Kapittel 5
Avanserte egenskaper



I dette kapittel vil vi introdusere deg for noen av de mer interessante attraksjoner ved Linux. Dette forutsetter at du har litt grunnleggende erfaring med UNIX, og forstår informasjonen fra de foregående kapittel.

Det viktigste aspektet ved Linux som skiller det fra andre implementasjoner av UNIX er den åpne design og filosofi. Linux ble ikke utviklet av en gruppe programmerere ledet av en markedskomite med en enkel tanke i hodet. Det ble utviklet av en stadig økende gruppe hackere, som la inn det de ønsket i et hjemmesnekret UNIX system. Typen av programvare og skillet i design i Linux er stor. Noen folk misliker denne mangel på uniformitet og konformitet --- mens andre kaller det en av de sterkeste kvalitetene ved Linux.

5.1 X Window System

X Window Systemet er et stort og kraftig (og ganske komplekst) grafisk miljø for UNIX systemer. Den opprinnelige X Window System koden ble utviklet ved MIT; kommersielle leverandører har siden gjort X til industristandard for UNIX-plattformer. Nesten alle UNIX arbeidsstasjoner i verden kjører en eller annen variant av X Window systemet.

En fri oversettelse av MIT X Window System versjon 11, 6. utgave (X11R6) for 80386/80486/Pentium UNIX systemer har blitt utviklet av en gruppe programmerere, i starten ledet av David Wexelblat [ David kan nås på Internet som dwex@XFree86.org .] . Utgaven, kjent som XFree86 [ XFree86 er et handelsmerke for The XFree86 Project, Inc.] , er tilgjengelig for System V/386, 386BSD, og andre x86 UNIX implementasjoner, inkludert Linux. Den inkluderer alle nødvendige binærfiler, hjelpefiler, bibliotek, og verktøy.

Konfigurering og bruk av X Window Systemet er langt utenfor det denne boka dekker. Du kan gjerne lese The X Window System: A User's Guide --- se tillegg A for informasjon om denne boka. I dette avsnittet, vil vi gi en steg-for-steg beskrivelse om installering og konfigurering av XFree86 for Linux, men du må selv supplere med detaljer ved å lese dokumentasjon som følger med XFree86. (Den dokumentasjonen er forklart i det følgende.) Linux XFree86 HOWTO er en annen god informasjonskilde.

5.1.1 Maskinvare krav

Med XFree86 versjon 3.1, utgitt i september 1994, er følgende video brikkesett støttet. Dokumentasjonen inkludert med ditt videokort burde fortelle hvilket brikkesett som brukes. Hvis du skal kjøpe deg et nytt videokort, eller kjøper en ny maskin som kommer med et videokort, be leverandøren finne ut eksakt hvilken type, modell, og brikkesett videokortet er. Det kan bety at leverandøren må ringe teknisk personell; vanligvis vil leverandører gjerne gjøre det. Mange PC leverandører vil hevde at videokortet er et “standard SVGA kort” som “vil virke” på systemet ditt. Forklar at programvaren din (nevn Linux og XFree86!) ikke støtter alle video brikkesett og at du må ha detaljert informasjon.

Du kan også finne ut om ditt videokorts brikkesett ved å kjøre programmet SuperProbe, som følger med XFree86 distribusjonen. Det er forklart mer detaljert neden under.

Følgende standard SVGA brikkesett er støttet:

Følgende SVGA brikkesett med akselererte egenskaper støttes også:

Videokort som bruker disse brikkesett er støttet på alle busstyper, inkludert VLB og PCI.

Alle ovenfor er støttet i både 256 farve og monokrom modus, med unntak av Avance Logic, MX og Video 7 brikkesettene, som bare fungere i 256 farvers modus. Hvis ditt videokort har nok DRAM installert, er mange av brikkesettene over støttet i 16 og 32 bit-pr.-pixel modus (som noen Mach32, P9000, S3 og Cirrus kort). Den vanlige konfigurasjonen er 8 bit pr. pixel (altså 256 farver).

Den monokrome serveren støtter også generiske VGA kort, Hercules monokrome kort, Hyundai HGC1280, Sigma LaserView, og Apollo monokrome kort. På Compaq AVGA, er kun 64k videohukommelse støttet for monokrom serveren, og GVGA er ikke testet med mer enn 64k.

Denne lista vil utvilsomt utvides etter hvert. Versjons-notater for gjeldende versjon av XFree86 skulle inneholde en komplett liste over støttede video brikkesett.

Et problem som møter XFree86 utviklerne er at noen videokort fabrikanter bruker ikkestandard mekanismer for å finne klokkefrekvensene som driver kortet. Noen av disse fabrikantene frigir enten ikke spesifikasjonen som beskriver hvordan man programmerer kortet, eller de krever at utviklerne signerer en kontakt om å hemmeligholde det de får vite for å motta informasjonen. Dette vil selvfølgelig begrense den frie distribusjonen av XFree86 programvaren, noe som XFree86 utviklingsgruppa ikke er villig til å gjøre. I lang tid har dette vært problemet med visse videokort som Diamond produserer, men fra versjon 3.1 av XFree86, har Diamond begynt å arbeide med utviklingsgruppa for å gi ut frie drivere for disse kortene.

Det anbefalte oppsettet for XFree86 under Linux er en 486 maskin med minst 8 megabyte RAM, og et videokort med et brikkesett som ble listet opp ovenfor. For optimal ytelse, foreslår vi å bruke et akselerert kort, som et S3-brikkesett kort. Du bør sjekke dokumentasjonen til XFree86 og verifisere at ditt kort er støttet før du tar bryderiet med å kjøpe slik dyr maskinvare.

Sammenligning av ytelsesmålinger for forskjellige videokort under XFree86 blir postet rutinemessig til USENET nyhetsgruppa comp.windows.x.i386unix og comp.os.linux.misc.

Som en sidebemerkning, er mitt personlige Linux system en 486DX2-66, med 20 megabyte RAM, og utrustet med et VLB S3-864 brikkesett kort med 2 megabyte DRAM. Jeg har kjørt X ytelsestester på denne maskinen og på en Sun Sparc IPX arbeidsstasjon. Linux systemet er grovt regnet 7 ganger raskere enn Sparc IPX (for den interesserte, XFree86-3.1 under Linux, med dette videokortet, kjører rundt 171,000 xstones; Sparc IPX rundt 24,000). XFree86 vil som regel på et Linux system, med et akselerert SVGA kort, gi deg mye større ytelse enn de du finner på kommersielle UNIX arbeidsstasjoner (som vanligvis bruker en enkel rammebuffer for grafikk).

Maskinen din vil behøve minst 4 megabyte fysisk RAM, og 16 megabyte virtuell RAM (for eksempel, 8 Mb fysisk og 8 Mb veksellager). Husk at jo mer fysisk RAM du har, jo mindre vil systemet veksle til og fra harddisken når det er lite hukommelse. Fordi veksling er meget langsom (harddisker er meget langsomme sammenlignet med RAM), er det å ha 8 megabyte RAM eller mer nødvendig for å kjøre XFree86 komfortabelt. Et system med 4 megabyte fysisk RAM vil kjøre mye (opp til 10 ganger) langsommere en med 8 Mb eller mer.

5.1.2 Installere XFree86

Linux binær-distribusjon av XFree86 finnes på mange FTP arkiv. På sunsite.unc.edu, er det i katalogen /pub/Linux/X11. (Når dette skrives er versjonen 3.1; nyere versjoner kommer ut periodisk).

Det er ganske sannsynlig at du mottok XFree86 som del av en Linux distribusjon, og i så fall er det ikke nødvendig å laste ned dette separat.

Hvis du laster ned XFree86 direkte, viser denne tabellen filene i XFree86-3.1 distribusjonen.

En av følgende servere trengs:

Fil Beskrivelse
XF86-3.1-8514.tar.gz Server for 8514-baserte kort.
XF86-3.1-AGX.tar.gz Server for AGX-baserte kort.
XF86-3.1-Mach32.tar.gz Server for Mach32-baserte kort.
XF86-3.1-Mach8.tar.gz Server for Mach8-baserte kort.
XF86-3.1-Mono.tar.gz Server for monokrom video modus.
XF86-3.1-P9000.tar.gz Server for P9000-baserte kort.
XF86-3.1-S3.tar.gz Server for S3-baserte kort.
XF86-3.1-SVGA.tar.gz Server for Super VGA-baserte kort.
XF86-3.1-VGA16.tar.gz Server for VGA/EGA-baserte kort.
XF86-3.1-W32.tar.gz Server for ET4000/W32-baserte kort.

Alle følgende filer trengs:

Fil Beskrivelse
XF86-3.1-bin.tar.gz Resten av X11R6 binærfiler.
XF86-3.1-cfg.tar.gz Konfigurasjonsfiler for xdm, xinit og fs.
XF86-3.1-doc.tar.gz Dokumentasjon og manualsider.
XF86-3.1-inc.tar.gz Include filer.
XF86-3.1-lib.tar.gz Delte X bibliotek og tilleggsfiler.
XF86-3.1-fnt.tar.gz Grunnleggende fontfiler.

Følgende filer er valgfrie:

Fil Beskrivelse
XF86-3.1-ctrb.tar.gz Utvalgte tilleggsprogram.
XF86-3.1-extra.tar.gz Ekstra XFree86 servere og binærfiler.
XF86-3.1-lkit.tar.gz Server link sett for tilpassing.
XF86-3.1-fnt75.tar.gz 75-dpi skjerm fonter.
XF86-3.1-fnt100.tar.gz 100-dpi skjerm fonter.
XF86-3.1-fntbig.tar.gz Store Kanji og andre fonter.
XF86-3.1-fntscl.tar.gz Skalerte fonter (Speedo, Type1).
XF86-3.1-man.tar.gz Manual sider.
XF86-3.1-pex.tar.gz PEX binærfiler, includefiler og bibliotekfiler.
XF86-3.1-slib.tar.gz Statisk X bibliotek.
XF86-3.1-usrbin.tar.gz Daemon som lagres i /usr/bin.
XF86-3.1-xdmshdw.tar.gz Skyggepassord versjon av xdm.

