Kapittel 2
Hente og installere Linux



I dette kapittel vil vi beskrive hvordan du får tak i Linux programvare. Dette kapittel er en forkortet utgave av Matt Welsh's originale. Fra hans versjon tar vi med det som er relevant for norske forhold (om Slackware f.eks)

I dag finnes det mange versjoner av Linux installasjoner, fra ftp-steder, på disketter, fra BBS systemer og på CD-ROM.

I det følgende vil vi ta utgangspunkt i Slackware distribusjonen av Linux, og henvise til de nærmeste ftp-stedene.

2.1 Distribusjoner av Linux

Fordi Linux er gratis, har ingen enkelt organisasjon eller enhet ansvar for nye versjoner og distribusjon av programvaren. Derfor kan hvem som helst sette sammen og distribuere Linux programvaren, så lenge kravene til GPL blir fulgt. Følgen av dette er at det finnes mange distribusjoner av Linux, enten via anonym FTP eller via postordre.

Du må nå selv avgjøre hvilken distribusjon av Linux som passer for dine behov. Ikke alle distribusjoner er like. Mange av dem kommer med nesten alt du trenger av programvare for å kjøre et komplett system --- og litt til. Andre Linux distribusjoner er "små" distribusjoner, ment for brukere uten store mengder diskplass. Mange distribusjoner inneholder bare kjerna av Linux programvaren, og du må derfor installere større programpakker, som X Windows Systemet, selv.

Linux Distribution HOWTO (se tillegg A) inneholder ei liste av Linux distribusjoner som er tilgjengelig via Internet og postordre. Tillegg B inneholder ei liste av kontakt- adresser for flere Linux postordre-leverandører.

Hvordan velger du blant alle disse distribusjoner? Hvis du kjenner noen som har installert Linux, spør dem om hjelp og råd. Det er mange faktorer å vurdere når du skal velge en distribusjon. De fleste av de populære Linux-distribusjonene inneholder det samme utvalg av programvare, derfor burde distribusjonen du velger dekke behovene.

Denne boka inneholder hovedsaklig informasjon om installering av den populære Slackware og Slackware Pro distribusjonen av Linux.

2.1.1 Hente Linux fra Internet

Dersom du har adgang til Internet er den enkleste måte å få tak i Linux via anonym FTP. Tillegg C inneholder ei liste av FTP arkiv som har Linux programvare. En av de mest kjente er sunsite.unc.edu, og der finnes forskjellige Linux-distribusjoner i katalogen:
 /pub/Linux/distributions

Mange distribusjoner blir distribuert via anonym FTP som et sett av disketter. Det vil si at distribusjonen består av et sett av filer, og hver fil inneholder binære data for en diskett. For å kopiere innholdet (image) av fila til en diskett, kan du bruke programmet RAWRITE.EXE under MS-DOS. Dette programmet kopierer, blokk-for-blokk, innholdet av ei fil til en diskett uten hensyn til diskettformatet.

RAWRITE.EXE finnes på mange Linux FTP steder, og på sunsite.unc.edu i katalogen

 /pub/Linux/system/Install/rawrite

Derfor kan du i mange tilfeller ganske enkelt laste ned et sett av disketter, og bruke RAWRITE.EXE på hvert diskettbilde for å lage et diskettsett. Du booter fra en såkalt "boot diskett" og er i gang. Programvaren blir vanligvis installert direkte fra diskettene, men noen distribusjoner tillater at du installerer fra en MS-DOS partisjon på harddisken. Noen distribusjoner lar deg installere over et TCP/IP nettverk. Dokumentasjonen for den enkelte distribusjon skulle beskrive disse installasjonsmetodene hvis de er tilgjengelige.

Andre Linux distribusjoner installeres fra et sett av MS-DOS formaterte disketter. For eksempel krever Slackware distribusjonen bare at boot og root diskettene lages med RAWRITE.EXE. Resten av diskettene kan kopieres til MS-DOS formaterte disketter med MS-DOS COPY kommandoen. Systemet installerer programvaren direkte fra MS-DOS disketter. Dermed spares du for bryderiet med å bruke RAWRITE.EXE for mange filer (image), men du må ha adgang til et MS-DOS system for å lage diskettene.

Alle distribusjoner av Linux som er tilgjengelige via anonym FTP, skulle inkludere en README-fil som beskriver hvordan du laster ned og klargjør disketter for installasjon. Sørg for å lese all tilgjengelig dokumentasjon for den utgaven du tenker å bruke.

Når du laster ned Linux programvare, husk å bruke binær modus for all filoverføring (i de fleste FTP program, vil kommandoen "bin" eller "binary" aktivere denne modus)

2.1.3 Få tak i Linux via postordre

Hvis du ikke har Internet adgang, er allikevel mange Linux distribusjoner tilgjengelig via postordre på diskett, tape, eller CD-ROM. Tillegg B lister opp flere av disse distributørene.

Mange av dem aksepterer kredittkort og internasjonal bestilling, så selv utenfor USA eller Canada skulle du også kunne få tak i Linux på denne måte.

Linux er gratis programvare, men distributørene har ifølge GPL lov til å kreve betaling for det. Å bestille Linux via postordre vil derfor koste deg mellom 200 og 1000 kroner, alt etter størrelsen og typen distribusjon. Men hvis du kjenner noen som har bestilt eller lastet ned en versjon av Linux, kan du fritt låne og kopiere programvaren til eget bruk. Linux distributører har ikke lov å sette restriksjoner på lisensen eller distribusjonen av programvaren. Hvis du ønsker å installere en hel lab med Linux, for eksempel, trenger du bare bestille en enkelt kopi av distribusjonen, og med den kan du installere på alle maskinene.

2.1.4 Slackware

Slackware er en meget populær distribusjon av Linux, utviklet og vedlikeholdt av Patrick Volkerding. Den er lett å installere og ganske komplett, og kan hentes over Internet eller bestilles via postordre på CD-ROM fra flere leverandører (se tillegg B).

Slackware distribusjonen består av mange <<diskettsett>>, og hvert av dem inneholder en bestemt del av programvaren (for eksempel inneholder diskettsettet d utviklingsverktøy som gcc kompilatoren, og x-settet inneholder X Windows Systemet). du kan velge å installere kun de diskettsett du ønsker, og heller senere supplere med andre.

Den versjon av Slackware som beskrives her er 3.0 (ELF). Installasjon av senere versjoner av Slackware skulle være ganske lik den informasjonen som gis her.

2.1.4.1 Slackware diskett sett

Slackware har dessverre ikke en komplett liste over krav til diskplass for hvert diskettsett. du behøver i det minste 7 megabyte for å installere bare <<A>> serien av disketter; en grov antagelse vil være at kravet til diskplass er mellom 2 og 2.5 megabyte pr. diskett.

Følgene diskettsett er tilgjengelig:

A (a1..a5)    Basis systemet. Nok til å komme opp og kjøre og ha elvis og            
              kommunikasjons- program tilgjengelig. Disse diskettene skal også       
              kunne brukes på 1.2M disketter, mens resten av Slackware ikke gjør     
              det. Hvis du bare har en 1.2M diskettstasjon, kan du allikevel         
              installere basis systemet, og laste ned resten av diskettene du        
              trenger og installere dem fra harddisken.                              
AP            Forskjellige applikasjoner og tilleggsprogram, som manual sider,       
(ap1..ap5)    groff, ispell (GNU og internasjonale versjoner), term, joe, jove,      
              ghostscript, sc, bc, og quota patcher.                                 
D (d1..d10)   Program utvikling. GCC/G++/Objective C 2.5.8, make (GNU og BSD),       
              byacc og GNU bison, flex, 4.5.26 C bibliotek, gdb, kildekode for       
              kjerna, SVGAlib, ncurses, clisp, f2c, p2c, m4, perl, rcs.              
E (e1..e6)    GNU Emacs 19.29.                                                       
F (f1..f2)    En samling av FAQ og annen dokumentasjon.                              
K (k1..k5)    Linux kjerne-kode. Kildekode for 1.2.13 og 1.3.20 kjernene.            
N (n1..n4)    Nettverk. TCP/IP, UUCP, mailx, dip, deliver, elm, pine, smail,         
              cnews, nn, tin, trn.                                                   
Q (q1..q15)   Kildekode til alpha-kjerner og binærkode. Denne serie med ekstra       
              kjerner har enehter for UMSDOS, PPP, SCSI-enheter, nettverk,           
              lydkort, CD-ROM.                                                       
T (t1..t9)    NTeX 1.2.1. En meget komplett TeX distribusjon for Linux               
TCL (tcl1)    Tcl, Tk, TclX, blt, itcl. Også støtte for ELF delte bibliotek          
Y (y1..y4)    Spill. BSD samlingen av spill, og Tetris for terminal. Doom og         
              ABUSE.                                                                 
X (x1..x16)   Basis for XFree86 3.1.1 systemet, med libXpm, fvwm 1.20, og  xlock.    
XAP           X applications: X11 ghostscript, libgr13, seyon, workman,              
(xap1..xap4)  xfilemanager, xv 3.10, GNU chess og xboard, xfm 1.2, ghostview, og     
              forskjellige X spill.                                                  
XD            X11 program utvikling. X11 libraries, server linkkit, PEX support.     
(xd1..xd3)                                                                           
XV            Xview 3.2 release 5. XView libraries, og the Open Look virtual og      
(xv1..xv3)    non-virtual window managers.                                           

<<A>> diskett-settet er påkrevd; resten er tillegg. Vi anbefaler å installere A, AP, og D settene, og i tillegg X settet hvis du planlegger å kjøre X Window Systemet.

2.1.4.2 Hente ned Slackware fra Internet

Slackware utgavene av Linux kan finnes på mange FTP steder over hele verden. Tillegg C har en liste over mange av disse Linux FTP stedene; det er selvfølgelig lurt å finne det nærmeste arkivstedet. Men to av de viktigste Linux FTP arkiv er sunsite.unc.edu og tsx-11.mit.edu.

Slackware i Norge finner du på:

Slackware i Norden finner du blant annet på: Slackware i USA finner du blant annet på:

 ftp.cdrom.com er Slackware's hjemme-arkiv.

I katalogene for Slackware vil du også finne fila MIRROR.TXT som har ei liste over ftp-servere som tar speilbilde av slackware (mirror).

2.1.4.2.1 Laste ned filene

Når du laster ned filene med FTP, husk å sett FTP i binær modus for overføring.

Tillegg C inneholder en veiledning for bruk av FTP.

Du trenger en av følgende bootdisk-filer:

-- bare.gz.

Dette er en boot-diskett som bare har IDE harddisk drivere. (Ingen SCSI, CD-ROM, eller nettverk-støtte.) Bruk denne hvis du bare har en IDE harddisk kontroller og ikke kommer til å installere over et nettverk eller fra en CD-ROM.

-- cdu31a.gz.

Inneholder IDE, SCSI, og Sony CDU31A/33A drivere.

-- mitsumi.gz.

Inneholder IDE, SCSI, og Mitsumi CD-ROM drivere.

-- modern.gz.

