Gå til : [Toppen] [Innholdsfortegnelse] 

Forord

Tønsberg bibliotek har anmodet om å få utgi mitt kåseri fra årsdagen for åpningen av biblioteket, den 9. mars 1993, som en del av bibliotekets skriftserie.

Med en foredragssramme på ca. 1 time sier det seg selv at utvalget
innenfor det gitte emne må bli svært fragmentarisk. Temaet er i seg
selv vanskelig å definere og kunne like gjeme vært emne for en 
doktoravhandling som et flanerende kåseri en kveldsstund i biblioteket.
Et manuskript beregnet på en muntlig fremføring lar seg ikke umiddelbart overføre til en trykksak, selv om jeg her har tillatt meg å komme med noen få tillegg.

Mitt håp er at den vennligsinnede leser måtte settes på sporet av diverse spørsmål som hver for seg kunne være verdt en grundigere behandling. For øvrig er dette, som alt annet som vedrører min kjære hjemby, skrevet med en «con amore» innstilling der jeg forutsetter å ha for meg tilhørere og lesere som er altetende når det gjelder den gamle bys historie.

Tønsberg i juni 1994
Erling Dittmann

Gå til : [Toppen] [Innholdsfortegnelse] 

Streiftog fra Tønsberg i litteraturen 
Tema: Bok-stavelig talt

Kåseri på bibliotekdagen den 9. mars 1993

Helst skulle en ha vært fra Skien, Bergen, eller Stavanger.
Da kunne vi ha viftet med en Henrik Ibsen, pralet med Ludvig Holberg, eller briefet med en Alexander Kielland. Eller tenk om vi kunne ha vært fra Røros,  Bergstaden som er ett med Johan Falkberget og hans galleri av mennesker og menneskeskjebner. Men vi er altså tønsbergensere og må bare slå fast at Tønsberg ikke er Norges  litterære hovedstad, hvis da noen by kan kalles det. «Hvalær, bilær og båtær»  er ikke primært noe skjønnlitterært tema.

Ikke desto mindre har vi i dag Norges  nyeste,  og etter min mening, fineste 
bibliotek, med tilbud som går langt inn i fremtiden. Vi befinner  oss «under
kunnskapens trær», og de trærne befinner  seg i denne byen - i hvert fall nå i kveld.

Er det for pretensiøst å snakke om «en Tønsberg-litteratur»?
Kanskje det - kanskje ikke. La meg til å begynne med sitere prof. Francis Bull, som skulle holde foredrag i Bærum Lærerlag, og som beklageligvis hadde glemt  hele kvelden. Temaet skulle ære: «Læreren i norsk litteratur». Han ble oppringt etter at de hadde ventet et kvarter da han fremdeles ikke hadde innfunnet seg. Da telefonen ringte, ble han både forskrekket og ikke så lite skamfull. Han hadde glemt hele foredragskvelden. «Men hva var nå temaet?» Jo, det var «Læreren i norsk litteratur». Bull takket så meget og sa at han skulle ta en drosje. I løpet av en halv time skulle han være på plass. jeg husker selv fra min studenttid at Francis Bull hørte meget dårlig. Han hadde oppfattet temaet som «Bærum i norsk litteratur». Men Francis Bull kunne jo holde foredrag om et hvilket som helst norsk-litterært  emne, så han begynte sitt fordrag med å si: «Dere har gitt meg et meget interessant tema, nemlig «Bærum i norsk litteratur». Dere får imidlertid ha meg unnskyldt hvis  jeg fra tid til annen skulle komme til å krysse grensen inn i Asker». Så fulgte et suverent foredrag om «Bærum i norsk literatur». 

Undertegnede kunne være fristet til å si det samme: Opprinnelig var temaet: «Streiftog i tønsberg~litteraturen.» Det gikk imidlertid snart opp for meg at 
begrepet  «Tønsberg-litteratur» var nærmest udefinerbart.

Noe bedre ble det hvis temaet ble forandret til «Tønsberg i litteraturen». Men selv med dette som utgangspunkt, kan det være vanskelig å holde seg innenfor en akseptabel ramme. Vi bør i hvert fall begrense oss til skjønnlitteraturen med alle de avskygninger denne litteraturen har av mer eller mindre historiske kjensgjerninger som hører denne byen til. En av mine historieprofessorer ved Universitetet i Oslo begynte en forelesningsserie om norsk middelalder med å si følgende: «Det er meget lite eksakt vi vet om norsk middelalder, og det lille vi vet, er sannsynligvis feil! »

Hvis det er sant, blir det mye rom for diktning, ikke minst for vår middelalderby med sitt rike innhold av dramatiske begivenheter.

Ett er i hvertfall sikkert:
Tønsberg som litterært tema er slett ikke ukjent. «Sagabyen», som  vi har tillatt oss å kalle den, har spøkt i tankene på så mange. Et maktsentrum vil alltid avtegne seg i litteraturen. Hvordan har byen inspirert Snorre Sturlasson den gangen han vandret mellom de små tømmerhusene under Fjellet vinteren 1218-1219, invitert hit opprinnelig av  jarlen Håkon Galen for å ha skrevet et dikt til ham? jarlen dør før han kommer hit, men han blir hjertelig tatt imot i Tunsberg av kong Håkon Håkonssønn og hans svigerfar, hertug Skule Bårdssønn.

Snorre har herlige skildringer fra "sagabyen"
Siden vi i 1995 skal markere «1000 år med kristendom i Norge» (Borre), kan det være verdt å merke seg Snorres skildring av Olav Tryggvessons forsøk på å bekjempe hedenskapet i Tunsberg og bygdene rundt. Han kalte inn hedenske høvdinger til et gedigent lag med mat og drikke. Da de fleste var drukne, satte han slå for døren og tente på! Det hele skal ha foregått, etter Snorre, på Kjelle, som lå i nærheten av Sem kongsgård.

Helgenkongen, Olav, må ha vært en hyppig Tønsberg-gjest, i følge Snorre.
Såvidt jeg har kunnet lese meg til, var han her i hvert fall seks ganger. At Snorre som forfatter også hadde humoristisk sans, viser skildringen av Olav og islendingen Torarin Nevjofsson, der Torarin sitter og dingler med bena på sengekanten, og Olav kommenterer hans stygge tær. Det var de styggeste tær han noen gang, hadde sett. (Olav den helliges saga, kap. 85)

Kongen sa: «Jeg holder likevel på at det ikke fins noen annen fot som er så stygg, og det skal jeg gjerne vedde på også». Da sa Torarin: Jeg er ferdig til å vedde med Dem på at jeg skal finne en enda styggere fot her i byen.»
Kongen sa: «Da skal den av oss som får rett, få velge en bønn av den  andre. »
«La gå,» sa Torarin. Så stakk han den andre foten fram av klærne og  den var ikke det minste vakrere, men der var stortåa borte. Da sa Torarin: «Her, konge, kan De se en annen fot, og den er mye  styggere, for her mangler den ene tåa, og jeg har vunnet veddemålet. » 
Kongen sa: «Den første foten var styggest, for der var det fem fæle  tær, og her er det bare fire, og skal da jeg få velge en bønn av deg.» Som motytelse, siden Torarin tapte dette veddemålet, skulle han ta med seg til Island kongens store hodepine gjennom flere år, mannen som bl.a. forsøkte å ta livet av kongen i Sem kirke, den blinde småkongen, Rørek  fra Hedemarken.