XFree86 katalogen bør inneholde README filer og installasjonsmerknader for gjeldende versjon.

Alt som kreves for å installere XFree86 finnes i filene over. Opprett katalogen /usr/X11R6 (som root), og pakk ut filene fra /usr/X11R6 med en kommando som:

    # gzip --dc XF86-3.1-bin.tar.gz | tar xfB --

Husk at disse tar filene er pakket relativt til /usr/X11R6, så derfor er det viktig å pakke ut filene der.

Etter at du har pakket ut filene, må du først lenke fila /usr/X11R6/bin/X til serveren du bruker. Hvis du for eksempel ønsker å bruke SVGA farve serveren, bør /usr/bin/X11/X lenkes til /usr/X11R6/bin/XF86_SVGA. Hvis du ønsker å bruke monokrom serveren isteden, lenk denne fila på nytt til XF86_MONO med kommandoen

    # ln --sf /usr/X11R6/bin/XF86_MONO /usr/X11R6/bin/X

Det samme gjelder hvis du bruker en av de andre serverne.

Hvis du ikke er sikker på hvilken server du skal bruke, eller ikke kjenner videokortets brikkesett, kan du kjøre SuperProbe programmet som finnes i /usr/X11R6/bin (inkludert i XF86-3.1-bin). Dette programmet vil forsøke å finne video brikkesettet og andre informasjoner; skriv ned dette for senere referanse.

Du må forsikre deg om at /usr/X11R6/bin er i stien (path) din. Dette kan du gjøre ved å editere systemverdiene /etc/profile eller /etc/csh.login (avhengig av hvilket skall du bruker). Eller du kan legge til katalogen til den personlige stien din ved å endre /etc/.bashrc eller /etc/.cshrc.

Du må også sørge for at /usr/X11R6/lib kan bli funnet av ld.so, runtime lenkeren. Det gjør du ved å legge til linja

  /usr/X11R6/lib

i fila /etc/ld.so.conf, og kjøre /sbin/ldconfig, som root.

5.1.3 Konfigurere XFree86

Å sette opp XFree86 er i de fleste tilfeller ikke vanskelig. Men hvis du bruker maskinvare hvor driverne er under utvikling, eller du ønsker å oppnå best mulig ytelse eller oppløsning fra et akselerert grafisk kort, kan konfigurering av XFree86 ta litt tid.

I dette avsnittet vil vi beskrive hvordan du lager og redigerer XF86Config fila, som konfigurerer XFree86 serveren. I mange tilfeller er det best å starte med et “enkelt” XFree86 oppsett, et som bruker en lav oppløsning, som 640x480, som alle videokort og monitor-typer bør støtte. Når XFree86 virker på en lavere, standard oppløsning, kan du tvinge konfigurasjonene til å utnytte mulighetene i video maskinvaren din. Hensikten er å først finne ut om XFree86 i det hele tatt virker på systemet, og at ingenting er feil med installasjonen, før du starter det mer vanskelig i å sette opp XFree86 for avansert bruk.

I tillegg til informasjonen som er listet her, bør du lese følgende dokumentasjon:

XFree86 hoved-konfigurasjonsfila er /usr/X11R6/lib/X11/XF86Config. Denne fila inneholder informasjon om mus, videokort parameter, og så videre. Fila XF86Config.eg følger med XFree86 distribusjonen som et eksempel. Kopier denne fila til XF86Config og rediger den som en begynnelse. XF86Config manualsida forklarer formatet til denne fila i detalj. Les denne manualsida nå, hvis du ikke har gjort det allerede. Vi vil nå presentere ei XF86Config eksempelfil, bit for bit. Denne fila ligner kanskje ikke helt på fila som er inkludert med XFree86 distribusjonen, men strukturen er den samme.

! Merk at XF86Config filformatet kan ha endret seg med hver ny versjon av XFree86; denne informasjonen er kun gyldig for XFree86 versjon 3.1.

! Merk også at du ikke bør kopiere konfigurasjonsfila, vist her, til ditt eget system og forsøke å bruke den. Å bruke ei konfigurasjonsfil som ikke passer til maskinvaren din kan kjøre monitoren din på en frekvens som er for høy for den; det har forekommet rapporter om monitorer (spesielt fast-frekvens monitorer) som har blitt ødelagt ved bruk av en feil konfigurert XF86Config fil.

Moralen er: Forsikre deg om at XF86Config fila passer til maskinvaren din før du bruker den.

Hvert avsnitt av XF86Config fila er omgitt av et par linjer Section "<avsnitt-navn>"...EndSection. Første del av XF86Config fila er Files, som ser slik ut:

       Section "Files"
           RgbPath     "/usr/X11R6/lib/X11/rgb"
           FontPath    "/usr/X11R6/lib/X11/fonts/misc/"
           FontPath    "/usr/X11R6/lib/X11/fonts/75dpi/"
       EndSection

RgbPath linja setter stien til X11R6 RGB farve databasen, og hver FontPath linje setter stien til en katalog som inneholder X11 fonter. Du bør vanligvis ikke endre disse linjene; sjekk bare at det er en FontPath linje for hver fonttype som du har installert (det vil si for hver katalog i /usr/X11R6/lib/X11/fonts). Neste avsnitt er ServerFlags, som definerer flere globale flagg for serveren. Avsnittet er vanligvis tomt.

Section "ServerFlags"
# Uncomment this to cause a core dump at the spot where a signal is
# received. This may leave the console in an unusable state, but may
# provide a better stack trace in the core dump to aid in debugging
#    NoTrapSignals
# uncomment this to disable the <Crtl><Alt><BS> server abort sequence
#    DontZap
EndSection

Her er alle linjene i avsnittet kommentert ut.

Neste avsnitt er Keyboard. Det bør være ganske intuitivt.

    Section "Keyboard"
        Protocol    "Standard"
        AutoRepeat  500 5
        ServerNumLock
    EndSection

Det finnes andre opsjoner også --- se XF86Config fila hvis du ønsker å endre tastaturdefinisjonen. Det over, bør virke på de fleste systemer.

Neste avsnitt er Pointer som spesifiserer parametere for musa.

    Section "Pointer"
        Protocol    "MouseSystems"
        Device      "/dev/mouse"
    # Baudrate and SampleRate are only for some Logitech mice
    #    BaudRate   9600
    #    SampleRate 150
    # Emulate3Buttons is an option for 2-button Microsoft mice
    #    Emulate3Buttons
    # ChordMiddle is an option for some 3-button Logitech mice
    #    ChordMiddle
    EndSection

Den eneste opsjon du bør bry deg om er Protocol og Device. Protocol spesifiserer museprotokollen som musa bruker (ikke type eller fabrikat). Gyldige typer for Protocol (under Linux --- det er andre for andre operativsystem) er:

BusMouse bør brukes for Logitech bussmus. Eldre Logitech mus bør bruke Logitech, men nyere Logitech mus kan bruke både Microsoft eller Mouseman protokoller. Dette er et tilfelle hvor protokollen ikke har noe med musfabrikatet å gjøre.

Device spesifiserer enhetsfila hvor musa kan aksesseres. På de fleste Linux system er dette /dev/mouse. /dev/mouse er vanligvis en lenke til riktig serieport (som /dev/cua0) for serielle mus, eller til den aktuelle bussmus-enhet for bussmus. Uansett bør du sjekke at enhetsfila i Device finnes.

Neste avsnitt er Monitor, som spesifiserer verdier for monitoren din. Som med andre seksjoner i XF86Config fila, kan det være mer enn et Monitor avsnitt. Dette er nyttig hvis du har flere monitorer knyttet til et system, eller bruker den samme XF86Config fila under flere maskinvare-oppsett. Men som regel vil du kun trenge et enkelt Monitor avsnitt.

 Section "Monitor"
   Identifier  "CTX 5468 NI"
   # These values are for a CTX 5468NI only! Don't attempt to use
   # them with your monitor (unless du have this model)
   Bandwidth    60
   HorizSync    30-38,47-50
   VertRefresh  50-90
   # Modes:  Name   dotclock    horiz                vert
   ModeLine "640x480"  25       640 664 760 800      480 491 493 525
   ModeLine "800x600"  36       800 824 896 1024     600 601 603 625
   ModeLine "1024x768" 65       1024 1088 1200 1328  768 783 789 818
 EndSection

Linja Identifier brukes til å gi et egendefinert navn for Monitor registreringen. Dette kan være en vilkårlig streng; du vil bruke den som referanse til Monitor registreringen senere i XF86Config fila. Det er vist under.

HorizSync spesifiserer gyldige horisontal sync frekvenser for monitoren, i kHz. Hvis du har en multisynk monitor, kan dette være en rekke av verdier (eller flere komma-separerte verdier), som vist over. Hvis du har en fiksert frekvens monitor, vil dette være ei liste av bestemte verdier som:

        HorizSync    31.5, 35.2, 37.9, 35.5, 48.95

Monitor-manualen bør ha en oversikt over disse verdiene i den tekniske spesifikasjonen. Hvis du ikke har denne informasjonen tilgjengelig bør du enten kontakte fabrikken eller leverandøren av monitoren. Det finnes også andre informasjonskilder;

VertRefresh spesifiserer den gyldige vertikale oppfriskningsraten (eller vertical synchronization frequencies) for monitoren, i Hz. Som HorizSync kan dette være en rekke eller ei liste av bestemte verdier; monitor manualen bør inneholde en oversikt.

HorizSync og VertRefresh brukes bare for å dobbel-sjekke at monitorens oppløsning, som du oppga, er i et gyldig område. Dette er for å redusere muligheten for at du skal skade monitoren ved å kjøre den på en frekvens som den ikke er laget for.

