Vi har prøvd å få med de viktigste tingene du trenger å vite om Linux system- administrasjon, såpass detaljert at du vil få en grei start. For å være rimelig kortfattet og oversiktlig, har vi bare tatt med det helt grunnleggende og hoppet over mang en viktig detalj. Så dersom du virkelig går inn for å beherske Linux systemadministrasjon, bør du lese Linux System Administrator's Guide. Den vil hjelpe deg til en bedre forståelse av hvordan ting virker og henger sammen. Skumles den i det minste, slik at du vet hva den inneholder og hva slags hjelp den kan gi deg.
Det finnes ingen slike restriksjoner for root. Brukeren root kan lese, endre og slette alle filer i systemet. Den kan endre tilganger og eierforhold til alle filer, og kjøre spesialprogrammer, også slike som partisjonerer harddisken eller oppretter filsystemer. Den grunnleggende ideen er at den eller de personene som kjører og vedlikeholder systemet, logger inn som root når det er nødvendig å gjøre jobber som ikke kan utføres av en vanlig bruker. Fordi root kan foreta seg hva som helst, er det fort gjort å gjøre feil som fører til katastrofe. Dersom du som vanlig bruker, uforvarende skulle prøve å slette alle filene i /etc, så vil ikke systemet gi deg lov til dette.
Dersom du har logget inn som root, vil ikke systemet beklage seg i det hele tatt.
Det er veldig for gjort å ødelegge systemet når du bruker root. Den beste måten å unngå uhell på er:
Tommelfingerregelen er at du skal være påholden med å logge deg inn som root, inntil du er kjent med mangelen på restriksjoner, og føler deg trygg på bruken.
Selvsagt gjør alle feil. Til og med Linus Torvalds greidde en gang å slette katalogtreet til kjernen på sitt system. Takket være sin kunnskap om filsystemets kode, greide han likevel å starte systemet igjen og å rekonstruere katalogtreet for hånd.
Sagt på en annen måte - dersom du forestiller deg root-kontoen som en slags tryllehatt
som gir deg makt til å rasere hele byer med en håndbevegelse - da er det lurt å være forsiktig med hvordan du beveger hendene. Det er så fort gjort å gjøre en negativ håndbevegelse, at det ikke er noen god ide å ha på tryllehatten når det ikke er nødvendig - til tross for den deilige følelsen.
Den slags holdninger er ganske enkelt med på å skape vondt blod og misunnelse. Fordi alt blir så overdimensjonert hver gang en bruker skal logge inn som root for første gang (på Linux eller et annet system), blir tendensen ofte å misbruke root's privilegier. Jeg kjenner såkalte <<systemadministratorer>> som leser andre brukeres post, sletter brukeres filer uten å si fra, og kort sagt oppfører seg som unger i en leketøybutikk.
Fordi root har slike privilegier i systemet, kreves det en viss modenhet og selvkontroll for å bruke kontoen til det den er tiltenkt - å kjøre systemet. Det eksisterer en uuttalt æreskodeks mellom administratoren og brukerne av systemet. Hvordan ville du like at din systemadministrator leste den elektroniske posten din, eller gikk gjennom filene dine? Det finnes foreløpig ingen sterk juridisk presedens for elektronisk privatliv på tidsdelte datasystemer. I UNIX-systemer har root-brukeren mulighet til å omgå absolutt alle sikkerhetsmekanismer i systemet. Det er viktig at systemadministratoren skaper et tillitsforhold til brukerne av systemet. Jeg kan ikke understreke dette sterkt nok.
Systemadminstratoren kan innta en av to holdninger til slike brukere: paranoid eller tillitsfull.
Den paranoide administratoren skaper normalt flere problemer enn han eller hun løser. Et av mine favorittordtak er: <<Ta aldri for vrangvilje noe som kan skyldes dumhet>>. Sagt på en annen måte, har de fleste brukere hverken muligheten eller kunnskapen som skal til for virkelig å skade et system. I 90% av de tilfellene hvor en bruker skaper vansker i systemet (med for eksempel å fylle opp brukerpartisjonen med store filer, eller å kjøre mange kopier av et stort program), er ikke brukeren klar over at det han eller hun foretar seg, er et problem. Jeg har kommet over brukere som har skapt store vansker, men dette skjedde ut fra uvitenhet og ikke vrangvilje.
Når du skal forholde deg til brukere som lager vanskeligheter - vær ikke anklagende. Den gamle regelen at <<tvilen skal komme den tiltalte til gode>>, holder stikk. Det beste er helt enkelt å snakke med brukeren og forhøre seg om problemene, isteden for å lage en konfrontasjon. Å møte en bruker på vrangsiden er ikke mye ønskelig. Det vil bare føre til en masse spekulasjoner rundt deg som systemadministrator, og din evne til å drive systemet på en skikkelig måte. En bruker som får følelsen av at du mistror eller misliker ham eller henne, kan fort komme til å beskylde deg for å slette filer eller bryte privatlivets fred i systemet. Dette er knapt noen misunnelsesverdig tilstand.
Dersom du finner at en bruker har prøvd å knekke systemet, eller bevisst har prøvd å skade det, ikke gjengjeld med samme slags oppførsel. Gi en advarsel, enkelt og greit - men vær fleksibel.
I mange tilfelle kan du knipe en bruker på <<fersken>> i å skade systemet - gi vedkommende en advarsel. Forklar at dette ikke må skje igjen. Hvis du så kniper vedkommende en gang til, så forsikre deg om hvorvidt det er gjort med overlegg. Jeg vil ikke en gang prøve på å beskrive alle de tilfellene hvor det virket som om brukeren skapte vansker, mens feilen egentlig var min.
4.1.4 Å lage regler
Den beste måten å administrere et system på er ikke med jernhansken. Det kan passe bra i det militære, men UNIX er ikke lagd med tanke på slik disiplin. Det er fornuftig å lage et enkelt sett med retningslinjer for brukerne -- men husk, jo færre regler du har jo mindre er sjansen for at de skal bli brutt. Selv om reglene for bruk av systemet er fornuftige og klare, vil brukerne alltid før eller siden bryte dem uten å mene det. Dette vil spesielt gjelde nye UNIX-brukere som skal lære seg det grunnleggende i systemet. Det er for eksempel ikke innlysende at du ikke bør laste ned en gigabyte med filer, for så å poste dem til alle på systemet. Brukerne trenger hjelp til å forstå reglene, og hvorfor de er der.
Dersom du spesifiserer retningslinjer for ditt system, så vær omhyggelig med å forklare tankene som ligger bak. Hvis du ikke gjør det, vil brukerne finne all verdens kreative metoder for å komme seg rundt reglene, uten egentlig å vite at de bryter dem.