Kort tid før Snorres besøk i Tunsberg hadde Sverre slitt og frosset seg til
døde under beleiringen av Tunsberghus, vinteren 1201-1202. Han var en dødssyk mann da han gikk ombord i sitt skip og dro til Bergen. Selv om ikke Sverre selv skrev Sverres saga, men overlot det til den islandske abbeden Karl jonsson, kommer det likevel klart fram i Sverres saga hvilke sterke impulser han har mottatt i Tønsberg.

Sverres saga er i seg selv også et stykke Tønsberg-litteratur. Om Sverre ikke skrev det selv, kan vi gå ut fra at det han her forteller til Karl Jonsson om bl.a. beleiringen av Tunsberghus festning, er hendelser som han detaljert husker. Tønsbergensernes barnelærdom. om baglere og birkebeinere er i virkeligheten så dramatisk som det berettes i Sverres Saga. «Teaterslaget» i Frodeåsen, der Sverre med en fingert manøvre forsøker å lure baglerne ned fra festningen, kan i mangt og meget minne om egne guttedagers gatekamper i de samme egne.

Skal vi våge å antyde at kong Sverre også ble inspirert til å holde en av sine
inntrengende avholdstaler etter et besøk i Tunsberg?

Ved siden av Sverres saga er Håkon Håkonssons saga en av våre viktigste 
kilder til kunnskap om middelalderbyen Tunsberg.

Gå til : [Toppen] [Innholdsfortegnelse] 

Bjørnstjerne Bjørnson i Tønsberg.

Skal vi først slå på vår lokale stortromme, kan vi like godt begynne med 
selve nasjonalskalden, Bjørnstjerne Bjørnson. Det fortelles at han ble rørt 
over oppdraget - å skrive en hyllingssang til byens 1000-års jubileum. Selv
om vi ikke lærte alle versene (13 i alt?), hørte det med til vår barnelærdom 
å kunne «Du mer enn tusen års gamle by» utenat, i alle fall fire vers. Det påstås at Bjørnson fikk oppgitt, eller ihvertfall brukte, «Blant alle lande i øst og vest» som melodi-lest for Tønsbergsangen, før organist Rojahn fikk laget sin
marsjliknende, noe pompøse melodi til teksten. Bjørnson kunne dette å skape
romantiske, pregnante billeder. Vi har sansen for «i landets morgen du oppe
var, med landet atter du morgen har», og vi bruker fremdeles om vår skipsflåte
(som vi ikke har lenger), betegnelsen «de hvide svaner». Men Bjørnson hadde
også sine trange rimstunder, som oss andre. Men blir man bare tilstrekkelig 
berømt, så aksepterer man også dårlige, og til dels meningsløse rim.

Når Ibsen i Peer Gynt i 4. akt rimer «som sant er» på «elefantær», så skulle man jo nesten tro at mannen var tønsbergenser!

Bjørnsons linje «I Tunsbergs Seiler din lykke speiler det høy og klar» rimer godt, men gir grunnlag for store spekulasjoner om hva han egentlig har ment å si. 

Jeg har gjort en del forgjeves forsøk på å få tak i Bjørnsons håndskrevne manuskript til Tønsberg-sangen, men det har ikke lykkes meg. Universitetsbiblioteket, med sin håndskriftsamling, hadde det i hvert fall ikke. Kan hende finnes det gjemt i en eller annen gammel kommodeskuff i denne by? Spørsmålet går hermed ut: Hvem kan finne Bjørnsons håndskrevne Tønsberg-sang, for det var jo til Tønsberg by den ble sendt! 

Lokalpoeten, Emil Olsen, hevdet i et foredrag han holdt i 1921 at «Bjørnson gråt som et barn» da han fikk oppfordringen til å skrive sangen til jubileet. 

Rett nok ble Bjørnson bedt om å skrive hyldningssangen til Tønsberg, men noen populær mann i Tønsberg by var ikke  venstremannen B.B. Da han i 1897 gjestet byen sammen med datteren  Bergliot Ibsen, kunne byens aviser styre sin begeistring. «Tunsbergeren», som tross alt var en venstreavis, skrev om Bjørnsons ankomst flg.:

«Da B. kom med Toget Kl. halv elleve Søndag, var en del Mennesker møtt frem på Stationen og skreg Hurra. En og anden Stang havde Flag oppe, og man så det her i Byen sjeldne Syn at størsteparten af de vaiende Flag var rene. Udenfor hos Distriktslege Lindseth, hvor Digteren med Familie var, samledes ved 8 tiden om Aftenen en hel Del Mennesker, dog mest Barn og «Smaafolk» - de «bedre Borgere og Borgerinder» saa vi omtrent ingen af. Kl. halv 9 kom Tønsberg Sangforening og gav til bedste et Par Numre af sit Repertoire, saa et «leve Digteren», efterfulgt af et mat Hurra. Vi kan hylde vore store Mænd her i Tønsberg!»

Kåre Holt - blant dronninger og prinsesser.

Hva ville norsk diktning vært uten vår middelalderhistorie? Hva ville Tønsberg ha vært i vår litteratur uten den inspirasjon som vår middelalderhistorie har gitt våre lokale diktere? Det ville være svært unaturlig å si at Kåre Holt, fordi han egentlig ikke er  tønsbergenser, ikke hører med i denne sammenheng. Som ingen annen har Kåre Holt studert våre middelalderdokumenter og meislet ut ansikter, gitt dem blod og liv, - Sverre Sigurdssønn fremfor noen. Han møtte sin skjebne i denne byen. Dronning Åsa, som kanskje ikke var noen dronning Åsa, og Kåre Holt, fordi han aner hva historikerne og arkeologene siden vil komme frem til, gir henne ikke noe navn. Han omtaler henne bare som «dronningen».
Han vil således aldri bli stilt til regnskap som arkeolog. Men hele spillet omkring henne, drakampen om haugen, spekulasjonene som viser menneskenes litenhet, har han klart å få frem i sin skildring av mannen som møter dronning Åsa. I dag blir dette satt i et underlig perspektiv.
 