Direktivet ModeLine brukes til å spesifisere en enkel oppløsnings-modus for monitoren din. Formatet til ModeLine er

    ModeLine <name> <clock> <horiz-values> <vert-values>

<name> er en streng som du vil bruke for å referere til oppløsnings-modus senere i fila. <dot-clock> er klokkefrekvensen, eller “dot clock” forbundet med oppløsnings-modus. En “dot clock” er vanligvis spesifisert i MHz, og er hastigheten som videokortet må sende pixel til monitoren i, ved denne oppløsning. <horiz-values> og <vert-values> er fire tall som hver spesifiserer når elektronkanonen til monitoren bør skyte, og når den horisontale og vertikale synkpulsen skyter i løpet av en sveip.

Hvordan kan du finne ModeLine verdiene for monitoren ? Fila VideoModes.doc, som er inkludert i XFree86 distribusjonen, beskriver i detalj hvordan man bestemmer disse verdiene for hver oppløsnings-modus som monitoren støtter. Først av alt må <clock> korrespondere med en av dot klokke verdiene som videokortet kan produsere. Senere vil du spesifisere disse dot klokkene i XF86Config fila; du kan bare bruke video modus som har en <clock> verdi som videokortet støtter.

Det er to filer inkludert i XFree86 distribusjonen som kan inneholde ModeLine data for monitoren din. Disse filene er modeDB.txt og Monitors, begge finner du i /usr/X11R6/lib/X11/doc.

Du bør starte med ModeLine verdier for VESA standard monitor timing, som de fleste monitorer støtter. modeDB.txt inkluderer timing verdier for VESA standard oppløsning. I fila vil du se registreringer som

   # 640x480@60Hz Non-Interlaced mode
   # Horizontal Sync = 31.5kHz
   # Timing: H=(0.95us, 3.81us, 1.59us), V=(0.35ms, 0.064ms, 1.02ms)
   #
   # name      clock   horizontal timing     vertical timing flags
    "640x480"  25.175  640  664  760  800    480  491  493  525

Dette er en VESA standard timing for 640x480 video-modus. Det bruker en dot klokke på 25.175, som videokortet må støtte for å bruke denne modus (mere om dette senere). For å inkludere dette i XF86Config fila, bruker du linja

   ModeLine "640x480" 25.175 640 664 760 800 480 491 493 525 

Merk at argumentet <name> i ModeLine (i dette tilfelle "640x480") er en vilkårlig streng --- konvensjonen er å navngi modus etter oppløsninga, men <name> kan teknisk være hvilken som helst tekst som beskriver modusen.

For hver ModeLine som brukes vil serveren sjekke at spesifikasjonen for modusen er innefor den rekke av verdier spesifisert av Bandwidth, HorizSync og VertRefresh. Hvis de ikke er det, vil serveren varsle om det når du forsøker å starte opp X (mere om dette senere). “dot clock” brukt av modusen bør ikke være større enn verdien brukt av Bandwidth. (Men i mange tilfeller er det mulig å bruke en modus med en litt høyere båndbredde enn monitoren kan støtte.)

Hvis VESA standard timing ikke virker for deg, (du vil se det, etter å ha prøvd senere) inkluderer fila modeDB.txt og Monitors spesielle modus verdier for mange monitor typer. Du kan lage ModeLine registreringer fra verdier du finner i de to filene. Bruk kun verdier for den monitor modell du har. Merk at mange 14 og 15-tommers monitorer ikke klarer høyere oppløsnings-modus, og ofte bare 1024x768 oppløsning for lave dot klokke verdier. Det betyr at hvis du ikke kan finne høyere oppløsnings-modus for monitoren i disse filene, da støtter antagelig monitoren din ikke disse modus.

Hvis du føler deg helt fortapt og ikke kan finne ModeLine verdier som virker for monitoren din, kan du følge instruksjon i VideoModes.doc fila i XFree86 distribusjonen for å lage ModeLine verdier fra spesifikasjoner fra monitorens manual. Veien fram dit vil helt klart variere når du forsøker å generere ModeLine verdier for hånd, men detter er et bra sted å se i, hvis du ikke finner verdiene du trenger. VideoModes.doc beskriver også formatet til ModeLine direktivene og andre aspekter ved XFree86 serveren i “blodige” detaljer.

Hvis du omsider finner ModeLine verdier som er nesten, men ikke helt riktige, da kan det være mulig å endre verdiene litt for å oppnå det ønskede resultat. Hvis for eksempel monitor-bildet, under kjøring av XFree86, er lett forskjøvet, eller ser ut til å “rulle”, kan du følge instruksjonene i VideoModes.doc fila for å rette disse verdiene. Husk og sjekke knapper og kontroller på monitoren ! I mange tilfeller er det nødvendig å endre den horisontale eller vertikale størrelsen til skjermen etter oppstart av XFree86 for å sentrere bildet og størrelsen på bildet. Å ha disse kontrollene i fronten av monitoren gjør livet mye lettere.

! Du bør ikke bruke monitor timing-verdier eller ModeLine verdier for andre monitorer enn den modellen du eier. Hvis du forsøker å kjøre monitoren på en frekvens som den ikke er laget for kan du ødelegge den.

Neste avsnitt av XF86Config fila er Device, som spesifiserer parametere for video- kortet. Her er et eksempel.

       Section "Device"
          Identifier "#9 GXE 64"
          # Nothing yet; we fill in these values later.
       EndSection

Dette avsnitt definerer egenskaper for et bestemt videokort. Identifier er en vilkårlig streng som beskriver kortet; du vil bruke denne strengen for å referere til kortet senere.

I starten trenger du ikke inkludere noe i Device avsnittet, unntatt Identifier. Dette er fordi vi vil bruke X serveren selv til å sondere etter egenskaper ved videokortet, og registrere dem i Device avsnittet senere. XFree86 serveren er i stand til å finne ut om video brikkesettet, clocks, RAMDAC, og hvor mye video RAM det er.

Før vi gjør dette må vi gjøre ferdig skrivingen i XF86Config fila. Neste avsnitt er Screen, som spesifiserer monitor/video kort kombinasjonen for en bestemt server.

    Section "Screen"
         Driver     "Accel"
         Device     "#9 GXE 64"
         Monitor    "CTX 5468 NI"
         Subsection "Display"
            Depth      16
            Modes      "1024x768" "800x600" "640x480"
            ViewPort   0 0
            Virtual    1024 768
         EndSubsection
    EndSection

Linja Driver spesifiserer den X server som du vil bruke. Verdiene for Driver er:

Du bør forsikre deg om at /usr/X11R6/bin/X er en symbolsk lenke til den server som du bruker.

Linja Device spesifiserer Identifier i Device avsnittet som korresponderer med videokortet til denne server. Over laget vi et Device avsnitt med linja

    Identifier "#9 GXE 64"

Derfor bruker vi "#9 GXE 64" på Device linja her.

Linja Monitor spesifiserer på samme måte navnet til Monitor avsnittet som skal brukes med denne server. Her er "CTX 5468 NI" Identifier brukt i Monitor avsnittet som ble beskrevet tidligere.

Underavsnittet "Display" definerer flere egenskaper ved XFree86 serveren som passer til monitor/videokort kombinasjonen din. XF86Config fila beskriver alle disse opsjoner i detalj; de fleste er “kakepynt” og ikke nødvendig for å få systemet til å virke.

Opsjonene du bør vite noe om er:

Det finnes mange andre opsjoner for dette avsnitt; se XF86Config manualsidene for en komplett beskrivelse. I praksis er ikke de andre opsjonene nødvendige for å få XFree86 til å virke.

5.1.4 Fylle ut videokort informasjon

XF86Config fila de er nå klar, med unntak av komplett informasjon om videokortet. Det vi nå skal gjøre, er å bruke X serveren til å sondere etter resten av denne informasjonen, og fylle den inn i XF86Config.

Isteden for å sondere etter informasjonen med X serveren, kan du finne XF86Config verdier for mange kort i filene modeDB.txt, AccelCards, og Devices. Disse filene er i /usr/X11R6/lib/X11/doc. I tillegg er det flere README filer for bestemte brikkesett. Du bør se i disse filene etter informasjon om videokortet ditt, og bruke den informasjonen (klokke verdier, brikkesett type, og andre opsjoner) i XF86Config fila. Hvis noe informasjon mangler, kan du sondere som beskrevet her.

I disse eksemplene vil vi demonstrere konfigurering av et #9 GXE 64 videokort, som bruker XF86_S3 brikkesettet. Dette kortet er tilfeldigvis det som forfatteren bruker, men diskusjonen gjelder alle andre videokort.

Den første ting å gjøre, er å bestemme video brikkesettet som kortet bruker. SuperProbe (som finnes i /usr/X11R6/bin) vil fortelle deg denne informasjonen, men du må vite brikkesettets navn slik det er kjent for X serveren.

For å finne det, utfør kommandoen

    X -showconfig

Dette vil gi brikkesettets navn, kjent av X serveren. (Manualsiden for hver X server viser også dette.) Med den akselererte XF86_S3 serveren får vi for eksempel:

    XFree86 Version 3.1 / X Window System
    (protocol Version 11, revision 0, vendor release 6000)
    Operating System: Linux
    Configured drivers:
    S3: accelerated server for S3 graphic adaptors (Patchlevel 0)
    mmio_928, s3_generic

Det gyldige brikkesett-navnet for denne server er mmio_928 og s3_generic. XF86_S3 manualsidene beskriver disse brikkesettene og hvilke videokort som bruker dem. I tilfellet videokort #9 GXE 64, er mmio_928 det riktige.

Hvis du ikke vet hvilket brikkesett som skal brukes, kan X server finne det for deg. For å gjøre det kjører du kommandoen

    X -probeonly > /tmp/x.out 2>&1

hvis du bruker bash som skall. Hvis du bruker csh, forsøk:

    X -probeonly &> /tmp/x.out

Du bør kjøre denne kommandoen når systemet ikke er i vanlig drift, det vil si når ingen andre aktiviteter foregår på systemet. Denne kommandoen vil også sondere etter videokortets dot klokker (se under).