En eksperimentell boot-diskett med en nyere kjerne, og alle drivere unntatt de for nettverkskort og Sony 535 CD-ROM.

-- net.gz.

Inneholder IDE og nettverksdrivere.

-- sbpcd.gz.

Inneholder IDE, SCSI, og SoundBlaster Pro/Panasonic CD-ROM drivere.

-- scsi.gz.

Inneholder IDE, SCSI, og SCSI CD-ROM drivere.

-- scsinet.gz.

Inneholder IDE, SCSI, SCSI CD-ROM, og nettverksdrivere.

-- sony535.gz.

Inneholder IDE, SCSI, og Sony 535/531 CD-ROM-drivere.

-- xt.gz.

Inneholder IDE og XT harddisk-drivere.

Du trenger bare en av bootdiskettene over, avhengig av den maskinvaren du har.

Poenget her er at noen drivere kommer i konflikt med hverandre på merkelige måter, og istedenfor å feilsøke i maskinvareproblem er det lettere å bruke en boot-diskett med bare noen få drivere aktivert. De fleste brukere skulle forsøke scsi.gz eller bare.gz.

Du trenger en av følgende filer:

-- color144.gz.

En farve, menybasert installasjonsdiskett for 1.44 megabyte stasjoner. De fleste skulle bruke denne rootdisketten.

-- umsds144.gz.

En versjon av farve 144 disketten for installasjon av UMSDOS filsystemet, som lar deg installere Linux i en katalog på et MS-DOS filsystem. Denne installasjonsmetoden blir ikke diskutert i detaljer her, men den vil gjøre at du slipper å repartisjonere harddisken. Mer om dette senere.

-- tty144.gz.

Den terminalbaserte installasjonsdisketten for 1.44 megabyte stasjoner. Hvis color144.gz ikke virker, forsøk tty144.gz isteden.

-- colrlite.gz.

En farve,menybasert installasjonsdiskett for 1.2 megabyte stasjoner.

-- umsds12.gz.

En versjon av colrlite disketten for installering med UMSDOS filsystemet. Se beskrivelsen av umsds144.gz, over.

-- tty12.gz.

Den terminalbaserte installasjonsdisketten for 1.2 megabyte stasjoner. Bruk denne rootdisketten hvis du har em 1.2 megabyte boot-diskett og colrlite.gz ikke virker.

Som sagt, du trenger bare en av rootdisketten over, avhengig av hvilken boot-diskettstasjon du har.

Du trenger RAWRITE.EXE og GZIP.EXE bare hvis du planlegger å lage boot og root disketter fra et MS-DOS system. Hvis du har tilgang til en UNIX arbeidsstasjon med en diskettstasjon isteden, kan du lage disketter fra den, med dd kommandoen. Se manualsiden for dd og spør din egen UNIX administrator om hjelp.

Sørg for å hent ned filene uten å bruke punktum i filnavnene. Altså når du bruker FTP, benytt kommandoen "mget * " og ikke " mget *.* ".

2.1.4.4 Installasjons metoder

Slackware leverer flere typer installering av programvaren. Den mest populære er å installere fra en MS-DOS partisjon på harddisken; en annen er å installere fra et sett av MS-DOS disketter laget av diskett-settene som du har lastet ned.

Hvis du har Slackware på en CD-ROM, kan du installere filene rett fra den. Slackware Pro distribusjonen, fra Morse Telecommunications, lar deg installere Slackware slik at mange filer nås direkte fra CD-ROM. Dette kan spare mye plass på harddisken, med den ulempen at visse applikasjoner vil kjøre langsommere.

2.1.4.4.1 Lage boot og root disketter

Du må lage disketter fra bootdisk og rootdisk-bildene som du lastet ned (eller som du har på CD-ROM), uansett hvilken type installasjon du vil utføre.

På et MS-DOS system, må du pakke ut bootdisk og rootdisk-bildene med GZIP.EXE. Hvis du bruker bare.gz bootdisken, bruker du MS-DOS kommandoen:

 C:\> GZIP -D BARE.GZ

som pakker ut bare.gz og resulterer i fila bare. Hvis du installere fra en CD-ROM, kan du kopiere bootdisken (som bare.gz) til harddisken, og kjøre GZIP.EXE fra CD-ROM for å pakke den ut.

Du må på samme måte pakke ut rootdisken. Hvis du for eksempel bruker rootdisken color144.gz, bruker du kommandoen:

 C:\> GZIP -D COLOR144.GZ

som vil pakke ut fila og resultere i color144.

Dernest må du ha to høykapasitets MS-DOS formatterte disketter. (De må være av samme type; det vi si, hvis din boot-diskettstasjon er en 3.5" stasjon, må begge disketter være 3.5") Du vil bruke RAWRITE.EXE for å skrive boot- og root-ildene til disketter.

Bruk kommandoen:

 C:\> RAWRITE

Svar med navnet til fila som skal skrives (som bare, eller color144) og hvilken diskettstasjon du vil skrive til (f.eks A:). RAWRITE vil kopiere fila, blokk-for-blokk, direkte til disketten. Bruk også RAWRITE til root disketten. Når du er ferdig vil du ha to disketter: en for boot , og den andre med root. Merk at disse to diskettene ikke lenger kan leses av MS-DOS (de er i <<Linux-format>>, på en måte).

Vær sikker på at du bruker helt nye, feilfrie disketter. Diskettene må ikke ha noen blokker med feil.

Merk at du ikke trenger å kjøre MS-DOS for å installere Slackware. Men ved å kjøre MS-DOS blir det lettere å lage boot og root disketter, og det blir lettere å installere programvaren (ved at du kan installere direkte fra en MS-DOS partisjon på systemet ditt). Hvis du ikke kjører MS-DOS, kan du bruke et annet MS-DOS system for å lage disketter, og installere fra det. Det er ikke nødvendig å bruke GZIP.EXE og RAWRITE.EXE under MS-DOS for å lage boot og root disketter heller. Du kan bruke gzip og dd kommandoene på et UNIX system til den samme jobben. (Til dette vil du trenge en UNIX arbeidsstasjon med en diskettstasjon, selvfølgelig.) For eksempel, på en Sun arbeidsstasjon med diskettstasjon på enhet /dev/rfd0, kan du bruke kommandoen:

 $ gunzip bare.gz

$ dd if=bare of=/dev/rfd0 obs=18k

Du må angi den riktige blokkstørrelse (obs argumentet) på noen arbeidsstasjoner (f.eks. Sun) ellers vil det ikke virke. Hvis du får problemer vil manualsidene for dd være nyttige.

2.1.4.4.2 Installering fra harddisk

Hvis du planlegger å installere Slackware programvaren direkte fra harddisken (som ofte er raskere og mer pålitelig enn diskettinstallasjon), vil du trenge en MS-DOS partisjon på det system som du installerer Slackware til.

Merk: Hvis du planlegger å installere Slackware fra en MS-DOS partisjon, må den partisjonen IKKE være komprimert med DoubleSpace, Stacker, eller et annen MS-DOS komprimerings-verktøy. Linux kan ikke lese DoubleSpace/Stacker MS-DOS partisjoner direkte. (Du kan nå dem via MS-DOS Emulatoren, men det er ikke en opsjon under installering av Linux programvaren.)

For å klargjøre harddisken til installasjon, lag ganske enkelt en katalog på harddisken til Slackware filene. For eksempel vil

 C:\> MD SLACKWAR

lage katalogen C:\SLACKWAR til Slackware filene. Under denne katalogen bør du lage underkatalogene A1, A2, og så videre, for hvert diskettsett som du later den, med MD kommandoen. Alle filene fra A1 disketten legges i SLACKWAR\A1, og så videre.

2.1.4.4.3 Installasjon fra diskett

Hvis du ønsker å installere Slackware fra disketter isteden for fra harddisken, trenger du en blank, MS-DOS formatert diskett for hver Slackware diskett som du laster ned. Disse diskettene må være høykapasitet (1,44 Mb) format.

A diskett-settet (disk A1 til A4) kan være 3.5" eller 5.25" disketter. Men resten diskettsettene må være 3.5".

For å lage diskettene, kopier ganske enkelt filene fra hver Slackware-katalog til en MS-DOS formatert diskett, med MS-DOS COPY kommandoen copy.

 C:\> COPY A1\*.* A:

vil kopiere innholdet av A1 disketten til diskettstasjon A:. Gjenta dette for alle settene du lastet ned.

Du trenger ikke å endre eller pakke ut filene på diskettene; kun kopiering til MS-DOS disketter. Slackware installasjons prosedyrene tar seg av utpakking av filene.

2.2 Forberede installering av Linux

Etter at du har skaffet deg en distribusjon av Linux, er du klar for installasjon. Dette krever en viss grad av planlegging, spesielt hvis du allerede kjører andre operativsystem. I det neste avsnittet vil vi beskrive hvordan du planlegger Linux installasjon.

2.2.1 Installasjons oversikt

Selv om hver utgave av Linux er forskjellige, er den generelle metoden for installasjon følgende:

  1. Repartisjonere harddisken(ene). Hvis du allerede har andre operativsystem installert, må du repartisjonere diskene for å lage plass til Linux. Dette diskuteres i avsnitt 2.2.4, under.

  2. Boote Linux installasjonen. Hver distribusjon av Linux har et såkalt installasjonsmedium --- vanligvis en <<boot diskett>> --- som brukes til å installere programvaren. Når du booter med dette medium vil du enten bli presentert for et installasjonsprogram, som vil lede deg gjennom Linux installasjonen, eller la deg installere programvaren for hånd.

  3. Lage Linux partisjoner. Etter repartisjoningen for å lage plass til Linux, vil du opprette en Linux partisjon på det frigjorte området. Dette utføres med Linux fdisk programmet, som forklares i avsnitt 2.3.3.

  4. Lage filsystem og veksellager. På dette punkt lager du et eller flere filsystem til lagring av filer, på den nyopprettede partisjonen. I tillegg vil du hvis du ønsker å bruke veksellager, opprette veksellager på en av dine Linux-partisjoner. Dette er dekket i avsnitt 2.3.4 og 2.3.5.

  5. Installere programvare på det nye filsystemet. Til slutt, vil du installere Linux programvaren på ditt nyopprettede filsystem. Etter dette er resten plankekjøring --- hvis alt går bra. Dette er dekket i avsnitt 2.3.6. Senere i avsnitt 2.5, vil vi beskrive hva du gjør hvis noe går galt.
Mange distribusjoner av Linux har et installasjonsprogram som vil lede deg gjennom installasjonsprosessen, og automatisere en eller flere av stegene omtalt ovenfor. Husk utover i dette kapittel at flere av punktene over kan automatiseres avhengig av hvilken distribusjon du bruker.

Slackware distribusjonene av Linux, dekket i denne boka, krever bare at du repartisjonere diskene med fdisk, og bruker setup programmet til å utføre de andre stegene.