Å være systemadministrator gjør deg ikke til en trollmann på UNIX. Det finnes mange administratorer rundt omkring som vet svært lite om UNIX. Likeledes finnes det mange <<vanlige>> brukere som vet mer om UNIX enn noen administrator overhodet. Å være systemadministrator gir deg ingen rett til å oppføre deg ufyselig. Selv om systemet gir deg privilegier slik at du kan rote med brukernes filer, betyr det ikke at du har retten til å gjøre det.
Til slutt, å være systemadministrator er ikke noe fett bein. Det spiller ingen rolle om systemet ditt består av en liten 386 eller en Cray superdatamaskin. Driften av systemet er den samme, uansett.
Å kjenne passordet til root, vil ikke skjenke deg ære eller rikdom. Det vil gi deg muligheten til å vedlikeholde systemet, og å holde det oppegående. Enkelt og greit.
For å lage din egen startdiskett, må du først lokalisere kjernebildet på din harddisk. Det bør ligge i filen /Image eller /etc/Image. Noen installasjoner bruker filen /vmlinux til kjernen.
Det kan hende at du har en komprimert kjerne. Den dekomprimerer seg selv til hukommelsen når systemet starter, og den bruker mye mindre plass på harddisken. Hvis du har en komprimert kjerne, ligger denne i filene /zImage eller /etc/zImage.
Når du vet hvor kjernen befinner seg, så sett root enhetsdriveren i kjernebildet lik navnet på din Linux root-partisjon med kommandoen rdev. Formatet på kommandoen er
rdev <kernel-name> <root-device>hvor <kernel-name> er navnet på kjernebildet, og <root-device> er navnet på Linux' root-partisjon. For, for eksempel, å sette root enhetsdriveren i kjernen /etc/Image til /dev/hda2, bruk kommandoen
# rdev /etc/Image /dev/hda2rdev kan sette andre opsjoner i kjernen også, som for eksempel hvilken SVGA modus som skal brukes ved oppstart. Bruk <<rdev -h>> for å få opp en hjelpeskjerm.
Etter at du har satt root enhetsdriveren, kan du ganske enkelt kopiere kjernebildet til disketten. Før kopiering, er det nødvendig å formatere disketten i MS-DOS. Dette legger inn på disketten de opplysninger om sektorer og spor, som er nødvendige for å bestemme diskettens tetthet.
Eksempel: For å kopiere kjernen i filen /etc/Image til disketten i /etc/fd0, bruk kommandoen
# cp /etc/Image /dev/fd0Denne disketten vil nå kunne starte Linux.
LILO kan også brukes som et førstetrinns startprogram for andre operativsystemer, slik at du kan velge hvilket operativsystem du vil starte opp (for eksempel Linux eller MS-DOS). Når du starter opp med LILO, velges standard operativsystem, med mindre du trykker [ctrl], [alt], eller [shift] under oppstartsekvensen. Dersom du gjør dette, vil du få opp en markør, og kan taste inn navnet på det operativsystemet du ønsker å starte (for eksempel <<linux>> eller <<msdos>>). Hvis du trykker [tab] ved markøren, får du opp en liste over tilgjengelige operativsystemer.
Den enkleste metoden for å installere LILO, er å editere konfigurasjonsfilen /etc/lilo.conf, og deretter kjøre kommandoen
# /sbin/liloLILO's konfigurasjonsfil inneholder <<vers>> for hvert operativsystem du ønsker å kunne starte på. Den beste måten å demonstrere dette på, er å lage en konfigurasjonsfil for LILO. Oppsettet nedenfor er til et system som har en Linux root-partisjon på /dev/hda1, og en MS-DOS partisjon på /dev/hda2.
# Tell LILO to modify the boot record on /dev/hda (the first # nonSCSI hard drive). If you boot from a drive other than /dev/hda, # change the following line. boot = /dev/hda # Name of the boot loader. No reason to modify this unless you're # doing some serious hacking on LILO. install = /boot/boot.b # Have LILO perform some optimization. Compact # Stanza for Linux root partition on /dev/hda1. image = /etc/Image # Location of kernel label = linux # Name of OS (for the LILO boot menu) root = /dev/hda1 # Location of root partition vga = ask # Tell kernel to ask for SVGA modes at boot time # Stanza for MSDOS partition on /dev/hda2. other = /dev/hda2 # Location of partition table = /dev/hda # Location of partition table for /dev/hda2 label = msdos # Name of OS (for boot menu)Operativsystemet i det første <<verset>>, blir det som velges som standard ved oppstart. Du kan velge andre operativsystemer som kan startes fra markøren, som beskrevet ovenfor.
Husk at hver gang du oppgraderer kjernebildet på disken, må du kjøre /sbin/lilo for å overføre endringene til oppstartsektoren på harddisken.
Vær også oppmerksom på at hvis du bruker <<root = >>, som i eksempelet over, er det ingen grunn til å sette root-partisjonen i kjernebildet med rdev. LILO gjør dette for deg ved oppstart.
Linux FAQ (spørsmål som går igjen) gir ytterligere informasjon om LILO, blant annet hvordan bruke LILO til oppstart med OS/2 Boot Manager.
Å stoppe et Linuxsystem er litt kronglete. Husk at du aldri må slå av strømmen eller trykke på reset-knappen når systemet kjører. Kjernen holder orden på disk I/O i lagre i hukommelsen. Hvis du restarter systemet uten å gi kjernen anledning til å skrive disse lagrene til disk, kan du ødelegge filsystemene.
I tillegg er det flere forholdsregler som må ivaretas. Alle prosesser mottar et signal som gir dem en ærefull død (skriving og lukking av alle filer osv.). Filsystemene blir demontert for sikkerhets skyld. Dersom du ønsker det, kan systemet også varsle brukerne om at systemet går ned, og gi dem en sjanse til å logge seg ut.
Den enkleste måten å stoppe på er med kommandoen shutdown.
Formatet på denne kommandoen er
shutdown <time> <warning-message>Argumentet <time> angir tiden til systemet går ned (format hh:mm:ss), og <warning-message> blir vist på alle brukerterminaler i perioden før stopp. Alternativt kan du spesifisere <time> med <<now>> for å stoppe umiddelbart. Opsjonen -r gir systemet beskjed om å starte opp igjen etter stoppen.
Eksempel: For å stoppe systemet kl. 2000, bruk kommandoen
# shutdown -r 20:00Kommandoen halt kan brukes til å fremtvinge en øyeblikkelig stopp, uten noen advarsel eller nådetid, halt er anvendelig kun når du er eneste bruker, og ønsker å stoppe systemet for å slå det av.
NB! Slå ikke av strømmen, eller starte systemet på nytt før du ser beskjeden:
The system is haltedDet er meget viktig at du kjører ned systemet "renslig" med shutdown eller halt. Noen systemer fanger opp tastekombinasjonen [ctrl-alt-del] og sørger for en shutdown, mens andre systemer vil tolke "tre-finger-grepet" som en beskjed om å starte opp systemet på nytt, og kan dermed forårsake katastrofe.