Resultatet av dette (i /tmp/x.out) bør inneholde linjer som:

    XFree86 Version 3.1 / X Window System
    (protocol Version 11, revision 0, vendor release 6000)
    Operating System: Linux
    Configured drivers:
      S3: accelerated server for S3 graphic adaptors (Patch level 0)
          mmio_928, s3_generic
    Several lines deleted...
    (--) S3: card type: 386/486 localbus
    (--) S3: chipset:   864 rev. 0
    (--) S3: chipset driver: mmio_928

Her ser vi at de to gyldige brikkesett for denne server (her XF86_S3) er mmio_928 og s3_generic. Serveren sonderte etter, og fant et videokort som bruker mmio_928 brikkesett.

I Device avsnittet til XF86Config fila, legg til en Chipset linje, med navnet til brikkesettet som ble funnet over. For eksempel:

    Section "Device"
          # We already had Identifier here...
          Identifier "#9 GXE 64"
          # Add this line:
          Chipset "mmio_928"
    EndSection

Nå må vi finne klokkefrekvensen som videokortet bruker. En kjørende klokkefrekvens eller dot klokke, er ganske enkelt den rate som videokortet kan sende pixel til monitoren med. Som vi har sett, har hver monitoroppløsning, en dot klokke assosiert til seg. Vi trenger nå å avgjøre hvilke dot klokker det er som videokortet gir.

Først du bør se i filene (modeDB.txt, osv.) nevnt over og se om ditt korts klokker er listet der. Dot klokkene er vanligvis ei liste på 8 eller 16 verdier, som alle er i MHz. Når vi ser på modeDB.txt for eksempel, kan vi se en registrering for Cardinal ET4000 videokortet, som ser slik ut:

  # chip   ram   vir-tual   clocks          default-mode    flags
   ET4000  1024  1024 768   25  28  38  36  40  45  32   0  1024x768"

Som vi kan se, er dot klokkene for dette kortet 25, 28, 38, 36, 40, 45, 32, og 0 Mhz.

I Devices avsnittet til XF86Config fila, bør du legge til ei Clocks linje som inneholder ei liste av dot klokker for kortet ditt. For klokkene over, for eksempel, ville vi legge til linja

         Clocks 25 28 38 36 40 45 32 0

til Devices avsnittet i fila, etter Chipset. Merk at rekkefølgen på dot klokker er viktig! Ikke endre lista av klokker eller fjern duplikater.

Hvis du ikke kan finne dot klokker assosiert med kortet ditt, kan X serveren finne disse. Bruk X -probeonly kommandoen beskrevet over, resultatet bør inneholde linjer som ser ut som følgende:

 (--

) S3: clocks: 25.18 28.32 38.02 36.15 40.33 45.32 32.00 00.00

Vi kunne nå legge inn ei Clocks linje som inneholdt alle disse verdier, slik de er vist. Du kan bruker mer enn en Clocks linje i XF86Config hvis alle verdiene (noen ganger er det mer enn 8 klokkeverdier) ikke passer inn på ei linje. Men igjen, behold lista av klokker i den orden de ble skrevet ut.

Forsikre deg om at det ikke er noen Clocks linjer (eller at de er kommentert ut) i Devices avsnittet til fila, når du bruker X -probeonly for å sondere etter klokkene. Hvis det er en Clocks linje tilstede, vil ikke serveren sondere etter klokkene --- den vil bruke de verdier som er gitt i XF86Config.

Legg merke til at noen akselererte videokort bruker en programmerbar klokkebrikke. (Se manualsiden for XF86_Accel for detaljer; dette gjelder vanligvis for S3, AGX, og XGA-2 kort.) Disse brikkene lar X serveren fortelle kortet hvilke dot klokker som skal brukes. Hvis dette er tilfelle, vil du ikke finne ei liste av dot klokker for kortet i noen av filene over. Eller lista av dot klokker som skrives ut ,når du bruker X -probeonly, vil bare inneholde en eller to diskrete klokkeverdier, mens resten er duplikater eller null.

For kort som bruker en programmerbar klokkebrikke, vil du bruke en ClockChip linje, isteden for ei Clocks linje, i XF86Config fila. ClockChip gir navnet på klokke- brikken som videokortet bruker; manualsidene for hver server beskriver hva disse er. I fila README.S3 for eksempel, ser vi at flere S3-864 videokortet, bruker en “ICD2061A” klokkebrikke, og at vi bør bruke linja

       ClockChip "icd2061a"

isteden for Clocks i XF86Config fila. Som med Clocks, bør denne linja være i Devices avsnittet, etter Chipset.

På samme måte, krever noen akselererte kort at du spesifiserer RAMDAC brikke typen i XF86Config fila med en Ramdac linje. XF86_Accel manualsiden beskriver denne opsjonen. X serveren vil vanligvis korrekt sondere etter RAMDAC.

Noen videokort-typer, krever at du spesifiserer flere opsjoner i Devices avsnittet til XF86Config. Disse opsjoner vil bli beskrevet i manualsiden til serveren din, og i tillegg i forskjellige filer (som README.cirrus eller README.S3). Disse opsjonene, blir aktivisert med Option linja. #9 GXE 64 kortet for eksempel, krever to opsjoner:

            Option "number_nine"
            Option "dac_8_bit"

X serveren vil vanligvis virke uten disse opsjonene, men de er nødvendige for å oppnå den beste ytelsen. Der er alt for mange slike opsjoner til å liste opp her, og hver av de avhenger av det videokort som benyttes. Hvis du må bruke en av disse opsjonene, ikke vær redd --- X server manualsidene og forskjellige filer i /usr/X11R6/lib/X11/doc vil fortelle deg om dem.

Når du er ferdig bør du ende opp med et Devices avsnitt som ser omtrent slik ut:

   Section "Device"
        # Device section for the #9 GXE 64 only !
        Identifier "#9 GXE 64"
        Chipset "mmio_928"
        ClockChip "icd2061a"
        Option "number_nine"
        Option "dac_8_bit"
   EndSection

De fleste videokort vil kreve en Clocks linje, isteden for ClockChip, som beskrevet tidligere. Device registreringen er kun gyldig for et bestemt videokort, #9 GXE 64. Her er det kun vist som et eksempel.

Det er andre opsjoner som du kan inkludere i Devices seksjonen. Se i X server manualsidene for alle enkeltdetaljene, men det du ser her, bør dekke de fleste system.

5.1.5 Kjøre XFree86

Med XF86Config fila konfigurert, er du klar til å fyre opp X serveren og kjøre en runde. Forsikre deg først om at /usr/X11R6/bin er en del av stien din.

Kommandoen for å starte opp XFree86 er

    startx

Dette er en front-end til xinit (i tilfelle du bruker xinit på andre UNIX systemer).

Denne kommandoen vil starte X serveren og utføre kommandoer funnet i fila .xinitrc i hjemmekatalogen din. .xinitrc er bare et skall skript med X klienten som skal kjøres. Hvis denne fila ikke eksisterer, vil systemet standard /usr/X11R6/lib/X11/xinit/xinitrc bli brukt.

En standard .xinitrc fil ser ut som dette:

    #!/bin/sh
    xterm -fn 7x13bold -geometry 80x32+10+50 &
    xterm -fn 9x15bold -geometry 80x34+30-10 &
    oclock -geometry 70x70-7+7 &
    xsetroot -solid midnightblue &
    exec twm

Dette skriptet vil starte opp to xterm klienter, en oclock, og sette root vindu (bakgrunn) farven ti midnatttblå. Det vil så starte opp twm, vindus-håndtereren. Legg merke til at twm blir utført med skallets exec kommando; dette får xinit prosessen til bli erstattet med twm. Når twm prosessen terminerer, vil X serveren tas ned. Du kan få twm til å terminere ved å bruke root menyen: trykk inn museknapp 1 på arbeidsflatas bakgrunn --- dette vil ta opp en meny som lar deg avslutte twm.

Vær sikker på at den siste kommandoen i .xinitrc blir startet med exec, og at den ikke er satt i bakgrunnen (ingen & på enden av linja). Ellers vil X serveren termineres med en gang den har startet klienten i .xinitrc fila.

Alternativt kan du avslutte X ved å trykke [ctrl]-[alt]-[backspace] i kombinasjon. Dette vil stoppe X serveren direkte, og gå ut av window systemet.

Det over er en meget, meget enkelt desktop konfigurering. Mange flotte program og konfigureringer er mulig med litt arbeid med .xinitrc fila. fvwm vindushåndtereren for eksempel, vil gi en virtuell desktop, og du kan stille inn farger, fonter, vindusstørrelsen og posisjon, og så videre etter ditt hjertes begjær. Selv om X Window Systemet kan se meget enkelt ut i første omgang, er det ekstremt sterkt når du innstiller det for deg selv.

Hvis du er nybegynner i X Window Systemets miljø, anbefaler vi på det sterkeste å finne ei bok som The X Window System: A User's Guide. Bruk og konfigurering av X er alt for omfattende til å behandle her. Se manualsidene for xterm, oclock, og twm for tips om hvordan komme i gang.

5.1.6 Komme ut for problemer

Ofte vil noe ikke være helt riktig når du første gang fyrer opp X serveren. Dette er nesten alltid forårsaket av feil i XF86Config fila. Vanligvis, er monitorens tidsverdier uriktig, eller videokortets dot klokker er feil satt. Hvis skjermbildet ruller, eller kantene er uklare, er det en klar indikasjon på at monitorens tidsverdier eller dot klokker er gale. Forsikre deg også om at du har spesifisert videokortets brikkesett korrekt, så vel som andre opsjoner i Device avsnittet til XF86Config. Vær helt sikker på at du bruker riktig X server og at /usr/X11R6/bin/X er en symbolsk lenke til denne serveren. Hvis all annet mislykkes, forsøk å starte X “ren”; altså ved å bruke en kommando som:

  X > /tmp/x.out 2>&1

Du kan så stoppe X serveren (bruk [ctrl]-[alt]-[backspace] tastkombinasjonen) og studer innholdet i /tmp/x.out. X serveren vil rapportere alle advarsel eller feil ---hvis for eksempel videokortet ikke har en dot klokke som passer til en modus som monitoren støtter.