Viktig tips: Mens du gjør klar til å installere Linux, er det beste råd vi kan gi deg å notere ned ting gjennom hele prosedyren. Skriv ned alt du gjør, alt du taster inn, og alt du ser som kan se uvanlig ut. Ideen er ganske enkelt: hvis (eller når!) du får problemer, vil du være i stand til å gjenta stegene og finne ut hva som gikk galt. Å installere Linux er ikke vanskelig, men det er mange detaljer å huske på. Du vil ønske å ha registrert alle disse detaljene slik at du kan eksperimentere med andre metoder hvis noe går galt. Det er også nyttig å ha ei notisbok om Linux installasjons-erfaringene når du ønsker hjelp fra andre, for eksempel, dersom du sender en beskjed til en Linux-relatert USENET gruppe. Notisboka er kanskje noe du en gang vil vise til dine barnebarn.

2.2.2 Repartisjonering

Vanligvis er harddisken oppdelt i partisjoner, hvor en enkel partisjon er avsatt til et operativsystem. På en harddisk, kan du for eksempel ha flere separate partisjoner --- et for f.eks. MS-DOS, et for OS/2, og et for Linux.

Hvis du allerede har andre programmer installert på systemet, kan du bli nødt til å endre disse partisjonene for å lage plass til Linux. Du vil da lage en eller flere Linux partisjoner på den frigjorte plassen, til Linux programvare og veksellager. Denne prosessen kalles repartisjonering.

Mange MS-DOS system bruker bare en partisjon for å utnytte hele disken. For MS-DOS, er denne partisjon kjent som C:. Hvis du har flere enn en partisjon, gir MS-DOS dem navnene D:, E:, og så videre. På en måte er hver partisjon en separat harddisk.

På den første sektor til disken er det en MBR (master boot record) sammen med en partisjonstabell. Boot record (som navnet sier) brukes til å boote systemet. Partisjons- tabellen inneholder informasjon om plassering og størrelsene på partisjonene.

Det er tre typer partisjoner: primær, utvidet (extended), og logisk. Av disse er det primærpartisjonen som oftest brukes. Men på grunn av en begrensning i partisjons-tabellen kan du bare ha fire primærpartisjoner på en disk.

Måten å omgå denne begrensingen på, er ved å bruke en utvidet partisjon. En utvidet partisjon inneholder ingen data; isteden, er den en slags "beholder" for logiske partisjoner. Derfor kunne du lage en utvidet (extended) partisjon, for hele disken, og inne i den lage mange logiske partisjoner. Men du kan bare ha en utvidet partisjon pr. disk.

2.2.3 Linux krav til partisjoner

Før vi forklarer hvordan du repartisjonerer dine disker, bør du vite hvor mye plass du vil avsette for Linux. Vi vil diskutere hvordan du lager disse partisjonene senere, i avsnitt 2.3.3.

På UNIX-systemer er filene lagret på et filsystem, som er en del av harddisken (eller andre medium, som CD-ROM eller disketter) formatert til å lagre filer. Hvert filsystem er knyttet til en spesiell del av katalogtreet; for eksempel, er det på mange system et filsystem for alle filer i katalogen /usr, et annet for /tmp, og å videre. Filsystemet root er det primære filsystem, som korrespondere med toppkatalogen, /.

Under Linux, lever hvert filsystem på en separat partisjon på harddisken. Hvis du for eksempel har et filsystem for / og et annet for /usr, må du partisjonere for de to filsystemene.

Før du installerer Linux, må du klargjøre filsystem for lagring av Linux programvaren. Du må ha minst et filsystem (root filsystemet), og derfor en partisjon, satt av til Linux. Mange Linux brukere pleier å lagre alle filene på root filsystemet, som i de fleste tilfeller er enklere å håndtere enn flere filsystem og partisjoner.

Men, du kan lage flere filsystemer for Linux hvis du ønsker --- for eksempel, kan du ønske å bruke separate filsystem for /usr og /home. Lesere med erfaring fra UNIX system-administrasjon vil vite hvordan man bruker flere filsystemer kreativt. I kapittel 4 vil vi diskutere bruken av flere partisjoner og filsystem.

Hvorfor bruke mer enn et filsystem? Den viktigste grunn er sikkerhet; hvis, av en eller annen grunn, et filsystemene er ødelagt, vil de andre (vanligvis) være i orden. På den andre siden, hvis du lagrer alle filene dine på root filsystemet, og filsystemet av en eller annen grunn blir ødelagt, kan du miste alle filene på en gang. Dette er allikevel ganske uvanlig; hvis du tar sikkerhetskopi av systemet jevnlig skulle du være ganske trygg.

En annen grunn til å bruke flere typer filsystemer er å dele opp lageret mellom flere harddisker. Hvis du har, f.eks, 40 megabyte ledig på en harddisk, og 50 megabyte ledig på en annen, vil du kanskje ønske å lage et 40-megabyte root filsystem på den første disken og et 50-megabyte /usr filsystem på den andre. For øyeblikket er det ikke mulig for et enkelt filsystem å eksistere på flere disker; hvis ledig kapasitet på harddiskene er fragmentert mellom diskene vil du måtte bruke flere filsystemer for å utnytte all plassen.

Linux krever i det minste en partisjon, for root filsystem. Hvis du ønsker å lage flere filsystemer, vil du trenge en separat partisjon for hvert nytt filsystem. Noen distribusjoner av Linux lager automatisk partisjoner og filsystemer for deg, så du ikke trenger å bekymre deg om dette i det hele tatt.

Et annet område å tenke over, når du planlegger partisjonene, er veksellager. Hvis du ønsker å bruke veksellager med Linux, har du to opsjoner. Den første er å bruke ei veksellager-fil som eksisterer på et av Linux filsystemene. Du vil lage veksellager-fila til bruk som virtuell RAM etter at du har installert programvaren. Den andre muligheten er å lage en veksellager partisjon, en individuell partisjon som brukes kun som veksellager. De fleste bruker en veksellager partisjon isteden for ei veksellager-fil.

Ei enkel veksellager-fil eller en partisjon kan være opp til 16 megabyte i størrelse. Hvis du ønsker å bruke men enn 16 megabyte til veksellager, kan du lage flere veksellager partisjoner eller filer --- opp til åtte totalt. Hvis du for eksempel, trenger 32 megabyte veksellager, kan du lage to 16-megabyte veksellager partisjoner.

Oppsett av veksellager partisjoner er behandlet i avsnitt 2.3.4, og oppsett av veksellager-fil i kapittel 4.

Derfor, bør du lage i det minste to partisjoner for Linux: en for bruk som root filsystem, og den andre som veksellager. Det er, selvfølgelig, mange variasjoner på det, men dette er et minimalt oppsett. Du må ikke bruke veksellager under Linux, men hvis du har mindre enn 16 megabyte fysisk RAM er det sterkt å anbefale.

Selvfølgelig trenger du å vite hvor mye plass disse partisjonene vil kreve. Størrelsen på Linux filsystemene (programvaren selv) avhenger av hvor mye programvare du installerer og hvilken distribusjon av Linux du bruker. Forhåpentligvis vil dokumentasjon som kom med distribusjonen din gi deg en antakelse om plasskrav. Et lite Linux system kan trenge 20 megabyte eller mindre; et større system fra 80 til 100 megabyte, eller mer. Husk at i tillegg til plasskravet til programvaren, trenger du å sette av ekstra for brukerkataloger, rom for framtidig utvidelse, og så videre.

Størrelsen på veksellager-partisjonen (dersom du bruker en) avhenger av hvor mye virtuell RAM du trenger. En tommelfingerregel er å bruke en veksellager-partisjon som er to ganger fysisk RAM; for eksempel, hvis du har 4 megabyte fysisk RAM, skulle en 8-megabyte veksellager-partisjon holde. Selvfølgelig, er dette kun spekulasjon --- størrelsen på veksellageret som du trenger avhenger av programvaren som du ønsker å kjøre. Hvis du har mye fysisk RAM (16 megabyte eller mer), kan det tenkes at du ikke ønsker å bruke veksellager i det hele tatt.

Viktig merknad: På grunn av BIOS begrensinger, er det vanligvis ikke mulig å boote fra partisjoner som bruker sylindrer over 1023. Derfor, når du setter av plass for Linux, husk at du ikke bør bruke en partisjon i området >1023-sylindre for ditt Linux root filsystem. Linux kan fortsatt bruke partisjoner med sylindre over 1023, men, du kan ikke boote Linux fra slike partisjoner. Dette råd kan se forhastet ut, men det er viktig å vite mens du planlegger layout for dine disker.

Hvis du absolutt må bruke en partisjon med sylindre over 1023 for ditt Linux root filsystem, kan du alltids boote Linux fra diskett. Dette er ikke så dårlig, faktisk --- det tar kun noen få sekunder lenger å boote enn fra harddisken. Uansett er det en mulighet.

2.2.4 Partisjonere diskene

I dette avsnittet, vil vi beskrive hvordan du endrer de nåværende partisjonene (hvis de finnes) for å lage plass for Linux. Hvis du installerer Linux på en "ren" harddisk, kan du hoppe over denne delen og fortsette ned avsnitt 2.3, under.

Den vanlige måten å endre en eksisterende partisjon på er å slette den (og dermed ødelegge alle data på denne partisjon) og så opprette den på nytt. Før du repartisjonerer diskene, ta en sikkerhetskopi av systemet. Etter endringen av partisjonene, kan du installere den originale programvaren fra kopien. Men, det finnes flere program for MS-DOS som er i stand til å endre partisjonene ikke-destruktivt. En av disse er "FIPS", og den kan du finne på mange Linux FTP steder.

Husk også at fordi du minsker den opprinnelige partisjonen, kan du risikere å ikke ha plass til å installere alt på nytt. I dette tilfelle, må du slette nok uønsket programvare til å la resten få plass på en mindre partisjon.

Programmet som brukes til å repartisjonere er fdisk. Hvert operativsystem har sin egen analoge versjon av dette programmet; under MS-DOS for eksempel, startes det med FDISK kommandoen. Du bør se i dokumentasjonen for det operativsystemet du for øyeblikket kjører etter informasjon om repartisjonering. Her vil vi diskutere hvordan man endrer partisjon-størrelsen for MS-DOS med FDISK, men denne informasjon burde enkelt kunne "oversettes" til andre operativsystem.

Vennligst konsulter dokumentasjon for operativsystemet ditt før repartisjonering av disker. Dette avsnitt er ment å være en generell oversikt over prosessen; det er mange detaljer som vi ikke dekker her. Du kan miste all programvaren på systemet ditt hvis du ikke repartisjonerer diskene riktig.

Advarsel: Ikke modifiser eller lag partisjoner for noe annet operativsystem (inkludert Linux) med FDISK under MS-DOS. Du bør bare modifisere partisjoner for et bestemt operativsystem med versjonen av fdisk som er inkludert med det operativsystemet; hvis du for eksempel vil lage Linux partisjoner, bruker du en versjon av fdisk for Linux. Senere, i avsnitt 2.3.3, vil vi beskrive hvordan du lager Linux partisjoner, men nå er vi opptatt av å endre størrelsene på dine nåværende partisjoner.

La oss si at du har en enkel harddisk, i øyeblikket avsatt kun for MS-DOS. Av dette følger at disken din består av en enkel MS-DOS partisjon, vanligvis kjent som "C:". Fordi denne repartisjoningsmetode vil ødelegge data på denne partisjonen, må du lage en boot-bar MS-DOS "system diskett" som inneholder det nødvendige for å kjøre FDISK og kopiere inn programvaren fra backup etter at repartisjoningen er ferdig.