Hver eneste person i systemet bør ha sin egen konto. Det er vanligvis ingen god ide å la flere brukere dele samme konto. Dette er ikke bare et spørsmål om sikkerhet, for konti brukes også som en entydig identifikasjon av brukerne i systemet. Og du må være i stand til å holde rede på hvem som gjør hva.
brukernavn Brukernavnet er en entydig identifikasjon av hver eneste bruker i
systemet. Eksempler på brukernavn er larry, karl og mdw. Både
bokstaver og tall kan benyttes, såvel som karakterene <<_>>
(undertrek) og <<.>> (punktum). Brukernavn er vanligvis begrenset
til en lengde på 8 karakterer.
brukerID BrukerID eller UID, er et unikt tall som forbindes med hver bruker i
systemet. Vanligvis holder systemet rede på informasjon ved hjelp av
dette tallet, ikke brukernavnet.
gruppeID GruppeID eller GID, er identifikasjonen av brukerens hovedgruppe. Vi
diskuterte gruppetilganger i avsnitt 3.9., hver bruker har
tilhørighet til en eller flere grupper, definert av
systemadminstratoren. Mer om dette senere.
passord Systemet lagrer også brukerens krypterte passord. Kommandoen passw
nyttes til å opprette eller endre en brukers passord.
fullt navn Brukerens virkelige navn lagres sammen med brukernavn. Brukeren
schmoj, heter for eksempel <<Joe Schmo>>.
hjemmekatalog Hjemmekatalogen er den katalogen der brukeren normalt vil befinne
seg etter innlogging. Hver bruker bør ha sin egen hjemmekatalog,
normalt under /home.
innloggings-skal Brukerens innloggings-skall er det skallet som startes for brukeren
ved innlogging. Eksempler er /bin/bash og /bin/tcsh.
Filen /etc/passwd inneholder disse opplysningene om hver bruker. Hver linje i filen inneholder opplysninger om en bruker. Formatet på linjene er:
brukernavn:kryptert passord:UID:GID:fulltnavn:hjemmekatalog:innloggings-skall
Et tenkt eksempel:
kiwi:Xv8Q981g71oKK:102:100:Laura Poole:/home/kiwi:/bin/bash
Her er første felt, <<kiwi>>, brukernavnet.
Neste felt <<Xv8Q981g71oKK>> er det krypterte passordet. Passord lagres ikke på lesbart format i systemet. Passordet er kryptert med passordet selv som krypteringsnøkkel. Med andre ord, du må kjenne passordet for å dekryptere det. Denne krypteringsmetoden er rimelig sikker.
Noen systemer benytter <<skygge-passord>>, hvor informasjonen i passordet legges til filen /etc/shadow. Fordi /etc/passwd kan leses av alle, gir /etc/shadow en viss grad av ekstra sikkerhet, fordi den er undratt fra innsyn. Bruk av skygge-passord gir også en del ekstra muligheter, som gyldighetsperiode for passordet med mer. Vi vil ikke gå inn på dette her.
Det tredje feltet "102" er UID (brukerID), som må være unikt for hver bruker. Det fjerde feltet "100" er GID (gruppeID). Denne brukeren hører til gruppe nummer 100. På samme måte som opplysninger om brukerne, er opplysninger om gruppene lagret i filen /etc/group. Se avsnitt 4.4.5 for mer informasjon.
Det femte feltet inneholder brukerens fulle navn, <<Laura Poole>>. De to siste feltene inneholder brukerens hjemmekatalog (/home/kiwi) og innloggings-skall (/bin/bash). Det er ikke noe krav at brukerens hjemmekatalog skal ha samme navnet som brukernavnet. Det er imidlertid nyttig for å identifisere katalogen.
Selv om det ikke er vanskelig å legge inn brukere for hånd (jeg gjør det), er det fort gjort å glemme noe når du driver et system med mange brukere. Den enkleste metoden er å bruke et interaktivt program, som ber om den nødvendige informasjon og oppdaterer alle systemfiler automatisk.
Navnet på et slikt program er useradd eller adduser, avhengig av hvilken programvare som er installert. Manualsidene til disse programmene er rimelig selvforklarende.
Hvis du ønsker midlertidig å sperre en bruker fra å logge inn på systemet (uten å slette brukerens konto), kan du rett og slett legge til en asterisk (<<*>>) først i passordfeltet i /etc/passwd.
Eksempel: Endre kiwi's /etc/passwd passordfelt til
kiwi:*Xv8Q981g71oKK:102:100:Laura Poole:/home/kiwi:/bin/bashDette vil hindre kiwi i å logge seg inn.
Eksempel:
# passwd larryvil endre larry's passord. Bare root kan endre andre brukeres passord på denne måten. Brukere kan endre sine egne passord på samme måten.
På noen systemer vil kommandoene chfn og chsh være tilgjengelige, og tillate brukerne å endre sitt eget fulle navn og attributter til innloggings-skallet. I motsatt fall må systemadministrator endre disse attributtene for dem.
Det finnes flere systemdefinerte grupper, så som bin, mail og sys. Brukere bør ikke høre til noen av disse gruppene, de brukes til systemfil-tilganger. Isteden bør brukere høre til en individuell gruppe slik som users. Hvis du ønsker å være hyggelig, kan du vedlikeholde en mengde grupper, så som studenter, stab og fakultet. Filen /etc/group inneholder opplysninger om grupper. Formatet på hver linje er
group name:password:GID:other membersEksempel på noen grupper:
root:*:0: users:*:100:mdw,larry guest:*:200: other:*:250:kiwiDen første gruppen root, er en spesiell systemgruppe, reservert for root-kontoen. Den neste, users, er for regulære brukere. Dens GID er 100, og brukerne mdw og larry er gitt tilhørighet til denne gruppen. Husk at hver bruker ble gitt en standard GID i /etc/passwd. Brukere kan imidlertid gis tilhørighet til mer enn en gruppe, ved å legge til brukernavnet til flere linjer i /etc/group. Kommandoen groups viser en liste over de gruppene du har tilgang til.
Den tredje gruppen, guest, er for gjestende brukere, og other er for <<andre>> brukere. Brukeren kiwi har fått tilgang til denne gruppen. Kommandoen groups viser hvilke grupper du har adgang til.
Som du forstår, er passordfeltet i /etc/group sjelden i bruk. Det kan av og til benyttes til å sette et passord for gruppens tilgang, men dette er sjelden nødvendig. For å hindre brukere i å komme seg inn i en privilegert gruppe (med kommandoen newgroup), sett passordfeltet til <<*>>.