Fila VideoModes.doc i XFree86 distribusjonen, har mange tips om hvordan du kan justere verdiene i XF86Config fila.

Husk at du kan bruke [ctrl]-[alt]-[numeric +] og [ctrl]-[alt]-[numeric -] for å bytte mellom video modus som er satt opp i Modes linja Screen avsnitt til XF86Config. Hvis den høyeste oppløsnings-modus ikke ser riktig ut, forsøk å bytte til en lavere oppløsning. Det vil vise deg at i det minste den delen X konfigureringen er korrekt.

Sjekk også de vertikale og horisontale størrelse/instillings-knappene på monitoren. I mange tilfeller er det nødvendig å justere disse når du starter opp X. Hvis for eksempel skjermbildet ser ut til å være litt forskjøvet til en side, kan du vanligvis korrigere dette med monitorens kontrollknapper.

USENET nyhetsgruppa comp.windows.x.i386unix er opprettet for å diskutere om XFree86. Det kan være en god ide følge med den nyhetsgruppa for å lese post som er relatert til din videokonfigurering --- du kan finne noen med de samme problemer som deg.

5.2 Arbeide med MS-DOS filer

Hvis du av en eller annen merkelig eller bisarr grunn, skulle ønske å lese filer fra MS-DOS, kan det gjøres ganske lett under Linux.

Den vanlige måten å få tak i MS-DOS filer på er å montere en MS-DOS partisjon eller diskettstasjon under Linux, som lar deg lese filene direkte gjennom filsystemet. Hvis du for eksempel har en MS-DOS diskettstasjon i /dev/fd0, vil kommandoen

   # mount -t msdos /dev/fd0 /mnt

montere den under /mnt. Se avsnitt 4.6.2 for mere informasjon om montering av diskettstasjon.

Du kan også montere en MS-DOS partisjon av harddisken for aksess under Linux. Hvis du har en MS-DOS partisjon på /dev/hda1, vil kommandoen

    # mount -t msdos /dev/hda1 /mnt

montere den. Vær sikker på å avmontere (umount) partisjonen når du ikke bruker den. Du kan få MS-DOS partisjonen til å automatisk bli montert under booting hvis du inkluderer ei linje for det i /etc/fstab; se avsnitt 4.8 for mer detaljer. For eksempel, vil følgende linje i /etc/fstab montere en MS-DOS partisjon på /dev/hda1 i katalogen /dos.

/dev/hda1 /dos msdos defaults

Mtools programmet kan også brukes til å få tak i MS-DOS filer. Kommandoen mcd, mdir, og mcopy for eksempel virker på samme måte som sine MS-DOS motparter. Hvis du installerte Mtools, bør manualsidene for disse kommandoene være der.

Å lese MS-DOS filer er en ting; å kjøre MS-DOS program fra Linux en annen. En MS-DOS Emulator er under utvikling for Linux; den er enkel å få tak i, og blant annet distribuert med SLS. Den kan hentes fra mange steder, inkludert forskjellige Linux FTP steder (se tillegg C for detaljer). MS-DOS Emulator er kraftig nok til å kjøre en rekke applikasjoner, som Wordperfect. Men Linux og MS-DOS er meget forskjellige operativsystem. Kraften til en MS-DOS emulator under UNIX er alltid litt begrenset.

I tillegg er arbeid med en Windows emulator som kjører under X Windows i gang. Følg med i nyhetsgrupper og FTP steder for mer informasjon.

5.3 Nettverk med TCP/IP

Linux støtter en full implementasjon av TCP/IP (Transport Control Protocol/Internet Protocol) nettverksprotokoll. TCP/IP har blitt den mest vellykkede mekanisme for nettverksforbindelse mellom datamaskiner i verden. Med Linux og et Ethernet kort, kan du knytte maskinen til et lokalt nettverk, eller (med riktig nettverksforbindelse), til Internet --- det verdensomspennende TCP/IP nettverk.

Å kople opp et lite LAN med UNIX maskiner er enkelt. Det krever bare et Ethernet kort i hver maskin og riktige Ethernet kabler og annen maskinvare. Eller hvis bedriften eller universitetet har tilknytting til Internet, kan du enkelt kople Linux maskinen til dette nettverket.

Den nåværende utgaven av TCP/IP og lignende protokoller for Linux kalles “NET-2”. Dette har ingen relasjon til den såkalte NET-2 utgaven av BSD UNIX; “NET-2” betyr i stedet i denne sammenheng, implementasjon av TCP/IP for Linux.

Linux NET-2 støtter også SLIP --- Serial Line Internet Protocol. SLIP lar deg kople deg opp mot Internet med et modem. Hvis firmaet eller universitetet har SLIP adgang, kan du ringe til SLIP serveren og kople maskinen til Internet over telefonlinja. Alternativt kan du, hvis Linux maskinen også har Ethernet tilkopling til Internet, kan du sette opp Linux-boksen din som SLIP server.

For komplett informasjon om å sette opp TCP/IP under Linux, anbefaler vi deg å lese Linux NET-2 HOWTO, tilgjengelig via anonym FTP fra sunsite.unc.edu. NET-2 HOWTO er en komplett guide for konfigurering av TCP/IP, inkludert Ethernet og SLIP tilkopling, under Linux. Linux Ethernet HOWTO er beskriver konfigurasjon for forskjellige Ethernet kort drivere. Linux Network Administrator's Guide, fra Linux Documentation Project, er også tilgjengelig. Se tillegg A for mer informasjon om disse dokumentene.

Boka TCP/IP Network Administration, av Craig Hunt, er også nyttig. Den inneholder komplett informasjon om bruk og konfigurering av TCP/IP på UNIX systemer.

5.3.1 Maskinvare-krav

Du kan bruke Linux TCP/IP uten noe nettverk-maskinvare --- konfigurering i “loopback” modus lar deg snakke med deg selv. Dette er nødvendig for noen programmer og spill som bruker “loopback” nettverksenheten.

Men hvis du ønsker å bruke Linux med et Ethernet TCP/IP nettverk, trenger du et av følgende Ethernet kort: 3com 3c503, 3c503/16; Novell NE1000, NE2000; Western Digital WD8003, WD8013; Hewlett Packard HP27245, HP27247, HP27250.

Følgende kloner er rapportert å virke: WD-80x3 kloner: LANNET LEC-45; NE2000 kloner: Alta Combo, Artisoft LANtastic AE-2, Asante Etherpak 2001/2003, D-Link Ethernet II, LTC E-NET/16 P/N 8300-200-002, Network Solutions HE-203, SVEC 4 Dimension Ethernet, 4-Dimension FD0490 EtherBoard 16, og D-Link DE-600, SMC Elite 16.

Se Linux Ethernet HOWTO for en mer komplett diskusjon om Linux Ethernet maskinvare kompatibilitet.

Linux støtter også SLIP, som lar deg bruke et modem til å kontakte Internet over telefonlinja. I dette tilfelle vil du trenge et modem kompatibelt med din SLIP server ---de fleste servere krever et 14.4bps V.32bis modem.

5.3.2 Konfigurere TCP/IP på systemet

I dette avsnittet skal vi diskutere hvordan man konfigurerer en Ethernet TCP/IP tilkopling. Merk at denne metoden bør virke på de fleste systemer, men ikke på alle. Denne diskusjon bør være nok til å få deg inn på den riktige vei til å konfigurere nettverksparametrene på maskinen din, men det er mange fallgruver og detaljer som ikke er nevnt her. Vi anbefaler Linux Network Administrators' Guide og NET-2-HOWTO for mer informasjon. [ Noen of this informasjon is adapted from the NET-2-HOWTO by Terry Dawson and Matt Welsh.]

Først av alt antar vi at du har et Linux system som har TCP/IP programvaren installert. Dette inkluderer basis klienter som telnet og ftp, system administrasjon kommandoer som ifconfig og route (finnes vanligvis i /etc), og nettverks konfigurasjonsfilene (som /etc/hosts). Det andre Linuxrelaterte nettverk dokumentet beskrevet over, forklarer hvordan man installere Linux nettverk programvare hvis du ikke har gjort det allerede.

Vi antar også at kjerna har blitt konfigurert og kompilert med TCP/IP støtte. Se avsnitt 4.7 for informasjon om kompilering av kjerna. For å tillate nettverk, må du vare “yes” på visse spørsmål under «make config» , og bygge kjerna på nytt.

Når dette er utført må du du endre flere konfigurasjonsfiler som NET-2 bruker. For de fleste ting er dette enkelt. Men dessverre er det en større uoverensstemmelse mellom Linux distribusjoner med hensyn til hvor de forskjellige TCP/IP konfigurasjonsfiler og hjelpeprogram bør være. I de fleste tilfeller finnes de i /etc, men i andre tilfeller kan de finnes i /usr/etc, /usr/etc/inet, men også i andre bisarre steder. I verste fall må du bruke find kommandoen for å finne filene. Merk også at ikke alle distribusjoner har0 NET-2 konfigurasjonsfila og programvaren på samme sted --- de kan være spredt over flere kataloger.

Den følgende informasjonen gjelder hovedsaklig Ethernet forbindelser. Hvis du planlegger å bruke SLIP, les dette avsnitt for å forstå konseptet, og følg så den SLIP-spesifikke instruksjonen i følgende avsnitt.

5.3.2.1 Ditt nettverk-oppsett

Før du kan konfigurere TCP/IP, må du finne ut følgende informasjon om ditt nettverk oppsett. I de fleste tilfeller, kan din lokale nettverksadministrator gi deg denne informasjonen.

SLIP bruker: Du kan kanskje unnvære informasjonen over, unntatt det om navnetjener adresse. Når du bruker SLIP, blir din IP adresse vanligvis avgjort på en av to måter: Enten (a) har du en “statisk” IP adresse, som er den samme hver gang du kopler deg til nettverken, eller (b) du har en “dynamisk” IP adresse, som blir tildelt fra en gruppe av tilgjengelige adresser i det du koplet opp mot tjeneren. I følgende avsnitt om SLIP konfigurering er dette forklart mer detaljert.