I mange tilfeller kan du bruke MS-DOS installasjons-diskettene for å gjøre dette. Men, hvis du trenger å lage din egen system-diskett, formater en diskett med kommandoen

 FORMAT /s A:

Kopier på denne disketten alle nødvendige MS-DOS verktøy (det meste av programvaren i \DOS katalogen), ikke glem programmene FORMAT.COM og FDISK.EXE. Du burde nå være i stand til å boote denne disketten, og kjøre kommandoen

 FDISK C:

for å start opp FDISK.

Bruk av FDISK burde være selvforklarende, men sjekk MS-DOS dokumentasjonen for detaljer. Når du starter FDISK, velg menyen for å vise partisjonstabellen, og skriv ned informasjonen som vises. Det er viktig å notere ned det originale oppsettet i tilfelle du ønsker avbryte Linux installasjonen.

For å slette en eksisterende partisjon, velg FDISK menyen "Delete an MS-DOS Partition or Logical DOS Drive". Spesifiser typen som du ønsker å slett (primær, utvidet, eller logisk) og antallet partisjonen. Verifiser alle advarsler. Puuh!

For å lage en ny (mindre) partisjon for MS-DOS, velg i FDISK "Make an MS-DOS Partition or Logical DOS Drive". Spesifiser typen partisjon (primær, utvidet, eller logisk), og størrelsen på partisjonen (i megabyte). FDISK lager partisjonen og du er klar.

Etter at du er ferdig med FDISK, bør du gå ut av programmet og reformatere alle nye partisjoner. Hvis du for eksempel endret den første DOS partisjon på disken (C:), kjører du kommandoen

 FORMAT /s C:

du kan nå installere den originale programvaren pånytt fra sikkerhetskopien.

2.3 Installere Linux programvare

Etter at du har forandret din eksisterende partisjon for å lage plass til Linux, er du klar til å installere programvaren. Her er en kort oversikt over prosedyrene:

  1. Boot Linux installasjons-mediet;

  2. Kjør fdisk under Linux for å lage Linux partisjoner;

  3. Kjør mke2fs og mkswap for å lage Linux filsystem og veksellager;

  4. Installer Linux programvaren;

  5. Til slutt, installer enten LILO boot laster på harddisken, eller lag en boot-diskett til å boote ditt nye Linux system.

Som vi har sagt, en (eller flere) av disse stegene kan automatiseres for deg av installasjonsprosedyren, avhengig av den distribusjonen av Linux som du bruker. Konsulter dokumentasjonen for distribusjonen din for spesielle instruksjoner.

2.3.1 Boote Linux

Det første steget er å boote Linux installasjonsmediet.I de fleste tilfeller er dette en "boot-diskett" som inneholder et lite Linux system. Etter å ha bootet disketten, vil du bli presentert for en installasjonsmeny som vil lede deg gjennom installering av programvaren. På andre distribusjoner, vil du be presentert for en innloggings-prompt. Her logger du vanligvis inn som root og begynner installasjonsprosessen.

Dokumentasjonen som kom med distribusjonen vil forklare hva som er nødvendig for å boote Linux fra installasjons-mediet.

Hvis du installerer Slackware distribusjonen, er alt som kreves å boote disketten som du laget i forrige avsnitt.

De fleste distribusjoner av Linux bruker en boot-diskett som lar deg skrive maskinvare parametere til boot-prompten, for å tvinge maskinvare detektering av forskjellige enheter. Hvis din SCSI kontroller for eksempel, ikke blir detektert når du booter, må du boote på nytt og spesifisere maskinvare parametre (som I/O adresse og IRQ) til boot-prompten.

Maskiner som IBM PS/1, ThinkPad, og ValuePoint lagrer ikke diskgeometrien i CMOS, og du må derfor spesifisere den under booting.

Boot-prompten blir ofte vist automatisk når du booter. Dette er tilfelle for Slackware. Andre distribusjoner krever at du holder ned [shift] eller [ctrl] under booting. Hvis de lykkes skulle du se prompten

 boot:

og muligens andre meldinger.

For å boote uten spesielle parametre trykk kun [enter].

Se på meldingene når systemet booter. Hvis du har en SCSI kontroller, skull du se en liste av SCSI hosts som er detektert. Hvis du ser meldingen

	SCSI: 0 hosts

ble ikke SCSI kontrolleren detektert, og du må bruke den følgende prosedyre.

Systemet vil også vise informasjon om disk partisjonen og detekterte enheter. Hvis noe av denne informasjonen er feil eller mangler, må du tvinge maskinvare detektering.

Hvis alt går bra og maskinvaren din ser ut til å bli detektert, du kan hoppe over følgende seksjon, avsnitt 2.3.2.

For å tvinge maskinvare detektering, må du angi riktige parameter til boot-prompten, med følgende syntaks:

 	ramdisk <parameters...>

Det er flere slike parameter tilgjengelig; her er noen av de mest vanlige.

	hd=<cylinders>,<heads>,<sectors>

Spesifiser harddisk geometri. Påkrevd for system som IBM PS/1, ValuePoint, og ThinkPad. Hvis disken din for eksempel, har 683 sylindre, 16 hoder, og 32 sektorer pr. spor, angi

 	ramdisk hd=683,16,32 tmc8xx=<memaddr>,<irq>

Spesifiser adresse og IRQ for BIOS-løse Future Domain TMC-8xx SCSI kontroller. For eksempel,

 	ramdisk tmc8xx=0xca000,5

Merk at 0x prefikset må brukes for alle verdier gitt i hexadesimal. Dette gjelder for de følgende opsjoner.

	st0x=<memaddr>,<irq>

Spesifiser adresse og IRQ for BIOS-løse Seagate ST02 kontroller.

	t128=<memaddr>,<irq>

Spesifiser adresse og IRQ for BIOS-løse Trantor T128B kontroller.

 	ncr5380=<port>,<irq>,<dma> 

Spesifiser port, IRQ, og DMA kanal for generske NCR5380 kontroller.

	aha152x=<port>,<irq>,<scsi_id>,1

Spesifiser port, IRQ, og SCSI ID for BIOS-løse AIC-6260 kontrollere. Dette inkluderer Adaptec 1510, 152x, og Soundblaster-SCSI kontrollere.

For hver av disse, må du angi ramdisk fulgt av de parameter som du ønsker å bruke.

Hvis du har spørsmål om disse boot opsjonene, les Linux SCSI HOWTO, som er tilgjengelig på mange Linux FTP arkiv steder (eller fra der du fikk denne boka), og i tillegg Linux CD-ROM HOWTO. Disse dokumentene beskriver maskinvare kompatibilitet mer detaljert.

2.3.2 Disker og partisjoner under Linux

Mange distribusjoner krever at du lager Linux partisjoner for hånd med fdisk programmet. Andre kan automatisk lage partisjoner for deg. Uansett bør du kjenne følgende informasjon om Linux partisjoner og navn på enheter.

Disker og partisjoner under Linux blir gitt andre navn enn de respektive motparter under andre operativsystem. Under MS-DOS, blir diskettstasjonen kalt A: og B:, mens harddiskens partisjoner har navnene C:, D:, og så videre. Under Linux, er navnekonvensjonene helt andre.

Enhets-drivere, funnet i katalogen /dev, brukes til å kommunisere med enheter i systemet (som harddisker, mus, og så videre). Hvis du for eksempel har ei mus i systemet ditt, får du adgang til den gjennom driveren /dev/mouse. Diskettstasjoner, harddisker, og individuelle partisjons har all egne enhets-drivere. Ikke bekymre deg så mye om enhetsdrivernes grensesnitt nå; det er kun viktig å forstå hvordan de forskjellige enhetene er navngitt for å kunne bruke dem.

Tabell 2.1 viser navnene for disse forskjellige enhets-driverne.

Enhet                                            Navn           
Første diskettstasjon(A:)                        /dev/fd0       
Andre diskettstasjon (B:)                        /dev/fd1       
Første harddisk (hele disken)                    /dev/hda       
Første harddisk, primær partisjon 1              /dev/hda1      
Første harddisk, primær partisjon 2              /dev/hda2      
Første harddisk, primær partisjon 3              /dev/hda3      
Første harddisk, primær partisjon 4              /dev/hda4      
Første harddisk, logisk partisjon 1              /dev/hda5      
Første harddisk, logisk partisjon 2              /dev/hda6      
..                                                              
Andre harddisk (hele disken)                     /dev/hdb       
Andre harddisk, primær partisjon 1               /dev/hdb1      
..                                                              
Første SCSI harddisk (hele disken)               /dev/sda       
Første SCSI harddisk, primær partisjon 1         /dev/sda1      
..                                                              
Andre SCSI harddisk (hele disken)                /dev/sdb       
Andre SCSI harddisk, primær partisjon 1          /dev/sdb1      
..                                                              

Tabell 2.1: Linux partisjonsnavn

Litt om denne tabell. Merk at /dev/fd0 korresponderer med første diskettstasjon (A: under MS-DOS) og /dev/fd1 med andre diskettstasjon (B:).

Driverne for SCSI harddiskenene er også gitt andre navn. IDE, MFM, og RLL driverne blir aksessert via enhetene /dev/hda, /dev/hdb, og så videre. De individuelle partisjoner på diskene er /dev/hda, /dev/hda1, /dev/hda2, og så videre. Men, SCSI driverne har navnene /dev/sda, /dev/sdb, etc., med partisjonsnavn som /dev/sda1 og /dev/sda2.

Her er et eksempel. La oss si at du har en enkel IDE harddisk, med 3 primær- partisjoner. De første to er reservert for MS-DOS, og den tredje er en utvidet partisjon som inneholder to logiske partisjoner, begge brukt av Linux. Enhetene for disse partisjonene skulle da bli:

Enhet                               Navn           
Første MS-DOS partisjon (C:)        /dev/hda1      
Andre MS-DOS partisjon (D:)         /dev/hda2      
Utvidet partisjon                   /dev/hda3      
Første Linux logisk partisjon       /dev/hda5      
Andre Linux logisk partisjon        /dev/hda6      

Merk at /dev/hda4 ikke er med; den korrespondere med den fjerde primær- partisjonen, som vi ikke har i dette eksempel. Logiske partisjoner navngis fortløpende og starter med /dev/hda5.

2.3.3 Opprette Linux partisjoner

Nå er du klar til å lage Linux partisjoner med fdisk kommandoen. Som beskrevet i avsnitt 2.2.3, må du vanligvis lage i det minste en partisjon for Linux programvaren, og en annet partisjon for veksellager.

Etter at du har bootet installasjonsmediet, kjører du fdisk ved å skrive

 	fdisk <drive>

hvor <drive> er Linux navn på disk-enheten du vil legge partisjonen på (se tabell 2.1). Hvis du for eksempel ønsker å kjøre fdisk på den første SCSI-disken din, bruk kommandoen fdisk /dev/sda. /dev/hda (den første IDE disk) er default hvis du ikke spesifiserer en.