Kommandoen addgroup eller groupadd, kan brukes til å opprette nye grupper i systemet ditt. Fordi det ikke trengs noen ytterlig konfigurasjon, er det vanligvis enklest å legge opplysningene direkte inn i /etc/group. For å slette en gruppe, slett tilsvarende felt i /etc/group.
Kommandoen tar, er den mest benyttede til arkivering av filer.
Formatet på denne kommandoen er
tar <options> <file1> <file2> ... <fileN>hvor <options> er en liste av kommandoer og opsjoner, mens <file1> til <fileN> er en liste av filer som skal pakkes inn i, eller ut fra arkivet.
For eksempel vil kommandoen
# tar cvf backup.tar /etcpakke alle filene i /etc inn i arkivet backup.tar. Det første argumentet til tar -- "cvf", er en tar "kommando". "c" ber tar om å opprette et nytt arkiv. Opsjonen "v" tvinger tar i verbal modus, den viser navn på alle filer etterhvert som de arkiveres.
Opsjonen "f" forteller tar at det følgende argumentet - backup.tar - er navnet på det arkivet som skal opprettes. Resten av argumentene er de filene og katalogene som skal pakkes inn i arkivet.
Kommandoen
# tar xvf backup.tarvil pakke ut arkivet backup.tar i gjeldende katalog. Dette kan av og til være farlig -- når du pakker ut fra et tar arkiv, blir gamle filer skrevet over.
Det er viktig å vite hvor filene skal pakkes ut før du starter. La oss si at du skal arkivere følgende filer: /etc/hosts, /etc/group, og /etc/passwd.
Dersom du bruker kommandoen
# tar cvf backup.tar /etc/hosts /etc/group /etc/passwdblir katalognavnet spleiset på filnavnet. For å pakke ut disse filene til korrekt katalog, må du bruke følgende kommandoer:
# cd / # tar xvf backup.tarfordi filene blir pakket ut med det katalognavnet som er lagret i arkivet.
På den annen side, dersom du arkiverer filene på denne måten:
# cd /etc # tar cvf hosts group passwd
blir katalognavnet ikke lagret i arkivet. Derfor må du "cd /etc" før du pakker ut filene.
Som du ser, måten arkivet er pakket inn på, bestemmer hvor filene pakkes ut.
Kommandoen
# tar tvf backup.tarkan benyttes til å vise en oversikt over arkivet før du pakker det ut. På denne måten kan du se hvilken katalog filene er relatert til, og kan pakke ut arkivet fra riktig lokasjon.
Dersom du arkiverer to 1 MB filer, vil resultatet bli en arkivfil på 2 MB. Kommandoen gzip kan benyttes til å komprimere en fil (filen trenger ikke være en arkivfil).
Kommandoen
# gzip -9 backup.tarvil komprimere backup.tar, og resultere i backup.tar.gz, den komprimerte versjonen av filen.
Argumentet -9 gir gzip beskjed om å bruke høyeste kompresjonsfaktor.
Kommandoen gunzip kan benyttes til å dekomprimere en gzippet fil. Dette er det samme som å bruke "gzip -d".
gzip er et relativt nytt verktøy i UNIX-sammenheng. I mange år har kommandoen compress vært benyttet. Av flere årsaker, er compress i ferd med å bli faset ut.
Filer komprimert med compress, har endelsen .Z. For eksempel er backup.tar.Z resultatet av compress, mens backup.tar.gz er resultatet av gzip. Kommandoen uncompress, kan nyttes til å dekomprimere filer laget med compress; gunzip vet også hvordan disse filene skal håndteres.
# tar cvf backup.tar /etc # gzip -9 backup.tarResultatet bli backup.tar.gz. For å pakke ut dette arkivet, reverser kommandoene:
# gunzip backup.tar.gz # tar xvf backup.tarHusk alltid å forsikre deg om at du står i riktig katalog før du pakker ut et arkiv.
Med en viss fingerferdighet, kan du i UNIX gjøre alt dette på en kommandolinje, som følger:
# tar cvf - /etc | gzip -9c > backup.tar.gzHer sender vi tar-filen til "-", som er tar's standard utgang. Denne blir omdirigert til gzip, som komprimerer den innkommende filen, og lagrer resultatet i backup.tar.gz. gzip's opsjon -c, ber gzip sende resultatet til standard utgang, som i sin tur blir omdirigert til backup.tar.gz.
Tilsvarende kommando for å pakke ut arkivet er:
# gunzip -c backup.tar.gz | tar xvf -gunzip dekomprimerer innholdet i backup.tar.gz og sender resultatet til standard utgang. Denne omdirigeres til tar, som i denne sammenhengen oversetter "-" med standard inngang.
Heldigvis har tar kommandoen også en opsjon z, som gjør at den kan komprimere/dekomprimere filer i farten med sin egen kompresjonsalgoritme.
Kommandoen
# tar cvfz backup.tar.gz /etcer det samme som
# tar cvf backup.tar /etc # gzip backup.tarPå samme måte, kan kommandoen
# tar xvfz backup.tar.Zbrukes i stedet for
# uncompress backup.tar.Z # tar xvf backup.tarSe manualsidene for tar og gzip for mer informasjon.
Du kan også bruke disketter til å lagre individuelle filsystemer -- på denne måten kan du montere disketten og lese data på den.
Den enkleste metoden for å ta en sikkerhetskopi er å bruke tar.
Kommandoen
# tar cvfzM /dev/fd0 /tar en fullstendig kopi av hele systemet ditt på diskettstasjon /dev/fd0. Opsjonen "M", setter tar i stand til å bruke mer enn en diskett; det vil si at når en diskett er full, vil tar be deg om å sette inn den neste.
Kommandoen
# tar xvfzM /dev/fd0vil legge tilbake hele sikkerhetskopien. Denne metoden kan også benyttes med en båndstasjon (/dev/rmt0) tilknyttet systemet.
Det finnes mange programmer for å ta kopi over flere disketter, et nyttig program er for eksempel backflops, som du finner på tsx-11.mit.edu. Å ta en fullstendig sikkerhetskopi kan kreve mye tid og ressurser. De fleste systemadministratorer inkrementerende kopiteknikk. Det tas en fullstendig kopi hver måned, mens det hver uke tas en kopi av de filene som er endret i løpet av uken.
Dersom systemet så går ned i midten av måneden, legges tilbake siste måneds fulle kopi, og deretter siste ukes kopi.
Kommandoen find er nyttig til å finne filer som er endret etter en gitt dato. Det finnes mange scripts for inkrementerende kopiering på sunsite.unc.edu.
Du kan opprette et nytt filsystem på en diskett, på samme måten som på en harddisk.
# mke2fs /dev/fd0 1440oppretter et filsystem på disketten i /dev/fd0. Størrelsen på dette filsystemet må tilsvare størrelsen på disketten. 3,5" disketter med høy tetthet er på 1.44 MB, eller 1440 blokker. 5.25" disketter med høy tetthet er på 1200 blokker.