NET-2 støtter full ruting, multiple ruter, undernettverk (på dette stadie kun på byte nivå). Det over beskriver den mest grunnleggende TCP/IP konfigurering. Din kan være forskjellig fra dette: hvis du er i tvil, spør din lokale nettverk guru og les manualsidene for route og ifconfig. Å konfigurere et TCP/IP nettverks er langt utenfor hensikten med denne boka; det som er sagt over, bør vær nok til å få de fleste i gang.

5.3.2.2 Nettverk og rc-filer

rc filer er konfigurasjons skript som utføres ved oppstart av init, som starter opp alle basis systemdemonene (som sendmail, cron, etc.) og konfigurerer ting som nettverk parametre, systemets vertsnavn, og så vider. rc filer finnes vanligvis i katalogen /etc/rc.d men kan på andre systemer være /etc.

Her skal vi beskrive rc filer som brukes til å konfigurere TCP/IP. Det er to av dem: rc.inet1 og rc.inet2. rc.inet1 brukes til å konfigurere basis nettverk parametre (som IP adresse og ruting informasjon) og rc.inet2 fyrer opp TCP/IP demonen (telnetd, ftpd, osv).

Mange systemer kombinerer disse to filene i ei fil, vanligvis kalt rc.inet eller rc.net. Navnene du gir til dine rc filer betyr ikke så mye, så lenge de utfører de riktige funksjonene og blir kjørt ved oppstar av init. For å sikre deg der, kan det hende du må redigere /etc/inittab og fjerne kommentar linjene som utfører de riktige rc filene. I verste fall må du lage rc.inet1 og rc.inet2 filene og legge dem inn i /etc/inittab.

Som vi sa konfigurerer rc.inet1 basis nettverket. Dette innbefatter din IP og nettverk adresse, og ruting tabell informasjonen til nettverket. Ruting tabellen brukes til å rute utgående (og innkommende) nettverk datagram til andre maskiner. På de enkleste konfigureringene, har du tre ruter: En for å sende pakker til din egen maskin, en annen for å sende pakker til andre maskiner i nettverket ditt, og enda en for å sende pakker til maskiner utenfor ditt nettverk (gjennom gateway maskinen). To program bruker til å konfigurere disse parametre: ifconfig og route. Begge disse finnes vanligvis i /etc.

ifconfig brukes til å konfigurere nettverkets enhets grensesnitt med parametre som kreves for at det skal fungere, som IP adresse, nettverk maske, kringkasting adresse og lignende. route brukes til å opprette og endre linjer i ruting tabellen.

For de fleste konfigureringer, ser en rc.inet1 fil som virker ut lik følgende. Du må selvfølgelig redigere dette for systemet dit. Ikke bruk eksempel IP og nettverk adresser som vises her på ditt eget system; de passer til en virkelig maskin på Internet.

  #!/bin/sh
  # This is /etc/rc.d/rc.inet1 -- Configure the TCP/IP interfaces
  # First, configure the loopback device
  HOSTNAME=`hostname`
  /etc/ifconfig lo 127.0.0.1 # uses default netmask 255.0.0.0
  /etc/route add 127.0.0.1 # a route to point to the loopback device
  # Next, configure the ethernet device. If you're only using 
  # loopback or SLIP, comment out the rest of these lines.
  # Edit for your setup.
  IPADDR="128.253.154.32" # REPLACE with YOUR IP address
  NETMASK="255.255.255.0" # REPLACE with YOUR netmask
  NETWORK="128.253.154.0" # REPLACE with YOUR network address
  BROADCAST="128.253.154.255" # REPLACE with YOUR broadcast address,
  # if you have one. If not, leave blank
  # and edit below.
  GATEWAY="128.253.154.1" # REPLACE with YOUR gateway address!
  /etc/ifconfig eth0 ${IPADDR}netmask ${NETMASK}broadcast {BROADCAST}
  # If du don't have a broadcast address, change the above line to:
  # /etc/ifconfig eth0 ${IPADDR} netmask ${NETMASK}
  /etc/route add ${NETWORK}
  # The following is only necessary if du have a gateway; that is,
  # your network is connected to the outside world.
  /etc/route add default gw ${GATEWAY} metric 1
  # End of Ethernet Configuration

Du må nok bearbeide denne fila litt for å få den til å virke. Det over bør være dekkende for flertallet av enkle nettverk konfigureringer, men neppe for alle.

rc.inet2 starter opp forskjellige servere som brukes av TCP/IP. Den viktigste av disse er inetd. inetd sitter i bakgrunnen og lytter på forskjellige nettverk porter. Når en maskin forsøker å opprette en forbindelse til en bestemt port (for eksempel, inngående telnet port), forker inetd en kopi av den ønskede demon til den porten (i tilfellet telnet porten, startet inetd in.telnetd). Dette er enklere enn å kjøre mange separate, enkeltstE5†ende demons (f.eks., individuelle kopier av telnetd, ftpd, og så videre) --- inetd starter opp demoner kun når det er nødvendig.

syslogd er system logging demonen --- den akkumulerer log meldinger fra forskjellige applikasjoner og lagrer dem i log filer basert på konfigurerings-informasjonen i /etc/syslogd.conf. routed er en server som brukes til å betjene dynamisk ruting informasjon. Når systemet ditt forsøker å sende pakker til et annet nettverk, kan det kreve flere ruting tabeller får gjøre det. routed tar seg av ruting tabellen uten at brukeren trenger å gjøre noe.

Vår eksempel rc.inet2, under, starter kun opp et minimum av servere. Det er mange andre servere i tillegg --- og mange av disse har med NFS konfigurering å gjøre. Når du forsøker å sette opp TCP/IP på systemet ditt, er det vanligvis best å starte med en minimal konfigurering og legge til mer komplekse deler (som NFS) etter hvert som ting virker.

Merk at i file nedenfor, antar vi at alle nettverk demoner er i /etc. Som vanlig, rediger dette for din egen konfigurering.

    #! /bin/sh
    # Sample /etc/rc.d/rc.inet2
    # Start syslogd
    if [ -f /etc/syslogd ]
    then
          /etc/syslogd
    fi
    # Start inetd
    if [ -f /etc/inetd ]
    then
          /etc/inetd
    fi
    # Start routed
    if [ -f /etc/routed ]
    then
          /etc/routed -q
    fi
    # Done!

Blant de forskjellige servere som du i tillegg ønsker å starte i rc.inet2 er named. named er en navnetjener --- den er ansvarlig for å oversette (lokal) IP adresser til navn, og vice versa. Hvis du ikke har en navnetjener et annet sted i nettverket, men ønsker å gi lokale maskiner navn til andre maskiner i domenet, kan det bli nødvendig

å kjøre named. (For de fleste konfigureringer er det ikke nødvendig.) named konfigurering er litt kompleks og krever planlegging; vi anbefaler interesserte lesere ei god bok om TCP/IP nettverks administrasjon.

5.3.2.3 /etc/hosts

/etc/hosts inneholder ei liste av IP adresser og vertsnavnene de korrespondere med. Vanligvis inneholder, /etc/hosts kun registreringer for din lokale maskin, og kanskje andre “viktige” maskiner (som din navnetjener eller gateway). Din lokale navnetjener vil levere adresse - til - navn oversetting for andre maskiner i nettverket, transparent.

Hvis for eksempel maskinen din er loomer.vpizza.com med IP adresse 128.253.154.32, vil din /etc/hosts se slik ut:

  127.0.0.1 localhost
  128.253.154.32 loomer.vpizza.com loomer

Hvis du kun bruker loopback, bør den eneste linje i /etc/hosts være 127.0.0.1, med både lokal vert og ditt vertsnavn etter den.

5.3.2.4 /etc/networks

Fila /etc/networks lister opp navn og adresser for ditt, og andre, nettverk. Det blir brukt av route kommandoen, og lar deg spesifisere et nettverk ved navn, hvis du ønsker det.

Hvert nettverk du ønsker legge en rute til med route kommandoen (vanligvis kalt fra rc.inet1 --- se over) må ha en linje i /etc/networks.

Som et eksempel,

  default 0.0.0.0 # default route - mandatory
  loopnet 127.0.0.0 # loopback network - mandatory
  mynet 128.253.154.0 # Modify for your own network address

5.3.2.5 /etc/host.conf

Denne fila brukes til å spesifisere hvordan systemet ditt vil finne vertsnavn. Den bør inneholde de to linjene:

  order hosts,bind
  multi on

Disse linjene forteller resolve biblioteket å først sjekke i /etc/hosts file etter navn å lete opp, og så spørre navnetjeneren (hvis en er tilstede). Linja multi lar deg ha flere IP adresser for en gitt maskins navn i /etc/hosts.

5.3.2.6 /etc/resolv.conf

Denne fila konfigurerer navne-oppløseren (resolver), og spesifiserer adressen til navnetjeneren (hvis den finnes) og ditt domene navn. Ditt domene navn er ditt kvalifiserte vertsnavn (hvis du har en registrert maskin på Internet, for eksempel), med vertsnavnet kappet av. Det vil si, hvis ditt fulle vertsnavn er loomer.vpizza.com, blir ditt domene navn kun vpizza.com.

Hvis for eksempel din maskin er goober.norelco.com, og har en navnetjener med adresse 128.253.154.5, vil din /etc/resolv.conf se slik ut:

  domain norelco.com
  nameserver 127.253.154.5

Du kan spesifisere mer enn en navnetjener --- hver må ha en navnetjener linje for seg selv i resolv.conf.

5.3.2.7 Sette ditt vertsnavn

Du bør sette systemets vertsnavn med hostname kommandoen. Denne blir vanligvis kalt fra /etc/rc eller /etc/rc.local; søk i systemet etter rc filer for å finne hvor den er startet fra. Hvis for eksempel ditt (fulle) vertsnavn er loomer.vpizza.com, rediger den riktige rc fila til å utføre kommandoen:

  /bin/hostname loomer.vpizza.com

Merk at programmet hostname kan finnes andre steder enn i /bin på systemet ditt.