Jeg gikk nå til dronningen på gården Oseberg og ba om å få tale med henne i enerom. Jeg sa at jeg tror nok din gravferd blir den gjeveste og største i manns minne, men har du tenkt over hva som vil hende når mange nye ættledd harfulgt etter deg i jord. 
Hun så på meg, nyfikenheten ble tent i øynene hennes, hun nikket mot en krakk og bad meg sitte. Hun hadde lagt hendene til hvile i fanget. En gammel kvinne følte at en ung mann hadde kommet for å ære henne.
Men det var ikke bare ære jeg hadde å by henne i dag. - Jeg tror, sa jeg - eller vet kanskje, at så lenge din ætt og din gud sitter på gården Oseberg, vil du og de du tar med deg, ligge trygt under torv. Men når en annen gud kommer, og de som lever da ikke har samme grunn til å føle frykt for Odin og hans styrke, men er fylt av det samme begjær etter rikdom som du og dine har - da åpner de haugen. De kommer til å stjele alt de finner, også ringene av dine døde fingre.
Hun så meg inn i øynene, men svarte ikke.
- Jeg tror også, sa jeg - eller vet kanskje, at igjen etter nye ætteledd vil haugen din bli gravd ut. Lærde menn vil ha sine edle grunner for det, og mange ulærde vil flire. Men igjen vil du bli et offer for røvere: det kommer til å stå strid om retten til din haug. Mannen som mener han eier den, vil kreve penger for å gi den fra seg og sinker arbeidet fordi han krafser etter stadig mer sølv, - og han får det. Men så vil du bli båret fram i lyset - ikke i din hvite nakenhet, nei, det er dine morkne og sprøe knokler som kommer for en dag. De lærde legger dem på et laken av lin for å måle og granske, og et og annet mangler av dronningen til Oseberg. De gjetter seg til hva du heter. Men gjetter de rett ?
Vet du: når de legger deg på et laken av lin, og en av dine trellkvinner på et annet, vil de ikke vite hvem som er hvem. Du, den mektige, er blitt en brikke i et puslespill, og brikkene er dine egne knokler. Men noen av dem mangler. En av de lærde tar hodeskallen din - det som er tilbake av den - knatter på den og smiler:
- Tro om det var noe forstand der inne? Og hjelperen hans ler høflig for å smigre den lærde, men har tankene langt bortefordi han er underveis til en annen kvinne som også en gang skal ligge med morkne knokler under torvlaget, slik du lå. Og du, den mektige. Ved siden av deg en trell. Hvem var hvem? vil de lærde si og stirre inn i dine tomme øyenhuler. Ja, hvem var hvem? Det er alt som da er tilbake av deg.

Men skipet lever. Skipet vil seile for nye øyne, i sin dristighet og ville skjønnhet, som en svane i blå luft. Når din heslighet igjen blir gjemt under jord, vil skipet være tilbake. Og alle som ser det, vil si: Mennesket er stort.
 

Ved byens 1100 års jubileum foreligger så «Kristina av Tunsberg» av Kåre Holt. Lillehammer har sin Kristin, som olympiabyen har visst å benytte i alle sammenhenger. Vi har Kristina, som er blitt Tønsberg-prinsessen fremfor noen, gjenskapt av Kåre Holt i et drama om makt og kjærlighet, et spill hvor han smigrer tønsbergensernes lokalbevissthet med å la klovnen si: «Tunsberg er den eneste byen på Guds vide jord som det verdt å lengte tilbake til».

Men før Kåre Holt hadde Andreas Munch skrevet en lang romanse om den samme Kristina. Som Falkberget for Røros, som en Duun for Namdalen, har Kåre Holt hentet inspirasjon fra sitt nærmiljø. Maktmennesket står sentralt i hans diktning. På tross av hans forakt for maktmennesket, ser det ut til at han har adskillig større forståelse for en kong Sverre, enn han har for en Roald Amundsen eller en Tordenskjold.

Kåre Holt, som selv var fremtredende hjemmfrontsmann, hadde liten sans for sin pistol. I basis er han pasifist, og det kommer vakkert til uttrykk i en av hans enklere bøker, «Budbringeren fra Tunsberg», en ungdomsroman. Den unge «budbringeren», baglergutten som fires ned fra festningen i en båt natterstid, ror over byfjorden til Smørberg. Han skal hente hjelp fra Hedmarken - på ski - til de innestengte baglerne. Hva skjer? Den unge budbæreren bærer aldri frem sitt bud. Her har vært nok krig!

Ansikt til ansikt med en dødsmerket kong Sverre opplever den unge bagleren, Einar, kongens tvil og kongens dødsangst: 

«Jeg skal dø snart, » sa han. «Har jeg råd til å drepe mennesker så nær min egen død? Den allmektige har sikkert en utmerket hukommelse og vil nok erindre alle mine gjerninger og misgjerninger, også om de er begått for år og dag siden. Jeg får ikke sove om nettene. jeg tenker bare på dette: Hva skal jeg gjøre når de kommer? »Han slo i hodet med knyttnevene, rev seg i håret, stoppet foran Einar og ropte:
- «Hvem er du!»
Einar sa: «Jeg ble sendt av Reidar Sendemann for å hente hit baglerne på Helgøya, men jeg lot være å bringe Inge Magnusson Reidars befaling. Meningen var at flokken der oppe skulle falle deg i ryggen, Herre konge. Men jeg forandret mening, og derfor kom den ikke. » Kongen hadde stoppet midt på golvet, kroppen hans stivnet, og han stirret på Einar med en blanding av forferdelse og bønn i blikket.
- «Gjorde du det for min skyld?» spurte han med lav røst.
- «Nei», svarte Einar, «jeg gjorde det ikke for din skyld, Herre konge.
Jeg tror at dette blir den siste krig i Allheimen, derfor vil jeg hjelpe til med å gjøre den så kort som mulig. »
Kongen sjanglet da han gikk bort og satte seg på sengekanten.
 

Peder Cappelen, dramatiker og folklorist med Tønsberg-tilknytning

Vi kan ikke forlate vår middelalderdiktning uten å nevne Peder Cappelen, folkloristen, dramatikeren, fabulisten. Hans siste produksjon, skuespillet med det famøse navnet «En Møydom», et begrep som ville fått en Bjørnson eller en Ibsen til å rotere i sin grav, er fri diktning, historisk sett. Men han har fått det til! Hans hjerte er i Tønsberg, så hvorfor ikke legge en handling som fra før har eventyrets spinn over seg, til Tunsberg? Hva som i denne sammenheng er langt mer interessant, er et drama som aldri har blitt oppført her, nemlig:«Sverre, Berget og Ordet», et drama om beleiringen av Tunsberghus, og som inneholder kvaliteter på et helt annet plan enn det som har vært oppført her to ganger.

I forbindelse med utgivelsen av vår bok: «Sagabyen forteller», hadde jeg nær kontakt med Peder Cappelen. Han var svært ivrig etter at vår bok skulle komme ut. Om sitt noe ukjente drama uttalte han at om han bare fikk tid, skulle han bearbeide dette også med tanke på Slottsfjellscenen.