For å få tilgang til det som er lagret på disketten, må du montere filsystemet som ligger på den.
Kommandoen
# mount -t ext2 /dev/fd0 /mntmonterer disketten i /dev/fd0 under katalogen /mnt. Nå vil alle filene på disketten dukke opp under /mnt på din harddisk. "-t ext2" spesifiserer et filsystem av typen ext2fs. Dersom du opprettet et filsystem av en annen type på disketten, må du spesifisere typen til kommandoen mount.
"Monteringspunktet" (katalogen hvor du monterer filsystemet) må eksistere når du bruker mount.
Om nødvendig, oppretter du det med mkdir.
Se avsnitt 4.8 for mer informasjon om filsystemer, montering og monteringspunkter.
NB! Vær oppmerksom på at all lesing/skriving til disketter blir bufret, akkurat som ved bruk av harddisken. Hvis du endrer data på disketten, er det ikke sikkert denne aktiviseres (indikatorlampen lyser) før kjernen tømmer inn/ut-bufrene sine. Det er derfor viktig at du ikke fjerner en diskett før du har demontert den. Demontering utføres med
# umount /dev/fd0Du kan ikke skifte disketter uten videre slik som på et MS-DOS system. Når du bytter disketter må du demontere den første og deretter montere den neste.
Derfor, når bør du oppgradere? Mange mener at du bø gjøre dette hver gang det kommer en ny distribuert versjon -- som for eksempel når Slackware utgir en ny versjon.
Mange Linux-brukere reinstallerer hver gang hele systemet med den nyeste Slackware versjonen.
Dette er også spilt møye. Normalt er endringene i Slackware ubetydelige.
Det er uhensiktsmessig å laste ned og reinstallere 30 disketter, når bare 10% av programvaren er endret.
Den beste måten å oppgradere systemet ditt på er å gjøre det for hånd: oppgrader bare de programvarepakkene du vet du bør oppgradere. Dette virker skremmende på en del mennesker: de vil være sikre på hva de må oppgradere, hvordan, og hva som kan gå galt dersom de ikke gjør det.
For å ha suksess med Linux, er det viktig å overvinne "frykten for å gjøre det selv" -- det er dette Linux dreier seg om. Når systemet ditt er oppe og kjører, og all programvare er korrekt satt opp, vil en reinstallasjon temmelig sikkert overskrive oppsettet ditt, slik at alt blir satt tilbake til tilstanden slik den var ved første gangs installasjon.
Det er unødvendig å slå bena unna seg selv på denne måten -- alt som trengs er litt kunnskap om oppgradering av systemet, og den riktige fremgangsmåten.
Du vil etter hvert finne ut at det å oppgradere en komponent i systemet, ikke har noen innvirkning på andre deler av systemet. Mesteparten av programvaren i mitt system er levninger etter en eldgammel 0.96 MCC Interim installasjon. Til tross for det, kjører jeg den nyeste versjonen av kjernen og biblioteker helt problemfritt med denne programvaren.
Ukritisk oppgradering for å holde trenden, er ikke viktig. Det er ikke MS-DOS eller Microsoft Windows vi snakker om her. Det finnes ingen rimelig grunn for å måtte kjøre siste versjon av all programvare. Dersom du finner ut at du gjerne vil ha, eller trenger fasilitetene i en ny versjon, så oppgrader. Hvis ikke, så la vær. Med andre ord, oppgrader bare hva du trenger, når du trenger det. Ikke oppgrader for oppgraderingens skyld, det er bare bortkastet tid og krefter.
Den programvaren det er viktigst å holde oppgradert i systemet ditt, er
kjernen, bibliotekene og gcc kompilatoren. Dette er de tre viktigste bitene i
systemet ditt, og under noen omstendigheter avhenger de av hverandre for at alt
skal kjøre. Resten av programvaren i systemet trenger ikke oppgraderes
jevnlig.
Å oppgradere kjernen, dreier seg ganske enkelt om å få tak i kildekoden og å få den kompilert.
Du må kompilere kjernen selv, for å være i stand til å sette eller slette visse egenskaper og sikre deg at kjernen blir optimalisert for kjøring på din maskin.
Denne prosessen er helt problemfri.
Kildekoden til kjernen kan hentes fra en hvilken som helst Linux FTP adresse (se liste i avsnitt C).
På sunsite.unc.edu finner du kildekoden i /pub/Linux/kernel. Kjerneversjoner blir nummerert med et versjonsnummer og en "patchlevel".
For eksempel vil kjerneversjon 0.99 "patchlevel" 11 bli 0.99.pl11, eller bare 0.99.11.
Kildekoden blir distribuert som en gzippet tar-fil. Filen med kjernen 0.99.pl11 vil for eksempel hete linux-0.99.11.tar.gz.
Pakk ut dette arkivet i /usr/src; det vil opprette katalogen /usr/src/linux, som inneholder kildekoden til kjernen. Du bør enten slette eller omdøpe det eksisterende /usr/src/linux før du pakker ut.
Etter utpakking, må du forsikre deg om at to lenker i /usr/include er korrekt satt.
For å opprette disse lenkene, bruk kommandoene:
# ln -sf /usr/src/linux/include/linux /usr/include/linux # ln -sf /usr/src/linux/include/asm /usr/include/asmNår du har opprettet disse lenkene en gang, er det ikke nødvendig å gjøre det om igjen ved oppgradering til neste versjon av kjernen. (Se avsnitt 3.10 for mer om symbolske lenker).
For å kompilere kjernen må du ha kompilatorene gcc, g++ C og C++ installert i systemet ditt.
Det kan hende du trenger de nyeste versjonene av disse kompilatorene, se avsnitt 4.7.3. nedenfor.
For å kompilere kjernen, går du først til /usr/src/linux. Kjør kommandoen config. Denne kommandoen vil be deg om en rekke opsjoner for oppsettet, så som hvilke typer filsystem du ønsker å inkludere i den nye kjernen.
Deretter må du editere /usr/src/linux/Makefile. Forsikre deg om at definisjonen av ROOT_DEV er korrekt -- den definerer enhetsdriveren som brukes som root ved oppstart. Den vanligste definisjonen er
ROOT_DEV = CURRENTMed mindre du skal endre enhetsdriveren for root-filsystemet, er det ingen grunn til å endre denne definisjonen.
Deretter kjører du kommandoen make dep for å koble alle interne sammenhenger i koden. Dette er meget viktig.
Nå er alt klart til å kompilere kjernen. Dette gjør du med kommandoen make Image, som legger det nye kjernebildet i filen /usr/src/linux/Image. Alternativt vil kommandoen make zImage kompilere et komprimert kjernebilde, som dekomprimeres under oppstart og tar mindre plass på harddisken.