Hvis du oppretter Linux partisjoner på mer enn en disk, kjør fdisk en gang for hver disk.

 # fdisk /dev/hda

Command (m for help):

Her venter fdisk på en kommando. Du kan taste m for å få en menyoversikt.

 Command (m for help): m
 Command action
 a toggle a bootable flag
 d delete a partisjon
 l list known partisjon types
 m print denne menu
 n add a new partisjon
 p print the partisjon table
 q quit without saving changes
 t change a partisjon's system id
 u change display/entry units
 v verify the partisjon table
 w write table to disk og exit
 x extra functionality (experts only)
 Command (m for help):
Kommandoen n brukes til å definere en ny partisjon. For å avslutte fdisk uten å lagre noen endringer, bruk q kommandoen. Avlutt fdisk og skriv endringene til partisjonstabellen, med w kommandoen.

Det første du bør se på er din eksisterende partisjonstabell og notere ned informasjonen for senere bruk. Bruk p kommandoen.

 Command (m for help): p
 Disk /dev/hda: 16 heads, 38 sectors, 683 cylinders
 Units = cylinders of 608 * 512 bytes
 Device Boot Begin Start End Blocks Id System
 /dev/hda1 * 1 1 203 61693 6 DOS 16-bit >=32M
 Command (m for help):
I dette eksempel, har vi en enkel MS-DOS partisjon på /dev/hda1, som er 61693 blokker (ca 60 Mb). Denne partisjon starter på sylinder nummer 1, og slutter på sylinder 203. Vi har totalt 683 sylindere på denne harddisk; så det er 480 sylindre igjen til å lage Linux partisjoner på.

For å lage en ny partisjon, bruk n kommandoen. I dette eksempel, vil vi lage to primær- partisjoner (/dev/hda2 og /dev/hda3) for Linux.

 Command (m for help): n
 Command action
 e extended
 p primary partisjon (1-4)
 p
Her spør fdisk etter typen partisjon som skal lages: utvidet eller primær. I vårt eksempel, oppretter vi bare primærpartisjoner, så vi velger p.

 Partition number (1-4):

fdisk vil nå spørre etter antall partisjoner den skal lage; siden partisjon 1 allerede er brukt, vil vår første Linux partisjon bli nummer 2.

 Partition number (1-4): 2

First cylinder (204-683):

Registrer nå start-sylinder nummeret på partisjonen. Siden sylindrene 204 til 683 er brukt, vil vi bruke den første tilgjengelige (nummer 204). Det er ingen grunn til å la det bli tomrom mellom partisjonene.

 First cylinder (204-683): 204

Siste sylinder eller +size eller +sizeM eller +sizeK (204-683): fdisk spør etter størrelsen på partisjon som skal lages. Vi kan enten spesifisere den siste sylinder, eller en størrelse i byte, kilobyte, eller megabyte. Siden vi ønsker at vår partisjon skal være 80 Mb i størrelse, spesifiserer vi +80M. Når vi oppgir partisjons-størrelsen på denne måten, vil fdisk runde av den egentlige partisjons-størrelsen til nærmeste antall sylindre.

Nå er vi klar til å lage vår andre Linux partisjon. Vi lager den med en størrelse på 10 megabyte (dette er et tenkt eksempel).

 Command (m for help): n
 Command action
 e extended
 p primary partisjon (1-4)
 p
 Partisjon number (1-4): 3
 First cylinder (474-683): 474
 Last cylinder or +size or +sizeM or +sizeK (474-683): +10M
Til slutt vil vi se på partisjons-tabellen. Skriv ned denne informasjonen --- spesielt blokk-størrelsen på din nye partisjon. Du vil få behov får å vite det når du lager filesystemene, senere. Verifiser også at ingen av partisjonene overlapper.

 Command (m for help): p
 Disk /dev/hda: 16 heads, 38 sectors, 683 cylinders
 Units = cylinders of 608 * 512 bytes
 Device Boot Begin Start End Blocks Id System
 /dev/hda1 * 1 1 203 61693 6 DOS 16-bit >=32M
 /dev/hda2 204 204 473 82080 81 Linux/MINIX
 /dev/hda3 474 474 507 10336 81 Linux/MINIX
Som du kan se, er /dev/hda2 nå en partisjon på 82080 blokker (som tilsvarer ca 80 megabyte), og /dev/hda3 er 10336 blokker (ca 10 Mb).

Merk at mange distribusjoner (som Slackware) krever at du bruker t kommandoen i fdisk får å endre typen på vekselpartisjonen til "Linux swap", som er nummer 82. Du kan bruke l kommandoen for å liste alle kjente partisjonstyper, og så bruke t til å sette typen på veksellager partisjonen til den som tilsvarer "Linux swap".

På denne måten, vil installasjonen av programvare automatisk finne veksellagerets partisjon basert på typen. Hvis installasjons-programvaren ikke gjennkjenner veksellager partisjonen, bør du kanskje kjøre fdisk igjen og bruke t kommandoen på denne partisjonene.

I eksempelet over, er de resterende sylindre på diskene (nummer 508 til 683) ubrukt. Du kan kanskje la den ubrukte plassen være, i tilfelle du ønsker å lage nye partisjoner senere.

Til slutt, bruker vi w kommandoen for å skrive endringene til disken og avslutter så fdisk.

 Command (m for help): w
 #
Husk at ingen av endringene du gjør mens du kjører fdisk vil bli utført før du angir w kommandoen, så du kan eksperimentere med forskjellige konfigureringer og lagre dem når du er ferdig. Hvis du ønsker å avslutte fdisk uten å lagre endringene, bruk q kommandoen. Husk at du ikke endrer partisjoner for andre operativsystem enn Linux med Linuxs fdisk program.

Husk at du kanskje ikke kan bli i stand til å boote Linux fra en partisjon som bruker sylindrer med nummer over 1023. Du skulle derfor forsøke å lage din Linux root partisjon innen området mindre enn 1024 sylindrer. Hvis dette ikke er mulig, kan du boote Linux fra diskett.

Noen Linux distribusjoner krever at du rebooter systemet etter bruk av fdisk. Dette er for å tillate endringene i partisjonstabellen å gjelde før installeringen av programvaren. Nyere versjoner av fdisk oppdaterer automatisk partisjons-informasjonen i kjerna, så rebooting er ikke nødvendig.

2.3.4 Opprette veksellager (swap)

Hvis du planlegger å bruke en veksellager partisjon for virtuell RAM, er du klar til å klargjøre den for bruk. I kapittel 4 vil vi diskutere oppretting av ei veksellager-fil i tilfelle du ikke ønsker å bruke en individuell partisjon.

Slackware distribusjonen krever at du lager veksellager, før installasjon, hvis du har 4 megabyte RAM eller mindre. Hvis dette er ikke er tilfelle kan Slackware installasjons- prosedyren brukes til å lage veksellager automatisk. Hvis du er i tvil, følg prosedyren som er beskrevet her.

Kommandoen brukt til å lage en veksellager-partisjon er mkswap, og har formatet

 mkswap -c <partition> <size>

hvor <partition> er navnet på veksellager partisjonen, og <size> er størrelsen på partisjonen, i blokker. Hvis din veksellager-partisjon for eksempel er /dev/hda3 og er på 10336 blokker, bruk kommandoen

 # mkswap --c /dev/hda3 10336

Opsjonen -c ber mkswap sjekke om det finnes blokker med feil på partisjonen når du lager veksellageret.

Hvis du bruker flere veksellager partisjoner, må du utføre mkswap kommandoen for hver partisjon.

Etter formatering av veksellageret, må du aktivere det for bruk av systemet. Systemet aktiverer vanligvis automatisk veksellageret under booting. Men fordi du ikke ennå har installert Linux programvaren, må du aktive det for hånd. Kommandoen for å aktivere veksellageret er swapon, og den har formatet

 swapon <partition>

I eksempelet over for å akivere veksellageret på /dev/hda3, bruker vi kommandoen

 # swapon /dev/hda3

2.3.5 Opprette filsystem

Før du kan bruke dine Linux partisjoner til å lagre filer på, må du lage filsystemer på dem. Oppretting av filsystem er analogt med å formatere en partisjon under MS-DOS eller andre operativsystem. Vi diskuterte filsystemer kort i avsnitt 2.2.3.

Det er flere typer filsystem tilgjengelig for Linux. Hvert filsystem har sitt eget format og sett av karakteristikker (som filenavn-lengde, maksimum filstørrelse, og så videre). Linux støtter også flere "tredje-parts" filsystemtyper som MS-DOS filsystem.

Det mest brukte filsystem er Second Extended Filesystem, eller ext2fs. ext2fs er et av de mest effektive og fleksible filsystemer; det tillater filnavn på 256 tegn og filsystemets størrelse på inntil 4 terabyte. I kapittel 4, vil vi diskutere de forskjellige filsystem-typer for Linux. Men innledningsvis anbefaler vi at du bruker ext2fs filsystemet.

Hvis du installerer med Slackware distribusjonen, blir filsystemene laget automatisk for deg av installasjons-prosedyren beskrevet i neste avsnitt. Hvis du ønsker å lage dine filsystemer for hånd, følg prosedyren som beskrives her.

For å lage et ext2fs filsystem, bruk kommandoen

 mke2fs -c <partition> <size>

hvor <partition> er navnet på partisjonen, og <size> er størrelsen på partisjon i blokker. For eksempel, for å lage et 82080-blokk filsystem på /dev/hda2, bruk kommandoen

 # mke2fs --c /dev/hda2 82080

Hvis du bruker flere filsystemer under Linux, må du bruke respektive mke2fs kommando for hvert filsystem.

Hvis du har støtt på problemer allerede under dette punktet, se avsnitt 2.5 på slutten av dette kapittel.

2.3.6 Installere programvaren

Til slutt er du klar til å installere programvaren. Hver distribusjon har forskjellige mekanismer for dette. Mange distribusjoner har et eget program som vil lede deg gjennom installasjonen. På andre distribusjoner, vil du måtte montere filsystemer i en bestemt katalog (som /mnt) og kopiere programvaren dit for hånd. På CD-ROM distribusjoner, kan du be om å installere en del av programvaren på harddisken din, og la mesteparten av programvaren ligge på CD-ROM.

Noen distribusjoner tilbyr flere måter å installere programvaren på. For eksempel, kan du være istand til å installere programvaren direkte fra en MS-DOS partisjon på harddisken, isteden for fra disketter. Eller, du kan installere over et TCP/IP nettverk via FTP eller NFS. Se distribusjonens dokumentasjon for detaljer.

Slackware distribusjonen, krever for eksempel bare at du lager partisjoner med fdisk, og eventuelt oppretter veksellager med mkswap og swapon (hvis du har 4 Mb eller mindre RAM), og så kjører setup programmet. setup leder deg gjennom en meget selvforklarende meny for installering av programvare. Bruk av setup er beskrevet i detaljer under.

2.3.6.1 Installere Slackware med setup

Etter oppretting av partisjoner (og evt. veksellager), hvis du installerer med Slackware, brukes kommandoen

 # setup

Dette vil presentere deg for meny-baserte prosedyrer som ledsager deg gjennom resten av installasjonen.