5.3.2.8 Utprøving

Når du har alle disse filene satt opp, bør du være i stand til å reboote din nye kjerne og forsøke å bruke nettverket. Det er mange steder hvor ting kan skjære seg, så det er en god ide å teste individuelle deler av nettverkets konfigurering ( det er neppe en god ide å teste nettverkets konfigurering med å fyre opp Mosaic over en nettverks-basert X forbindelse).

Du kan bruke netstat kommandoen til vise ruting tabellen; denne er ofte kilden mange av problemene. Manualsidene til netstat beskriver den eksakte syntaks til disse kommandoene i detalj. For å kunne teste nettverkets tilkoplinger, foreslår vi at du bruker en klient som telnet til å kontakte maskiner både på ditt lokale nett og til eksterne nettverk. Det vil hjelpe deg med snevre inn mulig feilkilder. (Hvis du for eksempel ikke klarer å kontakte en lokal maskin, men kan nå maskiner på andre nettverk, er det mer enn sannsynlig at det er problemer med nettmasken og ruting tabell konfigureringen). Du kan også kjøre route kommandoen direkte (som root) for å teste alle registreringene i ruting tabellen.

Du bør altså teste nettverk forbindelser ved å spesifisere IP adresser direkte, i steden for som vertsnavn. Hvis du for eksempel har problemer med kommandoen

  $ telnet shoop.vpizza.com

kan årsaken være feil i navnetjener oppsettet. Forsøk å bruk den aktuelle IP adressen til maskinen; hvis det virker, da vet du at ditt basis nettverk oppsett er korrekt, og at problemet ligger i spesifikasjonen i navnetjener adressen.

Å feilsøke en nettverk konfigurasjon kan være en vanskelig oppgave, og kan ikke dekke alt her. Hvis du ikke får tak i hjelp fra en lokal guru anbefaler vi på det varmeste å lese Linux Network Administrators' Guide fra LDP.

5.3.3 SLIP konfigurering

SLIP (Serial Line Internet Protocol) lar deg bruke TCP/IP over en seriell linje, som kan være en telefonlinje, med oppringbart modem, eller en leid asynkron linje. For å bruke SLIP må du selvfølgelig ha adgang til en oppringbar SLIP server i området. Mange universitet og firmaer har SLIP tilkopling til en rimelig pris.

Det er to viktige SLIP-relaterte program --- dip og slattach. Begge disse brukes til å initiere en SLIP forbindelse over en seriell enhet. Det er nødvendig å bruke en av disse programmene for å kople inn SLIP --- det ikke nok å ringe opp SLIP serveren (med et kommunikasjons program som kermit) og kjøre en ifconfig og route kommando. Det er fordi dip og slattach kaller et spesiell ioctl() system kall for å få kontroll over serie enheten som brukes mot SLIP.

dip kan brukes til å ringe opp en SLIP server, utføre noen «handshaking» og innlogging mot serveren (utveksle dit brukernavn og passord, for eksempel) og så initiere SLIP forbindelsen over den åpne serie linja. slattach, gjør på den andre siden lite annet enn å få tak i den serielle enheten som SLIP bruker. Den er nyttig hvis du har en permanent linje til SLIP serveren og ikke et modem. Handshaking er nødvendig for å initiere forbindelsen. De fleste SLIP brukere bør benytte dip.

dip kan også brukes til å konfigurere Linux systemet ditt som en SLIP server, hvor andre maskiner kan ringe opp til deg og kople seg til nettverket gjennom en sekundær Ethernet forbindelse på din maskin. Se dokumentasjon og manualsider for dip for mer informasjon om denne prosedyre.

SLIP er ganske ulik Ethernet, i at det kun er to maskiner i “nettverk”--- SLIP verten (du) og SLIP serveren. Av den grunn blir SLIP ofte kalt en “punkt til punkt” forbindelse. En generalisering av denne ideen, er kjent som PPP (Point to Point Protocol) og har også blitt implementert for Linux.

Når du initierer en forbindelse til en SLIP server, vil SLIP serveren gi deg en IP adresse basert på (vanligvis) en av to metoder. Noen SLIP servere allokerer “statisk” IP adresser --- i hvis tilfelle din IP adresse vil være den samme hver gang du kopler deg til serveren. Men mange SLIP servere allokerer IP adresser dynamisk --- og i så tilfelle vi du motta forskjellige IP adresser hver gang.

SLIP serveren vil vanligvis skrive verdiene til IP og gateway adressene når du kopler opp. dip er i stand til å lese disse verdiene fra utskriften til SLIP serverens innloggings sesjon og bruke dem til å konfigurere SLIP enheten.

Å konfigurere en SLIP forbindelse er i grunnen som å konfigurere en loopback eller ethernet. Den viktigste forskjellen blir forklart under. Les det forrige avsnitt om å konfigurere basis TCP/IP filene, og bruk endringene beskrevet under.

5.3.3.1 Statisk IP-adresse, SLIP-kontakt med dip

Hvis du bruker en statisk-allokert SLIP server, bør du inkludere registreringer for din IP adresse og vertsnavn i /etc/hosts. Konfigurer også disse filene (vist i avsnitet over): rc.inet2, host.conf, og resolv.conf.

Konfigurer også rc.inet1, som beskrevet over. Men du skal kun utføre ifconfig og route kommandoene for loopback enheten. Hvis du bruker dip mot SLIP serveren, vil den utføre de riktige ifconfig og route kommandoene for SLIP enheten for deg. (Hvis du bruker slattach, på den annen side, må du inkludere ifconfig/route kommandoene i rc.inet1 for SLIP enheten --- se under.)

dip bør konfigurere din ruting tabell for SLIP forbindelsen når du kopler opp. I noen tilfeller, kan dip's oppførsel være feil for din konfigurering, og du må kjøre ifconfig eller route kommandoene for hånd etter at forbindelsen til serveren er etablert (dette er lettest utført fra et skall skript som kjører dip og deretter utfører de nødvendige konfigurerings kommandoer).

Din gateway er i de fleste tilfeller, adressen til SLIP serveren. Du kjenner kanskje adresse fra før, men gateway adressen vil bli skrevet av SLIP serveren når du kopler opp. Ditt dip chat skript (beskrevet under) kan hente denne informasjon fra SLIP server.

ifconfig kan kreve bruk av «punkt til punkt» argumentet, hvis dip ikke konfigurerer grensesnittet riktig. Hvis for eksempel SLIP serverens adresse er 128.253.154.2, og din IP adresse er 128.253.154.32, må du kanskje kjøre kommandoen

  ifconfig sl0 128.253.154.32 pointopoint 128.253.154.2

som root, etter at dip er kontaktet. Manualsidene for ifconfig vil være nyttig her.

Merk at SLIP enhets navn som brukes med ifconfig og route kommandoene er sl0, sl1 og så videre (slik det er eth0, eth1, etc. for Ethernet enhetene).

I avsnitt 5.3.4, under vil forklare hvordan man konfigurerer dip til kople opp mot SLIP serveren.

5.3.3.2 Statisk IP-adresse, SLIP-kontakt med slattach

Hvis du har ei leid linje eller en kabel direkte mot SLIP serveren, da er det ikke noe behov for dip for å etablere en forbindelse. slattach kan brukes til å konfigurere SLIP enhetene i steden.

I dette tilfelle, bør fila /etc/rc.inet1 se ut som følgende:

  #!/bin/sh
  IPADDR="128.253.154.32" # Replace with your IP address
  REMADDR="128.253.154.2" # Replace with your SLIP server address
  # Modify the following for the appropriate serial device for
  # the SLIP connection:
  slattach -p cslip -s 19200 /dev/ttyS0
  /etc/ifconfig sl0 $IPADDR pointopoint $REMADDR up
  /etc/route add default gw $REMADDR

slattach allokerer den først ikke allokerte SLIP enheten (sl0, sl1, etc.) til serie lin ja som er spesifisert.

Merk at det første parameter til slattach er SLIP protokollen som skal brukes. For tiden er de eneste gyldige verdier slip og cslip. slip er regulær SLIP, og cslip er SLIP med datagram header komprimering. I de fleste tilfeller bør du bruke cslip; men hvis du får problemer, forsøk slip.

Hvis du har mer enn et SLIP grensesnitt må du ta visse ruting forhåndsregler. Du må finne ut hvilke ruter du skal legge til, og dette kan bare avgjøres på basis den aktuelle layout til nettverk forbindelsene. Ei bok om TCP/IP nettverk konfigurering, og manual sidene til route, vil være nyttige.

5.3.3.3 Dynamisk IP-adresse, SLIP-kontakt med dip

Hvis din SLIP server allokerer en IP adresse dynamisk, da vet du ikke din adresse på forhånd --- derfor, kan du ikke inkludere den i /etc/hosts. (Du bør, alikevel, inkludere ei linje for din vert med loopback adressen, 127.0.0.1.)

Mange SLIP servere skriver din IP adresse (og serverens adresse) når du kopler opp mot dem. En type SLIP server, skriver for eksempel ut en streng som,

  Your IP address is 128.253.154.44.
  Server address is 128.253.154.2.

dip kan kapre alle disse tall fra utgangen til serveren og bruke dem til å konfigurere SLIP enheten.

Se avsnitt 5.3.3.1, over, for mer informasjon om konfigurering av dine forskjellige TCP/IP filer som brukes mot SLIP. Under, forklarer vi hvordan du konfigurerer dip til å kople opp mot SLIP serveren.

5.3.4 Bruke dip

dip kan forenkle prosessen med oppkopling til en SLIP server, å logge inn, og å konfigurere SLIP enheten. Hvis du ikke har en leid linje mot SLIP serveren, er dip måten å gjøre det på.

For å bruke dip, må du skrive et «chat» skript som inneholder ei liste av kommandoer brukt til å kommunisere med SLIP serveren på under innlogging. Disse kommandoene kan automatisk sende ditt brukernavn/passord til serveren, og i tillegg hente informasjon om din IP adresse fra serveren.