Når du nå har kompilert kjernen, må du enten kopiere den over til en startdiskett (med for eksempel "cp Image /dev/fd0"), eller installere den ved hjelp av LILO, slik at du kan starte fra harddisken.
Se avsnitt 4.2.2 for ytterligere informasjon.
Som nevnt tidligere, blir mesteparten av programmene i systemet kompilert på en slik måte at de deler felles biblioteker. Disse bibliotekene inneholder subrutiner som brukes av de forskjellige programmene.
Dersom du får beskjeden
Incompatible library versionnår du prøver å kjøre et program, betyr dette at du må oppgradere bibliotekene til den versjonen programvaren trenger. Biblioteker er tilbakekompatible, det vil si at et program som er kompilert til å benytte et eldre bibliotek, også vil kjøre med en nyere versjon av biblioteket, men ikke omvendt.
Den nyeste versjonen av bibliotekene finner du på Linux FTP adresser. På sunsite.unc.edu, ligger de i /pub/Linux/GCC. Hjelpefilene på samme sted vil gi deg opplysninger om hvilke filer du trenger, og hvorledes de skal installeres. I stikkords form: du bør få tak i filene image-version.tar.gz og inc-version.tar.gz, hvor version står for bibliotekets versjon, for eksempel 4.4.1.
Dette er gzippede tar-filer; image-filen inneholder bibliotekene som skal installeres i /lib og /usr/lib. inc-filen inneholder tilleggsfiler som skal installeres i /usr/include
release-version.tar.gz forklarer den detaljerte fremgangsmåten ved installasjon (med eksakte instruksjoner for hver utgave). Normalt er du nødt til å installere bibliotekenes .a og .sa filer i /usr/lib. Dette er biblioteker som benyttes under kompilering. I tillegg installeres bibliotekene libc.so.version i /lib. Dette er felles biblioteker som lastes under kjøring av de programmene som trenger det.
Hver bibliotek har en symbolsk lenke, som bruker hovedversjonsnummeret til biblioteket i /lib.
For eksempel har biblioteket libc versjon 4.4.1, hovedversjonsnummer 4.
Filen som inneholder dette biblioteket heter libc.so.4.4.1. I /lib finnes det også en symbolsk lenke, libc.so.4, som peker til biblioteket. Du må endre disse symbolske lenkene når du oppgraderer. Hvis du, for eksempel, oppgraderer fra libc.so.4.4 til libc.so.4.4.1, må du endre den symbolske lenken slik at den peker på den nye versjonen.
NB! Det er viktig at du utfører dette i ett trinn, som skissert nedenfor. Dersom du av en eller annen grunn skulle komme til å slette den symbolske lenken libc.so.4, vil alle program som bruker biblioteket slutte å fungere (inkludert grunnleggende verktøy som ls og cat).
For å endre den symbolske lenken libc.so.4, slik at den peker på libc.so.4.4.1:
# ln -sf /lib/libc.so.4.4.1 /lib/libc.so.4På samme måte må du endre den symbolske lenken til libm.so.version. Dersom du oppgraderer til andre versjoner enn vist i eksemplet, erstatt filnavnene i kommandoen over. Hjelpefilene til bibliotekene forklarer detaljene. (se avsnitt 3.10 for mer informasjon om symbolske lenker).
Den enkleste måten å holde seg ajour med nu programvare, er å lese USENET newsgroup comp.os.linux.announce. Når du er ute på en FTP adresse og leter etter programvare, er det nyttig først å hente inn innholdsfortegnelsen ls-LR, og så bruke grep for å få en oversikt over innholdet. Se vedlegg A for mer informasjon. En hendig kilde til Linux programvare er distribusjonsdiskettene fra Slackware. Disse inneholder et antall .tgz-filer, som er gzippede tar-filer. I stedet for å hente inn diskettene, kan du hente ønsket .tgz fil fra Slackwarekatalogene på FTP adressen, og installere dem direkte. Hvis du kjører en Slackwareutgave, kan du bruke kommandoen setup for automatisk å laste og installere et komplett sett av disketter.
Nok en gang, det er vanligvis ingen god ide å reinstallere alt med den nyeste versjonen av Slackware eller en annen utgave. Dersom du reinstallerer på denne måten, vil du ødelegge din nåværende versjon, inkludert brukerkataloger og all egentilpasset konfigurasjon. Den beste metoden er å gjøre det stykkevis og delt; hvis et program du bruker ofte kommer i en ny versjon, så oppgrader det. Hvis ikke, så glem det. Tommelfingerregelen er: Hvis det ikke er ødelagt, så ikke reparer det. Dersom din kjørende programvare fungerer, så er det ingen grunn til å oppgradere.
Dette gjelder også filsystemer på harddisken. Ved oppstart monterer systemet automatisk filsystemene for deg. Det såkalte "root filsystemet" blir montert i katalogen /. Hvis du har et separat filsystem for eksempel /usr, blir dette montert i /usr. I fall du bare har et root filsystem, eksisterer alle filer (inkludert de i /usr) i det filsystemet.
For å montere et filsystem, brukes kommandoen mount.
Kommandoen
mount -avkjøres fra filen /etc/rc (en startfil for systemet som blir kjørt ved oppstart, se avsnitt 4.10.1).
mount -av henter informasjon om filsystemene og monterer innleggingspunkter fra filen /etc/fstab.
Eksempel på en fstab-fil er:
# device directory type options /dev/hda2 / ext2 defaults /dev/hda3 /usr ext2 defaults /dev/hda4 none swap sw /proc /proc proc noneFørste felt, device, er navnet på den partisjonen som skal monteres. Neste felt er monteringspunktet. Tredje felt beskriver filsystemets type, som for eksempel ext2 (for ext2fs) eller minix (for Minix filsystemer). Tabell 4.1 gir en oversikt over de forskjellige filsystemene som er tilgjengelige for Linux. Det er ikke sikkert at alle disse filsystemene er tilgjengelig i ditt system - kjernen må ha kompilert inn støtte for systemene. Se avsnitt 4.7 for informasjon om oppbygging av kjernen.
Det siste feltet i fstab-filen inneholder opsjoner for montering, og er vanligvis satt til "defaults". Som du ser er utbyttbare partisjoner også tatt med i /etc/fstab. De har monteringskatalogen none og type swap. Kommandoen swapon -a kjøres fra /etc/rc, og brukes til å veksle inn eller ut alle utbyttbare enhetsdrivere som er listet opp i /etc/fstab.
fstab-filen inneholder en spesiell linje for filsystemet /proc. Som nevnt i avsnitt 3.11.1, brukes dette filsystemet til å lagre opplysninger om systemprosesser, tilgjengelig minne og så videre. Dersom /proc ikke er montert, vil ikke kommandoer som ps fungere.