Prosedyrene som er beskrevet her tilsvarer dem funnet på color144 og colrlite root disketten.

Setup-menyen består av følgende menyvalg (se uthevet skrift nedenfor). Bruk piltastene for å flytte til valgene, og trykk [enter] eller [mellomrom] for å utføre et menyvalg.

Help Se på setups hjelpefil.

Keymap Denne opsjon lar deg spesifisere tastaturoppsett for systemet ditt hvis du ikke har et US tastatur. Finn Norwegian i lista, og velg den.

Quick Dette lar deg velge mellom "quick" og "verbose" installasjons-modus. "Verbose" er default, og anbefales for de fleste installasjoner (unntatt hvis du har installert Slackware et dusin ganger, men da vet du allerede dette).

Make tags Dette lar Slackware installasjonen lage tilpassede "tag files" for forhåndsvalgte pakker. Dette er bare nødvendig for tilpassede installasjonsprosedyrer; du trenger ikke bry deg med dette

Addswap Dette vil være det første menyvalg som de fleste brukere vil velge for å installere Slackware. Ei liste av tilgjengelige veksellager-partisjoner vil vises (de partisjonene med type "Linux swap" satt med fdisk). Du vil kunne spesifisere hvilke partisjoner du ønsker å bruke som veksellager. Du vil så bli spurt om du ønsker å kjøre mkswap på disse partisjonene. Hvis du allerede har utført mkswap og swapon (som beskrevet i avsnitt 2.3.4) på veksellager-partisjonene, bør du ikke la setup utføre mkswap på disse partisjonene.

Selv om du allerede har utført mkswap og swapon, er det nødvendig å bruke Addswap menyen: Dette sikrer at dine veksellager-partisjoner vil være tilgjengelige med en gang du har installert systemet.

!Advarsel! Å lage veksellager på en partisjon vil ødelegge data på den partisjonen. Vær sikker på at du ikke sletter data som du ønsker å beholde. Hvis du velger denne menyen, vil du automatisk bli spurt om du ønsker å gå videre med de følgende valgene. Det bør du vanligvis gjøre.

Target Dette valget lar deg spesifisere de partisjonene som Linux skal installeres på. Ei liste av partisjoner (de med type "Linux native", som spesifisert med fdisk) vil vises, og du vil bli bedt om å angi navnet på din Linux root partisjon, som /dev/hda2. Du vil så bli spurt om type filsystem du ønsker å lage; vi anbefaler å bruke ext2fs filsystemet som beskrevet i avsnitt 2.3.5. Dette vil lage et filsystem på den angitte partisjon ---analogt til "formattering" av en partisjon på MS-DOS.

Du vil også bli spurt om andre partisjoner som du ønsker å bruke under Linux. For eksempel, hvis du opprettet en separat partisjon for /usr (se avsnitt 2.2.3), vil du kunne spesifisere navnet på partisjonen og stedet hvor den skal monteres (som /usr eller /usr/bin).

! Advarsel! Å lage et filsystem på en partisjon vil ødelegge alle data på den partisjonen. Vær sikker på at du ikke sletter data som du ønsker å beholde.

Selv om du allerede har laget filsystemer med mke2fs (se avsnitt 2.3.5), må du bruke Target menyen for å spesifisere partisjonene hvor Linux skal installeres.

Source Dette menyvalg lar deg spesifisere hvor du vil installere Slackware fra, som diskett, harddisken, eller CD-ROM.

Hvis du installerer fra harddisken, vil du be spurt om partisjonen hvor Slackware filene finnes, og hvilken type partisjon det er. Hvis du for eksempel, har Slackware filene på en MS-DOS partisjon, angi navnet på partisjonen (som /dev/hda1) og velg MS-DOS FAT som type. Du vil så bli spurt om katalogen hvor filene finnes på denne partisjonen. Har du for eksempel Slackware filene lagret under katalogen C:\SLACK på din MS-DOS partisjon, angi /slack som stedet. Merk at du bruker tegnet /, ikke tegnet \, i katalognavnet.

Hvis du installerer fra en CD-ROM, vil du bli spurt om type CD-ROM enhet som du bruker, og i tillegg katalogen på CD-ROM'en hvor filene finnes. Mange CD-ROM har filene under katalogen /slakware.

Hvis du installerer Slackware Professional, er to kataloger brukt på CD-ROM. slakware er brukt for standard systemet som vil installere filene direkte til harddisken. slackpro er brukt for det CD-ROM-baserte systemet hvor mange filer leses direkte fra CD-ROM. Dette kan spare disksplass, fil-aksess er også merkbart langsommere. Flere Slackware leverandører leverer mulighet for å kjøre programvaren fra CD-ROM også. Men, hvis du har diskplass tilgjengelig, anbefaler vi ikke kjøring av Slackware fra CD-ROM. Ytelsen er generelt langsommere.

Hvis du installerer fra en harddisk eller CD-ROM, kan Slackware rapportere at det er en monterings-feil på dette punkt. Dette er vanligvis en indikasjon på at det var problem med lesing fra harddisken eller fra CD-ROM. Se avsnitt 2.5.3 for mere informasjon hvis du ser en slik feilmelding.

Disk sets Dette menyvalg lar deg velge det diskett-settet som du ønsker å installere. Du må installere i det minste A diskett-settet. Bruk piltastene og mellomrom-tasten for å velge de diskett-sett du ønsker å installere. Merk at å velge et bestemt diskett-sett ikke betyr at alle pakker på det settet vil bli installert; du vil be spurt før du installerer pakkene på diskett-settet merket som "optional" eller "recommended."

Install Til slutt, vil denne menyen omsider installere programvaren på systemet ditt. Du vil be spurt om installasjons-metode; de fleste brukere bør velge "normal." For hvert diskett-sett som du valgte, vil "required" pakkene bli installert, og du vil bli spurt når "optional" og "recommended" pakkene installeres. Hvis du installerer fra diskett vil du bli bedt om å sette inn hver diskett i rekkefølge.

Mens hver pakke blir installert vil en kort beskrivelse vises. Hvis du ikke har bakgrunn i UNIX eller Linux, vil mange av disse beskrivelsene ikke si deg mye. Noter deg litt om noen av pakkene som installeres, så du vet hva som er der, men ikke forsøk å få med deg alt som blir skrevet på skjermen.

Den vanligste feil du møter her er at ei fil ikke finnes på en diskett, eller du får en I/O feil under lesing av disketten. Den første feilen er en indikasjon på at filer på disketten kan være korrupte eller ukomplette; den siste at disketten er dårlig. Alle disketter som gir disse feil bør erstattes, og du bør installere dette diskett-settet pånytt. Se avsnitt 2.5.3 for forslag.

Du kan også får lesefeil når CD-ROM'en aksesseres; sjekk at CD-ROM'en er ren, ikke har fingeravtrykk, o.l.

Configure Dette menyvalg utfører noen etter-installasjons konfigurereringer. Dette er forklart i neste avsnitt.

2.3.7 Lage en boot-diskett eller installere LILO

Hver distribusjon har en måte å boote det nye Linux systemet på etter at du har installert programvaren. I mange tilfeller, vil installasjonsprosedyren lage en "boot diskett" som inneholder ei Linux kjerne konfigurert for å bruke ditt nyopprettede root filsystem. For å starte Linux, ville du boote fra denne disketten, og kontroll ville bli overført til harddisken etter booting. På andre distribusjoner, er denne "boot diskett" installasjons-disketten selv.

Mange distribusjoner gir deg mulighet til å installere LILO på harddisken. LILO er et program som er installert på diskens master boot record. Det er i stand til å boote flere operativsystem, inkludert MS-DOS og Linux, og lar deg velge ved oppstart hvilket du ønsker å boote.

For Slackware distribusjonene, vil Configure menyen i setup la deg lage en boot-diskett og installere LILO. Disse opsjonene burde være ganske selvforklarende. Configure menyen lar deg også spesifisere modem, mus, og tidssone-informasjon.

For at LILO skal bli installert vellykket, trenger det å vite en god del om disk-konfigurasjonen --- for eksempel, hvilke partisjon inneholder hvilke operativsystem, hvordan hver operativsystem skal bootes, og så videre. Mange distribusjoner forsøker, når LILO installeres, å "gjette" på de hensiktsmessige parameter for din konfigurasjon. Det er ikke ofte at den automatiske LILO installasjonen mislykkes, og korrumperer master boot record (selv om det er tvilsomt at noen skade på data på harddisken vil oppstå). Hvis du bruker OS/2's Boot Manager, bør du ikke installere LILO med den automatiske prosedyre---det er spesielle instruksjoner for å bruker LILO med Boot Manager, som vil bli forklart senere.

I kapittel 4, vil vi i detalj se på hvordan du konfigurerer og installerer LILO for ditt spesielle oppsett.

Hvis alt går bra, gratulerer! Du har nettopp installert Linux på systemet ditt. Ta deg en diett Coca-Cola eller noe annet --- det fortjener du.

I tilfelle du får noen probelmer, vil neste avsnitt beskrive de mest vanlige problemområder for Linux installasjonen, og hvordan komme rundt dem.

2.3.8 Andre installasjons-prosedyrer

Noen distribusjoner av Linux har flere typer installasjons- prosedyrer, som lar deg konfigurere forskjellige programvarepakker som TCP/IP nettverk, X Window System, og så videre. Hvis du blir gitt disse konfigurerings-opsjoner under installasjonen, bør du lese videre i denne boka for mer informasjon om hvordan du konfigurerer denne programvaren. Ellers bør du hoppe over disse installasjons-prosedyrene til du har en komplett forståelse av hvordan du konfigurerer programvaren.

Det er opp til deg; hvis alt annet svikter, følg strømmen og se hva som skjer. Det er tvilsomt at noe som du gjør feil nå ikke kan gjørers ugjort i framtida. (Bank i bordet.)

2.4 Prosedyrer etter installasjon

Etter at du har fullført installeringen av Linux programvaren, skulle det være lite igjen å gjøre før du kan begynne å bruke systemet. I de fleste tilfeller, skulle du kunne reboote systemet, og logge inn som root, og begynne utforskingen av systemet. (Hver distribusjon har litt forskjellig metode for å gjøre dette.)

På dette punkt er det en god ide å forklarer hvordan du rebooter og kjører ned (shutdown) systemet. Du bør aldri reboote eller kjøre ned Linux ved å trykke reset bryteren eller med den gamle "Vulcan Nerve Pinch" --- som er å trykke [ctrl-alt-del] på en gang. Du må heller ikke slå av strømbryteren.

Som med de fleste UNIX systemer, cacher Linux skriving til disk i hukommelsen. Hvis du derfor plutselig rebooter systemet uten å ta det ned "rent", kan dataene på diskene bli korrupte.

Den enkleste måten å ta ned systemet på, er med shutdown kommandoen. Som et eksempel, for å ta ned og reboote systemet øyeblikkelig, brukes følgende kommando som root:

 # shutdown -r now

Dette vil reboote systemet pent. Manual sidene for shutdown beskriver de andre kommando-linje argumentene som er tilgjengelige.