Peder Cappelen var det vi vil kalle for halvveis tønsbergenser. Han mor var født Johannesen, datter av skipsreder Peder Johannesen, Storgt. 11, det som i min barndom var Tønsberg bibliotek. Her tilbrakte han hver sommer sine guttedager, og jeg kan i denne sammenheng ikke la være å lese hans personlige brev til meg i  forbindelse med utgivelsen av «Sagabyen forteller». Der beretter han om sine guttedager i Tønsberg:

Det er jo slike bøker som gir en kjensle av å høre til et sted. Slik skapes og utdypes denne gjenkjennelsens glede, som er så viktig for å trives. Tønsberg, byen som også ble min barndoms drømmeby, til tross for at jeg ikke bodde der. Lyse, lykkelige glimt fra førkrigsårene i nr. 11 (Storgaten). Duften i trappeoppgangen av lys ek, stuene mot gaten, salen med sus av baller fra århundreskiftet. Bakgården med hjørner og smug der alt var mulig. Men herligst Storgaten 17. mai om formiddagen. Trehusene med spennende tak og gavler, duften av kaker på torvet. Jeg kjenner ennå en varme fra broleggingen; ja, alt syntes nært og varmt og lekent.
Slottsfjellet! Veien opp var tung et par timer seinere, det husker jeg: Kom vi da aldri opp til disse kanonene? Og så da, lange og sorte sto de der. Det var før krigen, kanoner hadde ennå et romantisk skjær over seg. En grenader i uniform lader med løskrutt: Salutt! Duften av svartkrutt sitter ennå i nesen...
Lite visste jeg den gangen at jeg langt seinere skulle bli Sverre-venn; tønsbergenserne får ha meg unnskyldt! men hvorfor skulle nå Halvard Bratte sette seg der oppe mellom baglerne? »

Gå til : [Toppen] [Innholdsfortegnelse] 

Aksel og Valborg

Mens vi befinner oss innenfor den fabulerende folklorisme, er det fristende å nevne den gamle tragisk-romantiske visen om Aksel og Valborg, fra slutten av middelalderen. Aksel og Valborgs trofaste kjærlighet blir skammelig krenket av den onde og renkefulle svartebror, Knud. Valborg skal bli kongens brud, men både Aksel og kongen faller i krig, og Valborg går i kloster.Og det gjør hun - på Teie!

Nå er det flere som gjør krav på Aksel og Valborg, bl.a. Sunnmøre og Gimsøy kloster ved Skien, men altså - også Tønsberg. Byen hadde i middelalderen to fransiskaner - klostre/kirker. Den ene av dem ble tidlig flyttet til Dragsmark i Sverige. Der danses og synges visen om Aksel og Valborg den dag i dag som en del av en eldgammel, lokal tradisjon. Kan visen ha flyttet med kirken til Dragsmark? Vi bare spør. Mens vi venter på bevis for dette, må vi nøye oss med å ha både Valborgs og Aksels vei på Teie. Der er i hvert fall navnene bevart for fremtiden.

Gå til : [Toppen] [Innholdsfortegnelse] 

 «Danenes ferd til Jerusalem»

Fra et underlig lite skrift, «Danenes ferd til Jerusalem», historien om noen dansker som i følge tittelen egentlig skulle være på vei til Jerusalem, men som av en eller annen merkverdig grunn havner i Tunsberg, finner vi en levende beskrivelse av byen:

«Det vide hav sender inn en dyp vik og bøyer seg om mange øyer som det har skilt ut fra  fastlandet. En av dem, Nøtterø, ligger rett imot byen og skaffer dem en havn. - Om sommeren er detfolksomt nok, fra all verdens kanter kommer det skip til byen. Den har hederlige borgere som er kjentfor sin gavmildhet og sin rundhåndethet i å yte allmisser men forkastelig drukkenskap forstyrrer hyggen i godt lag og kan stundom likefrem føre til blodsutgydelse.»

En tilsvarende interessant skildring av byen finner vi også hos
den danske forfatteren Saxo Grammaticus. (Historien om danenes
ferd til Jerusalem i: Theodricus: Norges historie, 1900. Thorleif
Dahls kulturbibliotek.)
 

Gå til : [Toppen] [Innholdsfortegnelse] 

Sættargjerden

Siden vi nå er inne på middelalderdokumenter, vil jeg ikke la være å minne om Tønsberg kommunes gave til biblioteket for et år siden: Sættargjerden i Tunsberg 1277. Det henger i trappen i det nye biblioteket.

Mange vil nok hevde at det ikke er litteratur, - det er politikk. Kan så være, men det er et autentisk dokument, vakkert og presist i sin formulering. Hvem kan la være ved synet og lesingen av et slikt dokument å se hele middelalderens maktelite for seg: biskoper, prester, stormenn i sine fargesprakende gevanter i Tunsbergs trange streter og veiter.

Det må ha vært betagende å være i byen den 9. august i året 1277, da Sættargjerden av Tunsberg ble lest opp i fransiskanernes kloster, ikke så mange stenkastene fra her vi nå er. Er det ikke som vi fornemmer at vi har blitt europeere når vi hører fra Sættargjerden at «Erkebiskopen skal ha rett til å kjøpe jaktfalker».

Et helt spesielt Tønsberg-klenodium blir dette dokumentet som finnes i sin original i København, mens vi i Tønsberg fremdeles leter etter ruinene av Gråbrødrenes kloster hvor vi mener det store møtet fant sted den augustdagen i 1277.

Gå til : [Toppen] [Innholdsfortegnelse] 

Sigrid Undset på Slottsfiellet

Vi skulle så gjerne hatt Sigrid Undset til å legge en scene eller to til Tønsberg i sine middelalderromaner. Hun var her i byen i forbindelse med utgravingene på Slottsfjellet i 1927, invitert av borgermester Rørholt og av arkitekt Gerhard Fischer som forestod utgravningene. Charlotte Blindheim forteller i sin bok om «Moster Sigrid» at hun var både begeistret og imponert over Slottsfjellet. Vi må vel også kunne gjette oss til at hun ble inspirert ved synet av Mikaelskirkens ruiner. Men hun forteller selv, som et lite apropos, at hun var enda mer begeistret over vinduene i de små hvite husene påvei opp til Fjellet. Hun ønsket så inderlig hun kunne gått inn og spurt om hun ikke kunne få noen avleggere. Men hun har latt seg avbilde midt oppe i ruinene av Bredestuen. Bare se i O. A. Johnsens
Tønsberg-historie. Der sitter hun i sin sorte kjole, selv om det ikke står så i teksten.

Hadde nå kommunen bare vært like forutseende med Henrik Ibsen som med Bj. Bjørnson og invitert ham til sagabyen, kunne vi ha blitt velsignet med en linje eller to f. eks i «Kongsemneme».

Her var de jo alle sammen, både på Tunsberghus og i Kongsgården-. Tenk dere dette herlige frieriet i «Kongsemnerne» lagt til kongsgården eller til Teglkastellet.