NB! Kommandoen mount kan bare brukes av root. Dette for å ivareta sikkerheten i systemet. Det er lite ønskelig å la vanlige brukere montere og demontere filsystemer etter innfallsmetoden.
Det finnes flere programpakker som tillater vanlige brukere å montere og demontere
Filsystem Typenavn Kommentar
Second Extended Filesystem ext2 Vanligste Linux filsystem
Extended Filesystem ext Erstattet av ext2.
Minix Filesystem minix Det original Minix filsystem; sjelden i
bruk.
Xia Filesystem xia Som ext2, men sjelden brukt
UMSDOS Filesystem umsdos Brukes for å installer Linux MS-DOS
partisjon.
MS-DOS Filesystem msdos Brukes mot MS-DOS filer.
/proc Filesystem proc Gir prosessinformasjon for ps, etc.
ISO 9660 Filesystem iso9660 Format brukt av CD-ROM.
Xenix Filesystem xenix Gir adgang til filer fra Xenix.
System V Filesystem sysv Adgang til filer fra System V varianter
for x86.
Coherent Filesystem coherent Gir adgang til filer fra Coherent.
HPFS Filesystem hpfs Read-only adgang for HPFS partisjoner.
Tabell 4.1 Linux filsystem-typer.
filsystemer uten å gå på akkord med sikkerheten (spesielt fra disketter).
Kommandoen mount -av, monterer alle filsystemer med unntak av root (/dev/hda2 i tabellen over). Root-filsystemet monteres automatisk av kjernen under oppstart.
Isteden for å bruke mount -av, kan du montere filsystemene for hånd.
Kommandoen
# mount -t ext2 /dev/hda3 /usrer ensbetydende med å montere filsystemet i /dev/hda3 i fstab-filen ovenfor.
Stort sett vil du aldri ha behov for å montere eller demontere filsystemer for hånd. Kommandoen mount -av i /etc/rc ivaretar monteringen av filsystemene ved oppstart. Filsystemene blir automatisk demontert av kommandoene shutdown eller halt før systemet går ned.
Kommandoen som benyttes til å sjekke et filsystem avhenger av hvilken type filsystem det er tale om. Når det gjelder ext2fs-filsystemer (den vanligst benyttede typen), er kommandoen e2fsck.
For eksempel vil kommandoen:
# e2fsck -av /dev/hda2sjekke ext2fs-filsystemet på /dev/hda2 og automatisk rette opp alle feil.
Det er klokest å demontere et filsystem før en kontroll.
Kommandoen
# umount /dev/hda2demonterer filsystemet på /dev/hda2, og deretter kan du kontrollere det. Eneste unntak er at root filsystemet ikke lar seg demontere. For å være i stand til å kontrollere dette mens det er demontert, må du bruke en oppstart/root diskett (se avsnitt 4.11.1).
Det lar seg heller ikke gjøre å demontere er filsystem dersom noen av filene er opptatt - det vil si i bruk av en kjørende prosess. Du kan for eksempel ikke demontere et filsystem dersom en brukers aktive arbeidskatalog ligger i det filsystemet. Du vil få feilmeldingen "Device busy" når du prøver å demontere et filsystem som er i bruk.
Andre filsystemer bruker forskjellige varianter av e2fsck-kommandoen, så som efsck og xfsck. På noen systemer kan du enkelt og greit bruke kommandoen fsck, som selv finner ut av typen filsystem, og kjører den riktige kommandoen.
NB! Det er viktig at du starter opp systemet igjen umiddelbart etter en kontroll av et montert filsystem, dersom det ble gjort rettelser i det. (Som en hovedregel bør du imidlertid ikke sjekke monterte filsystemer).
Dersom e2fsck rapporterer at det har rettet feil i filsystemet, bør du omgående foreta en shutdown -r, for så å starte opp systemet igjen. Dette er nødvendig for at systemet skal kunne resynkronisere informasjon om filsystemet etter rettelsene.
Filsystemet /proc skal aldri kontrolleres på denne måte. /proc er et filsystem for hukommelsen, og vedlikeholdes av kjernen direkte.
Dersom du allerede har et Linuxsystem installert, kan du bruke følgende oppskrift. I eksempelet under, oppretter vi en vekselfil på 8208 blokker (ca. 8 meg).
# dd if=/dev/zero of=/swap bs=1024 count=8208Denne kommandoen lager selve vekselfilen. Erstatt "count=" med størrelsen av vekselfilen i blokker.
# mkswap /swap 8208Denne kommandoen initialiserer vekselfilen. Erstatt navnet og størrelsen med riktige verdier.
# /etc/sync # swapon /swapHer veksler vi til den filen vi har opprettet, /swap, etter først å ha synkronisert, som sikrer at filen blir skrevet til disk.
Den største ulempen ved å bruke en vekselfil på denne måten, er at all tilgang til vekselfilen skjer gjennom filsystemet. Dette betyr at de blokkene som utgjør vekselfilen ikke nødvendigvis ligger etter hverandre. Av den grunn kan hastigheten synke sammenlignet med en vekselpartisjon. I det siste tilfelle vil blokkene alltid ligge etter hverandre, og all tilgang skjer via enhetsdriveren direkte.
En annen ulempe med vekselfiler er muligheten for å ødelegge data i filsystemet -- når du bruker store vekselfiler, vil det alltid være en sjanse for å ødelegge filsystemet hvis noe går galt.
Bruk av adskilte filsystemer og vekselpartisjoner vil forhindre dette.
Å bruke en vekselfil kan være verdifullt hvis du har et temporært behov for større veksellager. Hvis du ved kompilering av et stort program, ønsker å få tingene til å gå raskere, kan du midlertidig opprette en vekselfil og bruke denne i tillegg til det ordinære veksellageret.
For å kvitte deg med en vekselfil, bruk først swapoff
# swapoff /swapog så er det trygt å slette filen
# rm /swapHusk at hver vekselfil (eller partisjon) kan være på opptil 16 megabytes, og du kan bruke inntil 8 vekselfiler eller partisjoner i systemet.
Ved oppstart, kjører kjernen prosessen /etc/init. init er et program som leser sin egen initialiseringsfil /etc/inittab, for så å starte andre prosesser basert på opplysninger i denne.
En av de viktige prosessene som startes fra inittab er /etc/getty som startes for hvert virtuelt konsoll. Prosessen getty tar tak i VK, og starter en innloggingsprosess som gjør det mulig å logge inn fra alle VK'er. Hvis ikke /etc/inittab kjørte denne prosessen for en VK, ville du heller ikke kunne logge deg inn fra denne VK'en.
En annen prosess som blir eksekvert fra /etc/inittab er /etc/rc, initialiseringen av hovedsystemet.