Merk, at mange Linux distribusjoner ikke har med shutdown kommandoen på installasjons-mediet. Dette betyr at den første gangen du rebooter systemet etter installasjon, må du bruke [ctrl-alt-del] kombinasjonen alikevel. Deretter, bør du alltid bruke shutdown kommandoen.

Etter at du har hatt anledning til å utforske og bruke systemet, er det flere konfigurerings-rutiner du bør utføre. Den første er å lage en bruker konto for deg selv (og, evt. for andre brukere som gis tilgang til systemet). Oppretting av bruker-konti er beskrevet i avsnitt 4.4. Vanligvis et alt du har å gjøre å logge inn som root, og kjøre adduser programmet. Dette vil lede deg gjennom flere spørsmål for å lage en ny brukerkonto.

Hvis du laget mer enn et filsystem for Linux, eller hvis du bruker en veksellager-partisjon, må du redigere fila /etc/fstab slik at de filsystemene blir automatisk tilgjengelige etter rebooting. (Hvis du for eksempel bruker et separat filsystem for /usr, og ingen av filene som skulle være i /usr ser ut til å være der, må du montere dette filsystemet.) Avsnitt 4.8 beskriver denne prosedyren. Merk at Slackware distribusjonen for Linux automatisk konfigurerer dine filsystem og veksellager under installasjonen, så dette er ikke nødvendig.

2.5 Hvis det oppstår problemer

Nesten alle møter en eller annen hindring når de forsøker å installere Linux første gang. Som oftest er problemet forårsaket av enkle misforsåelser. Men noen ganger kan det være mer alvorlog, som forglemmelse av en av utviklerne, eller en feil.

I dette avsnitt vil beskrive noen av de mest vanlige installasjonsproblemene og hvordan man løser dem. Hvis installasjonen din ser ut til å være vellykket, men du får overraskende feilmeldinger under installasjon, er de også beskrevet her.

2.5.1 Problem med å boote

Når du forsøker å boote installasjons-mediet for første gang, kan du støte på flere problemer. Disse er listet opp under. Merk at følgende problem ikke er relatert til booting av ditt ny-installerte Linux system. Se avsnitt 2.5.4 for informasjon om disse fallgruvene.

  • Diskett eller media feil når du forsøker å boote.

    Den hyppigste årsaken til dette problem er en korrupt boot-diskett. Enten er disketten fysisk ødelagt, og i det tilfelle bør du lage en ny diskett, eller data på disketten er korrupt, i såfall bør du sjekke at du lastet ned og overførte data til disketten korrekt. I mange tilfeller vil det å lage boot-disketten på nytt løse problemet. Forfølg dine steg tilbake og forsøk igjen. Hvis du fikk boot-disketten fra en postordre leverandør eller en annen distributør, isteden for å laste den ned og opprette den selv, kontakt distributøren og be om en ny boot diskett --- men kun etter at du har verifisert at dette er det virkelige problem.

  • System "henger" under eller etter booting.

    Etter at installasjons-mediet booter, vil du se flere meldinger fra kjerna, som indikerer at enheter ble funnet og konfigurert. Etter dette, vil du vanligvis bli presentert for en innloggings-prompt, som lar deg fortsette med installasjonen (noen distribusjoner dropper deg rett inn i et eller annet installasjonsprogram). Systemet kan se ut til å "henge" under flere av disse stegene. Under alle disse fasene, vær tålmodig; å laste programvare fra diskett er meget langsomt. I mange tilfeller, henger ikke systemet i det hele tatt, men bruker bare lang tid. Verifiser at det ikke er noen disk- eller system- aktivitet tilstede for i det minste flere minutter, før du konkluderer med at systemet henger.

    1. Etter booting fra LILO prompten, må systemet laste kjerna fra diskett. Dette kan ta flere sekund; du vil skjønne at alt er i orden hvis diskettstasjon-lyset fortsatt er på.

    2. Mens kjerna booter, må SCSI enheter sonderes (be probed for). Hvis du ikke har noen SCSI enheter installert, vil systemet "henge" i opp til 15 sekunder mens SCSI sonderingen fortsetter; dette skjer vanligvis at etter the linja

     		lp_init: lp1 exists (0), using polling driver

    dukker opp på skjermen.

    3. Etter at kjerna er ferdig med å boote, blir kontrollen overført til systemets boot-filer på disketten. Til slutt, vil du bli presentert for en innloggings-prompt, eller komme inn i et installasjonsprogram. Hvis du blir presentert for en prompt som

     		Linux login:

    skulle du logge inn (vanligvis som root eller install --- dette varierer med hver distribusjon).

    Etter at du oppga brukernavnet, kan systemet ta pause i 20 sekunder eller mer mens installasjonsprogrammet eller skallet lastes fra diskett. Igjen skulle diskettstasjonens lys være på. Ikke tro at systmet "henger".

    Alle punktene over kan være kilden til dine problem. Men det er mulig at systemet virkelig kan "henge" under booting, som kan skyldes flere ting. Først av alt, har du kanskje ikke nok tilgjengelig RAM til å boote installasjons-mediet. (Se det følgende punkt for informasjon om hvordan få ramdisk til å frigi hukommelse.)

    Grunnen til at mange system henger er inkompatibel maskinvare. Avsnitt 1.8 i siste kapittel presenterte en oversikt over maskinvare som er støttet under Linux. Selv om maskinvaren din er støttet, kan du får problemer med inkompatibel maskinvare konfigurering som får systemet til å henge. Se avsnitt 2.5.2, under, for en diskusjon om maskinvare inkompatibilitet.

  • System rapporterer for lite hukommelse under booting eller installering av programvare.

    Dette punktet har med mengden av tilgjengelig RAM å gjøre. På system med 4 megabyte RAM eller mindre, kan du få problem med booting av installasjons-mediet eller installering av programvaren. Dette er fordi mange distribusjoner bruker en "ramdisk", som er et filsystem lastet direkte inn i RAM, for bruk for installasjons-mediet. Hele fila på installasjonens boot-disketten kan for eksempel bli lastet inn i en ramdisk, som kan kreve men enn en megabyte RAM.

    Løsningen på dette problem er å kople ut ramdisk-opsjonen når du booter installasjons-mediet. Hver utgave har forskjellig prosedyre for dette; på SLS utgaven, for eksempel, kan du skrive "diskett" til LILO prompten når du booter a1 disketten. Se distribusjonen's dokumentasjon for detaljer.

    Du kan ikke se "out of memory" feil når du booter eller installerer programvaren; isteden, kan systemet alikevel henge, eller ikke klare å boote. Hvis systemet henger, og ingen av forklaringene i forrige avsnitt ser ut til å være forklaringen, forsøk å kople ut ramdisken.

    Husk at Linux selv krever minst 2 megabyte RAM for i det hele tatt å kjøre; noen distribusjoner av Linux krever 4 megabyte eller mer.

  • Systemet rapporterer feil som "permission denied" eller "file not found" mens det booter.

    Dette er en indikasjon på at installasjons boot-mediet ditt er korrupt. Hvis du forsøker å boote fra installasjons-mediet (og du er sikker på at du gjør alt korrekt), skulle du ikke se feil som dette. Kontakt distributøren for Linux programvaren og finn ut om problemet, og få en annen kopi av boot-mediet hvis nødvendig. Hvis du lastet ned boot-disketten selv, forsøk å lage en ny boot-diskett, og se om dette løser dine problem.

  • Systemet rapporterer feilen "VFS: Unable to mount root" under booting.

    Denne feilmelding betyr at root filsystem (som finnes på boot media), ikke ble funnet. Dette betyr at enten ditt boot media er korrupt, eller at du ikke booter systemet korrekt. Mange CD-ROM distribusjoner krever for eksempel, at du har CD-ROM i stasjonen når du booter. Forsikre deg om at CD-ROM stasjonen er på, og sjekk om den er aktiv. Det er også mulig at systemet ikke finner CD-ROM stasjonen når det booter; se avsnitt 2.5.2 for mer informasjon.

    Hvis du er sikker på at du booter systemet korrekt, da kan ditt boot-media virkelig være korrupt. Dette er et meget sjeldent problem, så forsøk andre løsninger før du bruker en annen boot diskett.

    2.5.2 Problem med maskinvaren

    De mest vanlige typer problemer under installering eller bruk av Linux er en inkompatibilitet med maskinvaren. Selv om all maskinvaren din er støttet av Linux, kan en feilkonfigurering eller maskinvarekonflikt noen ganger gi rare resultater --- enhetene kan ikke detekteres under booting, eller systemet kan henge.

    Det er viktig å isolere disse maskinvare-problemene hvis du mistenker at de kan være årsak til problemene. I det følgende avsnitt vil vi beskrive noen vanlige maskinvare problem og hvordan de kan løses.

    2.5.2.1 Isolere maskinvare-problem

    Hvis du opplever et problem som du mistenker å være maskinvare-relatert, er den første ting du bør forsøke på, å isolere problemet. Dette betyr å eliminere alle mulige variabler og (vanligvis) ta systemet fra hverandre, del for del, inntil den problematiske maskinvaredelen er isolert.

    Dette er ikke så skremmende som det kan høres ut. Du bør først og fremst fjerne all maskinvare som ikke er nødvendig fra systemet ditt, og så finne ut hvilken enhet det er som virkelig lager trøbbel --- helst ved å sette inn enhetene, en av gangen. Dette betyr at du bør fjerne all maskinvare bortsett fra diskett-og video-kontrollere, og selvfølgelig tastaturet. Selv uskyldigee enheter som mus-kontrollere kan forårsake ukjente skader på humøret ditt.

    La oss for eksempel si at systemet henger under detektering av Ethernet-kortet når du booter. Du danner deg en hypotese om at det er en konflikt eller problem med Ethernet kortet i maskinen din.For raskt og enkelt å finne ut om det er det, tar du ut Ethernet kortet, og forsøker å boote igjen. Hvis alt går bra, vet du at det enten er (a) Ethernet kortet som ikke er støttet av Linux (se avsnitt 1.8 for ei liste av kompatible kort), eller (b) eller en adresse eller IRQ konflikt med kortet.

    "Adresse eller IRQ konflikt?" Hva i all verden betyr det? Alle enheter i maskinen din bruker en IRQ (interrupt request line), for å fortelle systemet at de trenger noen tjenester utført for seg. Du kan betrakte IRQ som tråder, festet til enheter som drar i trådene når de vil at systemet skal ta seg av en ønsket forespørsel. Hvis mer enn en enhet drar i samme tråden, vil ikke kjerna klare å avgjøre hvilken enhet som behøver service. Øyeblikkelig skade.

    Vær derfor sikker på at alle dine installerte enheter bruker unike IRQ linjer. Vanligvis kan IRQ for en enhet settes av en jumper på kortet; se i dokumentasjon for detaljer om de forskjellige enhetene. Noen enheter krever ikke bruk av en IRQ i det hele tatt, men det er å anbefale at du konfigurer dem til å bruke en hvis mulig (Seagate ST01 og ST02 SCSI kontrollere er gode eksemple).