Håkon: Margrete - vil I være dronning?
(Margrete svarer ikke)
Håkon: Svar meg.
Margrete: «Jeg vil gjerne være eders hustru.

Gå til : [Toppen] [Innholdsfortegnelse] 

«Døde røster»

Forfattere skriver best om det de selv har et hjerteforhold til. Noen av dem er heller ikke bare forfattere, men også vitenskapsmenn. Det gjelder tidligere forfatter og riksantikvar Harry Fett.

Det var aldri rolig rundt Harry Fett. Dertil var han for evnerik og spredte seg på for mange felt. Skal man holde seg stueren som vitenskapsmann, så skal man helst ikke sysle med mere enn ett fag av gangen. Harry Fett var stadig litterært inspirert. Sine historiske kunnskaper brukte han som grunnlag, f.eks. til å skrive krøniker. Han hadde et helt spesielt forhold til Tønsberg, og aller mest til Vallø, hvor han hadde tilbragt deler av sin barndom. Han har da også skrevet en meget interessant bok om «Industristedet Vallø».

Herlig er hans krønike om hvordan Olavsklosteret ble til.  Den finner vi i hans bok «Døde røster», samt i «Sagabyen forteller», illustrert av H.G. Sørensen. Hvis dere ønsker at dette sted, med sine klosterruiner, skal fremtre enda mer levende enn dere opplever det i dag, skal dere lese Harry Fetts krønike.Det samme gjelder «Rundt et kongelig dødsleie på Tunsberg  hus», beretningen om Håkon Vs dødsleie den 8. mai 1319, om seglet som forsvinner ut av landet og blir borte i 400 år.

Gå til : [Toppen] [Innholdsfortegnelse] 

«400-årig natten»

er også litteraturhistorisk en fattig periode i nasjonal og lokal sammenheng. Vi kjenner til at vår by etter Tunsberghus' fall ytterligere forfalt, ned i dyp fattigdom og håpløshet. Så langt nede var byen (ca. 1660), at det var på tale å flytte den til Larvik.
Det skulle ha tatt seg ut!
Hva er det så som gjør at denne byen reiser seg av asken?
Det er det som har vært vår rikdomskilde gjennom alle tider - sjøen og - de enkeltmennesker som har hatt pågangsmot, evner og mulighet for å utvikle disse evnene.

Et svært levende dokument om selskapslivet i den lille byen får vi gjennom et par brev skrevet av den engelske forfatterinne Mrs. Mary Wollstonecraft. Hun var på besøk i byen i 1795 for å forhandle om forretninger på vegne av sin ektefelle. Hennes nærmeste kontakt var byfogd Wulfsberg, som i følge henne nød stor respekt i byen. Han var også en av de få som behersket engelsk.

Som en meget sjelden gjest i byen ble hun også invitert til fest i en av byens rikeste kjøpmannshus der hun bl.a. gir uttrykk for disse observasjoner:

«Om jeg ikke kunne tale dansk, så kunne jeg til gjengjeld bruke mine øyne og lære meget derav. Ja, jeg er overbevist om at jeg har dannet meg en riktig mening om nordmennenes karakter uten å være i stand til å konversere dem. Jeg var forberedt på å treffe gjester.
Allikevel ble jeg littforlegen ved å bliført inn i et værelse av velkledde mennesker. Og ved å se meg om, oppdaget jeg mange meget smukke ansikter, rosenrøde kinn, strålende øyne og lysebrune eller gyldne lokker.
Jeg har ellers aldri sett så meget gult hår som stod meget godt til deres skjære ansiktsfarge…..
Ved middagen gikk det meget gjestfritt til, enda vi ble sittende til bords altfor lenge. De sang mange sanger, deriblant også noen franske nasjonalsanger i oversettelse. Ut på kvelden ble gjestene meget livlige, og vi førte et slags samtale med geberder. Da deres ånd var lite utviklet, tapte jeg visstnok ikke meget, men vant kanskje ved ikke å være i stand til å forstå dem; thi mangelen ble, sannsynligvis mest til deres fordel, utfylt av fantasien..
Mennene var for det meste skipskapteiner og talte tålelig godt engelsk, men de var rene hverdagsmennesker med en temmelig snever synskrets. Jeg fant det meget vanskelig å få noen opplysninger av dem om deres eget land, når tobakksrøyken ikke holdt meg på avstand fra dem...
De unge damer har her som i Sverige i alminnelighet dårlige tenner.
De er glade i pynt, men er ikke oppmerksomme nok på sin person til at skjønnheten kan bli noe mindre flyktig enn en blomst. Og den utrykksfullhet som gemytt og talent kan gi, utfyller sjelden dens plass. »

(Fra O.A. Johnsen i Tønsbergs historie, b.2, s. 596-97)

Gå til : [Toppen] [Innholdsfortegnelse] 

Henrik Wergeland, Tønsbergs Kristiania-korrespondent

Selv om Henrik Wergeland ikke fikk noe varig litterært forhold til Tønsberg, må det dog nevnes som en kuriositet at han i 1840 var medarbeider i «Tønsbergs Merkur», «En Tidende for Staden og dens Omegn». «Det faste engasjement»
ser ut til å ha dreiet seg om et halvt år, men han presterte i hvert fall å sende dette diktet til åpningsnummeret. Det fikk musikk av RC. Langballe:

En ung Henrik Wergeland, tegnet
av hans far Nicolai Wergeland
 

 I Mænd af Tønsberg! Guds Fred Enhver!
I see Merkuren alt kommen er.
Han kommer ned fra det gamle Slot.
Han hilser Eder med Nyt og Godt.

For munter han er til at boe i Gruus.
Ind vil han i Borgerens venlige Huus.
I mindes alle Bjørn Farmand vel:
Den gjæve Kjøbmand med Konningsjel:

Bjørn Farmand var jo en Slags Merkur.
To Navne er det, men een Natur.
Saa tænk, at Bjørn er nu kommen hjem
til gamle Tønsberg, til Kongsgaard Sem.

Med Fjer paa Hatten og den paasnur
Bjørn Farmand kommer som en Merkur.
Hans Kiste er fuld af glædeligt Nyt.
I Mænd af Tunsberg, træd til og lytl

Han bringer med sig et Glædesry
om Gjenopblomstring af Tønsbergby.
Det gamle nedsjunkne Tunsberghuus
om kort Tid skal reise sig af sin Gruus.

Det Taarn, den Konge af Steen, på Høj,
I Luften tænder sin gyldne Fløj.
Af Glæde hopper den vilde Sjø
Om Tjømøes Strande og Nøterø.

Og Hovedstaden for Agdesid
Da Tønsberg bli'er som i gammel Tid.
Hvis Tønsberg tønde var viinfyldt Maal,
Han drak dets Handels og Sjøfarts Skaal.