Her er et eksempel på et dip chat skript, for bruk mot en dynamisk IP adresse server. For statiske servere, må du sette variablene $local og $remote til verdiene på din lokale IP adresse og server IP adresse, i starten av skriptet. Se dip manualsiden for flere detaljer.

  main:
  # Set Maximum Transfer Unit. This is the max size of packets
  # transmitted on the SLIP device. Many SLIP servers use either
  # 1500 or 1006; check with your network admins when in doubt.
  get $mtu 1500
  # Make the SLIP route the default route on your system.
  default
  # Set the desired serial port and speed.
  port cua03
  speed 38400
  # Reset the modem and terminal line. If this causes trouble
  # for du, comment it out.
  reset
  # Prepare for dialing. Replace the following with your
  # modem initialization string.
  send ATT&C1&D2\\N3&Q5%M3%C1N1W1L1S48=7\r
  wait OK 2
  if $errlvl != 0 goto error
  # Dial the SLIP server
  dial 2546000
  if $errlvl != 0 goto error
  wait CONNECT 60
  if $errlvl != 0 goto error
  # We are connected. Login to the system.
  login:
  sleep 3
  send \r\n\r\n
  # Wait for the login prompt
  wait login: 10
  if $errlvl != 0 goto error
  # Send your username
  send USERNAME\n
  # Wait for password prompt
  wait ord: 5
  if $errlvl != 0 goto error
  # Send password.
  send PASSWORD\n
  # Wait for SLIP server ready prompt
  wait annex: 30
  if $errlvl != 0 goto error
  # Send commands to SLIP server to initate connection.
  send slip\n
  wait Annex 30
  # Get the remote IP address from the SLIP server. The
  # `get...remote'command reads text in the form xxx.xxx.xxx.xxx,
  # and assigns it to the variable given as the second argument
  # (here, $remote).
  get $remote remote
  if $errlvl != 0 goto error
  wait Your 30
  # Get local IP address from SLIP server, assign to variable
  # $local.
  get $local remote
  if $errlvl != 0 goto error
  # Fire up the SLIP connection
  done:
  print CONNECTED to $remote at $rmtip
  print GATEWAY address $rmtip
  print LOCAL address $local
  mode SLIP
  goto exit
  error:
  print SLIP to $remote failed.
  exit:

dip utfører automatisk ifconfig og route kommandoene basert på verdier til variablene $local og $remote. Her, er disse variablene tilordnet ved bruk av get... remote kommandoene, som får tekst fra SLIP serveren og tilordner den til de navngitte variablene.

Hvis ifconfig og route kommandoene som dip kjører for deg ikke virker, kan du enten kjøre de korrekte kommandoene i et skall skript ett at dip er utført, eller endre kildeteksten til dip. Å kjøre dip med -v opsjonen vil skrive ut debug informasjon mens forbindelsen blir satt opp, og dette bør hjelpe deg til avgjøre hvor ting får galt.

For å kjøre dip og åpne SLIP forbindelsen, kan du bruke en kommando som:

  /etc/dip/dip -v /etc/dip/mychat 2>&1

Hvor de forskjellige dip filer, og chat skriptet (mychat.dip), er lagret i /etc/dip.

Diskusjonen over bør være nok til å få deg godt igang med å snakke til nettverket, enten via Ethernet eller SLIP. Igjen anbefaler vi å lese ei bok om TCP/IP nettverk konfigurering, spesielt hvis ditt nettverk har spesielle ruting hensyn å ta, som ikke er omtalt her.

5.4 Nettverk med UUCP

UUCP (UNIX-to-UNIX Copy) er en gammel mekanisme brukt til å overføre informasjon mellom UNIX systemer. Med UUCP, ringer UNIX systemene opp hver

andre (med et modem) og overfører epost, nyhetsartikler, filer, og så videre. Hvis du ikke har TCP/IP eller SLIP adgang, kan du bruke UUCP til å kommunisere med verden. Mesteparten av post og nyhets-programvaren (se avsnitts 5.5 og 5.6) kan konfigureres til å bruke UUCP til overføring av informasjon til andre maskiner. Hvis det er en Internet node i nærheten, kan du arrangere det slik at Internet posten blir sent til din Linux maskin via UUCP fra den noden (site).

Linux Network Administrator's Guide inneholder komplett informasjon om konfigurering og bruk av UUCP under Linux. Linux UUCP HOWTO, tilgjengelig via anonym FTP fra sunsite.unc.edu, bør også være til hjelp. En annen kilde til informasjon om UUCP er boka Managing UUCP and USENET, av Tim O'Reilly og Grace Todino. Se tillegg A for mer informasjon.

5.5 Elektronisk post

Som de fleste UNIX systemer, har Linux flere programvarepakker for elektronisk post. Epost på systemet ditt kan enten være lokal (det vil si at du kun kan sende epost til andre bruker på systemet ditt), men nettverket (det vil si at du poster, med TCP/IP eller UUCP, til bruker på andre maskiner i nettverket). Epost programvare består vanligvis av to deler: en leser og en sender (mailer og transporter). Leseren er bruker programmet som brukes til å komponere og lese epost beskjeder. Populære lesere er elm og mailx. Senderen er lav nivå programmet som tar seg av levering av posten, enten lokalt eller fjernt. Brukeren ser aldri transport programmet; de bruker kun epost-leseren. Men som system administrator, er det viktig å forstå prinsippene bak transport prgorammet og hvordan man konfigurerer det.

Den mest populære transport programvaren for Linux er Smail. Dette programmet er lett å konfigurere, og er i stand til å sende både lokal og fjern TCP/IP og UUCP epost. Den kraftigere sendmail brukes på de fleste UNIX systemer, men, på grunn av sin komplekse oppsett mekanisme, bruker mange Linux systems ikke den.

Linux Mail HOWTO gir mer informasjon om tilgjengelig epost programvare for Linux og hvordan den konfigureres. Hvis du planlegger å sende epost fjernt, må du forstå enten TCP/IP eller UUCP, alt etter hvordan din maskin bruker nettverket (se avsnitt 5.3 og 5.4). UUCP og TCP/IP dokumenter er listet opp i tillegg A og bør være til hjelp.

Mesteparten av Linux epost programvaren kan hentes via anonym FTP fra sunsite.unc.edu i katalogen /pub/Linux/system/Mail.

5.6 Nyheter og USENET

Linux har også flere fasiliteter for bruk av elektroniske nyheter. Du kan velge å sette opp en lokal nyhetstjener på systemet ditt, som vil la brukere poste “artikler” til forskjellige “nyhetsgrupper” på systemet... en livlig form for diskusjon. Men hvis du har adgang til et TCP/IP eller UUCP nettverk, vil du kunne delta i USENET --- et verdensomspennende nettverk av nyhetstjenester.

Det er to deler i nyhetsprogramvare --- tjener (server) og klient. Nyhetstjeneren er programmet som kontrollerer nyhetsgruppene og leverer artiklene til andre maskiner (hvis du er på et nettverk). Nyhetsklienten, eller nyhetsleseren, er programmet som kopler opp mot tjeneren slik at brukerne kan lese og poste nyheter.

Det er flere typer nyhetstjenere tilgjengelige for Linux. De følger alle de samme grunnleggende protokoller og utforming. De to viktigste versjonene er “C News” og “INN”. Det er mange typer nyhetslesere, også, som rn og tin. Valget av nyhetsleser er mer eller mindre et spørsmål om smak; alle nyhetslesere bør virke like godt med forskjellige versjoner av tjenerprogrammet. Det vil si at nyhetsleserne er uavhengige av tjenerprogrammet, og vice versa.

Hvis du kun ønsker å kjøre nyheter lokalt (altså ikke som del av USENET), må du kjøre en tjener på systemet, og i tillegg installere en nyhetsleser for brukerne. Nyhetstjeneren vil lagre artiklene i katalogen /usr/spool/news, og nyhetsleseren vil bli kompilert til å se i denne katalogen etter nyhetsartikler.

Men hvis du ønsker å kjøre nyheter over nettverket, er det flere opsjoner. TCP/IP nettverksbaserte nyheter bruker en protokoll kjent som NNTP (Network News Transmission Protocol). NNTP lar en nyhetsleser lese nyheter over nettverket, på en annen maskin. NNTP lar også nyhetstjenere sende artikler til hver andre over nettverket --- dette er programvaren som USENET er basert på. De fleste bedrifter og universiteter har en eller flere NNTP tjenere satt opp til å håndtere alle USENET nyheter for seg. Alle andre maskiner kjører en NNTP-basert nyhetsleser for å lese og poste nyheter over nettverket via NNTP tjeneren. Det betyr at kun NNTP tjeneren lagrer nyhetsartikler på disk.

Her er noen mulige scenariet for nyhetskonfigurering.

En negativ side ved de fleste nyhetstjenere og nyhetslesere er at de må kompileres for hånd. Mesteparten av nyhetsprogramvare bruker ikke konfigurasjonsfiler; i stedet er konfigurasjonen bestemt ved kompilering.

Mesteparten av “standard” nyhetsprogramvare (tilgjengelig via anonym FTP fra ftp.uu.net i katalogen /news) vil kompilere direkte på Linux. Nødvendige patcher kan du finne på sunsite.unc.edu in /pub/Linux/system/Mail (som er hvor også epost programvare for Linux finnes). Andre nyhets binærfiler for Linux kan også finnes i denne katalogen.

For mere informasjon, referer til Linux News HOWTO fra sunsite.unc.edu i /pub/Linux/docs/HOWTO. LDP's Linux Network Administrator's Guide inneholder også komplett informasjon om konfigurering av nyhets programvare for Linux. Boka Managing UUCP and Usenet, av Tim O'Reilly og Grace Todino, er en utmerket veiledning for å sette opp UUCP og nyhet programvare. Av interesse er også USENET dokumentet “How to become a USENET site” tilgjengelig fra ftp.uu.net, i katalogen /usenet/news.announce.newusers.