta visse posisjoner (Torgersen 1994).
Når opplæring til sertifikater allerede gis i videregående skole, må høgskoleutdanningene ha sine egne fortrinn i tillegg til at de er profesjonsutdanninger og gir sertifikatene. ( Jf. "St.meld. nr. 28 (1995-96): "Hvor fartøy flyte kan...", og avsnitt 2.2.3 foran.) Maritim høgskoleutdanning har som fortrinn at det er en forskningsbasert utdanning med faglig bredde og dybde på grunnlag av godkjente rammeplaner. Utdanningen er lagt opp med pedagogikk og undervisningsformer i samsvar med det som ellers benyttes i universiteter og høgskoler. Det forventes at studentene arbeider selvstendig, og de har ansvar for egen læring. Vitnemål fra fullført utdanning gir rett til graden høgskolekandidat eller høgskoleingeniør, med tilsvarende titler.
Høgskoleingeniør er en beskyttet tittel knyttet til en etablert høgskoleutdanning og gir klare forestillinger om teknisk kunnskap. Høgskolekandidat er en relativt ny grad innenfor maritim utdanning, med tilhørende tittel, samtidig som innholdet i utdanningen også er relativt nytt. Den retter seg spesielt mot drift av fartøy. Det kreves både erfaring og tett kontakt med næringen for at utformingen av utdanningen skal være i tråd med dekks- og maskinoffiserens rolle blant annet når det gjelder den teknologiske utviklingen.
Det er særkrav til opptak i maritim høgskoleutdanning i tillegg til krav om generell studiekompetanse.[Fotnote 3]) Høgskolekandidatstudiet har krav om 2MX og 2FY. Særkrav for ingeniørutdanningen er 3MX og 2FY. Rekrutteringsgrunnlaget er dermed begrenset. Antallet elever som velger disse fagene i videregående skole, har avtatt fra begynnelsen av 90-årene. Dermed har rekrutteringen generelt til teknologiske yrker sviktet, og følgelig også spesielt til maritim høgskoleutdanning.
Maritim høgskoleutdanning har i dag flere rekrutteringsveier:
Dette gir elever/studenter med variert bakgrunn mulighet til yrkesvalg innen maritime profesjoner, og må ses på som en fordel for utdanningen, og er tildels nødvendig i en periode med sviktende rekruttering innen naturfag og teknologiske fag. Mulighetene for flere rekrutteringsveier finnes også i flere andre utdanninger på høgskolenivå.
Det er altså svak rekruttering til maritim utdanning på tross av flere rekrutteringsveier. Denne situasjonen gjør at høgskolene får kandidater med varierende kvalitet, og ulike forutsetninger i forhold til rammeplanens krav til forkunnskaper i maritime fag. Det er ikke samsvar mellom inntakskrav og rammeplanens startnivå, spesielt teorikravene til sertifikat klasse 4. Dette søkes løst gjennom aspirantkurs eller nullkurs. Utvalget har kalt dette for gapproblematikk, og mener at det er et av de viktigste problemområdene i maritim høgskoleutdanning.
Utvalget mener at problemene omkring inntak til utdanningen har betydning for rekruttering såvel som for struktur, organisering og kvalitet i utdanningen, og er dermed noe av det aller viktigste utvalget behandler.
1. Til grunn lå Stortingsmelding nr. 17 (1974-75) Om den videre utbygging og organisering av høgre utdanning
2. For fullstendige opptakskrav, se rundskriv F-113-96.
3. Rundskriv F-113-96 gir følgende spesielle opptakskrav:
Forrige Opp Neste