«Som Stjerneregn over Havets Speil
sig sprede Tønsbergs Farmandsseil!»
Han drak et Vivat for Tønsberg By:
Det Gamle kommer sig nok paany.

(Wergelands Samlede skrifter, b. 1.2.)
 

«Tønsbergs Merkur» er ikke blant de største av Wergelands lyriske prestasjoner, men Norges eldste by har tydeligvis inspirert ham. Visjonen om Tønsberg Tønde som fylt av vin, kan tyde på at diktet er skrevet i en tørstig stund. Så skal det nevnes - i naboskapets og rettferdighetens navn - at Tjøme fikk sin «Vintervise for Tjømlingerne» i bladets julenummer.

Det borgerlige Tønsberg-miljø med sin hovedvekt på handel, skipsfart og industri ga ikke grobunn for de store talenter innenfor vår diktning. Og det er typisk at de fleste tønsbergensere som har fått seg et navn på det litterære område, har vært innflyttere.

En av dem som hadde både «streken» og «gnisten» var Vincent Stoltenberg Lerche.

«Fra det gamle hjørneskab» (1893), skildringen av Tønsberg-miljøet og mennesker fra 1840-årene, er festlig lesning den dag i dag. Folk kjente seg igjen, og de var bare lett forkledt. Primært var han jo kunstmaler og tegner. Når han så kunne krydre sine historier med treffende karikaturer, måtte det bli en suksess. Hans karikaturer og ironi gjorde seg like mye gjeldende i hans litterære skisser som i hans tegninger, f.eks. i disse innledende linjer til «En Varmmadsaften»:

«Hver Tirsdag var der Varmmadsaften paa Klubben. Klubben var Byens aristokratiske Institution. At blive stemmeberettiget Medlem af denne var det høieste Maal for enhver fremadstræbende Familiefaders Ærgjerrighed. Og Klubbens Patriarker vaagede over, at dette Maal ikke var saa let at naa.»

Vincent Stoltenberg Lerche: "I kahytten"

1800-tallet betydde stor økonomisk oppgang for den gamle sagabyen. En sterk middelstand, for ikke å snakke om borgerstand, skulle også komme til å gi seg utslag i litteraturen. Noen av de unge herrer skulle i mange år komme til å dominere byens åndsliv. Ikke minst brukte de byens aviser som sitt litterære medium.

Engebret Hougen, gudbrandsdølen som ble Slottsfiellskolens første bestyrer, hadde et diktertalent som gikk langt utenpå det lokale. Hans sang «Sjå soli på Anaripigg» er blitt en del av vår nasjonale sangskatt. 

Han var Arbeiderforeningens første formann og i en kortere periode også  redaktør av Tønsbergs Blad. Han var imidlertid innflytter og «døl», og selv om han gjorde sitt ytterste for å tilfredstille byens smak, ble han, i følge ham selv, aldri helt akseptert av det borgerlige handelspatrisiat. Han følte seg lett utenfor når Klubbselskapet Harmonien inviterte ham til sine ball. Men populær som skolestyrer og folkeoppdrager, det var han.

En mann av noenlunde samme støpning var kristiandsanderen Emil Olsen, populært kalt «Limen», (omvendt av Emil). Han hadde sin egen skole, «Emil Olsens Pigeskole», og var fremragende som leilighetsdikter og bypatriot. Spør så våre aller eldste om de husker Severin Kjær, klokkeren og læreren, som nærmest ble en lokal Bjørnson, både utseendemessig og med en leilighetsdiktning som skaffet ham ry som en stor tønsbergenser. For ettertiden er Emil Olsen ikke minst blitt husket for sin dikteriske hilsen til kong Oscar 11 da han skulle besøke Tønsberg under åpningen av jernbanen i 1881.

For den anledning hadde man bestilt en kongestol fra Hamburg. Til byens autoriteters store fortvilelse var ikke stolen ankommet til den store dag, hvilket Emil Olsen fant det tilbørlig å minne om og å unnskylde i sitt dikt til kongen:

«Velkommen kong Oscar, Nordens Sol,
velkommen i vår Midte,
Akk Gud vi hadde hatt den Stol
hvorpå I skulle sitte. »

«..hvorfindes Fred, ja Fred
for all den Usselhed
fra mange spildte Dage!

Mørch besatte også i en periode redaktørstolen i Tønsbergs Blad. 

Det finnes vel knapt noen som kunne være mer malplassert i Tønsbergs borgerlige miljø enn «Dølen», Aasmund Olavsson Vinje. Ikke desto mindre var han her i 1870 og holdt hele tre foredrag. Han møtte faktisk mer sympati enn Bj. Bjørnson gjorde noen år senere. Han hadde akkurat blitt nektet diktergasje da han kom hit, og hadde derfor tønsbergensernes umiddelbare sympati, selv om de hadde liten sans for hans språkform. Etter dette besøket skrev han:

«Tønsberg er ein velhalden stor liten by, og det er ikkje mange byar på den storleiken som gjeva eit so godt inntrykk av velstand... Det er ellers ikkje land, men hav som skaper denne velstand. Det er sjøen som her er kornaakren, og skuta, som er plogen. Det har voret ei framifraa tid for sjøbruket desse fyrre aar, og det kjem vel knapt i det heile land so mange skipsplankar paa kver mann som her i Tunsberg og landet derikring. »

Like vennligsinnet var ikke Tønsbergs Blad overfor den radikale dikteren, Per Sivle, som avisen nærmest beskrev som talentløs. Et avslag på hans diktergasje var så absolutt på sin plass, mente avisen.

Gå til : [Toppen] [Innholdsfortegnelse] 

Så kommer kvinnene inn i litteraturen

Vi nevner først Clara Tschudi, datter av skipsreder Peter Tschudi og hustru Verena, begge født i Sveits. Clara Tschudi, som også opptrådte som sangerinne, er først og fremst kjent som populærhistorisk forfatter. Hun fordypet seg i de europiske fyrstehus og ble en meget populær forfatter med bl.a. disse temaene: Keiserinde Eugenie (1891), Marie Antoinette, Napoleons Moder. Men hun begynte sin karriere som kvinnesaksforfatter og journalist.