Her er et eksempel på et skall-script. Det utfører alle initialiseringer som er nødvendige ved
oppstart, som å montere filsystemene (se avsnitt 4.8) og initialisering av veksellagre.
Systemet ditt kan også kjøre andre initialisering-skript, som for eksempel /etc/rc.local.
/etc/rc.local inneholder normalt initialiserings-kommandoer som er spesifikke for ditt system. Dette kan for eksempel være å sette vertsnavnet (se neste avsnit). rc.local kan startes fra /etc/rc eller fra /etc/inittab direkte.
Å sette systemets vertsnavn gjøre enkelt med kommandoen hostname. Hvis du kjører i et nettverk, bør vertsnavnet være det fulle vertsnavnet på maskinen, slik som goober.norelco.com.
Er du ikke i et nett, kan du fritt velge et vertsnavn og domenenavn som loomer.vpizza.com, shoop.nowhere.edu, eller floof.org.
Når du setter vertsnavnet, skal dette navnet finnes i filen /etc/hosts, som tilordner en IP-adresse til hver vert. Selv om du ikke er i et nettverk, bør du inkludere ditt eget vertsnavn i /etc/hosts.
Dersom du for eksempel ikke er på et TCP/IP nettverk, og vertsnavnet ditt er floof.org, skal du bare legge inn følgende linje i /etc/hosts:
127.0.0.1 floof.org localhostDette tilordner vertsnavnet, floof.org til pekeren 127.0.0.1 (som benyttes når du ikke er i nett).
Aliasnavnet localhost blir også tilordnet denne adressen.
Dersom du er på et TCP/IP nettverk, må din virkelige IP-adresse og ditt virkelig vertsnavn ligge i /etc/hosts. La oss si at du har vertsnavnet goober.norelco.com med IP-adresse 128.253.154.32.
Da skal du legge inn
128.253.154.32 goober.norelco.comi /etc/hosts.
For å sette vertsnavnet, bruker du kommandoen hostname:
# hostname -S goober.norelco.comsetter vertsnavnet til goober.norelco.com. I de fleste tilfelle blir denne kommandoen kjørt fra en av systemets oppstartfiler, som for eksempel /etc/rc eller /etc/rc.local.
Editer disse to filene og endre kommandoen der slik at den setter ditt vertsnavn. Ved neste gangs oppstart blir navnet satt korrekt.
Linux er ikke en ustabil versjon av UNIX. I praksis har jeg hatt færre problemer med at systemet henger enn i kommersielle versjoner av UNIX på mange plattformer. Linux har også den fordelen at det finnes en mengde eksperter, som kan hjelpe deg ut av en knipe.
Som første tilnærming til et problem, prøv å fikse det på egenhånd. Snus rundt, finn ut hvordan ting virker. Alt for ofte sender systemadministratoren ut desperate nødmeldinger, uten en gang å ha sett på problemet. Som oftest vil du finne ut at det egentlig er rimelig lett å rette feilene. Dette er veien som hever deg opp til guruene.
Det er sjelden nødvendig å reinstallere et helt system fra bunnen av. Mange nye brukere sletter ved et uhell noen viktige systemfiler, og finner øyeblikkelig frem installasjonsdiskettene. Det er ingen smart fremgangsmåte. Før du går til slike drastiske skritt, bør du undersøke problemet nøye og be andre om hjelp til å rette opp tingene. Du kan så godt som alltid bygge opp systemet igjen fra en vedlikeholdsdiskett.
Boot/root-disketter er ganske enkle -- du oppretter et root filsystem på disketten, kopierer over alle nødvendige verktøy, og installerer LILO og en kjørbar kjerne på den. Resultatet er at du kan kjøre et fullstendig Linuxsystem fra diskett.
Det klassiske eksemplet på en boot/root diskett er Slackware's startdisketter. Disse diskettene inneholder en kjørbar kjerne og et root filsystem. De er ment brukt til å installere Slackware, men er hendige å bruke til systemvedlikehold.
H.J Lu boot/root diskett, tilgjengelig på /pub/Linux/GCC/rootdisk på sunsite.unc.edu, er et annet eksempel på såkalte vedlikeholdsdisketter. Hvis du har ambisjoner, kan du lage din egen.
I de fleste tilfelle er det enklere å bruke ferdiglagde disketter, de vil antagelig også være mer komplette.
Bruken av en slik diskett er enkel. Start opp systemet ditt på disketten og logg inn som root (vanligvis ikke noe passord). For å få tilgang til filene på harddisken, må du montere filsystemene for hånd. For eksempel, vil kommandoen
# mount -t ext2 /dev/hda2 /mntmontere et ext2fs filsystem på /dev/hda2 under /mnt. Husk at / er nå på disketten - du må montere harddiskens filsystemer under en eller annen katalog for å få tilgang. Derfor er /etc/passwd på harddisken nå /mnt/etc/passwd når du monterer filsystemet under /mnt.
root::0:0:root:/:/bin/shRoot har nå ikke noe passord, og når du starter igjen fra harddisken kan du logge inn som root og gi et nytt passord med passwd.
Nå kan du være glad til at du har lært deg vi. På boot/root disketten vil ikke andre editorer som Emacs være tilgjengelige, men vi bør ligge der.
Når du sjekker filsystemene fra diskett, bør disse ikke være montert. En vanlig årsak til skade på filsystemene er en ødelagt superblokk. Superblokken er hodet på filsystemet, og inneholder informasjon om filsystemets status, størrelse, ledige blokker og så videre. Hvis superblokken blir ødelagt (for eksempel ved å skrive data direkte til filsystemets partisjon), kan det hende at systemet ikke gjenkjenner filsystemet i det hele tatt. Alle forsøk på å montere filsystemet kan feile, og e2fsck vil ikke være i stand til å rette feil.
Heldigvis lagrer filsystemer av typen ext2fs kopier av superblokken i en "blokkgruppe" med visse mellomrom på disken -- vanligvis for hver 8K med blokker. For å få e2fsck til å bruke en kopi av superblokken, kan du bruke en kommando som
# e2fsck -b 8193 <partition>der <partition> er den partisjonen filsystemet ligger på. Opsjonen -b 8193 ber e2fsck om å bruke kopien av superblokken som er lagret i blokk 8193 i filsystemet.
Du kan imidlertid kopiere de aktuelle filene til harddisken din fra diskett. Dersom du for eksempel har slettet /bin/login (som lar deg logge inn) i systemet, så start fra boot/root disketten, monter filsystemet under /mnt og bruk kommandoen
# cp -a /bin/login /mnt/bin/loginOpsjonen -a ber cp om å bibeholde rettighetene til filene som blir kopiert.
Dersom filene du sletter ikke var systemfiler med kopier på boot/root disketten, ja da har du uflaks.
Hvis du tok backup kan du alltids legge dem inn derfra.