    I noen tilfeller, er kjerna for installasjons-mediet konfigurert til å bruke en bestemt IRQ for en spesiell enhet. På noen distribusjoner av Linux er for eksempel kjerna konfigurert til å bruke IRQ 5 for TMC-950 SCSI kontrolleren, Mitsumi CD-ROM kontrolleren, og buss-mus driveren. Hvis du ønsker å bruke to eller fler av disse enheter, må du først installere Linux med bare en av disse enhetene koplet inn, og så rekompilere kjerna for å endre standard IRQ for en av dem. (Se kapittel 4 for informasjon om rekompilering av kjerna.)

    Et annet område hvor maskinvarekonflikter kan oppstå er med DMA (direct memory access) kanaler, I/O adresser, og delte hukommelses-adresser. Alle disse begreper beskriver mekanismer som systemet har kontakt med maskinvare-enheter gjennom. Noen Ethernet kort, bruker for eksempel en delt hukommelsesadresse i tillegg til en IRQ for å kontakte systemet med. Hvis noen av disse er i konflikt med andre enheter, kan systemet oppføre seg merkelig. Du bør kunne endre DMA kanaler, I/O eller delte hukommelsesaddresser for de forskjellige enheter med jumper settinger. (Dessverre er det noen enheter som ikke lar deg endre disse settinger.)

    Dokumentasjon for dine maskinvare-enheter skulle spesifisere IRQ, DMA kanal, I/O adresse, eller delt hukommelsesadresse på enhetene som brukes, og hvordan man konfigurer dem. Igjen, den enklesete måten å komme rundt disse problem er bare å temporært kople ut de enhetene som kolliderer til du har tid til finne ut årsaken til problemet.

    Tabell 2.2 er ei liste over IRQ og DMA kanaler brukt av forskjellige "standard" enheter som finnes i de fleste systemer. Nesten alle systemer vil ha noen av disse enhetene, så du bør unngå å sette IRQ eller DMA til andre enheter i konflikt med disse verdiene.

    Enhet       I/O                    adresse       IRQ    DMA    
    ttyS0       (COM1)                 3f8           4      n/a    
    ttyS1       (COM2)                 2f8           3      n/a    
    ttyS2       (COM3)                 3e8           4      n/a    
    ttyS3       (COM4)                 2e8           3      n/a    
    lp0         (LPT1)                 378 - 37f     7      n/a    
    lp1         (LPT2)                 278 - 27f     5      n/a    
    fd0, fd1    (disketter 1 og 2)     3f0 - 3f7     6      2      
    fd2, fd3    (disketter 3 og 4)     370 - 377     10     3      
    
    

    Tabell 2.2: Vanlige enhets-verdier

    2.5.2.2 Problem med harddisk drivere eller kontrollere

    Når Linux booter, kan du se en serie meldinger på skjermen som:

     Console: colour EGA+ 80x25, 8 virtual consoles
     Serial driver version 3.96 med no serial options enabled
     tty00 at 0x03f8 (irq = 4) is a 16450
     tty03 at 0x02e8 (irq = 3) is a 16550A
     lp_init: lp1 exists (0), using polling driver
     ...
    
    Her finner kjerna forskjellige maskinvare-enheter på systemet. På et eller annet punkt skulle du se linja

     Partition check:

    fulgt av ei liste av gjenkjente partisjoner, for eksempel:

     Partition check:

    hda: hda1 hda2

    hdb: hdb1 hdb2 hdb3

    Hvis, av en eller annen grunn, diskene dine eller partisjonene ikke blir gjenkjent, så vil du ikke bli i stand til å aksessere dem.

    Det er flere ting som kan forårsake at dette skjer:

    2.5.2.3 Problem med SCSI-kontrollere og -enheter

    Her presenteres noen av de mest vanlige problemer med SCSI -ontrollere og enheter som CD-ROM, harddisker, og båndstasjoner. Hvis du for eksempel har problemer med å få Linux til å kjenne drivere eller kontrollere, les videre.

    Linux SCSI HOWTO (se vedlegg A) inneholder mye nyttig informasjon om SCSI enheter i tillegg til det som er listet opp her. SCSI kan til sine tider ofte være vanskelig å konfigurere.

    2.5.3 Problem med å installere programvare

    Å installere Linux programvaren burde være ganske problemfritt, hvis du er heldig. Det eneste problem som du kan oppleve kan være i forholde til et korrupt installasjons-media eller plassmangel på dine Linux filsystemer. Her er ei liste av de vanligste problemene.

    Hvis Linux plutselig "henger" under installasjonen, kan det være et maskinvare problem. Se avsnitt 2.5.2 for tips.

    2.5.4 Problem etter installasjon

    Du har brukt en hel ettermiddag på å installere Linux. For å gjøre plass til det, slettet du dine MS-DOS og OS/2 partisjoner, og med tårer slettet du dine kopier av SimCity og Wing Commander. Du rebootet systemet, og ingenting hendte. Eller, enda verre, noe hendte, men ikke det som skulle skje.

    Hva gjør du nå?

    I avsnitt 2.5.1, dekket vi noen av de vanligste problemene som kan dukke opp når du booter Linux installasjons-mediet. I tillegg kan du bli offer for en av de følgende feilene.

    2.5.4.1 Problem med å boote fra diskett

    Hvis du bruker en diskett for å boote Linux, trenger du å spesifisere stedet for Linux's root partisjon under booting. Dette er spesielt tilfelle hvis du bruker den originale installasjonsdisketten, og ikke en boot-diskett laget under installasjonen.

    Mens du booter disketten, hold ned [shift] eller [ctrl]. Dette skulle presentere deg for en boot-meny; trykk [tab] for å se ei liste av mulige opsjoner. For eksempel, tillater mange distribusjoner deg å skrive

       boot: linux hd=<partisjon>

    i boot-menyen, hvor <partisjon> er navnet på Linux root partisjon, som /dev/hda2. Se i dokumentasjonen til din distribusjon for detaljer.

    2.5.4.2 Problem med å boote Linux fra harddisken

    Hvis du valgte å installere LILO, isteden for å lage en boot-diskett, da skulle du være i stand til å boote Linux fra harddisken. Men, den automatiske LILO installasjons- prosedyren brukt av mange distribusjoner er ikke alltid perfekt. Den kan gjøre ukorrekte antakelser om layout til partisjonene, og i så tilfelle må du re-installere LILO for å få alt riktig. Installering av LILO er dekket in kapittel 4.

    1. Mens du partisjonerte diskene med fdisk, kan du ha slettet partisjonen som var merket som "aktiv". MS-DOS og andre operativsystem forsøker å boote den "aktive" partisjonen (Linux bryr seg ikke om partisjonen er "aktiv" eller ikke). Du kan klare å boote MS-DOS fra diskett og kjøre FDISK for å sette aktiv flagget på MS-DOS paritisjonen, og alt vil være i orden. En annen kommando å forsøke (med MS-DOS 5.0 og høyere) er

       		FDISK /MBR

    Denne kommandoen vil forsøke å gjenoppbygge harddiskens master boot record for booting av MS-DOS, og overskrive LILO. Hvis du ikke lenger har MS-DOS på harddisken, må du boote Linux fra diskett og forsøke å installere LILO senere.

    2. Hvis du laget en MS-DOS partisjon med Linux versjon av fdisk, eller vise versa, kan du få denne feilen. Du bør lage MS-DOS partisjoner kun med MS-DOS's versjon FDISK. (Det samme gjelder andre operativsystem enn MS-DOS.) Den beste løsning her er enten å starte fra scratch og repartisjonere disken korrekt, eller å ganske enkelt slette og opprette den problematiske partisjonen med den korrekte versjon av fdisk.

    3. LILO installasjons-prosedyren kan ha sviktet. I dette tillfelle bør du enten boote fra Linux boot-disketten (hvis du har en), eller fra det originale installasjons-mediet. En av disse burde ha mulighet for å spesifisere at Linux root partisjon skal brukes under booting. Hold ned [shift] eller [ctrl] under booting, og trykk [tab] fra boot-menyen for ei liste av valg.

    Hvis du ønsker å velge Linux som standard operativsystem å boote, må du installere LILO pånytt. Se kapittel 4. Det kan også være mulig at du forsøkte å installere LILO, men at installasjons-prosedyra sviktet. Se forrige emne.

    2.5.4.3 Innloggings-problem

    Etter at du booter Linux, skulle du bli presentert for en innloggings-prompt:

     linux login:

    På dette punkt vil enten distribusjonens dokumentasjon eller systemet selv fortelle deg hva du skal gjøre. I mange distribusjoner, logger du ganske enkelt inn som root, uten passord.

    De fleste ny-installerte Linux systemer krever ikke et passord ved første gangs innlogging. Men hvis du blir bedt om et passord, kan det bety et problem. Forsøk først å bruke et passord som er likt brukernavnet; dvs, hvis du logger inn som root, bruk "root" som passord.

    Hvis du ikke klarer å logge inn har du et problem. Konsulter først distribusjonens dokumentasjon; brukernavn og passord kan stå der. Brukernavn og passord kan ha blitt oppgitt under installasjonen, eller de kan være skrevet på innloggings-hilsen.

    En årsak til problemet kan være installering av Linux innloggings- og initialiseringsfilene. Hvis dette er tilfelle, må du reinstallere (deler) av Linux programvaren, eller boote installasjonsmediet og forsøke å rette problem et for hand --- se kapittel 4 for tips.

    2.5.4.4 Problem med bruk av systemet

    Hvis innloggingen er vellykket skulle du få presentert en skall-prompt (som "#" eller "$") og kan vandre rundt i ditt eget system. Men der er noen innledende problemer ved bruken av systemet som noen ganger dukker opp.

    Det vanligste konfigurasjons-problem er ukorrekt fil- eller katalogadgang. Dette kan medføre at feilmeldingen

     Shell-init: permission denied

    blir skrevet etter innlogging (faktisk hver gang du ser meldingen <<permission denied>> kan du være ganske sikker på at det er et problem med fil-rettigheter).

    I mange tilfeller er det ganske enkelt å bruke kommandoen chmod for å fikse rettighetene til gjeldende filer eller kataloger. For eksempel brukte noen distribusjoner av Linux en gang (den gale) filmodus 0644 for root-katalogen (/). Dette ble rettet med kommandoen

     # chmod 755 /

    Men for å kunne utføre denne kommando måtte du boote fra installasjonsmedia og montere Linux root filsystemet for hånd --- en utfordrende oppgave for de fleste nybegynnere.

    Når du bruker systemet kan du komme til steder hvor fil- og katalogrettighetene ikke er korrekte, eller programvaren ikke virker som den er konfigurert for. Velkommen til den verden som kalles Linux ! Selv om de fleste distribusjoner er ganske problemfri, er få av dem perfekte. Vi ønsker ikke å dekke alle disse problemene her. Isteden vil vi ut gjennom boka hjelpe deg til å løse mange av disse konfigurerings-problemene ved å lære deg hvordan du finnner dem og fikser dem selv. I kapittel 1 diskuterte vi denne filosofi ganske detaljert. I kapittel 4 gir vi råd om hvordan du fikser mange av disse vanlige konfigurerings-problemer.