Ganske enestående er Tilla Valstad, et navn som fremdeles klinger godt i denne by. Hun vokste opp på Christiansens løkke i Farmandsveien, født inn i en av byens bedrestilte familier. Hun hadde sterke familiebånd, men hadde ikke så lite av en opprører i seg.For meg fortoner hun seg som en blanding av Alexander Kielland og  Oscar Braaten. Hun har hele Tønsberg-patrisiatet omkring seg med en meget bevisst borgerlig moral, med Klubbselskapet Harmoniens etikette, men hun tilkjennegir at hun i svært mange tilfelle trives best på kjøkkenet, med "Andrine", en av tjenestepikene, og de andre. Hennes bøker om Teodora er en ypperlig miljøskildring av unionstidens Tønsberg, med politiske brytninger, med moralens voktere både på bedehuset og innenfor de høyere sirkler. Tilla Valstad kryper inn under huden på noen av hver. Hun kjenner sin by, er fordomsfri og løssloppen. Det kan ikke ha vært lett for hennes familie å få hele livet på Løkken» blottlagt. For det er dårlig skjult litterære pseudonymer vi er vitne til. Alle er gjenkjent, ikke minst er det bøker om henne selv. Selv om hun vokste opp med det «propre Kristiania-sprog», lekte hun med «ongæne» i Farmandsveien. Hun kjente vel den usminkede Tønsberg-dialekten- og kunne bruke den i skarp kontrast til de hjemlige, språklige dannelsesidealer. Tilla Valstad, som lærerinne i østkant-Oslo, fikk jo også skjerpet sin sosiale kunnskap og sans for verdier, slik hun gir uttrykk for i den uforlignelige boken: «Et år i Vaterland».

Tilla Valstad hadde en fin og skarp humoristisk sans, med et spesielt blikk for småbymoralen. Kostelig er hennes beretning om åpningen og bruken av den nye jernbanetunnelen - dengang Norges lengste(!) - som av byens forelskede par ble brukt til helt andre ting enn det den var tiltenkt. Det var langt mellom togene i de dager!

Gå til : [Toppen] [Innholdsfortegnelse] 

Hvalfangst som litterært tema

La oss fortsette med våre kvinnelige forfattere.
Karin Bang er jo ikke noe bysbarn. Hun er blitt en helstøpt veierlending, for ikke å si «Jutøylending» med Oslo bakgrunn. Men i likhet med Tilla Valstad har hun også valgt tema fra vår bys historie - Svend Foyn, som er lett kamuflert hos Tilla Valstad med navnet Berg, er Svend Foyn in persona hos Karin Bang. 

For den som har lest Karin Bangs «Jutøy-bøker», blir Veierland en slags sagaøy der hvalskytteren Asbjørn Thorsen og hans kone med det vakre navn Axeljana, har sitt hjem. Med Karin Bangs bøker har Veierland fått en verdig plass i vårt skjønnlitterære landskap.

Byens store sønn, Svend Foyn, får ingen helteglorie hos Karin Bang. Vi får se mer av maktmennesket enn av omsørgsmannen og bedehusmannen. Men her er kraft og ærlighet i skildringene, ikke minst når det gjelder folket på øya, - her er innlevelse og kjærlighet. For Karin Bang har sitt hjerte knyttet til «Jutøy». 

Skildringen av pionermiljøet blant hvalfangerne ombord og i land er et stykke kulturhistorie i seg selv. Karin Bang har lite til overs for drivkreftene rundt hvalfangsten. Det var hardt og brutalt. Det jeg likevel vil komme til å huske lengst, er kvinneskildringene i dette samfunnet. Selve geografien, det faktum at det meste foregår på øya, gjør at vi blir medspillere i dette hverdagsdramaet, vi kjenner Axeljana, Asbjørn Thorsens hustru, der vi følger henne fra hennes jomfrustand, gjennom brutaliteten, fornedrelsen, til begjæret, hengivelsen og mykheten overfor han som hadde krenket henne, men som hun likevel kom til å elske, ja, tilbe.

Vil du lese om den dramatiske, episke del av Tønsbergs hvalfangsthistorie - les Karin Bang, bli betatt og - sint, alt ettersom...

Det er ikke glemsomhet når vi ikke vier skjønnånden og essayisten Aasmund Brynildsen spesiell oppmerksomhet i dette foredraget. Vi bare konstaterer, i et misunnelsens sidesprang, at han hører hele Tjøme-skjærgården til - hvis han nå engang skal plasseres lokalt. Åndsmessig tilhører han langt videre sfærer. Men vi våger - kan hende - å nevne at han tok sin artium ved Tønsberg Høiere
Almenskole, at han mottok de impulser på godt og vondt som enhver skolegang gir, og at han kom til å sette sitt sterke preg på enhver som kom i hans vei, det være seg tønsbergensere eller andre.

Både Tilla Valstad og Karin Bang har godt grep på Tønsberg-målet, eller skal vi si «Vestfoldmålet», for det har jo sine varianter, det lyder ekte og saftig dette språket, som av mange ble betraktet som et slags proletarmål.

Den tønsbergenser som mest konsekvent har gjort bruk av Tønsberg-talemål i sin diktning, er Ingar Skrede. Hos Ingar Skrede er Tønsberg-målet et bruksspråk. Det er Kaldnes som er midtpunktet i «Kora», mens det er Solvang - såvidt jeg kan skjønne det, i romanen om den «fotballgale» i «Fotball! Plymouth». Det er godt gjort å gjennomføre en muntlig språkform slik Skrede har gjort det i disse romanene. Hele «Kora» er skrevet som en monolog, i en slags brevform. Til tider kan det bli strevsomt å lese, og - om det må være meg tillatt - også noe monotont. Men hvis du har tiden til rådighet, og du kan sette deg ned og lese kapittel etter kapittel som et stykke kunstprosa, så vil du som jeg kunne si at  dette er et godt stykke kunst. At Kaldnes, Ramberg og hele Tønsberg-galleriet skulle være av interesse for tønsbergensere, er helt klart. Men Skrede er en krevende forfatter, med psykologiske innspill og tankesprang. Den tilsynelatende trivielle hverdag er isprengt også lyriske innslag. At Kaldnes Mekaniske Verksted ikke var noe glad for denne romanen fra 1974, er en helt annen sak.

Når jeg nevner lyrikk, er ikke det lille jeg nå skal lese, representativt for bokas lyriske innslag, mer et uttrykk for det spøkefulle, noen ganger galgenhumoristiske tonen hos Skrede i «Kora»:

«Kaldnes i Norge
med klippeborge
husa er kjørt bort og allting blir mørkt.
Men folka mange
spiser Melange,
ei et brødstøkke på Kaldnes er tørt»

På Slottsfjellet
i fossevellet
laga de middan av støvler og sko.
Stakkars kong Sverre
spiste det derre,
vi kjøper middan hos Sverre Brekko.»

Margaret Skjelbred har elsket Vestfold-målet frem til en lyrisk perle i dag, der æ-er og a-er snur opp ned på konvensjonell tankegang om hva som er lydlig pent og ikke pent. Hun har blitt en slags Tønsbergs Alf Prøysen. Ingen trodde at Hedmarks-målet kunne bli vakkert, og Vestfold-målet var vel egentlig beregnet på potetopptaing og sveisegølv. Men når du bare får generasjonenes forskjellige innpakningspapir og du finner fram til kjernen, det ekte, så skinner det, som alt annet som er ekte.

«HØNSELOGIKK»
Om det enda gikk an å få hartens forstand
sa ei høne som satt oppå mønet.
For en hønselogikk garte hanen som gikk
ne've dammen.

 Han brusa med kammen.
Du ska se han har rett, klukka høna med ett:
Hvis vi alle blir patriarkær,
og by'ner å gale og by og befale,
går'e den veien høna sparkær!

Gå til : [Toppen] [Innholdsfortegnelse] 

Vårt lille sted på jorden

Og «den veien høna sparkær» vil det også ga med meg, hvis jeg ikke nå nærmer meg slutten på vår slentrende vei i Tønsberg-litteraturen.

Det er jo ikke lenger litteraturhistorie det vi nå snakker om. Vi er midt oppe i dagens situasjon, der bokflommen er over oss med nye bøker hvert år. Vi opplever en enorm interesse for «vårt lille sted på jorden», i vårt tilfelle byen Tønsberg. Men det gjelder hele vårt land. Folk skriver, ikke bare om byen, men om gata, om huset. Under en tilstelling på Fagertun syke- og aldershjem leste jeg fra vår bok «Med gutteøyne under Fjellet». Som gammel  Fjerding-gutt ble det naturligvis mye om denne del av byen. En av de eldre kom bort til meg etterpå og sa: «Jeg er så fornærma. på deg! » - «Hva har jeg nå sagt for noe galt?» - «Nei, du har ikke sagt noe gæernt, men du sa ikke et ord om Gråbrødregata!»

Hvorfor har det blitt slik? Kanskje er det slik at dataalderen med alle sine styringsmekanismer utløser en motreaksjon i oss: «Jeg vil ikke avpersonifiseres! Jeg vil vite mer om min bakgrunn, om mine slektninger, folk som bodde i min gate. De er en del av meg selv, og jeg vil gjerne vite mer om meg selv. Derfor leser vi om «Slottsfjellskolen og vi som gikk der», om «Gamle Tønsberg» i Carl E. Paulsens penn, om bydeler, hus og gater i Stiftelsen Gamle Tønsbergs mange hefter, om «40 trivelige turer i Tønsberg og omegn» (Tore Asplin) og - ikke minst om «Den gang da» (SverreMitsem).

Kulturhistorie er menneskenes historie, ikke bare de store kulturpersonligheters historie, men sagaen om de enkle menneskene, som det tross alt er flest av. Vi er ikke alle velsignet med det vingespenn som gjør at vi kan følge våre skjørmånder i deres flukt gjennom universene. Men når vi kjenner oss igjen i dagliglivets hjerteslag i det som er vår verden, da er vi med.

Amerikanerne er i dag på forskingsbasis opptatt av det de kaller   «Popular culture». Hvor finner vi sammenhengen mellom alle dagliglivets uttrykk for våre menneskelige underfundigheter og den såkalte høyverdige kunst? God journalistikk kan også være god litteratur.

Dreier det seg om et forfatterskap når Sverre Mitsem i to generasjoner har gledet oss med et smil, for ikke å si to, hver morgen med sine prismer og paradokser i «Petter Punktum» eller «Sorry»? Eller hvordan skal vi verdsette det faktum at Tønsberg mer  enn de fleste byer i vårt land har en sang- og visesamling som alle spinner om det ene tema: kjærlighet til byen?

Litteratur, det skrevne ord, er mat for ånd og sjel. Derfor er våre lokale bibliotek livgivende kilder som aldri går tørre. Dette biblioteket har tatt konsekvensen av denne utfordring og bl.a. innredet et eget Vestfold-rom. Kunnskap om ditt nærmiljø, både den historiske og den skjønnlitterære, kan være begynnelsen til
erkjennelse og forståelse for de høyere verdier innenfor vårt litterære skattkammer.

Utgangspunktet for de største av våre forfattere er barndom og nærmiljø. Slik vil det alltid være.

Tønsberg kommer aldri til å utgjøre noe hovedkapittel i vår nasjonale hjemstavnsdiktning. De høye tindene innenfor vår diktning kommer ikke fra vår by. Men perspektiver fra det lille fjellet midt i byen har gjennom tidene gitt inspirasjon til mangt et bevinget ord - og vil sikkert også gjøre det i fremtiden. Det skrevne ord vil alltid være din hjemstavns identitetssignatur.

Erling Dittmann
 
 
 

Gå til : [Toppen] [Innholdsfortegnelse] 

Om forfatteren 

Erling Dittmann, født i Tønsberg 15. juni 1927.
Eks. art. fra Tønsberg høiere almenskole 1946.
Cand. philol fra Universitetet i Oslo, 1953 med fagene norsk, historie og engelsk med amerikansk hovedfag.
Lektor ved Kristelig Gymnasium, Oslo 1953 - 1965.
Assistant professor, St. Olaf College, Minnesota 1965-66.
Høgskolelektor, Eik lærerhøgskole 1966 - 1993.

Erling Dittmann har knyttet det meste av sitt virkeområde, både skriftlig og muntlig, til Tønsberg og Tønsberg- regionen. Dette foredraget ble holdt i Tønsberg bibliotek den 9. mars 1993, på årsdagen for åpningen av det nye biblioteket.

Han hadde da året før skrevet prologen «Under kunnskapens trær», som ble kombinert med en munke~prosesjon og en overrekkelse til H.M. kong Harald av en kopi av Sættargjerden i Tunsberg fra 1277. Dittmann skrev også prologene ved Kristelig gymnasiums 75 års jubileum i Oslo konserthus i 1988, ved åpningen av Bakkenteigen høgskolesenter i 1991 og ved feiringen av Ramnes~kirkenes 800-års jubileum i 1993, Klokkestøperiet Olsen Nauens 140-års jubileum 1994, åpningen av Høgskolen i Vestfold 1994 og Nøtterøy Kulturhus 1994.

Av andre litterære arbeider kan nevnes:
«Slottsfiellskolen og vi som gikk der»
«Med gutteøyne under Fjellet» I og Il, (sammen med Thorleif Moe)
«100 års seilas», Tønsberg Seilforenings historie.
«Sagabyen forteller»: fra dronning Åsa til «Kloster Lasse» (sammen med 
Per Thoresen)
Kirkespillet «Levende stener», ved markeringen av Tunsberg Bispedømmes 40 års jubileum. 
Kirkespillet «Ættearven» ved Våle kirkes 800-års jubileum 1995.
«Alle store har vært srnå», barneviser med melodier av Harald Herresthal og Andreas Søyland, illustrert av Ingjerd Pettersen~Hagh.
«10 salmer», med melodier av Kjell Mørch-Karlsen.
Redaktør av Stiftelsen Gamle Tønsbergs festskrift ved 25 års jubiléet i 1993.
Manuskript ved «Forbrødringen mellom baglere og birkebeinere», august 1993.
Redaktør av «Nå tutær'ern på Kaldnes», 1995.
 

Gå til : [Toppen] [Innholdsfortegnelse] 
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold  | Biblioteket | Digitale tekster |